Departementet går inn for at reaksjonene på overtredelse
av diskrimineringslovens forbud hovedsakelig skal være
sivilrettslige.
Ved brudd på diskrimineringsforbudet eller forbudet
mot gjengjeldelse vil det kunne gis erstatning for økonomisk
tap etter vanlige regler. Slike saker behandles av domstolene.
Departementet foreslår at oppreisning (erstatning for
ikke-økonomisk tap) skal være hovedreaksjon for brudd
på loven. Med oppreisning menes et vederlag, fastsatt av
domstolene, som kompensasjon for den krenkelsen som er påført
fornærmede. Departementet legger særlig vekt på at
oppreisning vil være en rimelig oppgjørsform mellom
skadevolder og fornærmede, slik at fornærmede
kan få en kompensasjon for den krenkelsen som diskrimineringen
innebærer. Det legges også vekt på at
oppreisning vil være en effektiv reaksjon, og at det ikke
synes å foreligge noen alternativ sivilrettslig reaksjon
som kan sikre en effektiv håndheving av diskrimineringsforbudet.
I arbeidslivet vil oppreisning kunne kreves uten hensyn til arbeidsgivers
skyld, dvs. at det foreligger et objektivt oppreisningsansvar for
diskriminering i arbeidslivet. Bestemmelsen innebærer kun
en videreføring av gjeldende rett på arbeidslivets
område, jf. arbeidsmiljølovens kapittel X A. Utenfor
arbeidslivet foreslår departementet at det må foreligge
vanlig erstatningsbetingende uaktsomhet (simpel uaktsomhet) for å kunne
pålegge gjerningspersonen å betale oppreisning.
Begrunnelsen for skyldkravet er rimelighetsbetraktninger og gjerningspersonens
rettssikkerhet. Det legges i denne forbindelse vekt på at
loven skal ha et svært vidt virkeområde, og at
det gjelder delt bevisbyrde i saker etter loven.
Utmåling av oppreisningen skal skje etter en rimelighetsvurdering
som i høy grad vil være skjønnspreget.
Dette gjør ordningen til en fleksibel reaksjon, som blant
annet kan ivareta både hensynet til en rimelig oppreisning
for fornærmede og hensynet til gjerningspersonens økonomiske
forhold. Departementet forutsetter at oppreisningsbeløpene
holdes på et moderat nivå.
Departementet drøfter oppreisningsbestemmelsen i forhold
til straffebegrepet i Grunnloven og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner
og konkluderer med at oppreisning etter lovforslaget ikke kan anses
som straff.
Departementet drøfter forholdet til avtaler som kommer
helt eller delvis i strid med lovens diskrimineringsforbud. Etter
avtaleloven § 36 foreligger det allerede hjemmel
for å kjenne slike avtaler helt eller delvis ugyldige.
Videre drøftes det hvor langt et pålegg om stansing,
retting eller andre tiltak fastsatt av Likestillings- og diskrimineringsnemnda
kan gå i retning av å gripe inn i avtaleforhold.
I tillegg kommer reaksjoner som vil ligge til håndhevingsapparatet,
jf. forslag i Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) Om lov om Likestillings-
og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda.
Spørsmål vedrørende utestedsdiskriminering
behandles særskilt. Slik diskriminering vil omfattes av lovens
generelle forbud, men det drøftes om det i tillegg til
reaksjoner overfor enkeltpersoner bør innføres
reaksjonsmuligheter overfor selve utestedet. Det foreslås
at serveringsloven endres, slik at det klart går fram at
brudd på diskrimineringsloven kan føre til at søknad
om bevilling kan avslås, eventuelt at utstedt bevilling
kan inndras. Endringsforslaget vil bli fremsatt i forbindelse med
det pågående arbeidet med revisjon av serveringsloven.
Ytterligere endringer i serveringsloven og eventuelt også alkoholloven
vil samtidig bli vurdert.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, sier seg enige i de vurderinger som er
gjort vedrørende reaksjoner på brudd på loven og
at disse i all hovedsak bør være sivilrettslige.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser samtidig
til at SMED i forbindelse med komiteens høring støttet innføringen
av en generell hovedregel om oppreisningserstatning for overtredelse
av loven, men fremhevet nødvendigheten av å effektivisere
sanksjoneringen av lovens diskrimineringsforbud med en offentligrettslig
sanksjon i den klagenemnda som foreslås opprettet for å følge
opp loven. Dette flertallet støtter denne
vurderingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at oppreisning skal være hovedreaksjonen
ved brudd på loven. Disse medlemmer stiller
seg bak departementets begrunnelser for hvorfor bare domstolene
kan ilegge oppreisning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kapittel 1.2.