Norge er bundet av en rekke internasjonale konvensjoner som forplikter
statene til å sikre ikke-diskriminering og gir rettigheter
til etniske minoriteter. Noen bestemmelser begrenser seg til ikke-diskriminering,
mens andre gir minoriteter rettigheter og vern utover dette, og
pålegger statene å gjennomføre aktive
tiltak for å støtte minoriteter. Enkelte konvensjoner
gjelder alle etniske minoriteter, mens andre er begrenset til nasjonale
minoriteter eller urfolk. Et fellestrekk ved konvensjonene er at
saklig forskjellsbehandling, der midlene som benyttes for å oppnå et
legitimt formål står i forhold til målet,
ikke rammes av forbudet mot diskriminering (saklighets- og proporsjonalitetskrav).
FNs rasediskrimineringskonvensjon forplikter statene til å avskaffe
alle former for rasediskriminering. FNs konvensjon om sivile og
politiske rettigheter har sitt grunnleggende diskrimineringsforbud
i artikkel 26. Den europeiske menneskerettskonvensjon har et diskrimineringsforbud
i artikkel 14. Videre omtales Europarådets rammekonvensjon
for beskyttelse av nasjonale minoriteter, ILO-konvensjon nr. 111
om sysselsetting og yrke og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser det som
viktig at Norge nå tydeligere synliggjør sine
internasjonale forpliktelser ved forslaget om inkorporering av FNs rasediskrimineringskonvensjon.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at Makt- og demokratiutredningen brukes som argumentasjon
i den foreliggende odelstingsproposisjon for at man på det
nåværende tidspunkt velger å ikke inkorporere
FNs rasediskrimineringskonvensjon i menneskerettsloven. Dette ut fra
det fokus som har blitt satt på problemstillinger knyttet
til rettsliggjøring av politikken, overføring
av makt fra folkevalgt myndighet til domstolene og internasjonalisering
av rettsvesenet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til innstillingen fra
justiskomiteen, Innst. O. nr. 51 (1998-1999), vedrørende
menneskerettsloven, der det står at inkorporering i menneskerettsloven
vil styrke de inkorporerte konvensjonenes formelle stilling i norsk
lovverk, og vil i første rekke få en signaleffekt.
Da barnekonvensjonen ble inkorporert i menneskerettsloven i 2003,
påpekte professor Lucy Smith, medlem av FNs barnekomité,
at den beslutningen burde tolkes som en endelig avvisning av argumentasjonen
om at mange relativt generelt formulerte konvensjoner kan forspille
mye av fortolkningsarbeidet, og dermed makten, over til domstolene
dersom konvensjonene blir norsk lov. Justiskomiteens medlemmer påpekte
samtidig enstemmig i Innst. O. nr. 92 (2002-2003) at Barnekonvensjonen
vurderes blant de mest sentrale menneskerettighetskonvensjonene
og bør inkorporeres i nasjonal lovgivning på linje
med de tre konvensjonene som allerede var på plass i menneskerettsloven.
Flertallet vil vise til de konkluderende merknader
i FNs rasediskrimineringskomité i forbindelse med Norges
16. rapport 22. august 2003. Her påpeker rasediskrimineringskomiteen
merknader om at Norge vurderer en inkorporering av FNs rasediskrimineringskonvensjon
i menneskerettsloven, og oppmuntrer til at dette ble gitt en grundig
vurdering. Begrunnelsen var at det vil gi konvensjonen full effekt
i forhold til nasjonal lovgivning. Rasediskrimineringskomiteen sier
samtidig at de ønsker velkommen en lov om forbud mot etnisk
diskriminering. Flertallet viser i tillegg til Den
europeiske kommisjonen mot rasediskriminering og intoleranses 3.
rapport om Norge til Europarådet i 2003, der en av anbefalingene fra
kommisjonen er at Norge inkorporerer FNs rasediskrimineringskonvensjon
gjennom menneskerettsloven.
Flertallet viser til at St.meld. nr. 17 (2004-2005)
Makt og demokrati ble lagt frem for Stortinget 4. mars
2005. Med det som bakgrunn mener flertallet at det
nå må gjøres en ny vurdering av hvorvidt
FNs rasediskrimineringskonvensjon skal inkorporeres på en
høyere trinnhøyde gjennom menneskerettsloven.
Flertallet viser til at det i den fremlagte meldingen
påpekes at bruk av forrang ved inkorporasjon av internasjonale
avtaler gir et særlig sterkt signal både nasjonalt
og internasjonalt om norske myndigheters vilje til å etterleve
folkeretten. Et slikt signal kan det være god grunn til å gi
i visse helt sentrale tilfeller. Særlig gjelder dette for
menneskerettighetsområdet. Et slikt signal utad vil også bidra
positivt til Norges troverdighet og tyngde i det internasjonale menneskerettighetsarbeidet.
Flertallet viser til at det ikke gis noen argumentasjon
i St.meld. nr. 17 (2004-2005) som tilsier at det skapes en rangsforskjell
i forhold til FNs rasediskrimineringskonvensjon, i forhold til de
andre kjernekonvensjonene som ligger i menneskerettsloven. Flertallet vil
i tillegg påpeke at norske eksperter på folkerett
ved Norsk Senter for Menneskerettigheter klart sier at kjernekonvensjonene
må sies å være Konvensjonen om sivile
og politiske rettigheter, Konvensjonen om økonomiske, sosiale
og kulturelle rettigheter, Torturkonvensjonen, Konvensjonen for eliminering
av all rasediskriminering, Kvinnekonvensjonen og Barnekonvensjonen.
I tillegg har Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) spesiell
relevans for Norge.
Flertallet mener at man sender et helt feil signal
til omverdenen ved at FNs rasediskrimineringskonvensjon gis annen
trinnhøyde og manglende forrang, med henvisning til tidligere
fakta vedrørende inkorporering av Barnekonvensjonen. (Flertallet viser
til behandlingen av Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) i familie-, kultur-
og administrasjonskomiteen der disse medlemmer foreslår
tilsvarende når det gjelder FNs kvinnekonvensjon(CEDAW).) Flertallet vil samtidig
påpeke at en inkorporering av FNs rasediskrimineringskonvensjon
i menneskerettsloven ikke erstatter behovet for den loven som nå foreslås
i Ot.prp. nr. 33 (2004-2005). Den eneste forskjellen vil være
at § 2 utgår.
Flertallet viser til at Regjeringens begrunnelse
for å ikke gi en forrangsbestemmelse eller inkorporere
RDK i menneskerettsloven er knyttet til en henvisning av at problemstillingen
skal debatteres i Stortinget under behandlingen av den nylig fremlagte stortingsmelding
om Makt- og demokratiutredningen. Flertallet har
merket seg at i innstillingen fra maktutredningen er det en dissens
som er knyttet til hvorvidt den økte rettsliggjøringen
(dvs. at sosiale og kulturelle problemer i økende grad
blir regulert gjennom lover og direktiver) har som konsekvens at
rettsorganene får økt betydning på bekostning
av folkevalgt myndighet.
Flertallet mener at en debatt knyttet til rettsliggjøring
av politikken er viktig, men at det skal en særskilt begrunnelse
til utover dette for ikke å inkorporere RDK i menneskerettsloven,
eller til å gi RDK en forrangsbestemmelse i det foreliggende
lovforslaget. Flertallet mener at når de øvrige
konvensjoner er inkorporert i menneskerettsloven, bør dette
videreføres også med denne loven.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen inkorporere De forente nasjoners
internasjonale konvensjon 21. desember 1965 om avskaffelse av alle
former for rasediskriminering i menneskerettsloven av 1999, og at
konvensjonen skal gis samme forrang som de andre kjernekonvensjoner
som pr. i dag er inkorporert på denne måten."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti stiller seg bak Regjeringens forslag om å inkorporere
FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK) i diskrimineringsloven.
Disse medlemmer viser til vurderingene i St.meld.
nr. 17 (2003-2004) og stiller seg bak hovedkonklusjonen i kapittelet
om rettsliggjøring:
"Ved inkorporering bør hovedregelen være
at den inkorporerte regel gis rang som ordinær lov, og at
de generelle nasjonale rettsregler om lovfortolkning gis anvendelse.
På denne måten ønsker Regjeringen å øke
forutsigbarheten og klarheten i rettssystemet, og dermed unngå en
uheldig utvikling i retning av maktoverføring fra lovgivende
til dømmende myndighet. Spesielt sett i lys av en del internasjonale organers
dynamiske utvikling av internasjonalt regelverk - til dels i retninger
som var helt utenfor hva lovgiver ved inkorporasjon rimeligvis kunne
forvente - er det grunn til å understreke behovet for å være
mest mulig konsistent ved gjennomføringen av de folkerettsregler
Norge er bundet av. Etter Regjeringens syn innebærer dette
en forsiktighet når det gjelder den framtidige bruk av
forrangsbestemmelser ved inkorporasjon av internasjonale konvensjon."
Disse medlemmer viser videre til at både diskrimineringsloven
og endringer i lovgivningen ellers som foreslås i denne
proposisjonen kan betraktes som transformasjon av RDK til norsk
rett. I tillegg tas også konvensjonen direkte inn i norsk
lovgivning i sin originale utforming. Disse medlemmer finner
at konvensjonen gis en sterk formell rettslig stilling og at dette
sender ut et tydelig signal om konvensjonsstatus.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at Fremskrittspartiet en rekke ganger har fremmet forslag
om at Norge skal trekke seg ut av internasjonale konvensjoner som
fratar Stortinget betydelig handlingsrom i saker hvor det ikke er
full enighet i Stortinget. Disse medlemmer vil vise
til at en slik politikk også blir ført av de konservative
i Storbritannia, samt en rekke andre store og innflytelsesrike partier
i Europa. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn
fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med
en gjennomgang av alle de konvensjoner Norge er knyttet til, samt
en vurdering av hvilke innskrenkninger disse gir i forhold til norske
politikeres handlingsfrihet."