10.1 Sammendrag

Med diskrimineringsgrunnlag menes de forhold som danner grunnlaget for at noen blir diskriminert. Det kan for eksempel være kjønn, hudfarge eller språk. Dette kapittelet omhandler hvilke grunnlag som skal føre til at forskjellsbehandlingen faller inn under denne lovens forbud mot å diskriminere.

Utvalget foreslo at lovens diskrimineringsgrunnlag utelukkende skulle knyttes til etnisitet som en samlebetegnelse. Departementet foreslår at lovens diskrimineringsgrunnlag blir tydeliggjort gjennom en oppregning av diskrimineringsgrunnlagene etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk. I tillegg foreslår departementet et uttrykkelig forbud mot diskriminering på grunn av religion og livssyn. Begrepet rase brukes ikke i loven. Forbudet i loven vil imidlertid klart ramme det som ellers ville kunne betegnes som diskriminering på grunn av rase. Når det gjelder diskriminering på grunn av språk, understrekes det at det for nettopp dette diskrimineringsgrunnlaget kan være særlig aktuelt med unntak etter en saklighetsvurdering, for eksempel i tilknytning til ansettelser. Forbudet mot diskriminering foreslås ikke å omfatte statsborgerskap.

Begrepene diskriminering og forskjellsbehandling blir drøftet. Departementet bruker begrepet diskriminering for den formen for forskjellsbehandling som er ulovlig. Det foreslås et forbud mot direkte diskriminering. Direkte diskriminering foreligger når en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av diskrimineringsgrunnlagene etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i tilsvarende situasjon. Det stilles ikke krav om at det skal foreligge hensikt om å diskriminere.

Loven fastsetter også forbud mot indirekte diskriminering. Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer blir behandlet særlig ufordelaktig sammenliknet med andre. I arbeidslivet er terskelen for indirekte diskriminering satt lavere. Her er det tilstrekkelig at personer av de samme grunner blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt i en tilsvarende situasjon.

Ved forskjellsbehandling som objektivt sett fyller vilkårene for direkte og indirekte diskriminering, gjelder likevel at det ikke skal anses som ulovlig diskriminering etter loven dersom forskjellsbehandlingen er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og den ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles (proporsjonalitetsprinsippet). Denne unntaksbestemmelsen er tatt med fordi det i enkelte situasjoner kan være legitime grunner til å vektlegge en persons etnisitet, religion mv. Det vil bero på en konkret vurdering om det aktuelle formålet er saklig, og om midlene er proporsjonale i forhold til målet.

Departementet foreslår et særskilt forbud mot trakassering på grunn av etnisitet, religion mv. Selv om enkelte former for etnisk eller religiøs trakassering vil kunne fanges opp av annet lovverk, eventuelt av lovens generelle forbud, utgjør trakassering en særlig form for diskriminering som bør forbys på generell basis. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som er rettet mot en eller flere konkrete enkeltpersoner på grunn av etnisitet, religion mv., og som faktisk virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende for fornærmede. Forbudet mot trakassering er absolutt.

Departementet foreslår også et særskilt forbud mot instruks om å diskriminere, trakassere eller gjøre bruk av gjengjeldelse. Selv om diskriminerende/trakasserende handlinger eller gjengjeldelseshandlinger med utgangspunkt i en instruks vil rammes av forbudene mot diskriminering, trakassering eller gjengjeldelse, vil et forbud som nevnt kunne ramme instruksen i seg selv, uavhengig av om den har resultert i en konkret diskriminerende, trakasserende eller gjengjeldende handling eller ikke. I slike situasjoner vil handlingen være fullbyrdet fra instruksgiverens side i og med instruksen, og departementet anser det rimelig at også slike tilfeller rammes.

Videre foreslår departementet et forbud mot å medvirke til diskriminering. Ved å innta et slikt forbud sikres det at de samme sivilrettslige reaksjonene som kan ramme den eller de som overtrer diskrimineringsforbudet mv., også kan ramme én eller flere personer som medvirker til diskrimineringen. I tillegg foreslår departementet at diskriminering i fellesskap med andre er straffbart.

Departementet foreslår en egen bestemmelse som forbyr arbeidsgiver å innhente opplysninger om hvordan søkere stiller seg til religiøse eller kulturelle spørsmål i ansettelsessaker. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett i arbeidsmiljøloven.

Det foreslås at loven åpner for adgang til positiv særbehandling som bidrar til å fremme lovens formål. Særbehandlingen skal opphøre når formålet med den er oppnådd. Omfanget av slik særbehandling drøftes også.

Videre forbyr loven gjengjeldelse. Vernet mot gjengjeldelse gjelder for person som har fremmet eller vil fremme klage over brudd på loven. Vitner i en diskrimineringssak er også vernet etter bestemmelsen. Utenfor vernet mot gjengjeldelse faller de tilfeller der klageren/vitnet har opptrådt grovt uaktsomt.

10.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at lovformuleringene i Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) har ulike definisjoner av direkte og indirekte diskriminering i og utenfor arbeidslivet. Begrepets definisjon i arbeidslivet kan sies å være en lavterskeldefinisjon, mens definisjonen utenfor arbeidslivet kan sies å være en høyterskeldefinisjon som krever kvalifisert ulempe.

Flertallet viser ellers til sine merknader under kapittel 5.2.

Bruken av høyterskeldefinisjonen utenfor arbeidslivet er, så langt flertallet kan se, ikke i overensstemmelse med minstebestemmelsene i EUs rasedirektiv. EU har ikke lenger en høyterskeldefinisjon av indirekte diskriminering. Lovforslaget er således ikke i takt med utviklingen i EU, samtidig som Regjeringen i Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) henviser til at man med denne loven skal innarbeide EUs rådsdirektiv i norsk lovgivning.

Flertallet vil påpeke at lovforslagets krav om kvalifisert ulempe avviker fra definisjonen av indirekte diskriminering i likestillingsloven, som ikke har noe krav om at ulempen må være kvalifisert. Ronald Craig fra Norsk Senter for Menneskerettigheter påpekte under komiteens høring at det ikke skal være noen grunn til å kreve kvalifisert ulempe i det foreliggende lovforslaget når en ikke gjør det i likestillingsloven. Det vil vanligvis være mye vanskeligere å påvise indirekte diskriminering og etnisk diskriminering enn indirekte kjønnsdiskriminering. Grunnen er at det ikke finnes noe særlig statistikk på etnisitet i Norge. Manglende statistikk om etnisitet medfører at det nærmest vil være umulig å tilfredsstille et krav hvor man må påvise en kvalifisert ulempe.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til brev av 21. februar 2005 fra kommunal- og regionalministeren. Disse medlemmer stiller seg bak vurderingene for hvorfor det er valgt ulike definisjoner for indirekte diskriminering, henholdsvis i og utenfor arbeidslivet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at lovforslaget åpner for positiv særbehandling og vil fremheve at Fremskrittspartiet er imot en slik generell bestemmelse. Disse medlemmer mener at kvoteringer og andre tiltak som blir rettet inn mot en spesiell gruppe på bakgrunn av rase, religion, kjønn og lignende for å fremme et mål, er uheldig.