Landbruksdepartementet ønsker å følge
opp og forsterke tidligere prosesser og beslutninger der kommunene
gis større handlingsrom og det legges til rette for et
forsterket lokaldemokrati på landbruksområdet.
Landbruksdepartementet vil legge avgjørelsesmyndigheten
i alle konsesjonssaker og delingssaker til kommunene. Videre vil
avgjørelsene etter skogbruksloven bli lagt til kommunene,
med unntak av avgjørelsesmyndigheten knyttet til vernskogsgrensene.
Kravet til jord- og skogbruksfaglig kompetanse kom for første
gang inn i jordloven av 1955 og gjeldende skogbrukslov ved lov 11. juni
1993 nr. 96 om endringar i lov 18. mars 1955 nr. 2 om tilskiping
av jordbruk (jordlova) m.fl. Høringsnotatet for ny konsesjonslov
av mai 2002 inneholdt ikke forslag til lov om opphevelse av skogbruksloven § 4
tredje ledd og jordloven § 4, samt forskrift av
11. mars 1994 om krav til jord- og skogbruksfaglig kompetanse
i kommunene. Det foreligger således ingen høringsuttalelser
vedrørende lovforslaget. Slik den gjeldende forskriften
om krav til jord- og skogbruksfaglig kompetanse lyder, er det formalkompetansen
som vil være avgjørende i forhold til hvorvidt
kommunene oppfyller de plikter som forskriften pålegger.
Det er departementets oppfatning at det er realkompetansen i kommunene
som bør være det avgjørende, ikke formalkompetansen.
Tilstrekkelig kompetanse i kommunene er imidlertid en viktig forutsetning
for at kommunene skal kunne få flere oppgaver og et større ansvar
på landbruksområdet. Det legges derfor til grunn
at kommunene følger opp med en tilfredsstillende kompetanse
og kapasitet både for å oppfylle de jordbruks-
og skogbruksrelaterte oppgaver som er pålagt dem samt for å ivareta
forvaltningslovens bestemmelser om utredningsplikt ved enkeltvedtak.
De viktigste endringsforslagene knytter seg til ny konsesjonslov.
I den forbindelse er forslagene til endringer i konsesjonspliktens
omfang av størst betydning. Det er vanskelig å gi
sikre og fullstendige opplysninger om det totale antallet saker
som vil bli unntatt fra konsesjonsplikten dersom forslagene til nye
regler vedtas. Samlet sett innebærer likevel forslagene
til endringer i forhold til dagens lov en betydelig reduksjon i
antallet erverv som vil utløse konsesjonsplikt. Dette er
av betydning for kjøpere og selgere av fast eiendom. Disse
vil normalt raskere kunne gjennomføre avtalene sine. De
slipper dessuten å betale konsesjonsgebyr. Forslagene får
også betydning for arbeidsomfanget for ulike offentlige
myndigheter.
Statistikken inntatt i vedlegg 2 i proposisjonen viser antall
konsesjonssaker som er behandlet over en forholdsvis lang tidsperiode.
Innen saksfelt som i dag avgjøres på kommunenivå gir
denne statistikken nokså sikre holdepunkter for hvor mange
saker som blir borte dersom forslagene vedtas. Forslaget går
ut på at arealgrensen for konsesjonspliktig erverv heves fra
20 dekar totalareal i gjeldende lov, til 100 dekar totalareal hvorav
ikke mer enn 20 dekar fulldyrka jord i lovutkastet. Departementet
har grunn til å anta at forslaget vil gjelde et så stort
saksomfang at det med enkelte unntak utelukkende blir større
bebygde landbrukseiendommer som vil utløse konsesjonsplikt ved
omsetning og føre til reduksjon i saksporteføljen både
for kommunene, fylkesmennene og fylkeslandbruksstyrene. Samlet sett
bør det legges til grunn at forslagene som er skissert
ovenfor vil føre til at særlig kommunenes arbeidsbyrde
reduseres betydelig.
For de kommunene som har innført nedsatt konsesjonsgrense
er det grunn til å anta at de i fremtiden vil behandle
et noe større antall konsesjonssaker etter forskriftene.
Departementet har foreslått en rekke endringer i bestemmelsene
om utøvelsen av skjønnet i saker som gjelder erverv
av landbrukseiendom og saker som gjelder nedsatt konsesjonsgrense.
For konsesjonssøkerne vil endringene føre til
større grad av forutberegnelighet.
I kap. 14 foreslår departementet at kravene i jordloven
og skogbruksloven til jord- og skogbruksfaglig kompetanse i kommunene
skal oppheves. Dette innebærer at kommunene selv står
fritt til å vurdere hvorvidt nyansatte skal ha jord- og
skogbruksfaglig kompetanse.