I proposisjonen foreslås enkelte endringer i barnevernloven,
sosialtjenesteloven og smittevernloven. En del av endringsforslagene
er en oppfølging av Stortingets behandling av St.meld.
nr. 40 (2001-2002) Om barne- og ungdomsvernet. I meldingen drøftet
Barne- og familiedepartementet bl.a. behovet for enkelte endringer
i barnevernloven, og en del av disse sluttet Stortinget seg til.
I tillegg ba Stortinget departementet vurdere enkelte andre endringer.
En del av de endringsforslagene som ble drøftet i stortingsmeldingen
og i Familie-, kultur- og administrasjonskomiteens innstilling,
jf. Innst. S. nr. 121 (2002-2003), ble først tatt opp av
Befringutvalget i NOU 2000:12 Barnevernet i Norge eller har sammenheng med
spørsmål drøftet av utvalget. Dette gjelder
bl.a. forslaget om at den rettslige overprøvingen av fylkesnemndas
vedtak skal skje direkte for lagmannsretten, jf. pkt. 10, forslaget
om endringer i lovens § 6-4 om opplysningsplikt
til barneverntjenesten, jf. pkt. 8, forslaget om lovfesting av kommunens
plikt til å vurdere egnet botiltak for enslige mindreårige
ved bosetting i kommunen, jf. pkt. 3, forslaget om oppfølging av
biologiske foreldre etter omsorgsovertakelse, jf. pkt. 4, og forslaget
om å utvide eksemplifiseringen av hjelpetiltak i barnevernloven § 4-4
annet ledd, jf. pkt. 5.
I pkt. 13 foreslås endringer i sosialtjenesteloven § 9-2
som gjelder fylkesnemndas sammensetning. Disse forslagene er først
og fremst av teknisk karakter. I stortingsmeldingen og innstillingen
ble det imidlertid også tatt opp enkelte spørsmål
som berører fylkesnemndenes sammensetning og saksbehandling,
herunder spørsmål om å redusere antall
sakkyndige og lege medlemmer i fylkesnemnda. Videre reises det i
stortingsmeldingen spørsmål om behov for større åpenhet
rundt fylkesnemndenes saksbehandling, herunder om pressen bør
gis begrenset tilgang til å følge enkeltsaker
i fylkesnemnda.
Regjeringen har nedsatt et utvalg som har i mandat å foreta
en helhetlig og samlet vurdering av fylkesnemndenes saksbehandling
og rutiner i et ressursperspektiv, der samtidig hensynet til berørte
parters rettssikkerhet blir ivaretatt. Utvalget skal for det første
komme med forslag til effektivitetsfremmende og kostnadsbesparende
forenklinger i fylkesnemndssystemet. Utvalget vurderer
også behovet for endringer i fylkesnemndas sammensetning
både generelt og i den enkelte sak. Utvalget skal avlevere
sin endelige utredning innen 1. juni 2005. Utredningen
vil bli lagt frem som en NOU som vil bli sendt på alminnelig
høring sommeren 2005. Nødvendige lovendringer
vil bli fremmet for Stortinget som egen sak. Det vises for øvrig
til pkt. 10, der utvalgets arbeid og departementets oppfølging
er nærmere omtalt.
Også spørsmålet om åpenhet
i fylkesnemnda, herunder om pressens adgang til å følge
saker i nemnda, drøftes av fylkesnemndsutvalget. Eventuelle
forslag vil bli fulgt opp av departementet på samme måte
som utvalgets øvrige forslag.
I tillegg til de endringer som har sammenheng med Stortingets
behandling av spørsmål tatt opp i stortingsmeldingen
om barnevernet, foreslås også enkelte andre endringer.
Dette gjelder forslag om lovfesting av plikt for kommunen til å ha
internkontroll med virksomheten på barnevernområdet,
jf. pkt. 2, overføring av ansvaret for fastsettelse av
oppfostringsbidrag fra fylkesnemnda til bidragsfogden, jf. pkt.
11, utvidelse av omfanget av krav om politiattest på barnevernområdet,
jf. pkt. 9, og endring av barnevernloven § 9-5
om statlig regional barnevernmyndighets rett til å kreve
refusjon fra kommunen, jf. pkt. 12. I pkt. 7 foreslås det
en endring i barnevernloven § 4-20 som innebærer
en forenkling av behandlingen av saker om adopsjon som gjennomføres
med hjemmel i barnevernloven. I dag er disse sakene gjenstand for
en unødig dobbeltbehandling som innebærer at de både
behandles av fylkesnemndene for sosiale saker og Barne-, ungdoms-
og familieetaten. Endringsforslaget går ut på en
avvikling av dette tosporede systemet slik at sakene kun
skal undergis realitetsbehandling i fylkesnemnda.
Som en følge av de endringer som foretas i barnevernloven
og sosialtjenesteloven foreslås det også endringer
i adopsjonsloven, smittevernloven og skatteloven.
Departementet vil videre gjøre oppmerksom på at
Barne- og familiedepartementet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet
utreder spørsmålet om å endre barnevernloven § 2-1
for å åpne for interkommunalt samarbeid når
det gjelder myndighetsutøvelse og for å gi kommunene
større frihet til å organisere barneverntjenesten.
Etter planen skal dette utredningsarbeidet være ferdigstilt
våren 2005.
Barne- og familiedepartementet foreslo at det innføres
en bestemmelse i barnevernloven som pålegger kommunen å føre
internkontroll med virksomheten. Formålet med internkontrollen
er å sikre at kommunen ivaretar sitt ansvar og utfører
oppgavene sine i samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av
lov. Det ble videre foreslått en hjemmel for departementet
til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om
kommunens internkontroll etter barnevernloven.
Høringsrunden har vist at det er omfattende støtte til
departementets forslag om innføring av internkontrollplikt
for kommunene på barnevernområdet. Høringsinstansene
mener det er behov for innføring av internkontrollplikt
for kommunenes oppgaver og ansvar også etter barnevernloven.
Særlig vekt må legges på at kommunene
som har uttalt seg med få unntak støtter opp om
forslaget. Fylkesmennene har gjennom sitt tilsynsansvar overfor
kommunene, stor innsikt i og oversikt over om kommunenes virksomhet
på barnevernområdet er i samsvar med lov- og regelverk.
Som det anføres ville mange avvik fra regelverket kunne
vært unngått hvis kommunene hadde hatt skriftlige
rutiner for saksbehandlingen og et system for å føre
kontroll med at rutinene følges. Kommunene har best kunnskap
om og forutsetninger for å vurdere hvor svakhetene kan
ligge, og således også de beste forutsetninger
for å vurdere nødvendige tiltak. Departementet
opprettholder på denne bakgrunn forslaget om å innføre
internkontrollplikt for kommunenes oppgaver etter barnevernloven.
Høringsinstansene som støtter forslaget om
internkontrollplikt er også enig i at plikten må omfatte alle
deler av kommunenes oppgaver etter loven. Departementet opprettholder
derfor også denne delen av forslaget. Dette vil gi kommunen
en systematisk og helhetlig oversikt over om kommunens virksomhet på området
er i samsvar med lov- og regelverk.
Internkontroll innebærer at kommunen skal beskrive virksomhetens
hovedoppgaver og hvordan ansvar, oppgaver og myndighet er fordelt
i kommunen. Internkontrollplikten forutsetter at arbeidstakerne
har tilgang til aktuelle lover og forskrifter, og tilstrekkelig
kunnskap og ferdigheter innenfor fagområdet. Ansvaret for å etablere
internkontroll vil følge kommunelovens bestemmelser, og
ligge til kommunestyre og rådmann som henholdsvis øverste
politiske og administrative myndighet.
Når det gjelder spørsmålet om lovfesting
av plikt til internkontroll for statlig regional barnevernmyndighet,
vil departementet vise til at Barne-, ungdoms- og familieetaten,
som statlig regional barnevernmyndighet inngår som en del
av, er underlagt Barne- og familiedepartementet. Etaten er dermed
også underlagt departementets styrings- og instruksjonsmyndighet.
Departementet anser behovet for kontroll med virksomheten i etaten
ivaretatt gjennom opplegget for etatsstyring.
Når det gjelder spørsmålet om private
aktører som utfører oppgaver for kommunen skal
omfattes av internkontrollplikten, vil departementet bemerke at
ansvaret for etablering og drift av institusjoner ikke er en kommunal
oppgave etter barnevernloven. Departementet ser det ikke som aktuelt å foreslå innført
internkontrollplikt for fosterhjemmene. Dette er private hjem der
fosterforeldrene har omsorg for barn og unge i foreldrenes sted.
Fosterhjem skal godkjennes og føres tilsyn med av kommunen.
Departementet anser rettssikkerhet og kvalitetssikring for å være godt
ivaretatt gjennom gjeldende lov- og regelverk på dette
området. Når det gjelder andre private aktører
kommunen bruker for å utføre oppgaver på barnevernområdet,
forutsetter departementet at kommunen gjennom avtaler og på annen
måte har nødvendig kontroll med at virksomheten
skjer i samsvar med lov- og regelverk. Departementet vil understreke
at det etter barnevernloven er kommunen som er ansvarlig for virksomhet
som eventuelt utøves av private på vegne av kommunen.
Rutiner for systematisk oppfølging av private aktører
bør derfor inngå som en del av kommunens internkontroll.
Departementet er enig med de høringsinstanser som understreker
viktigheten av raskt å få på plass forskrift
om internkontrollpliktens innhold. Dette vil være viktig
for å sikre en enhetlig forståelse av hva internkontrollen
skal inneholde. Derigjennom vil kommunene også få nyttig
veiledning når internkontroll skal etableres. Departementet
vil sette i gang arbeidet med utkast til forskrift om internkontrollpliktens
innhold etter at forslaget eventuelt er vedtatt i Stortinget. KS,
og eventuelt andre instanser med særlig kompetanse og erfaring
fra tilsvarende arbeid, vil bli trukket inn i dette arbeidet.
Departementet er innforstått med at etablering av internkontroll
på barnevernområdet vil måtte gå over noe
tid. Dette vil både kunne gjelde små kommuner med
begrensede ressurser og kanskje også begrenset kompetanse
om internkontroll, men også store kommuner på grunn
av blant annet virksomhetens omfang og risikoforhold. Kommunene
vil få tilbud om opplæring og veiledning i perioden
frem til internkontrollen forventes etablert. Departementet vil
også utarbeide en veileder som kommunene kan ta i bruk.
Oslo kommune vil på lik linje med øvrige kommuner
være omfattet av internkontrollplikten for de oppgaver
og det ansvar som er lagt til kommunene, jf. § 2-1.
Oslo kommune er i § 2-3a pålagt å ivareta de
oppgaver som i loven er lagt til statlig regional barnevernmyndighet,
herunder etablering, drift og godkjenning av institusjoner og rekruttering
og generell opplæring av fosterhjem. Barne- og familiedepartementet
er av den oppfatning at Oslo kommunes internkontrollplikt også må omfatte
disse delene av kommunens oppgaver og ansvar etter barnevernloven.
Oslo kommune har ansvar for oppgaver som i landet for øvrig
er et statlig ansvar, og departementet mener derfor det er viktig
at kommunen har en egenkontroll som på en helhetlig måte
sikrer at alle deler av kommunens oppgaver utføres i samsvar
med myndighetskrav.
Barne- og familiedepartementet foreslo å lovfeste i
barnevernloven en plikt for kommunen til å vurdere den
enkeltes behov ved bosetting og på denne bakgrunn tilby
egnet botiltak.
Forslaget i høringsnotatet innebærer at kommunen,
når det er fattet vedtak om bosetting av enslige mindreårige
flyktninger og asylsøkere, skal foreta en vurdering av
den enkeltes behov og på denne bakgrunn tilby egnet botiltak.
Forslaget tar utgangspunkt i at det bør være
opp til den enkelte kommune å velge hvordan den organiserer
og administrerer lovpålagte oppgaver. Departementet uttalte
i høringsnotatet at barnevernet med fordel kan trekkes
inn i arbeidet med bosettingen fordi barnevernet har viktig kompetanse
om så vel barn som ulike botiltak og omsorgsløsninger.
Det ble videre uttalt at barnevernet samtidig kan være
egnet som en koordinator av ulike tjenester for enslig mindreårige
flyktninger og asylsøkere.
Det ble imidlertid understreket at viktigere enn hvor ansvaret
ligger, er likevel at ansvaret er plassert og at nødvendig
kompetanse er tilgjengelig og benyttes. Det er den kommunen som
har påtatt seg ansvaret for den enslige mindreårige
som må tilrettelegge for en god bosetting av hvert barn.
Det ble i høringsnotatet også vist til at det
er viktig å trekke inn den enkelte mindreårige
selv.
Selv om mange kommuner allerede praktiserer bosetting av enslige
mindreårige som foreslått i høringsnotatet,
mener departementet det er viktig at kommunenes plikt til å foreta
en vurdering av den enslige mindreåriges behov i forbindelse
med bosetting lovfestes. En lovfesting vil synliggjøre
plikten og ansvarliggjøre kommunene på dette viktige
området.
Departementet er videre enig med en stor andel av høringsinstansene
som påpeker nødvendigheten av barneverntjenestens
medvirkning i vurderingen av den enslige mindreåriges behov.
I forbindelse med bosetting er det også nødvendig å foreta
faglige vurderinger knyttet til barnets psykiske og fysiske helse og
til barnets situasjon og behov når det gjelder utdanning
osv. Denne gruppens bakgrunn og behov krever også flyktningfaglig
kompetanse som barneverntjenesten ikke har. Det er derfor i alle
tilfeller behov for et tverrfaglig samarbeid mellom flere ulike tjenester
i kommunen. Departementet mener den enkelte kommune bør
stå fritt med hensyn til organisatorisk forankring av det
overordnede ansvaret og arbeidet med enslige mindreårige
som gruppe. Barne- og familiedepartementet vil likevel anbefale
at kommunene organiserer arbeidet slik at barneverntjenesten gis
ansvaret for å foreta en første vurdering av den enslige
mindreåriges behov for tiltak. Dersom det viser seg at
det ikke er behov for å sette i verk tiltak etter barnevernloven,
overtar den etat i kommunen som har koordineringsansvaret for den
enslige mindreårige.
Departementet er enig med Kommunal- og regionaldepartementet
og Utlendingsdirektoratet i at det er viktig at kommunenes vurderinger
av den enslige mindreåriges behov ikke har som konsekvens
at oppholdet i mottak blir forlenget. Barne- og familiedepartementet
kan imidlertid vanskelig se behovet for å lovfeste hvilke
tidsfrister som skal gjelde for kommunens vurdering. Absolutte tidsfrister
kan komme i konflikt med behovet for nødvendige og forsvarlige utredninger.
Barne- og familiedepartementet mener det er viktig at enslige
mindreårige sikres like god rettssikkerhet og like god
kvalitet på de tilbud de mottar fra offentlige myndigheter
som andre barn som bor og oppholder seg i Norge. Slik Barne- og
familiedepartementet ser det må imidlertid både
rettssikkerhetsgarantiene og kvaliteten på tilbudene tilpasses
målgruppens situasjon og behov.
Fordi enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere
som gruppe er i en helt spesiell situasjon i forhold til andre barn
som oppholder seg i landet, mener Regjeringen det er nødvendig å tilrettelegge
spesielt for denne gruppen i den første fasen de oppholder
seg i landet, det vil si inntil vesentlige spørsmål
som alder, identitet, bakgrunn og søknad om opphold er
avklart. Regjeringen mener videre at den spesielle tilretteleggingen
denne gruppen krever bør være et statlig ansvar
slik det er i dag. I dag har mottakene god kompetanse og gode rutiner
når det gjelder ivaretakelsen av de enslige mindreåriges
behov når det gjelder selve mottaksfasen. Regjeringen er
imidlertid enig med høringsinstansene i at det tilbudet
som gis i mottakene i dag totalt sett fortsatt bør utvikles.
Det er fortsatt behov for å heve kvaliteten på tilbudet
som gis til enslige mindreårige i mottak. Det pågår
et omfattende arbeid for å bedre tilbudet til enslige mindreårige
i mottak.
Regjeringen er av den oppfatning at de enslige mindreårige
som gruppe best ivaretas ved at staten ved UDI har det overordnede
ansvaret for omsorgstilbudet i mottaksfasen. UDI bør herunder
ha det overordnede ansvaret for å kartlegge, tilrettelegge
og koordinere den tverrfaglige ivaretakelsen av disse barnas behov
i mottaksfasen, mens andre tjenester og etater, herunder barneverntjenesten,
bidrar med sine tjenester og tilbud på sine respektive
områder.
Regjeringen mener imidlertid, som ovenfor nevnt, at det tilbudet
som gis i mottak fremdeles må utvikles. UDI er i gang med å opprette
en faglig rådgivningsgruppe som skal bistå direktoratet
i arbeidet med å kvalitetssikre tilbudet til enslige mindreårige
i mottakene. Blant annet vil UDI arbeide med å følge opp
etiske retningslinjer for ansatte i mottak for enslige mindreårige,
samt utvikle en modell for individuelt tilsyn med den enkelte enslige
mindreårige i mottaksfasen.
Regjeringen vil også vise til at spørsmålet
om enslige mindreåriges rettssikkerhet også er
til vurdering når det gjelder dagens vergeordning. I NOU "2004:16
Vergemål" uttaler Vergemålsutvalget bl.a. at hensynet
til den enslige mindreåriges rettssikkerhet ikke blir forsvarlig
ivaretatt med dagens vergeordning, og at en del av årsakene
til dette er ikke-uttømmende regler om ansvar og oppgavefordeling mellom
ulike myndigheter og instanser som har befatning med enslige mindreårige.
Utvalget foreslår på denne bakgrunn en særskilt
lov om representasjon for enslige mindreårige som skal
gjelde i mottaksfasen. Utvalgets utredning og forslag har vært
på høring med høringsfrist 22. februar
2005.
Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at oppfølgingen
av foreldre etter en omsorgsovertakelse burde vært bedre,
og at det bør rettes mer søkelys på denne
oppgaven. Departementet mente det er uheldig om foreldre med foreldreansvar
opplever at de ikke får den støtte de trenger
etter at barnet er tatt under omsorg. Departementet foreslo derfor
en endring i § 4-16 for å presisere det
ansvaret barneverntjenesten har for å følge opp
disse foreldrene etter en omsorgsovertakelse.
En omsorgsovertakelse er et svært inngripende vedtak
både for barnet og dets foreldre. I en slik situasjon skal
ikke bare barnets behov ivaretas, men også foreldrenes
så langt det er mulig. Departementet opprettholder derfor
forslaget om å presisere i § 4-16 barneverntjenestens
ansvar for å følge opp foreldre etter en omsorgsovertakelse.
Forslaget innebærer at barneverntjenesten får
en plikt til å innføre rutiner som sikrer at foreldrene
kort tid etter omsorgsovertakelsen gis tilbud om veiledning og oppfølging.
Barneverntjenesten må også etablere rutiner som
sikrer oppfølgingen der foreldrene har ønsket
at barneverntjenesten skal ha en slik oppgave. Oppfølgingsansvaret
vil, som etter gjeldende rett, gjelde så lenge vedtaket
om omsorgsovertakelse består.
Etter barnvernloven § 4-16 gjelder barneverntjenestens
oppfølgingsansvar der omsorgen for barnet er overtatt.
Hensikten med forslaget har vært å presisere gjeldende
bestemmelse om oppfølging av foreldrene. Barneverntjenestens
oppfølgingsansvar vil gjelde alle foreldre etter en omsorgsovertakelse,
herunder foreldre som er domfelte og innsatte og foreldre som er
innlagt ved en behandlingsinstitusjon.
I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at de
beste grunner taler for å opprettholde eksemplifiseringen
i § 4-4 annet ledd og foreslo videre at tiltaket
besøks- og avlastningshjem blir tatt med blant eksemplene
i bestemmelsen.
Departementet ga i høringsnotatet videre uttrykk for
at tiltaket besøks- og avlastningshjem bør benevnes
som "besøkshjem".
Barne- og familiedepartementet er etter høringen fortsatt
av den oppfatning at eksemplifiseringen i § 4-4
annet ledd bør opprettholdes. Slik departementet ser det,
kan det være nyttig for dem som ønsker hjelp av
barnevernet at de mest vanlige hjelpetiltakene går frem
av loven. Gjennom eksemplifiseringen kan foreldre og barn lettere
få inntrykk av hva hjelpen kan gå ut på.
Samtidig vil en slik oversikt i loven kunne være til hjelp
for saksbehandlere som vil vite hva en bør kunne tilby
familier. En mulig virkning av at eksemplene på hjelpetiltak
opplistes i loven, er at det blir lettere å argumentere
lokalt for utviklingen av slike tiltak. En annen mulig virkning
er at tiltak nevnt i loven lettere blir opprettholdt i perioder
med trang kommuneøkonomi, fordi kommunen er pliktig til å yte
tjenester etter barnevernloven. Eksemplifiseringen i loven kan også være
en fordel ut fra et likebehandlingsperspektiv og kan bidra til å hindre
for store regionale variasjoner i tjenestetilbudet.
Departementet er enig med de instansene som mener at også foreldrestøttende
tiltak som har som formål å styrke foreldrenes
omsorgsevne bør inntas som et eksempel på et hjelpetiltak
i § 4-4 annet ledd. Dette kan være tiltak
som blant annet Parent Management Training (PMT) og Multisystemisk
Terapi (MST), der hensikten er at foreldre skal ta i bruk mer hensiktsmessige
strategier i håndteringen av problematferd hos barnet/ungdommen.
Departementet er ikke bekymret for at eksemplifiseringen i loven
vil være til hinder for at hjelpetiltakene blir tilstrekkelig
tilpasset det enkelte barns behov. Det går klart frem av
ordlyden i bestemmelsen at oppramsingen bare er eksempler, og at
det er barnets behov som skal legges til grunn ved valg av tiltak.
Barne- og familiedepartementet ga i høringsnotatet uttrykk
for at gjeldende ordning for behandling av saker om adopsjon mot
foreldrenes vilje er svært omstendelig og ressurskrevende
og undergis en unødig dobbeltbehandling.
Departementet la til grunn at barnevernmyndighetenes og adopsjonsmyndighetenes
prøving av saken langt på vei er sammenfallende.
Departementet foreslo å endre barnvernloven § 4-20
og adopsjonsloven § 1 slik at når vedtaket
om samtykke til adopsjon er truffet av fylkesnemnda for sosiale
saker, vil det automatisk utløse en adopsjonsbevilling
til fosterforeldrene. Det ble videre foreslått at den aktuelle
regionen i Barne-, ungdoms- og familieetaten får i oppgave å utstede
selve adopsjonsbevillingen og sende melding til direktoratet som
har ansvaret for det sentrale adopsjonsregisteret.
Adopsjon av barn mot foreldrenes vilje er et svært drastisk
tiltak, siden en adopsjon er definitiv, og de rettslige bånd
mellom barn og foreldre brytes. Departementet legger imidlertid
til grunn at når spørsmålet om adopsjon
er brakt opp, er det svært viktig for et barn å få avklart
sin omsorgssituasjon raskt. Departementet mener på denne
bakgrunn at det er behov for å forenkle og effektivisere
behandlingen av saker som gjelder adopsjon av barn mot foreldrenes
vilje. Departementet er også av den oppfatning at det er
mulig å gjøre dette uten at det går ut
over rettssikkerheten til partene.
På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget
om at fylkesnemnda ved avgjørelsen av om samtykke til adopsjon
skal gis, samtidig skal vurdere om vilkårene etter adopsjonsloven
for adopsjon er tilstede. Forslaget innebærer at vedtaket
om samtykke til adopsjon automatisk utløser utstedelse
av adopsjonsbevillingen til fosterforeldrene.
Departementet legger videre vekt på at gjeldende rett
forutsetter at adopsjonslovens vilkår, herunder at adopsjonen
skal være til gagn for barnet, allerede er vurdert ved
fylkesnemndas behandling av saken. Departementet legger videre til
grunn at det er uheldig dersom fylkesnemndas og eventuelt domstolenes vurdering
av dette spørsmålet overprøves av adopsjonsmyndighetene.
Departementet legger til grunn at forslaget om å oppheve
det tosporede systemet, må innebære at også foreldre
som ikke har hatt foreldreansvar blir å regne som parter
når spørsmålet om samtykke til adopsjon blir
behandlet i fylkesnemnda.
Dersom den forelderen som ikke samtykker til adopsjon bringer
fylkesnemndas avgjørelse inn for domstolen, forutsetter
departementet at avgjørelsen domstolen treffer, på samme
måte som fylkesnemndsavgjørelsen, vil rette seg
mot begge foreldrene, og ikke bare den ene.
Når det gjelder spørsmålet om fosterforeldrenes rettigheter
er departementet ikke enig med de høringsinstansene som
gir uttrykk for at disse blir svekket ved forslaget. Tvert imot
innebærer forslaget at når fylkesnemndas samtykke
til adopsjon foreligger, vil det følge direkte av loven
at fosterforeldrene umiddelbart har rett til å få utstedt
adopsjonsbevilling. Departementet viser videre til at forslaget
ikke er ment å skulle endre vilkårene for å innvilge
adopsjon i saker som gjelder adopsjon mot foreldrenes vilje. Etter
gjeldende rett er fosterforeldrene ikke å regne som parter
i saken om samtykke til adopsjon for fylkesnemnda. Også i
dag forutsettes det at fylkesnemnda vurderer om de formelle tilleggsvilkårene
i adopsjonsloven er oppfylt før vedtak om samtykke til
adopsjon treffes.
Departementet viser videre til at barneverntjenesten vil kunne
ivareta fosterforeldrenes interesser dersom det skulle vise seg
at fylkesnemnda ikke samtykker til adopsjon. Forutsetningen er imidlertid
at barneverntjenesten, etter fylkesnemndsavgjørelsen, fortsatt
er av den oppfatning at adopsjon vil være til barnets beste.
I slike tilfeller vil barneverntjenesten kunne bringe saken inn
for domstolen for prøving. Det vil da være opp
til domstolen å vurdere om fylkesnemndas vedtak retter
seg mot fosterforeldrene i den grad at disse også må anses å ha
rettslig interesse i saken. Forslaget er ikke ment å skulle
utvide fosterforeldrenes muligheter til å få prøvet
fylkesnemndsvedtaket i forhold til gjeldende rett.
Fylkesnemndas vedtak vil etter forslaget kunne bringes inn for
domstolene av foreldrene eller barneverntjenesten etter tvistemålsloven
kapittel 33 slik at alle sider av saken kan prøves fullt
ut av rettsapparatet. Dette betyr at også spørsmålet
om hvorvidt vilkårene i adopsjonsloven er til stede eller
ikke, blir gjenstand for full domstolsprøving.
Forslaget forutsetter at det etableres rutiner for effektuering
av fylkesnemndas vedtak om at adopsjonsbevilling skal gis. Når
dette vedtaket er endelig eller rettskraftig, må saken
oversendes den aktuelle regionen i Barne-, ungdoms- og familieetaten
som utsteder selve bevillingsdokumentet. Det er hensiktsmessig at
kommunens barneverntjeneste får ansvaret for å oversende
saken til regionen når den endelige avgjørelsen
foreligger.
Det følger av adopsjonsloven § 1 at
myndigheten til å gi adopsjonsbevilling er lagt til departementet. Myndigheten
i dag er delegert til de fem regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten,
med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som klageinstans.
Verken den enkelte region, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
eller departementet vil etter forslaget kunne overprøve
fylkesnemndas saksbehandling eller det materielle innholdet i fylkesnemndas vedtak.
Fylkesnemndas avgjørelser kan kun overprøves av
domstolene.
Departementet la til grunn at forslaget, slik det er fremsatt
fra Befringutvalgets side, innebærer at opplysningsretten
vil inntre når det er grunn til å tro at vilkårene
for hjelpetiltak er til stede, det vil si når det er grunn
til tro at et barn, på grunn av forholdene i hjemmet, eller
av andre grunner, har behov for et hjelpetiltak. Departementet la
til grunn at i praksis ville en bestemmelse som ga offentlige myndigheter opplysningsrett
til barneverntjenesten om situasjoner der vedkommende offentlig
ansatte hadde grunn til å tro at et barn hadde behov for
et slikt tiltak, innebære at nær sagt alle typer
opplysninger uten hinder av den enkeltes forvaltningsmessige taushetsplikt
ville kunne formidles til barneverntjenesten fordi terskelen for å sette
inn slike tiltak er så vidt lav.
Departementet viste til at en slik bestemmelse vil kunne føre
til at foreldre i mindre grad vil søke hjelp og bistand
hos andre deler av hjelpeapparatet fordi de ikke ønsker
at barneverntjenesten skal kobles inn.
Departementet konkluderte på bakgrunn av ovennevnte
med at det ikke foreligger tilstrekkelige tungtveiende hensyn for å foreta
en lovendring som innebærer at offentlige myndigheters
taushetsplikt overfor barneverntjenesten innskrenkes.
Når det gjelder forslaget fra Befringutvalget om å utvide
opplysningsplikten til å omfatte flere typer situasjoner
enn de som omfattes etter gjeldende rett, uttalte departementet
i høringsnotatet at departementet hadde vært noe
mer i tvil.
En endring som foreslått av utvalget vil bare ha praktisk
betydning når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse
og barnet er plassert utenfor hjemmet i fosterhjem eller institusjon.
Etter Befringutvalgets forslag vil således opplysningsplikten
inntre når det skal behandles en sak som for eksempel gjelder endringer
i et tidligere fastsatt samværsvedtak eller når
det foreslås å oppheve et tidligere vedtak om
omsorgsovertakelse.
Departementet uttalte at det ikke er tvilsomt at det i mange
tilfeller vil kunne være en fordel for barneverntjenesten
og fylkesnemnda å kunne gi pålegg om at offentlige
myndigheter og profesjonsutøvere skal gi opplysninger uten
hinder av taushetsplikt også i forbindelse med slike sakstyper.
En slik utvidelse vil gi barneverntjenesten og fylkesnemnda sikker kunnskap
om foreldrenes utvikling etter omsorgsovertakelsen og gode forutsetninger
for å kunne treffe et nytt vedtak basert på foreldrenes
aktuelle livssituasjon på vedtakstidspunktet.
Departementet stilte imidlertid spørsmål ved
om hensynene for en utvidelse av opplysningsplikten her skal veie
tyngre enn de hensyn som veier mot. Departementet uttrykte tvil
om en utvidet opplysningsplikt som foreslått av Befringutvalget
i praksis vil innebære at det vil bli truffet vedtak med
et vesentlig annet innhold enn etter gjeldende rett.
Departementet vil på bakgrunn av høringen opprettholde
standpunktet i høringsnotatet om ikke å foreslå en
utvidet rett for offentlige myndigheter til å gi taushetsbelagte
opplysninger til barneverntjenesten i mindre alvorlige tilfeller.
Et stort flertall av høringsinstansene er enig med departementet
i at tungtveiende hensyn taler mot en slik utvidelse. Departementet
mener, i likhet med flertallet av høringsinstansene, at
videreformidling av offentlige myndigheters taushetsbelagte opplysninger
om barn og foreldre til barneverntjenesten i slike tilfeller bør
være basert på de private parters samtykke. En
utvidet opplysningsrett, som foreslått av Befringutvalget,
vil kunne føre til at barn og foreldre i mindre grad vil være åpne
om sine problemer med andre deler av hjelpeapparatet av frykt for
at opplysningene vil bli gitt videre til barneverntjenesten. Dette
vil kunne føre til at barn og foreldre ikke får
den hjelp og bistand som de har behov for fra de aktuelle myndighetene,
som for eksempel skole, barnehage, sosialtjeneste og lignende.
Når det gjelder forslaget om å endre barnevernloven § 6-4
annet ledd slik at offentlige myndigheter og visse yrkesgrupper
gis opplysningsplikt til barneverntjenesten og fylkesnemnda også i
forbindelse med at det skal behandles sak om samvær, tilbakeføring
eller fratakelse av foreldreansvar og/eller adopsjon, støtter
flertallet av høringsinstansene en slik utvidelse. På bakgrunn
av dette har departementet under noe tvil kommet til at bestemmelsen
bør endres som foreslått i høringsnotatet.
Departementet mener imidlertid det er viktig at barneverntjenesten
i enda større grad i disse tilfellene, enn i de tilfellene
opplysningsplikten gjelder etter gjeldende rett, innhenter opplysninger
i samarbeid med den saken gjelder eller slik at denne er klar over at
innhentingen skjer. Departementet mener videre at de private parter,
dersom de krever at det fremmes sak etter §§ 4-19,
4-20 eller 4-21, må gjøres oppmerksomme på at
saksanlegget innebærer at barneverntjenesten gis rett til å innhente
opplysninger uten deres samtykke og uten hinder av taushetsplikt.
Barnevernloven § 6-10 femte ledd gir en uttømmende
opplisting av hvilke straffbare forhold politiattester på barnevernområdet
skal omfatte.
Dagens politiattest omfatter ikke bestemmelsene i straffeloven § 203
og § 204 første ledd bokstav f, som omhandler
kommersiell seksuell utnyttelse av barn og unge.
Departementet la i høringsnotatet til grunn at det er
en økt risiko for at personer som har overtrådt straffeloven § 203
og § 204 første ledd bokstav f kan komme
til å begå seksuelle overgrep mot barn og unge.
Departementet foreslo derfor at opplistingen av hvilke straffbare
forhold politiattesten på barnevernområdet skal
omfatte, bør inkludere straffeloven § 203
og § 204 første ledd bokstav f.
Departementet har forståelse for at mange høringsinstanser
mener at politiattestkravet på barnevernområdet
bør omfatte flere typer straffbare handlinger enn de som
er knyttet til seksuelle overgrep mot barn. Barne- og familiedepartementet
ser behovet for å foreta en vurdering av om kravet til
politiattest på dette området bør utvides
til også å omfatte andre typer straffbare handlinger
enn seksuelle overgrep mot barn. Dette er imidlertid en vurdering
som reiser mange vanskelige spørsmål av både
etisk, prinsipiell og praktisk karakter og som også bør
sees i sammenheng med krav om politiattest på andre områder
i samfunnet. Departementet vil derfor komme nærmere tilbake
til dette spørsmålet etter at en slik vurdering
er foretatt.
På denne bakgrunn opprettholdes forslaget til endring
i samsvar med forslaget i høringsnotatet, jf. utkastet
til § 6-10 femte ledd.
Barne- og familiedepartementet har kommet til at gjeldende ordning
for rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak i tingretten
bør endres, slik at den i fremtiden skal skje direkte for
lagmannsretten.
Foruten Domstoladministrasjonen og Den norske dommerforening
har 9 domstoler uttalt seg til spørsmålet. Ingen
av instansene finner å kunne støtte forslaget.
Domstoladministrasjonen mener overprøvingen av fylkesnemndas
vedtak fortsatt må ligge hos tingrettene og slutter seg
til Tvistemålsutvalgets utredning på dette punkt.
Barne- og familiedepartementet ser at det kan rettes prinsipielle
innvendinger mot forslaget slik bl.a. Tvistemålsutvalget
peker på. Departementet ser det likevel som viktig og nødvendig
at det allerede nå foretas endringer i adgangen til rettslig
overprøving av fylkesnemndas avgjørelser når
det gjelder de vedtak som fattes etter lov om barneverntjenester.
Etter departementets oppfatning er det helt spesielle hensyn som
her gjør seg gjeldende.
Barne- og familiedepartementet har i samarbeid med Justisdepartementet
vurdert ulike alternative måter å redusere saksbehandlingstiden
i barnevernsakene på. Barne- og familiedepartementet og
Justisdepartementet har imidlertid kommet frem til at den mest effektive
og enkleste måten å korte ned den totale saksbehandlingstiden
i barnevernsakene på, er at fylkesnemndenes vedtak kan
bringes direkte inn for lagmannsretten. Det kan hevdes at når
lagmannsretten blir førsteinstans, er det trolig at flere
av dens dommer blir anket.
Når det gjelder lagmannsrettens sammensetning ved overprøving
av fylkesnemndas vedtak etter lov om barneverntjenester har Barne-
og familiedepartementet i samråd med Justisdepartementet
kommet til at det ikke er naturlig å ta utgangspunkt i
dagens sammensetning når denne opptrer som ankeinstans.
Når lagmannsretten behandler en barnevernsak som førsteinstans
bør sammensetningen være en annen. Det bør
da være tilstrekkelig med to juridiske dommere. Det er
likevel et større antall jurister enn i fylkesnemnda.
Regjeringen har også satt fokus på forholdet
mellom fylkesnemndenes ressursbruk og rettssikkerheten i barnevernsaker
ved å oppnevne et utvalg som skal utrede dette nærmere.
Utvalget har i mandat å foreta en helhetlig og samlet vurdering
av fylkesnemndenes saksbehandling og rutiner i et ressursperspektiv
der samtidig hensynet til berørte parters rettssikkerhet
blir ivaretatt. Utvalget skal for det første komme med
forslag til effektivitetsfremmende og kostnadsbesparende forenklinger
i fylkesnemndssystemet. Videre skal utvalget ta stilling
til hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde for å sikre
en mer enhetlig saksbehandling i fylkesnemndene på landsbasis.
Barne- og familiedepartementet foreslår at fylkesnemndas
vedtak etter lov om barneverntjenester bringes inn for lagmannsretten,
jf. utkastet til ny § 9-10a i lov om sosiale tjenester
og endring i barnevernloven § 7-1 bokstav i.
Barne- og familiedepartementet foreslo i høringsnotatet å overføre
ansvaret for fastsettelse av oppfostringsbidrag fra fylkesnemnda
til bidragsfogden. Forslaget innebærer at trygdekontoret
som bidragsfogd skal fastsette bidrag ved alle barnevernplasseringer
utenfor hjemmet, også ved de frivillige plasseringene.
I sistnevnte tilfeller må barneverntjenesten gjøre
foreldrene oppmerksomme på at det vil bli framsatt krav
om oppfostringsbidrag etter barnevernloven, slik at samtykket til
plasseringen også omfatter samtykke til bidragskravet.
Departementet la i høringsnotatet til grunn at ved å knytte
vedtakskompetansen for bidrag etter både barneloven og
barnevernloven til bidragsfogden oppnår man en rekke fordeler.
Departementet foreslo også en hjemmel for å gi
forskrifter om bidrag etter bestemmelsen, og at det utarbeides retningslinjer
for det skjønn som skal utøves ved foreldrebetaling
etter barnevernloven.
Barnevernloven § 9-2 er bare ment å skulle
benyttes i de tilfellene der det ikke er tvil om at foreldrene har økonomisk
mulighet til å betale for barnet. Dette vil bli presisert
i regelverket som vil bli utarbeidet i tilknytning til bestemmelsen,
samtidig som det også vil bli gitt fyldige retningslinjer
for det skjønn som skal utøves ved bidragsutmålingen.
Departementet kan derfor ikke se at det er behov for å gi
fri rettshjelp uten behovsprøving i disse sakene.
Det vil fortsatt være slik at bidragsfastsettelsen skal
skje etter en rimelighetsvurdering i det enkelte tilfelle, det vil
si at det i flere tilfeller ikke vil bli fastsatt noe bidrag fra
foreldrene. Departementet er enig i at det bør gå klarere
fram av lovteksten at det er bidragsfogden som avgjør både
om det skal fastsettes bidrag overhodet - og i så fall
- bidragets størrelse, og vil foreslå at første
punktum i annet ledd utformes i samsvar med dette.
Det har uavhengig av høringen blitt stilt spørsmål ved
om barneverntjenestens taushetsplikt er til hinder for at barneverntjenesten
gir bidragsfogden de opplysninger som er nødvendige for
at bidragsfogden skal kunne avgjøre bidragskrav.
For å unngå at det oppstår ytterligere
tvil om dette spørsmålet, har Barne- og familiedepartementet kommet
til at det bør fremgå av § 9-2
annet ledd siste punktum at slike opplysninger skal gis uten hinder
av taushetsplikt.
Barne- og familiedepartementet er i samråd med Finansdepartementet
kommet til at oppfostringsbidrag etter barnevernloven fortsatt bør
behandles på samme måte skattemessig som barnebidrag
etter barneloven. Konsekvensen av endringen i den skattemessige
behandlingen av barnebidrag etter barneloven, bør være
at heller ikke oppfostringsbidrag etter barnevernloven skal være
fradragsberettiget for yteren eller skattepliktig for mottakeren.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 5-43
første ledd bokstav h.