Finansdepartementet gjer framlegg om at inntekt frå produksjon
av biomasse til energiformål kan gå inn i jordbruksinntekta
og dermed gi grunnlag for utrekning av jordbruksfrådrag.
Omlegginga vil gjelde frå og med inntektsåret
2004.
Departementet meiner at jordbruksfrådrag i hovudsak
skal vere knytta til inntekter frå jordbruksproduksjon.
Frådrag på grunnlag av reine kapitalinntekter
er ikkje rimeleg. Det vil derfor vere prinsipielt riktig å stramme
inn dette. Departementet vil likevel ikkje foreslå dette
no, mellom anna fordi det er behov for å utgreie nærare
føremålstenlege avgrensningar.
Utan omsyn til dette vil ein likevel foreslå at produksjon
av biomasse til energiformål kan takast inn i grunnlaget
for jordbruksfrådraget.
Departementet legg til grunn at bioenergi er energi produsert
ved omdanning av biomasse. Biomasse kan til dømes vere
planteprodukt, gjødsel, skogavfall og anna biologisk avfall
som slakteavfall. Som biobrensel reknar ein tilverka biomasse som
inngår i produksjon av bioenergi. Endringane vil i hovudsak omfatte
produksjon av brensel basert på trevirke. Ved dette vil
også delar av skogbruksinntekta for ein bonde danne grunnlag
for jordbruksfrådrag. Departementet meiner at rein skogbruksinntekt
etter føresetnaden ikkje skal gi rett til jordbruksfrådrag
på grunnlag av biobrenselproduksjon. Det må derfor
være eit krav at det vert drive jordbruksverksemd for at
inntekter frå produksjon av biobrensel skal gi rett til jordbruksfrådrag.
Om biobrensel er eit produkt av jordbruksverksemd eller skogbruksverksemd,
er i dag avgjerande for den skattemessige handsaminga. Dette er
slik fordi skogbruket ikkje vert omfatta av jordbruksfrådraget.
Mindre inntekter frå produksjon av biobrensel i form
av planteprodukt, gjødsel og slakteavfall inngår i
dag i jordbruksinntekta, og gir grunnlag for jordbruksfrådrag.
Dette gjeld òg sal av brensel frå trevirke i jordbruket,
til dømes frå grøfte- og randvegetasjon.
Dersom bonden utviklar verksemd med produksjon av biobrensel i noko
større omfang på basis av slike produkt, vil dette
kunne vere eiga næring. Er omsetnaden av slik produksjon
under 30 000 kroner, vil inntekta i høve til forskrift
av 5. oktober 1970 nr. 2 § 3 likevel
kunne inngå i jordbruksinntekta som ei biinntekt og dermed
gi grunnlag for jordbruksfrådrag.
Inntekt ved produksjon av skogvirke til bioenergiproduksjon går
i utgangspunktet inn i skogbruksinntekta. Skogbruksinntekta gir
ikkje grunnlag for jordbruksfrådrag, og må skiljast
frå jordbruksinntekta på grunn av gjennomsnittslikning.
Når no vedsalsdelen av slik skogbruksinntekt skal kunne
inngå i grunnlaget for jordbruksfrådraget, oppstår
det nokre særskilte problemstillingar som er drøfta
nedanfor.
Produksjon av bioenergi levert som ferdig varme som del av landbruksverksemda
skjer i dag i særs lite omfang, og i den grad det skjer
vil dette vere eiga næring. Departementet finn det derfor
ikkje føremålstenleg å foreslå at
inntekt frå produksjon av energi levert som ferdig varme
basert på biobrensel, skal kunne gå inn i grunnlaget
for jordbruksfrådrag ut over det som allereie gjeld.
Departementet vil foreslå at også nettoinntekter frå biobrenselproduksjon
som er basert på innkjøpt virke skal gi grunnlag
for jordbruksfrådrag. Det vil mellom anna vere kontrollmessige
problem knytt til ei sondring mellom virke frå eige bruk
og virke som er innkjøpt. Det må vere ein føresetnad
at det innkjøpte virket blir handsama på bruket,
altså at det skjer ei form for produksjon i tilknyting
til verksemda elles. Rein grossistverksemd, til dømes i
form av vidaresal av innkjøpt ferdig kappa/kløyvd
virke, vil altså ikkje gi grunnlag for jordbruksfrådrag.
Produksjon av heilt virke for vidaresal til biobrenselproduksjon
bør gi grunnlag for jordbruksfrådrag. Det same gjeld
inntektsfordel av ved til eige bruk.
Ei omlegging som foreslått vil krevje ei avklaring av
spesielt tre forhold. Dette gjeld skogavgifta av vedsalsinntekter
mv., fastsetjing av kostnader og nettoinntekt knytt til biobrenselproduksjon
og om inntekta skal førast som direkte likna jordbruksinntekt eller
som gjennomsnittslikna skogbruksinntekt.
Når det gjeld ordninga med
avsetning til skogavgiftskonto for seinare skogkulturtiltak, legg
departementet til grunn at det også i fortsetjinga bør vere
mogleg å avsette ein del av inntekta frå biobrenselproduksjon,
og at avsetninga kan nyttast ved uttak til skogkulturtiltak med
skattefordel. Dette gjeld mellom anna fordi ein er pliktig til å avsette
til skogavgiftskonto også ved avvirking til vedproduksjon.
Fordi berre nettoinntekta av vedsalet skal inn i grunnlaget
for jordbruksfrådrag, vil det vere nødvendig å fastsetje
kostnadene ved produksjonen. Det er ikkje mogleg i praksis å skilje
kostnadene knytta til produksjon av ved frå kostnader ved anna
skogbruksproduksjon. Departementet meiner derfor at det vil vere
føremålstenleg at desse blir rekna ut sjablonmessig
som ein viss del av bruttoinntekta frå vedsalet. Dette
bør kunne regulerast nærare i forskrift, jf. forskriftsheimelen
i skattelova § 8-1 sjette ledd. Ved fastsetjing
av sjablon må det takast omsyn til at det administrative
systemet må vere så enkelt som mogleg.
Jordbruksinntekt og skogbruksinntekt vert likna kvar for
seg. Sidan ein del av skogbruksinntekta no skal danne grunnlag for
jordbruksfrådrag, må ein avklåre nærare
korleis dette skal handterast.
Departementet finn det ikkje rett at vedsalsinntekt mv. frå skogbruket
både skal inngå i gjennomsnittslikninga der og
samstundes gi grunnlag for jordbruksfrådrag. Det bør
vere ein føresetnad for dei inntektene som blir frådragsgrunnlag
eit år, at dei fullt ut er skattepliktige for det året
frådraget har verknad. Den utsetjinga av faktisk skattlegging
som gjennomsnittslikninga fører med seg, bør derfor
avskjere inntekta frå frådragsgrunnlaget. Teoretisk
kunne ein tenkje seg ei løysing der den delen av eit jordbruksfrådrag
som skriv seg frå gjennomsnittslikna skogbruksinntekt,
vert ført i skogbruksdelen av likninga, slik at frådraget
fekk faktisk verknad i same takt som den inntekta som skipar frådraget.
Men dette er ingen farbar veg i det praktiske rekneskaps- og likningsarbeidet
for jord- og skogbruksinntekter.
På den andre sida kan det verke uheldig å ta
vedsalsinntekter mv. generelt ut av gjennomsnittslikninga for skogbruksinntekt,
berre av di inntekta kan gi grunnlag for jordbruksfrådrag.
Det vil vere tilfelle der maksimalt frådrag er oppnådd
allereie på grunnlag av andre inntekter, og tilfelle der
jordbruksfrådrag er heilt uaktuelt, til dømes
på grunn av manglande busetjing på bruket. Då kunne
ei pliktig utskiljing av vedsalsinntekta mv. frå gjennomsnittslikninga
i nokre tilfelle kunne bli ei skatteskjerping for bonden. Departementet
foreslår i staden at bonden skal kunne velje mellom å skilje
vedsalsinntekta mv. ut frå gjennomsnittslikninga, for å få denne
inntekta med i grunnlaget for jordbruksfrådraget, eller å behalde gjennomsnittslikninga
for heile skogsinntekta, men då ikkje få frådragsgrunnlag
av vedsalsdelen mv. Valet må omfatte heile vedinntekta
for det enkelte år. Det bør altså ikkje
vere mogleg å overføre berre delar av denne til
jordbruksinntekta. Ein viser til utkast til lovføresegn,
jf. skatteloven § 14-81 første ledd ny bokstav
d.
I femte punktum i skatteloven § 8-1 sjette
ledd om jordbruksfrådraget er det oppstilt eit krav om
busetting på driftseininga. I praksis har dette bustadkravet
reist enkelte særskilte spørsmål.
I Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) er det gjort greie for at dette kravet
i enkelte tilfelle bør praktiserast med lempe. Eit døme
på dette er at det i ein periode kan liggje føre
faktiske bustadhindringar. I Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) har departementet
mellom anna likevel uttalt at "en slik lempelig praktisering av
bustadkravet er forutsatt begrenset til tilfeller som omtalt i proposisjonen
og mulige tilsvarende situasjoner i forbindelse med generasjonsskifte."
Departementet har på bakgrunn av enkelte konkrete tilfelle
vurdert det slik at det kan være sterke grunner til å praktisere
bustadkravet med ein viss lempe også utanfor generasjonsskiftetilfella.
Eit slikt tilfelle kan til dømes vere at ein forpaktar
av jordbrukseigedom er forhindra frå å bu på denne
fordi bortforpaktaren sjølv bur i husa eller at eigedomen
ikkje har hus eigna som bustad. Forpaktaren bør då likevel
kunne krevje jordbruksfrådrag, men under den føresetnad
at han buset seg rimeleg nær jordbrukseigedomen og ikkje
gjer krav på jordbruksfrådrag for andre bruk som
han eig eller forpaktar. Ein legg til grunn at ein bonde som er
busett på eige bruk som ikkje oppfyller vilkåra
for jordbruksfrådrag, vil kunne få dette dersom
vilkåra er oppfylte for eigedom han forpaktar, eventuelt
for heile driftseininga dei to bruka utgjer til saman.
Ut ifrå grunngjevinga for jordbruksfrådraget
og det forhold at bihald- og pelsdyrnæringa er omfatta av
jordbruksavtalen, er det i praksis lagt til grunn at også inntekt
av slik verksemd gir rett til jordbruksfrådrag. Dette gjeld
også der bihald (honningproduksjon) og pelsdyroppdrett
vert drive utan å vere knytt til alminneleg jordbruk. I
slike tilfelle vil næringa si art føre med seg
at bustadkravet i femte punktum blir lite treffande, slik at det
her vil vere behov for ei lempeleg praktisering.
Forslaget om at inntekter frå produksjon av biobrensel
skal inngå i grunnlaget for jordbruksfrådraget kan
på usikkert grunnlag gi eit provenytap på om lag 15
mill. kroner i 2004.
Forslaget vil ikkje medføre vesentlege administrative
konsekvensar.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet tidligere har vært kritisk til
innføringen av dette fradraget. Disse medlemmer kan
heller ikke se at Regjeringen har greid å synliggjøre
behovet og hensiktsmessigheten av at produksjon av biobrensel skal inngå i
grunnlaget for jordbruksfradraget.
Disse medlemmer vil på bakgrunn av dette gå mot
forslaget fra Regjeringen.