Både for den enkelte og fra et samfunnsmessig synspunkt
vil det ofte være fordelaktig med et kollektivt søksmål
til ivaretakelse av fellesinteresser. Det er et spørsmål
om gjeldende regler godt nok ivaretar behovet for kollektive søksmålsmuligheter,
eller om det er behov for andre måter å tilgodese
kollektive hensyn, herunder gjennom adgang til gruppesøksmål.
Utvalget påpeker at det ikke finnes noen entydig og
allmenngyldig definisjon på gruppesøksmål. Hovedelementet
ligger i at det anlegges et søksmål på vegne
av en avgrenset gruppe personer som har krav på samme eller
vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag. Avgjørelser
i gruppesøksmål får virkning for alle
som er med i gruppen. Det er i utgangspunktet to alternativer for
gruppedeltakelse:
Den enkelte som har krav innenfor
rammen for gruppesøksmålet, får anledning
til å melde seg på (påmeldingsalternativet).
Alle som har krav innenfor rammen for gruppesøksmålet,
er automatisk gruppemedlem, men får anledning til å melde
seg ut (utmeldingsalternativet).
Utvalget foreslår at en ny tvistelov bør ha
generelle regler om gruppesøksmål. Utvalget foreslår
at hovedregelen for gruppens sammensetning skal være påmeldingsalternativet.
Men for krav som enkeltvis er så små at de i praksis
ikke blir eller kan bli forfulgt for domstolene, kan retten beslutte å fremme
gruppesøksmål etter utmeldingsalternativet.
Moderne lovgivning om gruppesøksmål finnes
i en del land med angloamerikansk rettstradisjon. I tillegg har
Sverige regler om gruppesøksmål, lag om grupprättegång,
som trådte i kraft 1. januar 2003.
Utvalget tar utgangspunkt i at både hensynet til det
enkelte rettssubjekt som er berørt, og samfunnet taler
for kollektive løsninger når mange har krav på et
likeartet grunnlag. De enkelte berørte, både på saksøker-
og saksøktesiden, vil kunne ha interesse i at fellesspørsmål
behandles og avgjøres under ett for alle. Iblant vil søksmål
bare være mulig hvis det kan skje kollektivt. Utvalget
peker også på at det er et viktig hensyn å unngå flere
avgjørelser av reelt samme spørsmål som
innbyrdes ikke samsvarer godt.
For slike søksmål er gruppesøksmål
en meget viktig søksmålstype i USA. Når
behovet for gruppesøksmål for denne sakskategorien
ikke er like stort i Norge, skyldes det etter utvalgets mening at
det norske samfunnet er gjennomorganisert med vid søksmålsadgang
for foreninger og organisasjoner som på ulike felt søker å fremme
fellesinteresser. Langt på vei mener utvalget derfor at
behovet for gruppesøksmål i disse tilfelle er
dekket gjennom eksisterende søksmålsteknikker.
"Konklusjonen må være at de kollektive løsningsbehov
for erstatningskrav som er så store at de kan forfølges
gjennom individuelle søksmål, iallfall langt på vei
kan ivaretas gjennom regler om subjektiv kumulasjon. Men det er
visse mangler ved de nåværende regler."
Utvalget peker på at det for slike krav er samfunnsmessig
viktig å senke søksmålsterskelen slik
at kravene kan fremmes og avgjøres. Gjeldende regler om
kumulasjon vil nok gi en teoretisk mulighet for samordning, men
i praksis viser det seg at denne søksmålsmuligheten
er helt utilstrekkelig i denne typen saker. Utvalget konkluderer
med at søksmålsterskelen for ikke individuelt
prosessbare krav må senkes betydelig, og at det må gjøres
ved gruppesøksmål.
Utvalget konkluderer med at det bør åpnes for
en form for gruppesøksmål for bedre å ivareta
de kollektive søksmålsbehov som foreligger. Utvalget
ser ikke grunn til å begrense virkeområdet for
gruppesøksmål, selv om gruppeprosess åpenbart
vil ha større aktualitet på enkelte rettsområder
enn andre. Utvalget foreslår at gruppen i gruppesøksmål
også kan være på saksøktesiden.
Departementet slutter seg til Tvistemålsutvalgets forslag
om å innføre gruppesøksmål som
prosessordning i en ny tvistelov. Departementet er enig i at det ikke
er grunn til å begrense adgangen til enkelte rettsområder
hvor gruppesøksmål kan være mest aktuelt.
I dag forblir slike småkrav med få unntak uløst, selv
om de rettslig kan være godt fundert. Reglene om kumulasjon
og forening av saker er en lite farbar vei i praksis for disse sakene.
Gruppesøksmål vil sikre reell adgang til domstolene
for flere forbrukere og andre for å ivareta sine rettigheter.
Søksmålsformen vil også bidra til at
den materielle lovgivningen slår igjennom. Videre vil forbrukerne
som gruppe samlet komme i en reell forhandlingsposisjon.
Alternativene til gruppesøksmål er etter departementets
syn ikke tilstrekkelig til å sikre domstolsadgang eller
løse de aktuelle tvistene. Gruppeprosessreglene
vil etablere en sikkerhet for at saken blir prosedert best mulig
og på en måte som ivaretar gruppemedlemmenes interesser.
Retten får større foranledning til å avgjøre
saken på prinsipielt grunnlag, og det er ikke så belastende å være
gruppemedlem som å være part direkte. Forbrukernes
mulighet til å opptre samlet og komme i reell forhandlingsposisjon
vil lette utenrettslig tvisteløsning gjennom forhandlinger.
Departementet er ikke enig med FNH og NHO i at småkravprosessen
vil avhjelpe behovet for gruppesøksmål. Departementet
er heller ikke enig med høringsinstanser som mener at adgangen
til å føre bagatellsaker for retten vil belaste
domstolsapparatet og svekke tilliten til domstolene.
Departementet ser ikke grunn til å begrense adgangen
til gruppesøksmål til ikke individuelt prosessbare
krav. Departementet er ikke enig med de høringsinstansene
som forstår utvalget dit hen at det mener at behovet for
gruppesøksmål begrenser seg til disse kravene.
Utviklingen av ny lovgivning om forbud mot diskriminering gjør
det etter departementets syn mer aktuelt med gruppesøksmål.
Også for andre sakstyper, herunder individuelt prosessbare
erstatningssaker, kan gruppesøksmål ivareta det
kollektive søksmålsbehovet på en bedre
måte enn tradisjonelle søksmålsteknikker.
Gruppesøksmål kan særlig ha en hensikt
i saker hvor man ikke uten videre kan nå fram til dem som
er likt berørt av en hendelse eller situasjon. De foreslåtte
varslingsreglene ved gruppesøksmål kan på en
effektiv måte nå ut til flere potensielt berørte
enn ved et tilfeldig initiativ fra en eller noen få enkeltpersoner.
Departementet deler ikke høringsinstansenes bekymring
om at gruppesøksmål vil bli ressurskrevende for
domstolene på bekostning av andre saker. Med utgangspunkt
i de svenske erfaringene så langt er det ingen grunn til å anta
at det blir anlagt så mange gruppesøksmål
at det vil bli en belastning for domstolene til fortrengsel for
andre saker.
Enkelte høringsinstanser frykter uheldige konsekvenser
av gruppesøksmål, særlig på bakgrunn
av erfaringer fra USA. Departementet deler ikke denne bekymringen.
Frykten synes å være betydelig overdrevet og bunner
i en skjev sammenligning med konsekvenser av gruppesøksmål
i USA.
Departementet mener på den annen side at reglene om
gruppesøksmål bør ta opp i seg flere
elementer som er egnet til å motvirke mulig misbruk av
reglene. I tillegg til de vanlige sakskostnadsreglene som er nevnt
foran, foreslår departementet at grupperepresentanten skal
være ansvarlig for gruppens eventuelle plikt til å erstatte
motpartens sakskostnader. Departementet foreslår videre
at grupperepresentanten skal utpekes av retten, at vedkommende skal
være i stand til å svare for gruppens sakskostnadsansvar overfor
motparten, og at saksøkte skal ha rett til å anke
kjennelsen som utpeker grupperepresentant.
Departementet kan ikke se at lovforslaget om gruppesøksmål
vil få slike konsekvenser for erstatningsretten som flere
høringsinstanser trekker fram. Lovforslaget åpner
for at retten i et gruppesøksmål kan dele opp
behandlingen og pådømmelsen slik at også særskilte
individuelle grunnlag og innsigelser blir behandlet og avgjort av
retten. Forslaget gjør det derfor mulig å forene
erstatningsrettens krav til individuell vurdering og gruppeprosessens
likebehandling.
Med tanke på individuell utmåling av erstatning som
ikke har grunnlag i regler om standardisert erstatning, vil det
være mulig å dele opp forhandlingene og eventuelt
pådømmelsen, slik at dommen i gruppesøksmålet
går ut på at det foreligger erstatningsansvar,
og at utmålingen behandles individuelt.
Departementet forstår FNH og HSH dit hen at utsikten
til og konsekvensen av å bli saksøkt i et gruppesøksmål
i Norge etter deres syn kan hindre etablering av virksomhet og gjøre
det vanskeligere å drive virksomhet her i forhold til i
land som ikke har gruppeprosess. I den svenske proposisjonen er
det tatt stilling til synspunktet ut fra en analyse av om det er sannsynlig
at trussel om gruppesøksmål vil føre
til større press i retning av grunnløse forlik
enn ved individuelle søksmål. Dette ble besvart
negativt. Ut fra dette ble det i proposisjonen antatt at muligheten
for gruppesøksmål ikke ville påvirke
seriøse aktørers vilje til å investere
i Sverige. Departementet finner ikke grunn til å legge
noen annen vurdering til grunn for norske forhold.
Et sentralt spørsmål ved utformingen av regler om
gruppesøksmål er hvordan gruppen skal avgrenses.
Utvalget foreslår at påmeldingsalternativet skal være
lovens hovedregel. I saker som gjelder ikke individuelt prosessbare
krav, foreslår utvalget at utmeldingsalternativet skal
kunne benyttes.
Departementet er enig med utvalget i at påmeldingsalternativet
bør være hovedregelen for gruppens sammensetning
ved gruppesøksmål. En slik hovedregel er best
i samsvar med disposisjonsprinsippet og hensynet til saksøktes
behov for forutberegnelighet.
Departementet er videre enig i at loven også bør åpne
for automatisk deltakelse i gruppesøksmål som gjelder
ikke individuelt prosessbare krav. En slik løsning vil
gi mest effektiv og rettferdig håndheving av rettsreglene,
ved at dom i saken får større gjennomslag enn
ved påmeldingsalternativet. Når utmeldingsalternativet
undergis de begrensninger som departementet foreslår, blir
betenkelighetene små.
Lovforslagets kombinasjon av gruppesøksmål
etter både påmeldings- og utmeldingsalternativet
gir etter departementets syn en god og fleksibel løsning som
dekker de ulike behov som gjør seg gjeldende for forskjellige
sakskategorier.
I tillegg til rettssubjekter som er berørt slik at de kan
fremme sine krav i individuelle søksmål, foreslår utvalget
at det også åpnes for gruppesøksmål
fra organisasjoner og offentlige organer.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Gruppesøksmål
for organisasjoner og offentlige organer vil supplere organisasjoners
søksmålsadgang etter gjeldende rett. Det er noe
uklart hvor langt søksmålsadgangen for organisasjoner
etter gjeldende rett strekker seg, og gruppesøksmål
vil kunne tette de hullene som finnes.
Utvalget foreslår at de alminnelige reglene for tilkjenning
og idømming av sakskostnader skal gjelde også for
gruppesøksmål. Når det gjelder gruppens rett
til og ansvar for sakskostnader, foreslår utvalget å knytte
ansvaret utad til grupperepresentanten.
Utvalget foreslår regler om fordeling av sakskostnader
internt i gruppen, og at retten skal kunne sette som vilkår
for registrering som gruppemedlem at gruppemedlemmene skal ha et
fastsatt maksimumsansvar for sakskostnader. Utvalget foreslår også at
retten skal fastsette godtgjøringen til grupperepresentanten
og gruppens prosessfullmektig. I gruppesøksmål
etter utmeldingsalternativet bør det etter utvalgets mening
ikke være anledning til å kreve at gruppemedlemmene
skal være ansvarlig for noen sakskostnader, verken til
grupperepresentanten, prosessfullmektigen eller gruppens motpart.
Utvalget mener det er avgjørende at reglene for fri
sakførsel tilpasses gruppesøksmålene,
slik at det åpnes for fri sakførsel når
mange ikke har individuelt prosessbare krav. Fri sakførsel
må da også kunne dekke ansvaret for motpartens
kostnader.
Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag knyttet
til sakskostnader og utgifter. Departementet er enig i at gruppemedlemmenes
ansvar i gruppesøksmål etter påmeldingsalternativet
må være begrenset til det maksimalbeløpet
som er fastsatt av retten før frist for registrering som
gruppemedlem. Departementet foreslår en annen løsning
enn utvalget for forholdet mellom gruppens prosessfullmektig, grupperepresentanten
og gruppemedlemmenes ansvarsbeløp. Det er bare grupperepresentanten
som blir direkte ansvarlig overfor prosessfullmektigen.
Reglene om maksimalbeløp for gruppemedlemmenes ansvar
er ikke til hinder for at gruppesøksmålet ved
avtale også finansieres på andre måter
som inkluderer gruppemedlemmer. Et gruppemedlem som ikke har avtalt
noe annet med grupperepresentanten før eller etter påmelding,
kan imidlertid ikke avkreves for mer enn eventuelt fastsatt maksimalbeløp. Grupperepresentanten
kan ikke kreve eller pålegge gruppemedlemmene å påta
seg et annet ansvar enn det som er vilkår for registrering.
Departementet har merket seg utvalgets begrunnelse for og forslag
om at det bør være mulig å innvilge fri
sakførsel i gruppesøksmål som gjelder
ikke individuelt prosessbare saker etter utmeldingsprinsippet. Gruppesøksmål
etter utmeldingsalternativet vil trolig først og fremst
bli anlagt av organisasjoner eller offentlige organer. Det kan heller
ikke ses bort fra at gruppesøksmål i mange tilfelle
kan gjelde krav som ligger godt utenfor kjerneområdet for
fri sakførsel etter rettshjelploven. Departementet mener
derfor at spørsmålet om fri sakførsel
i gruppesøksmål etter utmeldingsalternativet bør
vurderes i et bredere rettshjelpsperspektiv enn proposisjonen her
gir foranledning til.
For dom i gruppesøksmål etter påmeldingsalternativet
vil eventuell tvangsfullbyrdelse være uproblematisk. Rettskraftig
dom i gruppesøksmål vil være tvangsgrunnlag
etter tvangsfullbyrdelsesloven.
Når det gjelder fullbyrdelse av dom i gruppesøksmål
etter utmeldingsalternativet, foreslår departementet at
også grupperepresentanten skal kunne begjære tvangsfullbyrdelse.
Formålet med å sikre at dommen skal omfatte også de
mest ressurssvake forbrukerne, slår ikke til hvis dommen
ikke kan kreves fullbyrdet på deres vegne. Når
gruppemedlemmene unntaksvis ikke kan identifiseres ved kunderegistre eller
på tilsvarende måte, og dommen går ut
på erstatning, prisavslag eller lignende, må det
enkelte gruppemedlem selv kreve fullbyrdelse. Situasjonen kan også være
at verken grupperepresentanten eller saksøkte har full
oversikt over hvem som er gruppemedlem.
Komiteen mener at fraværet
av rettspraksis om saker som gjelder flere like småkrav
mot store tjeneste- og/eller vareleverandører,
viser at tvistemålslovens regler om kumulasjon ikke er
tilstrekkelige for å sikre domstolsbehandling av slike
krav. Dagens prosesslovgivning innebærer etter komiteens oppfatning
manglende rettslig prøving av og gjennomslag for blant
annet forbrukerlovgivningen. Komiteen viser dessuten
til forslag i Dokument nr. 8 (1994-1995) fra stortingsrepresentant
Anne Helen Rui om innføring av gruppesøksmål
og det behov som påpekes i dette forslaget.
I enkelte tilfeller har pilotsaker vært brukt for å løse
likeartede saker. Komiteen viser imidlertid til at
saksøkte i slike saker ikke har en rettslig plikt til å oppfylle
overfor alle som har krav på tilsvarende faktiske og rettslige
grunnlag. En rettsavgjørelse er kun bindende for sakens
parter.
Det er etter komiteens mening viktig at tvistelovgivningen
tilpasses søksmålsbehovet for typiske massekrav
i forbrukersaker. Dette gjelder ikke minst fordi utsikten til at
et regelbrudd faktisk kan bli brakt inn for domstolene, vil være
et incitament for næringsdrivende til å etterleve
materielle rettsregler.
Komiteen mener at større etterlevelse
av materielle rettsregler kan forhindre at useriøse markedsaktører
opptar markedsandeler på bekostning av seriøse
aktører. For å oppnå dette er det nødvendig å legge
til rette for gruppesøksmål.
Både hensynet til det enkelte rettssubjekt som er berørt
og hensynet til samfunnet, taler etter komiteens oppfatning
for kollektive løsninger når mange har krav på likeartet
grunnlag. Gruppesøksmål vil innebære
reduserte prosesskostnader både individuelt og samfunnsmessig.
Det vil dessuten innebære at like krav sikres felles vurdering
og resultat, at ubalansen mellom forbrukere og ressurssterke motparter blir
rettet opp og at belastningen ved å gå til sak
reduseres for den enkelte.
Komiteen viser til at utenrettslige tvisteløsningsalternativer
fortsatt skal være det primære løsningsalternativet,
selv om tvisteloven åpner for gruppesøksmål.
Særlig innenfor forbrukerområdet finnes det gode
utenrettslige tvisteløsningsordninger. Disse dekker imidlertid
ikke alle saksområder. Det hender dessuten at nemndenes
avgjørelser ikke blir respektert i bransjen og fulgt opp
i praksis.
Belastningen for den som får et gruppesøksmål mot
seg kan bli stor. Det er derfor etter komiteens oppfatning
viktig at sakskostnadsreglene gjelder på vanlig måte
i slike saker. Prosessrisikoen vil være en klar skranke
mot grunnløse søksmål og dermed også mot
forlik det ikke er rettslig grunnlag for. Også det forhold
at grupperepresentanten skal være ansvarlig for gruppens
eventuelle plikt til å erstatte motpartens sakskostnader,
vil etter komiteens oppfatning bidra til å forhindre
misbruk av ordningen. Det samme vil det forhold at grupperepresentanten
skal utpekes av retten, at vedkommende skal være i stand
til å svare for gruppens sakskostnader overfor motparten,
og at saksøkte skal ha rett til å anke kjennelsen
som utpeker grupperepresentant.
Kostnadene ved å anlegge et gruppesøksmål
kan imidlertid utgjøre en skranke mot at legitime krav blir
anlagt. Dette vil kunne ha en negativ samfunnsmessig betydning om
ikke individuelt prosessbare krav, som gjelder en stor gruppe mennesker,
kan få en avklaring i domstolen på grunn av manglende
kapital. Komiteen ber derfor departementet vurdere å legge
til rette for at det kan ytes fri rettshjelp i prinsipielle saker
av denne type og melde tilbake til Stortinget i forbindelse med
den bestilte gjennomgangen av rettshjelpsloven, jf. Budsjett-innst.
S. nr. 4 (2004-2005) side 58.
Komiteen er enig med departementet
i at hovedregelen ved gruppesøksmål bør
være at den enkelte som har krav innenfor rammen som blir
trukket opp for søksmålet, får anledning
til å melde seg på. En slik hovedregel er etter komiteens mening best
i samsvar med disposisjonsprinsippet og hensynet til saksøktes
behov for forutberegnelighet. Påmelding gir dessuten best
oversikt over hvem som er bundet av dommen og letter eventuell tvangsfullbyrdelse.
Gruppesøksmål etter påmelding vil
etter komiteens oppfatning være godt egnet
når den enkelte har en reell mulighet til å reise
sak på egen hånd. Men der saken gjelder ikke individuelt
prosessbare krav, vil en løsning med automatisk deltakelse
i gruppesøksmålet gi den mest effektive og rettferdige
håndhevingen av rettsreglene.
Komiteen vil fremheve at et hovedformål
ved innføring av gruppesøksmål er å muliggjøre
domsbehandling og sikre gjennomslag for materielle rettsregler
som gjelder ikke individuelt prosessbare krav. Skal dette målet
nås, er det nødvendig å gjøre
unntak fra påmeldingsprinsippet i saker som nevnt. En slik løsning
vil etter komiteens oppfatning ikke være
i strid med disposisjonsprinsippet. Dette fordi den enkelte i realiteten
ikke har noe valg dersom kravet overhodet skal gjøres gjeldende.
Komiteen er enig med departementet
i at organisasjoner og offentlige organer bør kunne anlegge gruppesøksmål
i tillegg til individer som har rettslig interesse i å anlegge
sak.