3.1 Sammendrag

Norge har ingen grunnlovsbestemmelse som direkte forbyr diskriminering på grunn av rase, etnisk opprinnelse eller religion. Vi har heller ingen generell bestemmelse av formell lovs rang som forbyr slik diskriminering. Departementet legger videre til grunn at det heller ikke eksisterer noe ulovfestet forfatningsmessig forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.

I proposisjonen blir det gjort rede for hovedtrekkene i det sivilrettslige vernet mot etnisk diskriminering. Sentralt her står de nye likebehandlingsreglene i arbeidsmiljøloven kapittel X A og X B. Formålet med likebehandlingsreglene, som trådte i kraft 1. mai 2004, er å fremme likebehandling i arbeidslivet. Forbudet mot forskjellsbehandling/diskriminering omfatter alle sider ved arbeidsforholdet, fra utlysning av stilling til opphør av arbeidsforholdet. Reglene omfatter forbud mot forskjellsbehandling på grunn av kjønn, religion og livssyn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming og alder. Forbudet omfatter både direkte og indirekte forskjellsbehandling, trakassering, instruks om å forskjellsbehandle samt gjengjeldelse. Bestemmelsen om delt bevisbyrde er videreført. Den som har vært utsatt for diskriminering eller gjengjeldelse kan kreve erstatning for ikke-økonomisk tap på objektivt grunnlag (oppreisning), i tillegg til erstatning for økonomisk tap etter vanlige regler.

I bustadbyggjelagslova og burettslagslova er det innført forbud mot diskriminering på grunn av trosbekjennelse, hudfarge, språkkunnskaper, etnisk eller nasjonal opprinnelse, samt homofil leveform, legning eller orientering. Det dreier seg om forbud mot at styret eller generalforsamlingen diskriminerer ved fastsettelse av vedtekter eller godkjenning av andelseier eller fremleier. Tilsvarende diskrimineringsforbud er tatt inn i husleieloven, og gjelder ved utleie, opptak i husstand, fremleie, personskifte eller opphør av leieforhold, og i eierseksjonsloven for så vidt gjelder vilkår for å være sameier i vedtekter mv. Det er innført delt bevisbyrde for diskrimineringssaker i de nevnte lovene.

Gjennom generelle forvaltningsrettslige prinsipper om saklighet og likebehandling foreligger det også et generelt vern mot diskriminering i forvaltningen.

Det eksisterende strafferettslige vernet mot etnisk diskriminering består blant annet av straffeloven § 135a om rasistiske ytringer som fremsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten. Straffeloven § 349a gjør det straffbart å nekte en person varer eller tjenester på de vilkår som gjelder for andre, når nektelsen er begrunnet i personens trosbekjennelse, hudfarge, etniske opprinnelse mv.

Den mest sentrale grunnlovsbestemmelsen i forbindelse med rettslig vern mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. er Grunnloven § 110c, som forplikter statens myndigheter til å respektere og sikre menneskerettighetene. Grunnloven § 110a pålegger dessuten statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Grunnloven § 110c annet ledd pålegger staten å gi nærmere bestemmelser i lov om gjennomføringen av menneskerettighetskonvensjonene. Dette pålegget har Stortinget søkt oppfylt blant annet gjennom menneskerettsloven av 1999, som inkorporerer fire menneskerettighetskonvensjoner i norsk rett.

3.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er behov for en lov som tydelig styrker vernet mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion mv. Det er et viktig tillegg til de allerede eksisterende lovparagrafer som finnes spredt i norsk lovverk, samtidig som man foretar en gjennomgang av disse bestemmelsene med forslag til skjerpelser og tydeliggjøring.

Flertallet vil påpeke at det er behov for en helhetlig gjennomgang av norsk lovgivning sett opp mot norske forpliktelser i forhold til diskrimineringsvernet som ble tydeliggjort i menneskerettsloven fra 1999. Både EMK artikkel 14 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheters artikkel 26 gir et langt mer omfattende diskrimineringsvern enn det den foreliggende lovgivning i denne omgang legger opp til.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at en rekke andre land har inkorporert et eget diskrimineringsvern i sine grunnlover, og at blant annet Sør-Afrika fikk et tydelig diskrimineringsvern innarbeidet da man utarbeidet ny grunnlov. Dette benyttes ofte i internasjonal sammenheng som et godt eksempel på hvordan diskrimineringsvern kan tydeliggjøres og gis en klar forrang, samtidig som signaleffekten er uhyre viktig. I tillegg har både Sverige og Finland, som det er naturlig for Norge å sammenligne seg med, eget bred anti-diskrimineringsvern med grunnlovs rang.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslag til Dokument nr. 12:16 (2003-2004) Grunnlovsforslag fra Ågot Valle, Siri Hall Arnøy, May Hansen og Hallgeir Langeland om innføring av en egen grunnlovsbestemmelse om vern mot diskriminering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kapittel 1.2.