Nytt regelverk vedrørende privat arbeidsformidling og
utleie av arbeidskraft trådte i kraft 1. juli 2000.
Formelle krav til virksomheter som driver arbeidsformidling og utleie
av arbeidskraft ble beholdt i sysselsettingsloven §§ 26
og 27. Det har i løpet av den tiden disse nye reglene har
vært i kraft, vist seg å være behov for å gjøre
visse endringer.
Det er i gjeldende lovtekst ikke gitt definisjoner av begrepene
privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere. Med grunnlag
i forarbeider, tidligere lovtekst og praksis er det imidlertid mulig å angi
kjernen av disse begrepene. Av hensyn til informasjon og brukervennlighet
foreslår departementet å ta inn definisjonene
i lovteksten. Departementet foreslår dessuten at det gis
forskriftshjemmel i bestemmelsen slik at det om nødvendig
kan gis en ytterligere presisering av definisjonen, jf. § 25-1
tredje ledd.
Siden det kun er utleie av arbeidskraft som reguleres i denne
loven, foreslås det at dette begrepet benyttes og at arbeidsleie
ikke innføres som et nytt begrep i loven. I definisjonen
av utleie vil imidlertid også definisjonen av innleie ligge
implisitt.
Gjeldende krav om at virksomheter skal registreres som aksjeselskap
eller allmennaksjeselskap eller få stilt garanti, gjelder
formidlingsvirksomheter unntatt statlige og kommunale institusjoner,
arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner samt ideelle organisasjoner
som er organisert på en annen måte. Utleievirksomheter
som har til formål å drive utleie må også oppfylle
dette kravet.
Garantikravet medfører at det i praksis blir opp til banker
og forsikringsselskap å vurdere hvilke formidlings- og
utleievirksomheter som skal anses tilstrekkelig seriøse
til å drive slik virksomhet. Ordningen sikrer trolig ikke
likebehandling av virksomheter. Videre kan det stilles spørsmål
ved om den vurderingen som gjøres av banker og forsikringsselskap i
denne forbindelse er egnet til å sikre at det kun er de useriøse
virksomhetene som hindres i å starte opp.
Dersom kravet om garanti fjernes, vil formidlings- og utleievirksomheter
måtte organiseres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap.
Dette vil være en innsnevring i forhold til i dag, og vil
etter departementets mening gi en for snever mulighet til å drive
utleie- og innleievirksomhet. Dersom kravet om garanti fjernes,
må derfor kravet om aksjeselskap eller allmennaksjeselskap
etter departementets oppfatning også fjernes.
Departementet foreslår på bakgrunn av ovenstående
at kravet om at virksomheter skal registreres som aksjeselskap eller
allmennaksjeselskap eller få stilt garanti oppheves. Dette
vil innebære at det ikke stilles andre krav til organiseringen
av formidlings- og utleievirksomheter enn andre virksomheter.
Departementet vil samtidig peke på at det om nødvendig
i forskrift kan fastsettes nærmere vilkår for
melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlings-
og utleievirksomheter.
Departementet er gjort kjent med at utleier i enkelte tilfeller
krever betaling fra innleier dersom sistnevnte har ønsket å ansette
vedkommende som har vært innleid etter at innleieperioden
er avsluttet.
Etter departementets oppfatning rammes slike tilfeller av gjeldende
bestemmelse i sysselsettingsloven § 27 annet ledd
nr. 1 om at virksomhet som har leiet ut en arbeidstaker, ikke kan
begrense arbeidstakerens rett til å ta arbeid hos innleier
når leieforholdet er avsluttet.
De foreslåtte endringene er derfor presiseringer i ordlyden
for å tydeliggjøre innholdet i bestemmelsen. Av
hensyn til at arbeidstaker ikke på noen måte skal
hindres i å ansettes i en ordinær stilling hos
innleier, finner departementet det riktig å foreta en presisering
ved at "rett" endres til "mulighet".
For å ivareta hensynet til at også utleier
skal kunne ha en forutsigbarhet og inntjeningsmulighet for sine
arbeidstakere, opprettholder departementet også forslaget
om å endre ordlyden til "ansettelsesforholdet hos utleier".
Selv om tilsettingsforhold i praksis er noe annerledes i denne bransjen
enn i andre, finner departementet at dette vil bidra til at utleiers
rådighet over sine ansatte i utgangspunktet blir tilnærmet
likestilt med andre arbeidsgivere.
Etter departementets oppfatning vil innholdet i ILO-konvensjon
nr. 179 legge klare føringer på hvilke regler
som må fastsettes i forskrift når det gjelder formidling
av sjøfolk, slik at det ikke i særlig grad vil bli
overlatt til forvaltningen å fastsette disse. Dette vil dessuten
være såpass detaljerte bestemmelser at de også av
rent lovtekniske grunner bør fastsettes i forskrift.
Det er på denne bakgrunn nødvendig å ta
inn en bestemmelse i den nye loven som gir hjemmel til i forskrift å gi
spesielle bestemmelser vedrørende formidling av sjøfolk
slik ILO-konvensjon nr. 179 forutsetter.
De øvrige bestemmelsene i forslaget til lov om arbeidsmarkedstjenester
gjelder Aetats virksomhet. De foreslåtte bestemmelsene
om privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft har ingen
tilknytning til Aetats virksomhet og skal heller ikke håndheves
av Aetat. Det er samtidig ikke andre steder i gjeldende lovverk
hvor disse bestemmelsene passer bedre. Det er uaktuelt å vedta
disse bestemmelsene i en egen lov.
For å markere at bestemmelsene om privat arbeidsformidling
og utleie av arbeidstakere er forskjellig fra resten av loven, vil
departementet foreslå at de plasseres i et eget kapittel
til sist i loven og at bestemmelser om definisjoner og virkeområde
i tilknytning til formidling og utleie plasseres i dette kapittelet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til merknader
under andre punkter om viktigheten av skjerpet innsats mot sosial
dumping. Flertallet viser til at både arbeidstakerorganisasjoner,
UDI og Servicebedriftenes Landsforeninger er uenige i at alle krav
til firmaer som driver privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft
nå faller bort og påpeker behovet for tiltak for å sikre
seriøsitet i bransjen. Flertallet viser
til opphevelsen av forskriften vedrørende registrering mv.
av slike virksomheter og at dette nå brukes som begrunnelse
for også å fjerne garantikravet. Flertallet vil
påpeke at garantikravet på ingen måte
kan sies å representere noe fullgodt instrument for å sikre seriøsitet
i bransjen, men vil inntil andre og bedre ordninger er på plass,
gå imot å oppheve kravet.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om retningslinjer,
godkjenningsordninger eller andre krav som er egnet til å sikre
seriøsitet i arbeidsutleiebransjen."
"§ 26 første
ledd skal lyde:
Virksomhet som vil drive formidling av arbeidskraft må stille
garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende egenkapitalkrav
som gjelder for aksjeselskap."
Proposisjonens forslag til § 26
første ledd blir annet ledd og skal lyde:
"Virksomhet som nevnt i første ledd, kan ikke kreve
betaling av arbeidssøkeren for formidlingstjenesten."
"§ 27 første ledd skal
lyde:
Virksomhet som har til formål å drive
utleie av arbeidstakere må stille garanti fra bank eller
forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som gjelder
for aksjeselskap."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at en ikke bør
opprettholde garantikravet til utleie- og formidlingsvirksomheter
når dette ikke anses som et egnet tiltak for å sikre
seriøsitet i bransjen. Garantikravet går ikke
ut på annet enn at den enkelte virksomhet må stille
bankgaranti, eventuelt forsikringsgaranti, tilsvarende de egenkapitalkrav
som gjelder for aksjeselskap. Kravet ble innført med formål å sikre
seriøsitet i utleie- og formidlingsbransjen, men etter
erfaringer som er gjort, er det tvilsomt om det fungerer etter formålet.
I praksis er det dessuten problemer knyttet til å få stilt
garanti. Bankene er ikke villige til å stille åpne
garantier, dvs. garantier hvor det ikke er nærmere spesifisert
hvem de er rettet mot. Det er i dag verken noen offentlig instans
garantien kan rettes mot eller som kan kontrollere at garantien
faktisk er stilt. I lovforslaget foreslås en hjemmel til å fastsettes
nærmere vilkår i forskrift for melding, rapportering,
tilsyn, organisering og drift av formidlings- og utleievirksomheter.
Bestemmelsen er for eksempel hjemmel for en eventuell gjeninnføring
av registreringsordningen for utleie- og formidlingsvirksomheter
eller for å stille krav om for eksempel organisering og
drift av slike virksomheter.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti fremmer følgende forslag:
"§ 26 annet ledd
skal lyde:
Virksomhet som driver privat arbeidsformidling, kan ikke
kreve betaling av arbeidssøkeren for formidlingstjenesten."
Disse medlemmer vil stemme imot innstillingens
forslag til § 27 første ledd. Innstillingens
forslag til § 27 annet og tredje ledd blir første
og annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å forenkle
retten til å drive privat arbeidsformidling og utleie i
mest mulig grad.
Disse medlemmer vil derfor oppheve det gjeldende
garantikravet til utleie- og formidlingsvirksomhet.
Disse medlemmer ser det heller ikke som nødvendig
med lovreguleringer som begrenser private arbeidsformidleres rett
til å ta betalt for formidlingstjenester fra arbeidssøkere
som de yter tjenester. I et mest mulig selvregulerende arbeidsmarked
vil lovfestede begrensninger mot å kunne kreve betalt for
formidlingstjenester kunne virke begrensende på antall
aktører som tilbyr slike formidlingstjenester mellom arbeidsgivere
og arbeidstakere.
Disse medlemmer mener også at det ikke bør
være noen tidsbegrensninger for når en utleier kan
leie ut en arbeidstaker til dennes tidligere arbeidsgiver etter
at arbeidstaker avsluttet sitt ansettelsesforhold hos sin tidligere
arbeidsgiver.
Disse medlemmer går derfor imot at det innføres
en 6 måneders karantenetid i loven før en arbeidstaker
kan leies ut til sin tidligere arbeidsgiver etter avsluttet arbeidsforhold
hos denne.
Disse medlemmer er også av den oppfattning
at det er unødvendig å lovfeste at aktører
som leier ut arbeidskraft ikke skal kunne nekte de som arbeider
for utleier å ta fast arbeid hos oppdragsgiver. I et fritt
arbeidsmarked bør retten til å eventuelt ta fast arbeid
hos oppdragsgiver/inneleier fullt ut overlates til individuelle
arbeidsavtaler mellom arbeidstaker og utleier.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn stemme
imot innstillingens forslag til §§ 26
og 27.
Disse medlemmer vil også advare mot å fremstille
det slik at de foreslåtte endringene for privat formidling
og utleie vil medføre at det blir enklere for useriøse
firma å leie ut arbeidstakere.
Komiteen har for øvrig ingen
kommentarer og slutter seg til forslaget i proposisjonen.