Til Odelstinget
Proposisjonen inneheld forslag til endringar i lov 20. mars
1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (tryggleikslova)
kapittel 6 om personellsikkerhet. Siktemålet med forslaga
er meint å gjere rettstryggleiken for einskildsmenneskje
betre i tryggleiksklareringssaker. Forslaga bygger på arbeidsgrupperapporten
"Grenseland mellom rettssikkerhet og personellsikkerhet".
Departementet gjer framlegg om ei endring som presiserer at den
binding til andre statar som norske statsborgarar måtte
ha, er relevant i ei vurdering om tryggleiksmessig kvalifikasjon.
Ein gjer også framlegg om ei nyskaping om at ei klarering
kan gis på vilkår. Vidare blir det gitt framlegg
om endring i vilkåra for å gi klarering til utanlandsk
statsborgar. Framlegget inneber ei viss oppmyking frå den
noko rigide og strenge regel som gjeld i dag.
Departementet gjer framlegg om endringar i sakshandsamingsreglane
i klareringssaker. Dette er blant anna reglar om underretning om
klareringsavgjerder, grunngjeving for avgjerda, reglar for gjennomføring
av tryggleikssamtale og klage. Vidare gjer ein framlegg om ein eigen
regel om rett til innsyn i eiga klareringssak. Endringane i desse
sakshandsamingsreglane er søkt harmonisert med reglane
i forvaltningslova.
Ei tryggleiksklarering blir avgjord av ei klareringsstyringsmakt.
Strukturen til denne klarerings-styringsmakta er regulert av tryggleikslova § 23
som seier at vedkommande departement er klareringsstyringsmakt innanfor
sitt styringsmaktområde. Det er vurdert om endringar i
strukturen bør finne stad. Departementet har kome til at
dagens ordning bør vidareførast, såleis
at endringsforslag i § 23 ikkje blir presentert
i denne proposisjonen.
Departementet vil elles vurdere å gjere framlegg om å stramme
inn på vilkåra for gjennomføring av ein
klareringsprosess i ein proposisjon om objekttryggleik.
Tryggleikslova trådde i kraft 1. juli 2001.
I denne lova gjev ein vilkåra for tryggleiksklarering og
sakshandsamingsreglar for denne prosessen.
Departementet nedsette 18. september 2003 ei arbeidsgruppe
der den sentrale del av mandatet var å sjå på gjeldande
reglar og praksis i personelltryggleikstenesta med omsyn til ivaretakinga
av rettstryggleiken.
Arbeidsgruppa leverte si rapport, "Grenseland mellom rettssikkerhet
og personellsikkerhet," til Forsvarsdepartementet 1. mars
2004, der det blei foreslått fleire lovendringar med sikte
på styrking av rettstryggleiken i tryggleiksklareringssaker.
Arbeidsgruppa si samansetting er gjeve i proposisjonen kapittel
3 og nærare utgreiing om mandatet og arbeidet til arbeidsgruppa
går fram av kapittel 3 og 4 i rapporten til arbeidsgruppa.
Forsvarsdepartementet sendte arbeidsgrupperapporten på høring
27. april 2004 med frist til å gi uttaling til
1. juli 2004. Rapporten vart sendt til ei rekkje adressatar,
sjå proposisjonen kapittel 3.
Høringsinstansane er generelt positive til framlegga
frå arbeidsgruppa. Merknader til dei einskilde framlegg
blir behandla tematisk under dei ulike kapitla i Ot.prp. nr. 59
(2004-2005).
Den førebyggjande tryggleikstenesta er av defensiv karakter,
og består av ulike tiltak som skal søkje å hindre
at spionasje, sabotasje og terrorhandlingar blir satt i verk mot
skjermingsverdig informasjon eller objekt.
Tryggleiksklarering er ein type førebyggjande tryggleikstiltak.
Dette tiltaket inneber at person som skal ha tilgang til tryggleiksgradert
informasjon blir kontrollert for å avdekkje den tryggleiksmessige
kvalifikasjonen. Jf. tryggleikslova § 3 nr. 16
for definisjon av tryggleiksklarering. Etter at slik kontroll er gjennomført,
blir klareringsavgjøring fatta av ei klareringsstyringsmakt.
Hovudregelen er at vedkommande departement er klareringsstyringsmakt
innan sitt styringsmaktsområde, jf. tryggleikslova § 23
første ledd.
Person som er tryggleiksklarert, må før kontakt med
tryggleiksgradert informasjon også få ein særskilt
autorisasjon for dette. Mens tryggleiksklarering skjer sentralt
ved ei klareringsstyringsmakt, skjer autoriseringa lokalt hos den
verksemda der vedkommande er tiltenkt kontakt med gradert informasjon. Jf.
tryggleikslova § 3 nr. 17 for definisjon av autorisasjon.
Formålet med autorisasjonen er hovudsakeleg å kontrollere
at vedkommande er kjent med tryggleiksreglane og å få etablert
eit tillitsforhold mellom verksemda og vedkommande person. Autorisasjonsprosessen
er regulert i tryggleikslova § 23 femte ledd og
i føresegna om personelltryggleik, kapittel 5.
Kontakt med gradert informasjon føreset ein totrinnsprosess,
der ein først må få tryggleiksklarering av
klareringsstyresmakta og deretter autorisasjon av den verksemda
der den konkrete kontakt med gradert informasjon vil finne stad,
autorisasjonsstyringsmakta. Denne prosessen kan eksemplifiserast
ved at tryggleiksklarering er førarkortet som gir eit generelt høve
til å ha kontakt med gradert informasjon, mens autorisasjonen
er overleveringa av nøklane der den konkrete tilgangen
til gradert informasjon blir gitt.
Eit klareringsbehov blir til vanleg utløyst når
ei stilling blir besett. Likevel er ikkje klareringa avgrensa til
bruk i ei bestemt stilling. Dersom ein sluttar i den stillinga ein
først blei klarert for, kan ein gjere bruk av den same
klareringa i ei eventuell ny stilling der det er krav om tilsvarande
tryggleiksklarering. Denne type klarering som praktiserast i Noreg
blir gjerne kalla nivåklarering, fordi ein blir klarert
for eit bestemt graderingsnivå uavhengig av stilling. Dette
i motsetnad til stillingsklarering, der klareringa er knytt til
ei konkret stilling. Ved skifte til ny stilling som også krev
klarering, blir det innanfor eit slikt system gjennomført
ein ny personkontroll relatert til den nye stillinga.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Gunnar Halvorsen, leiaren Marit Nybakk og Rita Tveiten, frå Høgre, Bjørn
Hernæs og Åge Konradsen, frå Fremskrittspartiet,
Per Roar Bredvold og Per Ove Width, frå Sosialistisk Venstreparti,
Kjetil Bjørklund, frå Kristelig Folkeparti, Åse
Wisløff Nilssen, og frå Senterpartiet, Marit Arnstad,
viser til dei innleiande kapittel i proposisjonen, der det går
fram kvifor Forsvarsdepartementet tek opp forslag til enderingar
i tryggleikslova på det noverande tidspunkt. Komiteen deler
den oppfatning at det dei seinare åra har vore politiske
hendingar som gjev grunnlag for ei revidering av det formelle lovgrunnlaget
som gjeld på dette området. Komiteen viser
i denne samanheng til Innst. O. nr. 20 (1997-1998) jf. Ot.prp. nr.
12 (1997-1998) og Ot.prp. nr. 49 (1996-1997).
Komiteen vil også nytte høvet
til å presisere den positive medverknad som den refererte
arbeidsgruppa og dei omfattande høyringsrundane har hatt på proposisjonens
endelege innhald. Arbeidet med endringar på det saksfelt
proposisjonen rører ved er av ei slik karakter at det er
naudsynt med ei brei tilslutning og ein tilsvarande brei og omfattande
høyringsrunde.
Komiteen vil også leggja til grunn at
dei grunnleggjande definisjonar som proposisjonen legg til grunn
i kapittel 4, får tilslutnad frå komiteen. Dette
gjeld omgrepa tryggleiksklarering, autorisasjon, forholdet mellom
tryggleiksklarering og autorisasjon og nivåklarering -
stillingsklarering, slik det er presisert i det nemnte kapittelet.
Vilkåra for når klarering kan gis, går
fram av tryggleikslova §§ 21 og 22 om
høvesvis norske og utanlandske statsborgarar.
Etter § 21 skal tryggleiksklarering bare gis
eller oppretthaldast dersom det ikkje ligg føre rimeleg
tvil om den tryggleiksmessige kvalifikasjonen til vedkommande. Når
avgjersle om tryggleiksmessig kvalifikasjon skal tas, skal det berre
leggjast vekt på forhold som er relevante for å vurdere
pålitelegskapen, lojaliteten og den sunne dømmekrafta
til vedkommande i forhold til handsaming av skjermingsverdig informasjon.
I paragrafen går det fram ei rekkje moment som er relevante å leggje
vekt på i vurderinga av den tryggleiksmessige kvalifikasjonen
til personen. Dette er til dømes straffbare forhold, misbruk
av rusmiddel og økonomiske forhold som kan freiste til utroskap.
Tryggleikslova § 22 om utanlandske statsborgarar,
gir ein hovudregel om at utanlandsk statsborgar normalt ikkje skal
gis tryggleiksklarering. Unnatak kan gjerast dersom det ligg føre
eit særleg behov for å gi utanlandsk statsborgar
tilgang til graderte opplysningar.
Gruppa gjer framlegg om å lovfeste eit nytt moment om
at binding til andre statar kan vere relevant å leggje
vekt på i ei tryggleiksavgjersle. Endringa gjer synleg
at den binding norske statsborgarar måtte ha til andre
statar skal vurderast. Dette kan føre til større
likskap i handsaminga av norske og utanlandske statsborgarar når
det gjeld tryggleiksmessige forhold med omsyn til bindinga til andre
statar. Det vises elles til rapporten side 75.
Arbeidsgruppa gjer vidare framlegg om ei ny bestemming der ei
klarering kan gis på vilkår i spesielle tilhøve.
Eit vesentleg moment i denne samanhengen er at ei tryggleiksklarering
på vilkår sikrar ei forholdsmessig avgjersle der
alternativet er å nekte klarering. På side 69-70
i høringsrapporten blir dette drøfta nærmare.
Arbeidsgruppa gjer framlegg om ein regel som inneber ei viss
oppmyking når det gjeld klarering av utanlandske statsborgarar.
Utanlandsk statsborgarskap vil framleis vere eit sentralt element
i ei vurdering av tryggleiksmessig kvalifikasjon. Likevel gjer arbeidsgruppa
framlegg om ein regel som inneber større grad av individuell
vurdering, der den tryggleiksmessige relevans til heimlandet til
vedkommande inngår som ein del av vurderingsgrunnlaget.
I tillegg må ein vurdere den bindinga som vedkommande har
til heimlandet og til Noreg. Bestemminga må sjåast
i samanheng med nemnde framlegg til presisering i § 21
om at "tilknytning til andre stater" kan bli vektlagt i ei klareringsavgjersle.
Arbeidsgruppa gjer framlegg om ei prosessuell endring med at klareringsstyringsmakta
kan gi klarering til utanlandsk statsborgar, utan først å innhente
uttaling frå Nasjonal sikkerhetsmyndighet.
Utenriksdepartementet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet gjer uttrykk
for støtte til framlegget frå arbeidsgruppa. Senter
mot etnisk diskriminering og Telenor er også positive til
framlegget, men har enkelte merknader. Organisasjonen Mot Offentlig
Diskriminering er skeptisk til framlegget.
Telenor og Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering er positive
til framlegget frå arbeidsgruppa. Nasjonal sikkerhetsmyndighet,
Jernbaneverket og Senter mot etnisk diskriminering stiller seg i
hovudsak bak framlegget, men har nokre merknader.
Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet,
Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet,
Helsedepartementet, Statens forvaltningstjeneste, Telenor og Innvandrernes
landsorganisasjon støtter framlegget frå arbeidsgruppa.
Politiets sikkerhetstjeneste og Senter mot etnisk diskriminering
støtter i hovudsak framlegget, men har enkelte merknader.
Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering meiner at ein ikkje bør
ha nokon særregel om utanlandske statsborgarar. Nasjonal
sikkerhetsmyndighet meiner regelen bør bli betre klargjort,
men at gjeldande hovudregel om at utanlandske statsborgarar normalt
ikkje skal tryggleiksklarerast, bør bestå. Etterretningstjenesten
meiner gjeldande § 22 ikkje bør endrast.
Ei nærare grunngjeving frå høringsinstansane
er gjeve i Ot.prp. nr. 59 (2004-2005) kapittel 5.3.
Den nye bokstaven er ei kodifisering av gjeldande rett, og er
primært meint som ei presisering av at den bindinga som
norske statsborgarar måtte ha til andre statar kan få relevans
i ei vurdering om tryggleiksmessig kvalifikasjon. Regelen kan sikre
større likskap i handsaminga mellom norske og utanlandske
statsborgarar når det gjeld tryggleiksmessige innvendingar
med omsyn til binding til andre statar. Departementet er einig i
vurderingane og konklusjonen til arbeidsgruppa på dette
punktet.
Senter mot etnisk diskriminering har kommentert at denne regelen
kan slå uheldig ut for norske statsborgarar som
ikkje har norsk bakgrunn, da desse ofte har binding til ein annan
stat. Departementet presiserer at binding til annan stat i seg sjølv
ikkje er tilstrekkeleg grunn for klareringsavslag. Det må foretas
ei konkret vurdering om bindinga kan influere på den tryggleiksmessige
kvalifikasjonen til vedkommande.
Departementet er einig i vurderinga og konklusjonen til arbeidsgruppa
om å innføre eit nytt ledd i § 21
som gir heimel for å sette vilkår for tryggleiksklarering
i særlege tilfelle.
Ei vilkårsordning vil redusere faren for at klareringsstyringsmakta
overveier hypotetiske fakta med omsyn til at vedkommande kan komme
i ein spesiell situasjon der risiko aktualiserast. Innføring
av ei vilkårsordning vil medverke til å sikre
større forholdsmessige avgjersler, i tillegg til at vedkommande
kan klage på vilkåret.
Det er viktig at den autorisasjonsansvarlege får kjennskap
til at det er satt vilkår for klareringa. Departementet
er her einig med arbeidsgruppa om at vilkåra bør
tas inn i verksemdenes register over eigne klareringar og det nasjonale
registeret over tryggleiksklareringar som blir haldt av Nasjonal
sikkerhetsmyndighet.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet trur at oppfølging av person
som har klarering på vilkår, både vil
vere tid- og ressurskrevjande. Når det gjeld den administrative
oppfølginga, kan departementet ikkje sjå at dette
vil medføre nemneverdig meir tid- og ressursbruk. For så vidt
gjeld den tryggleiksmessige oppfølginga av personen som
har klarering på vilkår, vil dette bli ei oppgåve
særleg for autoriserande styringsmakt. Eit vesentleg element
i denne samanhengen vil vere at den aktuelle personen ikkje blir
gitt graderte oppgåver/informasjon i strid med
vilkåret for klareringa. Departementet vil nemne at einkvar som
er tryggleiksklarert skal følgjast opp tryggleiksmessig.
Departementet kan ikkje sjå at den tryggleiksmessige oppfølginga
av ein person som har klarering på vilkår skulle
innebere nemneverdig meir tid- og ressursbruk i forhold til den
tryggleiksmessige oppfølging som i alle høve skal
finne stad.
Departementet stiller seg bak vurderinga og konklusjonen til
arbeidsgruppa om ny regel for klarering av utanlandske statsborgarar.
Departementet vurderer det som positivt at vilkåra for
klarering av utanlandske statsborgarar blir klargjort. Endringsforslaga
er etter departementets meining både ein rettstryggleiksmessig
og tryggleiksmessig betring ettersom utanlandske statsborgarar i større
grad enn tidlegare skal underleggjast ei individuell skjønnsmessig
vurdering. Dette synest meir konsistent i relasjon til kravet i
lova med omsyn til norske statsborgarar. Nasjonal sikkerhetsmyndighet og
Etterretningstjenesten meiner arbeidsgruppa har lagt for lita vekt
på at statsborgarskapet i seg sjølv kan ha relevans
ved eventuell utveljing av etterretningsmål. Departementet
er klar over denne problemstillinga, men kan ikkje sjå at
endringsforslaget vil gå ut over den førebyggjande
tryggleiken i forhold til dagens praktisering av gjeldande regel.
Elles bør det presiserast at framlegget til ny utforming
av § 22 ikkje inneber nokon hovudregel om at utanlandsk
statsborger skal gis klarering. Nettopp fordi klarering av utanlandske
statsborgarar reiser særlege problemstillingar, ønskjer
departementet at det framleis skal vere visse restriksjonar på dette
området som går fram av ein eigen paragraf. På denne
bakgrunn kan departementet ikkje sjå at regelendringa vil
få negative konsekvensar for Noregs samarbeid med utanlandske
tryggleiks- og etterretningsstyresmakter.
Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering har uttalt at særreglar
for utanlandske statsborgarar er ei formell ulikskap i handsaminga
som ikkje harmonerer med Noregs internasjonale plikter. Departementet
finner grunn til å presisere at særreglar på dette
området ikkje bryt med Noregs internasjonale plikter. Tvert
imot har Noreg folkerettslige plikter via avtale med internasjonale
organisasjonar, til dømes NATO, og bilaterale avtaler med
einskildland, som grunngjev restriksjonar for tilgang til gradert
informasjon med statsborgarskap. Vidare vil ein peike på at
dei aller fleste land har restriksjonar med omsyn til tryggleiksklarering
av utanlandske statsborgarar. Etter forslaget til ny regel, skal
klareringstyringsmakta vurdere den tryggleiksmessige relevans til
heimlandet til vedkommande. Departementet finn det ikkje ønskjeleg å utarbeide
ei særskilt liste over land som det er knytt ein tryggleiksmessig
risiko til, slik som Politiets sikkerhetstjeneste gjer framlegg
om. Det er likevel viktig at klareringsstyringsmaktene vurderer den
tryggleiksmessige relevansen til dei einskilde landa på ein
lik måte. Derfor må førsteinstansen få tilgang
til opplysningar frå Nasjonal sikkerhetsmyndighet om risikovurderinga
av dei einskilde landa. Risikovurderingane må bli grundigare
og meir konkrete på dette området. At desse vurderingane
er viktige, blir styrka av at Nasjonal sikkerhetsmyndighet ikkje
lenger skal gi uttale til klareringsstyringsmaktene i kvart enkelt
tilfelle før klarering kan gis.
Komiteen har merka seg den debatt som
har vore i spørsmålet om ein skal leggja til ein
bokstav k til § 21 "tilknytning til andre stater".
Komiteen har merka seg at tryggleiksklarering
berre skal gjevast eller oppretthaldast dersom det ikkje ligg føre
rimeleg tvil om den tryggleiksmessige kvalifikasjon til den aktuelle
vedkommande, samt at det berre skal leggjast vekt på forhold
som er relevante for denne vurderinga det er snakk om. I lovteksten til § 22
kjem det vidare klårt fram at utanlandske statsborgarar
som regel ikkje skal gis tryggleiksklarering, og at dette berre
skal skje dersom det ligg føre eit særskilt behov
for å gi utanlandske statsborgarar tilgang til graderte
opplysningar.
Komiteen har merka seg dei innspel som er komne
frå arbeidsgruppa, høyringsinstansane, og det endelege
framlegg som Forsvarsdepartementet konkluderer med.
Komiteen merkar seg at innhaldet i den nye bokstaven
under den gjeldande paragrafen er ei kodifisering av gjeldande rett.
Det skulle av denne presiseringa frå Forsvarsdepartementet
si side gå fram at det også i dag er relevant
for tryggleiksklarering å få klarlagt den eventuelle
binding som norske statsborgarar har til framande statar. Komiteen deler
i all hovudsak dette synet, men vil leggja til ei eventuell binding
til ein framand stat ikkje i seg sjølv er grunnlag for
klareringsavslag. I kvart enkelt tilfelle må det derfor
gjerast ei vurdering av den karakter denne bindinga måtte
ha for vedkommande som er gjenstand for vurdering. Komiteen er
såleis på linje med departementets vurdering i
dette spørsmålet, og tilrår at ein ny
bokstav kan takast inn, med dei presiseringar som her er framført.
Komiteen har merka seg den tilnærming
som rører ved § 21 - klarering på vilkår,
og deler i hovudsak dei vurderingar som departementet gjer om at klarering
på vilkår kan gjevast i spesielle tilfelle. Det er
vanskeleg for komiteen å ta stilling til
spørsmålet om det er tid- og ressurskrevjande,
slik som det er meddelt av Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Komiteen vil
likevel presisera at dei forhold som NSM legg vekt på takast
til følgje i den grad det skulle visa seg å vera
riktig. Komiteen ber derfor om at Forsvarsdepartementet
er merksam på forholdet, og eventuelt følgjer
dette opp.
Komiteen har merka seg tilnærminga frå arbeidsgruppa
om ein ny regel for klarering av utanlandske statsborgarar, samt
at departementet deler arbeidsgruppas syn.
Komiteen deler den oppfatninga som departementet
gjer, om at det er positivt at grunnlaget for klareringa av utanlandske
statsborgarar blir klargjort. Det er ønskjeleg at individuelle
vurderingar blir tekne, og komiteen vil legge vekt
på at klarering av utanlandske statsborgarar blir tilnærma
lik som for norske statsborgarar.
Komiteen har merka seg den tilnærming
til saka som blir fremja av NSM og Etterretningstjenesten, og vil
understreke at statsborgarskap kan ha medverknad på kva
for etterretningsmål som kan bli utvald. På den
andre sida vil komiteen også vise til at
det i hovudsak ikkje er ei sak for norske styresmakter å klarere
utanlandske statsborgarar, men at slik klarering kan skje når
det er grunnlag for det. Komiteen vil derfor også presisere
at komiteen deler departementets vurdering av at
det på dette saksområdet er naudsynt med særreglar
for klarering av utanlandske statsborgarar, og at dette er ein praksis som
er vanleg i dei aller fleste land.
Komiteen understrekar nødvendigheita
av at det føreligger eit kvalifisert grunnlag for å frata
ein person tryggleiksklarering. Den enkeltes integritet bør
være eit bærande element ved sida av dei andre retningslinjer
fastlagt i lover og forskrifter.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til forslaget om å innføre et nytt ledd i § 21
om adgang til å sette vilkår for sikkerhetsklarering. Dette
medlem er ikke uenig i at det kan være fornuftig å innføre
en slik hjemmel, men etterlyser tydeligere regler for hvilket grunnlag
slike vilkår kan settes. En lav terskel for bruk av vilkår
kan både fungere vilkårlig og kan også fungere
diskriminerende. Slik lovteksten er formulert, er det vanskelig å identifisere
hvilke kriterier som åpner for bruk av vilkår.
Med sakshandsamingsreglar blir det i denne samanhengen sikta
til reglar om utreiingsplikt, tryggleikssamtale, underretning, grunngjeving,
innsyn og klage. Gjeldande sakshandsamingsreglar finns i forskjellige
rettskjelder. Enkelte reglar går fram av tryggleikslova,
andre reglar går fram av føresegna til NSM til
tryggleikslova og praksis.
Når det gjeld utreiingsplikta, plikta til å sjå til
at saka er tilstrekkeleg opplyst før klareringsavgjersle blir
fatta, går denne ikkje uttrykkeleg fram i tryggleikslova.
Utreiingsplikta går fram i føresegna til NSM til
tryggleikslova. Det er lagt til grunn at denne plikta i klareringssaker
også må kunne utleiast av dei alminnelege forvaltningsrettslege
prinsippa.
I klareringssaker er klareringsstyringsmaktene sin gjennomføring
av samtale med den som skal klarerast, ofte ein sentral del av sakshandsaminga
for å danne seg et bilete av den tryggleiksmessige kvalifikasjonen
til vedkommande. I tryggleikslova har dette kome til uttrykk i § 21
tredje ledd, der det går fram at klareringsstyringsmakta
kan få fram uklåre forhold med å halde
ei tryggleikssamtale.
Den som har vore vurdert tryggleiksklarert, har rett til å bli
gjort kjent med resultatet. Når avgjersla er negativ, skal
resultatet utan vidare gjerast kjent for vedkommande, jf. § 25
andre leddet.
Grunngjevingsplikta i klareringssaker går fram av lova § 25
andre og tredje ledd. Grunngjeving kan gis der avgjersla er negativ,
dersom vedkommande ber om dette etter å ha fått
underretning om avgjersla. Det blir såleis ikkje gitt grunngjeving
samstundes med underretninga, noko som er hovudregelen etter forvaltningslova.
Grunngjeving skal gis, med mindre person- eller kjeldevern omsyn
eller omsynet til vern av skjermingsverdig informasjon er til hinder
for dette. Klareringsstyresmaktene skal hente inn uttale frå NSM
før grunngjeving kan gis.
Reglar om innsyn er ikkje regulert i tryggleikslova. Likevel
har det utvikla seg ein praksis som gir rett til innsyn i eiga sak
etter at klareringsavgjerd er fatta. Innsyn blir i hovudsak vurdert
etter dei same kriteria som gjeld for grunngjeving, jf. ovanfor.
Nærare retningsliner om innsyn går fram av NSM
sin føresegn.
Ei klareringsavgjerd kan ein klage på til eit klageorgan,
jf. § 25 fjerde leddet.
Arbeidsgruppa har anbefalt ein regelstruktur som inneber at dei
sentrale sakshandsamingsreglane om tryggleiksklarering går
fram av tryggleikslova med føresegner. Når det
gjeld handsaminga i klagesaker, blir det gjort framlegg om at reglane
i forvaltningslova kapittel VI skal gjelde tilsvarande i klareringssaker,
dersom ikkje anna går fram av tryggleikslova eller personelltryggleiksføresegna.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet har innvendingar til denne regelstrukturen.
NSM meiner at for å gjere det enkelt for brukarane, bør
ein samling av alle sakshandsamingsreglane i eitt kapittel i føresegna
om personelltryggleik bli vurdert. Departementet er ikkje samd i
dette. Løysinga til arbeidsgruppa skil seg ikkje ut i forhold
til det som er vanleg i forvaltninga, altså at ein har
ein særlov på eit spesifikt forvaltningsområde
som blir supplert av dei alminnelege reglane i forvaltningslova.
Departementet kan ikkje sjå at det ligg føre særlege
omsyn i klareringssaker som gjer naudsynt ein annan regelsystematikk enn
det som elles er vanleg. Vidare meiner departementet det er et mål
i seg sjølve og eit viktig signal, at prinsippa i forvaltningslova
i større mon blir brukt i klareringssaker.
Arbeidsgruppa gjer framlegg om ei lovfesting av kravet om saksopplysning
i klareringssaker. Dette blir ikkje eksplisitt drøfta i
hovuddelen i rapporten, men er omtalt på side 99 i merknadane
til dei konkrete lovforslaga. Regelen som gjeld i dag om at klareringsstyringsmaktene
skal søke å klargjere uklare forhold, går
ut.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet er den einaste av høringsinstansane
som har uttalt seg om dette. Det blir peika på at endringa
er ei harmonisering av saksopplysningskravet i forvaltningslova
og elles i tråd med gjeldande anbefalingar frå NSM.
Forslaget er ei lovformalisering av gjeldande rett. Plikta for
klareringsstyresmaktene til saksopplysning er eit grunnleggjande
krav til sakshandsaminga som bør bli lovfesta, og departementet
er såleis samd med arbeidsgruppa om at dette prinsippet
bør inn i tryggleikslova.
Arbeidsgruppa gjer uttrykk for at tryggleikssamtale er eit nyttig
reiskap for klareringsstyringsmaktene med omsyn til å få den
tryggleiksmessige kvalifikasjonen til vedkommande tilstrekkeleg
opplyst. Tryggleikssamtale kan og vere eit viktig element i rettstryggleiken
for den einskilde. Det blir såleis gjort framlegg om ei
presisering i loven om gjennomføringstidspunktet for slik
tryggleikssamtale. Denne presiseringa inneber at tryggleikssamtale
skal gjennomførast noko oftare enn etter den regel som
gjeld i dag. Arbeidsgruppa gjer framlegg om nærare reguleringar
i føresegn om bruk av bilete opptak frå tryggleikssamtale,
audiovisuelt opptak. Ein viser elles til nærare drøfting
om tryggleikssamtale i rapporten på side 78 - 80.
Sosialdepartementet, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Organisasjonen
Mot Offentlig Diskriminering støtter framlegget frå arbeidsgruppa.
Etterretningstjenesten peiker på at tryggleikssamtale kan
bli gjennomført med bruk av telefon, og anbefaler at dette
blir avklart i lov eller føresegn. Telenor går
mot framlegget, og meiner den praksis som gjeld i dag der tryggleikssamtale
blir gjennomført når det er eit behov, blir oppretthalde.
Datatilsynet etterlyser reglar for oppbevaring av audiovisuelt opptak
av tryggleikssamtale.
Tryggleikssamtale er ein viktig kjelde til informasjon om den
tryggleiksmessige kvalifikasjonen til ein person. Derfor er dette
elementet i sakshandsaminga nyttig frå eit tryggleiksmessig
synspunkt. Tryggleikssamtale kan også styrke rettstryggleiken for
den einskilde når ein slik samtale kan oppklare forhold
som er viktig for avgjerda. Arbeidsgruppa meiner at audiovisuelt
opptak vil kunne betre rettstryggleiken til vedkommande av notoritetsomsyn,
og gjer framlegg om reglar om dette i føresegn. Departementet
er samd i framlegget om at tryggleikssamtale skal nyttast, utan
i dei tilfelle der dette openbart ikkje er naudsynt.
Som peika på av arbeidsgruppa ville det tryggleiksmessig
sett vore optimalt å ha tryggleikssamtale i alle klareringssaker.
Ei slik løysing er ikkje ønskeleg, sett frå ein
ressursmessig ståstad. Departementet har i denne samanhengen
merka seg uttalinga frå Etterretningstjenesten om at ein
mellomløysing kan vere å gjennomføre
tryggleikssamtale med bruk av telefon. Det vil også vere
mogleg å ha tryggleikssamtale via lydbiletekonferanse,
dersom slikt utstyr er tilgjengeleg. Departementet er positiv til
slike løysingar, og vil vurdere å regulere dette
i føresegn. Når det gjeld kommentaren frå Datatilsynet
og etterlysinga av bestemmingar om sletting av opptak frå samtalar, vil
departementet vise til at arbeidsgruppa gjer framlegg om ein bestemming
i føresegn som seier at samtalen skal lagrast etter dei
reglar som gjeld for opplysningar i klareringssaker elles. Dette
inneber at samtalen skal oppbevarast så lenge tryggleiksklareringa
er gyldig. Dersom klarering blir nekta, skal opptaket av samtalen
bli oppbevart i 10 år. Når det gjeld merknaden
frå Datatilsynet om at ein bør slette opptaket
etter klagebehandling av klareringssaka, vil departementet presisere
at dette kan innebere at EOS-utvalget blir hindra frå å sjå opptak
frå samtalen med ein eventuell gjennomgang av ei sak. Departementet har
den oppfatninga at EOS-utvalget i sin kontroll av ei klareringssak
bør ha tilgang til dei same opplysningane som klareringsstyringsmakta
og klageorganet har hatt tilgang til, og støtter såleis
framlegget til arbeidsgruppa om sletting av opptak frå samtalar.
Arbeidsgruppa går inn for å oppretthalde den
regel som gjeld i dag om at underretning utan oppmoding skal skje
når avgjerda er negativ, jf. rapporten side 85-87.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Organisasjonen Mot Offentlig
Diskriminering er positive til framlegget til arbeidsgruppa. Datatilsynet
meiner at underretning skal skje også ved positive klareringsavgjerder.
Departementet er samd med arbeidsgruppa i at underretning utan
oppmoding berre skal skje når avgjerda er negativ. I denne
samanheng er det lagt størst vekt på at underretning
utan oppmoding også ved positive avgjerder, vil innebere
ei uforholdsmessig arbeidsbyrde for klareringsstyringsmakta. Som
regel vil vedkommande av seg sjølv forstå at klarering
er gitt, typisk når vedkommande har fått søkt
stilling. I tillegg vil innkalling til autorisasjonssamtale synliggjere
eit positivt klareringsutfall. Vidare vil departementet peika på at
det som regel ikkje er eit markant rettstryggleiksmessig behov for
underretning når avgjerda er positiv.
Arbeidsgruppa gjer framlegg om ein hovudregel om at grunngjeving
av negativ klareringsavgjerd, skal bli gitt samstundes med underretninga
om utfallet i klareringssaka. Samstundes grunngjeving er hovudregel
i norsk forvaltningsrett. Ein kan ikkje sjå at det ligg
føre slike omsyn i klareringssaker at denne hovudregelen
ikkje kan følgjast også her. Vidare har ein forslag
om nye reglar som presiserer vilkåra for når ein
kan unnlate å grunngi. Desse unntaksbestemmingane er søkt
klargjort og harmonisert med reglane i forvaltningslova. Arbeidsgruppa
gjer framlegg om å oppheve ordninga som gjeld i dag med
at klareringsstyringsmaktene må innhente uttaling frå NSM før
grunngjeving kan gis. Ein viser til rapporten side 80 - 84 for nærare
drøfting om desse spørsmåla.
EOS-utvalget, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Politiets sikkerhetstjeneste,
Etterretningstjenesten, Senter mot etnisk diskriminering, Organisasjonen Mot
Offentlig diskriminering og Telenor har gitt uttaling om grunngjevingsplikta
i klareringssaker. Alle desse er i hovudsak samd med arbeidsgruppa,
men nokre av dei har einskilde merknadar. EOS-utvalget reiser ei
problemstilling som gjeld det forvaltningsrettslige prinsippet om
meir offentlegheit i forvaltninga.
For detaljerte merknader, sjå punkt 6.6.1 i proposisjonen.
Departementet stiller seg i det vesentlege bak forslaget til
arbeidsgruppa. Departementet er samd i at grunngjeving for ei negativ
klareringsavgjerd bør bli gitt samstundes med underretninga
om avslaget. I praksis er det svært sjeldan at grunngjeving
av tryggleiksomsyn ikkje kan bli gitt. Vidare er departementet samd
i å oppheve den noko tungvinte løysing som gjeld
i dag om at klareringsstyringsmaktene må innhente uttaling
frå Nasjonal sikkerhetsmyndighet før ein kan gi
grunngjevinga. Departementet er også positiv til at vilkåra
for når ein kan unnlate grunngjeving er presisert og søkt
harmonisert med reglane i forvaltningslova. Desse unntaksreglane
gjer at dei tryggleiksklarerte lettare kan forutberekne si rettsstilling.
Departementet har flytta unntaksbestemmingane for grunngjeving
i fjerde leddet, inn i tredje leddet. Dette inneber ikkje nokon
realitetsendring. Når det gjeld unntaksreglane i bokstav
a og b, er dette meint som ei presisering av gjeldande bestemmingar
i § 25 tredje leddet om unntak for grunngjeving
av kjeldevern omsyn eller av omsynet til vern av skjermingsverdig
informasjon. Bokstav c erstattar den tidligare unntaksregelen av
"personvernmessige" omsyn. Personvernmessige omsyn har etter oppfatninga
til Etterretningstjenesten tidligare omfatta både personvernet
for den som skal klarerast og andre sitt personvern, typisk nærståande
til den som skal klarerast. Framlegget frå arbeidsgruppa
til bestemming i bokstav c er etter Etterretningstjenesten sitt
syn noko snevrare utforma, idet den kan tolkast til berre å regulere
unntak for grunngjeving av omsyn personvernet til den som skal klarerast.
Departementet presiserer at unntaksbestemminga ikkje er utarbeida
av omsyn til personvernet til vedkommande, men omsynet til hans
eller hennes forhold til nærståande personar. Sjølv
om unntaksbestemminga er utforma av omsyn til den som skal klarerast,
vil bestemminga samstundes gi til resultat personvern for dei nærståande
til den som skal klarerast. Når det gjeld omsyn til andre sitt
personvern og som ikkje er nærståande, ser departementet
ikkje behov for å lovfeste ein slik unntaksregel i klareringssaker.
Politiets sikkerhetstjeneste har tatt til orde for at ein tar
inn ein bokstav i tryggleikslova som seier at grunngjeving kan bli
unnlate av "særlige grunner". Dette er ein vidt utforma
"sekkebestemming" som departementet er skeptisk til å innføre
i tryggleikslova. Riktig nok går fram ein slik bestemming
i forvaltningslova, men departementet ønskjer ikkje at
liknande bestemming med så ubestemt form som gir stort
rom for skjønnsutøving skal gå fram av
tryggleikslova.
Arbeidsgruppa har drøfta om det bør bli utarbeida
ei intern grunngjeving hos klareringsstyringsmakta samstundes med
at avgjerda blir fatta, jf. rapporten side 80. Dette vil tvinge
klareringsstyringsmakta til å tenke nøye gjennom
grunnane for avgjerda og sikre notoritet rundt henne slik at effektiv
etterkontroll blir gjort mogleg. Ei slik plikt til å utarbeide
ei intern grunngjeving er likevel ikkje foreslått lovfesta.
Departementet er på dette punkt samd med Nasjonal sikkerhetsmyndighet
som har uttalt at ein så vidt viktig rettstryggleiksregel,
bør gå fram av lovteksten. Departementet vil såleis
gjere framlegg om ei lovregulering av plikta for klareringsstyresmakta
til å utarbeide intern grunngjeving.
EOS-utvalget reiser ei problemstilling om prinsippet om meiroffentlegheit
i forvaltninga gjeld i klareringssaker. Departementet sluttar seg
til EOS-utvalgets vurderingar om denne problemstillinga, og understrekar
at meiroffentlegheitsprinsippet i forvaltningsretten skal nyttast
på same måte i klareringssaker som forvaltninga
elles.
Arbeidsgruppa gjer framlegg om å lovregulere ein hovudregel
om rett til innsyn i eiga klareringssak. Denne innsynsretten trer
i kraft etter at avgjerd er fatta i førsteinstansen, og
skal i utgangspunktet skje med at vedkommande blir gitt kopi av
dei aktuelle dokumenta. Grensene for når innsyn kan gis,
er harmoniserte med det vedkommande har krav på av grunngjeving.
Rapporten drøfter desse spørsmåla på side
88-89.
Eit særskilt spørsmål om innsyn oppstår
i samanheng med audiovisuelt opptak av tryggleikssamtale. Problemstillinga
er om vedkommande skal ha rett til å få sjå opptaket
av samtalen. Arbeidsgruppa konkluderer med at vedkommande ikkje
bør gis rett til innsyn i audiovisuelt opptak av tryggleikssamtale.
Denne problematikken er drøfta i rapporten på side
79-80.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet støtter framlegget, og
syner til at dette er i samsvar med gjeldande praksis og anbefalingar
som tidligare er gitt av NSM. Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering
er samd i framlegget, og peiker på at innsyn er avgjerande
viktig og sjølvsagt. EOS-utvalget og Datatilsynet har merknader
til spørsmålet om innsyn i audiovisuelt opptak
frå tryggleikssamtale. Desse høringsinstansane
er kritiske til at vedkommande ikkje skal ha rett til innsyn i opptaket
av tryggleikssamtalen.
For detaljerte merknader frå EOS-utvalget og Datatilsynet,
sjå punkt 6.7.1 i proposisjonen.
Departementet støtter framlegget til arbeidsgruppa om
at det bør bli innført ein eigen paragraf som omhandlar
retten til innsyn i eiga klareringssak. Innsyn er eit sentralt tryggleiksmessig
element i sakshandsaminga, og bør derfor regulerast i lov.
Departementet er samd med arbeidsgruppa i at innsynsretten bør
tre i kraft etter at avgjerd om klarering er fatta av førsteinstansen.
Kontradiksjonsomsyn tilseier i utgangspunktet at vedkommande bør kunne
få innsyn før avgjerd blir fatta av førsteinstansen.
Departementet meiner likevel at tungtvegande tryggleiksomsyn tilseier
at innsynsretten bør oppstå etter at avgjerd er
fatta av førsteinstansen.
Når det gjeld skrankane i innsynsretten, er departementet
samd i at desse må vere i samsvar med dei skrankar som
gjeld for retten til grunngjeving. Ein viser såleis til
vurderingane ovanfor om lovmessige grenser i retten til grunngjeving.
Departementet er samd med arbeidsgruppa i at vedkommande ikkje bør ha
innsynsrett i dokument som er utarbeida for den interne saksførebuinga,
med unntak av opplysningar eller samandrag eller annen omarbeiding
av faktum. Dette harmonerer med unntaksbestemminga for innsyn i
forvaltningslova § 18.
Eit særskilt spørsmål er om vedkommande
bør ha rett til innsyn i audiovisuelt opptak av tryggleikssamtale.
Arbeidsgruppa har kome til at slik innsynsrett ikkje bør
innførast. Departementet er ikkje samd i dette, og sluttar
seg til dei vurderingar EOS-utvalget og Datatilsynet har gjort i
dette spørsmålet. Departementet kan vanskeleg
sjå at tryggleiksomsyn kan vege så tungt at ikkje
vedkommande skal få sjå opptak av ein samtale
han sjølv har deltatt i. Ein vil her presisere at vedkommande
likevel ikkje bør få tilsendt kopi av opptaket.
Dette kan opne for misbruk, særleg slik at samtalen og
dei metodar tryggleikstenesta nyttar i denne, kan bli alminneleg
kjent og gjenstand for analyse. Innsyn i tryggleikssamtale bør
skje på den måten at vedkommande møter
opp hos klareringsstyringsmakta, og ser samtalen der. Departementet
vil fremje forslag om at innsynsrett i tryggleikssamtale blir lovfesta.
Arbeidsgruppa gjer framlegg om å etablere ei nyordning
med oppnemning av advokat for dei tilfelle der grunngjeving eller
innsyn ikkje kan bli gitt til den som har blitt nekta tryggleiksklarering.
Advokaten vil etter å ha vurdert saka, gi råd
til vedkommande om det hefter feil ved sakshandsaminga og om saka av
den grunn bør påklagast. Arbeidsgruppa drøfter dette
på side 83-84.
Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering og Telenor stiller
seg bak framlegget til arbeidsgruppa. Politiets sikkerhetstjeneste
ser føremon i advokatordninga, men peiker på at
det vil vere vanskeleg å skilje mellom den grunngjevinga
som er ukjent for den som har vært vurdert tryggleiksklarert
og klareringsstyresmakta si interne vurdering. Nærings-
og handelsdepartementet seier seg skeptisk til advokatordninga. Nasjonal
sikkerhetsmyndighet spør om det er eit reelt behov for
ei slik ordning. Norges vassdrags- og energidirektorat meiner Kontrollutvalet
(EOS-utvalget) tek omsyn til grensesnittet mellom rettstryggleik
og personelltryggleik, og stiller seg tvilande til oppnemning av
ei særskilt advokatgruppe. Riksarkivaren meiner det ikkje
er naudsynt at advokatane blir klarert for høgste nivå (COSMIC
TOP SECRET), men at HEMMELIG er tilstrekkjeleg.
For detaljerte merknader frå Nærings- og handelsdepartementet
og NSM, sjå punkt 6.8.1 i proposisjonen.
Departementet kan i det vesentlege slutte seg til dei vurderingar
og den konklusjonen som arbeidsgruppa gjer seg om dette.
Etter dei erfaringar med klareringssaker ein har i dag, vil unntak
frå grunngjeving/innsyn etter framlegga til nye
reglar, berre skje i sjeldne tilfelle. Departementet går
ut frå at dette er bakgrunnen for at Nasjonal sikkerhetsmyndighet
stiller spørsmål ved behovet for ei slik ordning.
Departementet meiner at ei advokatordning vil vere viktig, sjølv
om denne ikkje vil vere aktuell i så mange tilfelle. Dersom
ein unntaksvis må unnlate grunngjeving/innsyn,
vil advokaten sin gjennomgang av saksopplysningane vere til hjelp
for vedkommande sjølv. Den gjennomgangen av saksopplysningane
som advokaten gjer, vil også syte for at det ikkje blir
reist tvil om dei reelle forhold som tilseier tilbakehald av grunngjeving/innsyn.
Såleis vil dette kunne vere ei ordning som kan bidra til å hindre
ei eventuell mistenkeliggjering av motivet til klareringsstyringsmakta,
noko som er essensielt med omsyn til den generelle tilliten til
tryggleikstenesta.
Når det gjeld uttalinga frå Norges vassdrags-
og energiverk om at EOS-utvalget tek omsyn til grensesnittet mellom
rettstryggleik og personelltryggleik, vil departementet peike på at
dette først og fremst er ein etterkontroll som skjer når
ei sak er slutthandsama i forvaltninga. Dette er ein viktig parlamentarisk kontrollfunksjon,
men rettstryggleiksmessig har den visse manglar som følgje
av at kontrollen skjer på et seint stadium. Advokaten vil
til skilnad kunne yte hjelp mens saka ennå verserer i forvaltninga,
før ei endeleg klareringsavgjerd er fatta.
Advokaten blir ikkje automatisk brakt inn i saka, men berre etter
direkte oppmoding frå vedkommande. Dette har også ei
personvernmessig side, på den måten at vedkommande
sjølv bør kunne velje om ein advokat skal få tilgang
til personopplysningar.
Det er klareringsstyringssmakta som skal dekke advokatkostnadane.
Ettersom unntak frå grunngjeving/innsyn vil vere
aktuelt i sjeldne tilfeller, kan departementet ikkje sjå at
dette vil vere nemneverdig kostnadsdrivande. Til dette kjem også at
advokaten sin dokumentgjennomgang i dei fleste tilfelle ikkje vil
vere nokon stor arbeidsbyrde.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet uttaler at advokaten i praksis vil
kunne ta ei avgjersle om klage, som bør ligge hos klareringsstyringsmakta.
Departementet vil generelt peike på at i dei tilfelle der
ein person tek i mot hjelp av advokat eller annan fullmektig overfor
forvaltninga, inngår det ofte i denne hjelpa råd
om eventuell klage. I så måte kan ikkje departementet
sjå at denne ordninga representerer nokon prinsipiell skilnad.
Vidare vil vedkommande, som i andre saker, fritt kunne velje å gå imot
advokatens råd.
Departementet er samd med Nasjonal sikkerhetsmyndighet om at
oppnemning av advokat må setje som vilkår at vedkommande
først har klaga på manglande grunngjeving/innsyn.
Departementet vil presisere dette ved å ta inn ein ny,
siste setning i § 25 b andre leddet.
Departementet vil gjere framlegg om ei mindre justering av andre
leddet i § 25 b ved å sløyfe
orda "av klareringsmyndigheten". I motsatt fall kan ein forstå det
slik at det er klareringsstyringsmakta som oppnemnar advokat, noko
som harmonerer dårleg med første ledd som bestemmer
at departementet er oppnemningsstyringsmakta.
Vidare vil departementet gjere ein presisering i tredje ledd,
der det går fram at advokaten ikkje skal ha tilgang til
den interne vurderinga til klareringsstyresmakta. Med intern vurdering
sikter nok arbeidsgruppa til interne dokumenter som nemnd i § 25
a andre leddet, siste punktum. Departementet gjer framlegg om ei
presisering av dette i lovteksten.
Arbeidsgruppa har gjort framlegg om at den oppnemnde advokaten
skal gis klarering for høgste nivå, det vil seie
COSMIC TOP SECRET. Det kan reisast spørsmål om
ei så høg klarering er naudsynt. Departementet
meiner det ikkje kan utelukkast at det i dei sjeldne sakene der
advokatoppnemning er aktuelt, kan innebere kontakt med informasjon
av høgste gradering.
Klageretten er ein sentral rettstryggleiksgaranti som ein legg
til grunn blir vidareført. Klagebestemmingane blir plassert
i ein eigen paragraf. I denne blir det presisert kva for avgjerder
som kan påklagast. Dessutan blir sentrale fristbestemmingar
som tidlegare var regulert i føresegn, nå tatt
inn i lova. Gjeldande § 25 i tryggleikslova bestemmer
at forvaltningslova kapittel IV til VI ikkje gjelder for avgjerder
om tryggleiksklarering. Arbeidsgruppa gjer framlegg om ei endring
av dette utgangspunktet for så vidt gjeld klagebestemmingane.
Ein viser elles til rapporten side 89-90.
Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering støtter
forslaget til ny § 25 c, og viser til at reell
handsaming i to instansar er eit absolutt rettstryggleikskrav. Nasjonal
sikkerhetsmyndighet meiner det bør vurderast ei klargjering
når det gjeld spørsmålet om avvisning
av ein klage kan bli påklaga. Vidare blir det gjort framlegg
om ei mindre språkleg justering av andre leddet i paragrafen,
med at "manglende" grunngjeving blir endra til "nektet" grunngjeving.
Politiets sikkerhetstjeneste har ein merknad til tryggleikslova
sitt forhold til forvaltningslova på dette punktet:
"I første ledd gir uttrykket så langt
det passer store muligheter for individuell tolkning og kan skape usikkerhet.
Vi kan vanskelig se forhold som skulle være aktuelle og
hvor forvaltningsloven kap VI ikke skulle passe.
Vi
foreslår derfor følgende tekst:
"Bestemmelsene
i forvaltningsloven kapittel VI gjelder tilsvarende i klareringssaker
om ikke annet følger av denne lov eller forskrift om personellsikkerhet."
Departementet sluttar seg i det vesentlege til arbeidsgruppa
sitt lovforslag, men er samd med Politiets sikkerhetstjeneste om å stryke
passusen "så langt det passer" for så vidt gjeld
bruken av klagebestemmingane i forvaltningslova. Departementet går
såleis inn for å utforme første leddet
i tråd med høringsuttalinga frå Politiets
sikkerhetstjeneste. Sidan departementet ikkje gjer framlegg om endringar
i strukturen til klareringsstyringssmakta, jf. drøftinga
nedanfor, blir gjeldande regel i § 25 fjerde leddet
om kven som er klageinstans, vidareført i lovforslaget
tredje leddet.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet ønskjer ei klargjering
når det gjeld spørsmålet om avvisning
av ein klage kan bli påklaga. Departementet presiserer
at forvaltningslova sine reglar om klage foreslås å kunne bli
brukt også i klareringssaker, såleis at forvaltningslova
si løysing på dette spørsmålet
gjeld i saker om tryggleiksklarering.
Departementet er elles samd med Nasjonal sikkerhetsmyndighet
i at omgrepet "manglende" grunngjeving i andre ledd, bør
endrast til "nektet" grunngjeving. Lovforslaget vil bli endra i
samsvar med dette.
Vidare vil departementet ta inn ei ny, andre setning i fjerde
leddet i klagebestemminga. Denne setninga klargjer dei nye fristane
som gjeld for klage på realitetsavgjerda dersom vedkommande
klager på at grunngjeving eller innsyn er nekta.
Komiteen viser til dei presiseringar
som står innleiingsvis i kapittel 6, og at kapittelet tek
opp relasjonen mellom tryggleikslova og forvaltningslova, og forhold
knytt til utgreiingsplikt, tryggleikssamtale, underretning, grunngjeving,
innsyn og klage.
Komiteen viser til kapittel 6.3 om utgreiingsplikt,
og at dette er ei lovformalisering av gjeldande rett. Komiteen støttar
departementets vurdering om at prinsippet om saksopplysning bør
etablerast som ein del av tryggleikslova.
Komiteen viser til kapittel 6.4 om tryggleikssamtale,
og deler oppfatninga til arbeidsgruppa om at tryggleikssamtale er
eit nyttig reiskap for styresmaktene i klareringsarbeidet. Komiteen viser
elles til dei vurderingar som departementet gjer, om at tryggleikssamtale
er ei viktig informasjonskjelde, men at denne kjelda til informasjon
vil støyte på innskrenkingar av ressursmessig
art. Komiteen viser derfor til dei vurderingar som
ligg føre med omsyn til bruk av telefon, for slike samtalar. Komiteen viser
elles til departementets vurdering av lagring av tryggleikssamtalar,
og sluttar seg til den.
Komiteen viser til kapittel 6.5 om underretning,
og deler departementets syn om at underretning skal gjevast utan
oppmoding når avgjerda er negativ, og komiteen deler
dei prioriteringar som departementet legg til grunn, både
når det gjeld ressursbruk og rettstryggleik.
Komiteen viser til kapittel 6.6 om grunngjeving. Komiteen viser
forståing for at det av særskilte grunnar ikkje
alltid kan grunngjevast kvifor ei klarering blir negativ, men viser
også til at departementet skriv at det er sjeldan slik
grunngjeving ikkje kan gjevast. Komiteen deler også dei
vurderingar som blir gjort av EOS-utvalet, og også av departementet,
om at prinsippet om meiroffentligheit også gjeld i klareringssaker.
Komiteen viser til kapittel 6.7 om innsyn, og deler
det syn om at prinsippet om innsyn er så viktig at det
bør regulerast i lov med ein eigen paragraf. Komiteen deler
elles synet til departementet om at innsyn ikkje skal skje før
ei avgjerd er fatta i første instans, og at unntak for
innsyn elles bør harmonere med forvaltningslova. Komiteen er
heller ikkje framand for at innsynsrett i tryggleikssamtale blir lovfesta,
men at denne innsynsretten er innskrenka til framvising hos klareringsstyresmakta.
Komiteen viser til kapittel 6.8 om oversending av
sak til særskilt oppnemnd advokat, og deler departementets
vurdering, men vil leggje til at ordninga kan vise seg å vera
kostnadskrevjande ut over den reelle nytteverdien, slik som NSM
legg vekt på i sin høyringsuttale. Komiteen meiner
at departementet på dette punkt må gi Stortinget
tilbakemelding om korleis situasjonen går seg til. Viser
det seg at NSM har rett i si vurdering av denne nyordninga, kan
det stillast spørsmål om ordninga bør
vidareførast.
Komiteen viser til kapittel 6.9 om klage, og legg
til grunn at retten til å klage er eit sentralt forhold
i prinsippet om rettstryggleik. Komiteen stør framlegget
om at retingslinjene for klage skal plasserast i ein eigen paragraf. Komiteen har
merka seg at departementet vil vidareføra klageinstansen
som i dag, fordi departementet ikkje fremjar forslag om endringar
i strukturen i klareringsstyresmakta, ref. kapittel 7. Komiteen vil
på denne bakgrunn be om at departementet kjem tilbake med
forslag til til klageinstans, dersom komiteen skulle
finne det for formålstenleg å gjera endringar
i strukturen til klareringsstyringsmakta.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Framstegspartiet, viser til at opptak av tryggleikssamtale
ikkje må bevarast lenger enn det som er nødvendig
av omsyn til ankemuligheiter ved eventuelle avslag på klarering,
samt EOS-utvalets behandling.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til Datatilsynets vurdering om at
den det gjelder straks skal ha beskjed, ikkje bare ved avslag, men også hvis
klarering er gitt.
Disse medlemmer viser til at når det
gjelder innsyn i egen saksbehandling, mener disse medlemmer at
den enkelte bør ha rett til å se alt som omhandler
egen person. Det vil redusere behovet for en egen oppnevnt advokat
som kan få innsyn i de delene av saken som ev. er unntatt
innsyn. En slik advokatordning tjener etter disse medlemmers syn
ikke vedkommende som advokaten er satt til å representere.
Så lenge en advokat får informasjoner som ikke
kan deles med en klient, og et avslag uansett vil kunne påklages,
er det vanskelig å se hvilken funksjon og verdi en slik
advokatrolle vil ha.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 25 skal lyde:
§ 25. Begrunnelse og underretning
Forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder ikke for avgjørelser
om sikkerhetsklarering eller autorisasjon.
Den som har vært vurdert sikkerhetsklarert, har rett
til å bli gjort kjent med resultatet. Ved fattet avgjørelse
skal vedkommende uoppfordret underrettes om resultatet og opplyse
om klageadgangen dersom avgjørelsen var negativ.
Begrunnelse for en avgjørelse skal gis samtidig med
underretningen om utfallet av klareringssaken. Vedkommende har krav
på all informasjon som angår egen person, men
ikke krav på begrunnelse i den utstrekning begrunnelse
ikke kan gis uten å røpe opplysninger som
a) er av betydning for Norges eller dets alliertes sikkerhet,
forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser,
b) er av betydning for kildevern,
c) det av hensyn til vedkommendes helse eller hans forhold
til personer som står denne nær, må anses
utilrådelig at vedkommende får kjennskap til,
d) angår tekniske innretninger, produksjonsmetoder,
forretningsmessige analyser og beregninger og forretningshemmeligheter
ellers, når de er av en slik art at andre kan utnytte dem
i sin næringsvirksomhet.
Klareringsmyndigheten skal i tillegg utarbeide en intern
samtidig begrunnelse hvor alle relevante forhold inngår,
herunder forhold som nevnt i tredje ledd."
Reglar om kven som kan vere klareringsstyringsmakt, går
fram av loven § 23. Utgangspunktet er at kvart
enkelt departement er klareringsstyringsmakt for personell innan
sitt styringsmaktområde. I særlege tilfelle kan
departementet delegere klareringsstyringsmakt til underlagte verksemder
som har eit stort klareringsbehov.
Trass i denne regelen om organisering av strukturen til klareringsstyringsmakta,
finns det i dag omlag 60 klareringsstyringsmakter. Dette inneber
såleis at departementa i relativt stor utstrekning har
delegert si klareringsstyresmakt til underlagte verksemder.
Arbeidsgruppa legg til grunn at ei endring i organisasjonsstrukturen
synest å vere nødvendig av omsyn til ei praktisk
gjennomføring av tilfredsstillande rettstryggleik. Arbeidsgruppa
peiker på at ho i samanheng med sitt arbeid har gjennomgått
ei rekkje saker frå ulike klareringsstyringsmakter. Trass
i felles regelverk og felles kontrollorgan, viser desse sakene ein
stor forskjell både med omsyn til sakshandsaming og resultat.
Arbeidsgruppa gjer ikkje ei konkret tilråding om ny struktur
for klareringsstyringsmakta, men legg fram tre moglege modellar
for struktur:
Desentralisert modell med utgangspunkt
i gjeldande tryggleikslov § 23.
To klareringsstyringsmakter; ei for sivil sektor og ei for
militær sektor.
Ei felles klareringsstyringsmakt.
Ein viser til rapporten side 91-95 for nærare drøfting
av klareringsstyringsmaktstrukturen.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Statistisk sentralbyrå,
Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering, Næringslivets
sikkerhetsorganisasjon og Akademikerne går inn for forslaget
om ei felles klareringsstyringsmakt.
Utdannings- og forskningsdepartementet, Helsedepartementet, Samferdselsdepartementet,
Olje- og energidepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Sosialdepartementet,
Forsvarets sikkerhetsavdeling, Post- og teletilsynet, Politidirektoratet,
Direktoratet for sivilt beredskap, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Trondheim
kommune, Oslo kommune, Landsorganisasjonen i Norge, Næringslivets
hovedorganisasjon går inn for forslaget om to klareringsstyringsmakter. Etterretningstjenesten
støtter prinsipielt ordninga med to klareringsstyringsmakter,
men meiner særeigne forhold med sin organisasjon fører
til at dei i tillegg må oppretthalde si klareringsstyringsmakt.
Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, Nærings-
og handelsdepartementet, Politiets sikkerhetstjeneste, Jernbaneverket,
Statens forvaltningstjeneste, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen
i Finnmark, Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Troms, Fylkesmannen
i Hedmark, Fylkesmannen i Hordaland, Fylkesmannen i Telemark, Fylkesmannen
i Vestfold og Fylkesmannen i Rogaland går inn for å oppretthalde
det system som gjeld i dag med ei spreidd klareringsstyringsmakt
der utgangspunktet er at vedkommande departement er klareringsstyringsmakt
innan sitt styringsmaktområde.
Fleire høringsinstansar har uttalt seg om strukturen
til klareringsstyringsmakta, utan å seie konkret kva for
modell som er ønskjeleg. Finansdepartementet legg vekt
på at val av modell må gi framtidige klareringsstyringsmakter
tilstrekkeleg storleik, kompetanse og tilfredsstillande rettstryggleik.
Sosial- og helsedirektoratet skriv at det er føremonaktig
at talet på klareringsstyringsmakter blir mindre i forhold
til situasjonen i dag. Datatilsynet er samd med arbeidsgruppa i
dei vurderingar som er gjort i forhold til å sentralisere
styringsmakta og klageorganet. Oljedirektoratet har ikkje tungtvegande
grunnar til å motsette seg sentralisering, sjølv
om det tidlegare har forfekta eit ønske om eit desentralisert
system. Sparebankforeningen går ut frå at hovudomsynet
med reguleringa kan bli oppfylt i alle alternativa, også når det
gjeld likehandsaming. Det blir nemnd at kostnadseffektivitet bør
skje gjennom val av den mest effektive organiseringa, og ikkje gjennom å leggje
til grunn ei svært kritisk vurdering av det reelle behovet for
klarering. Telenor meiner arbeidsgruppa burde gjort framlegg om
ei framtidig organisering, eventuelt med dissens. Telenor meiner
klareringsstyringsmakta må ha naudsynte ressursar og kompetanse
slik at tida til sakshandsaming kan bli haldt på eit rimeleg nivå,
og dersom ein veljar å ha fleire klareringsstyringsmakter
er det viktig at desse er samstemte slik at det ikkje oppstår
skilnad i handsaminga.
EOS-utvalget skriv at det ikkje ligg til utvalet å meine
noko om korleis klareringsstyringsmaktene bør organiserast,
men har merknadar til moglege konsekvensar for utvalet sin funksjon
av ei omstrukturering til ei klareringstyringsmakt.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet grunngjev sitt syn om éi
klareringsstyringsmakt blant anna med at dette gir best mogleg kompetanse
og likebehandling. Løysinga harmonerer godt med ansvarsordninga
for NSM, og at NSM rekrutterer og består av personell frå både
militær og sivil sektor.
NSM peiker vidare på at ei klareringsstyringsmakt bør
vere gunstig sett frå eit personvernsynspunkt, idet arkivet
vil vere samla ein stad og at det ikkje vil vere behov for å sende
saker mellom dei ulike klareringsstyringsmaktene.
Når det gjeld klageorgan, sluttar NSM seg til framlegget
frå arbeidsgruppa om å opprette ei nemnd leidd
av ein dommar. NSM ser ikkje noko behov for at denne nemnda skal
ha tilsynsoppgåver, sidan dette er godt tatt i vare av
NSM, departementet og EOS-utvalget. NSM peiker på at endringar
i materielle reglar om sakshandsaming setter vilkår om
god kompetanse hos klareringsstyringsmaktene. Det blir presisert
at gjennomføringa av framlegget til endringar, både
av orsak til rettstryggleik og tryggleik, er avhengig av at det
samstundes blir etablert ein forsvarleg klareringsstyringsmaktstruktur.
Statistisk sentralbyrå meiner at ei klareringsstyringsmakt
inneber dei beste kompetansemessige føresetnader for ein
god og lik sakshandsaming, og viser til at denne løysinga
vil føre med seg ei maksimal utnytting av ressursane. Ei
felles klareringsstyringsmakt fører truleg til vesentleg
kortare tid til sakshandsaming. Statistisk sentralbyrå gjer
framlegg om å gjere bruk av Personvernnemnda som klageorgan.
Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering ser det som svært
viktig at avgjerdskompetansen blir samla til eit sentralt fagmiljø som
sikrar størst mogleg kompetanse. Ein er derfor
sterkt imot den desentraliserte modellen, som inneber framleis spreiing
og delegering av klareringsstyringsmakt til organ med lite sakstilfang
og kompetanse. Når det gjeld alternativet om to klareringsstyringsmakter,
blir dette vurdert som uheldig i høve til ulik praksis
og at det militære organet vil vere sårbart i
form av innblanding med diskriminerande krav frå NATO.
Næringslivets sikkerhetsorganisasjon meiner at ein med
ei styringsmakt best får varetatt omsynet til lik handsaming
og at ein med denne organiseringa lettast kan forutberekne si rettsstilling.
Organisasjonen viser også til at eit meir komplekst samfunn
med i nokon grad overlappande oppgåver mellom private og
offentlege rettsubjekt og sårbarheit ved eit engasjement
utover landets grenser, tilseier ein styringsmakt som handsamar
alle søknadar.
Akademikerne grunngjev sitt syn med at sakstilfanget for ei klareringsstyringsmakt
må vere av eit slikt omfang at ein rekrutterer, utviklar
og held på sakshandsamarar med høg kompetanse.
Sentralisering til så få klareringsstyringsmakter
som mogleg synest best å vareta desse behova.
Utdannings- og forskningsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet
legg blant anna vekt på manglande sakstilfang og det låge
talet på årlege klareringssaker som grunngjeving
for at ein bør gå bort frå dagens ordning
der departementa er klareringsstyringsmakt innan sin sektor og at
alle departement og andre etatar - uavhengig av behov og storleik
- skal bygge opp den organisasjon som kræves for dette.
Samferdselsdepartementet og sosialdepartementet meiner at alternativet
med to klareringsstyringsmakter - ein for sivil og ein for militær
forvaltning - er det klart beste. Med eitt organ som har ansvar
for alle tryggleiksklareringar i sivil sektor vil det kunne byggast
opp et fagmiljø som kan sikre likebehandling og vissleik
i gjennomføringa av tryggleiksklareringar.
Forsvarets sikkerhetsavdeling skriv blant anna:
"Ved valg av denne løsningen vil man ikke
unngå det problemet man har i dag med at NSM er både
rådgivende- og klageorgan, men man vil her ha to profesjonelle
miljøer som kan diskutere på tvers av militær og
sivil sektor. Divergens mellom de to klareringsmyndighetene kan
fremlegges for NSM for avklaring.
Pr i dag eksisterer
ikke noe fagmiljø som innehar bedre kompetanse enn NSM
med hensyn til utøvelse av rollen som klage- og tilsynsorgan.
Dersom man gir de to klareringsmyndighetene adgang til å klarere både
utenlandske statsborgere og for CTS, og i tillegg lar klareringsmyndighetene
selv gjennomføre personkontrollen, vil NSM fremstå som
et rent klage- og tilsynsorgan med nødvendig integritet.
Ved valg av denne løsningen vil NSM også være
ansvarlig for den langsiktige utviklinga av personellsikkerhetstjenesten,
med tanke på policyavgjørelser og fagspørsmål.
At NSM fremstår som et rendyrket klage- og tilsynsorgan
vil også styrke samfunnets tillitt til den forebyggende
sikkerhetstjenesten og klareringsinstituttet.
FD fungerer
i dag som klageorgan på alle klareringer der NSM har fattet
avgjørelse som 1. instans. Samtidig fungerer NSM som klageorgan
der FD har vært 1. instans - herunder klareringer av utenlandske statsborgere.
Dersom man velger løsning med to klareringsmyndigheter,
med NSM som rendyrket klage- og tilsynsorgan vil man unngå dette.
Dette medfører en høyere kompetanse i klageorganet
uavhengig av klareringsnivå og hvem som har vært
1. instans saksbehandler.
Løsningen med to
klareringsmyndigheter vil også forenkle muligheten for
kontroll fra overordnede myndigheter, ettersom man kun vil ha to
kontrollpunkt. De to klareringsmyndighetene vil på sin
side ha ansvaret for kontroll med underlagte autoriserende myndigheter."
Politidirektoratet grunngjev sitt syn om to klareringsstyringsmakter
slik:
"Dette vil for det første harmonisere med den prinsipielle
ansvarsfordeling som ble prinsippfestet i 2003 i forhold til overordnet
ansvar for den forebyggende sikkerhetstjeneste. For det andre anser
vi det som en fordel at det bygges opp kompetanse på to store
enheter som seg i mellom kan utveksle erfaringer."
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag uttaler følgjande:
"Ut i fra arbeidsgruppens argumentasjoner og erfart praksis
ved vårt embete, synes modell 2 med to klareringsmyndigheter,
totalt sett å være den mest fremtidsrettede og
effektive måten å saksbehandle klareringssaker.
Modellen vil dog ikke bety en vesentlig redusert ressursinnsats
for eget embete så lenge autorisasjonsansvaret og fortsatt
plikt til å påse at sikkerhetsmessige hensyn skal
ligge til fylkesmannen."
Næringslivets hovedorganisasjon grunngjev blant anna
sitt syn med at samfunnsutviklinga i større grad tilseier
mindre skilnad og meir overlappande oppgåver mellom privat
og offentleg sektor. Dette forsterkar behovet for i ein større
utstrekning å sentralisere klareringsstyringsmaktene.
Etterretningstjenesten går inn for to klareringsstyringsmakter,
men held fast som viktig at dei i tillegg
opprettheld si klareringsstyringsmakt:
"E-tjenesten er i forhold til andre virksomheter, herunder
andre deler av Forsvaret, i en spesiell situasjon både
mht sikkerhetsrisiko, kontakt mot utlandet, skjerming av innsyn
fra eksterne og formelle regler om nøkkelordbelagt informasjon.
Dersom E-tjenestens egen klareringsmyndighet overføres
til en ekstern virksomhet, vil det antakelig få meget uheldige konsekvenser
for sikkerheten i tjenesten og dermed rikets sikkerhet."
Høringsinstansane si grunngjeving for å halde
på dagens klareringsstyringsmakt
Justisdepartementet grunngjev sitt syn med at:
"det er av overordnet betydning at det konstitusjonelle
ansvaret for sikkerheten innenfor egen sektor er tydeliggjort ved
at departementene fortsatt er klareringsmyndighet."
Utenriksdepartementet peiker på at departementet har
relevant kunnskap om den tilsette, som ikkje naudsynleg blir kjent
for ei klareringsstyringsmakt utanfor departementet. Ein nemner
også faren for at ein klareringsprosess vil kunne ta svært
lang tid dersom klareringa blir lagt til ein ekstern etat. Vidare
blir det peikt på følgjande:
"Dette alternativet som i stor utstrekning samsvarer
med dagens ordning, vil være det alternativet som vil fungere
best i utenrikstjenesten. Med det store antall klareringer som foretas
i utenrikstjenesten vil det ikke være noe problem å opparbeide
et godt fagmiljø med god kompetanse i Utenriksdepartementet
innenfor klarering.
I utenrikstjenesten er det også til
enhver tid ca 650 personer ved våre utenriksstasjoner som
innehar klarering. Med bl.a. forslag om utvidet bruk av sikkerhetssamtale
anser Utenriksdepartementet det som svært ressurskrevende
dersom klareringen legges til en eller to instanser utenfor departementet.
Dette vil medføre en rekke hjemkallelser av personer fra
store deler av verden for samtale."
Nærings- og handelsdepartementet skriv:
"Departementene har i større grad enn en eventuell
sentral klareringsinstans førstehånds kjennskap
til de som underlegges personkontroll. I forhold til underlagte
etater vil det også være hensiktsmessig at klareringssaker
forelegges departementet, eventuelt at klareringsmyndighet unntaksvis
delegeres til større etater."
Jernbaneverket og Statens forvaltningstjeneste uttaler blant
anna følgjande:
"Det er allerede i dagens system stor avstand fra klareringsmyndigheten
til den enkelte klarerte innen jernbanefamilien."
"Da
man i klareringssammenheng har med mennesker å gjøre
hvor forståelse av miljø og organisasjonsforhold
er avgjørende for å kunne bidra til å skape
tillit og forståelse for klareringsregimet vil vi foretrekke
den desentraliserte modell hvor fagdepartementet er klareringsmyndighet
med delegeringsmulighet, i stedet for en yterligere sentralisering.
Det vil gi god sammenheng i beredskapsarbeidet og dermed god forståelse
for de aktuelle autorisasjonsorganer og deres miljøer.
En tror en sentralisering av klareringsmyndigheten vil gjøre
loven og forskrift om personellsikkerhet mer anonym for folk flest.
Målet bør være å integrere det
sikkerhetsforebyggende arbeidet i bedrifter og virksomheter hvor
verdiskapningen skjer."
Fylkesmannen i Finnmark er negativ til sentralisering av klareringsstyringsmakt
av di dette kan føre til økt geografisk avstand
mellom klareringsstyringsmakt og den styringsmakt som ber om klarering,
og mellom desse styringsmaktene og det personellet som er eller
skal tryggleiksklarerast. Det blir også framhaldt at ei
sentralisering vil få negative konsekvensar for den individuelle
handsaming av klareringssaker, og til at gjennomføring
av tryggleikssamtale blir gjort vanskeleg med ei sentralisering
og at dagens klareringsstyringsmakter får svekka sitt kunnskaps-
og kompetansenivå om tryggleikssamtale.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus peiker blant anna som viktig
på at fleire ulike fagmiljø arbeider deltid med
tryggleiksklareringar etter eit felles lov- og forskriftsverk. Kompetanseheving
kan skje med at det blir haldt jamlege fagsamlingar for klareringsstyringsmaktene
og at det i større grad bør bli ført
tilsyn. Fylkesmannen i Telemark påpeiker at kunnskap om lokale
forhold kan kome til nytte innanfor tryggleiksarbeidet, og at kommunane
er blant fylkesmannen sine viktigaste brukarar/samarbeidspartnarar
på regionalt nivå. Vidare blir det peika på at
sentralisering vil føre til eit for stort kontrollspenn
mellom den styringsmakta som ber om klarering og klareringsstyringsmakta.
Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Vestfold, Fylkesmannen i
Hordaland og Fylkesmannen i Troms grunngjev også sitt syn
med at sentralisering vil innebere mangel på lokal kunnskap grunna
avstand mellom den styringsmakta som ber om klarering og klareringsstyringsmakta.
Fylkesmannen i Hedmark og Fylkesmannen i Rogaland har same grunngjeving
som sistnemnde høringsinstansar, men viser høvesvis
også til at sentralisering vil måtte føre
til at talet på tryggleikssamtalar blir vesentleg redusert
og at det bør bli gjennomført kurs for å auke
kvaliteten på det arbeidet klareringsstyringsmaktene gjer.
Departementet er samd med arbeidsgruppa om at ein bør
redusere talet på klareringsstyresmakter og at situasjonen
i dag er uheldig.
Når det gjeld forslaget om å ha ei klareringsstyringsmakt,
ser departementet at dette vil gi dei største synergieffektane,
både med omsyn til samla ressursbruk og samling av kompetanse.
Det organet som her naturleg skil seg ut til å vere slik
felles klareringsstyringsmakt, er NSM. Departementet er likevel
noko skeptisk til at all klareringsstyringsmakt blir samla i ein
organisasjon, trass i at ho, slik som i dag, blir lagt under kontroll
av regjeringa og parlamentarisk kontroll av EOS-utvalet. Dessutan
kan det bli eit problem å skape eit nytt klageorgan med
tilstrekkjeleg kompetanse på dette området. I
denne samanhengen bør ein også ha merksemd mot
at det aktuelle klageorganet, ei nemnd med dommar som leiar, vil
kunne føre med seg implikasjonar for kontrollarbeidet til
EOS-utvalet.
Forslaget om å ha to klareringsstyringsmakter, ein i
militær sektor og ein i sivil sektor, harmonerar godt med
den prinsipielle ansvarsdelinga for den førebyggjande tryggleikstenesta,
der NSM som sektorovergripande direktorat har ei faglig rapporteringsline
til Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet for høvesvis
militære og sivile spørsmål. Med denne
modellen oppstår to store kompetansemiljø som
kan utveksle erfaringar og kompetanse. Denne løysinga vil
ikkje få konsekvensar for verksemda til EOS-utvalet.
Høringsuttalingane som går mot dei to mest
radikale endringsforslaga frå arbeidsgruppa om ei eller
to klareringsstyresmakter, har som hovudpoeng at ei sentralisering
av klareringsstyringsmakt vil føre til auka avstand mellom
den styringsmakta som ber om klarering og klareringsstyresmakta.
I denne samanhengen blir det mellom anna peika på at lokal
kunnskap vil føre til betre opplysning av ei klareringssak og
at tryggleikssamtaler kan bli vanskelegare å gjennomføre.
Når det gjeld avstanden mellom på den eine sida
styringsmakta som ber om klarering, og klareringsstyringsmakta på den
andre i ei sentralisert modell, skal departementet peike på at
sentralisering allereie er hovudregelen etter gjeldande § 23
i tryggleikslova. Lovbestemminga har som klar hovudregel at kvart
einskild departement skal vere klareringsstyringsmakt i sin sektor.
Såleis er det også noko upresist når
arbeidsgruppa kaller gjeldande ordning for ein desentralisert modell.
På denne bakgrunn finner ikkje departementet å leggje
nemneverdig vekt på avstandsargumentet, sidan sentralisering
allereie er bestemt av lovgivar. Noko av problemet synest tvert imot å vere
desentralisering som følgje av at departementa i for stor
grad har delegert frå seg klareringsstyringsmakt.
Departementet har etter ei samla vurdering av dei nemnde modellane
kome til at ein bør halde fram med gjeldande ordning med
rette sektordepartement som klareringsstyringsmakt. Departementet
vil såleis for tida ikkje gjere framlegg om endringar i
tryggleikslova § 23 og gjeldande klareringsstyringsmaktstruktur.
Departementet har merka seg det påpeika problemet, men
det kan synast som at desse har å gjere med at ein ikkje
held seg til regelen i tryggleikslova § 23. Det
er dermed mykje som taler for at det er gjeldande praksis og etterlevinga
av nemnde lovregel som er problemet, og ikkje med naudsyn regelen
i seg sjølv. Departementet er samd med Justisdepartementet
sin høyringsuttaling som påpeiker at klareringsstyringsmakt
i departementa gjer det konstitusjonelle ansvaret for tryggleiken
tydeleg innanfor eiga sektor. Dette er eit moment som taler for å halde
fast på den struktur som gjeld i dag. Det konstitusjonelle
ansvaret for førebyggjande tryggleik vil likevel liggje
hos vedkommande statsråd, uavhengig av sentralisering av
klareringsstyringsmakt.
Departementet vil følgje med på den vidare
utviklinga på dette feltet, og det vil bli ei sentral tilsynsoppgåve
for Nasjonal sikkerhetsmyndighet å følgje opp
etterlevinga av regelen i § 23. Det er naudsynt
at departementa i tida frametter strammar inn delegeringspraksisen.
Dersom dette ikkje skjer, vil departementet eventuelt måtte
sjå på andre strukturløysingar, også dei
modellane om ei eller to klareringsstyringsmakter som er nemnde
ovanfor.
Komiteen viser til kapittel 7 som tek
føre seg strukturen til klareringsstyringsmakta. Komiteen viser
til den uheldige utvikling som har vore i talet på klaringsstyresmakter. Komiteen er
av den klare oppfatning at talet på klareringsstyremakter
bør reduserast. Det er fleire gode grunnar til dette, mellom anna
er det nødvendig å få til ein modell
som tek omsyn til det faglege behovet som eksisterer, og som berre
kan oppretthaldast dersom klareringsstyringsmakta har tilstrekkelege
oppgåver knytt til spørsmål om klarering.
Komiteen vil understreka at det er av overordna
karakter at det parlamentariske kontrollelementet ikkje blir svekka. Komiteen viser
her til EOS-utvalets høyringsfråsegn. Komiteen vil
også visa til at prinsippet om tilstrekkeleg sakstilfang
er viktig.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Framstegspartiet, finn det riktig å leggja vekt
på kva dei etatane som arbeider med tryggleik til dagleg,
meiner. Forsvarets sikkerhetsavdeling argumenterer godt for to klareringsmyndigheiter,
og tek opp i seg den overordna rolle Nasjonal sikkerhetsmyndighet
(NSM) vil kunne ha i ein slik organisasjonsstruktur.
Komiteen viser til at dei høyringsinstansar som
går inn for ein eller to klareringsstyresmakter grunngir
dette med at samfunnet er blitt meir ope og sårbart som
følgje av den teknologiske utviklinga. Komiteen vil
også leggja til at dei nye trugsmåla mot vårt
samfunn, slik som terrortrusselen, gjer at tryggleiksspørsmål
og klarering av visse typar personell kjem sterkare i fokus.
Komiteen har også merka seg at vektlegging av
personvernet er eit mykje brukt argument for dei høyringsinstansar
som argumenterer for ein eller to klareringsinstansar. Komiteen vil
leggje til at omsyn til personvernet framleis må telja
tungt, og at dette er eit element i organiseringa av klareringsstyresmakta.
Omsyn til personvernet er eit argument som trekkjer i retning av
at tryggleiks- og klareringsspørsmål må ivaretakast
av samla fagmiljø som innehar tilstrekkeleg kompetanse
til å sikre likebehandling. Komiteen har
merka seg den uro som finst blant einskilde for at det skal vera
meir etnisk diskriminering ved ein desentralisert klareringsstruktur,
og komiteen tek desse merknadane til seg.
Komiteen viser til at mellom dei høyringsinstansar
som i sine høyringsfråsegn går inn for
ein klareringsetat, er Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Statistisk
sentralbyrå, Organisasjonen mot offentlig diskriminering,
Næringslivets sikkerhetsorganisasjon og Akademikerne.
Komiteen har vidare merka seg at forslaget om
to klareringsstyresmakter, ei for sivil og ei for militær
sektor, får støtte frå mellom anna LO,
NHO, Oslo Kommune, Trondheim Kommune, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag,
Politidirektoratet, Forsvaret, Forsvarets etterretningsteneste,
Post- og teletilsynet og ca. halvparten av departementa.
Komiteen viser til høyringa med forsvarsministeren,
der det mellom anna kom fram at ein kunne kombinere dagens desentraliserte
ordning med å be fagdepartementa stramme inn på dagens
delegeringspraksis. Dersom ein ved ei innstramming innanfor gjeldane § 23
står igjen med alle departement og eventuelt fylkesmenn,
er det likevel mange klareringsstyresmakter.
Komiteen har merket seg at departementet stør
arbeidsgruppa sin konklusjon om at talet på klareringsstyresmakter
må reduserast, og at det store talet på klareringsstyresmakter
i dag er uheldig.
Eit anna fleirtal i komiteen, alle
unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, meiner på bakgrunn av faglege og samfunnsmessige
utviklingstrekk, samt høyringsinstansane sine syn, at det
primært bør vera to klareringsorgan, eit for militær
og eit for sivil sektor.
Dette fleirtalet har, på tross av at
argumenta over trekkjer klart i ein retning, funne det riktig å la departementet
forsøke ein periode med innstramming av den desentraliserte
ordninga innan gjeldande lovgiving utan at Stortinget grip direkte
inn i strukturen.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Framstegspartiet, ber derfor Forsvarsdepartementet
kome tilbake til Stortinget med ei evaluering av ordninga, men legg
til at det er fleirtalets syn at målet må vere å få færre
klareringsstyresmakter enn i dag.
På denne bakgrunnen fremmer fleirtalet slikt forslag:
"Stortinget ber Regjeringa legge fram for Stortinget ei evaluering
av ordninga med desentralisert klareringsstruktur med tanke på ei
mogeleg innstramming av talet på klareringsstyresmakter."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det som en uhensiktsmessig situasjon at det, som i dag, er 60 klareringsmyndigheter. Disse
medlemmer mener det er hensiktsmessig å redusere
dette antallet myndigheter til et minimum, slik at det blir en mest
mulig lik og profesjonell behandling av denne type saker. Disse
medlemmer ønsker derfor å gå inn
for en felles klareringsmyndighet, samlet hos NSM, men mener særegne
forhold med Etterretningstjenestens organisasjon fører
til at de i tillegg må opprettholde sin klareringsmyndighet.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
"Stortinget ber Regjeringen opprette en felles klareringsmyndighet
underlagt NSN, samt å opprettholde en egen klareringsmyndighet
for Etterretningstjenesten, gjeldende for Etterretningstjenesten
særskilt."
Departementet meiner at forslaga sett under eitt, ikkje bør
innebere nemneverdige økte kostnadar. Fleire tryggingssamtalar,
samstundes grunngjeving, krav om innsyn og eventuell kostnadsauke
i samband med advokatbistand, vil i nokon grad kunne medføre meirkostnadar.
Ei sakshandsaming i førsteinstansen som betre tek omsyn
til rettstryggleiken kan vege opp for dette, fordi det vil oppstå færre
klagesaker.
Det er ei målsetting å redusere talet på klareringsstyresmakter
utanfor departementa. Dette vil innebere ønskjelege administrative
konsekvensar blant anna av omsyn til rettstryggleiken, og er i tråd
med intensjonen til lovgivar i samband med vedtakinga av tryggleikslova § 23.
Departementet kan ikkje sjå at lovforslaga kan vere
problematiske i forhold til menneskerettskonvensjonar Noreg er bunden
av. Ein viser her til at departementet utelukkande foreslår
lovendringar som vil betre rettstryggleika til den einskilde i klareringssaker.
Konvensjonane legg opp til, og konvensjonsorgana forstår,
at omsynet til tryggleiken til riket kan innebere behov for inngrep,
bl.a. i retten til privatliv. Den europeiske menneskerettsdomstol
har til dømes ikkje stilt krav til grunngjeving for negative
klareringsavgjersler dersom det elles har vore tilfredsstillande
garantiar (sjå Leander mot Sverige, frå 26. mars
1987). Ein viser i denne samanhengen til vedlegg 2 i rapporten til
Lundkommisjonen, der dåverande lagdommar Erik Møse
blant anna vurderte dei norske reglane om personkontroll i forhold
til krava i Den europeiske menneskerettskonvensjon (Dokument nr.15
(1995-1996) side 606-609). Sjølv om det må leggjast
til grunn at det skjer ei utvikling i kva som blir vurdert som akseptabelt
på dette feltet, har departementet ikkje haldepunkt for
at konvensjonane stiller krav som ikkje er oppfylt i norsk rett
i dag.
Departementet kan elles ikkje sjå at lovforslaga får
negative konsekvensar i forhold til målsettinga om eit
enklare regelverk og ei enklare forvaltning. Tvert i mot synest
lovendringane å vere eit bidrag til eit enklare regelverk
og ei enklare forvaltning.
Komiteen har ingen merknader til kapittel
8.
For detaljerte merknader til dei enkelte paragrafane, sjå kapittel
9 i Ot.prp. nr. 59 (2004-2005).
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Forslag 1
§ 25 skal lyde:
§ 25. Begrunnelse og underretning
Forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder ikke for avgjørelser
om sikkerhetsklarering eller autorisasjon.
Den som har vært vurdert sikkerhetsklarert, har rett
til å bli gjort kjent med resultatet. Ved fattet avgjørelse
skal vedkommende uoppfordret underrettes om resultatet og opplyse
om klageadgangen dersom avgjørelsen var negativ.
Begrunnelse for en avgjørelse skal gis samtidig med
underretningen om utfallet av klareringssaken. Vedkommende har krav
på all informasjon som angår egen person, men
ikke krav på begrunnelse i den utstrekning begrunnelse
ikke kan gis uten å røpe opplysninger som
a) er av betydning for Norges eller dets alliertes sikkerhet,
forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser,
b) er av betydning for kildevern,
c) det av hensyn til vedkommendes helse eller hans forhold
til personer som står denne nær, må anses
utilrådelig at vedkommende får kjennskap til,
d) angår tekniske innretninger, produksjonsmetoder,
forretningsmessige analyser og beregninger og forretningshemmeligheter
ellers, når de er av en slik art at andre kan utnytte dem
i sin næringsvirksomhet.
Klareringsmyndigheten skal i tillegg utarbeide en intern
samtidig begrunnelse hvor alle relevante forhold inngår,
herunder forhold som nevnt i tredje ledd.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen opprette en felles klareringsmyndighet
underlagt NSN, samt å opprettholde en egen klareringsmyndighet
for Etterretningstjenesten, gjeldende for Etterretningstjenesten
særskilt.
Komiteen har ingen andre merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om endringar i lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven)
I
I lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) gjøres følgende endringer:
§ 21 første ledd bokstav k skal lyde:
k.Tilknytning til andre stater.
Nåværende bokstav k blir ny bokstav l.
§ 21 tredje ledd andre og tredje punktum skal lyde:
Klareringsmyndigheten skal påse at klareringssaken er så godt opplyst som mulig før avgjørelse fattes. Sikkerhetssamtale skal gjennomføres der dette ikke anses som åpenbart unødvendig.
§ 21 nytt femte ledd skal lyde:
I særlige tilfeller kan det settes vilkår for sikkerhetsklarering.
§ 22 første ledd skal lyde:
En utenlandsk statsborger kan gis sikkerhetsklarering etter en vurdering av hjemlandets sikkerhetsmessige betydning og vedkommendes tilknytning til hjemlandet og Norge.
§ 25 skal lyde:§ 25. Begrunnelse og underretning
Forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder ikke for avgjørelser om sikkerhetsklarering eller autorisasjon.
Den som har vært vurdert sikkerhetsklarert, har rett til å bli gjort kjent med resultatet. Ved negativ avgjørelse skal vedkommende uoppfordret underrettes om resultatet og opplyses om klageadgangen.
Begrunnelse for en avgjørelse skal gis samtidig med underretningen om utfallet av klareringssaken. Vedkommende har ikke krav på begrunnelse i den utstrekning begrunnelse ikke kan gis uten å røpe opplysninger som
a.er av betydning for Norges eller dets alliertes sikkerhet, forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser,
b.er av betydning for kildevern,
c.det av hensyn til vedkommendes helse eller hans forhold til personer som står denne nær, må anses utilrådelig at vedkommende får kjennskap til,
d.angår tekniske innretninger, produksjonsmetoder, forretningsmessige analyser og berekninger og forretningshemmeligheter ellers, når de er av en slik art at andre kan utnytte dem i sin næringsvirksomhet.
Klareringsmyndigheten skal i tillegg utarbeide en intern samtidig begrunnelse hvor alle relevante forhold inngår, herunder forhold som nevnt i tredje ledd.
Ny § 25 a skal lyde:§ 25 a. Innsyn
Etter at avgjørelse om sikkerhetsklarering er fattet, har den som har vært vurdert sikkerhetsklarert rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter. Vedkommende har etter samme tidspunkt rett til å se audiovisuelt opptak av egen sikkerhetssamtale.
Vedkommende har ikke krav på innsyn i de deler av et dokument som inneholder opplysninger som nevnt i § 25 tredje ledd. Vedkommende har heller ikke krav på innsyn i et dokument som er utarbeidet for den interne saksforberedelsen ved klareringsmyndigheten eller klageinstansen, med unntak av faktiske opplysninger eller sammendrag eller annen bearbeidelse av faktum.
På anmodning skal den som har krav på innsyn gis kopi av dokumentet. Gjennomsyn av audiovisuelt opptak av sikkerhetssamtale skjer ved oppmøte hos klareringsmyndigheten.
Ny § 25 b skal lyde:§ 25 b. Oversendelse av sak til særskilt oppnevnt advokat
Forsvarsdepartementet oppnevner en gruppe advokater som skal sikkerhetsklareres for høyeste nivå. Disse skal benyttes i de tilfeller som er nevnt i andre ledd.
Der begrunnelse ikke gis, jf. § 25 tredje ledd, og klagefristen ikke er løpt ut, skal klareringsmyndigheten på begjæring av den som er vurdert sikkerhetsklarert, gjøre sakens dokumenter tilgjengelig for en advokat som er oppnevnt for dette formålet. Det samme gjelder avslag på begjæring om innsyn, jf. § 25 a andre ledd første punktum. Vedkommende må ha utprøvd klageadgangen vedrørende nektet begrunnelse eller avslag på begjæring om innsyn, jf. § 25 c andre ledd, før denne retten til bruk av advokat inntrer.
Advokaten skal ha tilgang til sakens faktiske opplysninger og den begrunnelse som er ukjent for den som har vært vurdert sikkerhetsklarert. Dokument som er utarbeidet for den interne saksforberedelsen ved klareringsmyndigheten eller klageinstansen, jf. § 25 a andre ledd siste punktum, skal ikke gis advokaten.
Advokaten skal gi den som er vurdert sikkerhetsklarert råd om hvorvidt vedkommende bør klage.
Ny § 25 c skal lyde:§ 25 c. Klage
Bestemmelsene i forvaltningsloven kapittel VI gjelder tilsvarende i klareringssaker om ikke annet følger av denne lov eller forskrift om personellsikkerhet.
Negativ avgjørelse om sikkerhetsklarering, herunder vilkår og når klareringssaken tidligst kan tas opp på nytt, kan påklages av den avgjørelsen retter seg mot. Det samme gjelder nektet begrunnelse og avslag på begjæring om innsyn.
Klage på avgjørelse om sikkerhetsklarering sendes vedkommende klareringsmyndighet. Nasjonal sikkerhetsmyndighet er klageinstans. Departementet er klageinstans for klareringsavgjørelser truffet av Nasjonal sikkerhetsmyndighet i første instans.
Fristen for å klage er tre uker fra den dag underretningen om avgjørelsen, manglende begrunnelse eller avslag på begjæring om innsyn har kommet frem til vedkommende. Dersom det klages på nektet begrunnelse eller avslag på begjæring om innsyn, avbrytes klagefristen. Ny klagefrist løper fra det tidspunkt underretning om begrunnelse eller innsyn er kommet frem til vedkommende eller på annen måte er gjort kjent med den. I saker der advokat har gjennomgått saken, løper ny klagefrist fra den dag rådet fra advokaten har kommet frem til vedkommende.
II
Lova gjeld frå den tida Kongen bestemmer.
B.
Stortinget ber Regjeringa legge fram for Stortinget ei evaluering av ordninga med desentralisert klareringsstruktur med tanke på ei mogeleg innstramming av talet på klareringsstyresmakter.
Oslo, i forsvarskomiteen, den 18. mai 2005
Marit Nybakk |
Gunnar Halvorsen |
leiar |
ordførar |