9.1 Sammendrag

Departementet foreslår at lovens formål skal være å fremme likestilling, sikre like muligheter og å hindre diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn.

Begrepet likestilling er ikke entydig. En tolkning av begrepet likestilling er at ulike grupper skal ha like muligheter. Dette er den vanlige betydningen av begrepet når det brukes om forholdet mellom etniske grupper, og det er denne betydningen departementet legger til grunn i formålsparagrafen.

Bestemmelsen har ikke et selvstendig materielt innhold, men den vil kunne påvirke tolkningen av loven, ved at lovens øvrige bestemmelser må leses i lys av formålet. Formålsbestemmelsen vil videre være retningsgivende for alle deler av virksomheten til Likestillings- og diskrimineringsombudet, herunder ombudets kompetanse-/pådriverfunksjon.

Departementet foreslår at loven i utgangspunktet skal komme til anvendelse på alle samfunnsområder hvor diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. kan forekomme. Familieliv og personlige forhold unntas særskilt. For diskrimineringsgrunnlagene religion og livssyn gjøres det unntak for handlinger og aktiviteter i regi av tros- og livssynssamfunn og virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål, når disse er av betydning for gjennomføringen av samfunnets eller virksomhetens religiøse eller livssynsmessige formål. Lovens geografiske virkeområde avgrenses på tradisjonell måte, ved at alle handlinger foretatt i riket er omfattet.

9.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil fremheve at den foreslåtte formålsbestemmelsen tjener som en sterk retningslinje for tolkningen av loven. Det er viktig at lovens formålsbestemmelse i stor grad gjenspeiler at loven skal være et sentralt redskap i arbeidet for likestilling. Flertallet viser i denne sammenhengen til en rekke stortingsmeldinger som uttrykker at målet for politikken overfor etniske minoriteter ikke bare skal være ikke-diskriminering og like muligheter og rettigheter, men også likestilling mellom minoritetene og majoritetsbefolkningen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser for øvrig til merknader under kapittel 3.2. om gjeldende rett og lovens formål og virkeområde.

Dette flertallet har merket seg at det foreliggende lovforslaget ikke inneholder aktivitetsplikt. Ved kommunalkomiteens høring ble dette påpekt både av menneskerettighetseksperter og høringsinstanser som en svakhet ved lovforslaget. Det vises til at aktivitetsplikten var en meget viktig del av Holgersen-utvalgets utkast til lov. Et forbud mot diskriminering krever ikke at arbeidsgivere aktivt skal foreta forandring og forebygging som trengs for å motvirke diskriminering. Det vises til erfaringer fra andre land, som USA, Canada, Storbritannia og Sverige, som har jobbet lenge med etnisk diskriminering der det har vist seg at et forbud mot etnisk diskriminering alene ikke er tilstrekkelig som tiltak mot diskriminering.

Dette flertallet viser til erfaring med aktivitetsplikt i likestillingslovens § 1a i 2002 der loven nå er endret slik at aktivitetsplikt er inkludert. Det er dermed dokumentert at lovgiver i noen tilfeller mener det er nødvendig å inkludere aktivitetsplikt for å få effekt av loven. Regjeringens argumentasjon om unødig krav til byråkrati bør etter dette flertallets mening ikke tillegges avgjørende vekt. Fordelen ved aktivitetsplikten er at endringer vil skje på et makronivå og at fokus for innsatsen mot diskriminering flyttes fra retroaktiv individuell klagebehandling til proaktiv forebygging uavhengig av en klage.

Dette flertallet viser til behandling av Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) hvor Regjeringen i forhold til Likestillingsloven sier at aktivitets- og redegjørelsesplikten er ombudets viktigste virkemiddel i pådriverarbeidet i forhold til offentlige myndigheter og arbeidslivet. Dette flertallet ser ikke hvordan dette kan være mindre viktig i forhold til etnisk/religiøs likestilling.

Dette flertallet har også merket seg en rapport fra august 2004 til EU-kommisjonen, hvor man har gjort en komparativ studie av datainnsamling for å måle effekt og virkning av diskriminering i USA, Canada, Storbritannia og Nederland. Denne studien påpeker som en av sine hovedkonklusjoner at måling av diskriminering og statistikk er av særlig viktighet for synliggjøring. En av de positive effektene er at det utvikles et objektivt syn på diskriminering og en utvikling av en bevissthet hos partene, som igjen fører til en økt ansvarlighet og forståelse for behovet for å styrke vern mot diskriminering.

Dette flertallet foreslår derfor at det innføres aktivitetsplikt knyttet til loven, og fremmer følgende forslag:

"Ny § 8 skal lyde:

§ 8 Aktivitetsplikt

Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt og planmessig for å fremme lovens formål.

Arbeidsgivere i offentlig og privat sektor skal arbeide aktivt og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet. Aktivitetsplikten omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering. Arbeidslivets organisasjoner skal arbeide tilsvarende innenfor sine virkefelt.

Virksomheter som i lov er pålagt å utarbeide årsberetninger, skal i årsberetningen redegjøre for tiltak som er iverksatt eller planlegges for å fremme lovens formål.

Offentlige myndigheter og offentlige virksomheter som ikke har plikt til å utarbeide årsberetning, skal gi tilsvarende redegjørelse i sine årsbudsjetter.

Lovforslagets §§ 8-17 blir §§ 9-18."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti stiller seg bak Regjeringens vurdering om å ikke innføre en aktivitetsplikt. Disse medlemmer ønsker ikke å påføre offentlige og private virksomheter økt byråkrati uten at det bidrar i vesentlig grad til å styrke vernet mot diskriminering. Disse medlemmer viser til at den samlede byrden for næringslivet allerede er omfattende, og støtter vurderingen om at frivillige og positive tiltak vil ha en større effekt.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser her særlig til forslaget om at det nye ombudet skal gi veiledning til arbeidsgivere om hvordan de kan fremme og håndheve etnisk mangfold på arbeidsplassene, jf. Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) om diskrimineringsombudsloven s. 54-55.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at kravene til offentlige virksomheter, herunder kommunene, også er omfattende. Aktivitetsplikt her vil kunne komme i konflikt med andre målsettinger, blant annet målsettingen om å redusere statlig detaljstyring overfor kommunene. Disse medlemmer viser bl.a. til Innst. S. nr. 259 (2002-2003) pkt. 14.2.2 (s. 50.) fra kommunalkomiteen, jf. St.prp. nr. 66 (2002-2003) kapittel 16.2, der det heter:

"Det er viktige prinsipp for komiteen at kommunene skal kunne fungere som en demokratisk arena for kommunenes innbyggere og prioritere knappe ressurser i samsvar med variasjoner i lokale behov. Forenkling av statlig regelverk er et viktig bidrag for å kunne gi kommunene større handlingsrom og færre bindinger. Komiteen viser til sine behandlinger av kommuneproposisjonene for 2002 og 2003."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kapittel 1.2.