2.1 Sammendrag

Initiativet til arbeidet med en ny straffelov ligger mer enn 25 år tilbake. Et av de tiltak som Justisdepartementet selv mente det var behov for, var en fullstendig revisjon av straffeloven og straffebestemmelsene i spesiallovgivningen (særlovene). Til å gjennomføre dette arbeid, foreslo den opprettet en kommisjon med et eget sekretariat. 26. september 1980 ble Straffelovkommisjonen oppnevnt.

I all hovedsak gjenstår nå arbeidet med en spesiell del i straffeloven. Arbeidet med konkret å ta standpunkt til hvilke handlinger som bør kriminaliseres, under hvilke omstendigheter og hvor strengt, påbegynnes i Justisdepartementet høsten 2004 og vil iallfall pågå frem til medio 2006.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen Trond Helleland, Linda Cathrine Hofstad og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til at det er et stort reformbehov på strafferettens område. Dagens straffelov har virket i mer enn 100 år. I løpet av denne perioden har samfunnsforholdene endret seg mer enn noen gang tidligere. Det har vært en rivende teknologisk og økonomisk utvikling, velferdssamfunnet har vokst frem med en stor offentlig forvaltning, og vi lever i en stadig mer globalisert verden.

Dette har blant annet ført til at synet på hva som bør belegges med straff har endret seg i løpet av perioden. Det er behov for å fjerne overflødige bestemmelser som ikke lenger har praktisk betydning. En gjennomgang er dessuten nødvendig for å tette eventuelle "hull" i lovverket. Det er også behov for en språklig og redaksjonell revisjon for å tilpasse lovgivningen til dagens samfunn. Departementet har lagt vekt på at straffeloven skal ha større informasjonsverdi enn i dag og gi et mer dekkende bilde av rettstilstanden. Komiteen slutter seg fullt ut til denne intensjonen.

Komiteen vil understreke at dette er en stor og viktig reform som krever en grundig debatt rundt de prinsipielle spørsmål. Å ta stilling til hva som skal kriminaliseres og legge retningslinjer for hvor strengt det skal reageres, er en sentral politisk oppgave.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at straffelovgivningen stadig har blitt endret fra vedtakelsen av straffeloven i 1902. Bakgrunnen for dette har vært og er samfunnets behov for en straffelovgivning tilpasset stadig nye utfordringer. Disse medlemmer anser det derfor som naturlig at forslaget til ny generell del i straffeloven i noen grad bærer preg av opprydding og forenkling. Disse medlemmer vil likevel fremheve at lovforslaget inneholder viktige nye og fremtidsrettede elementer.

Likesom straffelovgivningen har vært dynamisk, har de strafferettslige reaksjonene og innholdet i disse vært i stadig utvikling. Disse medlemmer viser til at samfunnsstraffen ble innført i 2001, og til at mulighetene for soning i behandlingsinstitusjon og ulike behandlingstilbud til innsatte, som for eksempel sinnemestringsprogram, er av nyere dato. Videre viser disse medlemmer til at konfliktrådene ble opprettet som en permanent ordning fra 1991. Det har nylig vært gjennomført en prøveordning med såkalt ungdomskontrakt og dette vurderes nå videreført som en permanent ordning. Prøveordningen med promilleprogram gjøres også permanent. I Budsjettproposisjonen for 2005 varsler Regjeringen dessuten at den vil foreslå en prøveordning med såkalt dommerledet narkotikaprogram allerede i Revidert nasjonalbudsjett 2005. Dette innebærer at en lovbryter kan dømmes til behandling. Regjeringen vil dessuten fremlegge en egen sak for Stortinget om ungdom i fengsel så snart det lar seg gjøre. Videre arbeides det med oppfølging av Sanksjonsutvalgets utredning; NOU 2003:15 Fra Bot til bedring. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at regjeringen Bondevik II har ført og fører en fremtidsrettet og visjonær politikk for straffegjennomføring.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener de strafferettslige utfordringer vi står overfor i dag er svært ulike de man sto overfor da straffeloven ble skrevet i 1902. Det er derfor etter disse medlemmers syn underlig at ikke Regjeringen benytter anledningen til å peke ut flere nye mål og visjoner i forslaget til ny straffelov. Dessverre er forslaget i stor grad en opprydding, forenkling og lovfesting av det som har utviklet seg til å bli gjeldende praksis. Disse medlemmer mener erkjennelsen av at vi straffer stadig mer, et flertall av innsatte har rusproblemer, og halvparten i straffesystemet er gjengangere, gjør at det kreves nye virkemidler for å løse dagens problemer. Disse medlemmer mener det på noen områder er grunn til å tenke alternativt samt skape nye straffe- og soningsformer som er mer tilpasset de kriminalpolitiske utfordringene samfunnet står overfor. Disse medlemmer mener tiltakene i kriminalpolitikken må forebygge bedre, ta flere, oppklare mer, og reagere og rehabilitere mer effektivt. Dette må det etter disse medlemmers syn tas hensyn til i utarbeidelsen av ny straffelov.

Disse medlemmer viser til at barn under 18 år fortsatt sitter i norske fengsler. Det skal reageres overfor barn som begår ulovligheter. Disse medlemmer mener norsk strafferett i større grad bør bruke andre virkemidler overfor unge lovbrytere enn varetekt og fengsel. Disse medlemmer har merket seg at bruken av fengselsstraff er seksdoblet i løpet av de siste førti årene. Samtidig har nærmere sytti pst. av de innsatte alkohol- eller narkotikaproblemer, og en av to innsatte kommer tilbake til soning i løpet av en femårsperiode. Gjengangerproblemene og det store antallet mennesker med rusproblemer kan tyde på at man bør tenke alternativt i utformingen av de strafferettslige prinsipper som skal danne grunnlaget for myndighetenes strengeste tvangsutøvelse. Disse medlemmer vil ha en bedre differensiering i utmålingen av straffer, med strengere straffer på noen få områder, og fokusere på smartere og mer effektive straffer knyttet til barne- og ungdomskriminalitet, innsatte med rusproblemer og gjengangere. Slik kan en politikk for helhetlig kriminalitetsbekjempelse bidra til å forebygge kriminalitet blant ungdom, behandle rusmiddelmisbrukere og tilbakeføre gjengangerne i strafferettssystemet til en kriminalitetsfri tilværelse.