4.1 Sammendrag

Norge er bundet av en rekke internasjonale konvensjoner som forplikter statene til å sikre ikke-diskriminering og gir rettigheter til etniske minoriteter. Noen bestemmelser begrenser seg til ikke-diskriminering, mens andre gir minoriteter rettigheter og vern utover dette, og pålegger statene å gjennomføre aktive tiltak for å støtte minoriteter. Enkelte konvensjoner gjelder alle etniske minoriteter, mens andre er begrenset til nasjonale minoriteter eller urfolk. Et fellestrekk ved konvensjonene er at saklig forskjellsbehandling, der midlene som benyttes for å oppnå et legitimt formål står i forhold til målet, ikke rammes av forbudet mot diskriminering (saklighets- og proporsjonalitetskrav).

FNs rasediskrimineringskonvensjon forplikter statene til å avskaffe alle former for rasediskriminering. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter har sitt grunnleggende diskrimineringsforbud i artikkel 26. Den europeiske menneskerettskonvensjon har et diskrimineringsforbud i artikkel 14. Videre omtales Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter, ILO-konvensjon nr. 111 om sysselsetting og yrke og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter.

4.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser det som viktig at Norge nå tydeligere synliggjør sine internasjonale forpliktelser ved forslaget om inkorporering av FNs rasediskrimineringskonvensjon.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at Makt- og demokratiutredningen brukes som argumentasjon i den foreliggende odelstingsproposisjon for at man på det nåværende tidspunkt velger å ikke inkorporere FNs rasediskrimineringskonvensjon i menneskerettsloven. Dette ut fra det fokus som har blitt satt på problemstillinger knyttet til rettsliggjøring av politikken, overføring av makt fra folkevalgt myndighet til domstolene og internasjonalisering av rettsvesenet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til innstillingen fra justiskomiteen, Innst. O. nr. 51 (1998-1999), vedrørende menneskerettsloven, der det står at inkorporering i menneskerettsloven vil styrke de inkorporerte konvensjonenes formelle stilling i norsk lovverk, og vil i første rekke få en signaleffekt. Da barnekonvensjonen ble inkorporert i menneskerettsloven i 2003, påpekte professor Lucy Smith, medlem av FNs barnekomité, at den beslutningen burde tolkes som en endelig avvisning av argumentasjonen om at mange relativt generelt formulerte konvensjoner kan forspille mye av fortolkningsarbeidet, og dermed makten, over til domstolene dersom konvensjonene blir norsk lov. Justiskomiteens medlemmer påpekte samtidig enstemmig i Innst. O. nr. 92 (2002-2003) at Barnekonvensjonen vurderes blant de mest sentrale menneskerettighetskonvensjonene og bør inkorporeres i nasjonal lovgivning på linje med de tre konvensjonene som allerede var på plass i menneskerettsloven.

Flertallet vil vise til de konkluderende merknader i FNs rasediskrimineringskomité i forbindelse med Norges 16. rapport 22. august 2003. Her påpeker rasediskrimineringskomiteen merknader om at Norge vurderer en inkorporering av FNs rasediskrimineringskonvensjon i menneskerettsloven, og oppmuntrer til at dette ble gitt en grundig vurdering. Begrunnelsen var at det vil gi konvensjonen full effekt i forhold til nasjonal lovgivning. Rasediskrimineringskomiteen sier samtidig at de ønsker velkommen en lov om forbud mot etnisk diskriminering. Flertallet viser i tillegg til Den europeiske kommisjonen mot rasediskriminering og intoleranses 3. rapport om Norge til Europarådet i 2003, der en av anbefalingene fra kommisjonen er at Norge inkorporerer FNs rasediskrimineringskonvensjon gjennom menneskerettsloven.

Flertallet viser til at St.meld. nr. 17 (2004-2005) Makt og demokrati ble lagt frem for Stortinget 4. mars 2005. Med det som bakgrunn mener flertallet at det nå må gjøres en ny vurdering av hvorvidt FNs rasediskrimineringskonvensjon skal inkorporeres på en høyere trinnhøyde gjennom menneskerettsloven.

Flertallet viser til at det i den fremlagte meldingen påpekes at bruk av forrang ved inkorporasjon av internasjonale avtaler gir et særlig sterkt signal både nasjonalt og internasjonalt om norske myndigheters vilje til å etterleve folkeretten. Et slikt signal kan det være god grunn til å gi i visse helt sentrale tilfeller. Særlig gjelder dette for menneskerettighetsområdet. Et slikt signal utad vil også bidra positivt til Norges troverdighet og tyngde i det internasjonale menneskerettighetsarbeidet.

Flertallet viser til at det ikke gis noen argumentasjon i St.meld. nr. 17 (2004-2005) som tilsier at det skapes en rangsforskjell i forhold til FNs rasediskrimineringskonvensjon, i forhold til de andre kjernekonvensjonene som ligger i menneskerettsloven. Flertallet vil i tillegg påpeke at norske eksperter på folkerett ved Norsk Senter for Menneskerettigheter klart sier at kjernekonvensjonene må sies å være Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, Torturkonvensjonen, Konvensjonen for eliminering av all rasediskriminering, Kvinnekonvensjonen og Barnekonvensjonen. I tillegg har Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) spesiell relevans for Norge.

Flertallet mener at man sender et helt feil signal til omverdenen ved at FNs rasediskrimineringskonvensjon gis annen trinnhøyde og manglende forrang, med henvisning til tidligere fakta vedrørende inkorporering av Barnekonvensjonen. (Flertallet viser til behandlingen av Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen der disse medlemmer foreslår tilsvarende når det gjelder FNs kvinnekonvensjon(CEDAW).) Flertallet vil samtidig påpeke at en inkorporering av FNs rasediskrimineringskonvensjon i menneskerettsloven ikke erstatter behovet for den loven som nå foreslås i Ot.prp. nr. 33 (2004-2005). Den eneste forskjellen vil være at § 2 utgår.

Flertallet viser til at Regjeringens begrunnelse for å ikke gi en forrangsbestemmelse eller inkorporere RDK i menneskerettsloven er knyttet til en henvisning av at problemstillingen skal debatteres i Stortinget under behandlingen av den nylig fremlagte stortingsmelding om Makt- og demokratiutredningen. Flertallet har merket seg at i innstillingen fra maktutredningen er det en dissens som er knyttet til hvorvidt den økte rettsliggjøringen (dvs. at sosiale og kulturelle problemer i økende grad blir regulert gjennom lover og direktiver) har som konsekvens at rettsorganene får økt betydning på bekostning av folkevalgt myndighet.

Flertallet mener at en debatt knyttet til rettsliggjøring av politikken er viktig, men at det skal en særskilt begrunnelse til utover dette for ikke å inkorporere RDK i menneskerettsloven, eller til å gi RDK en forrangsbestemmelse i det foreliggende lovforslaget. Flertallet mener at når de øvrige konvensjoner er inkorporert i menneskerettsloven, bør dette videreføres også med denne loven.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen inkorporere De forente nasjoners internasjonale konvensjon 21. desember 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering i menneskerettsloven av 1999, og at konvensjonen skal gis samme forrang som de andre kjernekonvensjoner som pr. i dag er inkorporert på denne måten."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti stiller seg bak Regjeringens forslag om å inkorporere FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK) i diskrimineringsloven.

Disse medlemmer viser til vurderingene i St.meld. nr. 17 (2003-2004) og stiller seg bak hovedkonklusjonen i kapittelet om rettsliggjøring:

"Ved inkorporering bør hovedregelen være at den inkorporerte regel gis rang som ordinær lov, og at de generelle nasjonale rettsregler om lovfortolkning gis anvendelse. På denne måten ønsker Regjeringen å øke forutsigbarheten og klarheten i rettssystemet, og dermed unngå en uheldig utvikling i retning av maktoverføring fra lovgivende til dømmende myndighet. Spesielt sett i lys av en del internasjonale organers dynamiske utvikling av internasjonalt regelverk - til dels i retninger som var helt utenfor hva lovgiver ved inkorporasjon rimeligvis kunne forvente - er det grunn til å understreke behovet for å være mest mulig konsistent ved gjennomføringen av de folkerettsregler Norge er bundet av. Etter Regjeringens syn innebærer dette en forsiktighet når det gjelder den framtidige bruk av forrangsbestemmelser ved inkorporasjon av internasjonale konvensjon."

Disse medlemmer viser videre til at både diskrimineringsloven og endringer i lovgivningen ellers som foreslås i denne proposisjonen kan betraktes som transformasjon av RDK til norsk rett. I tillegg tas også konvensjonen direkte inn i norsk lovgivning i sin originale utforming. Disse medlemmer finner at konvensjonen gis en sterk formell rettslig stilling og at dette sender ut et tydelig signal om konvensjonsstatus.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til at Fremskrittspartiet en rekke ganger har fremmet forslag om at Norge skal trekke seg ut av internasjonale konvensjoner som fratar Stortinget betydelig handlingsrom i saker hvor det ikke er full enighet i Stortinget. Disse medlemmer vil vise til at en slik politikk også blir ført av de konservative i Storbritannia, samt en rekke andre store og innflytelsesrike partier i Europa. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av alle de konvensjoner Norge er knyttet til, samt en vurdering av hvilke innskrenkninger disse gir i forhold til norske politikeres handlingsfrihet."