Til Odelstinget
Ehandelsloven trådte i kraft 1. juli 2003 og
gjennomfører "direktivet om elektronisk handel" unntatt bestemmelsene
om tjenesteytende mellommanns ansvarsfrihet regulert i artiklene
12 til 15. Lovforslaget i denne proposisjonen gjennomfører
disse artiklene ved forslag til en endringslov til ehandelsloven.
Bestemmelsene i artiklene 12 til 15 omhandler mellommenn som
overfører eller gir tilgang til informasjon over et elektronisk
kommunikasjonsnett eller lagrer annen persons informasjon. Dersom
mellommennene følger de krav som lovforslaget stiller,
vil de ikke kunne stilles til ansvar for å ha overført,
gitt tilgang til eller lagret annen persons ulovlige informasjon
eller gjøres ansvarlige for medvirkning til ulovlig virksomhet
ved lagring av annens informasjon. Ansvarsfriheten dekker både
strafferettslig og erstatningsrettslig ansvar. Selv om en mellommann ikke
vernes fra ansvar etter lovforslagets bestemmelser, er det ikke
noen automatikk i at mellommannen dermed kan ilegges ansvar. Hvorvidt
mellommannen kan gjøres ansvarlig må vurderes
ut fra annet regelverk, f.eks. straffeloven og åndsverksloven.
Direktivets regler om ansvarsfrihet for mellommenn er minimumsregler.
Det er altså mulig, ved den nasjonale gjennomføringen, å gi
større ansvarsfrihet enn det som følger av direktivet.
Departementet har i utgangspunktet ikke tatt i bruk denne muligheten. Artiklene
12 (ren videreføring), 13 (mellomlagring) og 15 (overvåkning)
er gjennomført tilnærmet ordrett i lovforslaget.
Ved gjennomføringen av artikkel 14 (vertstjenester) er
det blitt foretatt nasjonale tilpasninger, men de rettslige hensyn
som ligger bak artikkelens krav reflekteres i lovforslaget.
Sverige, Finland og Danmark har også gjennomført
ansvarsfrihetsbestemmelsene for ren videreføring og mellomlagring
tilnærmet ordrett fra direktivet.
I mars 2001 sendte Nærings- og handelsdepartementet
et forslag til gjennomføring av direktivet om elektronisk
handel på alminnelig høring. Gjennomføringen
av ansvarsfrihetsbestemmelsene for ren videreføring, mellomlagring
og overvåkning var tilnærmet ordrett etter direktivet.
I forhold til lagring ble det presentert forskjellige alternativer,
men med det felles utgangspunkt at en nettvert kun i forhold til opphavsrettslig
materiale, rasisme og barnepornografi var nødt til selv å vurdere
informasjonens lovlighet. Ellers var det tilstrekkelig at nettverten
stanset tilgangen til materialet i tråd med avgjørelse
fra domstol mv. eller etter mottatt melding etter et system om varsel
og fjern. Systemet om varsel og fjern er tatt ut av dette forslaget.
I hovedsak ga høringsinstansene sin tilslutning til lovforslaget
vedrørende gjennomføringen av ansvarsfrihetsbestemmelsene
for ren videreføring, mellomlagring og overvåking.
Høringsinstansene var imidlertid uenige i hvordan bestemmelsene
om ansvarsfrihet for nettverter skulle gjennomføres. Basert på høringsuttalelsene
meldte departementet et lovforslag om gjennomføring av
direktivet til EFTAs overvåkningsorgan i november 2001.
Departementet mottok ingen kommentarer fra EFTAs overvåkningsorgan,
og kun noen mindre innspill fra EU-kommisjonen.
I det videre arbeidet med gjennomføringen av direktivet ønsket
Regjeringen å sende ut et revidert forslag til gjennomføring
av ansvarsfrihetsbestemmelsene. Utgangspunktet for ønsket
om en slik revisjon var at det ville virke støtende på den
alminnelige rettsbevissthet om en nettvert kunne fritas fra ansvar for
medvirkning til spredning av ulovlig informasjon kun på det
grunnlag at en domstol ikke hadde fastslått informasjonens
ulovlighet. Departementet sendte 8. juli 2002 et revidert
forslag på alminnelig høring. Dette innholdt et
lovforslag som var tilnærmet ordrett i forhold til direktivet
og var således en innsnevring av ansvarsfriheten for nettverter
i forhold til det opprinnelige forslaget.
Det nye gjennomføringsforslaget til artiklene 12 til
15 ble sendt på ny EØS-høring. Etter å ha
mottatt svar fra alle høringsinstanser i februar 2003,
sendte departementet en ny melding til ESA 18. mai 2003 med
en stillstandsplikt på 3 måneder. Departementet har
ikke mottatt noen kommentarer i tilknytning til denne EØS-høringen.
I høringsnotatet 23. mars 2003 om ansvarsfrihet, foreslo
departementet å gjennomføre artikkel 12 tilnærmet
ordrett. Den som tilbyr overførings- og tilgangstjenester
etter § 16 er sannsynligvis allerede i dag fritatt
for ansvar for den informasjon som de kun overfører. Å gjennomføre
ansvarsfriheten i direktivet i norsk rett vil neppe være
en forandring i forhold til gjeldende rett. Imidlertid vil en slik
bestemmelse klarlegge dette forhold, og således være
nyttig for alle som tilbyr disse typer av tjenester. En tjenesteyter
som tilbyr slike overførings- og tilgangstjenester etter § 16
skal være ansvarsfri uavhengig av om han har kunnskap om
at han formidler ulovlig informasjon eller ikke.
En tjenesteyter som kun foretar nødvendige endringer
som følge av bruk av annet format enn det format som opprinnelig
er brukt for den overførte informasjonen, har ikke endret
informasjonen som overføres. Dersom tjenesteyteren legger
til egen informasjon eller fjerner deler av den opprinnelige informasjonen
ved en konvertering til et annet format, vil det imidlertid kunne
tenkes at tjenesteyteren faller utenfor bestemmelsens område
for ansvarsfrihet.
I lovforslagets § 16 annet ledd fremgår
det at overføring som nevnt i første ledd også omfatter
visse former for mellomlagring. Et vilkår for dette er
at lagringen ikke varer lenger enn nødvendig. En mellomlagring
vil typisk omfattes av § 16 dersom mellomlagringen
skjer i påvente av tilgjengelig overføringskapasitet.
En nærmere tidsangivelse for lagringen er det etter departementets
oppfatning ikke mulig å angi.
Noen av høringsinstansene har etterlyst en avklaring
av ansvarsfrihetsbestemmelsen i lovforslaget i forhold til opphavsrettsdirektivet
(også kalt INFOSOC-direktivet). Opphavsrettsdirektivet
inkluderer i eneretten all eksemplarfremstilling, enten den er varig
eller midlertidig. Direktivet gjør imidlertid unntak fra
eneretten for visse midlertidige kopier. Etter departementets oppfatning
foreligger det ikke noen motsetning mellom opphavsrettsdirektivet
og ehandelsdirektivet på dette punkt.
For at en tjenesteyter skal omfattes av ansvarsfrihetsbestemmelsene
må mellomlagringen av annens informasjon være
automatisk, mellomliggende og midlertidig, og utelukkende i den
hensikt å gjøre overføring av informasjonen
til andre tjenestemottakere på disses anmodning mer effektiv.
I tillegg må tjenesteyteren oppfylle kravene i lovforslaget § 17 første
ledd bokstavene a til d og overholde handleplikten i andre ledd.
En tjenesteyter må oppfylle alle kravene for å omfattes
av ansvarsfrihetsbestemmelsen.
Et sentralt krav er at informasjonen kun lagres midlertidig.
Kravet forsterkes ved at tjenesteyteren i tillegg må overholde
alminnelige godtatte regler for ajourføring av informasjonen.
Tjenesteyter skal videre "uten ugrunnet opphold" fjerne eller stanse
tilgang til det lagrede materialet når han har fått
kunnskap om at informasjonen er rettsstridig, blitt fjernet eller tilgangen
til den er stanset.
Departementet antar at også avgjørelser både
fra stater som faller inn under og stater som ikke omfattes av Luganokonvensjonen
kan ha virkning for tjenesteyterens ansvarsposisjon. Etter departementets oppfatning
er det tjenesteyterens kunnskap om avgjørelsen som er det
sentrale vurderingstemaet. En tjenesteyter kan miste sin ansvarsfrihet
dersom informasjonen dommen tar stilling til, klart vil være
rettsstridig også etter norsk rett. Etter departementets oppfatning
vil dette også være tilfellet for en utenlandsk
straffedom.
Departementet ser videre at det kan være aktuelt å åpne
for at også andre enn domstolers eller offentlige myndigheters
avgjørelser skal kunne føre til at tjenesteyteren
må fjerne ulovlig informasjon. På bakgrunn av
dette innføres det hjemmel for departementet til å i
forskrift utpeke organ som kan treffe avgjørelser som fører
til at tjenesteyteren må fjerne den aktuelle informasjonen.
For at tjenesteyteren skal kunne miste ansvarsfriheten etter § 17
må han opplyses om hvilken informasjon som er pålagt
fjernet eller sperret, og hvor denne informasjonen er lagret, med
nødvendige tilleggsopplysninger. Tjenesteyter fritas fra å undersøke
opplysninger som virker helt grunnløse og lite seriøse.
Etter departementets vurdering er det heller ikke behov for å underrette
tjenestemottaker når innholdet fjernes. Kravet om å fjerne
eller sperre tilgangen til informasjonen er kun koblet til dom mv.
eller underretning om at det "opprinnelige" materialet er blitt
fjernet/stanset. Dette betyr at en tilbyder av mellomlagringstjenester
fortsatt vil være ansvarsfri selv om han ikke fjerner eller
sperrer tilgangen til informasjonen etter å ha blitt kjent
med at den er ulovlig. Imidlertid vil ikke tjenesteyter være
fritatt fra ansvar dersom han har samarbeidet med den som har lagt
ut materialet.
Ved en samlet vurdering av ansvarsfrihet for nettvert konkluderte
departementet med at ansvarsfrihetsbestemmelsene ved gjennomføring
i norsk rett ikke burde strekkes lenger enn hva direktivet krever. Ifølge
det reviderte høringsforslaget vil en nettvert innenfor
alle lovområder miste sin ansvarsfrihet på det
tidspunkt han får kunnskap om at han lagrer rettstridig
informasjon. Nettverten må selv vurdere informasjonens
rettmessighet på alle rettsområder, og fjerne
ulovlig informasjon for å fortsatt være vernet av
ansvarsfrihetsbestemmelsen. Videre ble det gjort et eksplisitt skille
mellom strafferettslig og erstatningsrettslig ansvarsfrihet.
I høringsforslaget 8. juli 2002 foreslo departementet å gjennomføre
artikkel 14 om strafferettslig ansvarsfrihet slik at en tjenesteyter
som lagrer informasjon på oppfordring fra en tjenestemottaker
ikke er ansvarlig for innholdet. Dette forutsetter at tjenesteyteren
uten ugrunnet opphold tar de nødvendige skritt for å fjerne
eller stanse tilgangen til informasjonen etter å ha fått
kunnskap om at virksomheten eller offentliggjøringen av
informasjon er rettsstridig.
Det kan ofte være svært vanskelig å avgjøre
om en ytring er lovlig eller ikke. Det kan derfor være mye å forvente
at en nettvert alltid vil ha kompetanse til å foreta en
slik vurdering. Det vil også være urimelig overfor
ytreren, og således også overfor ytringsfriheten å indirekte
pålegge nettverten en slik oppgave, idet en feilvurdering
fra nettvertens side vil kunne medføre stansing av en lovlig
ytring. Departementet har kommet til at en nettvert bør
fritas for strafferettslig ansvar også på grunnlag
av rettsvillfarelse. Tjenesteyter må dermed både
ha kunnskap om informasjonens faktiske eksistens, om at det ligger
på hans server, og om informasjonens rettsstridighet, før
ansvarsfriheten opphører. Departementet er klar over at dette
er å gå lenger enn hva den alminnelige hovedregelen
i strafferetten åpner for, jf. straffeloven § 57. Etter
departementets oppfatning taler imidlertid hensynet til nettverten,
den ytrende og ytringsfriheten for en slik løsning. Denne
hovedregelen gjelder imidlertid ikke uten unntak. Er det sterkt
kritikkverdig og lite forståelig at nettverten ikke selv
skjønte at informasjonen var rettsstridig, kan han vanskelig
påberope seg rettsvillfarelsen. Nettverten kan ikke fraskrive seg
ansvaret for materiale som objektivt og isolert sett klart fremstår
som rettsstridig.
Departementet har med støtte fra Justisdepartementet
kommet til at det vil være fornuftig å erstatte kravet
om "kunnskap" med krav om "forsett". Denne endringen vil øke
presisjonsnivået i lovbestemmelsen, gi en god balanse mellom
ytringsfrihet og kriminalitetsbekjempelse, og således være
et godt skjæringspunkt for ansvarsfriheten. Dersom nettverten foretar
en aktsom vurdering av den aktuelle informasjonen, bør
han kunne påberope seg ansvarsfrihet. Tilsvarende også om
nettverten har henvendt seg til kompetente organer, som f.eks. Nettnemnda,
dersom nettverten selv mangler den nødvendige juridiske kompetanse.
Flere av høringsinstansene mener det vil være
galt å pålegge nettverter selv å vurdere
lovmessigheten av innhold på nettet fordi det vil medføre økt
rettsusikkerhet både for nettverter og for de parter som ønsker å offentliggjøre
et innhold. En slik bestemmelse vil svekke ytrings- og informasjonsfriheten,
medføre økte kostnader og høyere sluttbrukerpriser,
og bestemmelsen vil kunne undergrave redaktøransvaret.
Departementet har redusert de mulig negative effektene som høringsinstansene
tar opp ved å stille krav om forsett med mulighet for en
utvidet norm for rettsvillfarelse.
Det er i utgangspunktet tilstrekkelig at den informasjon som
er ulovlig, blir fjernet. Dersom det dreier seg om en ulovlig virksomhet,
må nettverten fjerne så mye av informasjonen at
det ikke lenger er mulig å drive den ulovlige virksomheten.
Departementet er enig med Økokrim i at det kan være
aktuelt å ilegge foretaksstraff ved nettverts lagring av
ulovlig informasjon, jf. bl.a. straffeloven §§ 48
a og 48 b. Vurderingen av hvorvidt et foretak forsettlig har lagret
en annens ulovlige informasjon, og derved ikke lenger omfattes av
ansvarsfrihetsbestemmelsene, må vurderes ut fra alminnelige
strafferettslige prinsipper.
Direktivet differensierer mellom ansvarsfrihet i forhold til
straff og ansvarsfrihet i forhold til erstatning. Etter direktivets
ordlyd er tjenesteyter fri for straffeansvar inntil han har "faktisk
kjennskap" om at innholdet er ulovlig. Tjenesteyter mister imidlertid ansvarsfriheten
for erstatning på det tidspunkt han har "kjennskap til
fakta eller forhold som klart viser at informasjonen er ulovlig".
Ansvarsfrihetsbestemmelsen rekker med andre ord kortere i forhold
til erstatning enn i forhold til straff.
Flere av høringsinstansene påpekte at det i
den foreslåtte lovteksten var vanskelig å trekke
grensen mellom ansvarsfriheten for straff og ansvarsfriheten for
erstatning, blant annet pga. vurderingskravet "kunnskap". Departementet
foreslår derfor å endre ordlyden i ansvarsfrihetsbestemmelsen
for erstatning. I tråd med anbefaling fra Justisdepartementet foreslås
grov uaktsomhet innført som vurderingskriterium for ansvarsfriheten.
Hensynet til ytringsfriheten må tillegges betydelig
vekt i vurderingen av hvilke forhold som anses som grovt uaktsomme.
Avgjørende vil være om nettleverandøren
har vurdert informasjonen seriøst, og ved dette funnet
den lovlig. Har nettleverandøren valgt å henvende
seg til aktører som har spesiell kompetanse, f.eks. Nettnemnda,
kan nettleverandøren vanskelig anses for å ha
handlet "grovt uaktsomt". Det er videre avgjørende at opplysningene
er detaljerte nok til at nettverten har mulighet til å kontrollere om
han lagrer den aktuelle informasjonen. IKT-Norge mener at ansvar
først bør søkes plassert hos den som
har lagt ut den ulovlige informasjonen før en nettvert
kan stilles til ansvar. Departementet ser det ikke ønskelig å her
regulere og derved begrense adgangen til å gå til
erstatningssøksmål.
Tiltaksplikt inntrer når skyldkravet foreligger. Det
betyr at nettverten i forhold til strafferettslig ansvar får
en selvstendig handlingsplikt idet det foreligger forsett. Selv
om kriminaliseringstidspunktet er passert, vil nettverten likevel
være fritatt for ansvar dersom han uten ugrunnet opphold
treffer nødvendige tiltak for å stanse tilgangen
til informasjonen. Dette skiller seg fra normal strafferett. I forhold
til erstatningsansvar inntrer den selvstendige handlingsplikten
når grov uaktsomhet foreligger. Også her vil nettverten
være fri fra erstatningsansvar dersom han uten ugrunnet
opphold treffer nødvendige tiltak for å stanse
tilgangen til informasjonen. En vurdering av innenfor hvilke tidsrammer
nettverten må agere for å vernes av ansvarsfrihetsbestemmelsen
må skje med utgangspunkt i de konkrete omstendighetene.
Departementet fastholder at en tjenesteyter ikke har en generell
plikt til å overvåke informasjonen han holder
lagret for andre. En nettvert vil følgelig ikke ha plikt
til å installere teknisk utstyr som kontrollerer informasjonen
han har på sin server, f.eks. filter. Når det
gjelder undersøkelsesplikten vil man måtte se
på hvor detaljert og konkret melding om ulovlig innhold må være
i den enkelte sak. Viktige momenter vil være om det er
enkelt for nettverten å forfølge meldingen, og
om denne undersøkelsen lett vil kunne avdekke om opplysningene
i meldingen er korrekte.
Lovforslagets §§ 16 til 18 skal ikke
hindre domstoler eller administrative myndigheter i å kreve
at en tjenesteyter bringer en overtredelse til opphør i
samsvar med nasjonal lovgivning. De skal heller ikke hindre medlemsstatens
mulighet til å fastlegge prosedyrer for å fjerne
informasjon eller hindre adgang til den. Etter norsk rett kan en
part få midlertidig forføyning (midlertidig sikring).
Dette gjøres normalt for å sikre et krav når
saksøker ennå ikke har noe tvangsgrunnlag. Retten
til midlertidig forføyning påvirkes ikke av innføringen
av artiklene 12 - 14. Dette gjelder også beslag. Ingen
av høringsinstansene hadde noen kommentarer til dette.
På bakgrunn av at teleloven ble erstattet av en ny lov
om elektronisk kommunikasjon (ekomloven), jf. Ot.prp. nr. 58 (2002-2003)
i juli 2003, må henvisningene til teleloven i ehandelsloven § 2
bokstav b og § 7 første ledd endres slik
at man viser til relevante deler av ekomloven.
Det er ulike hensyn som gjør seg gjeldende ved gjennomføring
av ansvarsfrihetsreglene i norsk rett. For det første stiller
direktivet opp absolutte vilkår for ansvarsfrihet for tjenesteytere
som tilbyr overføring, mellomlagring og lagring av annens
informasjon. Disse ansvarsfrihetsreglene må gjennomføres av
hensyn til direktivet, men også fordi ansvarsfrihet vil
være viktig for norske selskaper som tilbyr slike tjenester
i konkurranse med utenlandske selskaper. På den annen side
er det viktig at ulovlige aktiviteter ved bruk av f.eks. Internett
kan stanses. Et virkemiddel som i praksis kan bidra til slik stansing,
er ansvarsregler for tjenesteytere som videreformidler eller lagrer
annens informasjon. Ansvarsfrihetsreglene må samtidig ikke
være av en slik art at de virker begrensende for ytringsfriheten.
Disse ulike hensynene må avpasses i forhold til hverandre
ved gjennomføringen av ansvarsfrihetsreglene i direktivet.
Innføringen av ansvarsfrihetsbestemmelsene for leverandører
av tjenestene ren videreformidling og midlertidig lagring påvirker
i liten grad gjeldende rett. Lovforslaget har derfor tilnærmet
ingen økonomiske eller administrative konsekvenser for
slike tjenesteytere. Implementeringen av ansvarsfrihetsbestemmelsen
for nettverter medfører derimot at nettleverandører
i mindre grad pålegges ansvar for lagring av ulovlig informasjon
enn gjeldende rett legger opp til.
Lovforslaget vil gjøre innhugg i gjeldende strafferett. Å minske
adgangen til å ilegge nettvertene strafferettslig ansvar,
vil neppe ha noen direkte effekt på privatpersoner. Det
foreligger få dommer som pålegger nettleverandøren
ansvar for videreformidling av ulovlig informasjon. Ansvarsfriheten
i lovforslaget rekker kun inntil nettverten har utvist forsett med hensyn
til videreformidling av ulovlig informasjon. Det kan være
grunn til å regne med at en nettleverandør også etter
gjeldende rett sjelden vil bli ilagt ansvar dersom ikke dette skyldkravet
er oppfylt. Det er mulig at å gi vern for virksomhet som
er ulovlig, i noen situasjoner vil kunne virke støtende
på den alminnelige rettsoppfatning. Departementet ser imidlertid
ikke noen risiko for dette slik lovforslaget nå er utformet.
Forholdet til erstatningsretten er noe mer komplisert. Etter
lovforslaget vil en nettvert være fri for erstatningsansvar
inntil han har utvist grov uaktsomhet. Dette griper inn i gjeldende
rett, og vil kunne få økonomisk betydning for
rettighetshaverne og for nettvertene. Også i forhold til
erstatningsansvar vil det imidlertid i de fleste tilfeller være
mest naturlig å gå på hovedmannen, og
ikke på nettverten. Etter departementets oppfatning vil
lovforslaget dermed kun i unntakstilfelle kunne medføre økonomisk
tap, herunder bl.a. for rettighetshaver av åndsverk.
Flere av høringsinstansene mener nettvertene etter lovforslaget
må gå inn og vurdere alt innhold som påstås å være
ulovlig. Dette vil være en tidkrevende prosess som vil
medføre økte kostnader for nettleverandørene.
Etter departementets oppfatning kan dette synspunktet vanskelig
legges til grunn. Også etter gjeldende rett vil nettvertene
måtte undersøke informasjon som påstås å være
ulovlig, for å sikre ikke å komme i ansvar. Særlig
av hensyn til rettighetsinnehaverne og ønske om å bekjempe
kriminalitet på nettet er det etter departementets oppfatning
ikke ønskelig med en ansvarsfrihetsbestemmelse som rekker lenger
enn den her foreslåtte. Lovforslaget innebærer uansett
en utvidelse av ansvarsfriheten i forhold til gjeldende rett. Departementet
kan derfor ikke se at lovforslaget vil medføre økte
kostnader for nettleverandørene. Lovbestemmelsen vil heller
kunne ha en positiv effekt ved at det trekkes en klarere grense
for når en nettvert risikerer å komme i ansvar.
Lovforslaget vil neppe ha konsekvenser for offentlig virksomhet.
Det er mulig at noe færre saker vil fremmes for domstolene
ettersom ansvarsfriheten for nettverter foreslås utvidet.
Departementet oppfatter at lovforslaget har en hensiktsmessig
balanse mellom hensynet til nettverten og ønske om fri
flyt av informasjon og god tilgang til Internett og hensynet til
rettighetsinnehavere. Rettighetsinnehavere vil kun i unntakstilfellene
lide tap som følge av lovforslaget. Ulempene vil kunne veies
opp av de positive effekter en ansvarsfrihetsbestemmelse vil kunne
ha for ytringsfriheten og samfunnsøkonomien.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, leiaren Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal, frå Høgre, Ivar Kristiansen, Michael Momyr og Erlend Nornes, frå Framstegspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, frå Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan, frå Kristeleg Folkeparti, Rigmor Andersen Eide og Olaf Gjedrem, og frå Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, viser til at ehandelslova trådte i kraft 1. juli 2003 og gjennomfører "direktivet om elektronisk handel" unntatt bestemmelsene om tjenesteytande mellommann sin ansvarsfridom regulert i artiklane 12 til 15. Lovforslaget i denne proposisjonen gjennomfører desse artiklane ved forslag til ei endringslov til ehandelslova.
Komiteen viser til at artiklane gir ansvarsfridom for overførings- og tilgangstenester, for mellomlagring (caching) og for nettvertstenester (hosting). Komiteen er einig i at det vert gjeve ansvarsfridom for tilbydarar av ovannemnde tenester, under dei føresetnadene som vert nemnt i lovframlegget.
Komiteen viser også til at Sverige, Danmark og Finland har gjennomført avgjerende om ansvarsfridom tilnærma ordrett frå direktivet.
Komiteen har også merka seg at ein iht. lovframlegget ikkje kan pålegga tenesteytar ein generell plikt til å overvaka informasjon, og er einig i dette.
Tilråding frå komiteen vert fremja av ein samla komité.
Komiteen har elles ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjere følgjande
vedtak til lov
om endringer i lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven)
I
I lov 23. mai 2003 nr. 35 om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven) gjøres følgende endringer:
§ 2 bokstav b skal lyde:
a) behandling av personopplysninger etter personopplysningsloven med forskrift, ekomloven med forskrifter og lov 23. juni 2000 nr. 54 om edb-baserte reservasjonssystemer for passasjertransport mv.,
§ 7 andre ledd skal lyde:
Krav om tillatelse til å bruke begrensede ressurser etter ekomloven, jf. kapitlene 6 og 7, gjelder uten hinder av første ledd.
Ny § 15 skal lyde:§ 15 Erstatnings- og straffeansvar for tjenesteyter
For tjenesteyter som overfører informasjon, gir tilgang til et kommunikasjonsnettverk eller lagrer informasjon gjelder de alminnelige rettsregler om erstatningsansvar og straffeansvar hvis ikke annet følger av §§ 16-18.
Ny § 16 skal lyde:§ 16 Ansvarsfrihet for visse overførings- og tilgangstjenester
En tjenesteyter som overfører informasjon for en tjenestemottaker i et kommunikasjonsnettverk, er ikke strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvarlig for innholdet i den overførte informasjonen, forutsatt at
a) Overføringen ikke starter hos tjenesteyteren,
b) tjenesteyteren ikke selv velger mottakeren av overføringen og
c) tjenesteyteren ikke selv bestemmer eller endrer informasjonen som overføres.
Overføring som nevnt i første ledd, omfatter også automatisk, mellomliggende og kortvarig lagring av den overførte informasjonen, forutsatt at
a) lagringen utelukkende tjener til gjennomføring av overføringen og
b) lagringen ikke varer lenger enn det som er nødvendig for slik overføring.
Bestemmelsene i første og andre ledd gjelder tilsvarende for tjenesteytere hvis tjeneste består i å gi tilgang til et kommunikasjonsnettverk.
Ny § 17 skal lyde:§ 17 Ansvarsfrihet for visse mellomlagringstjenester
En tjenesteyter som nevnt i § 16 første ledd, er ikke strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvarlig for innholdet i informasjon som automatisk, mellomliggende og midlertidig lagres utelukkende for å gjøre overføringen til andre tjenestemottakere mer effektiv, forutsatt at tjenesteyteren
a) ikke selv bestemmer eller endrer informasjonen som overføres,
b) overholder vilkår for tilgang til informasjonen,
c) overholder alminnelig godtatte regler for oppdatering av informasjonen og
d) ikke griper inn i lovlig anvendelse av alminnelig anerkjent teknologi, i den hensikt å oppnå data om bruken av informasjonen.
Ansvarsfrihet etter første ledd gjelder bare dersom tjenesteyteren uten ugrunnet opphold fjerner eller sperrer tilgang til den lagrede informasjonen når tjenesteyter har fått kunnskap om at en domstol, en offentlig myndighet eller et særskilt organ utpekt av departementet i forskrift har gitt pålegg om å fjerne eller sperre tilgangen til informasjonen. Det samme gjelder når tjenesteyter har mottatt underretning om at informasjonen er fjernet fra opprinnelsesstedet eller at tilgangen til informasjonen er sperret.
Ny § 18 skal lyde:§ 18 Ansvarsfrihet for visse lagringstjenester
En tjenesteyter som lagrer informasjon på oppfordring fra en tjenestemottaker, kan bare
a) straffes for lagring av ulovlig informasjon eller medvirkning til ulovlig virksomhet ved lagring av informasjon, dersom han har utvist forsett, eller
b) holdes erstatningsansvarlig for lagring av ulovlig informasjon eller medvirkning til ulovlig virksomhet ved lagring av informasjon, dersom han har utvist forsett eller grov uaktsomhet.
Tjenesteyteren er i alle tilfelle straffri eller fri fra erstatningsansvar dersom han uten ugrunnet opphold treffer nødvendige tiltak for å fjerne eller sperre tilgangen til informasjonen etter at forsettet eller den grove uaktsomheten etter første ledd forelå.
En tjenesteyter er ikke ansvarsfri etter denne paragraf dersom tjenestemottakeren handler på tjenesteyterens vegne eller under hans kontroll.
Ny § 19 skal lyde:§ 19 Overvåking mv.
Bestemmelsene i §§ 14-16 medfører ikke at tjenesteyteren har en generell plikt til å kontrollere eller overvåke den informasjonen som lagres eller overføres på oppfordring fra en tjenestemottaker, eller en generell plikt til å undersøke forhold som antyder ulovlig virksomhet.
Ny § 20 skal lyde:§ 20 Pålegg om at overtredelsen skal opphøre eller forhindres
Bestemmelsene i §§ 16-18 er ikke til hinder for at en domstol eller en forvaltningsmyndighet på annet rettsgrunnlag enn denne loven krever at tjenesteyteren bringer en overtredelse til opphør eller hindrer den.
II
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i næringskomiteen, den 16. desember 2003
Olav Akselsen |
Erlend Nornes |
leiar |
ordførar |