Reglene i skatteloven §§ 5-20 og 5-21
omhandler hvilke inntekter som skal skattlegges som kapitalinntekt.
For så vidt gjelder livsforsikringer, følger det
av reglene at årlig avkastning på sparedelen av
en livsforsikring i norsk selskap (kapitalforsikring) regnes som
fordel vunnet ved kapital for forsikringstakeren. Årlig
avkastning av sparedelen i en utenlandsk livsforsikring blir derimot
ikke regnet som skattepliktig kapitalinntekt. Videre følger
det at utbetaling av livsforsikring (kapitalforsikring) ikke regnes
som inntekt med mindre utbetalingen skjer fra et utenlandsk forsikringsselskap.
Da bestemmelsene i skatteloven §§ 5-20
og 5-21 skiller mellom livsforsikringer tegnet i norske og utenlandske
forsikringsselskap, har EFTAs overvåkingsorgan (ESA) anført
at reglene kan være i strid med Norges forpliktelser etter
EØS-avtalen. Regjeringen har overfor ESA svart at en ville
se nærmere på regelverket for skattlegging av
livsforsikringer og at et eventuelt forslag til lovendring ville
bli fremmet i forbindelse med statsbudsjettet for 2004.
Regjeringen antar at det vil være to mulige løsninger
som kan velges med tanke på hvorledes en kan skattlegge
livsforsikringer fra Norge og andre EØS-stater likt. Den
ene løsningen kan være å pålegge skattytere
som har tegnet livsforsikringer i en EØS-stat skatteplikt
på årlig avkastning, samt en dokumentasjonsplikt
for å falle inn under det skatteregimet som gjelder for
norske livsforsikringer. Den andre løsningen vil være å unnlate å skattlegge
den årlige avkastningen også av norske livsforsikringer, slik
tilfellet er for utenlandske livsforsikringer i dag. Denne siste
løsningen synes likevel etter Regjeringens oppfatning å være
lite aktuell, da en slik løsning i stor grad vil stride
mot gjeldende skatterettslige prinsipper om skattlegging av inntekter
etter hvert som de blir innvunnet. En omlegging av skattereglene
for livsforsikringer tegnet i norske selskap antas også å innebære
et betydelig større lovgivningsarbeid enn den første
løsningen med regelverksendringer på flere rettsområder.
Regjeringen antar derfor at et forslag om å endre reglene
for skattlegging bør innebære en løsning
hvor en skattlegger den løpende avkastningen også av livsforsikringer
som er tegnet i en annen EØS-stat.
Ved en regelendring hvor skattyter pålegges en skatteplikt
på årlig avkastning av en utenlandsk livsforsikring,
samt dokumentasjonsplikt for denne avkastningen, blir det et spørsmål
om hva slags dokumentasjon som kreves for utenlandske forsikringer for å bli
skattlagt på linje med norske livsforsikringer. Etter skatteloven § 5-41
er skatteplikten for livrente som er tegnet i selskap som har eller
har hatt tillatelse til å drive forsikringsvirksomhet her
i landet, begrenset til den del av livrenten som anses å gå ut over
tilbakebetalingen av premie for forsikringen, dvs. at det kun er
avkastningen som er skattepliktig. Forutsetningen er at det ikke
er gitt fradrag for premien ved ligningen. Regjeringen har lagt
til grunn at utenlandske forsikringsselskap med hovedsete i en annen
EØS-stat er omfattet av ordlyden i skatteloven § 5-41
og Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 5-41,
slik at disse selskapene kan tilby livrenter i Norge. Regjeringen
antar at en ved kravene til dokumentasjon fra skattyter ved skattlegging
av avkastningen fra en livsforsikring (kapitalforsikring) i utlandet,
kan se hen til den dokumentasjonen som kreves ved skattlegging av
livrenter i utenlandske forsikringsselskap etter gjeldende regler.
Regjeringen antar videre at det allerede foreligger tilstrekkelig
hjemmel i ligningsloven (§ 4-3 nr. 2) til å gi
forskrift om hva slags dokumentasjon som kreves fremlagt for å kunne
bli skattlagt etter de foreslåtte nye reglene for skattlegging
av utenlandske livsforsikringer. Det kan i så fall bli
aktuelt å utforme og inkorporere regler om dokumentasjon
i forskrift av 5. mars 1984 nr. 1255 om plikt til å gi
ytterligere opplysninger og legitimasjoner for bestemte poster i
vedlegg til selvangivelsen gitt av Skattedirektoratet.
Ved å pålegge skattyter skatteplikt på løpende avkastning
samt et dokumentasjonskrav, er det flere spørsmål
som reiser seg. Ett er hvordan dette skal løses for skattytere
som flytter til Norge og som har en løpende livsforsikring
i utlandet. Regjeringen har ikke gått nærmere
inn på å undersøke hvordan livsforsikringer
skattlegges i EØS-området, men antar at skattleggingen
som på andre skatteområder kan variere fra stat
til stat. En bør derfor søke å finne
en løsning som ikke er avhengig av den skattemessige behandlingen
i den aktuelle EØS-staten hvor livsforsikringen er tegnet.
Regjeringen antar at det her vil være mest hensiktsmessig å se
hen til den alminnelige regel om skatteplikt til Norge.
Skatteplikten bør i disse tilfellene knyttes til de årene
skattyter har vært skattepliktig til Norge. Det vil si
at en skattyter som flytter til Norge med en livsforsikring i annen
EØS-stat, kan få utbetalt livsforsikringen skattefritt
i Norge dersom han opplyser om og blir skattlagt for den årlige
avkastningen av forsikringen for de årene han har vært
skattepliktig til Norge. Tilsvarende kan en nordmann som har tegnet
livsforsikring i utlandet få utbetalt denne skattefritt,
dersom han innberetter og blir skattlagt for den årlige
avkastningen av forsikringen.
Gjennom lovendringen oppstår spørsmålet
om hvilke konsekvenser det skal kunne få dersom en skattyter
ett eller flere år ikke innberetter den årlige avkastningen
av den utenlandske livsforsikringen. En kunne tenke seg at en for
disse tilfellene innførte en sjablonmessig beskatning av
utbetalingen beregnet ut fra antall år forsikringen har
løpt med fradrag for de årene skattyter faktisk
har innberettet og blitt skattlagt for avkastningen. En slik løsning
vil likevel etter Regjeringens oppfatning kunne føre til
spekulasjon fra skattytere og dermed være uheldig. Skattyter kunne
da i år med god avkastning velge å ikke innberette,
samtidig som han for år med liten eller ingen avkastning
kunne velge å innberette. På denne måten kunne
han satse på at samlet beskatning blir lavere enn sjablonbeskatningen.
For å unngå dette måtte en i så fall
sette sjablonbeskatningen høyt, og dette kunne i så fall
fremstå som urimelig for skattyter.
Regjeringens oppfatning er derfor at de endrede reglene for beskatning
av livsforsikringer må innebære at dersom skattyter
ikke innberetter den årlige avkastningen av en utenlandsk
livsforsikring, skal avkastningen fastsettes ved skjønn
etter de ordinære regler for skjønnsligning i
ligningsloven. Det vil si at ligningsmyndighetene kan fastsette
grunnlaget for ligningen ved skjønn når de finner
at skattyter ikke har fremlagt den nødvendige dokumentasjonen
for avkastningen av forsikringen. Denne løsningen vil etter
forslaget gjelde både for eldre forsikringer som omfattes
av overgangsreglene og for nytegnede forsikringer. Dersom skattyter
først har klart å fremskaffe tilstrekkelig og
nødvendig dokumentasjon fra det utenlandske forsikringsselskapet
for noen år, skulle det ikke være noen grunn til
at skattyter ikke kan fremskaffe denne dokumentasjonen for alle årene.
Det vises til utkast til endringer i skatteloven § 5-20
annet ledd og § 5-21 annet ledd bokstav a.
Ved innføring av en regel som foreslått ovenfor blir
det spørsmål om hvorledes en skal løse
dette for livsforsikringer som er tegnet av norske skattytere i utlandet
før lovendringen. Etter gjeldende regler er avkastningen
av slike forsikringer ikke skattepliktig, mens utbetaling av slike
livsforsikringer er skattepliktig inntekt. Regjeringen antar derfor
at det bør innføres overgangsregler for de skattytere
som har tegnet livsforsikringer i utenlandske forsikringsselskap
før lovendringen trer i kraft. Disse skattyterne bør
få en mulighet til å bli skattlagt for tidligere
ikke skattlagt avkastning, slik at fremtidige utbetalinger også for
disse skattytere blir skattefrie. Dette vil kunne gjøres
ved at skattytere gis en frist til å fremskaffe nødvendig
dokumentasjon over den årlige avkastningen av forsikringene
for de tidligere år. Skattyter vil da måtte ta
hele skattebelastningen for de tidligere års avkastning
det året han/hun krever en slik beskatning og
kan fremlegge dokumentasjonen for alle de årene det gjelder.
Dersom skattyter ikke benytter seg av denne muligheten, vil forsikringen
bli skattlagt på utbetalingstidspunktet.
Skattytere som kommer inn under de nye reglene for beskatning
av livsforsikringer bør gis en rimelig tid til å fremskaffe
nødvendig dokumentasjon av den årlige avkastningen
for de årene forsikringen har løpt. Regjeringen
foreslår derfor at det gis en overgangsbestemmelse i ikrafttredelsesbestemmelsen
til endringsloven hvor skattytere som har gjeldende livsforsikringer
i forsikringsselskap hjemmehørende i en annen EØS-stat,
får frist til selvangivelsesfristen for inntektsåret
2004 til å fremskaffe nødvendig dokumentasjon.
Da de nye reglene også vil gjelde for allerede tegnede
og løpende livsforsikringer i utlandet, ser Regjeringen
at enkelte skattytere kan få en stor skattebelastning ved
overgangen til de nye reglene. Skattytere som har hatt en slik forsikring
i mange år og hvor den totale avkastningen etter hvert
har blitt stor, har forholdt seg til at skattebelastningen først
kommer på utbetalingstidspunktet. Den samlede skattebelastning
for de tidligere års avkastning i ett inntektsår
før livsforsikringen kommer til utbetaling, kan muligens
sette enkelte i en vanskelig likviditetsmessig situasjon. Ligningsmyndighetene
bør derfor kunne avhjelpe skattytere som kommer særlig
uheldig ut av lovendringen dersom praksis viser at dette blir nødvendig.
Regjeringen foreslår på bakgrunn av behovet
for en nærmere regulering at det blir inntatt en forskriftshjemmel
for departementet til å utfylle og gjennomføre
bestemmelsene om skattlegging av utenlandske livsforsikringer. Det
vises til utkast til nytt fjerde ledd i skatteloven § 5-21.
Etter dagens regelverk er årlig avkastning av en utenlandsk
livsforsikring (kapitalforsikring) ikke skattepliktig, og skattytere
har derfor ikke hatt behov for å fremlegge dokumentasjon
på dette for ligningsmyndighetene. En endring av reglene
som foreslått, vil innebære at skattytere som
har utenlandske livsforsikringer i fremtiden må kunne fremlegge
dokumentasjon over den årlige avkastningen. Dersom de ikke
gjør det, vil beregningsgrunnlaget for avkastningen fastsettes
ved skjønn. Regjeringen antar likevel at det ikke er mange
nordmenn som har tegnet eller kommer til å tegne livsforsikring
i utlandet, slik at det ikke vil medføre stort administrativt
merarbeid for ligningsmyndighetene at livsforsikringer fra norske og
utenlandske selskaper blir likestilt.
Av samme grunn antar Regjeringen at lovendringen heller ikke
vil ha provenymessig virkning av betydning.
Regjeringen foreslår at lovendringen trer i kraft straks
med virkning fra og med inntektsåret 2004.
Komiteen viser til brev datert 23. oktober 2003
fra finansministeren om feil i proposisjonen, der det fremgår
at forslaget til endring av skatteloven § 5-20
andre ledd var ment å inneholde en begrensning til EØS-området.
Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen.
Komiteen fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"§ 5-20 annet ledd skal lyde:
(2) Årlig avkastning på sparedelen av
en livsforsikring (kapitalforsikring) i forsikringsselskap
hjemmehørende i en stat innenfor EØS-området, regnes som
fordel vunnet ved kapital for forsikringstakeren. Departementet
kan gi forskrift om beregning av avkastning."
Komiteen slutter seg for øvrig til Regjeringens forslag.