Til Odelstinget
Arbeids- og administrasjonsdepartementet fremmer i proposisjonen
forslag til ny lov om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven)
til erstatning for lov av 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak
til å fremme sysselsetting.
Det foreslås en generell modernisering av loven der
det er lagt vekt på å klargjøre de ulike
aktørenes rettigheter og plikter for å styrke
brukernes reelle rettssikkerhet. Samtidig foreslås det
en presisering i forhold til enkelte av forvaltningslovens saksbehandlingsregler.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald
Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
og Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet,
Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti,
Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti,
Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet,
lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til sine
merknader under de ulike punkter i innstillingen.
Det har lenge vært behov for en fullstendig revisjon
av sysselsettingsloven fordi den på flere punkter er lite
tidsmessig. Både i Ot.prp. nr. 70 (1998-1999) og i Ot.prp.
nr. 70 (2001-2002) ble det varslet en fullstendig gjennomgang av
sysselsettingsloven.
Behovene for endringer gjelder særlig der gjeldende
lovgivning ikke er i samsvar med de oppgaver Aetat har i dag og
der gjeldende bestemmelser ikke håndheves eller lenger
anses rimelige. Videre er det behov for en opprydding og klargjøring
av rekkevidden av forvaltningslovens saksbehandlingsregler på avgjørelser
om arbeidsmarkedstiltak. Det er også et behov for en opprydding
i reglene om saksbehandling for henholdsvis saker etter folketrygdloven
og etter loven om arbeidsmarkedstjenester.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet sendte 29. august
2003 et høringsnotat med forslag til ny lov om arbeidsmarkedstjenester
på høring.
Høringsfristen ble satt til 28. november 2003.
35 instanser har avgitt realitetsuttalelse.
Departementet viser til at høringsinstansene gjennomgående
er positive til forslagene i høringsnotatet. Flere av høringsinstansene
uttrykker at det er positivt at sysselsettingsloven revideres og
at det ryddes opp i regelverket. Mange høringsinstanser
er positive til forslaget om en rett for den enkelte bruker til å få vurdert
sitt behov for arbeidsmarkedstjenester, samt til forslaget om brukermedvirkning.
Ingen av høringsinstansene går imot disse forslagene.
Det er delte meninger blant høringsinstansene til forslaget om å oppheve
arbeidsgivers meldeplikt og til forslaget om å oppheve
visse krav til virksomheter som driver privat formidling og utleie.
Noen høringsinstanser er skeptiske til å fjerne
dagens bestemmelse om at arbeidsgivere og arbeidstakere på visse
vilkår kan nektes bistand fra Aetat.
Komiteen viser til sine respektive
partiers merknader under behandlingen av Ot.prp. nr. 70 (2001-2002).
Komiteen viser til NOU 2004:13 En ny arbeids-
og velferdsforvaltning. Om samordning av Aetats, trygdeetatens og
sosialtjenestens oppgaver. Komiteen påpeker
at det kan bli behov for å endre respektive lovverk knyttet
til disse etatene i forbindelse med reformen, slik som det også er
nevnt i proposisjonen. Ifølge Regjeringen vil lovforslaget
gi et bedre utgangspunkt for de lovendringene en samordning vil
nødvendiggjøre.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til behovet for sterkere innsats mot arbeidsløshet
og sosial dumping.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
Aetat må bemannes og ha tilstrekkelige ressurser til å oppfylle alle
sine forpliktelser etter loven.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at det er bred enighet om å bekjempe
arbeidsledigheten. Disse medlemmer vil videre peke
på en positiv utvikling på arbeidsmarkedet som
bedrer mulighetene for et inkluderende arbeidsliv. Det vises til
at Aetat har en sentral rolle i gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken.
Aetat er styrket med midler svarende til om lag 700 nye årsverk
i perioden 2003-2005. Samlet er dette den største ressurstilførselen
til Aetat på mange år. Disse medlemmer viser
til at det legges stor vekt på å styrke Aetat
for å gi arbeidssøkere bedre veiledning og oppfølging.
Det er viktig å sikre god innsats, slik at personer som
er avhengige av midlertidige trygdeytelser eller sosialhjelp kan
bli selvforsørget gjennom ordinært arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det fremmes forslag til en helt ny lov om arbeidsmarkedstjenester
som skal erstatte sysselsettingsloven av 27. juni 1947.
Gjeldende sysselsettingslov regulerer arbeidsmarkedspolitikken og
er grunnlaget for organiseringen av Aetat.
Disse medlemmer er enige i at det er viktig å tilrettelegge
for et velfungerende arbeidsmarked med høy yrkesdeltagelse
og lav ledighet samt skape et mest mulig inkluderende arbeidsliv
med plass til alle. Fremskrittspartiet ser på arbeid som
et vesentlig grunnlag for offentlig velferd, privat velstand og
trivsel.
Disse medlemmer vil også få understreke fordelene
ved en ny arbeids- og velferdsforvaltning gjennom en samordning
av Aetat, Trygdeetaten og Sosialtjenesten i en felles velferdsetat.
Disse medlemmer vil understreke at denne lovrevisjonen
bare representerer en av mange faktorer som påvirker det
norske arbeidsmarkedet, og vil vise til at arbeidsmarkedet er et
komplisert samspill av en rekke ulike økonomiske, sosiale
og samfunnsmessige faktorer som ikke kan styres alene gjennom nasjonal
lovgivning.
Disse medlemmer konstaterer imidlertid at enkelte
av de respektive endringer som foreslås i den nye arbeidsmarkedsloven
er skritt i riktig retning av det Fremskrittspartiet ønsker
innenfor den nasjonale arbeidsmarkedspolitikken, men at enkelte
av endringene ikke går langt nok i riktig retning.
Disse medlemmer vil ha et mest mulig selvregulerende
og fritt arbeidsmarked der arbeidsforhold i størst mulig
grad er basert på individuelle arbeidsavtaler mellom arbeidstaker
og arbeidsgiver. Lovverket bør derfor ikke inneholde begrensninger
i den enkelte borgers rett til å inngå arbeidsavtaler
på de betingelser partene selv ønsker.
Disse medlemmer vil allikevel gi sin støtte til
lovens formål og virkeområde og erkjenner at det er
behov for et lovregulert rammeverk for arbeidsmarkedspolitikken.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
det kan være behov for å utvide rettighetene til
langtidsledige og ungdom og viser til forslag fremmet i Innst. S.
nr. 212 (2003-2004) om et velfungerende arbeidsmarked og Innst.
S. nr. 280 (2003-2004) vedrørende forslag fra Arbeiderpartiet
om å innføre en garanti slik at langtidsledig
ungdom i alderen 20-24 år sikres tilbud om jobb, utdanning
eller arbeidsmarkedstiltak. Flertallet vil komme
tilbake til dette i budsjettbehandlingen og under behandlingen av
en felles arbeids- og velferdsforvaltning.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det kan være
behov for å prioritere grupper som yrkeshemmede, langtidsledige
og ungdom. Prioritering av spesielle grupper av arbeidsledige skjer
i tråd med de føringer som gis i budsjettet og i
tildelingsbrevet til etaten. Disse medlemmer peker
på at det er viktig å følge arbeidsmarkedet
med tanke på behovet for aktuelle prioriteringer.
Da sysselsettingsloven, forsinket av annen verdenskrig, kom i
1947, var formålet å bygge opp et landsomfattende
system for offentlig arbeidsformidling samt å bygge opp
en organisasjon med særskilt ansvar for å følge
utviklingen av sysselsettingen. Dette har bakgrunn i det politiske
målet om å sikre full sysselsetting.
I 1954 fikk Grunnloven i § 110 en uttrykkelig
bestemmelse om det offentliges ansvar i forbindelse med sysselsetting.
Norge har også ratifisert ILO-konvensjoner på området.
Internasjonale konvensjoner og Grunnloven setter visse rammer for
hva en ny lov kan og bør inneholde.
Lov om tiltak til å fremme sysselsetting (sysselsettingsloven)
er grunnlaget for en landsdekkende offentlig arbeidsmarkedsetat
og arbeidsmarkedspolitikkens struktur. Loven har regler om organisering
av Aetat, dens hovedoppgaver og virkemidler samt saksbehandlingsregler.
Arbeidsmarkedstiltakene er utviklet og dimensjonert ut fra arbeidsmarkedets
behov og arbeidssøkernes behov for tjenester. Arbeidsmarkedstiltakene er
hjemlet i sysselsettingsloven og forskriftsfestet, men den aktuelle
bruk, dimensjonering og prioritet følger arbeidsmarkedsutviklingen.
Ingen arbeidsløse har rett til tiltak, men bestemte prioriterte
grupper, i dag særlig ungdom under 20 år som er
uten skoleplass eller arbeid, kan regne med å få tiltak
som ledd i den politikk som er ført overfor denne gruppen; ungdomsgarantien.
Andre prioriterte grupper er langtidsledige og arbeidssøkere
med innvandrerbakgrunn.
Personer som fyller kravene til yrkesrettet attføring
i folketrygdloven kap. 11, er i en noe annen rettsstilling. Såfremt
vilkårene er oppfylt, har disse rettskrav på attføringsytelser
(attføringspenger, eventuelt også attføringsstønader)
i forbindelse med attføringstiltak.
Avgjørende for omfang og innretning av arbeidsmarkedstiltakene
er Stortingets årlige budsjettvedtak basert på Regjeringens
forslag i St.prp. nr. 1. Forslaget til ny lov om arbeidsmarkedstjenester
endrer ikke på forholdet mellom statsbudsjettet og arbeidsmarkedspolitikken.
Det er ønskelig å videreføre statsbudsjettets
grunnleggende betydning for utformingen av arbeidsmarkedspolitikken.
Komiteen viser til sine respektive partiers merknader
i Innst. S. nr. 212 (2003-2004) om et velfungerende arbeidsmarked.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
de har gått imot Regjeringens politikk med innstramminger
i regelverk og ytelser knyttet til arbeidsledighet.
Flertallet viser også til at arbeidsledigheten har økt
svært raskt under denne regjeringen, uten at nødvendige
tiltak for å snu utviklingen har vært iverksatt.
Flertallet viser til at den økonomiske
politikken må rettes inn på økt sysselsetting
og kamp mot arbeidsløshet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at folketrygdens ytelser
reguleres av folketrygdloven. Lovforslaget til ny arbeidsmarkedslov
endrer ikke dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig at omfanget av arbeidsmarkedstiltakene alltid bør
gjenspeile arbeidsmarkedets reelle behov og utviklingen i ledighetstallene.
Disse medlemmer viser til at ledighetstallene
som oftest vil variere en del fra år til år. Slike svingninger
gjør det derfor naturlig at omfanget og innrettingen av
arbeidsmarkedstiltakene reguleres årlig gjennom statsbudsjettet.
Disse medlemmer mener derfor at Aetats virksomhet
og størrelse til enhver tid må tilpasses de reelle
behov i arbeidsmarkedet. Aetat bør derfor raskt kunne nedbygges
i tider med synkende og lav ledighet.
Sysselsettingsloven er den loven som regulerer dagens arbeidsmarkedspolitikk
i sin helhet. Det foreslås at den får en ny tittel
som samsvarer mer med dette, "lov om arbeidsmarkedstjenester".
Komiteen slutter seg til forslaget i proposisjonen.
Departementet mener at loven bør ha en formålsbestemmelse
om høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Loven må hjemle
en offentlig arbeidsmarkedsetat og definere dens hovedoppgaver.
Det bør lovfestes at Aetat har ansvaret for gjennomføringen av
arbeidsmarkedspolitikken, herunder å bistå arbeidssøkere
med å få jobb, bistå arbeidsgivere med å skaffe
arbeidskraft samt forebygge og dempe skadevirkningene av arbeidsløshet.
Loven bør også angi de viktigste virkemidlene som
kan anvendes overfor ulike brukergrupper. Departementet foreslår å ta
inn en hjemmel for departementet til å bestemme at lovens
virkemidler kan anvendes utenfor landets grenser når dette
er hensiktsmessig for å fremme lovens mål.
Aetats ansvar for å forvalte dagpenger under arbeidsløshet
og ytelser under yrkesrettet attføring i henhold til folketrygdloven
kapittel 4 og 11, videreføres. Det foreslås også at
det skal gå fram av loven at Aetat skal føre kontroll
med forvaltningen av disse ytelsene.
De fleste av Aetats oppgaver og tjenester vil gjelde overfor
registrerte arbeidssøkere og overfor arbeidsgivere i visse
sammenhenger, se nærmere nedenfor under pkt. 6, 7 og 8.
Aetat har også en rolle overfor publikum generelt, og departementet ønsker å gjøre
dette tydeligere ved å lovfeste at den som henvender seg
til Aetat har rett til informasjon om hvilke tjenester Aetat kan
tilby.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
det foregår uakseptabel diskriminering i arbeidslivet og
at det er viktig at Aetat både i egen virksomhet og i kontakten med
arbeidslivet sikrer mot diskriminering.
Flertallet viser til at Regjeringen selv har bedt tre
ulike utvalg utrede antidiskrimineringsbestemmelser. Lovutvalget
for lov mot etnisk diskriminering, Holgersen-utvalget og Arbeidslivslovsutvalget har
avgitt sine innstillinger. Regjeringen nedsatte 29. november
2002 et utvalg for å utrede spørsmålet om
en styrking av det rettslige vernet mot diskriminering av funksjonshemmede.
Dette arbeidet skal være ferdig innen 31. desember
2004.
Flertallet viser til at Arbeidslivslovsutvalget anbefaler
sterkt at de aktuelle utvalgsarbeider og lovforslag ses i sammenheng.
Dette er imidlertid ikke til hinder for å innføre
en antidiskrimineringsbestemmelse i ny lov om arbeidsmarkedstjenester
nå. Gjennomgang av alle bestemmelser vil selvsagt medføre at
alle slike bestemmelser i eksisterende lovverk må vurderes
i en slik totalgjennomgang.
Flertallet kan ikke se at innføring av
en antidiskrimineringsbestemmelse kan oppfattes å komme i
konflikt med Aetats oppgave i å prioritere enkelte grupper
og personer som trenger ulike tiltak i og med at dette arbeidet
må sies å være innrettet nettopp på å oppnå samfunnsmessig
likestilling til personer og grupper som midlertidig eller permanent
ikke er i en slik stilling nå.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
"§ 1 skal lyde:
Lovens formål er å bidra til et inkluderende
og ikke diskriminerende arbeidsliv gjennom et velfungerende arbeidsmarked
med høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at grunnen til at det ikke er foreslått
noen diskrimineringsbestemmelse i loven er at det har skjedd en
styrking generelt i regelverket mot diskriminering de siste årene.
Den diskriminering det i praksis er snakk om på dette området
er i hovedsak ivaretatt ved det regelverket som forplikter arbeidsgiver å påse
at det ikke skjer diskriminering ved ansettelser m.m. Dette regelverket
gir langt på vei et tilfredsstillende vern også på lovforslagets
område. Videre bør Aetat ikke tillegges kontrolloppgaver
knyttet til regelverk mot diskriminering, som allerede tilligger
andre forvaltningsorganer. Det er videre slik at arbeidsmarkedspolitikken
i stor grad er basert på at det skjer en positiv særbehandling
over kortere eller lengre tid av enkelte grupper som står
svakt på arbeidsmarkedet. Særbehandlingen gis
i form av prioritering av ulike målgrupper, slik som for
eksempel innvandrere, ungdom eller langtidsledige. En eventuell
innføring av en diskrimineringsbestemmelse er derfor ikke
kurant og det ville uansett være svært viktig å foreta
en grundig vurdering av hvilke presiseringer og avgrensinger som
må foretas for å kunne videreføre og
utvikle dagens arbeidsmarkedspolitikk. Dersom en skulle ta inn en diskrimineringsbestemmelse,
synes det hensiktsmessig å avvente lovgivning som vil bli
vedtatt på bakgrunn av Lovutvalget som for lov mot etnisk
diskriminering, Arbeidslivslovutvalget og utvalget som ser på en
styrking av det rettslige vernet mot diskriminering av funksjonshemmede.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer at
det ikke bør tas inn noen diskrimineringsbestemmelse i
lov om arbeidsmarkedstjenester.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
§ 1 skal lyde:
Lovens formål er å bidra til å oppnå et
inkluderende arbeidsliv gjennom et velfungerende arbeidsmarked med
høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
ikke noe klart behov for bestemmelser eller formuleringer om antidiskriminering
i loven.
Disse medlemmer vil på generelt grunnlag motsette
seg at det i stadig flere lover tas inn egne bestemmelser om positiv
særbehandling av mennesker basert på rase, etnisk
tilhørighet eller nasjonal opprinnelse, religion, seksuell
legning eller kjønn.
Disse medlemmer er av den oppfatning at et overdrevet
fokus gjennom lovverket på antidiskriminering snarere kan
skape mer diskriminering enn det motvirker.
Disse medlemmer er allikevel av den oppfatning
at enkelte grupper på annet kriteriegrunnlag enn nevnt
over bør prioriteres av Aetat for å skaffes arbeid
eller tiltaksplass. Grupper som bør prioriteres av Aetat
er etter disse medlemmers syn yrkeshemmede og langtidsledige.
Komiteen slutter seg for øvrig
til formålsbestemmelsen. Skal målsettingen om
høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsløshet nås,
forutsetter det at alle offentlige myndigheter gjennom sin virksomhet
forpliktes på å sikre inkluderende arbeidsliv.
Komiteen viser til at formålsbestemmelsen
er generell og at ingen grupper er nevnt i formålet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti vil fremheve viktighetene av at ingen spesielle
grupper får lovfestet prioritet. Behovet for aktuelle prioriteringer
vil og bør variere med tiden, og det vil være
lite hensiktsmessig å forandre loven i takt med disse endringene.
Selv om det legges til grunn, ønsker disse medlemmer å fremheve
at innsatsen for yrkeshemmede vil være en permanent hovedoppgave
for Aetat.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at Rikstrygdeverket i sin høringsuttalelse
mener det er behov for at yrkeshemmede bør synliggjøres
bedre i loven.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser at det kan
være behov for å lovfeste rettigheter for enkelte
grupper som yrkeshemmede, langtidsledige og ungdom utover det som
i dag er hjemlet i ulike lover og forskrifter og vil komme tilbake
til dette under behandlingen av oppfølgingen av en ny arbeids-
og velferdsforvaltning.
Komiteen viser til at attføringsarbeidet
er en integrert del av arbeidsmarkedspolitikken. I utformingen av
arbeidsmarkedspolitikken legges det vekt på at Aetats tjenester
skal være tilpasset brukernes behov. Komiteen er
på dette grunnlag enig i at gjeldende lov § 6
om at det skal være særlige tjenester overfor
yrkeshemmede ikke foreslås videreført i ny § 3. Komiteen understreker
videre forutsetningen om at slike tjenester skal være til
stede og tilgjengelige som en integrert del av all Aetats virksomhet.
Det er nødvendig at Aetat har personell med kompetanse
på disse områdene i hele sin organisasjon.
Komiteen forutsetter at Regjeringen sørger
for at dette skjer og at det blir gitt tilbakemelding om endringer
til Stortinget.
Interne retningslinjer og metodeveiledning i Aetat
sikrer i dag langt på vei gode saksbehandlingsrutiner på sentrale
områder. Departementet ser likevel et behov for å klargjøre
for brukerne hva de har krav på og kan forvente av service
fra Aetat og hvilke begrensninger som gjelder i deres formelle rettigheter.
Departementet foreslår å lovfeste dagens praksis vedrørende
registrering i ny lov om arbeidsmarkedstjenester, slik at det slås
fast at enhver har rett til å la seg registrere som arbeidssøker
i Aetats register, jf. lovforslagets § 10.
Meldeplikten for arbeidssøkere er et viktig redskap
for å følge opp den enkelte arbeidssøker
med tilbud om jobb eller tiltak, men også for å gi
grunnlag for korrekte utbetalinger av dagpenger eller andre økonomiske
ytelser. Meldeplikten er også viktig for at Aetat skal
kunne finne fram til reelle arbeidssøkere til arbeidsgivere
som etterspør arbeidskraft. Videre er meldeplikten sentral
for å utarbeide ledighetsstatistikk.
Departementet foreslår å lovfeste at alle registrerte
arbeidssøkere må melde seg til Aetat for å bekrefte
registreringen som arbeidssøker, også personer
som i dag ikke er omfattet av en meldeplikt. Etter departementets
syn er det ikke tilstrekkelig begrunnet at enkelte mindre grupper
holdes utenfor meldeplikten. Sett i forhold til den nytten en gjennomført meldeplikt
vil ha, er det rimelig å pålegge et slikt minimum
av aktivitet for å fortsatt stå registrert som
arbeidssøker.
Når det gjelder den praktiske gjennomføringen av
meldeplikten, er det lagt opp til Aetat skal kunne bestemme hvordan
og hvor ofte meldingen skal gis.
Departementet vil samtidig foreslå at dagens generelt
utformede bestemmelse i sysselsettingsloven § 37
om opplysningsplikt presiseres, slik at det angis mer konkret hvilke
personer og instanser som har opplysningsplikt.
I dag blir den løpende vurderingen av arbeidssøkernes
behov for bistand foretatt på en uformell måte. Fordi
det som vurderes i forbindelse med en registreringssamtale i forbindelse
med registreringen i Aetats register over arbeidssøkere
og i videre samtaler i en arbeidssøkerprosess, ofte vil
være av avgjørende betydning for hvilke tjenestetilbud
arbeidssøkeren senere får, ønsker departementet å styrke
disse vurderingenes formelle karakter. Departementet foreslår
derfor at alle arbeidssøkere skal ha krav på en
skriftlig behovsvurdering.
Konkret foreslås det at Aetat i en slik behovsvurdering
skal ta stilling til:
om arbeidssøkeren har behov
for de tjenester Aetat forvalter for å skaffe
seg eller beholde arbeid,
hvilke tjenester som i så fall er å anse
som nødvendige og hensiktsmessige,
når det skal skje en oppfølging i saken
dersom målet om arbeid ikke blir nådd,
hvilken aktivitet som er forventet fra arbeidssøkerens
side.
Den behovsvurderingen Aetat foretar, må ses i forhold
til tilgjengelige og relevante virkemidler i Aetat og situasjonen
på arbeidsmarkedet. Det er ikke forutsatt at behovsvurderingen
skal gi krav på en konkret tjeneste, men den vil kunne
forplikte Aetat til en konkret innsats eller form for service.
Det at disse vurderingene endres fra å være
uformelle som i dag, til å gis en formell karakter gjennom et
skriftlig vedtak, vil klargjøre rollene, bidra til å gi realistiske
forventninger og skjerpe bevisstheten rundt prosessen både
hos arbeidssøkeren og saksbehandleren i Aetat. Dersom arbeidssøkeren
har behov for bistand fra andre offentlige organer eller eksterne instanser,
vil dette komme tydeligere fram.
Et formelt vedtak vil motvirke feil i registreringer både
når det gjelder objektive fakta og skjønnspregede
vurderinger fordi brukeren ofte kan være den beste kvalitetssikrer
av vurderinger av egen person. Departementet antar at formelle vedtak
vil føre til at brukerne vil bli mer tilfredse og at Aetat
vil måtte håndtere færre uformelle beklagelser.
Utover kravene til enkeltvedtak som følger av forvaltningsloven,
foreslås det ingen andre formkrav til behovsvurderingen.
Departementet legger til grunn at Arbeidsrådgivningskontorene,
som er en del av Aetat, konsesjonsfritt kan registrere sensitive
personopplysninger som kommer fram i forbindelse med utredning av
brukere, slik opplysningene blir registrert i dag.
Dagens praksis legger opp til at en oppfølging av den
første registreringssamtalen skal skje innen tre måneder.
Dette er i de fleste tilfeller et godt utgangspunkt, men departementet ønsker
ikke å lovfeste noe bestemt tidspunkt for når
oppfølgingen skal skje. Tidspunktet for når oppfølging
er hensiktsmessig vil variere fra bruker til bruker og må også ses
i lys av arbeidsmarkedet til enhver tid. I de fleste tilfeller bør det
gå en viss tid. I den første perioden etter registrering
vil det ofte være mest hensiktsmessig at arbeidssøkeren
bruker tiden på å søke ny jobb uten at
Aetat tar i bruk spesielle tiltak eller virkemidler.
For brukerne kan det imidlertid være viktig å vite når
de kan forvente at Aetat vil ta et initiativ i deres sak. Det foreslås
derfor å lovfeste at det i behovsavklaringsvedtaket skal
fastsettes en frist for når videre oppfølging
skal skje. I tillegg vil departementet foreslå en bestemmelse
om at det ved vesentlige endringer i arbeidssøkerens situasjon
i forhold til arbeidsmarkedet, skal foretas en ny behovsvurdering.
Etter kommunalkomiteens forslag i forbindelse med behandling
av Ot.prp. nr. 70 (2001-2002) om endringer i sysselsettingsloven,
jf. Innst. O. nr. 77, vedtok Stortinget å be Regjeringen
legge fram forslag som sikrer brukermedvirkning i Aetat. Komiteen mener
at brukermedvirkning må lovfestes i sysselsettingsloven
"slik at Aetat blir pålagt å sikre brukernes rettigheter
og interesser blant annet gjennom et formalisert samarbeid med brukernes
organisasjoner".
Departementet foreslår at det lovfestes en plikt som
bidrar til å sikre brukermedvirkning i Aetat, jf. lovforslagets § 4.
Departementets forslag om brukermedvirkning er en styrking og videreføring
av dagens praksis. Etter departementets syn bør en ikke binde
helt opp i lovteksten hvordan brukermedvirkningen konkret skal sikres.
Det kan i dag synes hensiktsmessig at brukermedvirkningen skjer
ved en modell som knyttes opp mot det nye nasjonale brukerforumet
som Aetat etablerte i 2001, eventuelt også ved å bygge
dette ut med lokale brukerfora. Aetat bør imidlertid
ha mulighet til å benytte seg av andre modeller som gir
like gode eller bedre løsninger.
I henhold til gjeldende sysselsettingslov er det opprettet et
partssammensatt råd for Aetat. På denne bakgrunn
og sett i sammenheng med forslaget om en brukermedvirkningsbestemmelse,
foreslår departementet at plikten til å opprette
et råd ikke videreføres i forslaget til ny lov
om arbeidsmarkedstjenester. Departementet påpeker dessuten
at det ikke er nødvendig med noen lovhjemmel verken for å opprette
et råd for Aetat som i dag eller å etablere andre
kontaktformer. Kontakten mellom Aetat og partene i arbeidslivet
kan fritt organiseres uten å forankre dette i en lovbestemmelse.
Det er foreslått en ny bestemmelse som fastslår
at Aetat skal samarbeide med andre når dette kan bidra til å løse
de oppgavene som etaten er pålagt, jf. lovforslagets § 6.
Forslaget følger opp dagens vektlegging av Aetats samarbeid
med andre offentlige etater og private aktører.
De konkrete oppgavene kan følge av andre lover enn denne
nye loven. Det vises for øvrig til utkastet til ny lovs § 21,
folketrygdloven § 25-10 og sosialtjenesteloven § 3-2
som pålegger etatene å gi gjensidig bistand i
klientsaker.
Eksempler på offentlige samarbeidspartnere for Aetat
er trygdeetaten, sosialtjenesten, helsetjenesten, innvandringsmyndighetene,
utdanningsmyndighetene og kriminalomsorgen. I tillegg kommer kommunene
som både er samarbeidspartnere som arbeidsgivere og i forbindelse
med utarbeidelse og gjennomføring av introduksjonsprogram
i henhold til lov om introduksjonsordning.
Komiteen mener det er behov for å styrke
brukernes rettssikkerhet og innflytelse i vurderinger av behov for
bistand og tjenester. Komiteen slutter seg til at
alle arbeidssøkere skal ha krav på en skriftlig
behovsvurdering. Det skal vurderes om søkeren har behov
for Aetats tjenester for å skaffe seg eller beholde arbeid,
hvilke tjenester som i så fall er å anse som nødvendige
og hensiktsmessige, når det skal skje en oppfølging
av saken dersom vedkommende ikke er kommet i arbeid og hvilke aktiviteter
som er forventet fra arbeidssøkers side.
Komiteen viser til proposisjonen der det står:
"Når Aetat i vurderingen nevner konkrete arbeidsmarkedstiltak
som aktuelle, må det normalt forutsettes at Aetat skal
arbeide med det mål at vedkommende faktisk vil bli tilbudt
slike tiltak."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at når Aetat
deretter tilbyr konkret arbeid eller tiltak, vil disse medlemmer understreke
behovet for at de arbeidsledige stiller opp på disse tilbudene
og ber Aetat i tråd med lovgivningen å håndheve
bestemmelsene om stans i dagpengene overfor dem som eventuelt nekter å ta
tilvist arbeid eller tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at for arbeidsføre skal arbeidsplikt være en hovedregel.
Komiteen peker på at behovsvurderingen
ikke gir rettigheter til konkrete tjenester fra Aetat, men forutsettes å skjerpe
bevisstheten rundt prosessen både hos arbeidssøker
og hos Aetat.
Komiteen viser for øvrig til regelverk
for dagpenger for praktiseringen av bestemmelsene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ber om at ordningen blir
evaluert etter ett år for å se om ordningen bidrar til
bedre oppfølging.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti ber om at ordningen blir evaluert
etter at den har fungert i noen tid. Disse medlemmer mener at
det er nyttig å vurdere hvordan retten til behovsvurdering
fungerer.
Komiteen viser til at Regjeringen anser
at retten til behovsvurdering for personer med rett til yrkesrettet
attføring er oppfylt gjennom vurdering som gjøres
knyttet til folketrygdloven § 11-5 og 11-6.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til merknader under pkt. 1 om eventuell lovfesting av oppfølging
for enkelte brukere og vil komme tilbake til dette under behandlingen
av en felles arbeids- og velferdsetat.
Komiteen slutter seg til forslagene
om registrering og meldeplikt. Komiteen vil imidlertid
understreke at i den praktiske gjennomføringen av bestemmelsen
om meldeplikt skal Aetat ha rutiner som tar hensyn til enkelte arbeidssøkeres
yrkeshemming, funksjonshemming eller andre forhold som krever særlig
tilrettelegging eller eventuelt fritak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
det er opplæringsmyndighetene som har hovedansvaret for å informere
om rettigheter etter lov om grunnskole og etter opplæringslova. Flertallet påpeker
også at informasjon om innholdet i slike rettigheter og
hvordan denne retten kan tas ut, er en naturlig og viktig del også av
Aetats informasjonsansvar.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det i hovedsak er utdanningsmyndighetene
som har ansvaret for å informere om rettigheter etter lov
om grunnskolen og den videregående opplæringen
(opplæringsloven). Å presisere eller utdype innholdet
av rettigheter etter opplæringsloven hører mest
naturlig hjemme i de organer som har til oppgave å forvalte
denne loven.
Aetats ansvar er i første rekke å samarbeide
med utdanningsmyndighetene og gi yrkesveiledning til ungdom som
faller ut av skolen og voksne som ikke har rett til yrkesveiledning
etter opplæringsloven. Dersom Aetat antar at vedkommende
bruker har rettigheter etter opplæringsloven, vil det være
aktuelt å henvise vedkommende til rette instans for nærmere informasjon
om rettigheter etter opplæringsloven. Etaten må derfor
ha tilstrekkelig kunnskap til å kunne henvise videre. Ettersom
Aetat ikke har ansvaret for gjennomføringen av opplæringsloven,
ville en informasjonsplikt utover den eksisterende kunne innebære
en risiko for ufullstendig og/eller upresis informasjon.
Utdanningsmyndighetene har i dag ansvaret for å gi informasjon
om rettigheter etter opplæringsloven, og bør ut
fra sin rolle også ha det i fremtiden. Det er lite hensiktsmessig å bygge
opp en kompetanse i Aetat som overlapper kompetanse og oppgaver
som allerede tilligger utdanningsmyndighetene.
Komiteen slutter seg til at det skal
settes en frist for når oppfølging skal finne
sted.
Komiteen understreker at en slik frist ikke må oppfattes
som et ønsket intervall for når oppfølging skal
skje, og at det vil være naturlig å ta opp oppfølgingstidspunkter
som en del av behovsvurderingen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke behovet for at Aetat sikrer at oppfølgingsarbeidet
særlig for yrkeshemmede organiseres slik at en ansvarsperson
har ansvar for og oversikt over tilbudet og oppfølgingen
av den enkelte bruker.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti ser at det kan ha mange fordeler dersom én
ansvarsperson i Aetat kan følge opp den enkelte bruker. Disse
medlemmer mener allikevel at dette ikke bør detaljreguleres
på dette nivået. Både dagens lovgivning
og lovforslaget bygger på at det er opp til arbeidsdirektøren å organisere Aetats
virksomhet. Disse medlemmer viser til at dette gir
bedre fleksibilitet og mulighet til å organisere tjenesten
på best mulig måte. Dette vil også best
kunne ivareta hensynet til den enkelte bruker.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
Stortinget har pålagt Regjeringen å lovfeste og
gjennomføre brukermedvirkning i Aetat. Flertallet forutsetter at
dette skjer ved et systematisk samarbeid på systemnivå med
brukernes organisasjoner. Som en del av brukermedvirkningen forutsetter
komiteen at Aetat og Arbeidsdirektoratet sender nye rundskriv
til brukerorganisasjonen og sørger for at all relevant
informasjon blir gitt.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"§ 4 skal lyde:
Aetat skal ha et samarbeid med brukerne og deres organisasjoner
i forbindelse med planlegging, iverksettelse og evaluering av Aetats
virksomhet."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at systematisk brukermedvirkning
allerede er implementert i Aetat, med det formål at etaten
skal kunne nyttiggjøre seg brukerorganisasjonenes erfaringer
i arbeidet med planlegging, utvikling, og evaluering av tjenestetilbud
i Aetat. Det er opprettet et sentralt brukerforum og lokale brukerfora
i alle fylker i landet. Disse medlemmer viser til
at departementet foreslår at det lovfestes en plikt, som
bidrar til å sikre slik brukermedvirkning i Aetat, jf.
lovforslagets § 4. Disse medlemmer mener
at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste hvordan brukermedvirkningen
konkret skal gjennomføres. Lov om endring i sysselsettingsloven
av 21. juni 2002, jf. Ot.prp. nr. 70 (2001-2002), hadde
blant annet som formål at loven ikke lenger i detalj skulle
angi hvordan Aetat skal være organisert. Denne fullmakten
ble lagt til Arbeidsdirektoratet. Hensikten med endringen var å oppnå bedre
brukerorientering ved å gi økt handlefrihet til
enheter som arbeider nær brukerne.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 4 skal lyde:
Aetat skal sørge for at brukerrepresentanter blir hørt
i forbindelse med planlegging og evaluering av Aetats tjenester."
Komiteen viser til brev fra arbeids-
og sosialministeren til kommunalkomiteen av 9. november 2004
der det går fram at ILO-konvensjon nr. 88 krever at det
etableres et samarbeid med arbeidslivets parter gjennom rådgivende
komiteer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er uenig med
Regjeringen i at behovet for et partssammensatt råd er
bortfalt som en følge av lovfestet brukermedvirkning og
mener rådet bør bestå inntil en ny organisering
av arbeids- og velferdstjenestene er opprettet. Flertallet viser
til at et slikt råd kan oppnevnes uavhengig av en slik
lovbestemmelse og ber derfor Regjeringen sørge for å videreføre
rådet inntil ny organisering er på plass og sørge
for at brukerorganisasjonene får plass i rådet.
Flertallet mener at det er naturlig at Rådet
for Aetat har uttalerett til styringsbrevet fra Arbeidsdirektoratet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at i Rådet for
Aetat, som er lovpålagt etter gjeldende sysselsettingslov,
er de store arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene representert. Fra
ulike hold er det blitt reist spørsmål om hensiktsmessighetene
av dette forumet, blant annet fra partene i arbeidslivet. Forslaget
om å oppheve plikten til å opprette Rådet
for Aetat er i liten utstrekning begrunnet med at brukermedvirkning
lovfestes. Hovedbegrunnelsen for lovforslaget er at lovfesting av
en bestemt kontaktform blir unødig rigid. Disse
medlemmer mener at det ikke bør bindes opp i lov hvordan
kontakten mellom Aetat og arbeidslivets parter organiseres. Dette
bør Aetat i samarbeid med partene vurdere fortløpende.
Hvilke kontaktformer som er hensiktsmessige vil kunne variere over
tid og vil blant annet være avhengig av andre arenaer for kontakt.
Det påpekes dessuten at det ikke er nødvendig
med noen lovhjemmel verken for å opprette et råd for
Aetat som i dag eller å etablere andre kontaktformer. Kontakten
mellom Aetat og partene i arbeidslivet kan fritt organiseres uten å forankre
dette i en lovbestemmelse.
Komiteen har ellers ingen merknader
til de foreslåtte lovbestemmelsene.
Etter gjeldende sysselsettingslov gjelder forvaltningsloven med
de særlige bestemmelser som er gitt i sysselsettingsloven.
I tilfeller hvor det treffes enkeltvedtak, får saksbehandlingsreglene
i forvaltningslovens kapitler IV-VI anvendelse.
Vedtak Aetat treffer i saker om dagpenger og om ytelser til yrkesrettet
attføring er i all hovedsak enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
Det er for enkelte av de øvrige avgjørelser og
aktiviteter det har hersket uklarhet om forholdet til forvaltningslovens
saksbehandlingsregler.
Avgjørelser knyttet til ren formidling av arbeid er etter
departementets vurdering vanligvis ikke å anse som enkeltvedtak.
Vurderinger knyttet til hvilke personer som skal komme inn på arbeidsmarkedstiltak,
eller om en person kan ha behov for spesielle typer tiltak vil imidlertid
i mange tilfeller være å anse som enkeltvedtak.
Et par tiltak har en avklart rettslig status i forhold til forvaltningsloven.
For vedtak om tiltaket bedriftsintern opplæring (BIO) er
reglene for forvaltningslovens enkeltvedtaksbegrep gjennomført
i de interne rutinene, og det er klagerett på vedtakene.
Videre er forvaltningslovens anvendelse på vedtak knyttet
til arbeidsmarkedsopplæringskurs (AMO) avklart. I forskrift
av 19. februar 1993 er det fastsatt unntak fra klageadgangen
og begrunnelsesplikten. Unntaket ble først og fremst begrunnet
i at avgjørelser om AMO er masseavgjørelser på bakgrunn
av mange vedtak per år.
For de øvrige avgjørelsene Aetat tar, er den
rettslige situasjonen ikke fullt ut avklart.
Forvaltningslovens saksbehandlingsregler vil kunne bidra til
en grundig saksforberedelse og et rettferdig resultat. Partsstatus
etter forvaltningsloven sikrer en viss merinnflytelse over egen
sak og innsyn i det avgjørelsesgrunnlag og skjønn
som har vært utøvet.
På den annen side kan det være spørsmål
om en ved anvendelsen av forvaltningslovens saksbehandlingsregler
for alle avgjørelser oppnår det som er hensikten
ved reglene. I noen tilfeller kan det også være spørsmål
om de administrative og praktiske konsekvenser kommer i konflikt
med gjennomføringshensyn i arbeidsmarkedspolitikken.
Det er ikke uten videre gitt hvem som er part eller parter i
henhold til en avgjørelse om tiltaksplass og som derfor
har partsrettigheter etter forvaltningsloven. Spørsmålet
kommer på spissen for registrerte arbeidsledige som ikke
blir søkt inn på aktuelle arbeidsmarkedstiltak.
Fordi forvaltningen av arbeidsmarkedstiltak ikke foretas etter søknadsordninger, treffes
det i dag ikke noe vedtak om avslag overfor registrerte arbeidsledige
som ikke får tilbud om plass på tiltak.
Departementet har kommet til at forvaltningslovens partsbegrep
bør avgrenses slik at det fremgår klart av loven
at dersom det er flere som har behov for eller ønsker den
samme tjenesten, skal de likevel ikke regnes som parter i samme
sak, og herunder ikke ha rett til å klage over at en annen
har fått tjenesten.
Forslaget er blant annet begrunnet i at de personer/den
gruppen som unntas fra partsbegrepet normalt ikke ville ha noe stort
behov for å bli behandlet som parter i forvaltningslovens
forstand. Et partsbegrep uten begrensninger ville innebære
at Aetat måtte bruke relativt store ressurser på å gi
de nevnte personene formelle rettigheter etter forvaltningsloven. Forslaget
om presiseringer og innsnevringer i partsbegrepet, bør
dessuten ses i sammenheng med forslaget om å innføre
en rett til behovsvurdering, som innfører nye brukerrettigheter
som i større grad treffer brukernes behov enn de rettigheter
etter forvaltningsloven som det foreslås å gjøre
unntak fra.
For visse arbeidsmarkedstiltak er det en arbeidsgiver som har
det avgjørende ordet for om en person får plass
på tiltaket. Vurderingen av om ansettelsen må betraktes
som et enkeltvedtak vil kunne variere med hva slags tiltak det er
snakk om.
Det fremgår av forvaltningsloven § 3
andre ledd at vedtak i ansettelsessaker er unntatt fra reglene om begrunnelse,
klage, samt reglene om omgjøring i § 35
tredje ledd. De øvrige reglene for enkeltvedtak kommer
likevel til anvendelse, f.eks. reglene om forhåndsvarsel,
partsinnsyn og underretning om vedtaket.
I den grad en arbeidsgivers avgjørelse om ansettelse
er å anse som et enkeltvedtak, er det etter departementets
syn ikke hensiktsmessig at arbeidsgiveren i disse sakene må følge
forvaltningslovens regler om forhåndsvarsel, underretningsplikt
mv. Faren er stor for at et slikt system fra arbeidsgivers side
vil oppleves som tungvint og byråkratisk og dermed svekke motivasjonen
for et samarbeid med Aetat ved senere anledninger. Det samme gjelder
de tiltak som er lagt til en arbeidsplass uten at det foretas en
ansettelse, men der det likevel er arbeidsgiver som har den endelige
avgjørelsen av hvem som skal tildeles plass.
På denne bakgrunn bør det etter departementets mening
presiseres at avgjørelser som arbeidsgiver tar i saker
om ansettelse, oppsigelse eller avskjed når det gjelder
arbeidsmarkedstiltak ikke skal anses som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
Før en tildeling av en tiltaksplass, også der
dette skjer ved at en arbeidsgiver foretar en ansettelse, velger
Aetat normalt ut en eller flere kandidater som kan være
aktuelle. Arbeidsgivere forholder seg normalt til den personen eller
det utvalget de får presentert. Aetats utvelgelse vil derfor
oftest være avgjørende for å komme i
betraktning. Disse avgjørelsene har dermed også vedtakskarakter
og vil ofte være å anse som enkeltvedtak etter
forvaltningsloven.
Selv om den enkelte arbeidssøker normalt vil være
tilfreds med å ha blitt valgt ut som aktuell for en tiltaksplass,
kan vedkommende ha reelt behov for rett til innsyn og mulighet til å overprøve
Aetats avgjørelse.
Praktiske konsekvenser av at avgjørelsen om å bli
plukket ut som aktuell for en konkret tiltaksplass anses som et
enkeltvedtak, er at vedkommende skal få skriftlig beskjed
om at han eller hun er plukket ut. Videre vil vedkommende ha krav
på en etterfølgende begrunnelse og kan eventuelt
klage dersom han eller hun ikke er interessert i den aktuelle tiltaksplassen.
For å kunne opprettholde et visst tempo og unngå situasjoner
der arbeidsgiver ansetter en person som senere får medhold
i en klage om at vedkommende ikke har plikt til å delta
på tiltaket, bør klagefristen settes til tre uker
som er den alminnelige frist i forvaltningsloven. Fristen vil dermed
bli kortere enn etter spesialregelen i sysselsettingsloven om seks
ukers klagefrist, se lovforslagets § 17.
Også for mulige enkeltvedtak overfor arbeidsgivere har
departementet vurdert om det er rimelig og hensiktsmessig at forvaltningslovens
saksbehandlingsregler skal komme til anvendelse fullt ut.
De aktuelle arbeidsgivere er sentrale samarbeidspartnere for
Aetat, og deres vurderinger og prioriteringer er viktige i denne
sammenheng. Ettersom den økonomiske støtten skal
være kompenserende, er det imidlertid vanskelig å se
at en arbeidsgiver i kraft av å være tiltaksarrangør
i en konkret sak har et reelt behov for å få styrket
sin rettssikkerhet gjennom en anvendelse av forvaltningslovens regler
om forhåndsvarsel, dokumentinnsyn, begrunnelse og klage.
Arbeidsgivers egeninteresse i denne støtten er ikke nødvendigvis
et hensyn som bør gi grunnlag for f.eks. klagerett.
Etter departementets vurdering bør det gjøres unntak
for avgjørelser overfor tiltaksarrangører fra forvaltningslovens
enkeltvedtaksbegrep, og departementet foreslår et slikt
unntak i forslaget til ny lovs § 16. Videre bør
partsbegrepet, etter departementets vurdering, også i forhold
til tiltaksarrangører/arbeidsgivere avgrenses
slik som omtalt under pkt. 7.1.3. Det vil si at i saker om tildeling
av tiltaksmidler bør partsstatus i alle fall begrenses
til tiltaksarrangører som har søkt om tiltaksmidler
eller godkjenning, samt tiltaksarrangører som på initiativ
fra Aetat lokal har sagt ja til å stå som tiltaksarrangør,
mot at de ytes en økonomisk kompensasjon.
Komiteen slutter seg til forslaget i proposisjonen.
Aetats service skal være brukerorientert og tilpasset
både arbeidssøkernes og arbeidsgivernes behov. Å opprettholde
og utvikle kontakten med arbeidsgiverne er en viktig forutsetning
for alt formidlingsarbeid, og er derfor av betydning både
for arbeidsgiverne og arbeidssøkerne.
Ved utarbeidelsen av lovforslaget legges det til grunn at Aetat
skal fortsette å yte bistand overfor arbeidsgivere, enten
gjennom egenproduserte tjenester eller gjennom kjøp av
tjenester fra private aktører.
Innenfor de sektorer det er mangel på innenlandske arbeidssøkere,
er det ønskelig at Aetat fortsatt kan bistå arbeidsgivere
med formidling av arbeidskraft fra utlandet. Ny lov om arbeidsmarkedstjenester bør
derfor inneholde en hjemmel for å fortsette med dette når
det er hensiktsmessig for å bidra til å nå lovens
mål, jf. lovforslagets § 2 siste ledd.
Dagens sysselsettingslov har i § 12 en bestemmelse
som med noen unntak pålegger arbeidsgiver en plikt til å melde
ledige stillinger til Aetat. Begrunnelsen for bestemmelsen er at
Aetat må kjenne til ledige jobber for å kunne
drive sitt formidlingsarbeid overfor arbeidsledige.
Selv om Aetat ikke alene baserer seg på meldeplikten
for å skaffe tilveie de nødvendige opplysninger
om ledige stillinger, bør en etter departementets vurdering
ikke fjerne meldeplikten uten å erstatte denne med en tilfredsstillende
alternativ løsning. Aetat skaffer selv til veie
mange av stillingsopplysningene. Videre har Aetat lagt til rette
for at arbeidsgivere kan melde stillinger til Aetat uten særlige kostnader
via Internett. Det må likevel påregnes at mange
arbeidsgivere ikke av eget initiativ melder alle ledige stillinger
til Aetat. En kan i disse tilfellene ikke alene basere seg på ordningen
med at Aetat legger stillingsopplysninger manuelt inn i sine registre.
For å kunne opprettholde en nasjonal stillingsbase med tilnærmet
full oversikt over ledige stillinger, bør Aetat fortsatt
ha mulighet til å kunne kreve å få de
nødvendige stillingsopplysninger direkte av arbeidsgiver.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at dagens
system med meldeplikt for arbeidsgiver videreføres, jf.
lovforslagets § 7.
Sysselsettingsloven har siden den ble vedtatt i 1947 hatt en
bestemmelse om varslingsplikt/meldeplikt ved masseoppsigelser,
nå lovens § 14.
Arbeidsmiljøloven § 56A inneholder
enkelte regler som gjelder Aetats rolle ved masseoppsigelser, herunder
kompetanse til i visse tilfeller å forlenge fristen/tidspunktet
for når de planlagte masseoppsigelsene får virkning,
se arbeidsmiljøloven § 56A nr. 6 og nr.
7. Formålet med varsling til offentlig myndighet (Aetat)
er først og fremst sysselsettingshensyn. Aetat skal så tidlig
som mulig kunne arbeide med formidling til nytt arbeid. De reglene
som gjelder varslingsplikten til Aetat, bør derfor stå i
lov om arbeidsmarkedstjenester. Det vil si at hovedparten av arbeidsmiljøloven § 56A
nr. 6 og nr. 7 bør flyttes til den nye lovens § 8.
I gjeldende lovs § 14 skal det i tillegg til
varsel om oppsigelse eller permittering uten lønn av minst 10
arbeidstakere, også varsles dersom arbeidstakerne "i mer
enn 4 uker vil få sin ukentlige arbeidstid innskrenket
til under 30 timer".
Departementet har kommet til at en bør beholde bestemmelsen,
men reservere meldeplikten for tilfeller der arbeidstiden innskrenkes
med minst 50 pst. Det er et vilkår for rett til dagpenger
at vanlig arbeidstid er redusert med minst 50 pst., slik at det
er disse tilfellene som primært vil være aktuelle
for Aetats arbeid.
Varslingsplikten omfatter også permitteringer. Det foreslås
derfor at det tas inn i lov om lønnsplikt under permittering
en henvisning til arbeidsmiljøloven § 56A
og til ny lov om arbeidsmarkedstjenester § 8.
Etter en nærmere vurdering har departementet kommet
til at det ikke er ønskelig å innføre
en særskilt bestemmelse om nekting av tjenester i tilfeller der
arbeidsgiver driver ulovlig virksomhet, slik det er hjemmel til
i sysselsettingsloven § 13. På bakgrunn av
den foreslåtte bestemmelsen i § 2 første
ledd om at loven bare omfatter de som driver "lovlig virksomhet",
vil Aetat i mange tilfeller kunne avslå å yte
tjenester i disse tilfellene. Utover dette er det etter departementets
syn ikke hensiktsmessig at Aetat i alle saker skal ha plikt til å vurdere
om det foreligger brudd på konkrete bestemmelser om ulovlige
aktiviteter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er enig i behovet
for å beholde varslingsplikten ved masseoppsigelser, men er
uenig i at plikten skal innskrenkes til de tilfeller der arbeidstiden
innskrenkes med minst 50 pst. Flertallet vil bemerke
at det ikke bare er tilfeller som utløser rett til dagpenger
som skal være av interesse for Aetat i deres utøvelse
av arbeidsmarkedspolitikken, og vil derfor gå imot å innskrenke
varslingsplikten slik det er foreslått.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
"§ 8 første
ledd andre punktum skal lyde:
Tilsvarende melding skal gis Aetat dersom arbeidstakerne
vil bli permittert uten lønn eller i mer enn 4 uker vil
få sin ukentlige arbeidstid innskrenket til under 30 timer."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det ikke bare er tilfeller
av hel og delvis arbeidsledighet som utløser rett til dagpenger, som
hører under Aetats arbeids- og interessefelt. Disse
medlemmer viser til at det ikke dermed er behov for en varslingsplikt
ved masseoppsigelser eller "massepermitteringer" i alle tilfeller
av delvis arbeidsledighet. Etter disse medlemmers vurdering
er det lite behov for en meldeplikt i tilfeller der arbeidstiden
innskrenkes med mindre enn 50 pst. Det er begrenset hva Aetat kan
gjøre i disse tilfellene. For det første vil det
ikke foreligge rett til dagpenger. Videre må det antas å være
vanskelig for Aetat å formidle personer som er mindre enn
50 pst. arbeidsledige.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 8 første
ledd andre punktum skal lyde:
Tilsvarende melding skal gis Aetat dersom arbeidstakerne
vil bli permittert uten lønn eller i mer enn 4 uker vil
få sin ukentlige arbeidstid innskrenket med mer enn 50
prosent."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser
til at det er stort behov for skjerpet innsats mot sosial dumping.
Alle offentlige etater, og særlig de som har direkte ansvar
i arbeidsmarkedspolitikken, må derfor gjennom regelverk
eller på andre måter forpliktes på dette
arbeidet.
Personer som er arbeidsløse er i en utsatt posisjon på arbeidsmarkedet.
Komiteen viser til Ot.prp. nr. 77 (2003-2004) og
Innst. O. nr. 103 (2003-2004) der Arbeidstilsynet ble gitt tilsynsansvar
for flere nye bestemmelser.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det
i tillegg er viktig at Aetat fortsatt skal ha samme plikt som etter gjeldende
sysselsettingslov til å vurdere om en arbeidsgiver som
benytter seg av Aetats tjenester driver ulovlig virksomhet, slik
det i dag er hjemlet i sysselsettingslovens § 13.
Dette medfører de samme oppgaver som i dag og ingen oppbygging
av nye funksjoner.
Flertallet viser til forslag under pkt. 9.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det ikke bør
legges opp til at Aetat skal ha som oppgave å drive kontroll
av arbeidsgivere, med sikte på å avdekke eventuelle
lovbrudd. Dette tilligger i dag andre offentlige etater, særlig
Arbeidstilsynet, å påse at arbeidsgivere ikke
overtrer lovbestemmelser som skal forhindre diskriminering, ulovlige
ansettelser og ulovlige arbeidsforhold for øvrig, sosial
dumping m.m. Det vises til den nylig vedtatte lovgivning som skal
forhindre sosial dumping, jf. Ot.prp. nr. 77 (2003-2004) og Innst.
O. nr. 103 (2003-2004), der tilsynsansvaret for flere av de vedtatte
bestemmelsene er lagt til Arbeidstilsynet. Aetat bør ikke
tillegges kontrolloppgaver som allerede utføres av andre
forvaltningsorgan. Aetat bør være en etat som
primært yter tjenester og etaten bør ikke bygge
opp funksjoner som overlapper oppgaver i andre organer. Disse
medlemmer vil videre bemerke at verken trygdeetaten eller
sosialetaten har noen tilsvarende administrativ sanksjonsbestemmelse
som sysselsettingsloven § 13.
Nytt regelverk vedrørende privat arbeidsformidling og
utleie av arbeidskraft trådte i kraft 1. juli 2000.
Formelle krav til virksomheter som driver arbeidsformidling og utleie
av arbeidskraft ble beholdt i sysselsettingsloven §§ 26
og 27. Det har i løpet av den tiden disse nye reglene har
vært i kraft, vist seg å være behov for å gjøre
visse endringer.
Det er i gjeldende lovtekst ikke gitt definisjoner av begrepene
privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere. Med grunnlag
i forarbeider, tidligere lovtekst og praksis er det imidlertid mulig å angi
kjernen av disse begrepene. Av hensyn til informasjon og brukervennlighet
foreslår departementet å ta inn definisjonene
i lovteksten. Departementet foreslår dessuten at det gis
forskriftshjemmel i bestemmelsen slik at det om nødvendig
kan gis en ytterligere presisering av definisjonen, jf. § 25-1
tredje ledd.
Siden det kun er utleie av arbeidskraft som reguleres i denne
loven, foreslås det at dette begrepet benyttes og at arbeidsleie
ikke innføres som et nytt begrep i loven. I definisjonen
av utleie vil imidlertid også definisjonen av innleie ligge
implisitt.
Gjeldende krav om at virksomheter skal registreres som aksjeselskap
eller allmennaksjeselskap eller få stilt garanti, gjelder
formidlingsvirksomheter unntatt statlige og kommunale institusjoner,
arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner samt ideelle organisasjoner
som er organisert på en annen måte. Utleievirksomheter
som har til formål å drive utleie må også oppfylle
dette kravet.
Garantikravet medfører at det i praksis blir opp til banker
og forsikringsselskap å vurdere hvilke formidlings- og
utleievirksomheter som skal anses tilstrekkelig seriøse
til å drive slik virksomhet. Ordningen sikrer trolig ikke
likebehandling av virksomheter. Videre kan det stilles spørsmål
ved om den vurderingen som gjøres av banker og forsikringsselskap i
denne forbindelse er egnet til å sikre at det kun er de useriøse
virksomhetene som hindres i å starte opp.
Dersom kravet om garanti fjernes, vil formidlings- og utleievirksomheter
måtte organiseres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap.
Dette vil være en innsnevring i forhold til i dag, og vil
etter departementets mening gi en for snever mulighet til å drive
utleie- og innleievirksomhet. Dersom kravet om garanti fjernes,
må derfor kravet om aksjeselskap eller allmennaksjeselskap
etter departementets oppfatning også fjernes.
Departementet foreslår på bakgrunn av ovenstående
at kravet om at virksomheter skal registreres som aksjeselskap eller
allmennaksjeselskap eller få stilt garanti oppheves. Dette
vil innebære at det ikke stilles andre krav til organiseringen
av formidlings- og utleievirksomheter enn andre virksomheter.
Departementet vil samtidig peke på at det om nødvendig
i forskrift kan fastsettes nærmere vilkår for
melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlings-
og utleievirksomheter.
Departementet er gjort kjent med at utleier i enkelte tilfeller
krever betaling fra innleier dersom sistnevnte har ønsket å ansette
vedkommende som har vært innleid etter at innleieperioden
er avsluttet.
Etter departementets oppfatning rammes slike tilfeller av gjeldende
bestemmelse i sysselsettingsloven § 27 annet ledd
nr. 1 om at virksomhet som har leiet ut en arbeidstaker, ikke kan
begrense arbeidstakerens rett til å ta arbeid hos innleier
når leieforholdet er avsluttet.
De foreslåtte endringene er derfor presiseringer i ordlyden
for å tydeliggjøre innholdet i bestemmelsen. Av
hensyn til at arbeidstaker ikke på noen måte skal
hindres i å ansettes i en ordinær stilling hos
innleier, finner departementet det riktig å foreta en presisering
ved at "rett" endres til "mulighet".
For å ivareta hensynet til at også utleier
skal kunne ha en forutsigbarhet og inntjeningsmulighet for sine
arbeidstakere, opprettholder departementet også forslaget
om å endre ordlyden til "ansettelsesforholdet hos utleier".
Selv om tilsettingsforhold i praksis er noe annerledes i denne bransjen
enn i andre, finner departementet at dette vil bidra til at utleiers
rådighet over sine ansatte i utgangspunktet blir tilnærmet
likestilt med andre arbeidsgivere.
Etter departementets oppfatning vil innholdet i ILO-konvensjon
nr. 179 legge klare føringer på hvilke regler
som må fastsettes i forskrift når det gjelder formidling
av sjøfolk, slik at det ikke i særlig grad vil bli
overlatt til forvaltningen å fastsette disse. Dette vil dessuten
være såpass detaljerte bestemmelser at de også av
rent lovtekniske grunner bør fastsettes i forskrift.
Det er på denne bakgrunn nødvendig å ta
inn en bestemmelse i den nye loven som gir hjemmel til i forskrift å gi
spesielle bestemmelser vedrørende formidling av sjøfolk
slik ILO-konvensjon nr. 179 forutsetter.
De øvrige bestemmelsene i forslaget til lov om arbeidsmarkedstjenester
gjelder Aetats virksomhet. De foreslåtte bestemmelsene
om privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft har ingen
tilknytning til Aetats virksomhet og skal heller ikke håndheves
av Aetat. Det er samtidig ikke andre steder i gjeldende lovverk
hvor disse bestemmelsene passer bedre. Det er uaktuelt å vedta
disse bestemmelsene i en egen lov.
For å markere at bestemmelsene om privat arbeidsformidling
og utleie av arbeidstakere er forskjellig fra resten av loven, vil
departementet foreslå at de plasseres i et eget kapittel
til sist i loven og at bestemmelser om definisjoner og virkeområde
i tilknytning til formidling og utleie plasseres i dette kapittelet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til merknader
under andre punkter om viktigheten av skjerpet innsats mot sosial
dumping. Flertallet viser til at både arbeidstakerorganisasjoner,
UDI og Servicebedriftenes Landsforeninger er uenige i at alle krav
til firmaer som driver privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft
nå faller bort og påpeker behovet for tiltak for å sikre
seriøsitet i bransjen. Flertallet viser
til opphevelsen av forskriften vedrørende registrering mv.
av slike virksomheter og at dette nå brukes som begrunnelse
for også å fjerne garantikravet. Flertallet vil
påpeke at garantikravet på ingen måte
kan sies å representere noe fullgodt instrument for å sikre seriøsitet
i bransjen, men vil inntil andre og bedre ordninger er på plass,
gå imot å oppheve kravet.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om retningslinjer,
godkjenningsordninger eller andre krav som er egnet til å sikre
seriøsitet i arbeidsutleiebransjen."
"§ 26 første
ledd skal lyde:
Virksomhet som vil drive formidling av arbeidskraft må stille
garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende egenkapitalkrav
som gjelder for aksjeselskap."
Proposisjonens forslag til § 26
første ledd blir annet ledd og skal lyde:
"Virksomhet som nevnt i første ledd, kan ikke kreve
betaling av arbeidssøkeren for formidlingstjenesten."
"§ 27 første ledd skal
lyde:
Virksomhet som har til formål å drive
utleie av arbeidstakere må stille garanti fra bank eller
forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som gjelder
for aksjeselskap."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at en ikke bør
opprettholde garantikravet til utleie- og formidlingsvirksomheter
når dette ikke anses som et egnet tiltak for å sikre
seriøsitet i bransjen. Garantikravet går ikke
ut på annet enn at den enkelte virksomhet må stille
bankgaranti, eventuelt forsikringsgaranti, tilsvarende de egenkapitalkrav
som gjelder for aksjeselskap. Kravet ble innført med formål å sikre
seriøsitet i utleie- og formidlingsbransjen, men etter
erfaringer som er gjort, er det tvilsomt om det fungerer etter formålet.
I praksis er det dessuten problemer knyttet til å få stilt
garanti. Bankene er ikke villige til å stille åpne
garantier, dvs. garantier hvor det ikke er nærmere spesifisert
hvem de er rettet mot. Det er i dag verken noen offentlig instans
garantien kan rettes mot eller som kan kontrollere at garantien
faktisk er stilt. I lovforslaget foreslås en hjemmel til å fastsettes
nærmere vilkår i forskrift for melding, rapportering,
tilsyn, organisering og drift av formidlings- og utleievirksomheter.
Bestemmelsen er for eksempel hjemmel for en eventuell gjeninnføring
av registreringsordningen for utleie- og formidlingsvirksomheter
eller for å stille krav om for eksempel organisering og
drift av slike virksomheter.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti fremmer følgende forslag:
"§ 26 annet ledd
skal lyde:
Virksomhet som driver privat arbeidsformidling, kan ikke
kreve betaling av arbeidssøkeren for formidlingstjenesten."
Disse medlemmer vil stemme imot innstillingens
forslag til § 27 første ledd. Innstillingens
forslag til § 27 annet og tredje ledd blir første
og annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å forenkle
retten til å drive privat arbeidsformidling og utleie i
mest mulig grad.
Disse medlemmer vil derfor oppheve det gjeldende
garantikravet til utleie- og formidlingsvirksomhet.
Disse medlemmer ser det heller ikke som nødvendig
med lovreguleringer som begrenser private arbeidsformidleres rett
til å ta betalt for formidlingstjenester fra arbeidssøkere
som de yter tjenester. I et mest mulig selvregulerende arbeidsmarked
vil lovfestede begrensninger mot å kunne kreve betalt for
formidlingstjenester kunne virke begrensende på antall
aktører som tilbyr slike formidlingstjenester mellom arbeidsgivere
og arbeidstakere.
Disse medlemmer mener også at det ikke bør
være noen tidsbegrensninger for når en utleier kan
leie ut en arbeidstaker til dennes tidligere arbeidsgiver etter
at arbeidstaker avsluttet sitt ansettelsesforhold hos sin tidligere
arbeidsgiver.
Disse medlemmer går derfor imot at det innføres
en 6 måneders karantenetid i loven før en arbeidstaker
kan leies ut til sin tidligere arbeidsgiver etter avsluttet arbeidsforhold
hos denne.
Disse medlemmer er også av den oppfattning
at det er unødvendig å lovfeste at aktører
som leier ut arbeidskraft ikke skal kunne nekte de som arbeider
for utleier å ta fast arbeid hos oppdragsgiver. I et fritt
arbeidsmarked bør retten til å eventuelt ta fast arbeid
hos oppdragsgiver/inneleier fullt ut overlates til individuelle
arbeidsavtaler mellom arbeidstaker og utleier.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn stemme
imot innstillingens forslag til §§ 26
og 27.
Disse medlemmer vil også advare mot å fremstille
det slik at de foreslåtte endringene for privat formidling
og utleie vil medføre at det blir enklere for useriøse
firma å leie ut arbeidstakere.
Komiteen har for øvrig ingen
kommentarer og slutter seg til forslaget i proposisjonen.
Gjeldende sysselsettingslov har i § 13 en bestemmelse
om at arbeidsgivere og arbeidstakere som ikke fyller rimelige krav
i samband med formidlingen, kan bli nektet hjelp av arbeidsformidlingen
for en kortere eller lengre tid.
Ettersom bestemmelsen i praksis bare anvendes i de tilfeller
der det foreligger ulovlige forhold, forhold som vil kunne rammes
av straffebestemmelser eller forhold som reguleres av Aetats rett
til å styre over egne lokaler, mener departementet at behovet for
bestemmelsen er lite. Bestemmelsen i gjeldende sysselsettingslov § 13
foreslås på denne bakgrunn ikke videreført
i ny lov.
Etter gjeldende lovs § 36 kan en person som
har gitt uriktige opplysninger om forhold som har betydning for
retten til dagpenger under arbeidsløshet eller for retten
til tilskudd under opplæring, forutsatt at vedkommende
var klar over eller burde vært klar over dette, utestenges
fra retten til stønad, helt eller delvis, for et tidsrom
fra fire uker inntil to år. Det samme gjelder dersom vedkommende
har unnlatt å gi opplysninger av betydning for retten til
stønad.
Disse forholdene vil ofte også rammes av generelle straffebestemmelser.
For de tilfeller der straffeforfølgning ikke er praktisk,
er det etter departementets vurdering behov for en administrativ
reaksjon. Dagens maksimale utestengningstid på to år
er etter departementets vurdering for lang. Utestengning bør
ikke kunne skje i mer enn seks måneder.
Inntil tolv ukers utestengning vil være en tilstrekkelig
reaksjon for første gangs overtredelser. Departementet
kan ikke se at det er noen grunn for at ikke perioden, slik som
i dag, må kunne settes til fire uker dersom sakens karakter
tilsier dette.
Departementet foreslår å begrense anvendelsesområdet
for bestemmelsen til dagpenger.
Bestemmelsen om delvis utestengning er ikke blitt praktisert,
og Aetat anser det heller ikke som særlig praktisk å skulle
anvende delvis utestengning. Departementet foreslår derfor
at bestemmelsen om delvis utestengning tas ut av forslag til ny § 4-28
i folketrygdloven.
Departementet foreslår å videreføre
bestemmelsene om straff i gjeldende sysselsettingslov med enkelte
endringer, jf. lovforslagets § 28. Etter gjeldende § 40
kan straff idømmes i form av bøter eller fengsel i
inntil 3 måneder, eller begge deler. Departementet kan
ikke se behovet for å videreføre adgangen til å idømme
fengselsstraff, og foreslår at en eventuell straff bare
skal kunne gis som bøtestraff.
Etter § 28 første ledd bokstav a kan
straff idømmes den som "etter bestemmelse eller pålegg"
forsettlig eller uaktsomt forsømmer å gi opplysning
eller melding. Dette innebærer at brudd på meldeplikten
i lovforslagets §§ 7 og 8 omfattes av
straffebestemmelsen. Etter første ledd bokstav b kan straff
idømmes den som mot bedre vitende gir uriktige opplysninger
eller den som mot bedre vitende holder tilbake opplysninger som
er viktige for rettigheter eller plikter etter lov om arbeidsmarkedstjenester.
Påtalekompetansen foreslås som i dag lagt til
Aetat Arbeidsdirektoratet.
Overtredelser av alle bestemmelsene i sysselsettingsloven §§ 26
og 27 er i dag straffesanksjonert, og disse bør etter departementets
vurdering fortsatt være det.
I gjeldende § 40 i sysselsettingsloven hvor
overtredelser av §§ 26 og 27 er sanksjonert,
fremgår det at disse overtredelsene kan straffes med bøter
eller med fengsel i inntil tre måneder eller begge deler.
Det vil i praksis kun være bøter som er aktuell
straffereaksjon ved overtredelser av dette regelverket. Departementet
vil derfor foreslå at alternativet med fengsel ikke videreføres
i den nye loven.
Bestemmelsen utformes på samme måte som gjeldende
bestemmelse i sysselsettingsloven § 40 første
ledd bokstav a, det vil si ved at straffebestemmelsen henviser til
de bestemmelsene hvor vilkårene for formidling og utleie
av arbeidskraft er fastsatt (§§ 26 og
27). En slik henvisning vil også innebære at innleier
kan bli strafferettslig ansvarlig der bestemmelsene også involverer
denne parten.
Overtredelse påtales bare dersom offentlige hensyn tilsier
dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser
til at sysselsettingslovens § 13 inneholder sanksjonsmuligheter
overfor arbeidstaker og bedrifter som ikke fyller rimelige krav
i samband med formidlingen. Flertallet viser til øvrige
merknader om behovet for å verne arbeidssøkere
mot sosial dumping og useriøse arbeidsforhold og ønsker
derfor å videreføre bestemmelsen i ny lov.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at Arbeidstilsynet ivaretar kontrollfunksjonen
for å verne arbeidssøkere mot sosial dumping og
useriøse arbeidsforhold. Disse medlemmer vil
i likehet med Aetat sterkt advare mot å opprette en liknende
kontrollfunksjon innen Aetat. Disse medlemmer mener
Aetat primært skal yte tjenester og ikke bygge opp funksjoner
som overlapper oppgaver i andre organer.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Overskriften på kapittel
9 skal lyde:Kapittel 9 Sanksjoner.""§ 28 skal lyde:
§ 28 Utestengning
Arbeidsgivere og arbeidstakere som ikke fyller rimelige
krav Aetat stiller i forbindelse med sine tjenester, kan utestenges
fra hele eller deler av Aetats tilbud for en tidsavgrenset periode."
Komiteen viser til at gjeldende bestemmelser i
dag hjemler at overtredelser av vilkårene for privat arbeidsformidling
og utleie av arbeidstakere kan straffes med bøter eller
fengsel i inntil tre måneder eller begge deler. Regjeringen
foreslår å fjerne alternativet med fengsel. Komiteen slutter
seg til dette. Komiteen viser også til at
overtredelser etter loven nå undergis ubetinget offentlig
påtale slik at enhver kan anmelde forholdet. Det vil gi
enkeltpersoner og fagforeninger anledning til å gå direkte
til politiet med sakene og at de kan behandles uten at en offentlig
instans har vurdert saken. Komiteen støtter
dette, men vil påpeke at det ikke må føre
til at Aetat overlater ansvaret for å anmelde saker der
det foreligger brudd på de nevnte bestemmelsene til enkeltpersoner
og til fagforeningene, men utøver sitt selvstendige ansvar
for at slike saker blir anmeldt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at den som beviselig på uærlig vis har tilegnet
seg dagpenger skal straffes med bøter, tilbakebetale urettsmessig
utbetalt beløp og utestenges fra retten til å motta
dagpenger i inntil 52 uker.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov om folketrygd skal § 4-28
første punktum lyde:
Dersom et medlem har gitt uriktige opplysninger om forhold
som har betydning for retten til dagpenger under arbeidsløshet
og vedkommende var klar over eller burde vært klar over
dette, kan Aetat gjøre vedtak om å utestenge vedkommende
fra retten til dagpenger i inntil tolv uker første gang
og inntil 52 uker ved gjentakelser innen de siste tre årene."
Komiteen har ellers ingen merknader
og støtter forslaget i proposisjonen.
Det rettslige utgangspunktet er at bestemmelsene i forvaltningsloven
som hovedregel gjelder for Aetats saksbehandling med mindre
annet er bestemt.
Folketrygdlovens generelle kapitler gjelder i utgangspunktet
for dagpenger under arbeidsløshet (kapittel 4) og ytelser
under yrkesrettet attføring (kapittel. 11).
Departementets vurdering er at det vil være en fordel
for brukerne dersom saksbehandlingsreglene for dagpenger under arbeidsløshet
og attføringsytelser står i folketrygdlovens generelle
kapitler, og at saksbehandlingsreglene for de to ytelsene i størst
mulig grad er like. Samtidig med forslaget til lov om arbeidsmarkedstjenester
fremmer departementet forslag om endringer i folketrygdloven kapitlene
4, 21, 22 og 25, slik at mesteparten av saksbehandlingsreglene
som gjelder for dagpenger under arbeidsløshet og ytelser
under yrkesrettet attføring samles i folketrygdloven.
Komiteen slutter seg til forslaget
i proposisjonen.
Aetat treffer regelmessig vedtak som stifter pengekrav mot privatpersoner.
Viktigst er vedtak om tilbakebetaling etter feilaktig utbetaling
av ytelser etter sysselsettingsloven § 35 første
ledd. Aetat kan i disse tilfellene trekke i fremtidige ytelser eller
inndrive kravet etter reglene i skattebetalingsloven, vanligvis gjennom
trekk i lønn og lignende.
Nå inndrives de fleste krav gjennom Statens innkrevingssentral
(SI). Det er krav med tvangsgrunnlag eller krav som innbetales frivillig
som kan oversendes dit for innkreving.
Spørsmålet om hvem som har partsevne og kan opptre
som lovlig stedfortreder i saker om inndriving og sikring av krav
dersom saken om tvangsfullbyrdelse må inn for den alminnelige
namsmyndighet, er imidlertid ikke tilstrekkelig avklart og bør
reguleres i en ny lov.
Departementet foreslår at det presiseres i forslaget
til ny lov (§ 24) at Aetat skal ha fullmakt til å utøve
statens partsstilling ved tvangsforretning for namsmannen og annen
rettslig inndriving og sikring av krav, herunder behandling i Forliksrådet.
Ettersom hovedvekten av feilutbetalte dagpenger og attføringsytelser
kreves tilbake av SI, bør denne ha tilsvarende fullmakt
som Aetat til å tvangsinndrive kravene for å kunne
utføre sine oppgaver for Aetat på en rasjonell
måte.
Komiteen slutter seg til forslaget
i proposisjonen.
Den foreslåtte bestemmelsen om tilbakekreving i lov
om arbeidsmarkedstjenester (§ 22) inneholder i hovedsak
det samme som dagens sysselsettingslov § 35, men
er redigert og systematisert bedre, blant annet ved at enkelte ledd
er flyttet og at tvangsgrunnlag er tatt direkte inn i bestemmelsen.
I tillegg er bestemmelsen gjennomgått språklig
slik at den i størst mulig grad er blitt tilpasset ordlyden
i folketrygdloven § 22-15. Bestemmelser om renter
og foreldelse er tatt inn på samme måte som er
gjort i folketrygdloven.
Vedtak om tilbakebetaling av feilutbetalte dagpenger og attføringsytelser
vil i de aller fleste tilfellene fattes med hjemmel i § 22
første ledd. Slike krav har i dag tvangsgrunnlag og dette
foreslås videreført i lovforslagets § 23.
I tillegg foreslås det at krav om tilbakebetaling etter
tredje ledd også skal ha tvangsgrunnlag. Dette omfatter
tilfeller hvor det etterbetales lønn, eller erstatning
for lønn, for tidsrom det allerede er utbetalt dagpenger
for, som f.eks. der dagpenger er forskuttert i forbindelse med konkurs.
Også tilbakekreving av for mye utbetalt forskuddsbetaling
av dagpenger, attføringsytelser og ytelser som er utbetalt
etter denne lov omfattes av tvangsgrunnlaget, se § 22
tredje ledd. Etter gjeldende praksis vil dette være aktuelt
for tilbakebetalingskrav ved forskuttering av dagpenger, attføringspenger
eller kursstønad som er forskuttert i forbindelse med jul
og påske. Krav etter lovforslagets § 22
andre ledd foreslås ikke å gis tvangsgrunnlag.
Dagens adgang til å innfordre krav i form av motregning
videreføres.
Statens innkrevningssentral gis kompetanse som særnamsmann
for raskt å kunne avbryte en løpende foreldelsesfrist
ved å kunne avholde utleggsforretning i krav som har direkte
tvangsgrunnlag etter lov om arbeidsmarkedstjenester.
Komiteen viser til § 22
fjerde ledd om tilbakebetaling ved feilutbetalinger. Komiteen understreker
at det innenfor dagens formulering ikke er tvil om at det skal gjøres
fradrag for merskatt.
Høsten 2001 ba Stortinget Regjeringen om å utrede
spørsmålet om én felles etat for sosial-,
arbeidsmarkeds- og trygdeetaten. På bakgrunn av dette avga Regjeringen
sin utredning i form av St.meld. nr. 14 (2002-2003) Samordning av
Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten. Stortinget behandlet meldingen 13. mai
2003, sendte meldingen tilbake og ba Regjeringen om å komme
tilbake med en ytterligere utredning av "ulike modeller for én
felles velferdsetat bestående av dagens Aetat, trygdeetaten
og sosialetaten".
Denne reformen er et sentralt element i Regjeringens modernisering
av offentlig forvaltning og prioriteres høyt. Regjeringen
legger nå opp til at spørsmålet om samordning
av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten skal legges fram for Stortinget
igjen i god tid før stortingsvalget i 2005. Det er satt
ned et utredningsutvalg med en bredt sammensatt referansegruppe
for å utrede ulike organisasjonsmodeller.
Departementet viser til at lovforslaget verken vil legge begrensninger
eller føringer på arbeidet med en samordning av
Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten. Bakgrunnen for lovarbeidet
er et årelangt arbeid med å modernisere sysselsettingsloven
av 1947, herunder å finne løsninger på det
problem at en statsetat på flere punkter ikke følger
forvaltningslovens regler. Arbeidet med nye lovforslag var praktisk
talt ferdig da spørsmålet om å samordne
Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten kom på dagsordenen.
Som en følge av dette ble det foretatt nye vurderinger
for å være sikker på at lovforslagene
ikke ville komme i konflikt med samordningsarbeidet.
Forholdet er at lovforslaget vil gjøre det lettere å gjennomføre
et arbeid med en samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten.
Lovforslaget inneholder bare hovedprinsippene for organisering
av Aetat. Videre angis bare de hovedoppgaver som skal tilligge Aetat,
i motsetning til gjeldende lov som har nokså detaljerte
bestemmelser om Aetats oppgaver. Når det gjelder regler
om saksbehandling og taushetsplikt, som vil være sentrale ved
en samordning av etatene, foreslås endringer som gjennomgående
bringer reglene mer i samsvar med de andre etaters, særlig
trygdeetatens, tilsvarende regler.
Når det gjelder gjennomgangen av regelverket for ytelser
og tjenester, vil en neppe foreslå endringer før
spørsmålet om en eventuell ny organisering er
besluttet.
Komiteen viser til sine merknader under
andre punkter.
Forslagene om rett til registrering og behovsvurdering bygger
langt på vei på dagens arbeidsform ved Aetat lokal.
Isolert sett vil forslagene innebære en viss økning
av behovet for administrative ressurser i forhold til tidligere,
fordi det etableres rettigheter som omfatter alle arbeidssøkere.
Det har vist seg vanskelig å gjøre sikre beregninger
av det økte behovet for administrative ressurser som følger
av lovforslaget.
Det samlede behovet for administrative ressurser i Aetat vil
være under stadig endring, avhengig av nivået
på arbeidsledigheten og hvilken service som til enhver
tid skal tilbys ulike grupper på ulike områder, samt
av tekniske løsninger og rutiner. Lovforslaget innfører
ikke rettigheter til tiltaksplasser eller andre arbeidsmarkedstjenester.
Behovet for administrative ressurser vil fortsatt være
avhengig av de nevnte faktorene uavhengig av lovforslaget.
Det legges opp til at personellressurser i Aetat skal frigjøres
gjennom forenkling og effektivisering. Selv om behovsvurderingen
kan kreve mer innsats og ressurser ved etablering av nye rutiner
mv., er ikke det av et slikt omfang at etaten må tilføres
nye ressurser.
Det legges derfor til grunn at ny lov om arbeidsmarkedstjenester
i seg selv ikke får budsjettmessige konsekvenser, men at
ressursbehovet gradvis innpasses de eksisterende budsjettrammer.
Eventuelle økninger på lengre sikt vil inngå i
vurderingen av de årlige budsjettrammer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
Aetat i flere år har slitt med lav bemanning, mange nye
og krevende oppgaver, store omstillinger og økende antall
ledige. Flertallet viser til at Aetat nå skal
lage skriftlig behovsvurdering for den enkelte og at hensikten er
at Aetat skal ha en sterkere forpliktelse til å følge
dette opp med aktuelle virkemidler. Skal dette bli mulig i praksis,
må Aetat styrkes ut over dagens nivå på virkemidler
og bemanning. Flertallet vil komme tilbake til dette
i de årlige budsjetter.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti stiller seg bak Regjeringens vurdering
av de økonomiske og administrative konsekvensene. Disse
medlemmer vil eventuelt kommet tilbake til dette i de årlige
budsjettene.
Forslag fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
§ 1 skal lyde:
Lovens formål er å bidra til å oppnå et inkluderende arbeidsliv gjennom et velfungerende arbeidsmarked med høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet.
Forslag 2
§ 4 skal lyde:
Aetat skal sørge for at brukerrepresentanter blir hørt i forbindelse med planlegging og evaluering av Aetats tjenester.
Forslag 3
§ 8 første ledd andre punktum skal lyde:
Tilsvarende melding skal gis Aetat dersom arbeidstakerne vil bli permittert uten lønn eller i mer enn 4 uker vil få sin ukentlige arbeidstid innskrenket med mer enn 50 prosent.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 4
§ 26 annet ledd skal lyde:
Virksomhet som driver privat arbeidsformidling, kan ikke kreve betaling av arbeidssøkeren for formidlingstjenesten.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 5
I lov om folketrygd skal § 4-28 første punktum lyde:
Dersom et medlem har gitt uriktige opplysninger om forhold som har betydning for retten til dagpenger under arbeidsløshet og vedkommende var klar over eller burde vært klar over dette, kan Aetat gjøre vedtak om å utestenge vedkommende fra retten til dagpenger i inntil tolv uker første gang og inntil 52 uker ved gjentakelser innen de siste tre årene.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til proposisjonen og ber Odelstinget gjøre slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven)
Kapittel 1 Formål og virkeområde
§ 1 Formål
Lovens formål er å bidra til et inkluderende
og ikke diskriminerende arbeidsliv gjennom et velfungerende arbeidsmarked
med høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet.
§ 2 Virkeområde
Kapittel 1-7 gjelder for alle personer med lovlig opphold
i riket og for alle som driver lovlig virksomhet i Norge. Aetat
skal også yte tjenester til andre rettssubjekter når
dette følger av internasjonale forpliktelser.
Kongen kan fastsette særlige regler for Svalbard og
Jan Mayen.
Departementet kan gi forskrift om at virkemidler med hjemmel
i denne lov kan anvendes utenfor landets grenser når dette
er hensiktsmessig for å fremme lovens formål,
og om tjenester Aetat yter som følge av internasjonale
forpliktelser.
Kapittel 2 Aetat
§ 3 Aetats oppbygging
Aetat utøver den offentlige arbeidsmarkedspolitikken
under styring av departementet.
Aetat Arbeidsdirektoratet leder Aetats virksomhet. Arbeidsdirektøren
har den daglige ledelsen av Aetat Arbeidsdirektoratet.
Aetat skal være representert på de steder
som Aetat Arbeidsdirektoratet bestemmer.
§ 4 Brukermedvirkning
Aetat skal ha et samarbeid med brukerne og deres organisasjoner
i forbindelse med planlegging, iverksettelse og evaluering av Aetats
virksomhet.
§ 5 Aetats hovedoppgaver
Aetat har ansvaret for gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken
ved å bistå arbeidssøkere med å få jobb,
bistå arbeidsgivere med å skaffe arbeidskraft
og forebygge og dempe skadevirkningene av arbeidsledighet.
Sentrale oppgaver er å innhente informasjon om arbeidsmarkedet,
gi informasjon til arbeidssøkere og arbeidsgivere om arbeidsmarkedet,
veilede brukerne, formidle og kvalifisere arbeidssøkere
til arbeid, bistå arbeidsgivere ved rekruttering og omstilling,
organisere og gjennomføre arbeidsmarkedstiltak og forvalte
ytelser etter folketrygdloven kapittel 4 og 11, tjenestemannsloven § 13
nr. 6 og loven her. Det skal føres kontroll med forvaltningen
av disse ytelsene.
De tjenester Aetat tilbyr etter denne lov skal være vederlagsfrie.
Departementet kan gi nærmere bestemmelser om Aetats
virksomhet og kan pålegge Aetat andre oppgaver enn dem
som følger av denne bestemmelsen.
§ 6 Samarbeid
Aetat skal samarbeide med andre når dette kan bidra
til å løse de oppgavene som etaten er pålagt.
Kapittel 3 Arbeidsgivers meldeplikt
§ 7 Arbeidsgivers plikt til å melde
ledige stillinger
Arbeidsgiver skal straks melde ledig stilling til Aetat.
Blir det med en gang satt en inn i stillingen, faller meldeplikten
bort.
Meldeplikten gjelder ikke når stillingen er blitt ledig
på grunn av lockout eller streik som er godkjent av hovedsammenslutning
for de arbeidsgivere eller arbeidstakere konflikten gjelder, og
den ikke er kjent ulovlig ved dom.
En arbeidsgiver som har henvendt seg til Aetat for å få arbeidskraft,
skal straks melde fra til Aetat dersom oppdraget faller bort.
Arbeidsgiver som selv ønsker å annonsere
etter arbeidskraft uten å oppgi sitt navn, skal samtidig
med melding etter første ledd oppgi grunnen til en slik fremgangsmåte.
Kongen kan gi forskrift om unntak fra bestemmelsene i første
ledd for ledige stillinger i staten, fylkeskommuner, kommuner og
hel- og halvoffentlige institusjoner. Kongen kan videre gi forskrift
om i hvilken utstrekning disse skal benytte Aetat når de skal
tilsette arbeidstakere.
§ 8 Arbeidsgivers meldeplikt og Aetats oppfølging ved
masseoppsigelser og permitteringer
Arbeidsgiver som vurderer å gå til masseoppsigelser,
jf. arbeidsmiljøloven § 56A nr. 1, skal tidligst mulig
og senest samtidig med at arbeidsgiver innkaller til drøftinger,
gi Aetat melding som fastsatt i arbeidsmiljøloven § 56A
nr. 3. Tilsvarende melding skal gis Aetat dersom arbeidstakerne
vil bli permittert uten lønn eller i mer enn 4 uker vil
få sin ukentlige arbeidstid innskrenket til under 30 timer.
Melding skal også gis ved masseoppsigelser eller permitteringer
av arbeidstakere som omfattes av tjenestemannsloven.
Meldingen skal gis til Aetat i det distriktet virksomheten
ligger.
Planlagte masseoppsigelser får tidligst virkning 30
dager etter at Aetat er underrettet. Dersom det er nødvendig
for å få til slik avtale som nevnt i arbeidsmiljøloven § 56A
nr. 2, kan Aetat forlenge fristen etter første punktum
med inntil 30 dager. Dersom Aetat endrer denne fristen, skal det
gis skriftlig melding til arbeidsgiver om dette. Fristen kan ikke
forlenges når en virksomhet opphører som følge
av en rettsavgjørelse.
Aetat skal benytte fristen etter tredje ledd, første eller
andre punktum, til å finne løsninger på de
problemer som de planlagte oppsigelsene reiser. Departementet kan
i forskrift gi nærmere regler om hvordan retten til utsettelse
av oppsigelser skal nyttes og Aetats rolle ved utsettelse.
Aetat Arbeidsdirektoratet kan fastsette innskrenkninger
i meldeplikten.
Kapittel 4 Informasjon, registrering og behovsvurdering
§ 9 Informasjon om Aetats tjenester
Enhver som henvender seg til Aetat har rett til informasjon
om retten til å registrere seg som arbeidssøker,
hvilke tjenester Aetat tilbyr og hvilke ytelser den forvalter.
§ 10 Registrering som arbeidssøker
Enhver som omfattes av denne lov har rett til å bli registrert
som arbeidssøker hos Aetat.
For å ha rett til å stå registrert,
må arbeidssøker melde seg til Aetat på slik
måte og så ofte som Aetat bestemmer.
§ 11 Behovsvurdering
Registrerte arbeidssøkere har rett til å få vurdert sitt
behov for bistand og tjenester fra Aetat. Vurderingen skal ta utgangspunkt
i arbeidssøkerens real- og formalkompetanse, sett i forhold
til mulighetene på arbeidsmarkedet.
Det skal vurderes om bistand utover Aetats ordinære
formidlings- og oppfølgingsbistand anses nødvendig
og hensiktsmessig. Ved vurderingen skal Aetat blant annet
ta i betraktning søkerens helse, alder og ledighetsperiode
sett i forhold til situasjonen på arbeidsmarkedet. Slik
bistand kan blant annet omfatte virkemidler som veiledning, avklaring,
handlingsplanlegging eller kvalifisering. Det skal angis hvilke
virkemidler som kan være aktuelle og når disse
antas å kunne tas i bruk. Det skal fastsettes en frist for
når videre oppfølging skal skje.
Ved vesentlige endringer i arbeidssøkerens situasjon
i forhold til arbeidsmarkedet, skal Aetat foreta en ny behovsvurdering.
Kapittel 5 Arbeidsmarkedstiltak
§ 12 Arbeidsmarkedstiltak
Arbeidsmarkedstiltak skal utformes og organiseres i samsvar
med lovens formål, de mål og retningslinjer som
ligger til grunn for Stortingets bevilgninger, tildelingsbrev fra
departementet og forskrifter.
Departementet kan gi nærmere regler om arbeidsmarkedstiltakene
og fastsette nærmere formål, innhold, personkrets
og organisering av tiltakene.
§ 13 Ytelser til gjennomføring
av arbeidsmarkedstiltak
Departementet kan fastsette nærmere vilkår
for og størrelsen på ytelser til tiltaksdeltakere,
og vilkår for og størrelsen på tilskudd
til tiltaksarrangører. Departementet kan gi bestemmelser
om arbeidsgivers lønnsplikt overfor deltakere i tiltak.
Departementet kan gi nærmere regler om tilskudd
i oppholdsperioder mellom dagpenger og tiltak og mellom ulike tiltak
og om vilkårene for og størrelsen på slikt
tilskudd.
Kapittel 6 Saksbehandlingsregler
§ 14 Generelle saksbehandlingsregler
Forvaltningsloven gjelder med de særregler som er
fastsatt i loven her.
I saker som gjelder dagpenger under arbeidsløshet
og ytelser under yrkesrettet attføring gjelder saksbehandlingsreglene
mv. i folketrygdloven kapittel 21, 22 og 25.
§ 15 Hvor krav om stønad skal settes
fram
Krav om stønad i forbindelse med arbeidsmarkedstiltak
etter kapittel 5 i denne loven, settes fram for Aetat på vedkommendes
bosted eller oppholdssted.
§ 16 Begrepene part og enkeltvedtak i visse
saker
Flere som har behov for eller ønsker den samme tjenesten,
regnes ikke som parter i samme sak, og kan ikke klage over at en
annen har fått tjenesten.
Aetats avgjørelser overfor en tiltaksarrangør
om etablering av en tiltaksplass regnes ikke som enkeltvedtak etter
forvaltningsloven. Det samme gjelder for avgjørelser som
arbeidsgiver treffer på vegne av Aetat om inntak på arbeidsmarkedstiltak
eller opphør av tiltaksforholdet.
§ 17 Klagefrist
Fristen for å klage over enkeltvedtak er seks
uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet fram til
vedkommende part. For Aetats tildeling av tiltaksplass hos en arbeidsgiver
gjelder likevel tre ukers klagefrist fra det tidspunkt underretning
om vedtaket er kommet fram til arbeidssøker.
§ 18 Underretning om vedtak
Departementet kan gi forskrifter om at underretning om
vedtak ikke behøver å gis når vedtaket
gjelder stans av ytelse av grunner som er åpenbart kjent for
parten, og det er gitt forhåndsorientering om at retten
til ytelse bortfaller i slike tilfeller.
§ 19 Opplysningsplikt overfor Aetat
Aetat kan pålegge arbeidssøkere, arbeidstakere, arbeidsgivere,
offentlige myndigheter, utdanningsinstitusjoner, Statens lånekasse
for utdanning, forsikringsselskaper, banker, private pensjonsordninger
og tiltaks- og formidlingsaktører å gi opplysninger
som er nødvendige for at Aetat skal kunne utføre
sine oppgaver etter denne loven.
De som blir pålagt å gi opplysninger,
plikter å gjøre dette uten godtgjørelse.
Opplysningene skal gis uten ugrunnet opphold og uten hinder av taushetsplikt.
§ 20 Særlige begrensninger i taushetsplikten
Lovhjemlet taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysninger
om utbetalte ytelser kan gis til skattemyndighetene for kontrollformål.
Lovhjemlet taushetsplikt er heller ikke til hinder for
nødvendig utveksling av opplysninger i ytelsessaker mellom
Aetats organer og det eller de organer som er fastsatt med hjemmel
i folketrygdloven § 21-15 tredje ledd.
§ 21 Bistand og opplysningsplikt overfor
sosialtjenesten
Aetat skal gi sosialtjenesten bistand i klientsaker.
Aetat skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold
som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens side, og
skal av eget tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold.
Opplysninger kan bare gis etter samtykke fra klienten eller med
hjemmel i lov.
Opplysninger om ytelsessaker og arbeidsforhold kan gis
uten hinder av taushetsplikt.
Aetats plikter etter paragrafen her gjelder tilsvarende
i forhold til kommunenes virksomhet etter lov 6. juli 2003 nr. 80
om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere.
Kapittel 7 Tilbakekreving mv.
§ 22 Tilbakekreving
Dersom noen har mottatt en ytelse i strid med redelighet
og god tro, kan beløpet kreves tilbakebetalt. Feil utbetalt
ytelse kan også kreves tilbakebetalt dersom mottakeren
eller noen som har handlet på dennes vegne, uaktsomt har
gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Det samme gjelder
dersom utbetalingen skyldes en feil fra Aetat eller annet organ
som foretar utbetaling på Aetats vegne, og mottakeren burde
ha forstått dette.
I andre tilfeller enn nevnt i første ledd kan
det som er utbetalt for mye, kreves tilbake dersom særlige
grunner gjør det rimelig. Ved vurderingen av om det foreligger
særlige grunner, skal det blant annet legges vekt på hvor
lang tid det er gått siden den feilaktige utbetalingen
fant sted og om vedkommende har innrettet seg i tillit til utbetalingen.
Kravet om tilbakebetaling etter dette leddet er begrenset til det
beløp som er i behold når vedkommende blir kjent
med at utbetalingen var feilaktig.
Dersom det etterbetales lønn eller erstatning
for lønn for tidsrom det allerede er utbetalt dagpenger under
arbeidsløshet for, kan det for mye utbetalte beløp
for samme tidsrom kreves tilbakebetalt. Dersom ytelser etter folketrygdloven
kapittel 4 og 11 eller ytelser etter denne lov utbetales som forskudd,
kan det som er utbetalt for mye, kreves tilbake.
Dersom feilutbetalingen har medført høyere
utlignet skatt, herunder trygdeavgift, kan tilbakebetalingsbeløpet
reduseres med den merskatten som skyldes feilutbetalingen.
Aetat kan fra utbetalingstidspunktet kreve renter med 0,5
prosent pr. måned ved tilbakekreving av ytelser etter første
ledd første punktum. Det kan ellers ikke kreves renter.
§ 23 Innkreving og tvangsgrunnlag
Aetat Arbeidsdirektoratet kan bestemme at innkreving skal
skje gjennom Statens innkrevingssentral.
Krav på tilbakebetaling etter § 22 første
og tredje ledd er tvangsgrunnlag for utlegg.
Aetat og Statens innkrevingssentral kan inndrive krav som
nevnt i andre ledd ved trekk i lønn og andre liknende ytelser
etter reglene i dekningsloven § 2-7. Innkrevingssentralen
kan også inndrive kravet ved å stifte utleggspant
for kravet dersom panteretten kan gis rettsvern ved registrering
i et register eller ved underretning til en tredjeperson, jf. panteloven
kapittel 5, og utleggsforretningen kan holdes på innkrevingssentralens
kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 første
ledd. Innkreving kan videre skje ved motregning etter reglene i
lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt.
§ 24 Statens partsstilling i innkrevingssaker
Ved tvangsforretning for namsmannen og annen rettslig inndriving
og sikring av krav som skriver seg fra Aetats virksomhet, utøver
Aetat lokal statens partsstilling. Dersom kravet innkreves gjennom
Statens innkrevingssentral, jf. § 23 første ledd,
utøver denne statens partsstilling.
Aetat Arbeidsdirektoratet kan bestemme at direktoratet
eller Statens innkrevingssentral skal overta utøvelsen
av partsstillingen i enkeltsaker, i grupper av saker eller på bestemte
stadier ved inndrivingen eller sikringen av kravet.
I forhandlinger om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven
utøver Aetat lokal statens partsstilling med mindre annet
er bestemt i medhold av andre ledd.
Ved alminnelige søksmål som er knyttet
til Aetats virksomhet utøves statens partsstilling
av departementet. Departementet kan delegere utøvelsen av
partsstillingen til Aetat Arbeidsdirektoratet i enkeltsaker.
Kapittel 8 Privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere
§ 25 Definisjoner og virkeområde
Med privat arbeidsformidling menes all aktiv kobling mellom
arbeidssøker og arbeidsgiver som utføres av andre
enn Aetat i den hensikt å etablere et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold.
Med utleie av arbeidstakere menes leie av arbeidstakere
fra en arbeidsgiver (utleier) til en oppdragsgiver (innleier) der
de innleide er underlagt oppdragsgivers ledelse.
Departementet kan gi nærmere bestemmelser om hva
som menes med privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere.
Bestemmelsene i dette kapittelet gjelder virksomhet som
drives i Norge.
§ 26 Privat arbeidsformidling
Virksomhet som vil drive formidling av arbeidskraft må stille
garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende egenkapitalkrav
som gjelder for aksjeselskap.
Virksomhet som nevnt i første ledd, kan ikke kreve
betaling av arbeidssøkeren for formidlingstjenesten.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere vilkår
for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlingsvirksomheten,
og kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forbudet
i første ledd.
Departementet kan i forskrift fastsette særlige regler
for virksomheter som driver formidling av sjøfolk.
§ 27 Utleie av arbeidstakere
Virksomhet som har til formål å drive
utleie av arbeidstakere må stille garanti fra bank eller
forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som gjelder
for aksjeselskap.
Virksomheter som leier ut arbeidstakere må oppfylle
følgende betingelser:
1. Virksomhet som har leiet ut en arbeidstaker,
kan ikke begrense arbeidstakerens mulighet til å ta arbeid
hos innleier etter at ansettelsesforholdet hos utleier er avsluttet.
2. Virksomheten kan ikke leie ut en arbeidstaker til en
av arbeidstakerens tidligere arbeidsgivere før det har
gått seks måneder siden arbeidstakeren sluttet
hos denne.
3. Virksomheten kan ikke kreve betaling av arbeidstakeren
for utleietjenester.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere vilkår
for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av utleievirksomheten.
Kapittel 9 Sanksjoner
§ 28 Utestengning
Arbeidsgivere og arbeidstakere som ikke fyller rimelige
krav Aetat stiller i forbindelse med sine tjenester, kan utestenges
fra hele eller deler av Aetats tilbud for en tidsavgrenset periode.
§ 29 Straff for å gi uriktge opplysninger
og for å ikke gi nødvendige opplysninger
Dersom forholdet ikke går inn under strengere straffebud,
straffes med bøter
a) den som etter bestemmelse eller pålegg
med hjemmel i denne loven plikter å gi opplysninger og
meldinger, men som forsettlig eller uaktsomt forsømmer å gjøre
dette,
b) den som mot bedre vitende gir uriktige opplysninger eller
holder tilbake opplysninger som er viktige for rettigheter eller
plikter etter denne loven.
Påtale etter denne bestemmelsen finner bare sted etter
krav fra Aetat Arbeidsdirektoratet eller den det gir fullmakt.
§ 30 Straff for overtredelse av bestemmelser
fastsatt eller med hjemmel i §§ 26 og 27
Dersom forholdet ikke går inn under strengere straffebud,
straffes med bøter den som forsettlig eller uaktsomt overtrer
de bestemmelser som er fastsatt i eller med hjemmel i §§ 26
og 27.
Overtredelser etter første ledd påtales
bare dersom allmenne hensyn tilsier dette.
Kapittel 10 Sluttbestemmelser
§ 31 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
§ 32 Endringer i annen
lovgivning
Fra den tid loven her trer i kraft, gjøres følgende endringer
i annen lovgivning:
1. Lov 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak til å fremme sysselsetting
oppheves.
2. I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres
følgende endringer:
I oversikten, innledningsvis i kapittel 4, strykes det
siste strekpunktet, slik det lyder i dag. Nytt siste strekpunkt
skal lyde:
§ 4-28 skal lyde:
Utestengning
Dersom et medlem har gitt uriktige opplysninger om
forhold som har betydning for retten til dagpenger under arbeidsløshet
og vedkommende var klar over eller burde vært klar over
dette, kan Aetat gjøre vedtak om å utestenge vedkommende
fra retten til dagpenger i inntil tolv uker første gang
og inntil 26 uker ved gjentakelser innen de siste tre årene.
Det samme gjelder dersom vedkommende har unnlatt å gi opplysninger
av betydning for retten til stønad.
Departementet kan gi nærmere forskrifter
om utestengningstidens lengde.
§ 21-3 skal lyde:
Medlemmets opplysningsplikt
En person som krever en ytelse, plikter å gi de opplysninger
og levere de dokumenter som er nødvendige
for at trygdens organer skal kunne vurdere om
vedkommende har rett til ytelsen. Den som mottar en ytelse, plikter å underrette trygdens
organer om endringer i forhold som kan være avgjørende
for om vedkommende fortsatt har rett til ytelsen eller for å kunne
kontrollere ytelsens størrelse.
Trygdens organer kan kreve at den som
mottar eller har mottatt en ytelse, gir de opplysninger
og leverer de dokumenter som er nødvendige
for å kontrollere ytelsens størrelse eller vilkårene
for rett til ytelsen.
Trygdens organer kan kreve at den som
krever eller mottar en ytelse, lar seg undersøke eller
intervjue av lege eller annen sakkyndig dersom de finner at
det er nødvendig.
§ 21-4 skal lyde:
Innhenting av opplysninger og uttalelser
Ved behandling av krav om ytelser eller kontroll av løpende
ytelser og tidligere utbetalte ytelser etter denne
loven har trygdens organer rett til å innhente nødvendige
opplysninger fra behandlingspersonell og andre som yter tjenester
for trygdens regning. Det samme gjelder i forhold til arbeidsgiver, tidligere
arbeidsgivere, offentlig myndighet, bank, forsikringsselskap,
privat pensjonsordning, utdanningsinstitusjon, samt Statens
lånekasse for utdanning. De som blir pålagt å gi
opplysninger, plikter å gjøre dette uten godtgjørelse.
De som gir behandling eller yter tjenester for trygdens
regning, plikter etter krav fra trygdens organer å gi de
erklæringer og uttalelser som er nødvendige for
at trygdens organer skal kunne vurdere rettigheter
og plikter etter denne loven. Det samme gjelder andre særskilt
sakkyndige. I en legeerklæring om sykefravær plikter
legen å opplyse om en sykdom eller en skade kan ha sammenheng
med arbeidssituasjonen.
Trygdens organer kan pålegge helseinstitusjoner, fengsler
og boformer for heldøgns omsorg og pleie å gi
rutinemessige meldinger om innskriving og utskriving av klienter.
De som blir pålagt å gi opplysninger,
erklæringer og uttalelser, plikter å gjøre
dette uten ugrunnet opphold og uten hinder av taushetsplikt.
Trygdens organer har videre rett til å innhente nødvendige
opplysninger ved bevisopptak etter reglene i tvistemålsloven,
eller ved politiet.
§ 21-5 skal lyde:
Bistand fra barnevernstjenesten, sosialtjenesten og
kommunale organer etter lov om introduksjonsordning for
nyankomne innvandrere
Barnevernstjenesten, sosialtjenesten og kommunale organer
etter lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning for nyankomne
innvandrere plikter å innhente opplysninger og gi uttalelser
til trygdens organer om forhold som har betydning
for behandlingen av saker etter denne loven.
Departementet gir forskrifter om samarbeid mellom
trygdens organer og barnevernstjenesten, sosialtjenesten
og kommunale organer etter lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning
for nyankomne innvandrere.
§ 21-6 nytt fjerde punktum skal lyde:
Adgangen til å fastsette nytt dagpengegrunnlag er
uttømmende regulert i § 4-16.
§ 21-9 tredje ledd skal lyde:
Opplysninger til andre forvaltningsorganer, se forvaltningsloven § 13
b nr. 5 og 6, kan gis bare når det er nødvendig
for å fremme trygdens oppgaver eller
for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade
på noens helse. I saker om dagpenger under arbeidsløshet
etter kapittel 4 og yrkesrettet attføring etter
kapittel 11 kan nødvendige opplysninger utveksles mellom Aetat og
trygdeetaten uten hinder av taushetsplikten. En brukerkontakt som
nevnt i § 15-12 femte ledd, kan få oppgitt navn
og adresse på enslige forsørgere som mottar overgangsstønad
innenfor brukerkontaktens virkeområde, uten hinder av taushetsplikten.
§ 21-10 nytt tredje ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter om at underretning
om vedtak ikke behøver å gis når vedtaket
gjelder stans av dagpenger eller ytelser under yrkesrettet attføring
av grunner som er åpenbart kjent for medlemmet, og det
er gitt forhåndsorientering om at retten til ytelse bortfaller
i slike tilfeller.
§ 21-12 A skal lyde:
Klage og anke i trygdesaker - Aetat
Aetats vedtak etter folketrygdloven kan påklages til
det nærmest overordnede forvaltningsorgan. Klagen fremsettes
for det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket.
Vedtak i klagesak etter folketrygdloven kapittel
4 og 11, og vedtak i klagesak etter arbeidsmarkedsloven § 22
om ytelser etter folketrygdloven kan ankes inn for Trygderetten
etter bestemmelsene i lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten.
Fristen for klage og anke er seks uker.
Vedtak som nevnt i bestemmelsen her, kan ikke bringes
inn for de alminnelige domstolene før mulighetene til å klage
og anke er nyttet fullt ut.
§ 21-14 skal lyde:
Ytelser ved yrkesrettet attføring
Aetat gjør vedtak om forhold
som etter andre ledd i paragrafen her ikke skal avgjøres
av trygdeetaten.
Trygdeetaten gjør vedtak om
a)de medisinske vilkår
etter § 11-11 tredje ledd,
b)hvorvidt særreglene
i § 11-20 kommer til anvendelse.
Krav om ytelser etter folketrygdloven kapittel
11 settes fram for Aetat på vedkommendes bosted.
En person som oppholder seg i utlandet skal sette fram
krav for det organ Aetat Arbeidsdirektoratet bestemmer.
§ 21-15 skal lyde:
Dagpenger under arbeidsløshet
Aetat gjør vedtak om dagpenger under
arbeidsløshet etter kapittel 4.
Krav om dagpenger under arbeidsløshet
settes fram for Aetat på vedkommendes bosted eller oppholdssted.
Dagpenger under arbeidsløshet for fiskere
og fangstmenn etter § 4-18 behandles av de organer og etter
de regler som departementet bestemmer.
Lovhjemlet taushetsplikt er ikke til hinder for nødvendig
utveksling av opplysninger i ytelsessaker mellom Aetats organer
og de organer som er fastsatt med hjemmel i tredje ledd.
§ 22-14 femte ledd skal lyde:
Trekk etter § 22-15 tredje ledd og avregning etter § 22-16
tredje ledd avbryter foreldelse. Det samme gjelder for
trekk etter arbeidsmarkedsloven § 23. Dersom
slikt trekk opphører, varer virkningen av avbrutt foreldelse
i ett år etter at trekket opphørte.
§ 22-15 femte ledd skal lyde:
For dagpenger under arbeidsløshet etter
kapittel 4 og ytelser under yrkesrettet attføring etter
kapittel 11 gjelder arbeidsmarkedsloven §§ 22
og 23.
§ 25-10 femte ledd oppheves.
3. I lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten
gjøres følgende endringer:
§ 11 første ledd skal lyde:
Anke til Trygderetten skal fremsettes skriftlig eller muntlig
til vedkommende trygdekontor når det gjelder vedtak etter
lovgivning som hører under Rikstrygdeverket, til Aetat
i vedkommendes distrikt når det gjelder vedtak
etter lovgivning som hører under Aetat Arbeidsdirektoratet,
og for øvrig til den institusjon som saken hører
under.
§ 11 tredje ledd skal lyde:
Trygdekontor, Aetat eller vedkommende
annen institusjon som mottar muntlig anke, skal sørge for å sette
den opp skriftlig og underskrive den sammen med den ankende part.
§ 23 fjerde skal lyde:
Departementet skal anses som part i relasjon til bestemmelsen
i andre og tredje ledd etter lovgivning som hører under
Aetat Arbeidsdirektoratet.
Nåværende fjerde ledd blir nytt femte
ledd.
4. I lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v.
gjøres følgende endringer:
§ 56 A skal lyde:
Informasjon ved masseoppsigelser
1. Med masseoppsigelser menes oppsigelser som foretas
overfor minst 10 arbeidstakere innenfor et tidsrom på 30
dager, uten at oppsigelsene er begrunnet i de enkelte arbeidstakeres
forhold. Andre former for opphør av arbeidskontrakter som ikke
er begrunnet i de enkelte arbeidstakeres forhold, skal tas med i
beregningen såfremt minst fem sies opp.
2. Arbeidsgiver som vurderer å gå til
masseoppsigelser, skal så tidlig som mulig innlede drøftinger med
arbeidstakernes tillitsvalgte med sikte på å komme
fram til en avtale for å unngå masseoppsigelser
eller for å redusere antall oppsagte. Dersom oppsigelser
ikke kan unngås skal de uheldige sidene ved dem søkes
redusert. Drøftingene skal omfatte mulige sosiale tiltak
med sikte på blant annet støtte til omplassering
eller omskolering av de oppsagte. Arbeidstakernes representanter
kan la seg bistå av sakkyndige. Arbeidsgiver har
plikt til å innlede drøftinger selv om de planlagte
oppsigelsene skyldes andre enn arbeidsgiver og som har beslutningsmyndighet overfor
denne, f.eks. en konsernledelse.
3. Arbeidsgiver har plikt til å gi arbeidstakernes
tillitsvalgte alle relevante opplysninger, herunder skriftlig melding
om grunnene til eventuelle oppsigelser, antall arbeidstakere som
vil kunne bli oppsagt, hvilke arbeidsgrupper de tilhører,
antall arbeidstakere som normalt er ansatt, hvilke arbeidstakergrupper
som normalt er sysselsatt og over hvilken periode oppsigelsene vil
kunne skje. Den skriftlige meldingen skal også inneholde
kriterier for utvelgelse av de som eventuelt skal sies opp og kriterier
for beregning av eventuelle ekstraordinære sluttvederlag.
Meldingen skal gis tidligst mulig, senest samtidig med at arbeidsgiver
innkaller til drøftinger. Tilsvarende melding skal
også gis til Aetat, jf. arbeidsmarkedsloven § 8.
4. Arbeidstakernes tillitsvalgte kan kommentere meldingen
direkte overfor Aetat.
5. Planlagte masseoppsigelser får tidligst virkning 30
dager etter at Aetat er underrettet. Aetat
kan forlenge fristen i henhold til arbeidsmarkedsloven § 8
tredje ledd.
5. I lov 6. mai 1988 nr. 22 om lønnsplikt
under permittering gjøres følgende endring:
Ny § 3 a skal lyde:
Meldeplikt til offentlig myndighet (Aetat)
Før permittering skal arbeidsgiver gi
melding til offentlig myndighet (Aetat) i henhold til arbeidsmarkedsloven § 8.
B.
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om retningslinjer,
godkjenningsordninger eller andre krav som er egnet til å sikre
seriøsitet i arbeidsutleiebransjen.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 11. november 2004
Magnhild Meltveit Kleppa |
Karin Andersen |
leder |
ordfører |