Til Odelstinget
Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til lov om endringer
i legemiddelloven. Forslagene omfatter:
hjemmel i legemiddelloven til å inngå refusjonskontrakt
mellom staten og et legemiddels rettighetshaver som vilkår
for at staten godkjenner legemidlet for pliktmessig refusjon,
presisering av legemiddellovens begrep "indekspris" i § 6
tredje ledd,
hjemmel i legemiddelloven § 16 til å finansiere det
offentliges kostnader ved salg av reseptfrie legemidler utenom apotek
gjennom avgift og gebyrer.
Proposisjonens forslag om hjemmel for gebyr og avgift i forbindelse
med salg av legemidler utenom apotek ble sendt på høring
i januar 2003 og forslaget om endring i legemiddelloven for å hjemle
bruk av refusjonskontrakter ble sendt på høring
i februar 2003.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne
Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn
Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie
og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti,
Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Gunhild Woie Duesund og Per Steinar Osmundnes, og fra Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, viser til at utgifter til legemidler
over statsbudsjettet gjennom mange år har vist en betydelig
vekst. Komiteen mener i likhet med departementet
at en må søke å begrense denne utgiftsveksten.
Komiteen vil imidlertid understreke at tiltak ikke
må gå utover pasientens muligheter til å få de mest
effektive legemidlene.
Komiteen viser til at departementet nå fremmer
forslag om å opprette lovhjemmel til å inngå refusjonskontrakt
mellom staten og legemiddelfirmaer i forbindelse med opptak av legemidler
i blåreseptordningen. Departementet antar at ved å bruke
hjemmelen for refusjonskontrakter så åpnes det
en mulighet for raskere opptak av legemidler i blåreseptordningen
til en kontrollert kostnad.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti,
viser til at hjemmelen åpner for å gjøre
legemiddelindustrien helt eller delvis ansvarlig for salg utover
det som er forutsatt i refusjonsvedtaket. Dette kan være rimelig
av tre grunner:
En refusjonskontrakt er ikke noe vedtak.
Det vil være en frivillig sak for legemiddelfirmaet å inngå en
slik kontrakt med staten.
Det er det enkelte legemiddelfirma som i refusjonssøknaden
gir anslag over forventet salg.
Gjennom sin markedsføring har legemiddelfirmaene
betydelig innflytelse på hvordan salget faktisk blir.
Komiteen har gjennom høringer
i forbindelse med behandlingen av denne saken fått mange
innspill gjennom pasientorganisasjoner om at det i mange tilfeller
tar altfor lang tid å få god og kostnadseffektiv medisin
inn på blåreseptordningen.
Komiteen har merket seg at i tilfeller der staten
normalt ikke har hjemmel til å innvilge refusjon, legger
departementet opp til at det kan gis refusjon under betingelse av
at en refusjonskontrakt inngås. Departementet forutsetter
at en slik refusjonskontrakt bl.a. skal inneholde hvor mange pasienter
som skal kunne få legemiddelet på blåresept,
sanksjoner dersom kontrakter brytes m.m.
Komiteen har merket seg at en mulig sanksjonsform
vil være å kreve at legemiddelfirmaene enten får
nedsatt pris for alt som er forskrevet utover kontraktsfestet pasientantall,
eller at firmaene må betale tilbake en på forhånd
bestemt andel av omsetningen som overstiger kontraktsfestet pasientantall.
Komiteen har videre merket seg at departementet
legger til grunn for sine forslag at legemiddelfirmaene vil justere
sin markedsføring mer målrettet mot de spesielle
vilkår som gjelder ved forskriving av legemidler på blåresept.
Komiteen har merket seg at det både i
uttalelsene til departementets høringsutkast til endring
i legemiddelloven og i komiteens høringer har kommet innvendinger
mot forslaget om refusjonskontrakt fra en stor del av høringsinstansene.
Komiteen vil vise til at i forbindelse med behandlingen
av Ot.prp. nr. 16 (2002-2003) Om lov om endringer i legemiddelloven
og apotekloven (Konkurransestimulerende tiltak i markedet for generiske legemidler)
fattet Stortinget følgende vedtak, jf. Innst. O. nr. 49
(2003-2003):
"Stortinget ber Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett
for 2004 komme tilbake med en evaluering av indeksprissystemet,
herunder blåreseptordningen."
Komiteen mener at selve blåreseptordningen er
et så sentralt element i forskriving og bruk av legemidler,
at det nå er behov for en bred og helhetlig gjennomgang
av alle sider ved blåreseptordningen, alt fra prosedyrer
og myndighetsbestemmelser for opptak av legemidler i ordningen til
legenes forskrivingspraksis.
Komiteen konstaterer at dagens regelverk og prosedyrer
innebærer at enkelte legemidler blir brakt inn i Stortinget
for å sikre finansieringen. På denne måte
blir Stortingets medlemmer en slags "saksbehandlere" i fagmedisinske
spørsmål om legemidler skal tas opp i blåreseptordningen
eller ikke.
Komiteen mener i likhet med departementet og høringsinstansene
at det er nødvendig å finne en rimelig og forutsigbar
måte å sikre kostnadskontroll på.
Komiteen vil be departementet i forbindelse med
en bredere gjennomgang av blåreseptordningen også å vurdere
andre modeller for kostnadskontroll enn refusjonskontrakter, der
en form for overslagsbevilgning underlagt strenge økonomiske
kontrollmekanismer kan være en del av vurderingen.
Komiteen ber også departementet vurdere
et alternativ med midlertidig godkjenning av legemidler på blå resept
slik det også ble fremmet forslag om fra pasientorganisasjoner
under høringene.
Komiteen mener dette krever en total og bred gjennomgang
av blåreseptordningen, og at vedtaket ved behandlingen
av Innst. O. nr. 49 (2002-2003) angående evaluering av
indeksprissystemet tas opp i denne sammenheng.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram for Stortinget en bred
og helhetlig gjennomgang av blåreseptordningen,
herunder også prosedyrer for saksbehandlingen og bevilgningsmessige
ordninger."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
of Senterpartiet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen, i god tid før fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2005, legge frem en melding som tar for seg
helheten i norsk legemiddelpolitikk fra søknad om godkjenning
foreligger og frem til at pasienter kan ta det i bruk, herunder
Statens legemiddelverks rolle, hvordan legemidler skal refunderes
i fremtiden, saksbehandlingstider, opptak av nye legemidler i refusjonsordningen,
hvordan prisfastsettelse skal foregå, hvor og hvordan legemidler
skal omsettes, og hvordan en kan sikre den norske befolkning lik
tilgang til legemidler uansett bosted til en tilnærmet
lik pris."
Det er etter departementets syn et betydelig problem i forvaltningen
av blåreseptordningen at nye og dyrere legemidler avløser
gamle og velprøvde alternativer ved behandlingen av pasientgrupper
uten at det er dokumentert at bruken av de nye og dyrere legemidlene
gir noen terapeutisk mereffekt eller færre bivirkninger.
Departementet signaliserte i St.prp. nr. 1 (2002-2003) at det
skulle arbeides videre med å etablere rutiner som i større
grad sikrer at blåreseptforskrivningen faktisk begrenses
til de brukergrupper som Legemiddelverket mener bør få legemidlene
på blå resept. Departementet antydet at et aktuelt
alternativ ville være å inngå forpliktende
avtaler med produsentene, der produsentene får et ansvar
for å se til at refusjonsvilkårene etterleves.
Det vises til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av
St.prp. nr. 1 (2002-2003) fattet følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at medisinene
Actos og Avandia kan refunderes på blå resept etter
forskriftens § 9 til de pasienter og etter de
kriterier som Legemiddelverket har foreslått. Regjeringen bes
fremlegge om nødvendig forslag til nødvendig hjemmel
for å oppnå dette gjennom refusjonskontrakt."
Hoveddelen av proposisjonen er et ledd i oppfølgingen
av dette vedtaket.
Departementet legger til grunn at det er nødvendig med
hjemmel i lov for å inngå avtale med legemiddelprodusenter
om at disse, gitt offentlig refusjon for legemidlet, må forplikte
seg til å påta seg byrder som for eksempel å dekke
hele eller deler av legemiddelutgiftene hvis salget overstiger et
avtalt estimat.
Det vises til at flere land har åpnet for og benytter refusjonskontrakter,
og det redegjøres for aktuelle eksempler fra Frankrike, Østerrike,
Australia, Danmark og Belgia.
Det vises til at Statens legemiddelverk ved flere anledninger
i forbindelse med søknad om refusjon har kunnet identifisere
en begrenset pasientgruppe som på bakgrunn av manglende
effekt eller uakseptable bivirkninger av eksisterende behandling,
vil være aktuelle for nye legemidler. Det framholdes at
for denne gruppen pasienter kan merkostnaden ved bruk stå i
forhold til ekstra effekt, færre bivirkninger eller bidra
med innsparinger i form av redusert bruk av tilleggsmedikamenter,
færre sykehusinnleggelser osv., men at dersom hele pasientgruppen
bytter fra eldre, rimeligere legemidler og behandles med det nye
og dyrere alternativet, kan bildet endres, og den totale kostnad
i forhold til effekt og bivirkninger kan medføre at legemidlet
samlet sett ikke er kostnadseffektivt.
For å imøtegå disse utfordringene
i dag utarbeider Legemiddelverket i mange enkeltsaker vilkår
for forskrivning av legemidlet på blå resept i
forbindelse med godkjenning for refusjon slik at refusjonsadgangen
forbeholdes de pasienter som vil kunne ha ekstra effekt eller færre
bivirkninger som forsvarer de ekstra kostnadene. Det er legene som
har ansvaret for å sette pasientene på riktig
behandling også i forhold til Legemiddelverkets kriterier
og vurdering av kostnadseffektivitet. Det påpekes at leger
får mye av sin legemiddelinformasjon fra legemiddelindustrien,
og at denne ikke har noen interesse av å presentere de myndighetsfastsatte
vilkårene siden disse kan begrense forskrivningen, og medføre
redusert salgsvolum. En forskrivning utenfor de fastlagte vilkårene har
normalt ikke medført noen konsekvenser for legen, ettersom
dette til nå ikke har blitt avdekket og sanksjonert av
myndighetene. Det uttales at leger derfor ikke har sterke insentiver
til å gjøre seg kjent med og følge Legemiddelverkets
vilkår i sin forskrivning på folketrygdens regning.
Dersom et legemiddel forskrives til hele pasientpopulasjonen istedenfor
til den gruppen som er begrenset av vilkårene, vil statens
utgifter øke og legemiddelindustrien vil erfare økt
inntjening, mens ekstra helseeffekt/færre bivirkninger
ikke vil stå i et rimelig forhold til merutgiftene.
Departementet mener at på grunn av legemiddelindustriens
sentrale rolle i påvirkningen av legers forskrivning vil
det være rimelig at den er med på å dele merutgiftene
dersom det viser seg at forutsetningene for refusjon i ettertid
ikke viser seg å bli oppfylt. Kostnaden ved forskrivning
ut over refusjonsvilkårene kan etter departementets syn
deles mellom myndighetene ved folketrygden og legemiddelindustrien etter
en nærmere avtalt fordelingsnøkkel i en refusjonskontrakt.
Departementet legger til grunn at refusjonskontrakter vil stimulere
legemiddelindustrien til å sørge for et bedre
anslag på pasientgrunnlag ved søknad om refusjon
og gi industrien insentiver til å tilpasse sin markedsføring
til refusjonsvilkårene. Departementet erkjenner at selv
om industrien følger opp sin del av ansvaret på forbilledlig
måte, kan det likevel hende at forskrivning på blå resept
også skjer til personer utenfor avtalt målgruppe.
I den grad dette skjer som følge av at legene mer eller
mindre bevisst bryter refusjonsvilkårene, vil departementet
vurdere egnede tiltak også overfor legene. Departementet
legger også til grunn at kontraktene vil inneholde bestemmelser for
hvilke omstendigheter som gir grunnlag for å reforhandle
kontraktene.
Om formålet med refusjonskontraktene uttales det at
det vil gi søker om opptak av legemidler på legemiddellisten
et insentiv til å informere forskriverne om de vilkår
for refusjon som er fastsatt, og at det i større grad vil
sikre at legemiddelindustrien foretar en grundig vurdering av sannsynlig
antall pasienter i brukergruppen når det søkes
om pliktmessig refusjon.
Om kontraktenes innhold uttales det at disse normalt vil holde
opplysninger om antall pasienter som forutsettes å skulle
behandles på trygdens regning, og hvilke utgifter dette
vil påføre folketrygden. Det legges opp til at
refusjonskontraktene og refusjonsvedtaket etter en tid skal revurderes
og deretter fastsettes på nytt i samsvar med økt
kunnskap om legemidlets virkninger og kostnadseffektivitet. I kontrakten
skal det også kunne inntas bestemmelser om revurdering av
refusjonsvedtaket dersom legemiddelmarkedet endrer seg.
Dersom det viser seg at folketrygdens utgifter overstiger det
avtalefestede beløp, vil sanksjoner kunne iverksettes.
Som eksempler på mulige løsninger nevnes:
Legemiddelfirmaet pålegges
en omsetningsavgift for legemidlet som er progressivt stigende i takt
med økningen av salget utover kontraktfestet pasienttall.
Prisen for legemidlet settes ned for alt som forskrives
utover kontraktfestet pasientantall eller med en bestemt sats som øker
med økende forskrivning utover kontraktfestet pasientantall.
Industrien forplikter seg til å betale tilbake
en på forhånd bestemt andel av omsetningen som
overstiger kontaktfestet pasientantall.
Dersom Statens legemiddelverk finner det nødvendig,
kan det aktuelle legemidlets refusjonsstatus revurderes ved at det
eksempelvis fjernes fra legemiddellisten.
Det redegjøres for etter hvilken prosedyre en ordning
med refusjonskontrakter kan gjennomføres.
Under sin drøfting av informasjon, oppfølging
og kontroll påpeker departementet at det er legene som med
sin forskrivning på blå resept er de som faktisk genererer
utgifter knyttet til blåreseptforskriften § 9, og
at det derfor vil være urimelig å legge alt ansvar for
at kontrakten etterleves på industrien. Det utales at det
kan være hensiktsmessig å foreta stikkprøver for å kontrollere
at de myndighetsfastsatte vilkårene er oppfylt når
et legemiddel er forskrevet på § 9. Departementet
mener at dersom det viser seg at en lege har skrevet ut legemidlet
etter § 9 til pasienter uten at vilkårene
er oppfylt, bør det få konsekvenser.
Det uttales videre at fordi industrien ikke har noen interesse
av å påføre seg selv redusert inntjening
ved å bryte kontakten, må det påregnes
at industrien gjennom sitt informasjons-/markedsføringsopplegg
i betydelig større grad enn i dag vil arbeide for at legene
etterlever de myndighetsfastsatte vilkårene for refusjon.
Det framholdes at Rådsdirektiv 89/105/EØF (Transparensdirektivet)
stiller krav om at vilkårene for å innvilge refusjon
for et legemiddel skal være objektive og etterprøvbare.
Bruk av refusjonskontrakt vil etter departementets oppfatning ikke
være til hinder for at disse kravene også i framtiden
oppfylles. Departementet anser at bruk av refusjonskontrakt ikke
vil være i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.
Om konsekvenser for pasientene uttales det at ingen pasienter
vil få dårligere behandling ved bruk av refusjonskontrakter,
og at pasienter som vil ha ekstra effekt/færre
bivirkninger med et nytt og dyrere legemiddel, sikres tilgang til
dette gjennom kontrakten. Det framholdes at totalt sett vil midler
frigjøres, at utgiftsveksten vil avta, og at dette vil
føre til at andre viktige tiltak kan gjennomføres.
Det påpekes at legemidler vil kunne tas opp på preparatlisten
på et tidligere tidspunkt dersom refusjonskontrakter benyttes.
Som konsekvenser for legemiddelindustrien påpekes at
refusjonskontrakter i noen tilfeller vil kunne føre til
lavere inntjening for legemiddelindustrien sammenliknet med en situasjon
med opptak i blåreseptordningen uten en kontrakt. Det uttales
at en legemiddelindustri som gir legene balansert informasjon om
hvilke pasienter som skal behandles, dvs. oppnår en balanse
mellom egen markedsføring og Legemiddelverkets kriterier
for refusjon, vil kunne øke sin troverdighet hos så vel
myndigheter som hos leger.
Det framholdes at legene vil måtte forholde seg mer
aktivt til refusjonsvilkårene i sin forskrivning, og at
de vil trolig få hjelp til dette fra industrien selv.
Det uttales at refusjonskontrakter vil medføre økt arbeidsmengde
for staten i form av arbeid i tilknytning til forberedelser til
og utforming av refusjonskontrakten, informasjon til leger, oppfølging
av kontrakten og vurderinger av eventuell dokumentasjon som kan
endre forutsetningene for kontrakten. I tillegg vil eventuell økt
kontroll av legene medføre økt arbeidsmengde.
Det antas at tiltaket vil kunne redusere veksten i folketrygdens
utgifter til legemidler.
Komiteen viser til at departementet
begrunner hoveddelen i denne proposisjonen med oppfølging av
Stortingets vedtak i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2002-2003) som hadde
slik ordlyd:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at medisinene
Actos og Avandia kan refunderes på blå resept etter
forskriftens § 9 til de pasienter og etter de kriterier
som legemiddelverket har foreslått. Regjeringen bes fremlegge
om nødvendig forslag til hjemmel for å oppnå dette
gjennom refusjonskontrakt."
Komiteen understreker at Statens legemiddelverk
fant at dersom disse to ovennevnte legemidlene ble brukt istedenfor
insulin, ville utgiftene til folketrygden ikke endre seg, og legemidlene
kunne føres inn på legemiddellisten knyttet til
blåreseptforskriften § 9. Departementet
legger imidlertid til grunn at det med dagens virkemidler er vanskelig å avgrense blåreseptforskrivingen
til den begrensede gruppen Legemiddelverket mener bør få legemidlene
på blåresept.
Komiteen viser til at departementet derfor foreslår
en ny lovhjemmel for å inngå forpliktende avtaler
med legemiddelprodusentene, der produsentene får ansvar
for at refusjonsvilkårene oppfylles og etterleves.
Komiteen har merket seg at departementet i proposisjonen
bl.a. sier:
"En avtale som pålegger rettighetshaverne hele den økonomiske
risikoen for at pasientpopulasjonen overstiger det som er lagt til
grunn som kriterium for refusjon, vil kunne regnes som urimelig.
Rettighetshaverne får i realiteten valget mellom ingen
refusjon eller refusjon på strengere vilkår."
Det vises videre til følgende i samme avsnitt:
"Dette tilsier at en avtale om at rettighetshaverne skal
dekke utgiftene fullt ut for legemiddelsalg som overstiger Legemiddelverkets
salgsestimater, etter omstendighetene kunne tenkes å bli
kjent ugyldig av en domstol med henvisning til manglende lovhjemmel.
På denne
bakgrunn legger departementet til grunn som et klart utgangspunkt
at det er nødvendig med hjemmel i lov for å inngå avtale
med legemiddelprodusenter om at disse, gitt offentlig refusjon for legemidlet,
må forplikte seg til å påta seg nye byrder som
for eksempel å dekke hele eller deler av legemiddelutgiftene
hvis salget overstiger det avtalte estimatet."
Komiteen mener at dette på en god måte
illustrerer at det er meget krevende å skulle etablere
lovhjemmel for ei ordning som ut fra eksisterende lovverk trolig
ikke ville være lovlig med mindre alle parter var fullt
ut enige.
Komiteen merker seg departementets begrunnelse
for behovet for refusjonskontraktsordning. Det vises til behov for
en mer målrettet forvaltning av medisiner på blåresept,
og at det i visse tilfeller forskrives legemidler i større
omfang enn det som ble lagt til grunn før refusjonsinnvilgelse.
Komiteen merker seg at departementet i begrunnelsen
sier at Legemiddelverket ved flere anledninger i forbindelse med
søknad om refusjon har kunnet identifisere en begrenset
pasientgruppe som kunne ha stor fordel av mye legemidler.
Komiteen merker seg videre at departementet sier
at legemiddel i ettertid for innvilgelse av refusjon kan framvise
manglende kostnadseffektivitet fordi pasienttallet i refusjonsordningen
kan være anslått for lavt.
Komiteen vil understreke, slik det også kommer
fram i proposisjonen, at det er legene som forskriver medisin, som
er "dørvoktere", og som har ansvaret for at pasientene
får riktig behandling.
Komiteen har merket seg at svært mange
høringsinstanser har ført argumenter mot en ordning med
refusjonskontrakter, også med de betingelser som er lagt
til grunn.
Komiteen registrerer likevel at mange er positive
til at det etableres tiltak som kan bidra til at pasienter som har
god effekt av og færre bivirkninger med nye og dyrere legemidler,
skal sikres tilgang tidligere enn nå. Dessuten må det
gjennomføres riktig og rasjonell forskriving og bedre utnyttelse
av samfunnets ressurser.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, har fått inntrykk av at det er
vanskelig å avgrense blåreseptforskrivingen, bl.a.
fordi legene har få insitamenter til å gjøre
seg kjent med og forskrive etter de fastsatte vilkårene.
Komiteen har heller ikke noen holdepunkter for å si
at det forskrives legemidler i noen stor grad utover det som følger
av forskrivingsvilkår.
Komiteen understøtter det som kommer
fram i svært mange høringssvar, om at tiltak som
skal bidra til at forskriving etter blåreseptordningen,
faktisk skjer etter forutsetningen. Disse tiltak må ha
legen som målgruppe og i mindre grad legemiddelprodusentene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, ber departementet vurdere tiltak som i
større grad enn i dag ansvarliggjør legen for
de kostnadsmessige konsekvensene av forskrivningen. Dette kan eventuelt
inngå i en bredere gjennomgang av blåreseptordningen.
Komiteen vil sterkt understreke at riktig legemiddelbruk
i høyeste grad er et informasjonsanliggende. Myndighetene
har et enormt forbedringspotensiale, på samme måte
som legemiddelindustrien har et ubetinget ansvar for korrekt informasjon.
I et brev fra Norges Diabetesforbund av 7. november 2003
sies det blant annet:
"Diabetesforbundet ser det som svært uheldig
at den medisinske industrien alene skal stå for å informere
om de medikamenter de selger. Etter vårt syn er ikke kommersielle
aktører som legemiddelfirmaene i stand til å gi
uavhengig og kunnskapsbasert informasjon om sine egne produkter.
Deres hovedanliggende er naturlig nok å ivareta sine kommersielle
interesser. Det er etter vårt syn stor forskjell på uavhengig,
balansert informasjon og salgsbasert informasjon.
Norges
Diabetesforbund mener det er myndighetenes ansvar å sørge
for at det gis oppdatert, uavhengig og gyldig informasjon om reseptbelagte
legemidler. Vi foreslår at et slikt arbeid gjennomførers
i samarbeid med myndighetene, Den norske lægeforening og
brukerorganisasjonene ved Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon.
Disse aktørene kan utarbeide en strategi for hvordan et
slikt informasjonsansvar best kan ivaretas, blant annet hvilke kanaler
som er best egnet. Det er viktig at slik informasjon ikke gis engang
for alle, men at det legges rutiner for oppdatering i samsvar for
ny dokumentasjon om bruk og effekt av legemidlene."
Komiteen har merket seg at også legemiddelindustrien
har poengtert at den ønsker å bidra med mest mulig
adekvat og riktig informasjon der den så langt som mulig
vil presentere realistiske salgsprognoser for en nærmere
definert pasientgruppe i sine refusjonssøknader. Det er
også viktig at legemiddelindustrien gjennomfører
en markedsføring overfor legene som er fullt ut i samsvar
med vilkårene for refusjon slik de er bestemt av Legemiddelverket.
Komiteen legger til grunn at en kvalitetsmessig
bedre informasjon også vil ha betydning for legenes forskrivingspraksis.
Også der synes det å være behov for forbedringer,
noe helsemyndighetene bør ha konstant fokus på og
vurdere tiltak.
Komiteen har ikke gjennom arbeidet med denne saken
fått noen holdepunkter for at det markedsføres
forskriving utenfor godkjent indikasjon fra noen av aktørene
i legemiddelområdet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, vil likevel understreke at det kan være
grunn for myndighetene å ha et konstant blikk på reklamebestemmelsene
og eventuelt vurdere endring.
Komiteen har merket seg at departementet mener
at en gjennom refusjonskontraktene gir søkeren om opptak
av legemidler på blåreseptlisten et tydelig insentiv
til at disse informerer forskriveren om vilkårene for refusjon.
Departementet mener også at rettighetshaveren skal løpe
en økonomisk risiko ved at det forskrives legemidler til
andre enn den pasientgruppen som er utpekt som målgruppe.
Komiteen vil påpeke at her ligger en
av de store dilemmaer i et system med refusjonskontrakter.
Komiteen vil understreke at et ufravikelig krav
til valg av eventuelle sanksjoner må være at de rammer
de som de er ment å ramme, og ikke andre parter. I høringene
er det kommet fram at grossister og apotek vil ha de samme kostnadene
til distribusjon av legemidler uavhengig om det forskrives legemidler
innenfor eller utenfor det kontraktsfestede pasientantall.
Disse er ikke parter i eventuelle kontraktsforhandlinger, og eventuelle
sanksjoner kan ikke rettes mot disse, noe komiteen mener
må være helt grunnleggende.
Komiteen merker seg at departementet redegjør
for en rekke sanksjonsmuligheter i de tilfeller der folketrygdens
utgifter overstiger det avtalefestede beløp, for eksempel
ved at legemidlet forskrives til flere pasienter enn det en har
forutsett i kontrakten.
Komiteen merker seg også at departementet
i proposisjonen ikke foretar et endelig valg av sanksjonsmåter,
men foreslår hvordan refusjonskontrakter kan gjennomføres,
inkludert åpningen for sanksjoner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti,
er enig med departementet i at refusjonskontrakter kan være
en måte "å øremerke" blåreseptlegemidler
til den pasientgruppen som Legemiddelverket har funnet at legemidlet
framstår som kostnadseffektivt for.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, understreker at sanksjoner mot rettighetshaverne
til salg av et legemiddel må stå i et rimelig
forhold til rettighetshaverens ansvar for salg utover kontraktfestet
volum.
Dette flertallet antar at det i en søknadsfase for å få et
nytt legemiddel inn under blåreseptforskriften i mange
tilfeller kan være svært vanskelig å prognosere
hva som er korrekt forskriving fra legenes side, og dermed hva som
kan bli salgsvolumet.
Dette flertallet ser også at det kan
oppstå en uheldig situasjon for pasienter når
salgsvolumet har nådd kontraktstaket, og det ennå er
pasienter som er tjent med å bruke legemidlet. En foreliggende
mulighet vil da være at legemidlet ikke vil bli tilgjengelig fra
leverandøren.
Dette flertallet har gjennom høringene
også merket seg at det stilles spørsmål
ved håndteringen av en maksimal kvote når flere
legemidler konkurrerer om samme pasientgruppe, dvs. fast anslått
pasienttall slik systemet med refusjonskontrakter baserer seg på.
Dette tydeliggjør at et betydelig ansvar må ligge
hos forskriveren, dvs. legen.
Dette flertallet mener at sanksjonsformen må ta
tilbørlig hensyn til dette, og at det i alle fall må være
spesifisert i kontrakten under hvilke forutsetninger kontraktspartene
kan fremme krav om å reforhandle inngåtte refusjonskontrakter.
Dersom forutsetningene for reforhandling av kontrakten tilfredsstilles,
plikter partene å forhandle om ny kontrakt.
Dette flertallet mener at en må ha sikre
avtaleforhold i de tilfeller der kreves tilbakebetaling pga. at
salgsvolumer overstiger avtalefestet nivå.
Dette flertallet mener videre i likhet med departementet
at et alternativ til slike tiltak kunne være å innføre
en progressiv avgift for salg utover avtalefestet kvote.
Dette flertallet viser til at en i merknadene har
understreket behovet for en mer helhetlig gjennomgang av blåreseptordningen
samtidig som behovet for kostnadskontroll med utgiftene til legemidler er åpenbar.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti,
gir sin tilslutning til at en nå innfører refusjonskontrakter,
men at betingelsene er entydige og klare for partene.
Flertallet mener at de forskjellige sakenes særegenheter
og forskjeller i beslutningsgrunnlaget bør få følger
for kontraktsutformingen, herunder sanksjonene for kontraktsbrudd.
Departementet presiserer i proposisjonen at legemiddelindustrien
ikke i alle tilfeller skal dekke alle utgiftene når salget
overstiger avtalt nivå. Avtalene må derfor være
fleksible i forhold til de løsninger som bør velges
i de enkelte tilfeller.
Flertallet mener at nytt femte ledd i § 6
bør ta større hensyn til nødvendig fleksibilitet
og fremmer forslag om dette.
Flertallet fremmer følgene
forslag:
"I lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler
m.v. skal § 6 nytt femte ledd lyde:
I forbindelse med søknad
om innvilgelse av pliktmessig refusjon for et legemiddel etter folketrygdloven § 5–14,
kan det inngås refusjonskontrakt mellom staten og søkeren,
dersom partene finner det formålstjenlig. I kontrakten
kan det inntas bestemmelser om at søker helt eller delvis
skal refundere folketrygdens utgifter som følge av at legemidlet
forskrives til flere pasienter enn forutsatt i refusjonsvedtaket.
Gyldig kontrakt skal ha regler om hvordan søker kan bringe
sitt ansvar etter kontrakten til opphør. Kongen kan i forskrift
fastsette nærmere regler om bruken av refusjonskontrakter."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet mener at det burde vært utredet
et alternativ med midlertidig godkjenning av legemidler på blåresept
istedenfor et refusjonskontraktsystem, slik det også ble
fremmet forslag om fra pasientorganisasjonene under høringene.
Disse medlemmer mener at innføring av
refusjonskontrakter burde vært sett i sammenheng med evalueringen
av blåreseptordningen slik at ei ny ordning kunne ha vært
vurdert i en mer helhetlig og større sammenheng.
Disse medlemmer mener at legitimiteten til refusjonskontraktene
undergraves dersom en legger inn sterke element av økonomisk
ansvarliggjøring av en part som ikke er ansvarlig for forskriving
av legemidlet.
Disse medlemmer viser til at departementet hevder
at det ved å bruke refusjonskontrakter åpnes en
mulighet for raskere opptak av legemidler i blåreseptordningen
til en kontrollert kostnad. Det som imidlertid har vist seg som
et problem når det gjelder en eventuell inngåelse
av refusjonskontrakter, er at det virker som om fokus rettes for
ensidig mot kostnadskontrollen og de ulike sanksjonsmuligheter fremfor å sørge
for at pasientene skal få rask tilgang til de beste legemidler. Disse
medlemmer mener at dette helt klart har avspeilet seg i
problemstillingene rundt en eventuell refusjon for legemidlene Actos
og Avandia. Dette er legemidler som Stortinget har sagt skal refunderes
etter blåreseptforskriften § 9, om nødvendig
ved bruk av refusjonskontrakt. Det faktum at disse legemidlene ennå ikke
blir refundert etter blåreseptforskriften § 9,
vitner om at det er begrensningen av eventuelle kostnader som kommer før ønsket
om å tilby de beste legemidler raskest mulig til pasientene.
Disse medlemmer mener at eventuell innføring
av refusjonskontrakter bør ses i sammenheng med den gjennomgangen
som skal finne sted hva angår blåreseptordningen,
som er varslet i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett. Dette
gjelder særlig de forhold som knytter seg opp mot hvem
som skal bære ansvaret dersom et medikament forskrives
til andre pasientgrupper enn de som er innstilt som refusjonsberettigede
etter blåreseptforskriften.
Når det gjelder problemstillingen rundt hva som eventuelt
skal skje med legemidlene Actos og Avandia dersom det nå ikke
gis lovhjemmel til å inngå refusjonskontrakter,
kan løses ved at disse legemidler refunderes etter blåreseptforskriften § 9
på vanlig måte. Disse medlemmer er
av den oppfatning at dette vil være den beste løsningen
for de av diabetespasientene som har nytte av dette legemiddelet.
Når det gjelder proposisjonens forslag om at det er
leverandøren/produsenten som skal dekke kostnadene
dersom leger forskriver et legemiddel med refusjonskontrakt til
andre pasientgrupper enn de som ligger innenfor SLVs anbefaling
etter et kvoteprinsipp, virker dette på disse medlemmer som
et lite gjennomtenkt prinsipp som disse medlemmer er
imot.
Disse medlemmer vil stemme mot § 6
nytt femte ledd.
Indeksprissystemet ble vedtatt av Stortinget i forbindelse med
statsbudsjettet for 2003 og trådte i kraft 3. mars
2003. Formålet med indeksprissystemet er å styrke
insentivene dagens aktører i legemiddelforsyningskjeden
har til å selge legemidler så billig som mulig.
Ordningen gjelder for et utvalg generiske legemidler og innebærer
at apotekene får refundert en fast indekspris innenfor
hver virkestoffgruppe som inngår. Det understrekes at det
er en sentral forutsetning for at målsettingen skal nås,
at alle former for rabatter inkluderes i beregningsgrunnlaget for
indekspris.
Det uttales at det er reist tvil om lovforankringen av den definisjon
av indekspris som er lagt til grunn i indeksprissystemet. Det er
etter departementets oppfatning ikke tvil om at Kongen har kompetanse
til i forskrift å bestemme at rabatter som gis fra leverandør
direkte til apotek utenom grossist, kan trekkes fra beregningsgrunnlaget
for indekspris. Med begrunnelsen å unngå enhver
tvil om det rettslige grunnlaget og således forebygge grunnløse
tvister, finner departementet det hensiktsmessig å foreslå en
endring av legemiddelloven § 6 tredje ledd som
presiserer at slike rabatter kan inntas i beregningsgrunnlaget.
Departementet har valgt å utforme forslaget til lovendring
slik at beregningsgrunnlaget for indeksprisen skal betegnes som
"legemiddelleverandørenes faktiske utsalgspris". Dette
begrepet er igjen definert som "netto pris for legemidler fra leverandør
til grossist, med fratrekk av enhver rabatt eller lignende overføring
som apotek får fra andre enn grossist ved kjøp
av disse legemidlene".
Komiteen viser til at departementet
mener det er ønskelig å endre legemiddelloven § 6
tredje ledd for å hindre tvil om det rettslige grunnlaget
for beregning av en indekspris som tar utgangspunktet i legemiddelleverandørenes
faktiske utsalgspris. I dette ligger det at det ved fastsettelsen
av indeksprisen skal tas hensyn til eventuelle rabatter som legemiddelprodusenter
gir direkte til apotek og apotekskjeder uten at disse rabattene
har gått gjennom grossistleddet.
Komiteen viser til at praktiseringen av indeksprissystemet
har vist seg komplisert, og at en slik presisering som departementet
foreslår, synes nødvendig og fjerner selv behov
for å bruke skjønn ved fastsettelse av indekspriser
ved at alle rabatter inkluderes i beregningsgrunnlaget. Dette betyr
at rabatter gitt mellom alle ledd i forsyningskjeden vil danne grunnlag
for beregningsgrunnlaget av indeksprisen.
Komiteen viser ellers Stortingets tidligere vedtak
om indeksprissystemet.
Det vises til at det i høringsnotatet om forslag til forskrift
for salg av reseptfrie legemidler utenom apotek, med høringsfrist
23. april 2003, er foreslått opprettet en konsesjonsordning
for utsalgsstedene. Konsesjoner og saksbehandling knyttet til omsetning av
legemidler utenom apotek er gebyrbelagt i Danmark. Departementet
foreslo i høringsnotatet at tilsvarende gebyr og avgift
bør vurderes innført også i Norge ettersom
omsetning av legemidler utenom apotek vil øke arbeidsbyrden
for tilsynsorganene. Gebyrene vil kunne bidra til å finansiere
både tilsyn og forvaltning av ordningen. Innføring
av gebyrer vil kreve en endring av legemiddelloven § 16
fjerde ledd.
Departementet har ennå ikke konkludert i spørsmålet
om det skal innføres en konsesjonsordning for salg av reseptfrie
legemidler utenom apotek. Det uttales at det ikke er nødvendig å konkludere
i dette spørsmålet for å ta stilling
til et lovforslag om innføring av gebyr og avgift ved slik
salg.
For å sikre en god tilsynsordning med øremerkede
midler fra gebyr og avgift foreslår departementet en lovendring
som gir hjemmel for i forskrift å innføre dette.
Departementet vil vurdere å fastsette et fast gebyr for
søknad om konsesjon og en avgift basert på det enkelte
utsalgs faktiske omsetning begrenset oppad til et maksimalt beløp.
Innretningen og omfanget av tilsynet med salg av reseptfrie legemidler
utenom apotek har vært ute til høring, og departementet
avventer en behandling av høringsinnspillene før
tilsynsspørsmålet avgjøres endelig. Den
usikkerheten som knytter seg til gebyrets og avgiftens størrelse
bør imidlertid etter departementets oppfatning ikke være
avgjørende for hvorvidt lovforslaget vedtas eller ikke.
Det understrekes at gebyret og avgiften vil bli satt på et
nivå som ikke vil utgjøre en reell etableringshindring,
og at Stortinget vil kunne kontrollere dette i forbindelse med de årlige
budsjettvedtakene.
Komiteen viser til at det nå er åpnet
for salg av reseptfrie legemidler utenfor apotek, og at departementet
i denne forbindelse gjennom endring i legemiddelloven § 16
fjerde ledd foreslår nødvendig lovhjemmel for
fastsetting av gebyr for behandling om omsetning utenfor apotek
og innkreving av årlig avgift for å kunne omsette
slike varer.
Komiteen antar i likhet med departementet at omsetning
av legemidler utenom apotek vil øke arbeidsmengden for
tilsynsorganene. Det er rimelig at disse utgiftene belastes de nye
utsalgsstedene.
Komiteen er på samme måte enig
i at det fastsettes et gebyr for behandling av søknad om
omsetning utenom apotek.
Komiteen vil utover det som er nevnt, også mene
at et gebyr og en avgift vil kunne medvirke til at useriøse
aktører ikke kommer inn på dette markedet. Reseptfrie
legemidler er også legemidler og må underlegges
nødvendig seriøsitet i salgsleddet og krever særskilt
oppfølgning, i alle fall i en overgangsfase.
Komiteen har merket seg at departementet overveier
innføring av en konsesjonsordning, som kan være
med på bevisstgjøre selgerne om at reseptfrie
legemidler ikke er en salgsvare på linje med hvilken som
helst salgsvare i for eksempel dagligvarebutikken.
Komiteen forutsetter at endringer i legemiddelloven § 16
fjerde ledd om gebyr for behandling av omsetning utenfor apotek
og innkreving av årlig avgift for å kunne omsette
slike varer, ikke skal gjelde for medisinutsalg i regi av et lokalt
apotek. Disse må fortsatt kunne drive denne virksomheten
uten endringer. Det er også viktig at utlevering av medisinpakker med
reseptbelagte medikamenter kan foregå fra disse stedene
som nå.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet:
Stortinget ber Regjeringen, i god tid før fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2005, legge frem en melding som tar for seg
helheten i norsk legemiddelpolitikk fra søknad om godkjenning
foreligger og frem til at pasienter kan ta det i bruk, herunder
Statens legemiddelverks rolle, hvordan legemidler skal refunderes
i fremtiden, saksbehandlingstider, opptak av nye legemidler i refusjonsordningen,
hvordan prisfastsettelse skal foregå, hvor og hvordan legemidler
skal omsettes, og hvordan en kan sikre den norske befolkning lik
tilgang til legemidler uansett bosted til en tilnærmet
lik pris.
Tilrådingen til A fremmes av enn samlet komité med unntak av § 6 nytt femte ledd som fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti.
Tilrådingen til B fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti.
Komiteen viser til merknadene og til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om endringer i legemiddelloven (refusjonskontrakter m.m.)
I
I lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. gjøres følgende endringer:
§ 6 tredje ledd skal lyde:
Kongen kan i forskrift pålegge apotekene å levere utvalgte byttbare legemidler til en fastsatt indekspris. Indeksprisen fastsettes av departementet og skal være et volumveid gjennomsnitt av legemiddelleverandørenes faktiske utsalgspris for de legemidler som inngår i beregningsgrunnlaget, med tillegg av den grossist- og apotekavanse som er fastsatt. Med legemiddelleverandørenes faktiske utsalgspris forstås netto pris for legemidler fra leverandør til grossist, med fratrekk av enhver rabatt eller lignende overføring som apotek får fra andre enn grossist ved kjøp av disse legemidlene. Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om prisfastsettelsen, hvilke legemidler som kan gis indekspris og leveringsplikt for de legemidler som omfattes.
§ 6 nytt femte ledd skal lyde:
I forbindelse med søknad om innvilgelse av pliktmessig refusjon for et legemiddel etter folketrygdloven § 5-14, kan det inngås en refusjonskontrakt mellom staten og søkeren, dersom partene finner det formålstjenlig. I kontrakten kan det inntas bestemmelser om at søker helt eller delvis skal refundere folketrygdens utgifter som følge av at legemidlet forskrives til flere pasienter enn forutsatt i refusjonsvedtaket. Gyldig kontrakt skal ha regler om hvordan søker kan bringe sitt ansvar etter kontrakten til opphør. Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om bruken av refusjonskontrakter.
§ 16 fjerde ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift bestemme at visse reseptfrie legemidler skal kunne selges av kjøpmenn samt gi nærmere bestemmelser for slikt salg. I forskriftene kan det fastsettes gebyr for behandling av søknad om slik omsetning, samt plikt til å betale årlig avgift for fortsatt tillatelse til slik omsetning.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette de enkelte bestemmelsene i kraft til forskjellig tid.
B.
Stortinget ber Regjeringen legge fram for Stortinget en bred og helhetlig gjennomgang av blåreseptordningen, herunder også prosedyrer for saksbehandlingen og bevilgningsmessige ordninger.
Oslo, i sosialkomiteen, den 2. desember 2003
John I. Alvheim |
Asmund Kristoffersen |
leder |
ordfører |