Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal,
fra Høyre, Ivar Kristiansen, Michael Momyr og Erlend Nornes, fra
Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve
Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan,
fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide og Olaf Gjedrem,
og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, viser til at departementet
i Ot.prp. nr. 79 (2002-2003) fremmer forslag om ny konsesjonslov.
I tillegg til proposisjonen vises det til brev til komiteen fra
statsråd Sponheim, datert 22. oktober 2003 og 5. november
2003 (vedlagt). Komiteen viser for øvrig
til merknader under de enkelte avsnitt nedenfor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at hensikten med konsesjonsloven
er å sørge for at landets knappe jordbruksareal
holdes i hevd av mange kompetente næringsutøvere
til det beste for samfunnet. På denne måten er
loven også et viktig virkemiddel for å skape grunnlag
for bosetting som gir levedyktige lokalsamfunn. Samtidig skal loven
bidra til å unngå maktkonsentrasjon av eiendomsretten
gjennom at landbruksarealer ikke skal havne kun på et fåtall
hender. Flertallet vil også understreke
at loven skal bidra til å sikre et prisnivå på landbrukseiendommer
som sikrer at de som virkelig er interessert i å drive
og forvalte ressursene på en gård, settes i stand
til å forrente kjøpet gjennom driften på gården.
På denne bakgrunn støtter flertallet departementets
forslag til formålsparagraf.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil
imidlertid understreke at disse hensynene må ivaretas i
resten av lovverket for å opprettholde blant annet dagens
konsesjonsregler og prisregulering av landbrukseiendommer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet sier
seg enig med Regjeringen i at det er behov for å få til
lettelser i konsesjonsplikten blant annet gjennom en økning
av arealgrensene. Disse medlemmer vil likevel understreke
at de foreslåtte endringer vil få liten betydning
i landbrukssammenheng. Det er grunn til å understreke at
det er mange tiår siden 20 dekar hadde noe betydning i jordbrukssammenheng.
På samme måte er det lenge siden 100 dekar skog
og utmark genererte verdier av noe større betydning.
Disse medlemmer viser til at konsesjonslovgivningen,
også med de endringer som foreslås, innebærer
i prinsippet en klar tilsidesettelse av eiendomsretten. Dette er
svært betenkelig fordi eiendomsretten er en av bærebjelkene
i vårt demokrati, samtidig som den representerer den beste
garantien for å oppnå en rasjonell disponering
av begrensede ressurser. Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme forslag om å oppheve konsesjonsloven. Dette
vil styrke den enkeltes eiendomsrett, og derved redusere den makt
politikere og byråkrater har bemektiget seg på bekostning
av den enkelte borger.
Disse medlemmer mener konsesjonslovgivningen for
landbrukseiendommer ikke fungerer som et tjenlig redskap som kan
bidra til en fornuftig ressursutnyttelse i en helhetlig landbrukspolitikk. Disse
medlemmer viser til at primærprodusentene i landbrukssektoren
vil bli nødt til å ta større ansvar for
egen inntekt i tiden fremover. Derfor må omfanget av de
reguleringer som hindrer landbruket i å være rasjonelt
og effektivt, avvikles. Konsesjonsloven står sentralt i
dette.
Disse medlemmer viser til konsesjonslovens formålsparagraf
som skal tilgodese et behov for regulering av og kontroll med omsetningen
av fast eiendom. Disse medlemmer vil hevde at prisreguleringen
har gitt kunstig lave priser på en del eiendommer samt
motarbeidet både omsetning, vedlikehold og kvalitetsskjøtsel
av eiendommene. Veier, bygninger og tekniske anlegg settes ikke
i stand fordi eierne ikke får investeringene kompensert
før ved et eventuelt salg. På denne bakgrunn vil dissemedlemmer at
ordningen med prisregulering avskaffes. Markedsprisen bør
derfor legges til grunn ved omsetning av landbrukseiendommer.
Disse medlemmer viser til at det finnes erfaringer
med opphevelse av prisreguleringen både fra Finland og
Sverige. Erfaringen etter dereguleringen for eksempel i Sverige
beskriver at det med et fungerende marked fastsettes eiendomspriser
som gjenspeiler eiendommens reelle verdi. Videre blir eiendomsstrukturen
mer robust, prisene og det lokale eierskapet øker. Dissemedlemmer mener
det bør trekkes veksler på erfaringsgrunnlaget
fra våre naboland som et grunnlag for en liberalisering
av lovverket i Norge.
Disse medlemmer minner om at lovgivningen med
personlig boplikt og regulering av eiendomsprisen har
til hensikt å styrke bosettingen og sikre at yngre personer
etablerer seg i landbruket. Disse medlemmer er av
den oppfatning at den sterke reguleringen av eiendomsmarkedet i
Norge med personlig boplikt og prisregulering ikke har hatt noen
positiv effekt for bosettingen. Mye tyder på at det er
blitt færre bosatte bruk enn det en ville hatt uten regulering
av eiendomsmarkedet. Dissemedlemmer mener
bygdenes hovedproblem er mangel på nyskapning og nye arbeidsplasser.
Fri prisdannelse for landbrukseiendommer, bortfall av konsesjonsbegrensninger
og boplikt vil være viktig virkemidler for å gi
nytt liv til distriktene.
Disse medlemmer viser til forskningsprosjektet
- Offentlig regulering av eiendomsmarkedet og verdiskapning i norske
landbruk - der professor Norman Aanesland og forsker Olaf Holm blant
annet konkluderer med at personlig boplikt og prisregulering fører
til lavere investeringer og annen aktivitet i bygdene. Dissemedlemmer konstaterer
at departementet ikke har dokumentert at boplikten har en positiv
effekt på bosettings-, nærings- og samfunnsutviklingen
i distriktene. Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at boplikten må vurderes ut fra sin faktiske virkning,
ikke sin tilsiktede virkning, og ber om at det gjennomføres
en uavhengig undersøkelse av bopliktens faktiske betydning
for bosettingen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en uavhengig
undersøkelse av bopliktens faktiske betydning for bosettingen,
annen aktivitet og utvikling i distriktene."
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"A
Ot.prp. nr. 79 (2002-2003) - om lov om konsesjon
ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv. - bifalles ikke.
B
Vedtak til lov
om opphevelse av lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon ved
erverv av fast eiendom
(konsesjonsloven)
I
Lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon ved erverv av
fast eiendom (konsesjonsloven) oppheves.
II
Lovvedtaket trer i kraft 1. januar 2004."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til brev til komiteen fra statsråd
Sponheim, datert 22. oktober 2003, som var et svar på henvendelse
fra næringskomiteen datert 13. oktober 2003. Spørsmålet
gjaldt hvilke konsekvenser EU-dommen om personlig boplikt (dom i
EF-domstolen avsagt 23. september 2003 i sak C-452/01,
Margarethe Ospelt og Schlössle Weissenberg Familienstiftung)
vil ha for Norge.
Flertallet er enig med det statsråden
sier i brevet til komiteen om at "det er mulig å opprettholde den
personlige boplikten med de samme reglene som i dag - (...) også etter
EF-domstolens avgjørelse".
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil
understreke betydningen av at departementet i oppfølgingen
av dommen i EF-domstolen i sammenheng med NOU 2003:26 Om odels-
og åsetesretten fastholder prinsippet om personlig boplikt
som hovedregel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Landbruksdepartementets fortolkning av Ospelt-dommen som er
forelagt komiteen pr. brev av 22. oktober 2003. Disse
medlemmer mener brevet er tvetydig og vitner om høy usikkerhet
med hensyn til hvilke konsekvenser dommen vil ha for norsk rettspraksis. Disse
medlemmer vil fraråde at brevet vedlegges komitéinnstillingen
eller på annen måte får direkte påvirkning
på lovens forarbeider, før en nøyere
vurdering er gjennomført.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at det i Innst. O. nr. 61 (2000-2001) var et flertall
for å heve konsesjonsgrensen fra 5 dekar til 20 dekar.
Vedtaket ble satt i kraft fra 1. januar 2001.
Flertallet viser til at sentrumsregjeringen, bestående
av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, fremmet forslag
om å heve konsesjonsgrensen for landbrukseiendommer fra
5 til 15 da, i St.meld. nr. 19 (1999-2000) framlagt av daværende
landbruksminister Kåre Gjønnes (Kristelig Folkeparti).
I innstillingen til St.meld. nr. 19 (1999-2000), Innst. S. nr.
167 (1999-2000) skrev komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet:
"Flertallet viser til at departementet foreslår å heve
arealgrensen ved konsesjonsfritt erverv av bebygd eiendom fra 5
til 15 dekar ut fra hensynet til at dette vil gi økt utbud
av landbrukseiendommer og dermed legge til rette for økt
bosetting. Flertallet er opptatt av at dette hensynet balanseres
mot andre hensyn knyttet til eierskap av arealer.
Flertallet
vil peke på at eiendomsrett er et knapt gode. At denne
retten spres på flest mulig gir en betydelig maktfordeling
i samfunnet. Flertallet mener et størst mulig antall eiendommer
bør fanges opp av det forvaltningssystemet konsesjonsloven
legger grunnlag for. Dette innebærer ikke bare en eiendomsrett,
men også en eiendomsplikt for den som erverver landbrukseiendom.
Flertallet mener likevel at arealgrensen bør økes
til bebygd eiendom med et totalareal på 20 dekar."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at den siste reguleringen av konsesjonsgrensene skjedde i 2001.
Effekten av denne reguleringen er det vanskelig å slå fast
da den kun har vært gjeldende i 2 år. Viser i
denne sammenheng til brev fra statsråden av 22. oktober
2003. Disse medlemmer viser til at det nå også er
kommet en NOU 2003:26 om odels- og åsetesretten hvor arealgrensene
for odel også er berørt. Disse medlemmer vil
derfor ikke endre konsesjonsgrensene nå, men ser det som
naturlig å komme tilbake til spørsmålet
om endrede konsesjonsgrenser i forbindelse med behandlingen av odelsloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti støtter forslaget til ny lov og viser
til at forslaget om økt arealgrense i konsesjonsloven er
helt i samsvar med landbrukspolitiske mål om friere omsetning
av landbrukseiendommer, nedfelt i Sem-erklæringen, Samarbeidsregjeringens politiske
grunnlag. Disse medlemmer mener forslaget bidrar
til styrket eiendomsrett og bedre tilrettelegging for næringsutvikling
knyttet til landbruket.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet er av den oppfatning at med den korte tiden
gjeldende grenser har vært i funksjon, er det ikke mulig å si
noe sikkert om konsekvensene i forhold til de hensyn konsesjonsreglene
skal sikre. Det er oppsiktsvekkende at departementet uten noen form
for konsekvensanalyse av forrige endring allerede nå foreslår å heve grensene
kraftig.
Disse medlemmer vil videre peke på at
det verken i høringsnotatet eller i proposisjonen er gjort noe
forsøk på å anslå hvor mange
eiendommer som nå vil bli konsesjonsfrie. Tall som Norges
Bondelag har hentet fra SSB viser at over 25 500 landbrukseiendommer
vil bli konsesjonsfrie med departementet forslag. Dette er etter disse
medlemmers mening åpenbart at det ville få store
og uoversiktlige konsekvenser. Disse medlemmer går
derfor mot forslaget om å heve dagens konsesjonsgrense
på 20 dekar.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil påpeke den mulighet kommunene
har til å sette konsesjonsgrense 0. Det er vesentlig for
utøvelsen av lokaldemokratiet at denne retten opprettholdes. Flertallet legger
til grunn at de kommuner som velger å sette konsesjonsgrense
0, blir respektert og at kommunenes vedtak ikke undergraves ved
en liberal fortolkning av unntaksreglene på dette punktet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at Regjeringens forslag til konsesjonsregelverk beholder kommunenes adgang
til å fastsette konsesjonsgrensene slik som i dag, dvs.
upersonlig boplikt for alle boligeiendommer. Disse medlemmer sier
seg uenig i dette, fordi erfaringene med ordningen er store problemer for
lokalbefolkningen. Derfor bør boplikten for boligeiendom
oppheves.
Disse medlemmer viser til en undersøkelse av
Aanesland og Holm om de økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser
av boplikt som er innført i 76 norske kommuner. Ut fra
totaltall og gjennomsnittstall for kommunene, synes boplikt å ha
liten betydning. Det blir ikke flere bebodde helårsboliger
i kommuner med boplikt. Boliger i kommuner med boplikt er like mye
bebodd som i kommuner uten boplikt. Andelen av helårsboliger
som blir fritidsboliger er større i kommuner med boplikt
enn i kommuner uten. De fleste kommuner som innfører boplikt
har som regel liten kontroll med det som foregår. Lovverket
med konsesjonsloven og plan- og bygningsloven er komplisert og åpner
for flere muligheter for å unngå boplikten. Eiendommen
kan overføres til nære slektninger (slektsparagrafen),
nye boliger kan bygges uten boplikt (ikke nullkonsesjon på ubebygd
areal) og eiendommen kan leies bort mer eller mindre proforma ("lei
en sørlending").
Disse medlemmer mener ordningen i tillegg har
bidratt til å skape splid, uvennskap, angiveri og dårlig
bomiljø. Et konsesjonslovverk som hjemler at lokalpolitikerne
nærmest kan utøve tvangsbosetting og i ytterste
konsekvens kan tvinge folk til å selge sin private eiendom,
vil disse medlemmer karakterisere som et høyst
upassende offentlig inngrep.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at departementet har foreslått å fjerne kravet
til at det skal være jord- og skogbruksfaglig kompetanse
i kommunene. Forslaget framstår etter flertallets oppfatnings
som uheldig når det skjer samtidig med at departementet
vil legge avgjørelsesmyndighet i alle konsesjonssaker og
delingssaker til kommunene.
Det er viktig at kommunene som forvalter av flere økonomiske
og juridiske virkemidler besitter jord- og skogsbruksfaglig kompetanse.
For det første får landbrukskommunene større
overføringer til kommunal landbruksforvaltning for å skape
grunnlag for ny næringsutvikling og attraktive bosteder.
Samtidig vil lav kompetanse sannsynligvis føre til flere
klager og dårligere rettssikkerhet, noe som igjen fører
til lengre saksbehandlingstid og behov for større kapasitet
og mer kompetanse på fylkesnivå. Samfunnskostnadene
ved en slik utvikling vil være store. Flertallet går
derfor mot forslaget om å fjerne kravet til jord- og skogbruksfaglig
kompetanse.