Til Odelstinget
I proposisjonen her fremmer Justisdepartementet forslag til endringer
i lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven).
Reglene i sjøloven om sjøforklaring foreslås
opphevet og erstattet med nye regler om undersøkelse av
sjøulykker i en fast undersøkelsesmyndighet. Lovforslaget
er en oppfølging av Sjølovkomiteens forslag i
NOU 1999:30 Undersøkelse av sjøulykker.
Lovforslaget identifiserer ikke hvilket organ denne faste undersøkelsesmyndigheten
skal legges til, men overlater dette til Kongens bestemmelse. Regjeringen
går inn for å etablere en felles havarikommisjon
for ulykker innen luftfart, jernbane, sjøfart mv., med
utgangspunkt i en utvidelse av dagens Havarikommisjon for sivil
luftfart og jernbane. Det er derfor en grunnleggende forutsetning
for det lovforslag som fremmes i proposisjonen, at undersøkelse
av sjøulykker vil bli lagt inn i en slik felles havarikommisjon. Den
nærmere organisering mv. av den felles havarikommisjonen
er ikke drøftet i proposisjonen.
Når en felles havarikommisjon for luftfart, jernbane,
sjøfart mv. er etablert og har virket i noen år, bør
det foretas en vurdering av om reglene om havarikommisjonens virksomhet
bør samles i én felles lov. I dag er dette regulert
i særlovgivningen innenfor hver transportsektor. Før
en felles havarikommisjon har samlet erfaring med å håndtere
de ulike transportområdene i samme kommisjon, er det imidlertid
ikke hensiktsmessig å utarbeide et lovforslag som samler reglene
om dette i en felles lov.
Formålet med å legge undersøkelsen
av sjøulykker inn i en fast havarikommisjon er å styrke
arbeidet med undersøkelser av sjøulykker, og derved
også det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet. Med
en fast havarikommisjon vil det i større grad enn ved dagens sjøforklaringer
være personer med en høy grad av relevant ekspertise
som står for undersøkelsene. En fast havarikommisjon
vil også gi større anledning til grundige og omfattende
undersøkelser av den enkelte ulykken, enn det en sjøforklaring
kan gjøre. En fast havarikommisjon gir videre grunnlag
for at det på sikt kan utvikles og bygges opp en generell
kompetanse innenfor feltet, som kommer det ulykkesforebyggende sjøsikkerhetsarbeidet
til gode.
Ved Stortingets vedtak 12. juni 1997 ble Regjeringen
bedt om å vurdere behovet for endringer i sjøforklaringsinstituttet.
Vedtaket ble truffet etter innstilling fra næringskomiteen
(Innst. S. nr. 223 (1996-1997)). På bakgrunn av Stortingets
vedtak ga Justisdepartementet i brev 13. mars 1998 Sjølovkomiteen
i oppdrag å vurdere og revidere ordningen med sjøforklaring.
Sjølovkomiteen avga sin utredning NOU 1999:30 Undersøkelse
av sjøulykker 10. november 1999. I utredningen
foreslår Sjølovkomiteen at det opprettes en fast
ulykkeskommisjon for undersøkelse av sjøulykker,
"Havarikommisjonen for sjøulykker". Sjølovkomiteens
undersøkelser viste at sjøforklaringsinstituttet
ikke lenger fungerer hensiktsmessig i praksis. Komiteen antar at
den kombinasjon av ulykkesundersøkelse og plassering av
sivilrettslig og strafferettslig ansvar som de någjeldende
reglene legger opp til, prinsipielt er uheldig og lite formålstjenlig.
Spørsmål om sivil- og strafferettslig ansvar bør behandles
som på andre livsområder, slik at ulykkesundersøkelsene
utformes med hovedvekt på at det viktigste formålet
med ulykkesundersøkelsen er å få så mye
som mulig informasjon om årsakene til ulykken, slik at
denne kunnskapen kan komme det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet
til gode. Forslaget om en havarikommisjon for sjøulykker
er utformet med sikte på å legge til rette for
at kommisjonen skal være et mest mulig effektivt redskap
i arbeidet med å styrke sjøsikkerheten.
Sjølovkomiteen legger til grunn at forvaltningsloven
og offentlighetsloven generelt vil gjelde for kommisjonens virksomhet,
men at det er behov for noen tilpasninger. Det foreslås
særlige regler om opplysningsplikt for kommisjonen, men
det er dissens i komiteen med hensyn til hvor langt den skal gå.
Det foreslås at havarikommisjonen selv skal ta stilling
til ved hvilke ulykker den skal iverksette undersøkelser,
men slik at den forutsettes å prioritere ulykker der det
er grunn til å regne med at en undersøkelse vil
kunne bidra til å styrke sjøsikkerheten.
Komiteens flertall foreslår at sjøfartsinspektørene
avvikles, og begrunner dette med at deres hovedoppgave etter sjødyktighetsloven
er knyttet til deltakelse i sjøforklaringer. Videre foreslår
Sjølovkomiteen en begrensning i politiets adgang til å foreta
undersøkelser parallelt med havarikommisjonen i saker hvor
det ikke foreligger mistanke om straffbart forhold. Undersøkelse
av sjøulykker reiser særlige spørsmål
knyttet til undersøkelser av norske skip etter ulykker
i utlandet. Sjølovkomiteen foreslår at havarikommisjonen
bør kunne iverksette undersøkelser etter ulykker
med alle norskregistrerte skip. Selv om sjøforklaringsinstituttet
anses generelt lite hensiktsmessig, går et flertall av
Sjølovkomiteens medlemmer inn for å beholde en
adgang til å foreta sjøforklaring som en særskilt
form for bevisopptak utenfor rettssak etter særskilt beslutning
av retten. Et mindretall går inn for å oppheve
sjøforklaringsinstituttet helt.
Justisdepartementet sendte NOU 1999:30 Undersøkelse
av sjøulykker på høring 4. mai
1999. I tillegg til å be om høringsinstansenes
kommentarer til Sjølovkomiteens forslag i NOU 1999:30,
ba Justisdepartementet i høringsbrevet også om
høringsinstansenes synspunkt på spørsmålet
om en felles havarikommisjon.
En arbeidsgruppe sammensatt av representanter for berørte
departementer og Havarikommisjonen for sivil luftfart har i 2001-2002
vurdert opprettelse av en havarikommisjon for sivil luftfart, jernbane
og sjøfart, eventuelt også veitrafikk, med utgangspunkt i
den nåværende Havarikommisjonen for sivil luftfart og
jernbane. Arbeidsgruppen avga sin rapport til Samferdselsdepartementet
i februar 2002. Arbeidsgruppen tilrår i sin konklusjon å opprette
en slik felles havarikommisjon for sivil luftfart, jernbane, sjø og
veg med utgangspunkt i den nåværende Havarikommisjonen
for sivil luftfart og jernbane, og at kommisjonen får ansvar
for undersøkelse av sjøulykker på bakgrunn
av Sjølovkomiteens forslag i NOU 1999:30. I samråd
med de berørte departementer mener Justisdepartementet
at undersøkelsen av sjøulykker bør legges
inn i en slik felles havarikommisjon, slik arbeidsgruppen tilrådde
i sin rapport.
Flere internasjonale regelverk berører spørsmål vedrørende
undersøkelser av sjøulykker.
De forente nasjoners havrettskonvensjon 10. desember
1982 (havrettskonvensjonen) har regler om flaggstatens suverenitet
i forhold til egne skip. Konvensjonen ble ratifisert av Norge 24. juni 1996.
Artikkel 94 nr. 1 bestemmer at "enhver stat skal effektivt utøve
sin jurisdiksjon og kontroll over skip som fører dets flagg,
i administrative, tekniske og sosiale saker". Dette reflekterer
det såkalte "flaggstatprinsippet", som bl.a. innebærer
at ansvaret for å sette i verk undersøkelser av
sjøulykker i utgangspunktet påligger den staten
hvor skipet er registrert, uansett om ulykken inntreffer innenfor
eller utenfor denne statens farvann.
ILO konvensjon nr. 134 av 30. oktober 1970 om forebygging
av ulykker (sjøfolk) ble ratifisert av Norge 9. mars
1976. Konvensjonen forplikter blant annet flaggstaten til å etterforske
arbeidsulykker om bord på skip som har tap av liv eller
alvorlig personskade til følge. ILO foretar for tiden en
gjennomgang av det samlede regelverket for sjøfolk med
sikte på å samle dette i en ny ILO-rammekonvensjon
om sjøfolk. Etter det departementet har fått opplyst,
tas det ikke sikte på substansielle endringer i reglene
om undersøkelse av ulykker. Den nye ILO-rammekonvensjonen
er planlagt sluttforhandlet i 2005.
EUs rådsdirektiv 1999/35/EF har bestemmelser om
undersøkelser av ulykker med visse typer passasjerskip.
Bestemmelsen i artikkel 12 avviker fra flaggstatprinsippet, ved
at kompetansen til å forestå undersøkelse
av en sjøulykke knytter seg til hvor ulykken skjer, og
ikke til flaggstatsjurisdiksjonen. I Ot.prp. nr. 65 (1999-2000)
sies om dette (side 12):
"Siden de norske reglene om sjøforklaring er
basert på prinsippet om flaggstatsjurisdiksjon, jf. punkt 4.1
over, krever direktivet en utvidelse av norske myndigheters kompetanse
til å initiere og forestå undersøkelser
av slike sjøulykker som direktivet omfatter, når
det gjelder fremmede skip. Departementet foreslår derfor
en ny § 486 a i sjøloven, som gir norske
myndigheter kompetanse innenfor direktivets anvendelsesområde
til å iverksette undersøkelser av slike sjøulykker
som artikkel 12 omfatter. Utenfor direktivets område vil § 484
annet ledd fortsatt regulere når det skal eller kan holdes
sjøforklaring for fremmede skip."
I april 2004 har EU-kommisjonen gitt uttrykk for at man vurderer å foreslå et
direktiv med regler om undersøkelse av sjøulykker.
Det kan ikke utelukkes at et EU-direktiv om dette vil medføre
behov for visse endringer i det regelverket som foreslås
i proposisjonen her. Det er imidlertid ikke grunn til å forvente at
det vil måtte gjøres grunnleggende endringer som følge
av et eventuelt EU-regelverk på feltet.
IMO, International Maritime Organization, er FNs sjøfartsorganisasjon.
Generalforsamlingen i IMO vedtok 27. november 1997, som
Assembly Resolution A.849 (20), "Code for the investigation of marine
casualties and incidents". Som retningslinje har IMO-koden om undersøkelse
av sjøulykker bare rådgivende status, men Sjølovkomiteen
uttaler at Norge som medlem av IMO bør følge oppfordringen om å ta
regelverket i bruk. Når det i proposisjonen henvises til
IMO-koden om undersøkelse av sjøulykker, er det
- med mindre annet fremgår - de opprinnelige bestemmelsene
fra 1997 det siktes til.
Reglene i gjeldende sjølov om undersøkelse
av sjøulykker er i hovedsak i samsvar med IMO-kodens bestemmelser.
Et av IMO-kodens grunnleggende prinsipper er imidlertid ikke gjennomført
i norsk rett, nemlig artikkel 1 nr. 4 om at etterforskning av sjøulykker
som har til formål å avdekke årsaksfaktorene med
det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet for øyet, skal
skje adskilt fra og uavhengig av enhver annen form for etterforskning.
Et av hovedpoengene i proposisjonen er å innføre
et slikt skille mellom årsaksrelaterte undersøkelser
på den ene siden og straffeprosessuell etterforskning på den
andre siden.
Flere av IMOs regelverk pålegger medlemsstatene å rapportere
resultatet av årsaksanalyser av ulykker til IMO. Sjøfartsmyndighetene
står for denne rapporteringen.
Norge har i dag ingen fast undersøkelseskommisjon for
sjøulykker, unntatt for visse ulykker med fiskefartøy.
Sjøulykker undersøkes enten i form av en sjøforklaring
eller ved en særskilt oppnevnt undersøkelseskommisjon.
Utgangspunktet er at undersøkelse av sjøulykker
skjer ved sjøforklaring etter reglene i sjøloven.
Sjøforklaring er en særskilt form for rettslig bevisopptak
ved domstolene. Reglene om hvordan en sjøforklaring skal
finne sted er å finne i sjøloven §§ 474
til 476. Når det avholdes sjøforklaring i utlandet
skjer dette normalt ved norsk konsulrett. Når det gjelder
hvilke ulykker som skal undersøkes ved sjøforklaring,
skiller sjøloven mellom ulykker der sjøforklaring
er obligatorisk, og ulykker der det kan holdes sjøforklaring
etter begjæring. Sjølovkomiteen har foretatt en
gjennomgåelse av avholdte sjøforklaringer i Norge.Det
undersøkte materialet tyder på at fiskebåter
er involvert i det overveiende antall ulykker hvor det holdes sjøforklaring.
Etter sjøloven § 485 første
ledd kan Justisdepartementet nedsette en særskilt undersøkelseskommisjon
til å foreta gransking av sjøulykker som har medført
store tap av liv eller eiendom. Det kan også nedsettes
en slik særskilt undersøkelseskommisjon dersom
"undersøkelsen antas å bli særlig omfattende eller
av innviklet art". Når det nedsettes en slik kommisjon,
kan sjøforklaring unnlates. Formålet med reglene
om en slik særlig undersøkelseskommisjon er å åpne
for at et allsidig sammensatt organ i rene unntakstilfeller skal
kunne forestå undersøkelsen av særlig
omfattende ulykker, samt å frita de ordinære domstolene
for langvarige og arbeidskrevende undersøkelser.
Det er nedsatt undersøkelseskommisjoner etter sjøloven § 485
første ledd i flere saker, blant annet etter kantringen
av boreplattformen "Alexander Kielland". Etter "Scandinavian Star"-ulykken
ble det nedsatt en nordisk kommisjon. Sjølovkomiteen konkluderer
med at disse granskningskommisjonene gjennomgående har
fungert meget tilfredsstillende og har utført et omhyggelig
og grundig arbeid i å kartlegge årsakene til ulykkene.
Ved disse store ulykkene har undersøkelseskommisjonene
brukt mye tid, og deres rapporter er blitt offentliggjort i serien
Norges Offentlige Utredninger (NOU).
Ved ulykker med merkepliktig fiskefartøy hvor fartøyer
forlates i sjøen og det er grunn til å frykte
at hele mannskapet er omkommet, skal ulykken granskes av en fast
undersøkelseskommisjon for slike ulykker. Kommisjonen har
ikke faste møter, men kommer sammen når det er
nødvendig for å foreta undersøkelser
av en inntruffet ulykke. Saksmengden er varierende, men det inntreffer
generelt få ulykker som omfattes av kommisjonens mandat.
Sjøfartsinspektørenes oppgave er å etterforske sjøulykker
og lovbrudd under sjødyktighetsloven og sjøloven.
De står for etterforskningen av sjøulykker som
representanter for påtalemyndigheten, og deltar i den forbindelse
i sjøforklaringer. Arbeidet med sjøforklaringer
og den videre etterforskningen av disse sakene er deres hovedoppgave.
Sjøfartsinspektørene etterforsker imidlertid også andre
saker enn sjøulykker. Det er i dag seks sjøfartsinspektører,
som er lokalisert rundt i landet i seks regioner. De etterforsker samlet
ca. 1 000 saker i året, inkludert de sakene der det
holdes sjøforklaring.
Dersom påtalemyndigheten setter i verk etterforskning
om årsaker til brann eller ulykker i samsvar med straffeprosessloven § 224
annet ledd, skal berørte myndigheter, herunder en eventuell
ulykkeskommisjon, varsles.
I Danmark opprettet man i 1990 en særskilt enhet til å foreta
oppklaring av ulykker til sjøs, Søfartsstyrelsens
Opklarings- og kontrolenhed. Danmark har beholdt sjøforklaringsinstituttet
i den danske sølov, lov nr. 170 av 16. mars 1994.
Frem til 1. juli 2001 var reglene om sjøforklaring
i store trekk de samme som i Norge. Ved lov nr. 106 av 13. februar
2001, som trådte i kraft 1. juli 2002, vedtok
imidlertid Danmark endringer i sin sjølov som innebærer
at det ikke lenger er sjøforklaring som er det viktigste
instituttet for undersøkelse av sjøulykker, men
Søfartsstyrelsens Opklarings- og kontrolenhed, jf. over.
I dag skiller de danske reglene om sjøforklaring seg derfor
vesentlig fra reglene i den norske sjøloven.
Både den finske og den svenske sjøloven har
regler om sjøforklaring som stort sett tilsvarer den norske
ordningen. På samme måte som i Norge er det obligatorisk
med sjøforklaring ved nærmere bestemte typer sjøulykker.
Svensk og finsk sjølov har på noen punkter enkelte
avvikende regler fra den norske sjøloven, bl.a. når
det gjelder reglene om hvilke ulykker det skal holdes sjøforklaring
for, og hvem som kan begjære sjøforklaring. Både
Sverige og Finland har også etablert faste undersøkelseskommisjoner som
også omfatter visse sjøulykker.
Sjølovkomiteen anser at sjøforklaringsinstituttet ikke
lenger er tilstrekkelig til å komme til bunns i årsaksforholdene,
og viser også til at det er en utstrakt misnøye
med ordningen med sjøforklaring i alle deler av sjøfartsnæringen.
En tidsmessig ordning for undersøkelse av sjøulykker
bør etableres ut fra prinsipielt andre utgangspunkt enn
dem som ligger til grunn for dagens sjøforklaringsinstitutt.
Komiteen fremhever at dagens ordning på viktige punkter
er i strid med grunnleggende prinsipper i IMO-koden om undersøkelse
av sjøulykker, særlig når det gjelder å skille
den årsaksrelaterte undersøkelsen av sjøulykker
fra spørsmål om ansvar og skyld.
I NOU 1999:30 kapittel 7 (side 40-49) foretar Sjølovkomiteen
en vurdering av hvordan sjøforklaringsinstituttet fungerer
i praksis. Det er sitert fra sammenfatningen og konklusjonen av
disse i proposisjonens kap. 6.
Sjølovkomiteen vurderer om det ville være et
alternativ å basere seg på særskilte
undersøkelseskommisjoner av den art som nedsettes etter
gjeldende sjølov § 485 første
ledd, men finner at det vil være mer effektivt, både
når det gjelder ressursbruk og kompetanseoppbygning, å etablere
en fast undersøkelseskommisjon. Sjølovkomiteen
foreslår på denne bakgrunn en faglig frittstående
havarikommisjon for sjøulykker. Dens oppgave skal være å foreta
undersøkelser av sjøulykker ved å kartlegge
hendelsesforløp og årsaksfaktorer, utrede forhold
av betydning for å forebygge sjøulykker og bedre
sjøsikkerheten. Kommisjonen skal ikke foreta vurderinger
av skyld og ansvar.
Samtlige høringsinstanser unntatt Sjøfartsdirektoratet
støtter i utgangspunktet et forslag om å legge undersøkelsen
av sjøulykker inn i en fast havarikommisjon for sjøulykker,
slik Sjølovkomiteens flertall foreslår. Ingen
høringsinstanser går imot at undersøkelser
av sjøulykker legges til en fast havarikommisjon. Da Sjølovkomiteens
utredning ble sendt på høring våren 2000,
ba videre Justisdepartementet høringsinstansene spesielt
om å uttale seg om hvorvidt en felles havarikommisjon for
hele transportsektoren burde utredes. 24 høringsinstanser
støtter forslaget om at man bør utrede en felles
fast havarikommisjon for hele transportsektoren. Ingen høringsinstanser
er imot at en felles havarikommisjon for alle typer transportulykker
utredes nærmere, selv om noen også gir uttrykk
for en viss skepsis til en slik fast felles kommisjon.
Som det fremgår både av Sjølovkomiteens
utredning og høringsinstansenes uttalelser, er dagens ordning
med undersøkelse av sjøulykker ved sjøforklaring
for domstolene ikke tilfredsstillende når det gjelder å frembringe
informasjon om årsaksfaktorene bak sjøulykker.
Slike årsaksrelaterte undersøkelser av sjøulykker
er av grunnleggende betydning for det generelle arbeidet med sikkerhet
til sjøs.
Departementet slutter seg i hovedsak til Sjølovkomitens
forslag og begrunnelse, og foreslår at ordningen med sjøforklaring
avvikles og erstattes med en faglig uavhengig undersøkelsesmyndighet
i form av en fast havarikommisjon. Undersøkelsesmyndighetens
oppgave skal være å foreta undersøkelse
av sjøulykker ved å kartlegge hendelsesforløp
og årsaksfaktorer, og å utrede forhold av betydning
for å forebygge sjøulykker og bedre sjøsikkerheten.
Undersøkelsene skal munne ut i en rapport med havarikommisjonens
konklusjoner og tilrådinger om tiltak som bør
gjøres for å bedre sjøsikkerheten. Når
rapporten er avgitt, vil havarikommisjonens oppgave være
avsluttet. Det vil være de offentlige myndigheter som er
ansvarlig for saksområdet, normalt Sjøfartsdirektoratet
som tilsynsorgan for sjøfarten, som tar stilling til om
og på hvilken måte undersøkelsesmyndighetens
tilrådinger skal følges opp.
Departementet foreslår også å oppheve
sjølovens regler om særskilt nedsatte undersøkelseskommisjoner.
Det vil normalt ikke være behov for slike særskilt
nedsatte kommisjoner når man etablerer en fast kommisjon.
Dersom man i et spesielt tilfelle likevel skulle ønske
en ad hoc kommisjon, kan den oppnevnes uten særlige regler
om dette i sjøloven.
Etter lovforslaget i proposisjonen skal undersøkelse
av sjøulykker legges til "den myndighet Kongen bestemmer".
Departementet går inn for å legge også undersøkelse
av sjøulykker inn i den felles havarikommisjonen for sivil
luftfart og jernbane. Havarikommisjonen vil da omfatte luftfart,
jernbane og sjøfart. Dette er i tråd med Sjølovkomiteens
generelle anbefaling.
Sjølovkomiteen foreslår at Den faste undersøkelseskommisjonen
for visse ulykker innen fiskeflåten innlemmes i Havarikommisjonen
for sjøulykker, og at mandatet da bør omfatte
et bredere spekter av ulykker med fiskefartøy enn det som
ligger til den faste kommisjonen i dag. Forslaget vil innebære
en styrking av undersøkelsene etter ulykker med fiskebåter,
og støttes av fiskerinæringen. Departementet går
inn for Sjølovkomiteens forslag. Reglene i gjeldende sjølov § 485
annet ledd om en særskilt havarikommisjon for fiskeflåten
foreslås dermed opphevet.
Sjølovkomiteens syn er at klarlegging av strafferettslig
ansvar må være en oppgave for politi- og påtalemyndigheten,
mens privatrettslige spørsmål på tilsvarende
måte må være en oppgave for de berørte private
parter. Hovedoppgaven for en offentlig ordning med undersøkelse
av sjøulykker bør utformes med henblikk på behovet
for effektiv klarlegging av årsakene til sjøulykker.
Sjølovkomiteen foreslår på denne bakgrunn
en regel om at havarikommisjonens oppgave skal være:
"å søke å klarlegge hendelsesforløp
og årsaksforhold, utrede forhold av betydning for å forebygge sjøulykker
og bedre sjøsikkerheten, og avgi og offentliggjøre
en rapport med kommisjonens tilrådinger når undersøkelsen
er avsluttet".
I dette ligger at havarikommisjonen ikke skal foreta vurderinger
knyttet til skyld og ansvar.
Departementet er enig med Sjølovkomiteen i at klarlegging
av ulykkesårsakene bør stå i sentrum
for de offentlige ulykkesundersøkelsene, med det formål at
den innsikten man får i årsaksforholdene brukes gjennom
det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet til å unngå lignende
ulykker i fremtiden. Prinsippet om undersøkelser av sjøulykker,
som sier at undersøkelsene av ulykkesårsaken skal
skje atskilt fra og uavhengig av enhver annen etterforskning knyttet
til ulykken, har derfor etter departementets syn gode grunner for
seg.
Høringsinstansene innenfor politiet og påtalemyndigheten
har påpekt at denne endringen vil innebære at
man må se nærmere på politiets etterforskning
av sjøulykker. Departementet er enig i at det blir nødvendig å vurdere
dette. Når ordningen med sjøforklaring bortfaller,
bortfaller derfor også et viktig element i politiets etterforskning
av disse ulykkene. Departementet vil understreke at prinsippet om
at undersøkelsesmyndigheten ikke skal vurdere forhold knyttet
til skyld og ansvar, ikke betyr at den må avstå fra å granske
de faktiske forhold, selv om disse kan reise strafferettslige eller
erstatningsrettslige spørsmål.
Sjølovkomiteens forslag til definisjon av "sjø-ulykke"
er snevrere enn området for tvungen sjøforklaring
etter dagens regler. Grunnstøtinger og sammenstøt
uten fare for betydelig person- eller tingskade, hvor det gjelder
tvungen sjøforklaring etter gjeldende sjølov,
vil falle utenfor. Sjølovkomiteen foreslår videre
at også nesten-ulykker skal være omfattet av havarikommisjonens
ansvarsområde, det vil si "hendelse som medfører
en umiddelbar fare for slik ulykke eller for sjøsikkerheten
for øvrig". Dette innebærer en utvidelse i forhold
til gjeldende rett når det gjelder hvilke tilfelle som
skal være gjenstand for undersøkelser. Det foreslås
presisert i loven at også fritidsbåter er omfattet
av reglene.
Det bør overlates til havarikommisjonen selv å avgjøre
om den skal iverksette undersøkelser etter en sjøulykke,
men likevel slik at departementet ut fra allmenne hensyn kan pålegge
havarikommisjonen å iverksette undersøkelser,
jf. komiteens forslag til § 477. Sjølovkomiteen
foreslår med dette at man ikke opprettholder dagens ordning
med at det etter loven i alle tilfelle skal iverksettes undersøkelser
etter bestemte typer ulykker.
Skillet mellom ulykker med norske og fremmede skip foreslås
opprettholdt, slik at alle sjøulykker med norske skip omfattes,
mens anvendelsesområdet for fremmede skip er begrenset
til saker der "ulykken inntreffer her i riket eller i den økonomiske
sonen eller i fiskevernsonen rundt Svalbard". Anvendelsesområdet
for fremmede skip blir etter Sjølovkomiteens forslag noe
utvidet i forhold til det som gjelder etter dagens sjølov.
De forhold som avdekkes gjennom undersøkelsene av sjøulykker
vil legge grunnlaget for det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet.
Hensynet til dette forebyggende arbeidet tilsier derfor at det skjer
undersøkelser etter flest mulig sjøfartsulykker
av noen betydning. Dette hensynet må imidlertid sees opp
mot hensynet til ressursbruken. Det er nettopp noe av hensikten
med de nye reglene at det skal foretas grundigere undersøkelser
etter sjøulykker enn det systemet med sjøforklaring
gir mulighet til. Dette tilsier en viss avgrensning av undersøkelsesmyndighetens
ansvarsområde, til ulykker hvor det har inntruffet skader
av en viss betydning eller hvor det har vært umiddelbar fare
for slik skade. Departementet foreslår på denne bakgrunn
at Sjølovkomiteens forslag til definisjon av "sjøulykke"
i hovedsak følges opp.
Når det gjelder rådsdirektiv 1999/35/EF,
er det behov for en videre definisjon av "sjøulykke". Her defineres
"sjøulykke" på samme måte som i IMO-koden
om undersøkelse av sjøulykker. På denne
bakgrunn foreslår departementet i utkastet § 472
annet ledd en tilsvarende definisjon av "sjøulykke" for
skip som omfattes av direktivet. Det betyr ikke at undersøkelsesmyndigheten
må foreta undersøkelser i alle disse sakene, jf.
utkastet § 476, men bare at den har kompetanse
til å foreta undersøkelser.
Norske myndigheter bør etter departementets syn ha adgang
til å foreta undersøkelser av ulykker med utenlandske
skip, så langt det er anledning til dette innenfor de grensene
som folkeretten setter. Departementet foreslår at anvendelsesområdet
for utenlandske skip blir regulert i samsvar med Sjølovkomiteens forslag,
men med slike begrensninger som følger av folkeretten.
Fremmede skip vil da bli omfattet av reglene når ulykken
inntreffer i riket, eller utenfor riket når flaggstaten
samtykker eller det i henhold til folkeretten kan utøves
norsk jurisdiksjon. Det vil imidlertid være opp til undersøkelsesmyndigheten
selv å vurdere om den vil foreta undersøkelser
av ulykker med utenlandske skip.
Departementet følger ikke opp Sjølovkomiteens forslag
om at det i alle saker skal være opp til havarikommisjonen
selv å avgjøre om undersøkelser skal iverksettes
eller ikke. Utkastet § 476 er på denne
bakgrunn basert på et skille mellom alvorlige sjøulykker med
norske skip der det etter loven skal skje undersøkelser
og alle andre sjøulykker der det etter loven kan skje undersøkelser.
Det viktigste formålet med sjøsikkerhetsarbeidet
er å hindre at liv går tapt til sjøs.
Departementet mener derfor det bør være obligatorisk
med undersøkelser ved alle sjøulykker med norske
skip der noen som følger med skipet har mistet livet eller
er kommet betydelig til skade Dette er det samme prinsippet som
i gjeldende sjølov.
Departementet mener det bør legges ekstra stor vekt
på arbeidet med sikkerheten i forbindelse med passasjertransport
til sjøs, og foreslår derfor at det skal være
obligatorisk med undersøkelser ved alle sjøulykker
som involverer norsk passasjerskip. Med dette forslaget utvides
området for obligatoriske undersøkelser av ulykker
med norske passasjerskip betydelig i forhold til gjeldende rett,
da det i dag ikke er krav om sjøforklaring ved nestenulykker
med passasjerskip.
Når man går over til et helt nytt system for
undersøkelse av sjøulykker, kan det være
grunn til å ha rom for en viss fleksibilitet i systemet
med hensyn til reglene om obligatoriske undersøkelser.
Departementet foreslår derfor i utkastet § 476
tredje ledd en hjemmel for Kongen til å unnta visse ulykker
fra regelen om obligatoriske undersøkelser.
Når det gjelder ulykker med andre fartøy enn
passasjerskip, og hvor det ikke er inntruffet død eller
alvorlig personskade, mener departementet at gode grunner taler
for å innføre en slik regel som Sjølovkomiteen
foreslår, om at undersøkelsesmyndigheten selv
i utgangspunktet avgjør om det bør iverksettes undersøkelser.
Forhold knyttet til rednings- og beredskapsoperasjonen kan være
avgjørende for utfallet av ulykken. Slike operasjoner må naturlig
anses som en del av det hendelsesforløp og de årsaksfaktorer
som det ligger til undersøkelsesmyndigheten å undersøke.
Dersom undersøkelsesmyndigheten avdekker mangler ved slike
operasjoner, bør den derfor kunne komme med forslag til
tiltak også på dette området.
Sjølovkomiteen var delt i synet på om det bør gjelde
et unntak fra opplysningsplikten for opplysninger som omfattes av
tvml. §§ 204 til 206. Flertallet mente
opplysningsplikten ikke burde omfatte slike forhold, fordi manglende
kjennskap til de aktuelle opplysningene ikke vil være av
så stor betydning for havarikommisjonen at dette ville
veie opp for den belastningen dette påfører vitnet.
Mindretallet mente det burde legges avgjørende vekt på å legge
forholdene best mulig til rette for at havarikommisjonen skal få tilgang
til informasjon, og gikk derfor inn for en ubegrenset opplysningsplikt,
under forutsetning av at dette kombineres med en særskilt
bestemmelse om taushetsplikt for havarikommisjonen og dens tjenestemenn
når det gjelder opplysninger som omfattes av tvml. §§ 204
til 206.
Departementet mener det avgjørende her bør være
hvilke regler som legger forholdene best til rette for sakens opplysning,
og derved for det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet. Forhold
av den art som en domstol ikke kan ta imot forklaring om etter tvml. §§ 204
til 206, kan etter omstendighetene være opplysninger som
er viktige i saken. Dersom hensynet til vitnene ivaretas med regler
om immunitet og med taushetsplikt for undersøkelsesmyndigheten,
mener departementet at hensynet til sjøsikkerhetsarbeidet tilsier
at det bør gjelde en ubegrenset opplysningsplikt. Departementet
legger i denne vurderingen også vekt på at det
fra grupper som spørsmålet vil berøre direkte
er gitt uttrykk for at man ønsker en ubegrenset opplysningsplikt,
jf. høringsuttalelsene fra Norges Rederiforbund og Norsk
Sjøoffisersforbund.
På denne bakgrunn foreslår departementet en ubegrenset
opplysningsplikt overfor undersøkelsesmyndigheten, kombinert
med en bestemmelse om at forklaringene bare kan brukes til sjøsikkerhetsmessige
formål, og ikke tillates brukt i en senere straffesak som
bevis mot den som har avgitt forklaringen.
Sjølovkomiteen foreslår at kommisjonens medlemmer,
i tillegg til den alminnelige taushetsplikten som følger
av forvaltningsloven, også skal ha taushetsplikt med hensyn
til forhold som et vitne har rett til å nekte å forklare
seg om etter reglene i tvistemålsloven §§ 206
a til 209 a.
En fast havarikommisjon vil være omfattet av forvaltningsloven,
jf. fvl § 1. De alminnelige reglene om taushetsplikt
i §§ 13 flg. der vil derfor gjelde, med
mindre det gjøres særskilte unntak i sjølovens regler.
Taushetsplikten innebærer at opplysninger om "noens personlige
forhold" samt opplysninger som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde,
ikke kan inntas i den offentlige rapporten fra undersøkelsesmyndigheten,
eller på annen måte gjøres offentlig
kjent. Reglene i forvaltningsloven § 13 b sikrer
imidlertid at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene
kan brukes for å oppnå det formål de
er innhentet for, i dette tilfellet å tilflyte sjøfartsmyndighetene
i forbindelse med det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet.
Departementets utgangspunkt for vurderingene er at det bør
kreves meget tungtveiende grunner for å innføre
strengere regler om taushetsplikt for undersøkelsesmyndigheten
enn det som ellers følger av forvaltningslovens alminnelige
regler. Beskyttelse av vitner bør primært skje
i form av regler som sikrer at man unngår at forklaringen
kan bli brukt mot vitnet i en senere straffesak mot vedkommende
og ikke gjennom særskilte regler om taushetsplikt som er
til hinder for offentlighetens innsyn i årsaksforholdene.
På denne bakgrunn foreslår departementet ikke
en generell regel om at det skal gjelde en særskilt taushetsplikt
for undersøkelsesmyndigheten for forhold som nevnt i tvml. §§ 204
- 209 a, som Sjølovkomiteen foreslår. Det foreslås
imidlertid regler som med enkelte unntak gir en tilsvarende streng
taushetsplikt for opplysninger som er undergitt en strengere taushetsplikt
enn det som følger av forvaltningsloven.
Sjølovkomiteen foreslår at havarikommisjonen skal
varsle dem som saken angår om undersøkelsene. Videre
foreslår Sjølovkomiteen regler om at de som saken
angår, skal gis adgang til å fremkomme med opplysninger
og synspunkter før saken er avsluttet, at de skal ha rett
til å være til stede ved undersøkelsene og
gjøre seg kjent med dokumentene, og at de skal ha rett
til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig i
forbindelse med undersøkelsene, og til å uttale
seg i saken. Det foreslås også at de som saken
angår, skal ha rett til å få et utkast
til rapport forelagt seg til uttalelse, "med mindre særlige
forhold tilsier at dette ikke gjøres".
Forvaltningsloven og offentlighetsloven vil gjelde for havarikommisjoners
arbeid. Virksomheten til en havarikommisjon er imidlertid av en
annen karakter enn den saksbehandlingen som forvaltningsloven typisk
er utformet med tanke på. Departementet anser det derfor
nødvendig med særregler i sjøloven som
gir dem som saken berører, nærmere rettigheter under
havarikommisjonens saksbehandling.
Virksomheten i den nye havarikommisjonen vil ikke ha det domstolspreget
som dagens særskilte undersøkelseskommisjoner
kan sies å ha. Det er derfor ikke naturlig å fortsette å la
tvistemålslovens regler regulere spørsmål
knyttet til de berørte personenes rettigheter mv. Det bør
i stedet gis regler om de berørtes rettigheter som er tilpasset
havarikommisjonens spesielle type virksomhet.
Departementet er på denne bakgrunn enig i Sjølovkomiteens
forslag til regler om undersøkelsesmyndighetens plikt til å varsle
dem som saken angår, og forslaget om å åpne
for at de kan følge undersøkelsene og gi dem rett
til å gjøre seg kjent med dokumentene. Departementet
foreslår imidlertid enkelte mindre endringer i Sjølovkomiteens
forslag. For det første foreslås retten til å følge
undersøkelsene formulert som et direktiv til kommisjonen
i stedet for som en rettighet. For det andre foreslår departementet
i tillegg en plikt for undersøkelsesmyndigheten til å gi
varsel om undersøkelsene til særlig berørte
stater.
Departementet foreslår videre at den som ønsker å motta
utkastet til rapport, selv må anmode undersøkelsesmyndigheten
om dette. Utkastet stiller ingen formelle krav til denne anmodningen.
Kommisjonen må kunne kreve at vedkommende kan dokumentere å være
blant dem som har rett til å få utkastet til rapport forelagt
seg etter utkastet. De som saken angår, skal etter utkastet § 484
gis underretning om retten til å anmode om å få utkastet
til rapport til uttalelse. Departementet foreslår at retten
begrenses til de deler av rapporten som knytter seg til forhold
som vedkommende har særlige forutsetninger for å uttale
seg om.
Det gjelder i dag ingen generell bestemmelse i sjøloven
om varslingsplikt ved sjøulykker mv. til sjøs.
Sjølovkomiteen foreslår en regel som pålegger skipsføreren
eller rederiet å gi melding til havarikommisjonen eller
Hovedredningssentralen eller nærmeste politimyndighet om
sjøulykke. Meldeplikten skal også gjelde for personer
som ellers blir vitne til slik ulykke, eller som påtreffer
vrakrester mv. som gir grunn til å frykte at det har inntruffet
en ulykke. Regler om meldeplikt ved sjøulykker er viktige,
fordi et fungerende varslingssystem er en nødvendig forutsetning
for at myndighetene skal komme raskt til ulykkesstedet. Departementet
mener derfor meldeplikten bør fremgå av loven.
I utkastet § 475 foreslår derfor departementet
bestemmelser om meldeplikt i tråd med Sjølovkomiteens
forslag og i tillegg at meldeplikten skal omfatte grunnstøtinger
og sammenstøt.
Departementet er enig med Kriminalpolitisentralen i at det bør
gjelde en gjensidig varslingsplikt mellom undersøkelsesmyndigheten
og politiet når en av dem mottar melding om sjøulykke
mv., og foreslår derfor en slik gjensidig varslingsplikt
i utkastet § 475. Det foreslås også en
regel om at undersøkelsesmyndigheten skal gi melding til
Sjøfartsdirektoratet og at Sjøfartsdirektoratet
skal gi melding til undersøkelsesmyndigheten når
direktoratet mottar varsel om arbeidsulykker. De nye reglene om
meldeplikt i sjøloven vil ikke medføre noen endringer
i de gjeldende regler om meldeplikt i forskrifter gitt med hjemmel
i sjødyktighetsloven, forurensningsloven, og sjømannsloven.
Unnlatelse fra skipsførerens eller rederiets side av å overholde
meldeplikten mv. bør belegges med straff. Departementet
foreslår derfor en ny straffebestemmelse i straffeloven § 414
annet ledd.
Når det gjelder utenlandske skip, er det i dag bare en
begrenset adgang til å holde sjøforklaring. Når
det først holdes sjøforklaring for utenlandske
skip i Norge, gjelder det etter sjøloven i utgangspunktet
ingen særregler med henblikk på å ivareta
fremmede staters interesser i undersøkelsen. IMO-kodens
bestemmelser om statenes samarbeid mv. ved undersøkelse
av sjøulykker er ikke gjennomført ved uttrykkelige
bestemmelser i norsk rett. Når det gjelder undersøkelser av
sjøulykker i utlandet, foreslår Sjølovkomiteen
at alle ulykker med norske skip skal omfattes av havarikommisjonens
ansvarsområde, uansett hvor ulykken inntreffer. Undersøkelsene
av sjøulykker i utlandet skal i utgangspunktet foretas
av havarikommisjonen, og ikke av norsk konsulrett, men slik at deler
av undersøkelsene kan gjennomføres i samarbeid
med norsk utenriksstasjon.
Departementet viser til at mange høringsinstanser mener
at utenriksstasjonene mangler den nødvendige ekspertise
og erfaring til å ha ansvaret for undersøkelse
av sjøulykker, og legger til grunn at det vil heve kvaliteten
på undersøkelsene å legge slike undersøkelser
til undersøkelsesmyndigheten. Departementet går
inn for Sjølovkomiteens forslag om å overføre
undersøkelser av sjøulykker i utlandet til undersøkelsesmyndigheten,
men slik at undersøkelsen kan gjennomføres i samarbeid
med norsk utenriksstasjon. Prinsippene i IMO-koden om undersøkelse
av sjøulykker foreslås presisert i loven. Departementet
foreslår samtidig å presisere at de norske reglene
bare kommer til anvendelse så langt norske myndigheters
kompetanse rekker etter folkeretten.
I tråd med Sjølovkomiteens forslag foreslås
også å presisere i loven at undersøkelsesmyndigheten
kan delta i undersøkelser utenfor riket som gjennomføres av
utenlandsk undersøkelsesmyndighet. Undersøkelsesmyndigheten
kan helt eller delvis overlate ansvaret for undersøkelsene
til fremmed stats undersøkelsesmyndighet. Den norske undersøkelsesmyndigheten
bør imidlertid selv foreta undersøkelser når
det gjelder de mest alvorlige ulykkene i utlandet med norske skip.
Sjølovkomiteens flertall går inn for at det
fortsatt skal være mulighet til å foreta en noe
begrenset form for sjøforklaring etter begjæring
fra rederiet, skipsføreren eller andre med vesentlig interesse,
eller fra Sjøfartsdirektoratet, eller etter begjæring
fra havarikommisjonen eller andre nordiske lands myndigheter. Den
form for "sjøforklaring" som Sjølovkomiteen foreslår å videreføre
som en frivillig ordning, er imidlertid noe annet enn det som etter
gjeldende rett er en "sjøforklaring". Sjølovkomiteen
foreslår ikke noen videreføring av dagens sjøforklaringsinstitutt. Undersøkelsene
foreslås avgrenset til klarlegging av hendelsesforløpet
og årsakene til ulykken, samt bevissikring i den forbindelse.
Selv om Sjølovkomiteen foreslår å begrense
formålet med en slik begrenset sjøforklaringsordning, mener
departementet at det ikke vil være tilstrekkelig til å avhjelpe
de manglene ved sjøforklaringsinstituttet som gjør
at det hersker utbredt misnøye med ordningen. Det forhold
at sivilrettslige og strafferettslige ansvarsforhold vil falle utenfor
undersøkelsesmyndighetens mandat reiser imidlertid spørsmålet
om det bør etableres spesialordninger for behandlingen
av disse forhold utenfor undersøkelsesmyndigheten, eller
om de alminnelige sivilprosessuelle og straffeprosessuelle reglene
her er tilstrekkelige. Departementet er her enig i Sjølovkomiteens
prinsipielle utgangspunkt, som er at klarlegging av strafferettslig
ansvar er en politi- og påtalemyndighetsoppgave, mens de privatrettslige
spørsmål i hovedsak bør være
en sak for de berørte private parter innenfor de alminnelige reglene
om sivile søksmål. Strafferettslige avhør
og etterforskning bør uansett skje etter reglene i straffeprosessloven.
Ingen høringsinstanser har sagt seg uenige i Sjølovkomiteens
forslag på dette punkt.
Departementet foreslår derfor at reglene om sjøforklaring
oppheves i sin helhet. Det foreslås i stedet regler som
gir undersøkelsesmyndigheten rett til å kreve
bevisopptak etter reglene i tvistemålsloven kapittel 20,
og uten hensyn til de begrensninger som ellers gjelder i medhold
av tvml. § 267. En tilsvarende særlig
rett til å kreve bevisopptak foreslås også for andre
nordiske lands myndigheter.
Noen høringsinstanser påpeker at den fellesnordiske
retten til å kreve bevisopptak ved sjøforklaring tilsier
at sjøforklaringsinstituttet opprettholdes. Departementet
er enig i at det er viktig å opprettholde den fellesnordiske
adgangen til å kreve bevisopptak i forbindelse med sjøulykker.
Det foreslås derfor en særlig regel i utkastet § 481
om at ved ulykker med skip hjemmehørende i Danmark, Sverige
eller Finland, kan vedkommende lands myndigheter kreve bevisopptak
etter de samme regler som det som gjelder for den norske havarikommisjonen
etter første ledd.
Med forslaget begrenses den nordiske rettsenheten her noe når
det gjelder rederens rett til å kreve bevisopptak, ved
at man i den norske sjøloven velger en tilsvarende løsning
som den Danmark har valgt. Hovedtrekkene i den nordiske rettsenheten
på området beholdes imidlertid med den foreslåtte
løsningen.
Sjøfartsdirektoratet er ikke selv direkte involvert i
undersøkelsen av sjøulykker. Sjøfartsdirektoratet mottar
resultatene fra sjøfartsinspektørenes undersøkelser,
fra sjøforklaringer og fra særskilte undersøkelseskommisjoner
som nedsettes, foretar statistikker og analyser, og iverksetter
slike sjøsikkerhetstiltak i form av regelarbeid mv. som
resultatene tilsier.
Sjølovkomiteens syn er at Sjøfartsdirektoratets virksomhet
bør avgrenses mot de oppgavene som legges til havarikommisjonen.
Sjøfartsdirektoratet bør fortsatt ha adgang til å iverksette
undersøkelser etter sjøulykker, såfremt
havarikommisjonens virksomhet ikke forstyrres. Det foreslås
imidlertid ingen nærmere regler om dette i NOU 1999:30.
Et grunnleggende hensyn ved utformingen av forholdet mellom undersøkelsesmyndigheten
og Sjøfartsdirektoratet er å ivareta undersøkelsesmyndighetens
frittstående og uavhengige stilling. Dette er nødvendig
for at kommisjonen skal oppnå den tillit og respekt som
er nødvendig for at den skal kunne fungere etter hensikten.
Forholdet til Sjøfartsdirektoratet må derfor forstås
og vurderes i lys av denne selvstendigheten, og det gjelder ikke
minst i saker der undersøkelsene direkte omfatter momenter
med tilknytning til Sjøfartsdirektoratets egen rolle, som
tilfellet var for eksempel i Sleipner-saken.
Sjøfartsdirektoratet vil, som alle andre, få tilgang til
resultatet av undersøkelsene gjennom havarikommisjonens
offisielle rapport. I hvilken grad havarikommisjonen ellers vil
finne det naturlig å kontakte Sjøfartsdirektoratet
i forbindelse med sine undersøkelser, vil det være
opp til kommisjonen selv å vurdere.
Departementet legger samtidig vekt på at Sjøfartsdirektoratets
rolle i det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet ikke må svekkes
når undersøkelsen av sjøulykker legges
inn i en fast havarikommisjon. At det vil være en fast
havarikommisjon, og ikke sjøfartsinspektørene,
som foretar etterforskningen av sjøulykker, vil etter departementets
syn ikke medføre noen nevneverdig endring i eller svekkelse
av Sjøfartsdirektoratets rolle i det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet.
På samme måte som i dag vil ikke Sjøfartsdirektoratets
rolle være avhengig av at det er Sjøfartsdirektoratet
selv som foretar undersøkelsene. Sjøfartsdirektoratets
rolle når det gjelder å føre ulykkesstatistikk
og å iverksette tiltak som følger opp resultatene
fra undersøkelsene vil være den samme som i dag.
Departementet foreslår på denne bakgrunn regler
for å sikre at Sjøfartsdirektoratet får
den nødvendige informasjonen om sjøulykker og
andre hendelser til sjøs.
Et særlig spørsmål er i hvilken utstrekning
Sjøfartsdirektoratet skal ha anledning til selv å foreta ulykkesundersøkelser.
Departementet foreslår at Sjøfartsdirektoratet,
etter godkjenning fra undersøkelsesmyndigheten, kan gis
anledning til å foreta egne undersøkelser i en
sak som undersøkelsesmyndigheten har til behandling. Undersøkelsesmyndigheten bør
kunne nekte direktoratet det aktuelle tiltaket dersom den finner
at tiltaket kan komme i veien for kommisjonens egne undersøkelser.
Ved sjøulykker hvor undersøkelsesmyndigheten ikke
iverksetter undersøkelser, og ved hendelser som faller
utenfor undersøkelsesmyndighetens ansvarsområde,
er det ingenting i veien for at Sjøfartsdirektoratet foretar
egne ulykkesundersøkelser. Også Sjølovkomiteen
legger dette til grunn.
Sjølovkomiteen legger til grunn at sjøfartsinspektørenes
oppgaver vil bli overflødige som en følge av de
foreslåtte endringene i reglene om sjøforklaring,
og foreslår derfor at ordningen med sjøfartsinspektører
opphører og at sjødyktighetsloven kapittel 3 oppheves.
Høringsinstansene presiserer imidlertid at man ikke uten
videre kan nedlegge ordningen med sjøfartsinspektører
slik Sjølovkomiteen foreslår, fordi de oppgavene
som sjøfartsinspektørene utfører for
påtalemyndigheten i sjøfartssaker, ikke vil bli overflødige
selv om de forebyggende ulykkesundersøkelsene legges inn
i en havarikommisjon. Departementet er derfor enig med høringsinstansene
i at sjøfartsinspektørenes oppgaver av politimessig
art i hovedsak bør videreføres.
Dagens ordning, der det er Sjøfartsdirektoratet som
er administrativt overordnet sjøfartsinspektørene,
bør opphøre. Det vil ikke lenger fremstå som
hensiktsmessig at tilsynsorganet innenfor sjøfarten skal være
administrativt overordnet den politimessige etterforskningen av
lovbrudd i sjøfartsforhold. De funksjonene som sjøfartsinspektørene
i dag ivaretar i kraft av sin politi- og påtalemyndighet,
bør derfor flyttes. Departementet foreslår at
sjødyktighetslovens regler om sjøfartsinspektørene
oppheves, og at sjøfartsinspektørenes oppgaver
videreføres og legges administrativt inn i politiet. Samtidig
foreslås straffeprosessloven § 55 første
ledd nr. 4 endret, slik at sjøfartsinspektørene
kommer inn i straffeprosessloven som en del av påtalemyndigheten.
Lovendringene må følges opp med korresponderende
tilpasninger i påtaleinstruksen og forskriftene til politiloven.
Etter anmodning fra Justisdepartementet nedsatte Politidirektoratet
28. februar 2002 en arbeidsgruppe med representanter fra
Justisdepartementet, Riksadvokaten, Politidirektoratet og Sjøfartsdirektoratet
og sjøfartsinspektørene, med mandat å vurdere
hvordan den straffeprosessuelle etterforskningen av sjøulykker
og andre saker under sjøfartslovgivningen bør
organiseres innenfor politiet når dagens ordning med sjøfartsinspektører
opphører. Arbeidsgruppens rapport følger som utrykt
vedlegg til proposisjonen. Departementet mener at arbeidsgruppens
forslag viser at det er mulig å gjennomføre på en
egnet måte en omlegging av sjøfartsinspektørenes
rolle med innpassing i politi og påtalemyndighet. Gruppens
forslag må vurderes nærmere før ikraftsetting
av de lovendringer som foreslås i proposisjonen.
Når undersøkelser foretas av en fast eller
særskilt oppnevnt kommisjon, har politiet ikke plikt, men
likevel rett til å sette i verk undersøkelser,
i den utstrekning politiet finner grunn til det. Det gjelder ingen
særlige begrensninger i adgangen til samtidig politietterforskning
ved siden av undersøkelsen av ulykkesårsakene,
verken ved sjøforklaring eller ved særskilte undersøkelseskommisjoner
etter sjøloven § 485 første
ledd. Dagens system er basert på at det ikke gjelder noe
skille mellom den strafferettslige etterforskningen og de årsaksrelaterte
undersøkelsene.
Sjølovkomiteen foreslår en ny bestemmelse i straffeprosessloven § 224
om at politiet ved sjøulykker som faller inn under ansvarsområdet
for Havarikommisjonen for sjøulykker, bare kan iverksette
etterforskning i følgende to tilfelle:
dersom havarikommisjonen velger å ikke
iverksette egne undersøkelser, eller
dersom havarikommisjonen selv ber om at politiet skal etterforske
saken.
For ulykker der det er grunn til mistanke om straffbart forhold,
foreslår Sjølovkomiteen ingen slik begrensning
i politiets adgang til å foreta etterforskning.
Innenfor luftfartsområdet har man ikke etablert noen
slik begrensning i politiets adgang til etterforskning som Sjølovkomiteen
har foreslått. Erfaringene derfra viser at de samarbeidsproblemer
som har oppstått, har latt seg løse ved et samarbeid
mellom undersøkelsesmyndigheten og politiet. Gode grunner
taler for at de samme reglene bør gjelde innenfor sjøfartsulykkene
her, som det som gjelder for luftfartsulykkene, særlig
ettersom dette vil bli lagt inn i en felles havarikommisjon. På denne
bakgrunn går departementet ikke inn for å følge
opp Sjølovkomiteens forslag til en ny bestemmelse i straffeprosessloven
som begrenser politiets adgang til parallell etterforskning. Når
det gjelder forslaget om en særlig bestemmelse om politiets
hjelp til vitneforklaringer, vises til Riksadvokatens høringsuttalelse,
som departementet slutter seg til.
Sjølovkomiteen foreslår ingen lovregulering
av havarikommisjonens organisasjon og sammensetning.
Spørsmålet om den nærmere organiseringen
av undersøkelser av sjøulykker innenfor en felles
havarikommisjon er, etter at Sjølovkomiteen avga sin utredning,
blitt vurdert nærmere av en arbeidsgruppe nedsatt av Samferdselsdepartementet.
Denne arbeidsgruppen avga i februar 2002 rapporten "Utredning angående
etablering av felles havarikommisjon". Arbeidsgruppen anbefalte
at en fast havarikommisjon for sjøfart ble lagt inn i en
felles havarikommisjon for transportområdet.
For at den felles havarikommisjonen skal kunne fylle sitt formål
med å bidra vesentlig til det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet,
er det nødvendig at den foretar undersøkelser
i flere saker enn bare de sakene der det etter utkastet § 476
annet ledd skal skje undersøkelser. Det er vanskelig å si
på forhånd hvor mange sjøulykker havarikommisjonen
vil måtte undersøke for å fylle dette
formålet. Sjøulykker, som ofte har tap av menneskeliv
eller alvorlig forurensning til følge, bør etter
departementets syn minst gis en tilsvarende ressursbase som de andre
transportområdene, med mellom fire og seks årsverk.
Om man skulle følge arbeidsgruppens anbefaling i rapporten
fra 2002 om å nøye seg med 1-3 fast ansatte for
undersøkelse av sjøulykker, og for øvrig
basere seg på innleid ekspertise i enkelttilfelle, ville
kommisjonen måtte anvende innleid ekspertise i et stort
antall saker om den skulle få foretatt et tilstrekkelig
antall ulykkesundersøkelser. Dette vil etter departementets
syn kunne bli mer kostbart enn å ha flere fast ansatte.
Forslaget innebærer administrative konsekvenser for
alle de offentlige instansene som i dag er involvert i undersøkelse
av sjøulykker, nemlig domstolene, sjøfartsinspektørene,
politiet, Sjøfartsdirektoratet, og særskilte undersøkelseskommisjoner.
Videre medfører forslaget administrative endringer for
den eksisterende Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane,
hvor det vil bli opprettet en ny enhet for sjøfarten.
Økonomisk innebærer de foreslåtte
endringene innsparinger på den ene siden, og økte
utgifter på den andre siden. Det vil bli innsparinger for
de institusjonene som i dag forestår undersøkelse
av sjøulykker, mens det vil bli et økt ressursbehov
i Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane når
undersøkelser av sjøulykker legges dit, og i Sjøfartsdirektoratet
når ansvaret for undersøkelser av arbeidsulykker
på skip legges dit. Samlet sett må det påregnes
at behovet for budsjettering av undersøkelsene av sjøulykker
innenfor Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane, samt
av arbeidsulykkene i Sjøfartsdirektoratet, ikke fullt ut
vil dekkes inn gjennom reduksjoner andre steder.
Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane vil bli utvidet
til å omfatte en egen enhet for sjøulykker. Departementet
legger til grunn at det bør opprettes fire til seks nye
faste stillinger i Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane
for undersøkelser av sjøulykker. Dette vil antakelig
innebære lønnskostnader på mellom 2,5
og 3,5 mill. kroner pr. år. Reiseutgifter, kontorkostnader
og utstyr, samt diverse andre kostnader i forbindelse med undersøkelsene, kommer
i tillegg. Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane har
beregnet at dette vil kunne utgjøre ca. mellom 4 og 5 mill.
kroner pr. år for sjøulykkene. I tillegg kommer
kostnader til spesielle tekniske analyser ol. Det kan vanskelig
angis eksakte tall for slike kostnader, da dette vil variere betydelig.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal,
fra Høyre, Silja Ekeland Bjørkly, Ivar Kristiansen
og Michael Momyr, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm
og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik
og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, May-Helen Molvær
Grimstad og Einar Steensnæs, og fra Senterpartiet, Odd Roger
Enoksen, viser til at Stortinget i 1997 ba Regjeringen om å vurdere
behovet for endringer i sjøforklaringsinstituttet, etter
at næringskomiteen hadde behandlet flere saker relatert
til ulykker til sjøs. Komiteen viser videre
til at næringskomiteens flertall uttalte følgende:
"Flertallet mener at med bakgrunn i den spesielle karakter
og kompetansebehov sjømannsyrket har, er det viktig at
sjøkyndige personer deltar i førsteinstans i kartleggingen
av årsaker til ulykker til sjøs. En ser imidlertid
ikke bort fra at sjøforklaringene i dag ikke er utviklet
i takt med de utfordringer utviklingen i næringen og ulykkesfrekvensen
for skip, stiller myndighetene overfor. Flertallet vil på denne
bakgrunn be Regjeringen vurdere behovet for endringer i sjøforklaringsinstituttet."
Komiteen har merket seg at Regjeringen med bakgrunn
i Stortingets vedtak gav Sjølovkomiteen i oppdrag å vurdere
og revidere ordningen med sjøforklaring, og at Sjølovkomiteen
la frem sin utredning i NOU 1999:30 Undersøkelser av Sjøulykker.
Komiteen vil understreke at den nye undersøkelsesmyndighetens
oppgave skal være å foreta undersøkelse
av sjøulykker ved å kartlegge hendelsesforløpet
og årsaksfaktorer, og å utrede forhold av betydning
for å forebygge sjøulykker og bedre sjøsikkerheten. Komiteen vil
videre understreke at undersøkelsene skal munne ut i en
rapport med havarikommisjonens konklusjoner og tilrådninger
om tiltak som bør gjøres for å bedre
sjøsikkerheten. Når rapporten er avgitt, vil havarikommisjonens
oppgave være avsluttet. Komiteen peker på at
det vil være de offentlige myndigheter som er ansvarlig
for saksområdet, normalt Sjøfartsdirektoratet
som tilsynsorgan for sjøfarten, som tar stilling til om
og på hvilken måte undersøkelsesmyndighetens
tilrådning skal følges opp.
Komiteen har under arbeidet med lovforslaget bl.a.
fått forslag om at begrepet skadelidte bør presiseres
i lovteksten, og det henvises i den forbindelse til kommuner ved
et eventuelt miljøutslipp i forbindelse med en sjøulykke. Komiteen viser
til at følgene av en sjøulykke ikke vil være
havarikommisjonens ansvarsområde, men være ansvaret
til de offentlige myndigheter som skal følge opp en eventuell
rapport.
Komiteen er enig med Regjeringen i
at reglene i sjøloven om sjøforklaring oppheves
og erstattes med nye regler om undersøkelse av sjøulykker
i en fast undersøkelsesmyndighet.
Komiteen er videre enig i at lovforslaget ikke identifiserer
hvilket organ den faste undersøkelsesmyndigheten skal legges
til, men overlater dette til Kongen.
Komiteen støtter også Regjeringen
i at det etableres en felles havarikommisjon for ulykker innen luftfart,
jernbane, sjøfart mv., og at undersøkelser av sjøulykker
legges til en slik felles havarikommisjon.
Komiteen viser til at formålet med å opprette en
fast havarikommisjon er å styrke arbeidet med undersøkelse
av sjøulykker og at dette igjen vil kunne føre
til økt ulykkesforebyggende sjøsikkerhetsarbeid.
Komiteen støtter også Regjeringens
forslag om å innlemme den faste undersøkelseskommisjonen for
visse ulykker innen fiskeflåten i den nye havarikommisjonen,
og er enig med Regjeringen i at dette vil innebære en styrking
av undersøkelsene etter ulykker med fiskebåter. Komiteen har
merket seg at fiskerinæringa støtter forslaget.
Komiteen er enig i at kartlegging av
ulykkesårsakene bør stå i sentrum for
de offentlige ulykkesundersøkelsene, og at formålet
skal være at den innsikten en får i årsaksforholdene
brukes gjennom det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet,
slik at lignende ulykker kan unngås i fremtiden.
Komiteen viser i den forbindelse til prinsippet i
artikkel 1 nr. 4 i IMO-koden om undersøkelser av sjøulykker,
som sier at undersøkelse av ulykkesårsaken skal
skje atskilt fra og uavhengig av enhver annen etterforskning knyttet
til ulykker.
Komiteen støtter Regjeringens
forslag om at en følger Sjølovkomiteens forslag
til definisjon av sjøulykker. Dette vil etter hva komiteen forstår medføre
at en del saker faller utenfor undersøkelsesmyndighetenes
ansvarsområde som til nå har vært gjenstand
for sjøforklaringer. Komiteen deler Regjeringens
syn på at dette vil kunne frigjøre ressurser som
igjen vil kunne gi rom for tilsvarende grundigere undersøkelser
av mer alvorlige ulykker.
Komiteen viser i den forbindelse til at Sjøfartsdirektoratet
selv kan foreta sine egne ulykkesundersøkelser, ved hendelser
som faller utenfor Havarikommisjonens ansvarsområde eller
hvis den velger ikke å iverksette undersøkelse.
Komiteen har under sitt arbeid med lovforslaget
fått henvendelse om at en bør ha adgang til å foreta
undersøkelse av/utrede alle sjøulykker
hvor norske interesser er sterkt berørt. Komiteen viser
i den forbindelse til IMO-koden punkt 6.3. som sier at en stat som
ansees som en "særlig berørt stat" i forbindelse
med ulykker, for eksempel på grunn av nasjonaliteten til
skipets mannskap, passasjerer eller andre personer, skal inviteres
til å delta i undersøkelsene. Komiteen viser
til at IMO-koden er basert på gjeldende folkerettslige
prinsipper.
Komiteen støtter Regjeringens
vurderinger i at det er selvsagt at hovedreglene skal være
at enhver har opplysningsplikt for Havarikommisjonen, men at denne
kombineres med en bestemmelse om at forklaringene bare kan brukes
til sjøsikkerhetsmessige formål, og ikke tillates
brukt i en seinere straffesak som bevis mot den som har avgitt forklaring.
Komiteen støtter Regjeringens
forslag om at det ikke foreslås en generell regel om at
det skal gjelde en særskilt taushetsplikt for undersøkelsesmyndigheten,
men isteden "regler som med enkelte unntak gir en tilsvarende streng
taushetsplikt for opplysninger som er undergitt en strengere taushetsplikt
enn det som følger av forvaltningsloven".
Komiteen støtter forslaget
om at utkastet til rapport fra undersøkelsesmyndigheten
ikke skal være offentlig, men at de som ønsker å motta
utkastet til rapport må anmode om det. Komiteen er
også enig i at de kun kan få utlevert de deler
av rapporten som knytter seg til forhold som vedkommende har særskilte
forutsetninger til å uttale seg om.
Komiteen er enig i at regler om meldeplikt
ved sjøulykker er viktig fordi et fungerende varslingssystem
er en nødvendig forutsetning for at myndighetene skal komme
raskt til ulykkesstedet, og at meldeplikten derfor bør
fremgå av loven.
Komiteen støtter også forslag
til en ny straffebestemmelse i straffeloven § 414
annet ledd.
Komiteen understreker viktigheten av å ha den
nødvendige ekspertise og erfaring i forbindelse med undersøkelse
av ulykker til sjøs. Komiteen er derfor
enig med Regjeringen i at en overfører undersøkelser
av sjøulykker i utlandet til undersøkelsesmyndighetene,
men slik at de samarbeider med norske utenriksstasjoner.
Komiteen er enig i at reglene om sjøforklaring oppheves
i sin helhet og at det i stedet foreslås regler som gir
undersøkelsesmyndighetene rett til å kreve bevisopptak
etter reglene i tvistemålsloven.
Komiteen er videre enig i at det er viktig å opprettholde
en fellesnordisk adgang til å kreve bevisopptak i forbindelse
med sjøulykker.
Komiteen vil understreke nødvendigheten
av at undersøkelsesmyndigheten skal ha en frittstående og
uavhengig stilling og at dette er viktig for at den skal oppnå tillit
og respekt for sitt arbeid.
Komiteen er videre opptatt av at Sjøfartsdirektoratet
kan fortsette sitt viktige arbeid med det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet,
og at de derfor får adgang til nødvendig informasjon
om sjøulykker og hendelser til sjøs, da mye av
det arbeidet de gjør bygger på kunnskaper de tilegner
seg ved å gjennomgå hendelsesforløp o.l.
Komiteen er derfor enig i at Sjøfartsdirektoratet,
etter godkjenning fra undersøkelsesmyndighetene, kan gis
anledning til å foreta egne undersøkelser i en
sak som undersøkelsesmyndigheten har til behandling.
Komiteen støtter forslaget
om å overføre de funksjoner sjøfartsinspektørene
i dag ivaretar i kraft av sin politi- og påtalemyndighet,
til politiet, men at dette må vurderes nærmere
før ikraftsetting av lovendringene.
Komiteen er enig i at det ikke etableres
noen begrensninger i politiets adgang til etterforskning.
Komiteen er enig i at Havarikommisjonen for sivil
luftfart og jernbane blir utvidet til å omfatte en egen
enhet for sjøulykker, og at det opprettes fire til seks
nye faste stillinger i Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane
for undersøkelse av ulykker.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
følgende
vedtak til lov
om endringer i lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven)
og i enkelte andre lover
I
I lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten
(sjøloven) gjøres følgende endringer:
Overskriften i kapittel 18 skal lyde:
Undersøkelse av sjøulykker, sjørettsskjønn
og
skipsbøker.
Kapittel 18 nytt avsnitt II med § 472 til § 486
skal lyde:
II Undersøkelse av sjøulykker
§ 472 Virkeområde
Bestemmelsene i avsnitt II gjelder, når ikke annet fremgår
av den enkelte bestemmelse, for sjøulykker med:
a) norske skip, herunder fiskefartøy
og fritidsbåter,
b) utenlandske skip når ulykken inntreffer i riket,
eller utenfor riket når flaggstaten samtykker eller det
i henhold til folkeretten kan utøves norsk jurisdiksjon.
Sjøulykke foreligger når det ved driften
av skip er omkommet mennesker eller voldt betydelig skade på person,
skip, last, eiendom utenfor skipet eller miljø. Som sjøulykke
regnes også hendelse som inntreffer i forbindelse med driften
av et skip som har medført en umiddelbar fare for skader
som nevnt i første punktum eller for sjøsikkerheten
ellers.
For sjøulykker med roroferger og hurtiggående passasjerfartøy
som går i rutetrafikk til eller fra havn i en EØS-stat,
gjelder avsnitt II når ulykken inntreffer utenfor norsk
sjøterritorium dersom Norge var den siste EØS-staten
skipet besøkte før ulykken. For skip som nevnt
i første punktum regnes som sjøulykke tilfelle
som nevnt i annet ledd, samt enhver grunnstøting eller
kollisjon som involverer skip, at et skip forsvinner eller blir
forlatt i sjøen, miljøskade, samt hendelser som
har medført umiddelbar fare for tilfelle som nevnt. Med
roroferger menes her et sjøgående passasjerskip
som er utstyrt med innretninger som gjør det mulig å kjøre
vei- eller skinnegående kjøretøyer på og
av skipet, og som kan transportere flere enn tolv passasjerer. Med
hurtiggående passasjerfartøy menes her et hurtiggående
fartøy som definert i regel X/1 i SOLAS-konvensjonen
av 1974 som endret pr. 1. mai 1999, og som kan transportere flere enn
12 passasjerer.
Bestemmelsene i avsnitt II gjelder ikke for sjøulykker
som bare involverer militære fartøy.
§ 473 Undersøkelsesmyndigheten
Undersøkelse av sjøulykker skal skje
ved den myndighet Kongen bestemmer.
Undersøkelsesmyndigheten skal klarlegge hendelsesforløp
og årsaksfaktorer, utrede forhold av betydning for å forebygge
sjøulykker og bedre sjøsikkerheten, og avgi og
offentliggjøre en rapport med sine eventuelle tilrådinger
når undersøkelsen er avsluttet. Undersøkelsesmyndigheten
skal ikke vurdere sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar.
Kongen kan gi nærmere regler for gjennomføringen
av undersøkelsene og om undersøkelsesmyndighetens
organisasjon og sammensetning.
Kongen kan bestemme at undersøkelser av rene arbeidsulykker
om bord på skip som har voldt døden eller betydelig
skade på person, skal legges til et annet organ som undersøkelsesmyndighet,
enn det organ som ellers er undersøkelsesmyndighet i medhold av
første ledd. Kongen kan ved forskrift gi utfyllende bestemmelser
om gjennomføringen av slike undersøkelser.
§ 474 Særlig berørte staters
rett til å delta i
undersøkelsene
Undersøkelsesmyndigheten skal gi særlig
berørte fremmede stater rett til å delta i undersøkelsene.
Med særlig berørt stat forstås
en stat:
a) der skipet er registrert,
b) der ulykken skjedde innenfor sjøterritoriet,
c) der miljø eller eiendom er blitt alvorlig skadet
eller utsatt for fare for alvorlig skade,
d) som har borgere som har omkommet eller kommet betydelig
til skade som følge av sjøulykken,
e) som har informasjon som kan være av sentral
betydning for undersøkelsen, eller
f) som på annet vis har vesentlig interesse i undersøkelsen.
§ 475 Meldeplikt
Skipsføreren eller rederiet skal straks gi undersøkelsesmyndigheten,
nærmeste politimyndighet eller Hovedredningssentralen melding
om sjøulykke. I utlandet kan melding i stedet gis til nærmeste
norske utenriksstasjon. Det skal også gis slik melding
når skipet har grunnstøtt eller har støtt
sammen med et annet skip, selv om tilfellet ikke er å anse
som sjøulykke etter § 472.
Meldeplikt etter første ledd har også enhver
som blir vitne til en sjøulykke, eller som blir oppmerksom på vrakrester
eller andre forhold som gir grunn til å frykte at det har
inntruffet sjøulykke, dersom vedkommende ikke etter forholdene
har grunn til å anta at slik melding er unødvendig.
Undersøkelsesmyndigheten og politiet skal varsle
hverandre når de mottar melding om sjøulykke eller
hendelse som nevnt i første ledd. Også annen norsk
myndighet som mottar melding om sjøulykke etter første
ledd skal straks varsle undersøkelsesmyndigheten.
Ved arbeidsulykke som rammer arbeidstaker om bord på skipet
skal melding i stedet skje etter reglene gitt i og i medhold av
sjømannsloven 30. mai 1975 nr. 18 § 40. Den myndigheten
som mottar melding etter første punktum, skal varsle undersøkelsesmyndigheten
om arbeidsulykke som har medført død eller betydelig
personskade.
Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere regler
om meldeplikten.
§ 476 Iverksetting av undersøkelse
Når undersøkelsesmyndigheten har mottatt
melding om en sjøulykke, skal den straks avgjøre
om den skal foreta undersøkelser av ulykken, og skal i
så fall iverksette undersøkelsene så snart
som mulig. Undersøkelsen skal bringes til avslutning uten
ugrunnet opphold. Undersøkelsesmyndigheten avgjør
selv omfanget av undersøkelsen og hvordan den skal gjennomføres.
Det skal iverksettes undersøkelser ved:
a) sjøulykker med norsk skip der mannskap,
skipsfører eller noen annen som følger med skipet
har eller antas å ha mistet livet eller kommet betydelig
til skade,
b) sjøulykker med norsk passasjerskip.
Ved sjøulykke med skip som omfattes av § 472 tredje
ledd kan undersøkelsesmyndigheten etter enighet med annen
særlig berørt stat innenfor EØS-området
overlate ansvaret for undersøkelsene til den staten.
Sjøulykker med fritidsbåter omfattes
ikke av annet ledd. Kongen kan gi forskrift om at visse sjøulykker
som omfattes av annet ledd i stedet skal følge bestemmelsene
i fjerde ledd.
For andre sjøulykker enn dem som omfattes av annet
ledd, avgjør undersøkelsesmyndigheten selv om
den vil foreta undersøkelser. Ved avgjørelsen skal
det legges vekt på behovet for å klarlegge forholdene
vedrørende sjøulykken, hvilket bidrag undersøkelsene
kan gi til sjøsikkerhetsarbeidet, forventet ressursbruk
ved en undersøkelse, om nødvendige undersøkelser
kan gjennomføres på annen måte, og om
en særlig berørt stat mener undersøkelser
bør skje. Særlig berørte stater bør
om mulig gis anledning til å uttale seg om ulykken bør
undersøkes. Det skal også legges vekt på at
antallet undersøkelser generelt bør være
av et slik omfang at det kan gi et tilfredsstillende grunnlagsmateriale
for det generelle sjøsikkerhetsarbeidet.
Undersøkelsesmyndigheten kan uten hensyn til tidligere
avgjørelse beslutte å undersøke forhold
vedrørende en eller flere sjøulykker.
Undersøkelsesmyndighetens avgjørelser
etter denne paragraf kan ikke påklages. Når allmenne
hensyn tilsier det, kan departementet gi undersøkelsesmyndigheten
pålegg om å undersøke en sjøulykke.
§ 477 Opplysningsplikt mv.
Enhver plikter på forlangende og uten hensyn til taushetsplikt å gi
undersøkelsesmyndigheten de opplysninger vedkommende sitter
inne med om forhold som kan være av betydning for undersøkelsen
av en sjøulykke, og å utlevere dokumenter og annet
som kan bidra til å klarlegge de faktiske forhold. Enhver som
forklarer seg for undersøkelsesmyndigheten har rett til å la
seg bistå av advokat eller annen fullmektig.
Skipsføreren eller rederiet skal fremlegge utskrift av
hva skipsbøkene inneholder om sjøulykken, og gi opplysninger
om skipets besetning, hvem som antas å kunne gi opplysninger
om sjøulykken og hvilke personer og foretak som berøres
av den, og skal på oppfordring gi en utfyllende skriftlig
redegjørelse for sjøulykken.
Forklaringer som nevnt i første og annet ledd
kan bare brukes til sjøsikkerhetsmessige formål.
Opplysninger fremkommet under forklaringene kan ikke brukes som
bevis mot den som har avgitt forklaringen i en senere straffesak
mot vedkommende.
§ 478 Forbud mot å fjerne vrakrester
mv.
Skip som er forulykket, vrakrester, og annet fra skipet
må ikke fjernes eller røres uten samtykke fra undersøkelsesmyndigheten
eller politiet, med mindre det er nødvendig for å avverge
fare for person, eiendom eller miljø eller for å hindre
at noe som kan ha betydning for undersøkelsen går
til grunne eller forsvinner.
§ 479 Tiltak for å fremskaffe opplysninger
Undersøkelsesmyndigheten har rett til å nytte privat
grunn og kan kreve å få undersøke og
ta i besittelse skip som er forulykket, vrakrester, dokumenter og
andre ting i den utstrekning den trenger det for å kunne
utføre sitt verv. Den kan påby legeundersøkelse
etter reglene i § 145. Om nødvendig kan myndigheten
kreve hjelp av politiet.
Vitneforklaringer og annen informasjon innhentes i slikt
omfang og på den måten som undersøkelsesmyndigheten
selv finner hensiktsmessig.
§ 480 Taushetsplikt
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for undersøkelsesmyndigheten
har taushetsplikt etter forvaltningsloven om det som de får
kjennskap til under utførelse av sitt arbeid. Når
taushetsbelagte opplysninger mottas fra noen som etter norsk lov
har en strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven,
skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde for personer nevnt
i første punktum, med mindre tungtveiende offentlige interesser
tilsier at opplysningene bør kunne gis videre eller opplysningene er
nødvendige for å forklare årsakene til
ulykken.
§ 481 Bevisopptak mv.
Undersøkelsesmyndigheten kan kreve bevisopptak
utenfor rettssak etter reglene i tvistemålsloven kapittel
20, uten hensyn til de vilkår som etter tvistemålsloven § 267
ellers gjelder for adgangen til å kreve bevisopptak.
Ved sjøulykker med skip som hører hjemme
i Danmark, Finland eller Sverige, kan vedkommende lands myndigheter
kreve bevisopptak etter reglene i første ledd. Er ulykke
som nevnt i første punktum inntruffet i utlandet, kan bevisopptak
foretas ved norsk konsulrett etter reglene i domstolloven § 50.
For skipsføreren, rederen, skadelidte og andre berørte
gjelder tvistemålslovens alminnelige vilkår for
bevisopptak utenfor rettssak. Bevisopptak i utlandet kan foretas
ved norsk konsulrett etter reglene i domstolloven § 50.
Begjæring om bevisopptak kan fremsettes for den
tingrett som følger av tvistemålsloven § 268.
Begjæringen kan også fremsettes for tingretten
for en havn skipet oppholder seg i eller kommer til, eller tingretten
for en havn mannskapet oppholder seg i.
I Danmark, Finland og Sverige holdes sjøforklaring
for norsk skip for den domstol som er kompetent etter lovgivningen
der.
§ 482 Internasjonale undersøkelser
Skal undersøkelsesmyndigheten undersøke
en sjøulykke inntruffet utenfor riket, kan deler av undersøkelsen
gjennomføres i samarbeid med norsk utenriksstasjon. Undersøkelsesmyndigheten
kan også anmode om bistand fra utenlandsk undersøkelsesmyndighet.
Ved sjøulykke med norsk skip som inntreffer innenfor
fremmed stats territorium, bør undersøkelsesmyndigheten
så langt dette er hensiktsmessig søke å samarbeide
med kyststaten i undersøkelsene. Ved undersøkelser
innenfor fremmed stats territorium gjelder bestemmelsene i avsnitt
II bare så langt norske myndigheters kompetanse rekker
etter folkeretten, og så langt kyststatens lovgivning ikke
er til hinder.
Med mindre undersøkelsesmyndigheten etter § 476
annet ledd eller § 476 sjette ledd annet punktum er pliktig
til å undersøke en ulykke selv, kan den helt eller
delvis overlate ansvaret for undersøkelsene til myndighetene
i en annen særlig berørt stat. Undersøkelsesmyndigheten
kan delta i undersøkelser av sjøulykker utenfor
riket som gjennomføres av utenlandsk undersøkelsesmyndighet.
Ved sjøulykke som omfattes av § 476 annet ledd,
kan undersøkelsesmyndigheten overlate ansvaret for undersøkelsene
til en særskilt kommisjon som er opprettet av flere berørte stater
i fellesskap for å undersøke årsakene
til ulykken.
Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser om undersøkelse
av sjøulykker som inntreffer utenfor riket.
§ 483 Sakkyndig bistand mv.
Undersøkelsesmyndigheten kan benytte sakkyndig
bistand ved gjennomføringen av undersøkelsen, og
kan også be om bistand fra politiet og andre myndigheter.
§ 484 Rettigheter for dem som saken angår.
Underretning til særlig berørte stater
Når undersøkelsesmyndigheten beslutter å iverksette
undersøkelse, skal den så vidt mulig underrette skipets
eier, rederiet, skipsføreren, brukere og assurandører
av skipet og andre som saken angår om dette. Slik underretning
skal gis så snart som mulig, og skal opplyse om rettighetene
etter annet ledd i paragrafen her og etter § 485 annet
ledd.
Innen undersøkelsen avsluttes, skal de som er nevnt
i første ledd gis adgang til å fremkomme med opplysninger
og synspunkter om sjøulykken og dens årsaksfaktorer.
De bør også gis adgang til å være
til stede ved undersøkelsene og har rett til å gjøre
seg kjent med dokumentene, i den utstrekning undersøkelsesmyndigheten
finner at dette kan skje uten hinder for undersøkelsen.
Annet punktum gjelder med de begrensninger som følger av
taushetsplikten, jf. § 480.
Ved undersøkelse av sjøulykker som omfattes
av § 472 tredje ledd skal også myndighetene i
særlig berørte stater innenfor EØS-området
gis underretning om undersøkelsene. Ved undersøkelse
av andre sjøulykker bør myndighetene i særlig
berørte stater gis underretning om undersøkelsene.
Underretningen skal opplyse om de rettigheter særlig berørte
stater har etter § 474 første ledd og § 485
annet ledd.
§ 485 Undersøkelsesrapport
Undersøkelsesmyndigheten skal utarbeide en rapport
som redegjør for hendelsesforløpet og inneholder
undersøkelsesmyndighetens uttalelse om årsaksforholdene.
Rapporten skal også inneholde undersøkelsesmyndighetens
eventuelle tilrådinger om tiltak som bør treffes
eller vurderes med henblikk på å hindre lignende
sjøulykker i fremtiden.
Før undersøkelsesmyndigheten sluttbehandler rapporten,
skal et utkast til rapport etter anmodning forelegges for dem som
er nevnt i § 484 første ledd, samt for særlig
berørte stater, med en rimelig frist for vedkommende til å gi
uttalelse, med mindre særlige forhold tilsier at dette
ikke gjøres. Retten etter første punktum gjelder
bare de delene av utkastet til rapport som vedkommende på grunn
av sin tilknytning til saken eller undersøkelsene har særlige
forutsetninger for å uttale seg om.
Undersøkelsesmyndighetens utkast til rapport er ikke
offentlig.
For sjøulykker som omfattes av § 472
tredje ledd skal rapporten meddeles EFTAs overvåkingsorgan (ESA).
Undersøkelsesmyndighetens avgjørelser
etter denne paragraf kan ikke påklages.
§ 486 Sjøfartsdirektoratets undersøkelse
av
sjøulykker eller andre hendelser
Bestemmelsene i avsnitt II er ikke til hinder for at Sjøfartsdirektoratet
undersøker sjøulykker som undersøkelsesmyndigheten
beslutter å ikke undersøke, eller hendelser som
faller utenfor undersøkelsesmyndighetens ansvarsområde.
Ved andre sjøulykker enn dem som omfattes av første
ledd, kan Sjøfartsdirektoratet bare foreta ulykkesundersøkelser
etter undersøkelsesmyndighetens godkjennelse. Undersøkelsesmyndigheten
kan begrense sin godkjennelse til nærmere spesifiserte
tiltak for informasjonsinnhenting.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om Sjøfartsdirektoratets
undersøkelser av sjøulykker og andre hendelser.
Undersøkelsesmyndigheten skal gi Sjøfartsdirektoratet
melding om alle sjøulykker som inntreffer, samt om alle
grunnstøtinger og sammenstøt, jf. § 475 første
ledd tredje punktum. Så snart undersøkelsesmyndigheten
har avgjort om den vil iverksette undersøkelser av en sjøulykke
eller ikke, skal Sjøfartsdirektoratet underrettes om denne
avgjørelsen.
I avsnitt III i sjøloven kapittel 18 skal § 489
lyde:§ 489 Berammelse og varsling
Skjønnet holdes snarest mulig etter at begjæringen
er mottatt. Skjønnsretten varsler saksøkeren og skipsføreren
og så vidt mulig rederen samt befraktere, lasteeiere, assurandører
og andre interesserte om berammelsen. Er det skjellig grunn til
mistanke om at reglene om sjødyktighet eller sikkerhet
til sjøs er overtrådt, skal også vedkommende
politimester varsles. Skjønnet kan holdes selv
om noen som er eller skulle ha vært varslet, ikke møter.
I avsnitt IV i sjøloven kapittel 18 skal § 493
lyde:§ 493 Utfyllende forskrifter
Kongen kan gi nærmere forskrifter til utfylling og
gjennomføring av reglene i dette kapittel.
§ 507 annet ledd nr. 5 skal lyde:
Det kan foretas undersøkelser etter reglene
i kapittel 18 avsnitt II dersom det ikke er truffet annen bestemmelse
om undersøkelser i lov eller i medhold av lov.
II
I lov 14. juni 1884 nr. 3 om beskyttelse
av undersjøiske kabler og rørledninger utenfor
sjøterritoriet oppheves § 4 femte og sjette punktum.
III
I almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10
skal § 414 lyde:
Hvis noen overtrer det som i norsk lov
eller med heimel i norsk lov er bestemt om legeundersøking
og mønstring av skipsmannskaper, om hyrekontrakt og avregningsbok,
om anmeldelse, frammøte eller forevisning av dokumenter
for noen myndighet i sjøfartsforhold eller om plikt til å gi
opplysning til slik myndighet, eller om avholdelse av bevisopptak,
straffes han med bøter eller fengsel inntil 3 måneder.
På samme måte straffes den som
unnlater å oppfylle meldeplikten i sjøloven § 475
første ledd, å fremlegge dokumentasjon i samsvar
med sjøloven § 477 annet ledd, eller å etterkomme
krav fra undersøkelsesmyndigheten etter sjøloven § 479
første ledd, eller som fjerner gjenstander i strid med
sjøloven § 478.
IV
I lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes
Sjødygtighed mv. gjøres følgende endringer:
§ 3 tredje ledd skal lyde:
Til å bistå Sjøfartsdirektoratet
opprettes et sakkyndig råd. Rådet skal ha formann
og så mange andre medlemmer som departementet bestemmer,
alle med personlige varamenn. Formann, medlemmer og varamenn oppnevnes
av departementet for 3 år om gangen. Departementet gir
nærmere regler om rådet, dets oppgaver, saksbehandling
og samarbeidet med myndigheter som undersøker
eller etterforsker arbeidsulykker om bord på skip.
§ 4 første ledd bokstav a oppheves.
Nåværende bokstav b til g blir nye bokstav a til
f.
§ 5 oppheves.
§ 7 første ledd første
punktum skal lyde:
Tjenestemenn i Sjøfartsdirektoratet
og skipskontrollen må ikke være interessert i
skip som er underlagt deres tilsyn.
Ny § 16 skal lyde:
Sjøfartsdirektoratet kan foreta undersøkelse
av sjøulykker og andre hendelser i samsvar med bestemmelsene
i sjøloven § 486.
§§ 17 til 23 oppheves.
V
I lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene skal § 51
annet ledd lyde:
Til rettsmøter tilkalles et rettsvitne.
Det kan tilkalles ett eller to sakkyndige rettsvitner
når særskilt kyndighet finnes påkrevd.
VI
I sjømannsloven 30. mai 1975 nr. 18 gjøres
følgende endringer:
§ 10 annet ledd skal lyde:
Skal sjøulykken undersøkes av
undersøkelsesmyndigheten, jf. sjøloven § 473,
plikter sjømannen, mot hyre og underhold, å møte
for undersøkelsesmyndigheten.
§ 18 første ledd skal lyde:
Når skipet går tapt ved sjøulykke,
eller når det etter sjøulykke blir uistandsettelig,
plikter sjømannen å ta del i bergningen.
Skal sjøulykken undersøkes av undersøkelsesmyndigheten
jf. sjøloven § 473, plikter sjømannen,
mot hyre og underhold, å møte for undersøkelsesmyndigheten.
§ 30 tredje ledd skal lyde:
Undersøkelser i anledning av
dødsfallet holdes etter reglene i sjøloven § 472
til 486.
VII
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten
i straffesaker skal § 55 første ledd nr. 4 lyde:
4) lensmennene og sjøfartsinspektørene.
VIII
I lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet
skal § 10-10 siste ledd lyde:
Reglene i sjøloven om undersøkelse
av sjøulykker og forskrifter gitt med hjemmel
i sjøloven kapittel 18 II gjelder tilsvarende
så langt de passer.
IX
Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Jeg viser til brev fra næringskomiteen 14. oktober
2004 hvor det anmodes om departementets vurdering av de enkelte
punktene i notatet fra Stiftelsen Skagerrak datert 12. oktober
2004.
Stiftelsen Skagerrak er etablert av personer med bakgrunn i Støttegruppen
etter Scandinavian Star. Denne støttegruppen har tidligere,
gjennom sine høringsuttalelser i saker som berører
skadelidtes rettigheter til sjøs, vært en viktig
støttespiller i mitt arbeid for bedre erstatningsordninger
til sjøs. Det er derfor gledelig at Stiftelsen Skagerrak
fortsetter dette engasjementet. Støttegruppen etter Scandinavian
Star var blant høringsinstansene ved høringen
av NOU 1999: 30 Undersøkelse av sjøulykker, men
avga den gang ikke realitetsuttalelse.
I notatet omtaler Stiftelsen Skagerrak flere viktige saker. Jeg
forstår komiteens henvendelse slik at man ikke ber om mine
kommentarer til disse sakene, men ønsker min vurdering
av de syv konkrete punktene som stiftelsen konkluderer med.
Stiftelsen foreslår at undersøkelsesmyndigheten bør
sortere under Stortinget v/kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Etter mitt syn vil dette neppe være hensiktsmessig. Formålet
med slike undersøkelser av sjøulykker som nå foreslås
i sjøloven, skal være å undersøke
hendelsesforløpet og årsaksforholdene ved sjøulykker
(jf. lovforslaget § 473 annet ledd). Slike undersøkelser
skiller seg i stor grad fra den type saker som ellers hører
under kontroll- og konstitusjonskomiteen, jf. Stortingets forretningsorden § 12.
Dr imidlertid i denne forbindelse viktig å være oppmerksom
på at sjølovens regler om undersøkelse av
sjøulykker i regi av en havarikommisjon ikke er til hinder
for at kontroll- og konstitusjonskomiteen foretar undersøkelser
av forhold knyttet til sjøulykker, undersøkelsen
av disse ulykkene samt beredskapsforhold mv., i den grad komiteen
skulle ønske det.
Når det gjelder stiftelsens kommentarer vedrørende
Samferdselsdepartementets rolle, kan jeg opplyse at Havarikommisjonen
for sivil luftfart og jernbane hører administrativt inn
under Samferdselsdepartementet, men opererer uavhengig av departementet
i sitt faglige arbeid, herunder ved ulykkesundersøkelsene
og ved utarbeidelsen av undersøkelsesrapporten. Det er
ikke slik at havarikommisjonen "rapporterer til" Samferdselsdepartementet,
og departementet kan ikke instruere havarikommisjonen i dennes arbeid.
Havarikommisjonens tilrådinger oversendes departementet,
som sender disse videre til Luftfartstilsynet for oppfølgning
der. Luftfartstilsynet melder så tilbake til departementet
hvilken oppfølgning som er gjort, og departementet formidler denne
informasjonen videre til havarikommisjonen.
Innenfor sjøfarten har Samferdselsdepartementet i liten
grad noen rolle som forvaltningsmyndighet, tilsynsmyndighet og eier
av transportvirksomhet. Tilsynsmyndigheten (Sjøfartsdirektoratet)
hører i dag under Nærings- og handelsdepartementet.
Sikkerhetsberedskapen langs kysten hører i hovedsak under
Fiskeridepartementet. Sikkerhetsgodkjennelse av fartøyet
for passasjertransport gis av Sjøfartsdirektoratet. Sikkerheten
til sjøs ivaretas altså av andre enn Samferdselsdepartementet.
Det meste av skipsfarten er i privat eie (unntatt deler av den innenriks passasjerfarten
som eies av fylkeskommunalt eide aksjeselskaper). Samferdselsdepartementets
rolle innenfor skipsfart knytter seg derfor bare til løyver
til passasjertransport i form av fergekonsesjoner ol. (Etter yrkestransportloven
må den som driver innenriks persontransport i rute, ha
tillatelse. For fylkeskryssende ruter og riksveiferjedrift gis også tillatelse
av Samferdselsdepartementet. For fylkesinterne ruter gis tillatelsen
av fylkeskommunene/Oslo kommune.)
Dersom man skulle vurdere en slik endring som stiftelsen foreslår
under sitt punkt 1, bør man være oppmerksom på utkastet § 473
første ledd, som sier at "[u]ndersøkelse
av sjøulykker skal skje ved den myndighet Kongen bestemmer".
Denne bestemmelsen må endres om man vil legge undersøkelsene
inn under Stortinget. Det bør i så fall også foretas
en ny gjennomgåelse av lovforslaget med tanke på at
reglene måtte tilpasses en slik ordning, og en ny høring
vil da være ønskelig. Sjølovkomiteen
vurderte ikke i NOU 1999: 30 å legge undersøkelsene
inn under Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité,
og det er heller ingen andre høringsinstanser eller andre
som etter det jeg er kjent med, har foreslått et slikt
alternativ. Selv om ikke selve lovforslaget regulerer hvilket organ
som skal være undersøkelsesmyndighet, er vurderingene
i Ot.prp. nr. 78 (2003-2004) basert på at regjeringen vil
legge undersøkelse av sjøulykker til en uavhengig
felles undersøkelseskommisjon, basert på en utvidelse
av den nåværende Havarikommisjonen for sivil luftfart
og jernbane.
Stiftelsen mener at alle sjøulykker hvor norske interesser
er sterkt berørt, må kunne undersøkes
av norske myndigheter, uansett flagg. Norske myndigheter har i dag
anledning til å undersøke alle sjøulykker
med norske skip. Problemstillingen knytter seg derfor til ulykker
med skip under fremmed flagg, slik som "Rocknes". Etter dagens regler
i sjøloven kan norske myndigheter bare foreta undersøkelser
av ulykker med fremmede skip når norske interesser er berørt
og skipet ligger i norsk havn, jf. sjøloven § 484 annet
ledd.
I lovforslaget foreslår Regjeringen at man utvider adgangen
for norske myndigheter til å undersøke ulykker
med fremmede skip, så langt dette lar seg gjøre
innenfor gjeldende internasjonale regler. De internasjonale reglene
om dette går i korthet ut på at undersøkelse
av sjøulykker i utgangspunket hører under flaggstaten.
Kyststaten anses imidlertid, uten hensyn til skipets flagg, berettiget
til å foreta undersøkelser av alle sjøulykker
som inntreffer innenfor dens territorialfarvann og som berører
kyststatens interesser, jf. punkt 1.1 i IMO-koden om undersøkelse
av sjøulykker (som er tatt inn som vedlegg i NOU 1999:
30). Ved ulykker utenfor territorialfarvannet er det mer begrenset
hvor langt en stat kan foreta undersøkelser av ulykker
med fremmede skip. IMO-koden punkt 6 forutsetter at det her vil
være flaggstaten som skal foreta undersøkelsene,
men slik at andre berørte stater bør kunne delta
i undersøkelsene. IMO-koden punkt 6.3 sier at en stat som
anses som en "særlig berørt stat" i forbindelse
med ulykken, for eksempel på grunn av nasjonaliteten til
skipets mannskap, passasjerer eller andre personer, skal inviteres
til å ta del i undersøkelsene. (IMO-koden er å anse
som en anbefaling, og er ikke formelt rettslig bindende, men er basert
på gjeldende folkerettslige prinsipper om dette.)
I utforslaget § 472 første ledd bokstav
b er havarikommisjonen på denne bakgrunn for det første
gitt kompetanse til å foreta undersøkelser av
alle ulykker med fremmede skip som inntreffer innenfor norsk territorialfarvann
("i riket"). "Rocknes"-ulykken ville derfor etter de nye reglene
kunne undersøkes av havarikommisjonen.
For det andre utvider lovforslaget § 472 første ledd
bokstav b også adgangen til å foreta undersøkelser
av ulykker med fremmede skip som inntreffer utenfor norsk territorialfarvann,
til alle tilfelle der flaggstaten samtykker, samt alle tilfelle
der det i henhold til folkeretten kan utøves norsk jurisdiksjon. Lenger
enn dette er det ikke mulig å utvide norske myndigheters
undersøkelseskompetanse ved ulykker med fremmede skip utenfor
riket, uten å komme i konflikt med folkeretten. Det vil
nok føre for langt om den norske havarikommisjonen skulle
foreta ulykkesundersøkelser overfor fremmede skip utenfor norsk
territorialfarvann, for eksempel basert på at det er nordmenn
som står bak skipet, direkte eller indirekte. (Dette er
imidlertid ikke til hinder for at norske myndigheter foretar andre
typer undersøkelser enn ulykkesundersøkelsen,
for eksempel politiets og påtalemyndighetens etterforskning
av straffbare forhold, i den grad man har jurisdiksjon til dette.)
Som det fremgår over, vil også Norge, når
Norge er "særlig berørt stat" etter IMO-koden
om undersøkelse av sjøulykker punkt 6, etter IMO-kodens
regler ha anledning til å delta i flaggstatens undersøkelser
av ulykken.
Stiftelsens endringsforslag går etter dette lenger enn
det vil være anledning til etter folkeretten, når
det gjelder å gi norske myndigheter kompetanse til å foreta
ulykkesundersøkelser. Jeg vil også i denne forbindelse
påpeke at det, uansett hvordan man regulerer dette i den
norske sjøloven, vil være begrenset i hvilken
grad Norge faktisk vil kunne utøve jurisdiksjon i form
av tvangstiltak eller andre tiltak overfor fremmede skip som har
forlatt norsk territorialfarvann.
Stiftelsen påpeker viktigheten av politiets og påtalemyndighetens
arbeid i disse sakene. Jeg er helt enig i at politiets og påtalemyndighetens
etterforskning i disse sakene er meget viktig, og at forholdene bør
legges så godt som mulig til rette også for dette aspektet.
Som det fremgår i kapittel 19 i proposisjonen, er det viktig å sikre
en balanse mellom på den ene siden hensynet til at havarikommisjonens
virksomhet skal foregå så effektivt som mulig
uten forstyrrelser, og på den annen side den viktige samfunnsmessige
interessen i at straffbare forhold i forbindelse med sjøulykker
blir etterforsket av politiet og påtalt, slik at de ansvarlige
blir straffet der det er grunn til det. Jeg er glad for at stiftelsen
støtter de vurderinger og forslag som proposisjonen inneholder når
det gjelder dette aspektet.
Ibindelse med stiftelsens ønske om en gjennomgåelse
og oppgradering av politiets og påtalemyndighetens oppfølgning
av sjøulykker, og ønsket om å avvikle
ordningen med sjøfartsinspektører, vil jeg peke på proposisjonen
kapittel 18. Her foreslås at dagens ordning med sjøfartsinspektører
oppheves, og at deres oppgaver legges administrativt inn i politiet.
Dette er en revisjon som vil være egnet til å styrke
den politimessige etterforskningen i sjøfartsforhold, jf. proposisjonen
side 73.
Stiftelsen slutter seg til forslaget i proposisjonen om at begrepet
"sjøulykker" skal omfatte nestenulykker. Jeg viser til
lovforslaget § 472 annet ledd annet punktum som
sier: "Som sjøulykke regnes også hendelse som
inntreffer i forbindelse med driften av et skip som har medført
en umiddelbar fare for skader som nevnt i første punktum
eller for sjøsikkerheten ellers."
Jeg vil også nevne at forslaget etablerer en absolutt
plikt for havarikommisjonen til å foreta undersøkelser
av alle nestenulykker med norsk passasjerskip, jf. lovforslaget § 476
annet ledd bokstav b. For andre nestenulykker vil det være
opp til havarikommisjonen selv om det skal foretas undersøkelser,
jf. lovforslaget § 476 fjerde ledd.
Skadelidtes rettigheter i forbindelse med ulykkesundersøkelsene
følger av lovforslaget § 484, som etablerer
rettigheter for det første for skipets "brukere", jf. proposisjonen
s. 88, som fastslår at dette begrepet typisk omfatter passasjerer.
Videre etablerer bestemmelsen rettigheter for dem som "saken angår" i
forbindelse med undersøkelsene. Det fremgår på samme
sted i proposisjonen at dette begrepet for eksempel vil omfatte
etterlatte. Både passasjerer og etterlatte er derfor omfattet
av rettighetene i lovforslaget §§ 484 og 485
selv om lovteksten ikke uttrykkelig nevner dem.
Jeg er enig med stiftelsen i at Sjøfartsdirektoratet bør
ha anledning til å foreta egne utredninger etter behov,
så lenge slike undersøkelser ikke erstatter eller
kommer i veien for havarikommisjonen. Ved ulykker hvor havarikommisjonen
foretar undersøkelser, bør Sjøfartsdirektoratet
derfor ikke kunne foreta egne undersøkelser uten at dette
skjer i forståelse med havarikommisjonen. Noe annet vil
kunne skape en uoversiktlig situasjon som vil kunne skade undersøkelsene.
Det er en reell fare for at Sjøfartsdirektoratets egne
undersøkelser vil kunne komme i veien for havarikommisjonens
virksomhet, for eksempel ved at vitner forstyrres eller ved at bevismateriale ikke
blir tilgjengelig i tide for havarikommisjonen.
I § 486 første ledd er poenget nettopp
at reglene i sjøloven om undersøkelser av sjøulykker
ikke skal være til hinder for at Sjøfartsdirektoratet
skal kunne foreta egne undersøkelser om de ønsker
det (og for øvrig har hjemmel i lovgivningen til det).
Reglene i § 486 annet ledd er imidlertid ment å sikre
at Sjøfartsdirektoratets undersøkelser ikke skal
komme i veien for havarikommisjonen. Dette hensynet er ivaretatt
ved en regel om at i saker der havarikommisjonen foretar undersøkelser,
skal Sjøfartsdirektoratet bare kunne foreta slike undersøkelser
som havarikommisjonen godkjenner. Jeg mener dette er en viktig regel,
som bør beholdes slik den er foreslått.
Jeg noterer meg at stiftelsen vil be om Stortingets tilslutning
til å sikre dette prosjektet sluttfinansiering, og ser
det ikke som naturlig at jeg i denne omgang kommenterer dette punktet.
Oslo, i næringskomiteen, den 30. november 2004
Olav Akselsen |
Grethe Fossli |
leder |
ordfører |