Aetats service skal være brukerorientert og tilpasset
både arbeidssøkernes og arbeidsgivernes behov. Å opprettholde
og utvikle kontakten med arbeidsgiverne er en viktig forutsetning
for alt formidlingsarbeid, og er derfor av betydning både
for arbeidsgiverne og arbeidssøkerne.
Ved utarbeidelsen av lovforslaget legges det til grunn at Aetat
skal fortsette å yte bistand overfor arbeidsgivere, enten
gjennom egenproduserte tjenester eller gjennom kjøp av
tjenester fra private aktører.
Innenfor de sektorer det er mangel på innenlandske arbeidssøkere,
er det ønskelig at Aetat fortsatt kan bistå arbeidsgivere
med formidling av arbeidskraft fra utlandet. Ny lov om arbeidsmarkedstjenester bør
derfor inneholde en hjemmel for å fortsette med dette når
det er hensiktsmessig for å bidra til å nå lovens
mål, jf. lovforslagets § 2 siste ledd.
Dagens sysselsettingslov har i § 12 en bestemmelse
som med noen unntak pålegger arbeidsgiver en plikt til å melde
ledige stillinger til Aetat. Begrunnelsen for bestemmelsen er at
Aetat må kjenne til ledige jobber for å kunne
drive sitt formidlingsarbeid overfor arbeidsledige.
Selv om Aetat ikke alene baserer seg på meldeplikten
for å skaffe tilveie de nødvendige opplysninger
om ledige stillinger, bør en etter departementets vurdering
ikke fjerne meldeplikten uten å erstatte denne med en tilfredsstillende
alternativ løsning. Aetat skaffer selv til veie
mange av stillingsopplysningene. Videre har Aetat lagt til rette
for at arbeidsgivere kan melde stillinger til Aetat uten særlige kostnader
via Internett. Det må likevel påregnes at mange
arbeidsgivere ikke av eget initiativ melder alle ledige stillinger
til Aetat. En kan i disse tilfellene ikke alene basere seg på ordningen
med at Aetat legger stillingsopplysninger manuelt inn i sine registre.
For å kunne opprettholde en nasjonal stillingsbase med tilnærmet
full oversikt over ledige stillinger, bør Aetat fortsatt
ha mulighet til å kunne kreve å få de
nødvendige stillingsopplysninger direkte av arbeidsgiver.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at dagens
system med meldeplikt for arbeidsgiver videreføres, jf.
lovforslagets § 7.
Sysselsettingsloven har siden den ble vedtatt i 1947 hatt en
bestemmelse om varslingsplikt/meldeplikt ved masseoppsigelser,
nå lovens § 14.
Arbeidsmiljøloven § 56A inneholder
enkelte regler som gjelder Aetats rolle ved masseoppsigelser, herunder
kompetanse til i visse tilfeller å forlenge fristen/tidspunktet
for når de planlagte masseoppsigelsene får virkning,
se arbeidsmiljøloven § 56A nr. 6 og nr.
7. Formålet med varsling til offentlig myndighet (Aetat)
er først og fremst sysselsettingshensyn. Aetat skal så tidlig
som mulig kunne arbeide med formidling til nytt arbeid. De reglene
som gjelder varslingsplikten til Aetat, bør derfor stå i
lov om arbeidsmarkedstjenester. Det vil si at hovedparten av arbeidsmiljøloven § 56A
nr. 6 og nr. 7 bør flyttes til den nye lovens § 8.
I gjeldende lovs § 14 skal det i tillegg til
varsel om oppsigelse eller permittering uten lønn av minst 10
arbeidstakere, også varsles dersom arbeidstakerne "i mer
enn 4 uker vil få sin ukentlige arbeidstid innskrenket
til under 30 timer".
Departementet har kommet til at en bør beholde bestemmelsen,
men reservere meldeplikten for tilfeller der arbeidstiden innskrenkes
med minst 50 pst. Det er et vilkår for rett til dagpenger
at vanlig arbeidstid er redusert med minst 50 pst., slik at det
er disse tilfellene som primært vil være aktuelle
for Aetats arbeid.
Varslingsplikten omfatter også permitteringer. Det foreslås
derfor at det tas inn i lov om lønnsplikt under permittering
en henvisning til arbeidsmiljøloven § 56A
og til ny lov om arbeidsmarkedstjenester § 8.
Etter en nærmere vurdering har departementet kommet
til at det ikke er ønskelig å innføre
en særskilt bestemmelse om nekting av tjenester i tilfeller der
arbeidsgiver driver ulovlig virksomhet, slik det er hjemmel til
i sysselsettingsloven § 13. På bakgrunn av
den foreslåtte bestemmelsen i § 2 første
ledd om at loven bare omfatter de som driver "lovlig virksomhet",
vil Aetat i mange tilfeller kunne avslå å yte
tjenester i disse tilfellene. Utover dette er det etter departementets
syn ikke hensiktsmessig at Aetat i alle saker skal ha plikt til å vurdere
om det foreligger brudd på konkrete bestemmelser om ulovlige
aktiviteter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er enig i behovet
for å beholde varslingsplikten ved masseoppsigelser, men er
uenig i at plikten skal innskrenkes til de tilfeller der arbeidstiden
innskrenkes med minst 50 pst. Flertallet vil bemerke
at det ikke bare er tilfeller som utløser rett til dagpenger
som skal være av interesse for Aetat i deres utøvelse
av arbeidsmarkedspolitikken, og vil derfor gå imot å innskrenke
varslingsplikten slik det er foreslått.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
"§ 8 første
ledd andre punktum skal lyde:
Tilsvarende melding skal gis Aetat dersom arbeidstakerne
vil bli permittert uten lønn eller i mer enn 4 uker vil
få sin ukentlige arbeidstid innskrenket til under 30 timer."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det ikke bare er tilfeller
av hel og delvis arbeidsledighet som utløser rett til dagpenger, som
hører under Aetats arbeids- og interessefelt. Disse
medlemmer viser til at det ikke dermed er behov for en varslingsplikt
ved masseoppsigelser eller "massepermitteringer" i alle tilfeller
av delvis arbeidsledighet. Etter disse medlemmers vurdering
er det lite behov for en meldeplikt i tilfeller der arbeidstiden
innskrenkes med mindre enn 50 pst. Det er begrenset hva Aetat kan
gjøre i disse tilfellene. For det første vil det
ikke foreligge rett til dagpenger. Videre må det antas å være
vanskelig for Aetat å formidle personer som er mindre enn
50 pst. arbeidsledige.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 8 første
ledd andre punktum skal lyde:
Tilsvarende melding skal gis Aetat dersom arbeidstakerne
vil bli permittert uten lønn eller i mer enn 4 uker vil
få sin ukentlige arbeidstid innskrenket med mer enn 50
prosent."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser
til at det er stort behov for skjerpet innsats mot sosial dumping.
Alle offentlige etater, og særlig de som har direkte ansvar
i arbeidsmarkedspolitikken, må derfor gjennom regelverk
eller på andre måter forpliktes på dette
arbeidet.
Personer som er arbeidsløse er i en utsatt posisjon på arbeidsmarkedet.
Komiteen viser til Ot.prp. nr. 77 (2003-2004) og
Innst. O. nr. 103 (2003-2004) der Arbeidstilsynet ble gitt tilsynsansvar
for flere nye bestemmelser.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det
i tillegg er viktig at Aetat fortsatt skal ha samme plikt som etter gjeldende
sysselsettingslov til å vurdere om en arbeidsgiver som
benytter seg av Aetats tjenester driver ulovlig virksomhet, slik
det i dag er hjemlet i sysselsettingslovens § 13.
Dette medfører de samme oppgaver som i dag og ingen oppbygging
av nye funksjoner.
Flertallet viser til forslag under pkt. 9.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det ikke bør
legges opp til at Aetat skal ha som oppgave å drive kontroll
av arbeidsgivere, med sikte på å avdekke eventuelle
lovbrudd. Dette tilligger i dag andre offentlige etater, særlig
Arbeidstilsynet, å påse at arbeidsgivere ikke
overtrer lovbestemmelser som skal forhindre diskriminering, ulovlige
ansettelser og ulovlige arbeidsforhold for øvrig, sosial
dumping m.m. Det vises til den nylig vedtatte lovgivning som skal
forhindre sosial dumping, jf. Ot.prp. nr. 77 (2003-2004) og Innst.
O. nr. 103 (2003-2004), der tilsynsansvaret for flere av de vedtatte
bestemmelsene er lagt til Arbeidstilsynet. Aetat bør ikke
tillegges kontrolloppgaver som allerede utføres av andre
forvaltningsorgan. Aetat bør være en etat som
primært yter tjenester og etaten bør ikke bygge
opp funksjoner som overlapper oppgaver i andre organer. Disse
medlemmer vil videre bemerke at verken trygdeetaten eller
sosialetaten har noen tilsvarende administrativ sanksjonsbestemmelse
som sysselsettingsloven § 13.