Etter gjeldende sysselsettingslov gjelder forvaltningsloven med
de særlige bestemmelser som er gitt i sysselsettingsloven.
I tilfeller hvor det treffes enkeltvedtak, får saksbehandlingsreglene
i forvaltningslovens kapitler IV-VI anvendelse.
Vedtak Aetat treffer i saker om dagpenger og om ytelser til yrkesrettet
attføring er i all hovedsak enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
Det er for enkelte av de øvrige avgjørelser og
aktiviteter det har hersket uklarhet om forholdet til forvaltningslovens
saksbehandlingsregler.
Avgjørelser knyttet til ren formidling av arbeid er etter
departementets vurdering vanligvis ikke å anse som enkeltvedtak.
Vurderinger knyttet til hvilke personer som skal komme inn på arbeidsmarkedstiltak,
eller om en person kan ha behov for spesielle typer tiltak vil imidlertid
i mange tilfeller være å anse som enkeltvedtak.
Et par tiltak har en avklart rettslig status i forhold til forvaltningsloven.
For vedtak om tiltaket bedriftsintern opplæring (BIO) er
reglene for forvaltningslovens enkeltvedtaksbegrep gjennomført
i de interne rutinene, og det er klagerett på vedtakene.
Videre er forvaltningslovens anvendelse på vedtak knyttet
til arbeidsmarkedsopplæringskurs (AMO) avklart. I forskrift
av 19. februar 1993 er det fastsatt unntak fra klageadgangen
og begrunnelsesplikten. Unntaket ble først og fremst begrunnet
i at avgjørelser om AMO er masseavgjørelser på bakgrunn
av mange vedtak per år.
For de øvrige avgjørelsene Aetat tar, er den
rettslige situasjonen ikke fullt ut avklart.
Forvaltningslovens saksbehandlingsregler vil kunne bidra til
en grundig saksforberedelse og et rettferdig resultat. Partsstatus
etter forvaltningsloven sikrer en viss merinnflytelse over egen
sak og innsyn i det avgjørelsesgrunnlag og skjønn
som har vært utøvet.
På den annen side kan det være spørsmål
om en ved anvendelsen av forvaltningslovens saksbehandlingsregler
for alle avgjørelser oppnår det som er hensikten
ved reglene. I noen tilfeller kan det også være spørsmål
om de administrative og praktiske konsekvenser kommer i konflikt
med gjennomføringshensyn i arbeidsmarkedspolitikken.
Det er ikke uten videre gitt hvem som er part eller parter i
henhold til en avgjørelse om tiltaksplass og som derfor
har partsrettigheter etter forvaltningsloven. Spørsmålet
kommer på spissen for registrerte arbeidsledige som ikke
blir søkt inn på aktuelle arbeidsmarkedstiltak.
Fordi forvaltningen av arbeidsmarkedstiltak ikke foretas etter søknadsordninger, treffes
det i dag ikke noe vedtak om avslag overfor registrerte arbeidsledige
som ikke får tilbud om plass på tiltak.
Departementet har kommet til at forvaltningslovens partsbegrep
bør avgrenses slik at det fremgår klart av loven
at dersom det er flere som har behov for eller ønsker den
samme tjenesten, skal de likevel ikke regnes som parter i samme
sak, og herunder ikke ha rett til å klage over at en annen
har fått tjenesten.
Forslaget er blant annet begrunnet i at de personer/den
gruppen som unntas fra partsbegrepet normalt ikke ville ha noe stort
behov for å bli behandlet som parter i forvaltningslovens
forstand. Et partsbegrep uten begrensninger ville innebære
at Aetat måtte bruke relativt store ressurser på å gi
de nevnte personene formelle rettigheter etter forvaltningsloven. Forslaget
om presiseringer og innsnevringer i partsbegrepet, bør
dessuten ses i sammenheng med forslaget om å innføre
en rett til behovsvurdering, som innfører nye brukerrettigheter
som i større grad treffer brukernes behov enn de rettigheter
etter forvaltningsloven som det foreslås å gjøre
unntak fra.
For visse arbeidsmarkedstiltak er det en arbeidsgiver som har
det avgjørende ordet for om en person får plass
på tiltaket. Vurderingen av om ansettelsen må betraktes
som et enkeltvedtak vil kunne variere med hva slags tiltak det er
snakk om.
Det fremgår av forvaltningsloven § 3
andre ledd at vedtak i ansettelsessaker er unntatt fra reglene om begrunnelse,
klage, samt reglene om omgjøring i § 35
tredje ledd. De øvrige reglene for enkeltvedtak kommer
likevel til anvendelse, f.eks. reglene om forhåndsvarsel,
partsinnsyn og underretning om vedtaket.
I den grad en arbeidsgivers avgjørelse om ansettelse
er å anse som et enkeltvedtak, er det etter departementets
syn ikke hensiktsmessig at arbeidsgiveren i disse sakene må følge
forvaltningslovens regler om forhåndsvarsel, underretningsplikt
mv. Faren er stor for at et slikt system fra arbeidsgivers side
vil oppleves som tungvint og byråkratisk og dermed svekke motivasjonen
for et samarbeid med Aetat ved senere anledninger. Det samme gjelder
de tiltak som er lagt til en arbeidsplass uten at det foretas en
ansettelse, men der det likevel er arbeidsgiver som har den endelige
avgjørelsen av hvem som skal tildeles plass.
På denne bakgrunn bør det etter departementets mening
presiseres at avgjørelser som arbeidsgiver tar i saker
om ansettelse, oppsigelse eller avskjed når det gjelder
arbeidsmarkedstiltak ikke skal anses som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
Før en tildeling av en tiltaksplass, også der
dette skjer ved at en arbeidsgiver foretar en ansettelse, velger
Aetat normalt ut en eller flere kandidater som kan være
aktuelle. Arbeidsgivere forholder seg normalt til den personen eller
det utvalget de får presentert. Aetats utvelgelse vil derfor
oftest være avgjørende for å komme i
betraktning. Disse avgjørelsene har dermed også vedtakskarakter
og vil ofte være å anse som enkeltvedtak etter
forvaltningsloven.
Selv om den enkelte arbeidssøker normalt vil være
tilfreds med å ha blitt valgt ut som aktuell for en tiltaksplass,
kan vedkommende ha reelt behov for rett til innsyn og mulighet til å overprøve
Aetats avgjørelse.
Praktiske konsekvenser av at avgjørelsen om å bli
plukket ut som aktuell for en konkret tiltaksplass anses som et
enkeltvedtak, er at vedkommende skal få skriftlig beskjed
om at han eller hun er plukket ut. Videre vil vedkommende ha krav
på en etterfølgende begrunnelse og kan eventuelt
klage dersom han eller hun ikke er interessert i den aktuelle tiltaksplassen.
For å kunne opprettholde et visst tempo og unngå situasjoner
der arbeidsgiver ansetter en person som senere får medhold
i en klage om at vedkommende ikke har plikt til å delta
på tiltaket, bør klagefristen settes til tre uker
som er den alminnelige frist i forvaltningsloven. Fristen vil dermed
bli kortere enn etter spesialregelen i sysselsettingsloven om seks
ukers klagefrist, se lovforslagets § 17.
Også for mulige enkeltvedtak overfor arbeidsgivere har
departementet vurdert om det er rimelig og hensiktsmessig at forvaltningslovens
saksbehandlingsregler skal komme til anvendelse fullt ut.
De aktuelle arbeidsgivere er sentrale samarbeidspartnere for
Aetat, og deres vurderinger og prioriteringer er viktige i denne
sammenheng. Ettersom den økonomiske støtten skal
være kompenserende, er det imidlertid vanskelig å se
at en arbeidsgiver i kraft av å være tiltaksarrangør
i en konkret sak har et reelt behov for å få styrket
sin rettssikkerhet gjennom en anvendelse av forvaltningslovens regler
om forhåndsvarsel, dokumentinnsyn, begrunnelse og klage.
Arbeidsgivers egeninteresse i denne støtten er ikke nødvendigvis
et hensyn som bør gi grunnlag for f.eks. klagerett.
Etter departementets vurdering bør det gjøres unntak
for avgjørelser overfor tiltaksarrangører fra forvaltningslovens
enkeltvedtaksbegrep, og departementet foreslår et slikt
unntak i forslaget til ny lovs § 16. Videre bør
partsbegrepet, etter departementets vurdering, også i forhold
til tiltaksarrangører/arbeidsgivere avgrenses
slik som omtalt under pkt. 7.1.3. Det vil si at i saker om tildeling
av tiltaksmidler bør partsstatus i alle fall begrenses
til tiltaksarrangører som har søkt om tiltaksmidler
eller godkjenning, samt tiltaksarrangører som på initiativ
fra Aetat lokal har sagt ja til å stå som tiltaksarrangør,
mot at de ytes en økonomisk kompensasjon.
Komiteen slutter seg til forslaget i proposisjonen.