2.1 Innføring av internkontrollplikt for kommunenes oppgaver etter barnevernloven

Komiteen støtter Regjeringens forslag om å innføre internkontrollplikt for kommunens oppgaver etter barnevernloven. Komiteen har merket seg at det er stor enighet i kommunene om dette. Det er viktig å sikre at det ikke blir for mange avvik fra regelverket, og dette kan gjøres gjennom skriftlige rutiner for saksbehandling, i tillegg til å ha et system som sikrer at rutinene følges. Komiteen har videre merket seg at Regjeringen ikke finner det nødvendig å innføre internkontroll når det gjelder fosterhjem, med den begrunnelse at fosterhjem skal godkjennes og at kommunen skal føre tilsyn med disse i henhold til loven. Komiteen slutter seg til at rettssikkerhet og kvalitetssikring blir ivaretatt av gjeldende lover og regler, og med internkontroll i kommunen vil man fange opp avvik i forhold til tilsyn og oppfølging av fosterhjem.

Komiteen er fornøyd med at arbeidet med å utarbeide forskrifter blir prioritert, slik at dette kommer på plass raskt. Komiteen er også tilfreds med at kommunene skal få tilbud om nødvendig opplæring på dette området.

Komiteen har merket seg at også Oslo kommune kommer inn under bestemmelsene for internkontroll, og at Regjeringen vektlegger viktigheten av at Oslo kommune har en egenkontroll som sikrer at alle deler av kommunens oppgaver utføres i samsvar med myndighetskravene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, har videre merket seg at Regjeringen ikke finner det nødvendig at internkontrollplikten skal gjelde for statlige regionale barnevernsmyndigheter, med begrunnelse i at BUF-etat er underlagt departementets styrings- og instruksjonsmyndighet. Flertallet mener at også BUF-etat burde vært underlagt samme internkontrollplikt som kommunene, all den tid man gjennom internkontroll kan fange opp avvik, og man derigjennom også vil få bedre innsikt om svakheter i egen etat. Flertallet er av den oppfatning at internkontroll i første rekke skal virke forebyggende og sikre at lover og regelverk følges, og kan dermed ikke se noen fare i at også BUF-etat får samme internkontrollplikt som kommunene.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag til endring av § 2-3 i lov om barneverntjenester:

"I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester skal § 2-3 nytt tredje ledd lyde:

Statlig regional myndighet skal ha internkontroll for å sikre at oppgavene utføres i samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av lov. Statlig regional myndighet må kunne gjøre rede for hvordan den oppfyller kravet til internkontroll. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om internkontroll.

Nåværende tredje til syvende ledd blir fjerde til åttende ledd."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti deler Regjeringens syn på at det ikke er behov for å lovfeste internkontrollplikt for den statlige Barne-, ungdom- og familieetaten. Kommunene og staten skal ivareta helt forskjellige oppgaver etter barnevernloven. Disse medlemmer peker videre på at det statlige barnevernet er direkte underlagt departementet, og departementet vil gjennom sin styrings- og instruksjonsmyndighet løpende sikre at etatens virksomhet er i samsvar med myndighetskrav. Barne- og familiedepartementet har ikke tilsvarende styrings- og instruksjonsmyndighet overfor kommunene.

Disse medlemmer er enig i at internkontroll er et egnet virkemiddel med tanke på å sørge for at statlig regional myndighets virksomhet skjer i samsvar med myndighetskravene. Disse medlemmer vil be departementet instruere regionene om å etablere internkontroll. Disse medlemmer vil påpeke at lovfesting av internkontroll således er overflødig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det er bred støtte i høringsinstansene for innføringen av internkontroll i tiltak etter barnevernloven. Disse medlemmer mener at det er store forskjeller når det gjelder virksomhet etter barnevernloven i kommuner av ulike størrelser, og mange kommuner har ulike system og nivå for internkontroll på dette området. Disse medlemmer mener at det kan være behov for statlig støtte til omstilling og innføring av en tilfredsstillende internkontroll. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen avsette midler til innføring av internkontroll etter barnevernloven i kommunene, som kommunene kan søke støtte til på individuelt grunnlag."

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det i proposisjonen er redegjort for at kommunene vil få tilbud om nødvendig opplæring og veiledning i en innføringsperiode, og at kostnader til dette vil bli dekket innenfor departementets budsjettramme. Kommunene er også i dag pålagt å sørge for at virksomheten er i samsvar med myndighetskravene. Flertallet mener derfor at innføring av internkontroll således ikke kan betraktes som en ny oppgave for kommunene, og at eventuelle utgifter utover opplæringskostnader må dekkes av kommunene selv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at det er en forutsetning at kommunene ikke får en økonomisk belastning ved innføring av internkontroll.

2.2 Lovfesting av plikt for kommunen til å vurdere egnet botiltak for enslige mindre­årige som har fremsatt søknad om asyl eller som har fått opphold på grunnlag av slik søknad ved bosetting i kommunen

Komiteen har merket seg forslaget om å lovfeste i barnevernloven en plikt for kommunen til å vurdere den enkeltes behov for bosetning og på denne bakgrunn tilby egnet botiltak.

Komiteen har også merket seg at man vil trekke inn den enkelte mindreårige selv, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 12 om barns rett til å danne seg egne synspunkter, med andre ord legge vekt på hva den enkelte mindreårige selv ønsker.

Komiteen er opptatt av at forholdene for enslige, mindreårige asylsøkere i mottaksfasen/i asylmottak må være gode.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ber Barne- og familiedepartementet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet om å utrede hvordan asylmottakene for enslige mindreårige kan styrkes. En slik utredning må avklare bosettingsmyndighetenes rolle og ansvar og barnevernsmyndighetenes rolle og ansvar. Utredningen må videre avklare økonomiske og administrative konsekvenser av eventuelle endringsforslag.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen kommet tilbake til Stortinget med en utredning om hvordan asylmottakene for enslige mindreårige kan styrkes, samt avklaring i forhold til roller og ansvar mellom Barne- og familiedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet på en dertil egnet måte."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er enig i at barnevernet skal vurdere å tilby mindreårige asylsøkere og flyktninger et egnet botiltak. Men disse medlemmer er av den oppfatning at for å sikre at ikke kommunene får en ekstra økonomisk belastning med en slik lovfesting, bør man legge omsorgsansvaret på det statlige regionale barnevernet, og det økonomiske ansvaret bør fortsatt ligge til staten. Begrunnelsen for at det statlige regionale barnevernet bør ha ansvaret for plassering og botiltak, er at disse har ansvaret for ulike institusjoner i regionene, dessuten gjennom fagteamene en god kommunikasjon med kommunene. I tillegg til at det her også forligger god kompetanse og bred oversikt over ulike særtilbud for disse barna og ungdommene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen er opptatt av å tydeliggjøre barnevernets ansvar for enslige mindreårige i mottak. Bosetting av enslige mindreårige i kommunene skjer i dag på grunnlag av vedtak om bosetting i den enkelte kommune. Ansvaret for bosetting og iverksetting av bo- og omsorgstiltak for enslige mindreårige er - på samme måte som for norske barn - et kommunalt ansvar. Dette gjelder også tiltak med hjemmel i barnevernloven. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen ikke foreslår endringer i denne ansvarsfordelingen.

Disse medlemmer viser til at kommunene mottar tilskudd fra staten til dekning av utgiftene i forbindelse med bosetting, samt at kommunene får refundert løpende utgifter til barneverntiltak som overstiger 11 800 kroner per måned. Disse medlemmer mener derfor at den eksisterende økonomiske kompensasjonen dekker kommunens utgifter, og at det er riktig at kommunene har handlefrihet når det gjelder den organisatoriske forankringen av ansvaret.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at et forslag om at staten skal overta ansvaret for bosetting i kommunene og ansvaret for plassering i botiltak, ikke har vært gjenstand for høring. Ingen av høringsinstansene har derfor uttalt seg til en slik endring i ansvars- og oppgavefordelingen mellom stat og kommune. Flertallet mener at en slik endring er så omfattende, og berører kommunene i så sterk grad, at en slik endring burde vært gjenstand for høring.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil henvise til Innst. S. nr. 185 (2004-2005) som er behandlet i kommunalkomiteen og hvor komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,

"mener mindreårige asylsøkere er en spesielt sårbar gruppe som bør ivaretas på en bedre måte enn i dag. Barna kan ha hatt traumatiske opplevelser og savnet etter foreldrene kan være stort. I denne situasjonen har barna et stort behov for omsorg og forståelse. Dersom saksbehandlingstiden og tiden i mottak blir for lang, får dette lett fysiske og psykiske konsekvenser for barnet. Barnevernet har i utgangspunktet ansvaret for alle barn som oppholder seg i Norge, også mindreårige asylsøkere. Barnevernet er imidlertid avhengig av bekymringsmeldinger for å få kunnskap om forhold det enkelte barn lever under. Kartlegging har vist at bekymringsmeldinger ikke alltid når barnevernet og at barnevernets knappe ressurser i noen tilfeller har gått ut over mindreårige asylsøkere. Heller ikke rammene rundt barna har fungert godt nok. Flertallet mener derfor at det er nødvendig å vurdere ansvarsforhold, oppfølging og organiseringen av tilbudet som gis til mindreårige asylsøkere i dag. Flertallet mener barnevernet bør ta over omsorgsansvaret for de mindreårige enslige asylsøkerne.

Flertallet viser til behandlingen i Stortinget av Ot.prp. nr. 64 (2004-2005) og forutsetter at ansvaret for mindreårige asylsøkere overføres til barnevernet."

Dette flertallet viser til behandlingen av Innst. S. nr. 121 (2002-2003) hvor Stortinget, etter forslag fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vedtok at Regjeringen i løpet av 2003 skulle utrede om barnevernloven burde endres, slik at enslige mindreårige asylsøkere under 18 år på lik linje med enslige norske barn blir ivaretatt av barnevernet ved ankomst til Norge. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmet primært forslag om at enslige, mindreårige asylsøkere ved ankomst til Norge skal ha samme rettigheter som norske barn under lov om barnevern.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil på bakgrunn av dette fremme dette forslaget på nytt. Det er nødvendig og i tråd med barnekonvensjon at asylsøkere og flyktninger uten omsorgpersoner får den samme rettssikkerheten som andre barn i Norge. UDI skal fortsatt ha ansvar for asylsøknaden, mens barnevernet skal ha omsorgsansvaret for barnet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å endre barnevernloven slik at enslige, mindreårige asylsøkere og flyktninger under 18 år på lik linje med enslige norske barn skal ivaretas av lov om barnevern ved ankomst til Norge."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at det ikke er slik at norske barn uten foreldre automatisk ivaretas av barnevernet. Det avgjørende vil være om barnet har behov for et tiltak etter barnevernloven. Dersom barnet lever i en forsvarlig omsorgssituasjon, f.eks. hos slektninger, vil barneverntjenestens ansvar være av subsidiær karakter. Disse medlemmer viser til at det i proposisjonen er redegjort grundig for den spesielle situasjonen enslige mindreårige asylsøkere er i - i forhold til norske barn, og at en overføring av ansvar fra utlendingsmyndighetene til barnevernmyndighetene vil på grunn av de enslige mindreåriges spesielle situasjon, ikke nødvendigvis innebære en bedre ivaretakelse av disse barna. Disse medlemmer viser til at både FNs barnekonvensjon og barnevernloven gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge, også enslige mindreårige asylsøkere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at mottak for enslige, mindreårige asylsøkere må godkjennes på like linje som barneverninstitusjoner og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en godkjennings- og tilsynsordning av asylmottak for enslige mindreårige asylsøkere på lik linje med barneverninstitusjoner."

2.3 Oppfølging av biologiske foreldre etter omsorgsovertagelse

Komiteen er positiv til at Regjeringen i proposisjonen tydeliggjør viktigheten av oppfølging av biologiske foreldre etter en omsorgsovertakelse, slik det er presisert i § 4-16 i lov om barneverntjenester.

Komiteen mener det er viktig at saken etter omsorgsovertakelsen ikke betraktes som avsluttet fra barnevernets side, men at omsorgsforeldrene tilbys oppfølging og veiledning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet skulle selvsagt ønske at det var unødvendig at barn må fjernes fra sine foreldre, men disse medlemmer erkjenner at det enkelte ganger er nødvendig. Det gjør selvsagt ikke saken enklere for de foreldrene som står igjen uten barnet sitt, og frem til i dag har nok disse ikke alltid vært ivaretatt på en skikkelig måte. Disse medlemmer er glad for at dette er presisert i § 4-16 i lov om barneverntjenester.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet støtter Regjeringens forslag om en endring av barnevernlovens § 4-16 for å presisere ansvaret barneverntjenesten har for å følge opp foreldre etter en omsorgsovertakelse av deres barn. Disse medlemmer peker imidlertid på at flere av instansene som er enig i dette forslaget, mener det er nødvendig å tilføre barneverntjenesten økonomiske ressurser. Departementet på sin side mener at forslaget på sikt vil kunne bidra til økonomiske besparelser fordi det kan medføre at konfliktnivået i noen saker reduseres og at antallet fylkesnemndsaker reduseres. Disse medlemmer mener at det er viktig at barneverntjenesten tilføres midler for dette arbeidet, for at det ikke skal gå på bekostning av nødvendige tiltak for barna.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen øke bevilgningene til barnevernet, i en overgangsperiode øremerket til oppfølging av foreldre etter endring i barnevernlovens § 4-16."

2.4 Utvidelse av eksemplifiseringen av hjelpe­tiltak i § 4-4 annet ledd

Komiteen har merket seg at Regjeringen har utvidet eksemplifiseringen i § 4-4 andre ledd til også å gjelde besøkshjem, avlastningshjem og andre foreldrestøttede tiltak. Dette synes komiteen er bra, fordi dette utvider mulighetene for barn til å bli hos sine biologiske foreldre med ulike utvidede hjelpetiltak.

Komiteen skulle nok sett at man etter tiltak i § 4-4 andre ledd, hadde tilføyd "med mer". Grunnen til dette er at komiteen ikke ønsker å begrense mulighetene for kommunene til å se på ulike tiltak, som for eksempel PMT (Parent Management Training) MST (Multisystemisk Terapi) og andre fremtidige tiltak.

Komiteen viser til at ansvaret for styrkede familiehjem, beredskapshjem, ungdomshjem og fosterhjem ble overført fra fylkeskommunene til staten 1. januar 2004. I den forbindelse skal nye kontrakter fremforhandles.

Komiteen mener det er viktig at det er god dia­log mellom disse hjemmene og staten. Komiteen har merket seg at mange spesialforeldre er skuffet over at de ikke har fått tatt del i prosessen med utforming av nye standardkontrakter. Komiteen vil påpeke at spesialforeldrene gjør en viktig jobb med å sik­re barn og unges oppvekstvilkår. Det er derfor viktig at spesialforeldrene sikres vilkår som gjør det mulig å ta på seg det ansvaret det medfører å utføre omsorgen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at de nye kontraktene ikke bør svekke for eksempel pensjonsrettighetene disse foreldrene har hatt til nå. Samtidig er det viktig at det foreligger klare forpliktelser fra samfunnets side av hvordan disse hjemmene skal følges opp slik at vilkårene for fosterhjemsbarna ikke svekkes.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti forutsetter at de som hadde spesielle avtaler med enkelte fylkeskommuner får beholde disse ordningene som en personlig ordning, og at ingen får dårlige vilkår ved statlig overtakelse.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at fosterbarn kan ha behov for samvær med personer som har vært betydningsfulle for dem, f.eks. kontakt med fosterforeldre, besteforeldre o.a. Det gjelder både ved fosterhjemsplassering og kontakt med biologisk familie, og med kontakt med fosterforeldre og deres familie ved tilbakeføring til biologiske foreldre.

Det kan også gjelde samværsrett ved samlivsbrudd i fosterhjemmet, eller andre grunner til at barnet flytter ut fra fosterhjemmet.

Disse medlemmer viser til at det etter Norsk Fosterforenings syn bør vurderes innført obligatorisk megling ved samlivsbrudd i fosterhjem, i de tilfeller der barnet skal bli boende i fosterhjemmet hos en av fosterforeldrene. Det bør derfor vurderes en formulering i barnevernloven som åpner for at barnevernet kan sikre barnet kontakt med fosterforeldre, der det av barnefaglige grunner er riktig etter barnets behov for samvær og kontinuerlig kontakt med fosterforeldre.

Disse medlemmer mener at en utredning av samarbeidsforholdet mellom barnevern, biologiske foreldre og fosterforeldre m.h.t. samværsrett og medbestemmelse må gjennomføres. Forhold som gjelder barnet må få en sentral plass i utredningen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at mange av barna som er under barnevernets omsorg er traumatisert, mishandlet og misbrukt. De fleste av barna blir fosterhjemsplassert. Det har i den senere tid kommet fram at flere av disse barna nektes psykologhjelp og annen nødvendig behandling, av en eller begge av foreldrene som har sviktet i omsorgen for barnet. Disse barna har ofte omfattende psykiske vansker. Det er derfor urimelig at biologiske foreldre kan nekte at barnet skal få den behandling det trenger.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å endre barnevernloven slik at barn som mottar tiltak fra barnevernet, sikres den behandling de trenger innen medisin, psykiatri og rus uavhengig av biologiske foreldres samtykke."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Befring-utvalget (NOU 2000:12) har en rekke forslag når det gjelder fosterhjems- og institusjonsplasserte barn/unge. Disse bør inngå i den nasjonale utredningen. Det bør legges særlig vekt på en mulig lov- eller forskriftsfesting av at det ved rekruttering av fosterhjem først må søkes etter mulige fosterhjem i barnets familie eller nettverk. Det understrekes at disse må få like god oppfølging av barneverntjenesten som ved ordinære fosterhjem. Det inkluderer både oppfølging, økonomisk godtgjøring og avlastning.

Disse medlemmer fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en nasjonal handlingsplan for fosterhjem, med særlig fokus på kompetanse, kvalitet, kunnskap, veiledning, organisering og arbeidsforhold, med bakgrunn i fosterbarnet, fosterforeldrene, biologiske foreldre og de offentlige instanser som har betydning og ansvar for fosterhjemsplassering."

Komiteen vil påpeke at det ved samlivsbrudd mellom fosterforeldre ikke er noe i veien for at barnevernet tilrettelegger for kontakt med den av fosterforeldrene som flytter ut av fosterhjemmet. Slik kontakt må imidlertid ses i sammenheng med det samvær og den kontakt barnet etter loven skal ha med sin biologiske slekt og barnets behov for stabilitet og ro rundt sin omsorgssituasjon. Komiteen viser til at det allerede er forskriftsfestet at barneverntjenesten alltid skal vurdere om noen i barnets familie eller nettverk kan velges som fosterhjem. Disse fosterhjemmene faller inn under de alminnelige regler om fosterhjem. Den nye Barne-, ungdoms- og familie­etaten har som en viktig oppgave å utvikle fosterhjemsarbeidet på nasjonalt og lokalt plan, og etaten vurderer til enhver tid behovet for kompetanse, kvalitet osv. i fosterhjemsarbeidet.

2.5 Endring av begrepet "mødrehjem" i barnevernloven § 4-4 femte ledd til "botiltak for foreldre og barn"

Komiteen har merket seg Regjeringens ønske om å endre begrepet "mødrehjem" til " botiltak for foreldre og barn", og komiteen kan være enig i at mødrehjem kanskje ikke lenger er et dekkende begrep for dette tiltaket. Mødrehjem kan dessuten fort oppfattes som svært stigmatiserende for dem som bor der. Komiteen vil påpeke at et slikt tiltak skal gi botrening, veiledning og trening i det å være foreldre og observasjon og utredning av foreldrenes omsorgs­evne.

Komiteen er derfor av den oppfatning at betegnelsen "Senter for foreldre og barn" er dekkende.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at institusjoner for foreldre og barn skal godkjennes og føres tilsyn med som barnevernsinstitusjoner. Det føres i dag ikke tilsyn med institusjoner for foreldre og barn. Deres tilsynsordning falt bort ved omorganisering av barnevernet. Det bor i dag ofte svært hjelpetrengende barn under 18 år som selv har fått barn på disse institusjonene. Det er mødre som selv er under tiltak fra barnevernet og som flytter til mødrehjem når de har født. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at rettssikkerheten skal være den samme når et barn har blitt mor.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen innføre godkjennings- og tilsynsordning for mødrehjem på lik linje med barnevernsinstitusjoner hjemlet i barnevernloven."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det har vært usikkerhet rundt driftssituasjonen for mødrehjem, bl.a. "Aline barnevernsenter" i Oslo, som har en meget viktig funksjon i forhold til barn med rusmisbrukende foreldre.

Komiteen ser behovet for en gjennomgang av mødrehjemmenes formål og innhold, med en vurdering av behovet for regulering og tilsyn av tiltakene, samt en vurdering av deres driftsforhold og økonomiske situasjon. I denne forbindelse kan det vurderes om Aline barnevernsenter bør gis status som nasjonalt kompetansesenter med særlig kompetanse på rusmisbruk og foreldre/barn.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen gjøre en landsomfattende gjennomgang av mødrehjemmene, se på behovet for tiltaket, vurdere formål, innhold og driftsforhold, og vurdere behovet for en regulering og tilsyn av tiltakene."

2.6 Forenkling av saksbehandlingen av saker som gjelder adopsjon etter barnevernloven § 4-20

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg forslaget om en forenkling av saksbehandlingen som gjelder adopsjon. Flertallet vil likevel advare sterkt mot en forenkling som resulterer i at adopsjoner skjer raskere enn de burde. Flertallet har i andre saker påpekt viktigheten av at man i overtakelsessaker alltid skal ha det for øye å tilbakeføre barnet til sine biologiske foreldre så sant dette er mulig og det er til barnets beste. Flertallet kan ikke se at det er tilfelle her. Flertallet har merket seg at det henvises gjentatte ganger til et antatt behov hos barnet for å få avklart sin omsorgssituasjon og totale fremtid og få ro omkring spørsmålet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er grunn til å reise spørsmålet om en hurtig fristilling av barnet for bortadoptering i saker der foreldrene er i live, vil stride mot både Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 8 om retten til respekt for familieliv, og mot FNs barnekonvensjons artikler 8, 9, 16 og 25. Alt i alt er det lite som tyder på at adopsjon bringer større reell trygghet og harmoni i et barns liv der hvor barnets biologiske familie lever, elsker barnet og ønsker å gjenforenes med barnet eller iallfall opprettholde kontakten. For de aller fleste barn som er fjernet fra sin familie er det den biologiske familien de føler seg uløselig knyttet til og søker tilbake til.

Disse medlemmer mener videre at proposisjonens forslag om å lette gjennomføring av tvangsadopsjon bør erstattes av et fullstendig forbud mot slik adopsjon. Under ingen omstendigheter må adgangen til bortadoptering mot foreldres vilje lettes. Tvert imot må foreldres, og annen nær families, krav på støtte til å opprettholde samhørigheten med barna styrkes.

Disse medlemmer vil peke på at tilfeller der barnets foreldre begge er døde, og heller ikke annen biologisk familie kan eller kan settes i stand til å ta seg av barnet, kommer i en klart annen stilling. Slike tilfeller kan ikke legges til grunn for behandlingen av adopsjonsspørsmål i saker der barnet har familie i live. Disse medlemmer kan på bakgrunn av dette ikke slutte seg til Regjeringens forslag.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter Regjeringens forslag til forenkling av saksbehandlingen av saker som gjelder adopsjon etter barnevernlovens § 4-20. 40 av 43 høringsinstanser støtter et slik forslag, og flertallet viser til Advokatforeningens brev til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen av 4. mai 2005, der de peker på at forslaget vil gi den rettssikkerhetsgevinst for foreldre uten foreldreansvar for barnet, at de fra nå alltid regnes som parter i sak som gjelder samtykke til adopsjon fra fylkesnemnda.

Flertallet peker på at gjeldende lovgivning innebærer en erkjennelse av eller et verdivalg om, at det i visse tilfelle er nødvendig ut fra hensynet til barnet å benytte et så vidt inngripende tiltak som adopsjon. Flertallet viser til at dette er lagt til grunn og redegjort for i lovens forarbeider, og har senere vært behandlet i Stortinget i flere sammenhenger. Flertallet vil også peke på at Den europeiske menneskerettighetsdomstol i sin praksis har lagt til grunn at det finnes situasjoner som kan gjøre det nødvendig å bryte kontakten med foreldre og barnet på et tidlig tidspunkt.

Flertallet vil understreke at det foreliggende forslaget i proposisjonen ikke er ment å skulle innebære noen endringer i forhold til vilkårene for å innvilge adopsjon. Forslaget tar derimot sikte på å unngå den uheldige dobbeltbehandlingen disse sakene i dag underlegges. Forslaget er derfor kun en videreføring av den praksis som i dag gjelder ved at fylkesnemnda er det organ som i realiteten fatter avgjørelsen om adopsjon. Flertallet viser til at det i praksis er snakk om meget få saker i året, og at ordningen brukes rent unntaksvis. Det er nedfelt strenge vilkår for å kunne treffe vedtak om å overta omsorgen for et barn, etter barnevernloven § 4-12. Videre må foreldreansvaret etter § 4-20 være fratatt foreldrene. Hensynet til barnets beste og det mildeste inngreps prinsipp forutsetter at det bare kan treffes vedtak om fratakelse av foreldreansvar dersom vedtak om omsorgsovertakelse ikke vil være bedre for barnet og dette fremstår som nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i.

Flertallet støtter Regjeringens forslag om en forenkling av saksbehandlingen ved adopsjon i disse få sakene, slik at prosessen blir mindre omstendelig og tung, og at barnets omsorgssituasjon kan avklares uten unødig lang ventetid.

2.7 Utvidelse av opplysningsplikten i barne­vernloven § 6-4 annet ledd

Komiteen har merket seg at Regjeringen ikke har foreslått å utvide rett for offentlige myndigheter til å gi taushetsbelagte opplysninger til barneverntjenesten i mindre alvorlige tilfeller. Komiteen støtter dette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler Regjeringens syn på en utvidelse av opplysningsplikten i barnevernloven § 6-4 annet ledd. Opplysningsplikt vil gi mulighet til å innhente kunnskap om foreldrenes utvikling etter en omsorgsovertakelse og derigjennom gi gode forutsetninger for å kunne treffe et nytt vedtak basert på foreldrenes aktuelle livssituasjon på vedtakstidspunktet. Flertallet vil peke på at slike opplysninger kan ha betydning for barneverntjenestens og fylkesnemndas vurdering av spørsmålet om endringer i det samvær som ble fastsatt i forbindelse med vedtak om omsorgsovertakelse, opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldreansvar og adopsjon. Flertallet viser til at det i proposisjonen fremgår at departementet har vært noe i tvil, men har valgt å legge avgjørende vekt på flertallet av høringsinstansene, som klart støtter forslaget. Flertallet viser til at den foreslåtte utvidelsen av opplysningsplikten gjelder imidlertid bare etter pålegg fra barneverntjenesten/fylkesnemnda og ikke av eget tiltak. Den foreslåtte endringen gir derfor mindre rom for skjønn enn de eksisterende bestemmelsene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at en slik utvidelse av opplysningsretten vil kunne undergrave befolkningens tillit både til barneverntjenesten og til andre deler av hjelpeapparatet, og kunne føre til at foreldre ikke ville våge å søke hjelp og veiledning for sine barns problemer av frykt for at de forteller det mot deres viten og vilje til barneverntjenesten. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen under tvil har kommet frem til å gjøre en endring i § 6-4 andre ledd om at offentlige myndigheter og spesielle yrkesgrupper gis opplysningsplikt til barneverntjenesten og fylkesnemnda i forbindelse med at disse behandler saker om samvær, tilbakeføring eller fratakelse og/eller adopsjon. Disse medlemmer kan ikke slutte seg til denne endringen. Det er nettopp i slike saker at det er en reell fare for at man legger skjønn til grunn, og det vil være svært uheldig. Man har sett at dette kan resultere i høye konfliktnivå både mellom partene og mellom foreldrene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti finner det viktig å påpeke at forslaget om utvidelse kun gjelder i de tilfeller der omsorgen for barnet allerede er overtatt av barneverntjenesten. Forslaget vil derfor ikke kunne ha som konsekvens at foreldrene ikke søker hjelp for barnet sitt.

2.8 Utvidelse av omfanget av krav om politiattest etter barnevernloven § 6-10

Komiteen støtter forslaget til endring av § 6-4 i barnvernloven. Dette er i realiteten en harmonisering med de nye bestemmelsene i straffelovens §§ 203 og 204 første ledd bokstav f, om kommersiell seksuell utnyttelse av barn og unge.

2.9 Rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak etter barneloven

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser i denne forbindelse til Innst. O. nr. 110 (2004-2005) om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven):

"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at hovedlinjene i gjeldende regler om rettslig prøving av administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren bør videreføres. Det er viktig at slike saker forankres og behandles lokalt. Flertallet mener videre at det ikke bør gjelde noen særregler om instansfølgen ved overprøving av vedtak etter barnevernloven. Hensynet til at det raskt skal bli ro omkring barna, kan ivaretas ved å innføre strenge vilkår for ankebehandling i lagmannsretten.

Når tingrettens dom går ut på tvang som ikke er vedtatt av fylkesnemnda, kan imidlertid spesielle hensyn tale for at det gis anledning til ny prøving av saken. Dette kan etter flertallets mening være aktuelt når fylkesnemnda ikke har tatt barneverntjenestens forslag om tiltak til følge, og når kommunen i tingretten har lagt ned påstand om mer inngripende tiltak enn det som var foreslått for fylkesnemnda. Særlig når ingen i fylkesnemnda har gått inn for tvangen, kan det være rimelig med ny prøving. På den annen side kan det tale mot ny prøving at det bare er gradsforskjeller mellom omfanget av den tvang tingretten har gått inn for, og den som er vedtatt av fylkesnemnda.

Flertallet vil understreke at før barnevernsakene møter silingsregelen til lagmannsretten, har den vært gjenstand for behandling både i fylkesnemnda og i tingretten. Når saken ikke er prinsipiell, bør det etter flertallets oppfatning legges vesentlig vekt på om det er sannsynlig at resultatet vil bli et annet etter ankeforhandling, og at spørsmålet om bruk av tvang under enhver omstendighet kan bringes inn for fylkesnemnda på ny etter relativt kort tid.

Både hensynet til en kortere saksbehandlingstid og hensynet til rettssikkerhet må etter flertallets mening veie tungt i saker etter barnevernloven. Derfor mener flertallet at det bør innføres en regel om at det i tingretten alltid skal være med én fagkyndig og én lek meddommer. Dette er i stor grad en kodifisering av gjeldende praksis. En slik ordning sikrer etter flertallets mening fagkyndighet, samtidig som fagdommere eller fagkyndige ikke dominerer sammensetningen.

I noen saker kan hensynet til rettssikkerheten veie særlig tungt. Flertallet vil derfor følge opp Tvistemålsutvalgets forslag om forsterket tingrett i særlige tilfeller. Flertallet går inn for at retten da settes med to fagdommere og tre meddommere, hvorav en eller to skal være fagkyndige. En slik sammensetning kan være ønskelig når saken er spesielt vanskelig eller gjelder tvangsvedtak med uvanlig vidtrekkende konsekvenser.

Flertallet er for øvrig enig med departementet i at lagmannsretten skal settes med tre fagdommere og to meddommere ved anke over dom i saker om administrative tvangsinngrep.

Flertallet slutter seg videre til departementets forslag til regler om karensperioden, og legger til grunn at disse er i overensstemmelse med EMK.

Flertallet slutter seg også til departementets forslag om at tungtveiende grunner er et tilstrekkelig vilkår for at retten kan bestemme at dom om opphør av tvangsvedtak ikke skal få foregrepet virkning.

Når det gjelder lovteksten viser flertallet til forslag fremmet av justiskomiteens flertall i Innst. O. nr. 110 (2004-2005).

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet ikke er representert i justiskomiteen, men støtter flertallets forslag om rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak etter barneloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til følgende merknad i Innst. O. nr. 110 (2004-2005):

"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler Regjeringens syn om at barnevernssaker i dagens system tar uforholdsmessig lang tid før en oppnår en endelig avgjørelse. Saksgangen frem til behandling i fylkesnemd via tingrett og lagmannsrett frem til mulig behandling i Høyesterett medfører også mye usikkerhet og unødig belastning for de involverte parter. Det vil derfor være en fordel om en kunne redusere denne sakskjeden noe. Samtidig er det viktig at en ikke reduserer det behov en har for en god og forsvarlig behandling av disse viktige sakene.

Disse medlemmer mener det er en vesens forskjell mellom en administrativ nemndbehandling og en domstolsbehandling. Det er slik disse medlemmer ser det ønskelig med en mulighet for en totrinns domstolsprøving. Her kan en se en viss likhet med andre alvorlige tvangsinngrep som for eksempel tvisteloven kapittel 36 om tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren, selv om sakene ikke kan sammenlignes direkte. Kapittel 36 gir en mulighet for en totrinns domstolsprøving og at tingretten kan settes med et fagkyndig utvalg. Disse medlemmer mener at en domstolsprøving med fagkyndige meddommere vil gi en god og forsvarlig behandling av sakene. En vil også unngå problemet som reises av Advokatforeningen og Dommerforeningen rundt muligheten for domstolsprøving i to innstanser, samt Høyesteretts mulighet til å skape rettsenhet også på dette viktige området.

Som en konsekvens av dette bør lov om barneverntjeneste kapittel 7 endres, og tvisteloven kapittel 36 gjelde alle administrative tvangsvedtak."

Disse medlemmer viser for øvrig til lovforslag fremmet av Fremskrittspartiet i Innst. O. nr. 110 (2004-2005).

2.10 Endring av § 9-2 om foreldres under­holdsplikt

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at § 9-2 om foreldres underholdsplikt bare er ment å skulle benyttes i de tilfellene hvor foreldrene har økonomisk mulighet til å betale for barnet. Disse medlemmer har ved flere anledninger fått henvendelser fra foreldre der dette ikke er tilfelle. Disse medlemmer ser at å forlange bidrag fra ressurssvake foreldre som i tillegg har blitt fratatt sitt barn mot sin vilje, kan oppfattes som et overgrep overfor disse. Disse medlemmer ser det som helt nødvendig at fri rettshjelp uten behovsprøving blir gitt i slike saker.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig med Advokatforeningen i det som fremkommer av deres høringsbrev av 4. mai 2005 om at disse sakene er vanskelig, og at det kan reises spørsmål om det i det hele tatt bør være slik at det fastsettes bidragsplikt for barn som det offentlige har overtatt omsorgen for.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, deler Regjeringens syn på at prinsippet om foreldres underholdsplikt for sine barn gjelder etter gjeldende rett også for barn som barneverntjenesten ivaretar omsorgen for. Det er ulike grunner til at omsorgen for barn ivaretas av barneverntjenesten. I en del tilfeller er det foreldrene selv som ber om barneverntjenestens bistand. Dette gjelder særlig ungdom med atferdsvansker. Foreldrene til disse barna/ungdommene er ikke en ensartet gruppe. Dette flertallet viser til at det fremgår av proposisjonen at underholdsplikten bare er ment å skulle benyttes i de tilfellene foreldrene har økonomisk mulighet til å betale for barnet. Forslaget er ment å sikre større likebehandling i saksbehandlingen i disse sakene. Dette flertallet viser også til at det skal utarbeides forskrifter/retningslinjer til bestemmelsen som er ment å sikre at det ikke fastsettes bidrag i de tilfellene dette vil være urimelig i forhold til foreldrenes situasjon.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser den forvaltningsmessige fordelen ved at barnevernlovens § 9-2 om foreldres underholdsplikt for sine barn også etter at barnet er plassert utenfor hjemmet etter et barnevernvedtak, flyttes fra fylkesnemnda til bidragsfogden. Disse medlemmer er imidlertid bekymret for at det kan føre til motvilje mot frivillige tiltak i barnevernets regi, og samarbeidsproblemer også i forhold til foreldre der barna er under barnevernets omsorg. Det kan føre til at barn som har behov for hjelpetiltak ikke får det, eller at det tar lengre tid før tiltakene kan settes inn, pga. økonomiske følger for foreldrene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det unntaksvis bør være adgang til å kreve underholdsbidrag for hjelpetiltak etter barnevernloven der foreldrene har god økonomi og der foreldrene selv ber om hjelp fra barnevernet og har evne til å betale tiltaket.

Komiteens medlem fra Senterpartiet kan samlet sett ikke støtte dette forslaget, og mener at det er viktigere at barna får hjelpetiltak enn at samfunnet sikrer seg gjenytelser i form av underholdsbidrag fra foreldre. Disse medlemmer mener at adgangen til å kreve underholdsbidrag for hjelpetiltak etter barnevernloven, bør vurderes separat og muligens bortfalle i sin helhet.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere om å fjerne barnevernlovens § 9-2 om foreldres underholdsplikt for sine barn når barnet er plassert utenfor hjemmet etter et barnevernvedtak."