Komiteen viser til at departementet foreslår flere virkemidler for å oppnå en raskere og billigere prosess. Komiteen mener at man gjennom å redusere kostnadsrisikoen ved å føre sak, vil bidra til å øke borgernes reelle tilgang til domstolene og øke rettssikkerheten. Etter komiteens syn er forslagene om en mer konsentrert saksbehandling og at saksbehandlingens omfang tilpasses den betydning tvisten har for partene, viktige for å dempe kostnadsnivået.

Komiteen mener domstolene bør ha en langt mer sentral rolle med å styre nivået på sakskostnadene enn de har i dag, og ser at domstolenes tilbakeholdenhet med å sette ned sakskostnadskrav som fremmes, kan bidra til et høyere kostnadsnivå. Komiteen slutter seg derfor til forslaget om å gi domstolene mer effektive redskaper til å kontrollere og påvirke advokatenes salærkrav, og vil understreke betydningen av at domstolene benytter disse for å sørge for et mer rimelig kostnadsnivå.

Komiteen viser videre til departementets oppfølging av NOU 2002:18 Rett til rett, og ber i den forbindelse om at ytterligere tiltak for å redusere kostnadsnivået vurderes særskilt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser særlig til lovforslaget § 20-5 tredje ledd om mer detaljerte og informative sakskostnadsoppgaver og til lovforslaget § 3-8 første ledd om at partene kan be om rettens fastsetting av prosessfullmektigens godtgjøring. Den siste nevnte bestemmelsen er gjort unntaksfri, slik at det ikke lenger skal være anledning til å avtale at regelen ikke skal gjelde.

Flertallet ønsker ikke en ytterligere segregering av advokatmarkedet. For samfunnet er det en fordel at høyt kvalifiserte rettshjelpere også tar på seg saker om hverdagsjuss. Dette er viktig både for at disse rettsreglene skal få gjennomslag, og for at de blir avklart og videreutviklet på en best mulig måte. Flertallet vil understreke at maksimalpriser knyttet til en timesats kan bidra til at færre selger rettshjelpstjenester for en lavere timesats. I tillegg mener flertallet at domstolene blir pålagt merarbeid og at avtalefriheten mellom advokat og klient begrenses.

Flertallet viser videre til at Justisdepartementet har til vurdering hvordan Advokatkonkurranseutvalgets innstilling bør følges opp. Vilkårene for å yte rettshjelp og være prosessfullmektig vil etter flertallets syn kunne påvirke prisene. Ulike tiltak for å redusere prisene på advokattjenester må derfor ses i en større sammenheng. Flertallet mener det er naturlig å komme tilbake til problemstillingen Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti reiser om i hvilke saker retten skal fastsette prosessfullmektigers salær i forbindelse med en helhetlig vurdering av advokatsalærene i oppfølgingen av NOU:2004 Rett til rett.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil sterkt anmode Regjeringen om å fjerne dagens egenandeler på fri rettshjelp og fri sakførsel, samt gjøre retthjelpstilbudet mer tilgjengelig. Anvendelsesområdet bør utvides og en heving av inntektsgrensene bør vurderes hevet ved budsjettbehandlingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er blitt verre å få rett i Norge. Advokattjenestene er for dyre for mange, og den frie rettshjelpsordningen er ikke blitt bedre av at Regjeringen og Fremskrittspartiet igjen har innført egenandeler på fri rettshjelp mot Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis stemmer. Vi lever i en tid som henviser stadig flere saker til løsning i domstolene. Politikken abdiserer som problemløser på flere områder. Samtidig er terskelen for folk flest høyere for å få løsning på sine rettslige utfordringer. Disse medlemmer mener man ikke kan sitte stille og se på at mange som har rett, ikke får rett. Det er blitt vanskeligere å delta i en rettssak om hvem som skal ha omsorgsansvaret for barnet, hvem som skal bære ansvaret for mangelen på huset eller hvor mye erstatning som skal utmåles til den trafikkskadde.

Disse medlemmer viser til Makt- og demokratiutredningen (NOU 2003:19) hvor det pekes på den tydelige rettsliggjøringen vi har fått i samfunnet vårt. Maktutrederne peker på den individualisering som skjer og at politiske partier ikke lenger mobiliserer sosiale grupper i samme grad som før. Flere lovbestemte rettigheter, internasjonale konvensjoner og økt rettsvern for svakere grupper har preget de siste tiårene. En slik rettighetsfesting har ført med seg at folkevalgte organers handlingsrom reduseres. Makten er flyttet fra politikere til dommere. Maktutredningen peker dessuten med rette på at denne rettsliggjøringen "skaper økt etterspørsel etter advokattjenester, mens velferds- og omsorgsprofesjonene kommer i klemme mellom voksende krav og utilstrekkelige budsjetter".

Det er etter disse medlemmers mening god grunn til å se kritisk på en slik rettsliggjøring, og i større grad søke å plassere samfunnsansvar politisk og ikke rettslig. Når menneskelige og kulturelle krav i større grad blir rettskrav, er det dessuten et paradoks at rettshjelpen blir mindre tilgjengelig.

Disse medlemmer er på denne bakgrunn sterkt bekymret for de utgifter folk pådrar seg ved å engasjere nødvendig advokatbistand. Noen advokaters timepris og fakturering har vanskeliggjort at mennesker som har rett, faktisk får sin rett. Dette sammenholdt med at advokatene nærmest utøver et rettshjelpsmonopol, taler for at kostnadene må ned. En kobling av at man øker den frie rettshjelpssatsen noe, og setter maksimal timepris til det samme for utvalgte saker, ville kunne være en mulig løsning. Mange advokater driver i dag virksomhet basert på de offentliges rettshjelpssatser innunder ordningen om fri rettshjelp, og endog også med begrensninger i hvor mange timer som kan faktureres (stykkpris). Dette kan fint praktiseres på andre områder. Disse medlemmer ønsker derfor å fremme forslag om slik maksimalpris på timesalæret til advokater på et utvalg saker av sosial art som de fleste av oss kan risikere å havne i.

Etter disse medlemmers oppfatning bør domstolene dessuten i det samme utvalg av forbrukermessige saker (barnefordeling, samvær, forbrukersaker, hus- og hjemsaker, forsikring og noen rettighetssaker) få som oppgave å fastsette salær til begge parter.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Tvisteloven § 3-8 nytt tredje ledd skal lyde:

(3) Retten skal fastsette prosessfullmektigenes salær

a) i sak etter barneloven,

b) i sak som behandles etter kapittel 36, i sak som har vært behandlet av Trygderetten, og i sak om ytelser etter sosialtjenesteloven,

c) i sak om individuelle arbeidsforhold,

d) i sak om erstatning til en part selv etter lov om skadeserstatning §§ 3-1 til 3-5 eller lov om yrkesskadeforsikring,

e) i sak om forsikringsutbetaling til en part selv, unntatt avtaler om skadeforsikring der den sikrede hovedsakelig er sikret som ledd i sin næringsvirksomhet,

f) i sak med en forbruker om varer og tjenester til forbrukeren, og

g) i sak knyttet til bolig, boligeiendom eller boligtomt for en part personlig.

Ved fastsetting av salær etter dette ledd kan det ikke legges til grunn en høyere timesats enn den som gjelder for betaling av fri sakførsel. For øvrig får førs­te ledd annet punktum anvendelse. Prosessfullmektigen kan ikke motta mer i salær enn retten har fastsatt. Retten skal unnlate å fastsette salær etter dette ledd for de deler av saken som ikke omfattes av oppregningen i første punktum.

Tvisteloven § 20-5 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:

Erstatning for salærutgifter kan ikke settes høyere enn rettens fastsetting etter § 3-8.

Lovforslagets § 20-5 første ledd tredje punktum blir fjerde punktum."

Disse medlemmer viser til at når retten uoppfordret skal fastsette salær i de oppregnede saks­typene vil ikke annen godtgjøring omfattes, for eksempel prosessfullmektigens utgifter til reise og opphold. Retten skal fastsette salæret for alle prosessfullmektigene i disse sakene. Det gjelder også når det etter bokstav b eller f er bare den ene partens situasjon som har utløst anvendelse av bestemmelsen.

Oppregningen av sakstyper i tredje ledd er delvis overlappende, men ingen alternativer overlapper hverandre fullstendig.

Kjerneområdet for bokstav c vil være saker om arbeidstakers rettigheter og plikter etter arbeidsmiljøloven, for eksempel stillingsvernsaker, saker som vedrører arbeidstid, midlertidige ansettelser, prøvetid eller virksomhetsoverdragelse mv. Bokstav c er imidlertid ikke begrenset til saker etter arbeidsmiljøloven. For eksempel vil saker knyttet til lønnsgaranti, feriepenger eller permitteringer omfattes. Bokstav c er knyttet til individuelle arbeidsforhold, slik at saker som behandles av Arbeidsretten faller utenom.

Henvisningen i bokstav d til lov om skadeserstatning får anvendelse uten hensyn til ansvarsgrunnlaget. Det gjelder også når grunnlaget framgår av annen lov, se for eksempel lov om produktansvar § 2-5. Bokstav d og e gjelder bare erstatning til en part selv. Det vil si at skadelidte eller etterlatte må være part, slik at sak som bare gjelder forholdet mellom en erstatningsansvarlig og en annen ansvarlig, for eksempel et forsikringsselskap, vil falle utenfor.

Bokstav f vil gjelde på alle stadier i et forbrukerkontraktsforhold, blant annet spørsmål om stiftelse og gjensidighetsvirkninger.

Bokstav g skal ikke bare gjelde når en av partene er eier av bolig eller boligtomt, men også når det er anført at en part har overdradd eller skal få overdradd bolig eller tomt til bolig til partens personlige bruk. Bestemmelsen vil blant annet kunne få anvendelse på nabotvister, sak om servitutter, tomtefeste, husleieforhold og overdragelse av boliger.

Timesatsen i tredje ledd annet punktum er angitt eksklusive merverdiavgift. Henvisningen i tredje punktum til første ledd annet punktum innebærer at hver parts prosessfullmektig må vurderes individuelt, slik at det kan bli betydelige forskjeller på fastsatte salær i samme sak. Den ene av prosessfullmektigene kan for eksempel ha hatt vesentlig mer omfattende arbeid med å undersøke sakens faktiske sider, eller den ene parten kan ha hatt prinsipiell interesse i utfallet, slik at det var grunn til å få prosessfullmektigen til å gjøre et særlig grundig arbeid.

Disse medlemmer påpeker at det ikke er gitt særskilte regler om saksbehandlingen for rettens fastsetting av salær etter tredje ledd. I mange saker, først og fremst når det er avholdt muntlig forhandling, vil partene normalt ha inngitt kostnadsoppgave med opplysning om hvor store salærutgifter som kreves erstattet, jf. § 20-5 fjerde og sjette ledd, som setter vilkår om innlevering av slik oppgave for å få erstattet sakskostnader av motparten. Om det ikke er krevd erstatning for sakskostnader, kan det på grunn av den forestående fastsetting av salær etter tredje ledd være gitt opplysning om hvor mye en prosessfullmektig vil kreve av sin klient. Om motparten eller prosessfullmektigens klient i rettsmøte har gjort innvendinger mot kravet om erstatning eller salær, har prosessfullmektigen hatt anledning til å uttale seg om rimeligheten av størrelsen på salæret. Det er da ikke nødvendig med ytterligere saksbehandling før retten treffer avgjørelse etter tredje ledd. Det samme gjelder om det fra part eller prosessfullmektig ikke er framkommet noe om salærets størrelse, og retten har gjort parten oppmerksom på sin kompetanse etter tredje ledd. Om retten i andre situasjoner vil redusere det salær som er oppgitt, må prosessfullmektigen få anledning til å uttale seg. Det følger av det alminnelige prinsipp om kontradiksjon. Når det er krevd erstatning for sakskostnader, følger uttaleretten uttrykkelig av § 20-5 femte ledd annet punktum. At prosessfullmektigens salærkrav uttrykkelig er blitt godtatt av parten, eller at motparten ikke har gjort innvendinger, er ikke til hinder for at retten ved fastsettingen etter tredje ledd kan redusere salæret.

På samme måte som avgjørelser etter første ledd vil overprøving av salærfastsettingen etter tredje ledd bare kunne bli overprøvd særskilt etter den generelle regelen i § 29-3 tredje ledd. Det er ikke de samme begrensninger i overprøvingsadgangen som gjelder når avgjørelse om erstatning av sakskostnader blir anket, jf. § 20-9. At denne overprøvingsadgangen kan være videre, kan føre til at ankeinstansen kan redusere det salærbeløp som skal erstattes en part i henhold til reg­lene i kapittel 20, uten at det kan få virkning for partens plikt til å betale prosessfullmektigen det salær retten har fastsatt i henhold til tredje ledd.