Gruppesøksmål som prosessform i tvisteloven

Komiteen mener at fraværet av rettspraksis om saker som gjelder flere like småkrav mot store tjeneste- og/eller vareleverandører, viser at tvistemålslovens regler om kumulasjon ikke er tilstrekkelige for å sikre domstolsbehandling av slike krav. Dagens prosesslovgivning innebærer etter komiteens oppfatning manglende rettslig prøving av og gjennomslag for blant annet forbrukerlovgivningen. Komiteen viser dessuten til forslag i Dokument nr. 8 (1994-1995) fra stortingsrepresentant Anne Helen Rui om innføring av gruppesøksmål og det behov som påpekes i dette forslaget.

I enkelte tilfeller har pilotsaker vært brukt for å løse likeartede saker. Komiteen viser imidlertid til at saksøkte i slike saker ikke har en rettslig plikt til å oppfylle overfor alle som har krav på tilsvarende faktiske og rettslige grunnlag. En rettsavgjørelse er kun bindende for sakens parter.

Det er etter komiteens mening viktig at tvistelovgivningen tilpasses søksmålsbehovet for typiske massekrav i forbrukersaker. Dette gjelder ikke minst fordi utsikten til at et regelbrudd faktisk kan bli brakt inn for domstolene, vil være et incitament for næringsdrivende til å etterleve materielle rettsregler.

Komiteen mener at større etterlevelse av materielle rettsregler kan forhindre at useriøse markedsaktører opptar markedsandeler på bekostning av seriøse aktører. For å oppnå dette er det nødvendig å legge til rette for gruppesøksmål.

Både hensynet til det enkelte rettssubjekt som er berørt og hensynet til samfunnet, taler etter komiteens oppfatning for kollektive løsninger når mange har krav på likeartet grunnlag. Gruppesøksmål vil innebære reduserte prosesskostnader både individuelt og samfunnsmessig. Det vil dessuten innebære at like krav sikres felles vurdering og resultat, at ubalansen mellom forbrukere og ressurssterke motparter blir rettet opp og at belastningen ved å gå til sak reduseres for den enkelte.

Komiteen viser til at utenrettslige tvisteløsningsalternativer fortsatt skal være det primære løsningsalternativet, selv om tvisteloven åpner for gruppesøksmål. Særlig innenfor forbrukerområdet finnes det gode utenrettslige tvisteløsningsordninger. Disse dekker imidlertid ikke alle saksområder. Det hender dessuten at nemndenes avgjørelser ikke blir respektert i bransjen og fulgt opp i praksis.

Belastningen for den som får et gruppesøksmål mot seg kan bli stor. Det er derfor etter komiteens oppfatning viktig at sakskostnadsreglene gjelder på vanlig måte i slike saker. Prosessrisikoen vil være en klar skranke mot grunnløse søksmål og dermed også mot forlik det ikke er rettslig grunnlag for. Også det forhold at grupperepresentanten skal være ansvarlig for gruppens eventuelle plikt til å erstatte motpartens sakskostnader, vil etter komiteens oppfatning bidra til å forhindre misbruk av ordningen. Det samme vil det forhold at grupperepresentanten skal utpekes av retten, at vedkommende skal være i stand til å svare for gruppens sakskostnader overfor motparten, og at saksøkte skal ha rett til å anke kjennelsen som utpeker grupperepresentant.

Kostnadene ved å anlegge et gruppesøksmål kan imidlertid utgjøre en skranke mot at legitime krav blir anlagt. Dette vil kunne ha en negativ samfunnsmessig betydning om ikke individuelt prosessbare krav, som gjelder en stor gruppe mennesker, kan få en avklaring i domstolen på grunn av manglende kapital. Komiteen ber derfor departementet vurdere å legge til rette for at det kan ytes fri rettshjelp i prinsipielle saker av denne type og melde tilbake til Stortinget i forbindelse med den bestilte gjennomgangen av rettshjelpsloven, jf. Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004-2005) side 58.

Gruppens sammensetning

Komiteen er enig med departementet i at hovedregelen ved gruppesøksmål bør være at den enkelte som har krav innenfor rammen som blir trukket opp for søksmålet, får anledning til å melde seg på. En slik hovedregel er etter komiteens mening best i samsvar med disposisjonsprinsippet og hensynet til saksøktes behov for forutberegnelighet. Påmelding gir dessuten best oversikt over hvem som er bundet av dommen og letter eventuell tvangsfullbyrdelse.

Gruppesøksmål etter påmelding vil etter komiteens oppfatning være godt egnet når den enkelte har en reell mulighet til å reise sak på egen hånd. Men der saken gjelder ikke individuelt prosessbare krav, vil en løsning med automatisk deltakelse i gruppesøksmålet gi den mest effektive og rettferdige håndhevingen av rettsreglene.

Komiteen vil fremheve at et hovedformål ved innføring av gruppesøksmål er å muliggjøre domsbehandling og sikre gjennomslag for materielle retts­reg­ler som gjelder ikke individuelt prosessbare krav. Skal dette målet nås, er det nødvendig å gjøre unntak fra påmeldingsprinsippet i saker som nevnt. En slik løsning vil etter komiteens oppfatning ikke være i strid med disposisjonsprinsippet. Dette fordi den enkelte i realiteten ikke har noe valg dersom kravet overhodet skal gjøres gjeldende.

Hvem skal kunne anlegge gruppesøksmål?

Komiteen er enig med departementet i at organisasjoner og offentlige organer bør kunne anlegge gruppesøksmål i tillegg til individer som har rettslig interesse i å anlegge sak.