Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser i denne forbindelse til Innst. O. nr. 110 (2004-2005) om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven):

"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at hovedlinjene i gjeldende regler om rettslig prøving av administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren bør videreføres. Det er viktig at slike saker forankres og behandles lokalt. Flertallet mener videre at det ikke bør gjelde noen særregler om instansfølgen ved overprøving av vedtak etter barnevernloven. Hensynet til at det raskt skal bli ro omkring barna, kan ivaretas ved å innføre strenge vilkår for ankebehandling i lagmannsretten.

Når tingrettens dom går ut på tvang som ikke er vedtatt av fylkesnemnda, kan imidlertid spesielle hensyn tale for at det gis anledning til ny prøving av saken. Dette kan etter flertallets mening være aktuelt når fylkesnemnda ikke har tatt barneverntjenestens forslag om tiltak til følge, og når kommunen i tingretten har lagt ned påstand om mer inngripende tiltak enn det som var foreslått for fylkesnemnda. Særlig når ingen i fylkesnemnda har gått inn for tvangen, kan det være rimelig med ny prøving. På den annen side kan det tale mot ny prøving at det bare er gradsforskjeller mellom omfanget av den tvang tingretten har gått inn for, og den som er vedtatt av fylkesnemnda.

Flertallet vil understreke at før barnevernsakene møter silingsregelen til lagmannsretten, har den vært gjenstand for behandling både i fylkesnemnda og i tingretten. Når saken ikke er prinsipiell, bør det etter flertallets oppfatning legges vesentlig vekt på om det er sannsynlig at resultatet vil bli et annet etter ankeforhandling, og at spørsmålet om bruk av tvang under enhver omstendighet kan bringes inn for fylkesnemnda på ny etter relativt kort tid.

Både hensynet til en kortere saksbehandlingstid og hensynet til rettssikkerhet må etter flertallets mening veie tungt i saker etter barnevernloven. Derfor mener flertallet at det bør innføres en regel om at det i tingretten alltid skal være med én fagkyndig og én lek meddommer. Dette er i stor grad en kodifisering av gjeldende praksis. En slik ordning sikrer etter flertallets mening fagkyndighet, samtidig som fagdommere eller fagkyndige ikke dominerer sammensetningen.

I noen saker kan hensynet til rettssikkerheten veie særlig tungt. Flertallet vil derfor følge opp Tvistemålsutvalgets forslag om forsterket tingrett i særlige tilfeller. Flertallet går inn for at retten da settes med to fagdommere og tre meddommere, hvorav en eller to skal være fagkyndige. En slik sammensetning kan være ønskelig når saken er spesielt vanskelig eller gjelder tvangsvedtak med uvanlig vidtrekkende konsekvenser.

Flertallet er for øvrig enig med departementet i at lagmannsretten skal settes med tre fagdommere og to meddommere ved anke over dom i saker om administrative tvangsinngrep.

Flertallet slutter seg videre til departementets forslag til regler om karensperioden, og legger til grunn at disse er i overensstemmelse med EMK.

Flertallet slutter seg også til departementets forslag om at tungtveiende grunner er et tilstrekkelig vilkår for at retten kan bestemme at dom om opphør av tvangsvedtak ikke skal få foregrepet virkning.

Når det gjelder lovteksten viser flertallet til forslag fremmet av justiskomiteens flertall i Innst. O. nr. 110 (2004-2005).

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet ikke er representert i justiskomiteen, men støtter flertallets forslag om rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak etter barneloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til følgende merknad i Innst. O. nr. 110 (2004-2005):

"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler Regjeringens syn om at barnevernssaker i dagens system tar uforholdsmessig lang tid før en oppnår en endelig avgjørelse. Saksgangen frem til behandling i fylkesnemd via tingrett og lagmannsrett frem til mulig behandling i Høyesterett medfører også mye usikkerhet og unødig belastning for de involverte parter. Det vil derfor være en fordel om en kunne redusere denne sakskjeden noe. Samtidig er det viktig at en ikke reduserer det behov en har for en god og forsvarlig behandling av disse viktige sakene.

Disse medlemmer mener det er en vesens forskjell mellom en administrativ nemndbehandling og en domstolsbehandling. Det er slik disse medlemmer ser det ønskelig med en mulighet for en totrinns domstolsprøving. Her kan en se en viss likhet med andre alvorlige tvangsinngrep som for eksempel tvisteloven kapittel 36 om tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren, selv om sakene ikke kan sammenlignes direkte. Kapittel 36 gir en mulighet for en totrinns domstolsprøving og at tingretten kan settes med et fagkyndig utvalg. Disse medlemmer mener at en domstolsprøving med fagkyndige meddommere vil gi en god og forsvarlig behandling av sakene. En vil også unngå problemet som reises av Advokatforeningen og Dommerforeningen rundt muligheten for domstolsprøving i to innstanser, samt Høyesteretts mulighet til å skape rettsenhet også på dette viktige området.

Som en konsekvens av dette bør lov om barneverntjeneste kapittel 7 endres, og tvisteloven kapittel 36 gjelde alle administrative tvangsvedtak."

Disse medlemmer viser for øvrig til lovforslag fremmet av Fremskrittspartiet i Innst. O. nr. 110 (2004-2005).