Norge har ingen grunnlovsbestemmelse som direkte forbyr diskriminering
på grunn av rase, etnisk opprinnelse eller religion. Vi
har heller ingen generell bestemmelse av formell lovs rang som forbyr
slik diskriminering. Departementet legger videre til grunn at det
heller ikke eksisterer noe ulovfestet forfatningsmessig forbud mot
diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.
I proposisjonen blir det gjort rede for hovedtrekkene i det sivilrettslige
vernet mot etnisk diskriminering. Sentralt her står de
nye likebehandlingsreglene i arbeidsmiljøloven kapittel
X A og X B. Formålet med likebehandlingsreglene, som trådte
i kraft 1. mai 2004, er å fremme likebehandling
i arbeidslivet. Forbudet mot forskjellsbehandling/diskriminering
omfatter alle sider ved arbeidsforholdet, fra utlysning av stilling
til opphør av arbeidsforholdet. Reglene omfatter forbud
mot forskjellsbehandling på grunn av kjønn, religion
og livssyn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, politisk
syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering,
funksjonshemming og alder. Forbudet omfatter både direkte
og indirekte forskjellsbehandling, trakassering, instruks om å forskjellsbehandle
samt gjengjeldelse. Bestemmelsen om delt bevisbyrde er videreført.
Den som har vært utsatt for diskriminering eller gjengjeldelse kan
kreve erstatning for ikke-økonomisk tap på objektivt
grunnlag (oppreisning), i tillegg til erstatning for økonomisk
tap etter vanlige regler.
I bustadbyggjelagslova og burettslagslova er det innført
forbud mot diskriminering på grunn av trosbekjennelse,
hudfarge, språkkunnskaper, etnisk eller nasjonal opprinnelse,
samt homofil leveform, legning eller orientering. Det dreier seg
om forbud mot at styret eller generalforsamlingen diskriminerer
ved fastsettelse av vedtekter eller godkjenning av andelseier eller
fremleier. Tilsvarende diskrimineringsforbud er tatt inn i husleieloven,
og gjelder ved utleie, opptak i husstand, fremleie, personskifte
eller opphør av leieforhold, og i eierseksjonsloven for
så vidt gjelder vilkår for å være
sameier i vedtekter mv. Det er innført delt bevisbyrde
for diskrimineringssaker i de nevnte lovene.
Gjennom generelle forvaltningsrettslige prinsipper om saklighet
og likebehandling foreligger det også et generelt vern
mot diskriminering i forvaltningen.
Det eksisterende strafferettslige vernet mot etnisk diskriminering
består blant annet av straffeloven § 135a
om rasistiske ytringer som fremsettes offentlig eller på annen
måte spres blant allmennheten. Straffeloven § 349a
gjør det straffbart å nekte en person varer eller
tjenester på de vilkår som gjelder for andre,
når nektelsen er begrunnet i personens trosbekjennelse,
hudfarge, etniske opprinnelse mv.
Den mest sentrale grunnlovsbestemmelsen i forbindelse med rettslig
vern mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion
mv. er Grunnloven § 110c, som forplikter statens
myndigheter til å respektere og sikre menneskerettighetene.
Grunnloven § 110a pålegger dessuten statens
myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske
folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur
og sitt samfunnsliv.
Grunnloven § 110c annet ledd pålegger
staten å gi nærmere bestemmelser i lov om gjennomføringen av
menneskerettighetskonvensjonene. Dette pålegget har Stortinget
søkt oppfylt blant annet gjennom menneskerettsloven av
1999, som inkorporerer fire menneskerettighetskonvensjoner i norsk
rett.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er
behov for en lov som tydelig styrker vernet mot diskriminering på grunnlag
av etnisitet, religion mv. Det er et viktig tillegg til de allerede
eksisterende lovparagrafer som finnes spredt i norsk lovverk, samtidig
som man foretar en gjennomgang av disse bestemmelsene med forslag
til skjerpelser og tydeliggjøring.
Flertallet vil påpeke at det er behov
for en helhetlig gjennomgang av norsk lovgivning sett opp mot norske
forpliktelser i forhold til diskrimineringsvernet som ble tydeliggjort
i menneskerettsloven fra 1999. Både EMK artikkel 14 og
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheters artikkel 26 gir
et langt mer omfattende diskrimineringsvern enn det den foreliggende
lovgivning i denne omgang legger opp til.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke at en rekke andre land
har inkorporert et eget diskrimineringsvern i sine grunnlover, og
at blant annet Sør-Afrika fikk et tydelig diskrimineringsvern innarbeidet
da man utarbeidet ny grunnlov. Dette benyttes ofte i internasjonal
sammenheng som et godt eksempel på hvordan diskrimineringsvern
kan tydeliggjøres og gis en klar forrang, samtidig som
signaleffekten er uhyre viktig. I tillegg har både Sverige
og Finland, som det er naturlig for Norge å sammenligne seg
med, eget bred anti-diskrimineringsvern med grunnlovs rang.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til forslag til Dokument nr. 12:16 (2003-2004) Grunnlovsforslag
fra Ågot Valle, Siri Hall Arnøy, May Hansen og
Hallgeir Langeland om innføring av en egen grunnlovsbestemmelse
om vern mot diskriminering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kapittel 1.2.