Etnisk diskriminering som skjer i samvirke mellom flere personer,
enten i løse grupper eller i mer organiserte former, reiser
særlige problemstillinger i forhold til utformingen av
lovgivningen. FNs rasediskrimineringskomité (CERD) har
i lang tid kritisert Norge for ikke å sørge for
et tilstrekkelig forbud mot rasistiske organisasjoner.
Norsk rett har ikke et uttrykkelig forbud mot rasistiske organisasjoner,
men det finnes mer generelle forbud mot enkelte bestemte typer organisasjoner
og forbund.
Departementet foreslår at grove overtredelser av diskrimineringsforbudet
som er begått av flere i fellesskap (minst to andre personer),
skal være straffbart. Skyldkravet er forsett, men det stilles
ikke krav om rasistisk motivasjon. De alminnelige kravene til bevis
i strafferetten gjelder, dvs. at tvil om et bestemt faktum foreligger
skal komme tiltalte til gode. Strafferammen er bøter eller
fengsel inntil tre år.
Forslaget er dels begrunnet i at diskriminering som skjer i fellesskap
mellom flere personer anses som særlig skadelig, og dels
i Norges internasjonale forpliktelser etter FNs rasediskrimineringskonvensjon
(RDK). Formålet med bestemmelsen er å styrke vernet
mot diskriminering i organiserte former, uten at dette går
på bekostning av organisasjonsfriheten. Departementet foreslår
således ikke et forbud mot rasistiske organisasjoner. Forbudet
rettes mot selve virksomheten som utøves av organisasjonen/fellesskapet,
fremfor mot organisasjonen/fellesskapet som sådan.
Det kreves ikke noe strukturert fellesskap mellom overtrederne.
Det er tilstrekkelig at overtrederne opptrer i samvirke, eller at
flere medvirker til den straffbare handlingen. Hvis lovovertredelsen
er ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, gjelder
straffeloven §§ 162c og 60a. Sistnevnte
bestemmelse medfører at strafferammen for brudd på lovutkastets § 15
blir høynet til inntil seks år.
Håndhevingen av straffebestemmelsen legges under det
alminnelige strafferettsapparatet, dvs. politiet, påtalemyndigheten
og domstolene. Det foreslås ubetinget offentlig påtale.
Straffesanksjonen skal imidlertid være subsidiær
i forhold til de sivilrettslige reaksjonene. Dette innebærer
at påtalemyndigheten skal legge vekt på om administrative
reaksjoner er tilstrekkelige ved vurderingen av om tiltale skal
tas ut. Det vil utformes samarbeidsrutiner mellom politiet og Likestillings-
og diskrimineringsombudet i saker som faller innenfor begge etaters
ansvarsområder.
Departementet drøfter også forholdet til RDKs organisasjonsforbud,
jf. artikkel 4 bokstav b. Departementet anser at lovforslaget som
helhet vil medføre at det i praksis vil foreligge et reelt
forbud mot foreninger og organisasjoner som har til formål å fremme og
tilskynde til rasediskriminering. På denne bakgrunn anser
departementet at lovforslaget oppfyller Norges forpliktelser etter
RDK.
Komiteen viser til behandling av Innst.
O. nr. 29 (2002-2003) der en enstemmig justiskomité gikk imot å innføre
et uttrykkelig forbud mot rasistiske organisasjoner. Komiteen tilrår
at dette videreføres og støtter Regjeringens forslag
til reaksjonsmuligheter rettet mot selve virksomheten som utøves
av organisasjoner/fellesskap, framfor mot organisasjonen/fellesskapet
i seg selv.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til viktigheten av å følge
opp internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert. Flertallet vil
presisere at forslaget om straff for diskriminering i fellesskap
med andre ikke er et forbud mot rasistiske organisasjoner. Det er
viktig å styrke vernet mot diskriminering i organiserte
former, uten at dette går på bekostning av organisasjonsfriheten. Flertallet vil
fremheve at dette er formålet med denne bestemmelsen.
Flertallet støtter forslaget om at grove
overtredelser av diskrimineringsforbudet som er begått
i felleskap skal være straffbart og at håndhevingen
av denne straffebestemmelsen skal skje i det alminnelige straffeapparatet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke viktigheten av at man
får et vern og en lovgivning som faktisk lar seg anvende
for de som har behov for dette, og at slikt vern ikke nødvendigvis
kun sikres ved skjerping av strafferammer, men gjennom klare føringer,
signaleffekt og praksis.