I dette kapitlet behandles spørsmål knyttet
til festerens rett til å overta eiendomsretten til festetomten mot
vederlag til bortfesteren. Den overordnede problemstillingen er
om det skal gis en hovedregel om innløsning som gjelder
både boligfeste og fritidsfeste, og som ikke skiller mellom
ulike tidspunkt for inngåelse av kontrakten. Deretter er
det spørsmål om visse unntak og begrensninger
i innløsningsretten som gjelder i dag, skal videreføres.
Reglene om innløsning i gjeldende tomtefestelov skiller
mellom feste av tomt til bolig og feste av tomt til fritidshus,
og har ulike vilkår avhengig av når kontrakten
er inngått.
I høringsnotatet fra 2001 foreslo departementet en felles
regel om innløsning for bolig- og fritidsfeste. Forslaget
gikk i korthet ut på at innløsning skal kunne
kreves etter 30 år uavhengig av hvilket år avtalen
er inngått, og uavhengig av om det gjelder boligfeste eller
fritidsfeste.
Forslaget om å innføre én generell
innløsningsregel, og derved utvide innløsningsretten,
støttes av en rekke høringsnotater. Det synes å være
en bred oppfatning blant disse høringsinstansene at gjeldende regler
er for omfattende og lite forutberegnelige, slik at det er et behov
for forenkling. En del høringsinstanser er likevel kritiske
til forslaget. Flere betrakter også endringsforslaget som
ubalansert i forhold til bortfesteren, og anser gjeldende lov som
tilstrekkelig festervennlig. Det vises også til at loven
nettopp har trådt i kraft, og at det er for tidlig å revidere
reglene nå.
Departementet mener at betydningen av en fritidseiendom for festeren
og dennes nærmeste familie ikke bør undervurderes.
Fritidseiendommer forblir ofte i familien i flere generasjoner,
og den følelsesmessige tilknytningen til eiendommen kan
være sterk. I og med at bortfesteren ikke kan påregne å få tilbake
disposisjonsretten til tomten, ser departementet ikke tungtveiende
grunner til at hovedregelen om innløsning ikke også skulle
gjelde for fritidsfeste. Ut fra hensynet til et enkelt og praktikabelt
regelverk er en slik løsning også klart å foretrekke.
Reglene om en adgang til å søke fylkesmannen om
innløsning er etter departementets vurdering lite hensiktsmessige.
Reglene gir ingen retningslinjer for når det kan gis rett
til innløsning - det vil være opp til fylkesmannen å vurdere
om "det finnes rimelig i det konkrete tilfellet". Det kan også stilles
spørsmålstegn ved om det er en fornuftig bruk
av offentlige ressurser at fylkesmannen, og Justisdepartementet
ved klage på fylkesmannens vedtak, skal bruke tid på å behandle
en type saker som kan reguleres med privatrettslig ufravikelig lovgivning.
Lovgivningen om tomtefeste forutsettes håndhevet av
den enkelte privatperson, slik som annen privatrettslig lovgivning.
Hensynet til et enkelt regelverk bør i slike tilfeller
etter forholdene veie tyngre enn i mange andre sammenhenger. Etter
departementets oppfatning tar gjeldende regelverk om innløsning
ikke i tilstrekkelig grad hensyn til dette. Reglene inneholder for
mange særløsninger for ulike grupper av festeavtaler,
med mange unntak og modifikasjoner. Sondringene, for eksempel etter
tidspunktet for inngåelse av festeavtalen, har også et
tilsynelatende tilfeldig preg, selv om de har en historisk forklaring. Etter
departementets mening bør man likevel være varsom
med å utbygge regelverket med marginale unntak og modifikasjoner.
Både festeren og bortfesteren har interesse av enkle og
brukelige regler, og dette bør være det overordnede
hensynet.
En forenkling av regelverket om innløsning vil også medvirke
til å avvikle flere festekontrakter, og dermed bidra til å redusere
omfanget av festeinstituttet. Når tomtefesteinstituttet
har vært så vidt konfliktfylt i mange år
- særlig etter opphevingen av den gamle prisreguleringen
- mener departementet at det i større grad bør
legges til rette for innløsning av festetomter, slik at
omfanget av festeforhold etter hvert reduseres. Det er her i første
rekk tale om en avvikling av de gamle kontraktene.
Vilkåret om at husene på tomten er i "varig
bruk" som bolighus eller fritidshus for festeren eller særskilt
nevnte personer, og § 33 annet ledd, er ment å avgrense
innløsningsretten mot de tilfellene der man har ulike midlertidige
arrangementer med sikte på å få eierrett
til tomten og deretter selge den, leie den bort eller bruke den
til andre formål. Departementet mener tiden er moden for å gi
like regler for festeavtaler inngått før og etter
1. januar 1976. Folk flest opplever det antakelig som uforståelig
at loven opprettholder et tidsskille som skriver seg fra politiske hensyn
som var aktuelle for nesten 30 år siden. En konsekvens
av dette synet er at det ikke lenger bør stilles krav om
at tomten er i "varig bruk" som bolighus eller fritidshus for festeren
eller festerens nærmeste. Departementets lovforslag er
i tråd med dette.
Det er i noen grad et skjønnsspørsmål
hvor lenge festeforholdet bør vare før det inntrer
innløsningsrett for festeren. Bortfesterens økonomiske
interesser kan hevdes å være tilstrekkelig ivaretatt
ved en innløsning etter 30 år. I løpet
av denne perioden har bortfesteren hatt en årlig avkastning
gjennom festeavgiften, og ved innløsning tar han eller
hun ut sin investerte kapital i form av en innløsningssum
som kan reinvesteres for å generere ny avkastning. Videre
vil festeren og festerens familie regelmessig ha en sterk tilknytning
til festetomten etter 30 år. For nye boligfesteavtaler
er det etter gjeldende rett innløsningsrett etter 30 år,
og når det skal gis like regler uavhengig av når kontrakten
er inngått, synes det naturlig gjøre det ved å utvide
virkeområdet for denne regelen. Departementet går
etter dette inn for en hovedregel om innløsningsrett etter
30 år.
Forslaget om å fjerne unntaket fra innløsningsretten
for tomt festet bort til fritidshus som hører til et familiebruk
eller kombinasjonsbruk innen landbruket, møter ulike reaksjoner
blant høringsinstansene.
Departementet er kommet til at det fortsatt bør opprettholdes
et unntak fra retten til innløsning av tomt festet til
fritidshus som har en nærmere bestemt tilknytning til landbruksdrift.
Av hensyn til utviklingen i landbrukspolitikken vil departementet
imidlertid gå inn for en mer fleksibel forskriftshjemmel
for å bestemme hvorvidt det skal gjøres unntak
fra innløsningsretten, og hvilke vilkår som i
så fall skal gjelde. Fleksibilitet er også viktig
for å utforme og tilpasse regelverket til utviklingen,
slik at det blir enkelt og praktikabelt og ikke unødig
skaper rettstvister om innløsning av festetomt. Etter gjeldende
rett har Kongen allerede en relativt vid fullmakt til å bestemme vilkårene
for og gjennomføring av innløsning av festetomt
som hører til landbruksdrift. Departementet foreslår
i proposisjonen en bestemmelse om at Kongen i forskrift kan fastsette
at det ikke skal være rett til innløsning av tomt
som hører til en landbrukseiendom og er festet bort til
fritidshus, der inntekten fra festetomtene utgjør en ikke
ubetydelig del av den totale næringsinntekten som kommer
fra drift av landbrukseiendommen. Departementet tar med dette ikke sikte
på noen realitetsendring av retten til innløsning for
fritidsfeste som hører til landbruksdrift på det
nåværende tidspunkt.
Forholdet mellom tomtefestelovens regler om innløsning
og offentligrettslige regler om samtykke til deling av eiendom ble
drøftet i høringsnotatet. I høringsnotatet
skisserte Justisdepartementet et forslag til endring av loven, men
tok ikke endelig stilling til om loven bør endres. Endringsforslaget
gikk ut på at offentlig samtykke til innløsning
ikke skal være nødvendig dersom det ble gitt offentlig
samtykke til bortfeste av tomten etter reglene som gjaldt på festetidspunktet,
eller slikt samtykke var unødvendig på festetidspunktet.
Kun få instanser har kommentert denne delen av høringsnotatet,
og de fleste av disse er positive.
Departementet går inn for at det i utgangspunktet gjøres
unntak fra krav om samtykke fra offentlige myndigheter til innløsning,
når slikt samtykke ble gitt da festeavtalen ble inngått,
eller når slikt samtykke ikke var nødvendig på dette
tidspunktet. Departementet ser det som mest hensiktsmessig at retten
til innløsning følger av reglene i tomtefesteloven,
som bygger på en avveining av hensyn på fester-
og bortfestersiden, og de offentlige interesser som gjør
seg gjeldende. Innløsning vil etter departementets oppfatning
normalt ikke komme i strid med hensynene bak jordloven og plan-
og bygningsloven fordi tomtefesteforholdet allerede innebærer
en varig omdisponering av tomten.
Justisdepartementet mener at kravet om offentlig samtykke til
innløsning ikke gjør seg gjeldende i de tilfellene
hvor festetomten er ubebygd. Når festetomten ikke er bebygd,
kan tomten heller ikke sies å være varig omdisponert;
situasjonen er for så vidt den samme som da festekontrakten
ble inngått. Myndighetene bør da stå fritt
til å vurdere om det skal gis tillatelse til utskilling
av tomten, på lik linje med de tilfellene hvor det søkes
om opprettelse av enhet for bortfeste i mer enn 10 år.
Departementet foreslår derfor at unntaket fra kravet om
offentlig samtykke til innløsning ikke skal gjelde når
tomten ikke er bebygd med bolig eller fritidshus. Det avgjørende
vil være om tomten er bebygd på det tidspunktet
kravet om innløsning framsettes. Det vil ikke være
tilstrekkelig at tomten tidligere har vært bebygd, men
at bygningene senere er revet, brent ned eller lignende. Departementet
går derfor inn for at unntaket fra krav om offentlig samtykke
ved innløsning skal gjelde ved innløsning av punktfeste.
Justisdepartementets foreløpige konklusjon i høringsnotatet
var at man ikke ville gå inn for å utvide retten
til innløsning av festetomt som ligger til allmenning eller
statens umatrikulerte grunn i Finnmark. De høringsinstanser
som har uttalt seg om dette spørsmålet har, med
unntak av Landbruksdepartementet, også sterkt frarådet å utvide
innløsningsretten på dette punktet. Departementet
går derfor ikke inn for en utvidelse av innløsningsretten
for festetomt som ligger til allmenning eller statens umatrikulerte grunn
i Finnmark.
Innløsning av tomt i festeavtaler hvor det ikke er sagt
noe om størrelsen på tomten (punktfeste), reiser enkelte
særskilte problemstillinger. Bl.a. er det spørsmål
om hvor stort areal som skal følge med ved innløsning,
og hvordan innløsning skal gjennomføres.
Etter gjeldende rett står partene fritt til å avtale hva
som skal følge med ved innløsning. Dersom partene
ikke blir enige, kan fylkesmannen fastsette det tomtearealet som
skal følge med. Justisdepartementet er klageinstans for
avgjørelser av fylkesmannen. Fylkesmannen kan også helt
eller delvis overlate til skjønnsretten å treffe
avgjørelse om hva som skal følge med ved innløsning.
Punktfeste er en meget utbredt form for feste når det
gjelder hytter i utmark. I punktfesteforhold vil grunneieren ha
full eierrådighet over det arealet som omgir punktfestet,
med mindre kontrakten sier noe annet.
Departementet legger til grunn at det ikke er et vesentlig behov
for å endre reglene om innløsning av punktfeste,
så lenge unntakene for feste knyttet til landbruksdrift
og allmenningsgrunn videreføres. Løsningen med
at fylkesmannen avgjør hva som skal følge med,
har til nå fortonet seg som en praktisk og ressursmessig
overkommelig ordning. Tomtefesteloven gir Kongen adgang til å gi
forskrifter om bl.a. hva som skal følge med ved innløsning,
som gir adgang til å følge opp spørsmålene
hvis et behov viser seg.
Etter komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, sin mening er det et betydelig
behov for forenkling i tomtefestelovens regler om innløsning.
Dagens regler er svært kompliserte og vanskelig å forstå selv
for erfarne jurister. Tomtefesteloven er en del av den privatrettslige
lovgivningen, og det er et mål at den i størst
mulig grad kan håndheves av privatpersoner uten kostbare
rettsprosesser. Flertallet vil fremheve at det er
i både festers og bortfesters interesse at innløsningsreglene er
enkle og brukervennlige. Det må være mulig både å inngå tomtefestekontrakter
og anvende innløsningsreglene uten å måtte
bruke advokatbistand.
Bortfeste av tomt til bolig og fritidshus innebærer etter flertallets oppfatning
en varig eller særdeles langvarig omdisponering av tomten.
En festetid på 99 år er for eksempel svært
vanlig. Et slikt festeforhold innebærer i realiteten at
bortfesters eierbeføyelser over tomten langt på vei
er redusert til en rett til årlig avkastning i form av
festeavgift.
Flertallet viser til at den eller de som har bolig og/eller
fritidsbolig på festet grunn som regel vil være
sterkt knyttet til eiendommen. Dette, sammenholdt med at fester
har den reelle råderett over tomten der ikke annet er avtalt,
innebærer etter flertallets mening at det
som hovedregel bør gis rett til innløsning for
dem som fester tomt til bolig og/eller fritidshus. Det
er også riktig å sidestille innløsningsrett
for bolig og fritidshus i størst mulig grad, ikke minst
fordi skillet mellom bolig- og fritidshus i mange sammenhenger blir
utvisket etter som fritidsmønstre endrer seg og den tekniske
standard på fritidsbebyggelse blir mer lik bolighus.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti er enig med departementet i at innløsningsrett
bør inntre 30 år etter at festekontrakten er inngått,
med mindre det i festekontrakten er avtalt rett til innløsning
etter en kortere festetid. Dersom innløsning ikke kreves
etter 30 års festetid eller slik rett ikke forelå på dette
tidspunkt, kan innløsning kreves hvert tiende år
deretter.
Disse medlemmer mener at en slik rett, selv om
den skulle gripe inn i eksisterende avtaleforhold, er fullt ut forenelig
med Grunnloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet setter
den private eiendomsretten og prinsippet om avtalefrihet høyt.
Disse to prinsippene er grunnleggende i et demokratisk samfunn.
Det å ivareta og respektere de avtalerettslige prinsippene, samt
retten til å ha og styre sin egen eiendom, er en forutsetning
for alle samfunn som har et element av markedsøkonomi i
seg. En stadig større inngripen og uthuling av de grunnleggende
prinsippene om rett til eiendom og avtalefrihet, er derfor en fare
for den frihet som er nødvendig for en fungerende og demokratisk
rettsstat som bygger på de markedsøkonomiske prinsipper.
Disse medlemmer er derfor imot ethvert forslag
om å innføre en ytterligere rett til innløsning enn
det som følger av de enkelte avtaler tolket i henhold til
alminnelige avtalerettslige prinsipper. Disse medlemmer mener
den videre utvidelsen av en rett til innløsning representerer
en form for ekspropriasjon av eiendom fra en grunneier til en som leier
grunnen.
Disse medlemmer mener at det er en vesensforskjell
i det å leie bort en eiendom også for lengre tid
og det å selge. Dette er noe begge parter var klar over
da man inngikk avtalen. Det at mange har kjøpt hus og hytte
på festet tomt til det en del vil kalle en overpris er
et forhold megler og kjøper må vurdere ved inngåelsen
av et kjøp eller annen tilegnelse. Disse medlemmer vil
påpeke at en kjøper eller arving vil tre inn i
en avtale slik den har vært ment hos de opprinnelige avtalepartnerne.
En har således et selvstendig ansvar for å sette
seg inn i de forhold og forpliktelser en erverver fra andre. Alle
festekontrakter er tinglyste for å kunne ha gyldighet overfor tredjemann
som en arving eller en kjøper. Det er følgelig
fullt mulig å foreta en vurdering av festekontrakten og
dens betydning på samme måte som ved alle andre
tinglyste forhold og servitutter. Det må være
et poeng at personer som foretar store økonomiske disposisjoner
er seg bevisst når det gjelder å sette seg inn
i de konsekvenser en slik disposisjon vil måtte medføre
ikke bare på kort, men også på lang sikt.
Etter komiteens medlemmer fra Høyre og
Kristelig Folkeparti sin oppfatning er det imidlertid nødvendig å gjøre
visse unntak fra en generell rett til innløsning av festetomt
på nærmere angitte vilkår. Flere gårdsbruk
har festet bort tomter i den hensikt å sikre gården
næringsinntekter i fremtiden. Disse medlemmer anser
det som ønskelig å opprettholde tomtefeste som
et viktig inntektsgrunnlag i landbruksnæringen. Ordningen
ivaretar behovet for en årlig inntektsstrøm til
eiendommen også etter et generasjonsskifte. Dette er i
flere tilfeller en forutsetning for å opprettholde bosetting
på bruket.
Disse medlemmer mener at unntak fra innløsningsrett
skal gjelde for tomter som er festet bort til fritidshus, når
tomten hører til en landbrukseiendom. Unntaket gjelder
ikke når tomt tilhørende landbrukseiendom er festet
bort til boligformål. Bakgrunnen for dette er at disse
medlemmer mener de sosialt pregede hensyn til fester veier
tyngre når det dreier seg om feste til boligformål
enn når festekontrakten er inngått for å bygge
fritidsbolig.
Etter disse medlemmers mening vil det normalt
ikke være vanskelig å fastslå om tomten
er festet bort til fritidshus eller til boligformål. Dersom det
skulle være vanskelig å fastsette dette, vil man måtte
foreta en konkret vurdering ut fra festekontraktens ordlyd og den
faktiske bruk ved kontraktens inngåelse. Det vil også være
relevant å vurdere om bortfester kan sies å ha
akseptert overgang fra bruk som fritidsbolig til bruk som bolig. Disse
medlemmer vil imidlertid presisere at faktisk bruk som bolig
i strid med festeavtalen og kommunale bestemmelser om bruken av
huset, ikke fratar festeforholdet dets rettslige kategorisering
som fritidsfeste i den utstrekning dette vil gå på bekostning
av bortfesterens rettigheter etter festeavtalen og tomtefesteloven.
Hva som skal regnes som "ein landbrukseigedom" etter forslag
til ny tomtefestelov § 34 tredje ledd må etter disse
medlemmers mening vurderes ut fra naturlig språkbruk,
bestemmelsens formål og må også i noen
grad fortolkes i sammenheng med den til enhver tid gjeldende landbrukslovgivning. Disse
medlemmer vil fremheve at man på dette punkt tar
sikte på å videreføre gjeldende rett.
Med uttrykket "ein monaleg del" menes 10 pst. eller mer av totalinntekten
det året innløsning kreves, ved drift av eiendommen
som jord-, skog- eller hagebruk. Disse medlemmer forutsetter
at dagens praksis også på dette punkt videreføres
uendret.
Komiteens medlemmerfra Arbeiderpartiet vil
gå imot de foreslåtte unntak for innløsningsrett
av fritidseiendommer knyttet til bygdeallmenninger og landbruk.
Vi kan ikke se at dette er grupper som har særlig grunnlag
for unntak utover andre grunneiere. Disse medlemmer vil
derfor stemme imot nytt forslag til § 34 tredje
ledd og foreslå at bestemmelsens andre ledd oppheves.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser
de distrikts- og næringshensyn som ligger bak forslaget
om unntak fra innløsningsretten for fritidsfeste når
bortfeste utgjør en "monaleg" andel av inntekt fra landbrukseiendom. Dette medlem mener
at dersom festeavgiftspolitikken skrus tilbake til slik den var
før lovendringen trådte i kraft 1. januar
2002, vil det kunne forsvares å ikke endre loven slik at
det gis innløsningsrett for fritidsfeste i slike forhold.
Flertallets politikk setter derimot mange festere i en umulig skvis,
og disse medlemmer vil derfor gå for innløsningsrett
også der bortfeste utgjør en monaleg del av inntekt
fra landbrukseiendom.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, støtter departementets forslag
til ny tomtefestelov § 32 tredje ledd, og vil fremheve
at unntaket fra kravet om offentlig samtykke til innløsning
ikke skal gjelde når tomten ikke er bebygd med bolig eller
fritidshus.
Bruksrettsutøvelsen og det uheldige ved oppstykking
tilsier etter komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, sin oppfatning at en
ikke bør skape selveiende enheter innenfor bygdeallmenningene.
En bygdeallmenning er en allmenning hvor eiendomsretten tilligger
minst halvparten av de jordbrukseiendommer som fra gammelt av har
bruksrett i allmenningen. En god forvaltning av bygdeallmenningen,
til det beste for bygdas innbyggere, avhenger ofte av inntektene som
festeavgiftene gir. Flertallet vil fremheve at festeavgiftene
generelt er lave for tomter i bygdeallmenningene og dette gjør
innløsningsrett for de som fester tomt i bygdeallmenning
mindre påtrengende.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti mener imidlertid at festetomter som ligger i
en statsallmenning legger tilnærmet samme begrensninger
på bruken og forvaltningen av statsallmenningen som eiertomter
vil gjøre. Disse medlemmer mener videre
at eventuelle ulemper for bruken av statsallmenningen som måtte oppstå som
en følge av innløsningsrett/selveid tomteareal,
kan reduseres ved at det tas inn klausuler knyttet for eksempel
til beite og gjerder i avtalene om overdragelse av tomt. Slike problemstillinger
kan særlig oppstå ved innløsning av punktfeste. Disse medlemmer viser
til at det ved eventuelt behov kan gis nærmere forskrifter
med hjemmel i gjeldende § 36 femte ledd bokstav
b, som videreføres i ny § 37 tredje ledd
bokstav b. På denne bakgrunn er det etter disse
medlemmers oppfatning lite rimelig å nekte dem
som fester tomt i statsallmenning, innløsningsrett. Disse
medlemmer foreslår at forslaget til ny tomtefestelov § 34
endres på bakgrunn av dette.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste gjøres
følgende endring:
§ 34 skal lyde:
Unntak frå festarens rett til innløysing
Retten til innløysing gjeld
berre så langt denne kan sameinast med bortfestarens rettsgrunnlag
etter lov eller avtale. Ein tredjeperson med rett til bortfestareigedomen
kan ikkje setje seg i mot at tomta seinare vert innløyst,
dersom han eller ho må reknast å ha gjeve samtykke
til bortfestinga utan atterhald mot innløysing.
Ved krav om innløysing av tomt som høyrer
til ein bygdeallmenning, kan bortfestaren
i staden tilby festaren lenging på same vilkår
som før etter § 33.
Kongen kan fastsetje i forskrift at
det same som i andre leddet skal gjelde så lenge tomt festa
bort til fritidshus høyrer til ein landbrukseigedom og
inntekta frå festetomtene utgjer ein monaleg del av den
totale næringsinntekta som vert henta frå drift
av landbrukseigedomen.
Unntaka i paragrafen her gjeld berre
så langt innløysingsretten følgjer av § 32.
I lov 6. juni 1975 nr. 31 om utnytting av rettar og lunnende
m.m. i statsallmenningane (fjellova) blir det gjort følgende
endring:
§ 13 tredje ledd nytt andre punktum skal
lyde:
Føresegna i første
stykket er ikkje til hinder for at tomt som er festa bort til bustadhus
eller fritidshus vert innløyst etter lov om tomtefeste
kapittel VI."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti går
inn for et unntak fra innløsingsretten ved festing for
fritidsformål i allmenninger. Boligtomter skal det derimot
være anledning til å løse inn, siden dette
medlem går inn for et forbud mot framtidig boligfeste.
Dette medlem viser til at festeforhold i allmenninger
ikke har vært preget av den samme konfliktorienterte utviklingen
som man har sett andre steder. Dette medlem vil peke
på at proposisjonen framhever den moderate prisutviklingen
for festeforhold i allmenninger som en trolig grunn for dette. Ryddigheten
som har preget disse festeavtalene understrekes av det faktum at
også Tomtefesterforbundet godtar unntak fra innløsningsrett
for fritidseiendommer i disse områdene.
Dette medlem viser til at allmenninger historisk
sett har vært felles områder. Lov 19. juni
1992 nr. 59 om bygdeallmenninger gir bare i særlige tilfeller
rett til salg av allmenningsgrunn til tomter. Dersom tomter skal
avstås, skal det som hovedregel være festetomter.
Videre er det i allmenninger en utstrakt bruk av punktfeste. Innløsing
av punktfestede eiendommer vil kunne medføre problemer
i forhold til avgrensning av de enkelte tomtene. Det vil ved slike avgrensningsspørsmål
lett kunne oppstå konflikter med andre grupper brukere
av allmenningene. Betydningen disse områdene har som fellesgode
er grunnen til at de har blitt beskyttet fra oppdeling og avhending. Dette
medlem mener at slike områder til felles benyttelse
bør opprettholdes som store enheter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at per mai 2004 ligger Ot.prp.
nr. 53 (2002-2003) til behandling i justiskomiteen. Proposisjonen
inneholder forslag om en ny forvaltningsmodell for statens umatrikulerte grunn
i Finnmark. Spørsmålet om festeres rett til innløsning
i Finnmark bør ses i sammenheng med det øvrige
regelverket for forvaltning av grunn og naturressurser og bør
derfor behandles i sammenheng med Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) og
ikke i forbindelse med Ot.prp. nr. 41 (2003-2004).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til det som står i proposisjonen
om innløsning ved punktfeste, og vil fremheve at partene
står fritt til å avtale hva som skal følge
med ved innløsning. Dersom partene ikke blir enige, kan
fylkesmannen fastsette det tomteareal som skal følge med,
jf. forskrift av 8. juni 2001 nr. 570. Flertallet har
for øvrig intet å tilføye.