Ved Stortingets vedtak 12. juni 1997 ble Regjeringen
bedt om å vurdere behovet for endringer i sjøforklaringsinstituttet.
Vedtaket ble truffet etter innstilling fra næringskomiteen
(Innst. S. nr. 223 (1996-1997)). På bakgrunn av Stortingets
vedtak ga Justisdepartementet i brev 13. mars 1998 Sjølovkomiteen
i oppdrag å vurdere og revidere ordningen med sjøforklaring.
Sjølovkomiteen avga sin utredning NOU 1999:30 Undersøkelse
av sjøulykker 10. november 1999. I utredningen
foreslår Sjølovkomiteen at det opprettes en fast
ulykkeskommisjon for undersøkelse av sjøulykker,
"Havarikommisjonen for sjøulykker". Sjølovkomiteens
undersøkelser viste at sjøforklaringsinstituttet
ikke lenger fungerer hensiktsmessig i praksis. Komiteen antar at
den kombinasjon av ulykkesundersøkelse og plassering av
sivilrettslig og strafferettslig ansvar som de någjeldende
reglene legger opp til, prinsipielt er uheldig og lite formålstjenlig.
Spørsmål om sivil- og strafferettslig ansvar bør behandles
som på andre livsområder, slik at ulykkesundersøkelsene
utformes med hovedvekt på at det viktigste formålet
med ulykkesundersøkelsen er å få så mye
som mulig informasjon om årsakene til ulykken, slik at
denne kunnskapen kan komme det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet
til gode. Forslaget om en havarikommisjon for sjøulykker
er utformet med sikte på å legge til rette for
at kommisjonen skal være et mest mulig effektivt redskap
i arbeidet med å styrke sjøsikkerheten.
Sjølovkomiteen legger til grunn at forvaltningsloven
og offentlighetsloven generelt vil gjelde for kommisjonens virksomhet,
men at det er behov for noen tilpasninger. Det foreslås
særlige regler om opplysningsplikt for kommisjonen, men
det er dissens i komiteen med hensyn til hvor langt den skal gå.
Det foreslås at havarikommisjonen selv skal ta stilling
til ved hvilke ulykker den skal iverksette undersøkelser,
men slik at den forutsettes å prioritere ulykker der det
er grunn til å regne med at en undersøkelse vil
kunne bidra til å styrke sjøsikkerheten.
Komiteens flertall foreslår at sjøfartsinspektørene
avvikles, og begrunner dette med at deres hovedoppgave etter sjødyktighetsloven
er knyttet til deltakelse i sjøforklaringer. Videre foreslår
Sjølovkomiteen en begrensning i politiets adgang til å foreta
undersøkelser parallelt med havarikommisjonen i saker hvor
det ikke foreligger mistanke om straffbart forhold. Undersøkelse
av sjøulykker reiser særlige spørsmål
knyttet til undersøkelser av norske skip etter ulykker
i utlandet. Sjølovkomiteen foreslår at havarikommisjonen
bør kunne iverksette undersøkelser etter ulykker
med alle norskregistrerte skip. Selv om sjøforklaringsinstituttet
anses generelt lite hensiktsmessig, går et flertall av
Sjølovkomiteens medlemmer inn for å beholde en
adgang til å foreta sjøforklaring som en særskilt
form for bevisopptak utenfor rettssak etter særskilt beslutning
av retten. Et mindretall går inn for å oppheve
sjøforklaringsinstituttet helt.
Justisdepartementet sendte NOU 1999:30 Undersøkelse
av sjøulykker på høring 4. mai
1999. I tillegg til å be om høringsinstansenes
kommentarer til Sjølovkomiteens forslag i NOU 1999:30,
ba Justisdepartementet i høringsbrevet også om
høringsinstansenes synspunkt på spørsmålet
om en felles havarikommisjon.
En arbeidsgruppe sammensatt av representanter for berørte
departementer og Havarikommisjonen for sivil luftfart har i 2001-2002
vurdert opprettelse av en havarikommisjon for sivil luftfart, jernbane
og sjøfart, eventuelt også veitrafikk, med utgangspunkt i
den nåværende Havarikommisjonen for sivil luftfart og
jernbane. Arbeidsgruppen avga sin rapport til Samferdselsdepartementet
i februar 2002. Arbeidsgruppen tilrår i sin konklusjon å opprette
en slik felles havarikommisjon for sivil luftfart, jernbane, sjø og
veg med utgangspunkt i den nåværende Havarikommisjonen
for sivil luftfart og jernbane, og at kommisjonen får ansvar
for undersøkelse av sjøulykker på bakgrunn
av Sjølovkomiteens forslag i NOU 1999:30. I samråd
med de berørte departementer mener Justisdepartementet
at undersøkelsen av sjøulykker bør legges
inn i en slik felles havarikommisjon, slik arbeidsgruppen tilrådde
i sin rapport.
Flere internasjonale regelverk berører spørsmål vedrørende
undersøkelser av sjøulykker.
De forente nasjoners havrettskonvensjon 10. desember
1982 (havrettskonvensjonen) har regler om flaggstatens suverenitet
i forhold til egne skip. Konvensjonen ble ratifisert av Norge 24. juni 1996.
Artikkel 94 nr. 1 bestemmer at "enhver stat skal effektivt utøve
sin jurisdiksjon og kontroll over skip som fører dets flagg,
i administrative, tekniske og sosiale saker". Dette reflekterer
det såkalte "flaggstatprinsippet", som bl.a. innebærer
at ansvaret for å sette i verk undersøkelser av
sjøulykker i utgangspunktet påligger den staten
hvor skipet er registrert, uansett om ulykken inntreffer innenfor
eller utenfor denne statens farvann.
ILO konvensjon nr. 134 av 30. oktober 1970 om forebygging
av ulykker (sjøfolk) ble ratifisert av Norge 9. mars
1976. Konvensjonen forplikter blant annet flaggstaten til å etterforske
arbeidsulykker om bord på skip som har tap av liv eller
alvorlig personskade til følge. ILO foretar for tiden en
gjennomgang av det samlede regelverket for sjøfolk med
sikte på å samle dette i en ny ILO-rammekonvensjon
om sjøfolk. Etter det departementet har fått opplyst,
tas det ikke sikte på substansielle endringer i reglene
om undersøkelse av ulykker. Den nye ILO-rammekonvensjonen
er planlagt sluttforhandlet i 2005.
EUs rådsdirektiv 1999/35/EF har bestemmelser om
undersøkelser av ulykker med visse typer passasjerskip.
Bestemmelsen i artikkel 12 avviker fra flaggstatprinsippet, ved
at kompetansen til å forestå undersøkelse
av en sjøulykke knytter seg til hvor ulykken skjer, og
ikke til flaggstatsjurisdiksjonen. I Ot.prp. nr. 65 (1999-2000)
sies om dette (side 12):
"Siden de norske reglene om sjøforklaring er
basert på prinsippet om flaggstatsjurisdiksjon, jf. punkt 4.1
over, krever direktivet en utvidelse av norske myndigheters kompetanse
til å initiere og forestå undersøkelser
av slike sjøulykker som direktivet omfatter, når
det gjelder fremmede skip. Departementet foreslår derfor
en ny § 486 a i sjøloven, som gir norske
myndigheter kompetanse innenfor direktivets anvendelsesområde
til å iverksette undersøkelser av slike sjøulykker
som artikkel 12 omfatter. Utenfor direktivets område vil § 484
annet ledd fortsatt regulere når det skal eller kan holdes
sjøforklaring for fremmede skip."
I april 2004 har EU-kommisjonen gitt uttrykk for at man vurderer å foreslå et
direktiv med regler om undersøkelse av sjøulykker.
Det kan ikke utelukkes at et EU-direktiv om dette vil medføre
behov for visse endringer i det regelverket som foreslås
i proposisjonen her. Det er imidlertid ikke grunn til å forvente at
det vil måtte gjøres grunnleggende endringer som følge
av et eventuelt EU-regelverk på feltet.
IMO, International Maritime Organization, er FNs sjøfartsorganisasjon.
Generalforsamlingen i IMO vedtok 27. november 1997, som
Assembly Resolution A.849 (20), "Code for the investigation of marine
casualties and incidents". Som retningslinje har IMO-koden om undersøkelse
av sjøulykker bare rådgivende status, men Sjølovkomiteen
uttaler at Norge som medlem av IMO bør følge oppfordringen om å ta
regelverket i bruk. Når det i proposisjonen henvises til
IMO-koden om undersøkelse av sjøulykker, er det
- med mindre annet fremgår - de opprinnelige bestemmelsene
fra 1997 det siktes til.
Reglene i gjeldende sjølov om undersøkelse
av sjøulykker er i hovedsak i samsvar med IMO-kodens bestemmelser.
Et av IMO-kodens grunnleggende prinsipper er imidlertid ikke gjennomført
i norsk rett, nemlig artikkel 1 nr. 4 om at etterforskning av sjøulykker
som har til formål å avdekke årsaksfaktorene med
det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet for øyet, skal
skje adskilt fra og uavhengig av enhver annen form for etterforskning.
Et av hovedpoengene i proposisjonen er å innføre
et slikt skille mellom årsaksrelaterte undersøkelser
på den ene siden og straffeprosessuell etterforskning på den
andre siden.
Flere av IMOs regelverk pålegger medlemsstatene å rapportere
resultatet av årsaksanalyser av ulykker til IMO. Sjøfartsmyndighetene
står for denne rapporteringen.
Norge har i dag ingen fast undersøkelseskommisjon for
sjøulykker, unntatt for visse ulykker med fiskefartøy.
Sjøulykker undersøkes enten i form av en sjøforklaring
eller ved en særskilt oppnevnt undersøkelseskommisjon.
Utgangspunktet er at undersøkelse av sjøulykker
skjer ved sjøforklaring etter reglene i sjøloven.
Sjøforklaring er en særskilt form for rettslig bevisopptak
ved domstolene. Reglene om hvordan en sjøforklaring skal
finne sted er å finne i sjøloven §§ 474
til 476. Når det avholdes sjøforklaring i utlandet
skjer dette normalt ved norsk konsulrett. Når det gjelder
hvilke ulykker som skal undersøkes ved sjøforklaring,
skiller sjøloven mellom ulykker der sjøforklaring
er obligatorisk, og ulykker der det kan holdes sjøforklaring
etter begjæring. Sjølovkomiteen har foretatt en
gjennomgåelse av avholdte sjøforklaringer i Norge.Det
undersøkte materialet tyder på at fiskebåter
er involvert i det overveiende antall ulykker hvor det holdes sjøforklaring.
Etter sjøloven § 485 første
ledd kan Justisdepartementet nedsette en særskilt undersøkelseskommisjon
til å foreta gransking av sjøulykker som har medført
store tap av liv eller eiendom. Det kan også nedsettes
en slik særskilt undersøkelseskommisjon dersom
"undersøkelsen antas å bli særlig omfattende eller
av innviklet art". Når det nedsettes en slik kommisjon,
kan sjøforklaring unnlates. Formålet med reglene
om en slik særlig undersøkelseskommisjon er å åpne
for at et allsidig sammensatt organ i rene unntakstilfeller skal
kunne forestå undersøkelsen av særlig
omfattende ulykker, samt å frita de ordinære domstolene
for langvarige og arbeidskrevende undersøkelser.
Det er nedsatt undersøkelseskommisjoner etter sjøloven § 485
første ledd i flere saker, blant annet etter kantringen
av boreplattformen "Alexander Kielland". Etter "Scandinavian Star"-ulykken
ble det nedsatt en nordisk kommisjon. Sjølovkomiteen konkluderer
med at disse granskningskommisjonene gjennomgående har
fungert meget tilfredsstillende og har utført et omhyggelig
og grundig arbeid i å kartlegge årsakene til ulykkene.
Ved disse store ulykkene har undersøkelseskommisjonene
brukt mye tid, og deres rapporter er blitt offentliggjort i serien
Norges Offentlige Utredninger (NOU).
Ved ulykker med merkepliktig fiskefartøy hvor fartøyer
forlates i sjøen og det er grunn til å frykte
at hele mannskapet er omkommet, skal ulykken granskes av en fast
undersøkelseskommisjon for slike ulykker. Kommisjonen har
ikke faste møter, men kommer sammen når det er
nødvendig for å foreta undersøkelser
av en inntruffet ulykke. Saksmengden er varierende, men det inntreffer
generelt få ulykker som omfattes av kommisjonens mandat.
Sjøfartsinspektørenes oppgave er å etterforske sjøulykker
og lovbrudd under sjødyktighetsloven og sjøloven.
De står for etterforskningen av sjøulykker som
representanter for påtalemyndigheten, og deltar i den forbindelse
i sjøforklaringer. Arbeidet med sjøforklaringer
og den videre etterforskningen av disse sakene er deres hovedoppgave.
Sjøfartsinspektørene etterforsker imidlertid også andre
saker enn sjøulykker. Det er i dag seks sjøfartsinspektører,
som er lokalisert rundt i landet i seks regioner. De etterforsker samlet
ca. 1 000 saker i året, inkludert de sakene der det
holdes sjøforklaring.
Dersom påtalemyndigheten setter i verk etterforskning
om årsaker til brann eller ulykker i samsvar med straffeprosessloven § 224
annet ledd, skal berørte myndigheter, herunder en eventuell
ulykkeskommisjon, varsles.
I Danmark opprettet man i 1990 en særskilt enhet til å foreta
oppklaring av ulykker til sjøs, Søfartsstyrelsens
Opklarings- og kontrolenhed. Danmark har beholdt sjøforklaringsinstituttet
i den danske sølov, lov nr. 170 av 16. mars 1994.
Frem til 1. juli 2001 var reglene om sjøforklaring
i store trekk de samme som i Norge. Ved lov nr. 106 av 13. februar
2001, som trådte i kraft 1. juli 2002, vedtok
imidlertid Danmark endringer i sin sjølov som innebærer
at det ikke lenger er sjøforklaring som er det viktigste
instituttet for undersøkelse av sjøulykker, men
Søfartsstyrelsens Opklarings- og kontrolenhed, jf. over.
I dag skiller de danske reglene om sjøforklaring seg derfor
vesentlig fra reglene i den norske sjøloven.
Både den finske og den svenske sjøloven har
regler om sjøforklaring som stort sett tilsvarer den norske
ordningen. På samme måte som i Norge er det obligatorisk
med sjøforklaring ved nærmere bestemte typer sjøulykker.
Svensk og finsk sjølov har på noen punkter enkelte
avvikende regler fra den norske sjøloven, bl.a. når
det gjelder reglene om hvilke ulykker det skal holdes sjøforklaring
for, og hvem som kan begjære sjøforklaring. Både
Sverige og Finland har også etablert faste undersøkelseskommisjoner som
også omfatter visse sjøulykker.
Sjølovkomiteen anser at sjøforklaringsinstituttet ikke
lenger er tilstrekkelig til å komme til bunns i årsaksforholdene,
og viser også til at det er en utstrakt misnøye
med ordningen med sjøforklaring i alle deler av sjøfartsnæringen.
En tidsmessig ordning for undersøkelse av sjøulykker
bør etableres ut fra prinsipielt andre utgangspunkt enn
dem som ligger til grunn for dagens sjøforklaringsinstitutt.
Komiteen fremhever at dagens ordning på viktige punkter
er i strid med grunnleggende prinsipper i IMO-koden om undersøkelse
av sjøulykker, særlig når det gjelder å skille
den årsaksrelaterte undersøkelsen av sjøulykker
fra spørsmål om ansvar og skyld.
I NOU 1999:30 kapittel 7 (side 40-49) foretar Sjølovkomiteen
en vurdering av hvordan sjøforklaringsinstituttet fungerer
i praksis. Det er sitert fra sammenfatningen og konklusjonen av
disse i proposisjonens kap. 6.
Sjølovkomiteen vurderer om det ville være et
alternativ å basere seg på særskilte
undersøkelseskommisjoner av den art som nedsettes etter
gjeldende sjølov § 485 første
ledd, men finner at det vil være mer effektivt, både
når det gjelder ressursbruk og kompetanseoppbygning, å etablere
en fast undersøkelseskommisjon. Sjølovkomiteen
foreslår på denne bakgrunn en faglig frittstående
havarikommisjon for sjøulykker. Dens oppgave skal være å foreta
undersøkelser av sjøulykker ved å kartlegge
hendelsesforløp og årsaksfaktorer, utrede forhold
av betydning for å forebygge sjøulykker og bedre
sjøsikkerheten. Kommisjonen skal ikke foreta vurderinger
av skyld og ansvar.
Samtlige høringsinstanser unntatt Sjøfartsdirektoratet
støtter i utgangspunktet et forslag om å legge undersøkelsen
av sjøulykker inn i en fast havarikommisjon for sjøulykker,
slik Sjølovkomiteens flertall foreslår. Ingen
høringsinstanser går imot at undersøkelser
av sjøulykker legges til en fast havarikommisjon. Da Sjølovkomiteens
utredning ble sendt på høring våren 2000,
ba videre Justisdepartementet høringsinstansene spesielt
om å uttale seg om hvorvidt en felles havarikommisjon for
hele transportsektoren burde utredes. 24 høringsinstanser
støtter forslaget om at man bør utrede en felles
fast havarikommisjon for hele transportsektoren. Ingen høringsinstanser
er imot at en felles havarikommisjon for alle typer transportulykker
utredes nærmere, selv om noen også gir uttrykk
for en viss skepsis til en slik fast felles kommisjon.
Som det fremgår både av Sjølovkomiteens
utredning og høringsinstansenes uttalelser, er dagens ordning
med undersøkelse av sjøulykker ved sjøforklaring
for domstolene ikke tilfredsstillende når det gjelder å frembringe
informasjon om årsaksfaktorene bak sjøulykker.
Slike årsaksrelaterte undersøkelser av sjøulykker
er av grunnleggende betydning for det generelle arbeidet med sikkerhet
til sjøs.
Departementet slutter seg i hovedsak til Sjølovkomitens
forslag og begrunnelse, og foreslår at ordningen med sjøforklaring
avvikles og erstattes med en faglig uavhengig undersøkelsesmyndighet
i form av en fast havarikommisjon. Undersøkelsesmyndighetens
oppgave skal være å foreta undersøkelse
av sjøulykker ved å kartlegge hendelsesforløp
og årsaksfaktorer, og å utrede forhold av betydning
for å forebygge sjøulykker og bedre sjøsikkerheten.
Undersøkelsene skal munne ut i en rapport med havarikommisjonens
konklusjoner og tilrådinger om tiltak som bør
gjøres for å bedre sjøsikkerheten. Når
rapporten er avgitt, vil havarikommisjonens oppgave være
avsluttet. Det vil være de offentlige myndigheter som er
ansvarlig for saksområdet, normalt Sjøfartsdirektoratet
som tilsynsorgan for sjøfarten, som tar stilling til om
og på hvilken måte undersøkelsesmyndighetens
tilrådinger skal følges opp.
Departementet foreslår også å oppheve
sjølovens regler om særskilt nedsatte undersøkelseskommisjoner.
Det vil normalt ikke være behov for slike særskilt
nedsatte kommisjoner når man etablerer en fast kommisjon.
Dersom man i et spesielt tilfelle likevel skulle ønske
en ad hoc kommisjon, kan den oppnevnes uten særlige regler
om dette i sjøloven.
Etter lovforslaget i proposisjonen skal undersøkelse
av sjøulykker legges til "den myndighet Kongen bestemmer".
Departementet går inn for å legge også undersøkelse
av sjøulykker inn i den felles havarikommisjonen for sivil
luftfart og jernbane. Havarikommisjonen vil da omfatte luftfart,
jernbane og sjøfart. Dette er i tråd med Sjølovkomiteens
generelle anbefaling.
Sjølovkomiteen foreslår at Den faste undersøkelseskommisjonen
for visse ulykker innen fiskeflåten innlemmes i Havarikommisjonen
for sjøulykker, og at mandatet da bør omfatte
et bredere spekter av ulykker med fiskefartøy enn det som
ligger til den faste kommisjonen i dag. Forslaget vil innebære
en styrking av undersøkelsene etter ulykker med fiskebåter,
og støttes av fiskerinæringen. Departementet går
inn for Sjølovkomiteens forslag. Reglene i gjeldende sjølov § 485
annet ledd om en særskilt havarikommisjon for fiskeflåten
foreslås dermed opphevet.
Sjølovkomiteens syn er at klarlegging av strafferettslig
ansvar må være en oppgave for politi- og påtalemyndigheten,
mens privatrettslige spørsmål på tilsvarende
måte må være en oppgave for de berørte private
parter. Hovedoppgaven for en offentlig ordning med undersøkelse
av sjøulykker bør utformes med henblikk på behovet
for effektiv klarlegging av årsakene til sjøulykker.
Sjølovkomiteen foreslår på denne bakgrunn
en regel om at havarikommisjonens oppgave skal være:
"å søke å klarlegge hendelsesforløp
og årsaksforhold, utrede forhold av betydning for å forebygge sjøulykker
og bedre sjøsikkerheten, og avgi og offentliggjøre
en rapport med kommisjonens tilrådinger når undersøkelsen
er avsluttet".
I dette ligger at havarikommisjonen ikke skal foreta vurderinger
knyttet til skyld og ansvar.
Departementet er enig med Sjølovkomiteen i at klarlegging
av ulykkesårsakene bør stå i sentrum
for de offentlige ulykkesundersøkelsene, med det formål at
den innsikten man får i årsaksforholdene brukes gjennom
det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet til å unngå lignende
ulykker i fremtiden. Prinsippet om undersøkelser av sjøulykker,
som sier at undersøkelsene av ulykkesårsaken skal
skje atskilt fra og uavhengig av enhver annen etterforskning knyttet
til ulykken, har derfor etter departementets syn gode grunner for
seg.
Høringsinstansene innenfor politiet og påtalemyndigheten
har påpekt at denne endringen vil innebære at
man må se nærmere på politiets etterforskning
av sjøulykker. Departementet er enig i at det blir nødvendig å vurdere
dette. Når ordningen med sjøforklaring bortfaller,
bortfaller derfor også et viktig element i politiets etterforskning
av disse ulykkene. Departementet vil understreke at prinsippet om
at undersøkelsesmyndigheten ikke skal vurdere forhold knyttet
til skyld og ansvar, ikke betyr at den må avstå fra å granske
de faktiske forhold, selv om disse kan reise strafferettslige eller
erstatningsrettslige spørsmål.
Sjølovkomiteens forslag til definisjon av "sjø-ulykke"
er snevrere enn området for tvungen sjøforklaring
etter dagens regler. Grunnstøtinger og sammenstøt
uten fare for betydelig person- eller tingskade, hvor det gjelder
tvungen sjøforklaring etter gjeldende sjølov,
vil falle utenfor. Sjølovkomiteen foreslår videre
at også nesten-ulykker skal være omfattet av havarikommisjonens
ansvarsområde, det vil si "hendelse som medfører
en umiddelbar fare for slik ulykke eller for sjøsikkerheten
for øvrig". Dette innebærer en utvidelse i forhold
til gjeldende rett når det gjelder hvilke tilfelle som
skal være gjenstand for undersøkelser. Det foreslås
presisert i loven at også fritidsbåter er omfattet
av reglene.
Det bør overlates til havarikommisjonen selv å avgjøre
om den skal iverksette undersøkelser etter en sjøulykke,
men likevel slik at departementet ut fra allmenne hensyn kan pålegge
havarikommisjonen å iverksette undersøkelser,
jf. komiteens forslag til § 477. Sjølovkomiteen
foreslår med dette at man ikke opprettholder dagens ordning
med at det etter loven i alle tilfelle skal iverksettes undersøkelser
etter bestemte typer ulykker.
Skillet mellom ulykker med norske og fremmede skip foreslås
opprettholdt, slik at alle sjøulykker med norske skip omfattes,
mens anvendelsesområdet for fremmede skip er begrenset
til saker der "ulykken inntreffer her i riket eller i den økonomiske
sonen eller i fiskevernsonen rundt Svalbard". Anvendelsesområdet
for fremmede skip blir etter Sjølovkomiteens forslag noe
utvidet i forhold til det som gjelder etter dagens sjølov.
De forhold som avdekkes gjennom undersøkelsene av sjøulykker
vil legge grunnlaget for det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet.
Hensynet til dette forebyggende arbeidet tilsier derfor at det skjer
undersøkelser etter flest mulig sjøfartsulykker
av noen betydning. Dette hensynet må imidlertid sees opp
mot hensynet til ressursbruken. Det er nettopp noe av hensikten
med de nye reglene at det skal foretas grundigere undersøkelser
etter sjøulykker enn det systemet med sjøforklaring
gir mulighet til. Dette tilsier en viss avgrensning av undersøkelsesmyndighetens
ansvarsområde, til ulykker hvor det har inntruffet skader
av en viss betydning eller hvor det har vært umiddelbar fare
for slik skade. Departementet foreslår på denne bakgrunn
at Sjølovkomiteens forslag til definisjon av "sjøulykke"
i hovedsak følges opp.
Når det gjelder rådsdirektiv 1999/35/EF,
er det behov for en videre definisjon av "sjøulykke". Her defineres
"sjøulykke" på samme måte som i IMO-koden
om undersøkelse av sjøulykker. På denne
bakgrunn foreslår departementet i utkastet § 472
annet ledd en tilsvarende definisjon av "sjøulykke" for
skip som omfattes av direktivet. Det betyr ikke at undersøkelsesmyndigheten
må foreta undersøkelser i alle disse sakene, jf.
utkastet § 476, men bare at den har kompetanse
til å foreta undersøkelser.
Norske myndigheter bør etter departementets syn ha adgang
til å foreta undersøkelser av ulykker med utenlandske
skip, så langt det er anledning til dette innenfor de grensene
som folkeretten setter. Departementet foreslår at anvendelsesområdet
for utenlandske skip blir regulert i samsvar med Sjølovkomiteens forslag,
men med slike begrensninger som følger av folkeretten.
Fremmede skip vil da bli omfattet av reglene når ulykken
inntreffer i riket, eller utenfor riket når flaggstaten
samtykker eller det i henhold til folkeretten kan utøves
norsk jurisdiksjon. Det vil imidlertid være opp til undersøkelsesmyndigheten
selv å vurdere om den vil foreta undersøkelser
av ulykker med utenlandske skip.
Departementet følger ikke opp Sjølovkomiteens forslag
om at det i alle saker skal være opp til havarikommisjonen
selv å avgjøre om undersøkelser skal iverksettes
eller ikke. Utkastet § 476 er på denne
bakgrunn basert på et skille mellom alvorlige sjøulykker med
norske skip der det etter loven skal skje undersøkelser
og alle andre sjøulykker der det etter loven kan skje undersøkelser.
Det viktigste formålet med sjøsikkerhetsarbeidet
er å hindre at liv går tapt til sjøs.
Departementet mener derfor det bør være obligatorisk
med undersøkelser ved alle sjøulykker med norske
skip der noen som følger med skipet har mistet livet eller
er kommet betydelig til skade Dette er det samme prinsippet som
i gjeldende sjølov.
Departementet mener det bør legges ekstra stor vekt
på arbeidet med sikkerheten i forbindelse med passasjertransport
til sjøs, og foreslår derfor at det skal være
obligatorisk med undersøkelser ved alle sjøulykker
som involverer norsk passasjerskip. Med dette forslaget utvides
området for obligatoriske undersøkelser av ulykker
med norske passasjerskip betydelig i forhold til gjeldende rett,
da det i dag ikke er krav om sjøforklaring ved nestenulykker
med passasjerskip.
Når man går over til et helt nytt system for
undersøkelse av sjøulykker, kan det være
grunn til å ha rom for en viss fleksibilitet i systemet
med hensyn til reglene om obligatoriske undersøkelser.
Departementet foreslår derfor i utkastet § 476
tredje ledd en hjemmel for Kongen til å unnta visse ulykker
fra regelen om obligatoriske undersøkelser.
Når det gjelder ulykker med andre fartøy enn
passasjerskip, og hvor det ikke er inntruffet død eller
alvorlig personskade, mener departementet at gode grunner taler
for å innføre en slik regel som Sjølovkomiteen
foreslår, om at undersøkelsesmyndigheten selv
i utgangspunktet avgjør om det bør iverksettes undersøkelser.
Forhold knyttet til rednings- og beredskapsoperasjonen kan være
avgjørende for utfallet av ulykken. Slike operasjoner må naturlig
anses som en del av det hendelsesforløp og de årsaksfaktorer
som det ligger til undersøkelsesmyndigheten å undersøke.
Dersom undersøkelsesmyndigheten avdekker mangler ved slike
operasjoner, bør den derfor kunne komme med forslag til
tiltak også på dette området.
Sjølovkomiteen var delt i synet på om det bør gjelde
et unntak fra opplysningsplikten for opplysninger som omfattes av
tvml. §§ 204 til 206. Flertallet mente
opplysningsplikten ikke burde omfatte slike forhold, fordi manglende
kjennskap til de aktuelle opplysningene ikke vil være av
så stor betydning for havarikommisjonen at dette ville
veie opp for den belastningen dette påfører vitnet.
Mindretallet mente det burde legges avgjørende vekt på å legge
forholdene best mulig til rette for at havarikommisjonen skal få tilgang
til informasjon, og gikk derfor inn for en ubegrenset opplysningsplikt,
under forutsetning av at dette kombineres med en særskilt
bestemmelse om taushetsplikt for havarikommisjonen og dens tjenestemenn
når det gjelder opplysninger som omfattes av tvml. §§ 204
til 206.
Departementet mener det avgjørende her bør være
hvilke regler som legger forholdene best til rette for sakens opplysning,
og derved for det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet. Forhold
av den art som en domstol ikke kan ta imot forklaring om etter tvml. §§ 204
til 206, kan etter omstendighetene være opplysninger som
er viktige i saken. Dersom hensynet til vitnene ivaretas med regler
om immunitet og med taushetsplikt for undersøkelsesmyndigheten,
mener departementet at hensynet til sjøsikkerhetsarbeidet tilsier
at det bør gjelde en ubegrenset opplysningsplikt. Departementet
legger i denne vurderingen også vekt på at det
fra grupper som spørsmålet vil berøre direkte
er gitt uttrykk for at man ønsker en ubegrenset opplysningsplikt,
jf. høringsuttalelsene fra Norges Rederiforbund og Norsk
Sjøoffisersforbund.
På denne bakgrunn foreslår departementet en ubegrenset
opplysningsplikt overfor undersøkelsesmyndigheten, kombinert
med en bestemmelse om at forklaringene bare kan brukes til sjøsikkerhetsmessige
formål, og ikke tillates brukt i en senere straffesak som
bevis mot den som har avgitt forklaringen.
Sjølovkomiteen foreslår at kommisjonens medlemmer,
i tillegg til den alminnelige taushetsplikten som følger
av forvaltningsloven, også skal ha taushetsplikt med hensyn
til forhold som et vitne har rett til å nekte å forklare
seg om etter reglene i tvistemålsloven §§ 206
a til 209 a.
En fast havarikommisjon vil være omfattet av forvaltningsloven,
jf. fvl § 1. De alminnelige reglene om taushetsplikt
i §§ 13 flg. der vil derfor gjelde, med
mindre det gjøres særskilte unntak i sjølovens regler.
Taushetsplikten innebærer at opplysninger om "noens personlige
forhold" samt opplysninger som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde,
ikke kan inntas i den offentlige rapporten fra undersøkelsesmyndigheten,
eller på annen måte gjøres offentlig
kjent. Reglene i forvaltningsloven § 13 b sikrer
imidlertid at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene
kan brukes for å oppnå det formål de
er innhentet for, i dette tilfellet å tilflyte sjøfartsmyndighetene
i forbindelse med det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet.
Departementets utgangspunkt for vurderingene er at det bør
kreves meget tungtveiende grunner for å innføre
strengere regler om taushetsplikt for undersøkelsesmyndigheten
enn det som ellers følger av forvaltningslovens alminnelige
regler. Beskyttelse av vitner bør primært skje
i form av regler som sikrer at man unngår at forklaringen
kan bli brukt mot vitnet i en senere straffesak mot vedkommende
og ikke gjennom særskilte regler om taushetsplikt som er
til hinder for offentlighetens innsyn i årsaksforholdene.
På denne bakgrunn foreslår departementet ikke
en generell regel om at det skal gjelde en særskilt taushetsplikt
for undersøkelsesmyndigheten for forhold som nevnt i tvml. §§ 204
- 209 a, som Sjølovkomiteen foreslår. Det foreslås
imidlertid regler som med enkelte unntak gir en tilsvarende streng
taushetsplikt for opplysninger som er undergitt en strengere taushetsplikt
enn det som følger av forvaltningsloven.
Sjølovkomiteen foreslår at havarikommisjonen skal
varsle dem som saken angår om undersøkelsene. Videre
foreslår Sjølovkomiteen regler om at de som saken
angår, skal gis adgang til å fremkomme med opplysninger
og synspunkter før saken er avsluttet, at de skal ha rett
til å være til stede ved undersøkelsene og
gjøre seg kjent med dokumentene, og at de skal ha rett
til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig i
forbindelse med undersøkelsene, og til å uttale
seg i saken. Det foreslås også at de som saken
angår, skal ha rett til å få et utkast
til rapport forelagt seg til uttalelse, "med mindre særlige
forhold tilsier at dette ikke gjøres".
Forvaltningsloven og offentlighetsloven vil gjelde for havarikommisjoners
arbeid. Virksomheten til en havarikommisjon er imidlertid av en
annen karakter enn den saksbehandlingen som forvaltningsloven typisk
er utformet med tanke på. Departementet anser det derfor
nødvendig med særregler i sjøloven som
gir dem som saken berører, nærmere rettigheter under
havarikommisjonens saksbehandling.
Virksomheten i den nye havarikommisjonen vil ikke ha det domstolspreget
som dagens særskilte undersøkelseskommisjoner
kan sies å ha. Det er derfor ikke naturlig å fortsette å la
tvistemålslovens regler regulere spørsmål
knyttet til de berørte personenes rettigheter mv. Det bør
i stedet gis regler om de berørtes rettigheter som er tilpasset
havarikommisjonens spesielle type virksomhet.
Departementet er på denne bakgrunn enig i Sjølovkomiteens
forslag til regler om undersøkelsesmyndighetens plikt til å varsle
dem som saken angår, og forslaget om å åpne
for at de kan følge undersøkelsene og gi dem rett
til å gjøre seg kjent med dokumentene. Departementet
foreslår imidlertid enkelte mindre endringer i Sjølovkomiteens
forslag. For det første foreslås retten til å følge
undersøkelsene formulert som et direktiv til kommisjonen
i stedet for som en rettighet. For det andre foreslår departementet
i tillegg en plikt for undersøkelsesmyndigheten til å gi
varsel om undersøkelsene til særlig berørte
stater.
Departementet foreslår videre at den som ønsker å motta
utkastet til rapport, selv må anmode undersøkelsesmyndigheten
om dette. Utkastet stiller ingen formelle krav til denne anmodningen.
Kommisjonen må kunne kreve at vedkommende kan dokumentere å være
blant dem som har rett til å få utkastet til rapport forelagt
seg etter utkastet. De som saken angår, skal etter utkastet § 484
gis underretning om retten til å anmode om å få utkastet
til rapport til uttalelse. Departementet foreslår at retten
begrenses til de deler av rapporten som knytter seg til forhold
som vedkommende har særlige forutsetninger for å uttale
seg om.
Det gjelder i dag ingen generell bestemmelse i sjøloven
om varslingsplikt ved sjøulykker mv. til sjøs.
Sjølovkomiteen foreslår en regel som pålegger skipsføreren
eller rederiet å gi melding til havarikommisjonen eller
Hovedredningssentralen eller nærmeste politimyndighet om
sjøulykke. Meldeplikten skal også gjelde for personer
som ellers blir vitne til slik ulykke, eller som påtreffer
vrakrester mv. som gir grunn til å frykte at det har inntruffet
en ulykke. Regler om meldeplikt ved sjøulykker er viktige,
fordi et fungerende varslingssystem er en nødvendig forutsetning
for at myndighetene skal komme raskt til ulykkesstedet. Departementet
mener derfor meldeplikten bør fremgå av loven.
I utkastet § 475 foreslår derfor departementet
bestemmelser om meldeplikt i tråd med Sjølovkomiteens
forslag og i tillegg at meldeplikten skal omfatte grunnstøtinger
og sammenstøt.
Departementet er enig med Kriminalpolitisentralen i at det bør
gjelde en gjensidig varslingsplikt mellom undersøkelsesmyndigheten
og politiet når en av dem mottar melding om sjøulykke
mv., og foreslår derfor en slik gjensidig varslingsplikt
i utkastet § 475. Det foreslås også en
regel om at undersøkelsesmyndigheten skal gi melding til
Sjøfartsdirektoratet og at Sjøfartsdirektoratet
skal gi melding til undersøkelsesmyndigheten når
direktoratet mottar varsel om arbeidsulykker. De nye reglene om
meldeplikt i sjøloven vil ikke medføre noen endringer
i de gjeldende regler om meldeplikt i forskrifter gitt med hjemmel
i sjødyktighetsloven, forurensningsloven, og sjømannsloven.
Unnlatelse fra skipsførerens eller rederiets side av å overholde
meldeplikten mv. bør belegges med straff. Departementet
foreslår derfor en ny straffebestemmelse i straffeloven § 414
annet ledd.
Når det gjelder utenlandske skip, er det i dag bare en
begrenset adgang til å holde sjøforklaring. Når
det først holdes sjøforklaring for utenlandske
skip i Norge, gjelder det etter sjøloven i utgangspunktet
ingen særregler med henblikk på å ivareta
fremmede staters interesser i undersøkelsen. IMO-kodens
bestemmelser om statenes samarbeid mv. ved undersøkelse
av sjøulykker er ikke gjennomført ved uttrykkelige
bestemmelser i norsk rett. Når det gjelder undersøkelser av
sjøulykker i utlandet, foreslår Sjølovkomiteen
at alle ulykker med norske skip skal omfattes av havarikommisjonens
ansvarsområde, uansett hvor ulykken inntreffer. Undersøkelsene
av sjøulykker i utlandet skal i utgangspunktet foretas
av havarikommisjonen, og ikke av norsk konsulrett, men slik at deler
av undersøkelsene kan gjennomføres i samarbeid
med norsk utenriksstasjon.
Departementet viser til at mange høringsinstanser mener
at utenriksstasjonene mangler den nødvendige ekspertise
og erfaring til å ha ansvaret for undersøkelse
av sjøulykker, og legger til grunn at det vil heve kvaliteten
på undersøkelsene å legge slike undersøkelser
til undersøkelsesmyndigheten. Departementet går
inn for Sjølovkomiteens forslag om å overføre
undersøkelser av sjøulykker i utlandet til undersøkelsesmyndigheten,
men slik at undersøkelsen kan gjennomføres i samarbeid
med norsk utenriksstasjon. Prinsippene i IMO-koden om undersøkelse
av sjøulykker foreslås presisert i loven. Departementet
foreslår samtidig å presisere at de norske reglene
bare kommer til anvendelse så langt norske myndigheters
kompetanse rekker etter folkeretten.
I tråd med Sjølovkomiteens forslag foreslås
også å presisere i loven at undersøkelsesmyndigheten
kan delta i undersøkelser utenfor riket som gjennomføres av
utenlandsk undersøkelsesmyndighet. Undersøkelsesmyndigheten
kan helt eller delvis overlate ansvaret for undersøkelsene
til fremmed stats undersøkelsesmyndighet. Den norske undersøkelsesmyndigheten
bør imidlertid selv foreta undersøkelser når
det gjelder de mest alvorlige ulykkene i utlandet med norske skip.
Sjølovkomiteens flertall går inn for at det
fortsatt skal være mulighet til å foreta en noe
begrenset form for sjøforklaring etter begjæring
fra rederiet, skipsføreren eller andre med vesentlig interesse,
eller fra Sjøfartsdirektoratet, eller etter begjæring
fra havarikommisjonen eller andre nordiske lands myndigheter. Den
form for "sjøforklaring" som Sjølovkomiteen foreslår å videreføre
som en frivillig ordning, er imidlertid noe annet enn det som etter
gjeldende rett er en "sjøforklaring". Sjølovkomiteen
foreslår ikke noen videreføring av dagens sjøforklaringsinstitutt. Undersøkelsene
foreslås avgrenset til klarlegging av hendelsesforløpet
og årsakene til ulykken, samt bevissikring i den forbindelse.
Selv om Sjølovkomiteen foreslår å begrense
formålet med en slik begrenset sjøforklaringsordning, mener
departementet at det ikke vil være tilstrekkelig til å avhjelpe
de manglene ved sjøforklaringsinstituttet som gjør
at det hersker utbredt misnøye med ordningen. Det forhold
at sivilrettslige og strafferettslige ansvarsforhold vil falle utenfor
undersøkelsesmyndighetens mandat reiser imidlertid spørsmålet
om det bør etableres spesialordninger for behandlingen
av disse forhold utenfor undersøkelsesmyndigheten, eller
om de alminnelige sivilprosessuelle og straffeprosessuelle reglene
her er tilstrekkelige. Departementet er her enig i Sjølovkomiteens
prinsipielle utgangspunkt, som er at klarlegging av strafferettslig
ansvar er en politi- og påtalemyndighetsoppgave, mens de privatrettslige
spørsmål i hovedsak bør være
en sak for de berørte private parter innenfor de alminnelige reglene
om sivile søksmål. Strafferettslige avhør
og etterforskning bør uansett skje etter reglene i straffeprosessloven.
Ingen høringsinstanser har sagt seg uenige i Sjølovkomiteens
forslag på dette punkt.
Departementet foreslår derfor at reglene om sjøforklaring
oppheves i sin helhet. Det foreslås i stedet regler som
gir undersøkelsesmyndigheten rett til å kreve
bevisopptak etter reglene i tvistemålsloven kapittel 20,
og uten hensyn til de begrensninger som ellers gjelder i medhold
av tvml. § 267. En tilsvarende særlig
rett til å kreve bevisopptak foreslås også for andre
nordiske lands myndigheter.
Noen høringsinstanser påpeker at den fellesnordiske
retten til å kreve bevisopptak ved sjøforklaring tilsier
at sjøforklaringsinstituttet opprettholdes. Departementet
er enig i at det er viktig å opprettholde den fellesnordiske
adgangen til å kreve bevisopptak i forbindelse med sjøulykker.
Det foreslås derfor en særlig regel i utkastet § 481
om at ved ulykker med skip hjemmehørende i Danmark, Sverige
eller Finland, kan vedkommende lands myndigheter kreve bevisopptak
etter de samme regler som det som gjelder for den norske havarikommisjonen
etter første ledd.
Med forslaget begrenses den nordiske rettsenheten her noe når
det gjelder rederens rett til å kreve bevisopptak, ved
at man i den norske sjøloven velger en tilsvarende løsning
som den Danmark har valgt. Hovedtrekkene i den nordiske rettsenheten
på området beholdes imidlertid med den foreslåtte
løsningen.
Sjøfartsdirektoratet er ikke selv direkte involvert i
undersøkelsen av sjøulykker. Sjøfartsdirektoratet mottar
resultatene fra sjøfartsinspektørenes undersøkelser,
fra sjøforklaringer og fra særskilte undersøkelseskommisjoner
som nedsettes, foretar statistikker og analyser, og iverksetter
slike sjøsikkerhetstiltak i form av regelarbeid mv. som
resultatene tilsier.
Sjølovkomiteens syn er at Sjøfartsdirektoratets virksomhet
bør avgrenses mot de oppgavene som legges til havarikommisjonen.
Sjøfartsdirektoratet bør fortsatt ha adgang til å iverksette
undersøkelser etter sjøulykker, såfremt
havarikommisjonens virksomhet ikke forstyrres. Det foreslås
imidlertid ingen nærmere regler om dette i NOU 1999:30.
Et grunnleggende hensyn ved utformingen av forholdet mellom undersøkelsesmyndigheten
og Sjøfartsdirektoratet er å ivareta undersøkelsesmyndighetens
frittstående og uavhengige stilling. Dette er nødvendig
for at kommisjonen skal oppnå den tillit og respekt som
er nødvendig for at den skal kunne fungere etter hensikten.
Forholdet til Sjøfartsdirektoratet må derfor forstås
og vurderes i lys av denne selvstendigheten, og det gjelder ikke
minst i saker der undersøkelsene direkte omfatter momenter
med tilknytning til Sjøfartsdirektoratets egen rolle, som
tilfellet var for eksempel i Sleipner-saken.
Sjøfartsdirektoratet vil, som alle andre, få tilgang til
resultatet av undersøkelsene gjennom havarikommisjonens
offisielle rapport. I hvilken grad havarikommisjonen ellers vil
finne det naturlig å kontakte Sjøfartsdirektoratet
i forbindelse med sine undersøkelser, vil det være
opp til kommisjonen selv å vurdere.
Departementet legger samtidig vekt på at Sjøfartsdirektoratets
rolle i det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet ikke må svekkes
når undersøkelsen av sjøulykker legges
inn i en fast havarikommisjon. At det vil være en fast
havarikommisjon, og ikke sjøfartsinspektørene,
som foretar etterforskningen av sjøulykker, vil etter departementets
syn ikke medføre noen nevneverdig endring i eller svekkelse
av Sjøfartsdirektoratets rolle i det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet.
På samme måte som i dag vil ikke Sjøfartsdirektoratets
rolle være avhengig av at det er Sjøfartsdirektoratet
selv som foretar undersøkelsene. Sjøfartsdirektoratets
rolle når det gjelder å føre ulykkesstatistikk
og å iverksette tiltak som følger opp resultatene
fra undersøkelsene vil være den samme som i dag.
Departementet foreslår på denne bakgrunn regler
for å sikre at Sjøfartsdirektoratet får
den nødvendige informasjonen om sjøulykker og
andre hendelser til sjøs.
Et særlig spørsmål er i hvilken utstrekning
Sjøfartsdirektoratet skal ha anledning til selv å foreta ulykkesundersøkelser.
Departementet foreslår at Sjøfartsdirektoratet,
etter godkjenning fra undersøkelsesmyndigheten, kan gis
anledning til å foreta egne undersøkelser i en
sak som undersøkelsesmyndigheten har til behandling. Undersøkelsesmyndigheten bør
kunne nekte direktoratet det aktuelle tiltaket dersom den finner
at tiltaket kan komme i veien for kommisjonens egne undersøkelser.
Ved sjøulykker hvor undersøkelsesmyndigheten ikke
iverksetter undersøkelser, og ved hendelser som faller
utenfor undersøkelsesmyndighetens ansvarsområde,
er det ingenting i veien for at Sjøfartsdirektoratet foretar
egne ulykkesundersøkelser. Også Sjølovkomiteen
legger dette til grunn.
Sjølovkomiteen legger til grunn at sjøfartsinspektørenes
oppgaver vil bli overflødige som en følge av de
foreslåtte endringene i reglene om sjøforklaring,
og foreslår derfor at ordningen med sjøfartsinspektører
opphører og at sjødyktighetsloven kapittel 3 oppheves.
Høringsinstansene presiserer imidlertid at man ikke uten
videre kan nedlegge ordningen med sjøfartsinspektører
slik Sjølovkomiteen foreslår, fordi de oppgavene
som sjøfartsinspektørene utfører for
påtalemyndigheten i sjøfartssaker, ikke vil bli overflødige
selv om de forebyggende ulykkesundersøkelsene legges inn
i en havarikommisjon. Departementet er derfor enig med høringsinstansene
i at sjøfartsinspektørenes oppgaver av politimessig
art i hovedsak bør videreføres.
Dagens ordning, der det er Sjøfartsdirektoratet som
er administrativt overordnet sjøfartsinspektørene,
bør opphøre. Det vil ikke lenger fremstå som
hensiktsmessig at tilsynsorganet innenfor sjøfarten skal være
administrativt overordnet den politimessige etterforskningen av
lovbrudd i sjøfartsforhold. De funksjonene som sjøfartsinspektørene
i dag ivaretar i kraft av sin politi- og påtalemyndighet,
bør derfor flyttes. Departementet foreslår at
sjødyktighetslovens regler om sjøfartsinspektørene
oppheves, og at sjøfartsinspektørenes oppgaver
videreføres og legges administrativt inn i politiet. Samtidig
foreslås straffeprosessloven § 55 første
ledd nr. 4 endret, slik at sjøfartsinspektørene
kommer inn i straffeprosessloven som en del av påtalemyndigheten.
Lovendringene må følges opp med korresponderende
tilpasninger i påtaleinstruksen og forskriftene til politiloven.
Etter anmodning fra Justisdepartementet nedsatte Politidirektoratet
28. februar 2002 en arbeidsgruppe med representanter fra
Justisdepartementet, Riksadvokaten, Politidirektoratet og Sjøfartsdirektoratet
og sjøfartsinspektørene, med mandat å vurdere
hvordan den straffeprosessuelle etterforskningen av sjøulykker
og andre saker under sjøfartslovgivningen bør
organiseres innenfor politiet når dagens ordning med sjøfartsinspektører
opphører. Arbeidsgruppens rapport følger som utrykt
vedlegg til proposisjonen. Departementet mener at arbeidsgruppens
forslag viser at det er mulig å gjennomføre på en
egnet måte en omlegging av sjøfartsinspektørenes
rolle med innpassing i politi og påtalemyndighet. Gruppens
forslag må vurderes nærmere før ikraftsetting
av de lovendringer som foreslås i proposisjonen.
Når undersøkelser foretas av en fast eller
særskilt oppnevnt kommisjon, har politiet ikke plikt, men
likevel rett til å sette i verk undersøkelser,
i den utstrekning politiet finner grunn til det. Det gjelder ingen
særlige begrensninger i adgangen til samtidig politietterforskning
ved siden av undersøkelsen av ulykkesårsakene,
verken ved sjøforklaring eller ved særskilte undersøkelseskommisjoner
etter sjøloven § 485 første
ledd. Dagens system er basert på at det ikke gjelder noe
skille mellom den strafferettslige etterforskningen og de årsaksrelaterte
undersøkelsene.
Sjølovkomiteen foreslår en ny bestemmelse i straffeprosessloven § 224
om at politiet ved sjøulykker som faller inn under ansvarsområdet
for Havarikommisjonen for sjøulykker, bare kan iverksette
etterforskning i følgende to tilfelle:
dersom havarikommisjonen velger å ikke
iverksette egne undersøkelser, eller
dersom havarikommisjonen selv ber om at politiet skal etterforske
saken.
For ulykker der det er grunn til mistanke om straffbart forhold,
foreslår Sjølovkomiteen ingen slik begrensning
i politiets adgang til å foreta etterforskning.
Innenfor luftfartsområdet har man ikke etablert noen
slik begrensning i politiets adgang til etterforskning som Sjølovkomiteen
har foreslått. Erfaringene derfra viser at de samarbeidsproblemer
som har oppstått, har latt seg løse ved et samarbeid
mellom undersøkelsesmyndigheten og politiet. Gode grunner
taler for at de samme reglene bør gjelde innenfor sjøfartsulykkene
her, som det som gjelder for luftfartsulykkene, særlig
ettersom dette vil bli lagt inn i en felles havarikommisjon. På denne
bakgrunn går departementet ikke inn for å følge
opp Sjølovkomiteens forslag til en ny bestemmelse i straffeprosessloven
som begrenser politiets adgang til parallell etterforskning. Når
det gjelder forslaget om en særlig bestemmelse om politiets
hjelp til vitneforklaringer, vises til Riksadvokatens høringsuttalelse,
som departementet slutter seg til.
Sjølovkomiteen foreslår ingen lovregulering
av havarikommisjonens organisasjon og sammensetning.
Spørsmålet om den nærmere organiseringen
av undersøkelser av sjøulykker innenfor en felles
havarikommisjon er, etter at Sjølovkomiteen avga sin utredning,
blitt vurdert nærmere av en arbeidsgruppe nedsatt av Samferdselsdepartementet.
Denne arbeidsgruppen avga i februar 2002 rapporten "Utredning angående
etablering av felles havarikommisjon". Arbeidsgruppen anbefalte
at en fast havarikommisjon for sjøfart ble lagt inn i en
felles havarikommisjon for transportområdet.
For at den felles havarikommisjonen skal kunne fylle sitt formål
med å bidra vesentlig til det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet,
er det nødvendig at den foretar undersøkelser
i flere saker enn bare de sakene der det etter utkastet § 476
annet ledd skal skje undersøkelser. Det er vanskelig å si
på forhånd hvor mange sjøulykker havarikommisjonen
vil måtte undersøke for å fylle dette
formålet. Sjøulykker, som ofte har tap av menneskeliv
eller alvorlig forurensning til følge, bør etter
departementets syn minst gis en tilsvarende ressursbase som de andre
transportområdene, med mellom fire og seks årsverk.
Om man skulle følge arbeidsgruppens anbefaling i rapporten
fra 2002 om å nøye seg med 1-3 fast ansatte for
undersøkelse av sjøulykker, og for øvrig
basere seg på innleid ekspertise i enkelttilfelle, ville
kommisjonen måtte anvende innleid ekspertise i et stort
antall saker om den skulle få foretatt et tilstrekkelig
antall ulykkesundersøkelser. Dette vil etter departementets
syn kunne bli mer kostbart enn å ha flere fast ansatte.
Forslaget innebærer administrative konsekvenser for
alle de offentlige instansene som i dag er involvert i undersøkelse
av sjøulykker, nemlig domstolene, sjøfartsinspektørene,
politiet, Sjøfartsdirektoratet, og særskilte undersøkelseskommisjoner.
Videre medfører forslaget administrative endringer for
den eksisterende Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane,
hvor det vil bli opprettet en ny enhet for sjøfarten.
Økonomisk innebærer de foreslåtte
endringene innsparinger på den ene siden, og økte
utgifter på den andre siden. Det vil bli innsparinger for
de institusjonene som i dag forestår undersøkelse
av sjøulykker, mens det vil bli et økt ressursbehov
i Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane når
undersøkelser av sjøulykker legges dit, og i Sjøfartsdirektoratet
når ansvaret for undersøkelser av arbeidsulykker
på skip legges dit. Samlet sett må det påregnes
at behovet for budsjettering av undersøkelsene av sjøulykker
innenfor Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane, samt
av arbeidsulykkene i Sjøfartsdirektoratet, ikke fullt ut
vil dekkes inn gjennom reduksjoner andre steder.
Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane vil bli utvidet
til å omfatte en egen enhet for sjøulykker. Departementet
legger til grunn at det bør opprettes fire til seks nye
faste stillinger i Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane
for undersøkelser av sjøulykker. Dette vil antakelig
innebære lønnskostnader på mellom 2,5
og 3,5 mill. kroner pr. år. Reiseutgifter, kontorkostnader
og utstyr, samt diverse andre kostnader i forbindelse med undersøkelsene, kommer
i tillegg. Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane har
beregnet at dette vil kunne utgjøre ca. mellom 4 og 5 mill.
kroner pr. år for sjøulykkene. I tillegg kommer
kostnader til spesielle tekniske analyser ol. Det kan vanskelig
angis eksakte tall for slike kostnader, da dette vil variere betydelig.