Stiftelsen foreslår at undersøkelsesmyndigheten bør sortere under Stortinget v/kontroll- og konstitusjonskomiteen. Etter mitt syn vil dette neppe være hensiktsmessig. Formålet med slike undersøkelser av sjøulykker som nå foreslås i sjøloven, skal være å undersøke hendelsesforløpet og årsaksforholdene ved sjøulykker (jf. lovforslaget § 473 annet ledd). Slike undersøkelser skiller seg i stor grad fra den type saker som ellers hører under kontroll- og konstitusjonskomiteen, jf. Stortingets forretningsorden § 12.

Dr imidlertid i denne forbindelse viktig å være oppmerksom på at sjølovens regler om undersøkelse av sjøulykker i regi av en havarikommisjon ikke er til hinder for at kontroll- og konstitusjonskomiteen foretar undersøkelser av forhold knyttet til sjøulykker, undersøkelsen av disse ulykkene samt beredskapsforhold mv., i den grad komiteen skulle ønske det.

Når det gjelder stiftelsens kommentarer vedrørende Samferdselsdepartementets rolle, kan jeg opplyse at Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane hører administrativt inn under Samferdselsdepartementet, men opererer uavhengig av departementet i sitt faglige arbeid, herunder ved ulykkesundersøkelsene og ved utarbeidelsen av undersøkelsesrapporten. Det er ikke slik at havarikommisjonen "rapporterer til" Samferdselsdepartementet, og departementet kan ikke instruere havarikommisjonen i dennes arbeid. Havarikommisjonens tilrådinger oversendes departementet, som sender disse videre til Luftfartstilsynet for oppfølgning der. Luftfartstilsynet melder så tilbake til departementet hvilken oppfølgning som er gjort, og departementet formidler denne informasjonen videre til havarikommisjonen.

Innenfor sjøfarten har Samferdselsdepartementet i liten grad noen rolle som forvaltningsmyndighet, tilsynsmyndighet og eier av transportvirksomhet. Tilsynsmyndigheten (Sjøfartsdirektoratet) hører i dag under Nærings- og handelsdepartementet. Sikkerhetsberedskapen langs kysten hører i hovedsak under Fiskeridepartementet. Sikkerhetsgodkjennelse av fartøyet for passasjertransport gis av Sjøfartsdirektoratet. Sikkerheten til sjøs ivaretas altså av andre enn Samferdselsdepartementet. Det meste av skipsfarten er i privat eie (unntatt deler av den innenriks passasjerfarten som eies av fylkeskommunalt eide aksjeselskaper). Samferdselsdepartementets rolle innenfor skipsfart knytter seg derfor bare til løyver til passasjertransport i form av fergekonsesjoner ol. (Etter yrkestransportloven må den som driver innenriks persontransport i rute, ha tillatelse. For fylkeskryssende ruter og riksveiferjedrift gis også tillatelse av Samferdselsdepartementet. For fylkesinterne ruter gis tillatelsen av fylkeskommunene/Oslo kommune.)

Dersom man skulle vurdere en slik endring som stiftelsen foreslår under sitt punkt 1, bør man være oppmerksom på utkastet § 473 første ledd, som sier at "[u]ndersøkelse av sjøulykker skal skje ved den myndighet Kongen bestemmer". Denne bestemmelsen må endres om man vil legge undersøkelsene inn under Stortinget. Det bør i så fall også foretas en ny gjennomgåelse av lovforslaget med tanke på at reglene måtte tilpasses en slik ordning, og en ny høring vil da være ønskelig. Sjølovkomiteen vurderte ikke i NOU 1999: 30 å legge undersøkelsene inn under Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, og det er heller ingen andre høringsinstanser eller andre som etter det jeg er kjent med, har foreslått et slikt alternativ. Selv om ikke selve lovforslaget regulerer hvilket organ som skal være undersøkelsesmyndighet, er vurderingene i Ot.prp. nr. 78 (2003-2004) basert på at regjeringen vil legge undersøkelse av sjøulykker til en uavhengig felles undersøkelseskommisjon, basert på en utvidelse av den nåværende Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane.