Til Odelstinget
Regjeringen legger i proposisjonen frem forslag til endringer
i ny lov om statsborgerskap (lov 10. juni 2005 nr. 51),
før den er trådt i kraft. Departementet tar sikte
på at ny lov med forskrifter skal tre i kraft 1. september
2006. Endringsforslagene gjelder hovedsakelig innføring
av styringstiltak i statsborgerloven tilsvarende de som ble innført
i utlendingsloven ved lov 10. juni 2005 nr. 50.
Da Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) om lov om norsk statsborgerskap
ble fremmet for Stortinget 7. januar 2005, var ikke forslagene
om endringer i utlendingsloven (styringsforhold på utlendingsfeltet)
behandlet av Stortinget. Departementet bemerket i Ot.prp. nr. 41
(2004-2005) at dersom forslagene til endringer i utlendingsloven
ble vedtatt, ville departementet vurdere om tilsvarende ordninger
bør gjelde også på statsborgerfeltet.
I proposisjonen foreslås det at styringstiltakene som er
innført i utlendingsloven også inntas i ny statsborgerlov,
at den som får positivt vedtak etter statsborgerloven prøvet,
skal gis rett til fritt rettsråd eller fri saksførsel
uten behovsprøving, tilsvarende ordningen for den som får
vedtak etter utlendingsloven prøvet. Jf. Ot.prp. nr. 31
(2004-2005) om lov om endringer i utlendingsloven m.m. (styringsforhold
på utlendingsfeltet).
Forslag om endringer i ny lov om statsborgerskap ble sendt på høring
20. desember 2005.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Dag Terje Andersen, Tore Hagebakken, Saera Khan, Inger Løite
og Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Åge
Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og
Bent Høie, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen,
fra Kristelig Folkeparti, Bjørg Tørresdal, fra
Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Venstre, Vera Lysklætt, viser
til Innst. O. nr. 86 (2004-2005) og til Innst. O. nr. 68 (2004-2005).
Komiteen har merket seg at endringsforslagene
hovedsakelig gjelder innføring av styringstiltak i statsborgerloven
tilsvarende de som ble innført i utlendingsloven ved lov
10. juni 2005 nr. 50. Komiteen er positiv
til at det er samsvar mellom disse lovene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til økt politisk styring på statsborgerfeltet,
og er enige med Regjeringen om at også såkalte
positive vedtak må kunne overprøves av departementet. Disse
medlemmer viser til at en av de største skandalene
i offentlig forvaltning noensinne nylig ble avdekket i UDI. Disse
medlemmer fremhever at Fremskrittspartiet både
var imot å gi UDI den frie rollen de har i dag, og at Fremskrittspartiet
også var imot opprettelsen av Utlendingsnemnda. Disse
medlemmer påpeker at UDI-saken, der direktoratets
toppleder bevisst gikk utover politisk vedtatte forskrifter, viser
at det var galt å frata politikerne alt ansvar på utlendingsfeltet.
Disse medlemmer viser til at kontroll- og konstitusjonskomiteen
har åpnet sak om Utlendingsdirektoratets (UDI) behandling
av 182 saker hvor arbeidstillatelse er innvilget i medhold av utlendingsloven § 8
annet ledd til nord-irakere som tidligere har hatt midlertidig tillatelse
som ikke dannet grunnlag for bosettingstillatelse eller familiegjenforening (MUF-tillatelse).
Disse medlemmer er av den oppfatning at norske
utlendingsmyndigheter over lang tid har utviklet
seg i retning av å bli egenmektige byråkratier uten
demokratisk innsyn og kontroll, og er kritisk til at statsråden
skal kunne skyve ansvaret vekk fra seg selv og over på administrative
organer.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
tidligere har fremmet forslag om å legge ned Utlendingsnemnda
for å styrke den politiske kontrollen over innvandringsområdet,
blant annet i Innst. O. nr. 68 (2004-2005). Disse medlemmer viser
til UDI-saken, og vil avvente granskningskommisjonens endelige konklusjoner
om hvordan utlendingsfeltet bør organiseres.
Hovedregelen om at departementet ikke kan instruere om lovtolking,
skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av
enkeltsaker gjelder både overfor UNE og UDI, de to instansene
som skal treffe vedtak etter ny statsborgerlov.
I proposisjonen foreslås det at departementet gis adgang
til å gi UDI generelle instrukser, tilsvarende ordningen
etter utlendingsloven. Men det foreslås ikke å gjeninnføre
adgangen til å instruere UDI i enkeltsaker. Adgangen til å instruere
i enkeltsaker når hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn
tilsier det skal fortsatt gjelde.
Departementet mener at styringssystemet i utlendingsloven og
statsborgerloven bør være likt. Det er nær
sammenheng mellom utlendingsloven og statsborgerloven, blant annet
er det et vilkår for statsborgerskap etter ny lov at søkeren
under sitt opphold i landet har hatt tillatelser etter utlendingsloven.
UDI behandler søknader i første instans etter
begge lovene, og UNE er klageinstans.
Departementet viser også til lett tilgjengelige regler
om statsborgerskap tilsier at reglene fremgår av lov og
forskrift. Det kan likevel være behov for utfyllende instrukser,
f.eks. ved uforutsett uklarhet om hvordan en bestemmelse i lov eller
forskrift skal forstås.
Departementet viser også til det alminnelige forvaltningsrettslige
utgangspunkt at overordnet organ har instruksjonsmyndighet.
Anvendelse av departementets instruksjonsmyndighet forutsetter
at departementet kjenner til direktoratets praksis. Ved innføring
av generell instruksjonsmyndighet kan det vurderes å etablere
et kommunikasjonssystem, slik at departementet systematisk fanger
opp spørsmål som oppstår i praksis, og som
kanskje burde vært løst ved forskrift eller instruks.
Departementet bør også få informasjon
om praksisendringer i UDI som følge av at UNE har omgjort
UDIs avslag. Rutiner for informasjonsutveksling er etablert vedrørende
praksis etter utlendingsloven.
Departementets forslag om instruksjonsmyndighet er inntatt i
utkastet til endret § 28.
Komiteen registrerer at forslaget gir
adgang for Arbeids- og inkluderingsdepartementet til å gi
generelle instrukser til Utlendingsdirektoratet (UDI) på statsborgerfeltet. Komiteen er
positiv til denne endringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil poengtere at departementets rett til å instruere
kun skal gjelde innenfor det handlingsrommet Stortinget og regjeringen har
bestemt, og i overensstemmelse med gjeldende lov. Disse medlemmer mener
at instruksjonsmyndighet overfor UDI forutsetter at departementet kjenner
til direktoratets praksis, og viser til at det i kapittel 3.7 i
proposisjonen foreslås at det kan vurderes å etablere
et kommunikasjonssystem slik at departementet systematisk fanger
opp spørsmål som burde vært løst
ved forskrift eller instruks. Disse medlemmer mener
at dette ikke bare kan vurderes etablert, men at det bør
etableres rutiner for informasjonsutveksling mellom UDI og Arbeids-
og inkluderingsdepartementet for å forhindre at det utvikles
en praksis i strid med politiske signaler, instrukser og forskrifter. Disse
medlemmer viser til UDI-saken, og vil avvente granskningskommisjonens
endelige konklusjoner.
Departementet har adgang til å beslutte at et positivt
vedtak etter utlendingsloven, truffet av UDI, skal prøves
av UNE.
Adgangen til å bringe UDIs positive vedtak inn for UNE
medfører kvalitetssikring fordi ordningen sikrer toinstansbehandling
i omstridte saker som ikke er påklaget av utlendingen.
Ordningen vil dessuten fremme likebehandling i forvaltningen, og
gi departementet bedre muligheter til effektiv styring gjennom regelverket.
Hensynet til søkerens krav på forutsigbarhet med
hensyn til egen situasjon ivaretas ved at vedtaket blir stående,
med mindre det er ugyldig. Prinsipputtalelsen vil kun få betydning
for senere saker.
Ett av hovedformålene med ordningen med prøving
av positive vedtak er å bidra til en mer ensartet praksis
i UDI og UNE.
Ved ny lov om statsborgerskap mister departementet instruksjonsmyndigheten
i enkeltsaker og den omgjøringsadgangen som følger
av overordningsforholdet i henhold til forvaltningsloven. Departementet foreslår
derfor å innføre en ordning der også UDIs positive
vedtak etter statsborgerloven kan vurderes på ny av UNE,
tilsvarende ordningen som er innført etter utlendingsloven.
Departementet antar at det vil være mindre behov for
adgang til prøving av positive vedtak etter statsborgerloven
enn etter utlendingsloven, fordi bestemmelsene i statsborgerloven
gir mindre anvisning på bruk av skjønn. Det er
likevel ønskelig at lovene er mest mulig parallelle når
det gjelder styringsforhold, fordi lovene håndheves av
de samme organer, dvs. UDI og UNE.
Ved departementets beslutning om at vedtaket skal prøves,
får man en bredere gjennomgang av vedtaket. Omgjøringsadgangen
som foreslås er likevel snevrere enn omgjøringsadgangen
etter forvaltningsloven, ettersom det bare er dersom vedtaket er
ugyldig at det skal settes til side.
Departementets beslutning om at UDIs vedtak skal prøves
er ikke et enkeltvedtak, og kan ikke påklages.
Adgangen til å tilbakekalle et vedtak etter § 26 annet
ledd er begrenset. Dersom ugyldighetsgrunnen skyldes at vedtaket
er bygget på uriktige eller ufullstendige opplysninger,
kan tilbakekall bare foretas dersom søkeren mot bedre vitende
har gitt de uriktige opplysningene eller fortiet forhold av vesentlig
betydning for vedtaket. Denne begrensningen bør også gjelde
UNEs adgang til å oppheve UDIs vedtak. I motsatt fall vil
adgangen for UNE til å kjenne et vedtak ugyldig være
videre enn UDIs egen mulighet for å korrigere et uriktig
vedtak.
Ved opphevelsen av et vedtak om norsk statsborgerskap blir vedkommende
igjen utlending.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 27
fjerde, femte og åttende ledd.
Komiteen har merket seg at forslaget
i proposisjonen gir departementet adgang til å bringe UDIs positive
vedtak i statsborgersaker inn for Utlendingsnemnda (UNE) til vurdering. Komiteen mener
at adgangen til å bringe UDIs positive vedtak inn for UNE
medfører kvalitetssikring, fordi ordningen sikrer toinstansbehandling
i omstridte saker som ikke er påklaget av utlendingen. Komiteen mener
videre at ordningen vil fremme likebehandling i forvaltningen. Komiteen viser
til at departementet legger opp til at vurderingen av positive vedtak
i UNE skal skje i stornemnd.
Ny lov om statsborgerskap har ingen bestemmelser om domstolsprøving
av UNEs positive vedtak. Dersom en søknad avslås
i UNE, kan søkeren bringe saken inn for domstolene. Ved
UNEs positive vedtak er det ingen andre enn søkeren som
har søksmålskompetanse.
Etter utlendingsloven er det kun positive vedtak departementet
kan bringe inn for domstolene. Negative vedtak fra UNE kan utlendingen
selv bringe inn.
Departementet foreslår at det innføres en adgang for
departementet til å bringe UNEs positive vedtak etter statsborgerloven
inn for domstolene.
Etter departementets syn er det hensiktsmessig å ha
tilsvarende kontrollordninger med vedtak etter statsborgerloven
som etter utlendingsloven. Det er svært uheldig dersom
noen innvilges norsk statsborgerskap uten at vilkårene
for dette er oppfylt. Det er også uheldig om andre ugyldige
positive vedtak etter loven blir stående, f.eks. etter §§ 6,
24 annet ledd og 25. Den foreslåtte ordningen vil kunne
skjerpe oppmerksomheten i UNE rundt spørsmålet
om gyldigheten av positive vedtak. Lovendringen vil dermed i seg selv
kunne ha en funksjon. Departementets forslag er inntatt i utkastet
til § 27 sjette ledd.
Komiteen har merket seg at etter utlendingsloven
kan departementet bringe UNEs positive vedtak inn for domstolene. Komiteen mener
derfor det også bør innføres en adgang
for departementet til å bringe UNEs positive vedtak etter
statsborgerloven inn for domstolene. Komiteen slutter
seg til at det er hensiktsmessig å ha tilsvarende kontrollordninger med
vedtak etter statsborgerloven som etter utlendingsloven. Komiteen er
også enig med departementet i at den foreslåtte
ordningen vil kunne skjerpe oppmerksomheten i UNE rundt spørsmålet
om gyldigheten av positive vedtak.
I ny statsborgerlov er det ikke bestemmelser om fritt rettsråd
eller fri sakførsel. Eventuell hjemmel for dekning av utgifter
til rettshjelp må derfor søkes i lov 13. juni
1980 nr. 35 om fri rettshjelp (rettshjelpsloven).
Departementet foreslår at den som får prøvet
et positivt vedtak etter statsborgerloven skal gis rett til fri
rettshjelp, dvs. få dekket utgiftene til rettsråd
eller sakførsel, uten behovsprøving. Departementet
bemerker at det er rimelig at den som får prøvet
et positivt vedtak etter statsborgerloven, etter beslutning av departementet,
får fri rettshjelp, tilsvarende ordningen etter utlendingsloven.
At saken som vurderes ofte vil være av prinsipiell betydning,
tilsier også at fri rettshjelp gis.
Som følge av statsborgerlovens prinsipp om ett statsborgerskap
vil den saken gjelder som oftest ikke ha annet statsborgerskap,
og dermed bli statsløs dersom prøvingen resulterer
i at vedtaket om statsborgerskap oppheves. Denne muligheten taler
også for at vedkommende tilstås rettshjelp uten
behovsprøving. Også for personer som ikke har
klart å løse seg fra annet statsborgerskap vil
en ugyldighet være inngripende, fordi det også for
disse vil kunne bli spørsmål om vedkommendes utlendingsrettslige
status, dersom statsborgervedtaket oppheves. Sakene bør derfor
være prioritert i rettshjelpssammenheng.
Departementets forslag til bestemmelse er inntatt i utkast til
nytt § 27 syvende ledd i statsborgerloven. I rettshjelpsloven
føyes det til en henvisning til statsborgerloven, slik
det også er gjort henvisning til i utlendingsloven.
Departementets forslag til endringer i rettshjelpsloven er inntatt
i utkastet til endret §§ 11 og 16, begges
første ledd.
Komiteen understreker statsborgerlovens prinsipp
om ett statsborgerskap. Komiteen registrerer at opphevelse
av statsborgervedtaket for de som saken gjelder, kan få store
konsekvenser.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, støtter derfor at disse sakene bør
være prioritert i rettshjelpssammenheng. Flertallet mener
også at på grunn av at de sakene som vurderes
ofte er av prinsipiell betydning, tilsier det også at fri
rettshjelp gis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
saker som gjelder opphevelse av statsborgerskapsvedtak i rettshjelpssammenheng,
bør underlegges samme krav til fritt rettsråd
og fri saksførsel som andre saker.
I ny lov om statsborgerskap er UNE gjort til klageinstans, se § 27
tredje ledd. § 27 tredje ledd annet punktum bestemmer
at klagen skal behandles etter utlendingsloven §§ 38
a og 38 b. Utlendingsloven § 38 b annet ledd inneholder
regler om stornemnd. Bestemmelsen ble vedtatt av Stortinget etter
at Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven)
ble fremmet. Stortinget ble dermed ikke forelagt spørsmålet
om også saker etter statsborgerloven bør behandles
i stornemnd. Spørsmålet er aktuelt både
når UNE har en klage til behandling, og når UNE
prøver UDIs positive vedtak etter beslutning fra departementet.
Hensikten med opprettelse av systemet med stornemnd er å sikre
større grad av lik praksis og likebehandling i utlendingsforvaltningen.
Departementet foreslår i proposisjonen at også saker
etter statsborgerloven skal kunne behandles i stornemnd.
I den utstrekning stornemndbehandling anses mer betryggende enn
ordinær nemndbehandling, bør også denne
behandlingsformen kunne anvendes i saker etter statsborgerloven.
Dette bør gjelde uansett om det gjelder ordinær
klagesaksbehandling eller prøving av UDIs positive vedtak.
Det har også en egenverdi at saksbehandlingsreglene i statsborgerloven
i størst mulig utstrekning tilsvarer reglene i utlendingsloven.
Departementet foreslår videre at det skal fremgå av
statsborgerloven at departementet kan gi regler om hvilke saker
som skal behandles i stornemnd, regler om myndighet til å avgjøre
hvorvidt en sak som er brakt inn for stornemnda skal tas til behandling,
og generelle regler om nemndas saksbehandling.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 27
tredje og åttende ledd.
Komiteen støtter at stornemndsbehandling
i UNE også skal kunne finne sted i saker etter statsborgerloven. Komiteen støtter
også hensikten med opprettelse av systemet med stornemnd
for å sikre større grad av lik praksis og likebehandling
i utlendingsforvaltningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
i utgangspunktet positive til at stornemndordningen også skal
kunne anvendes etter statsborgerloven, og ser at grundig behandling
i stornemnd kan sikre forutsigbarhet og likebehandling. Disse
medlemmer er samtidig skeptiske til ordningen der stornemndmedlemmer
oppnevnes utelukkende fra humanitære organisasjoner, samt
etter forslag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Utenriksdepartementet
og Norges Juristforbund. Disse medlemmer er opptatt
av at stornemndmedlemmer skal være på linje med
folk flest i innvandringsspørsmål. Disse
medlemmer viser til Fremskrittspartiets forslag om endret
sammensetning av stornemnd i Innst. O. nr. 68 (2004-2005). Disse medlemmer viser
til UDI-saken, og vil avvente granskningskommisjonens endelige konklusjoner.
§ 27 i ny statsborgerlov regulerer saksgangen. Det
følger av bestemmelsen at UDIs vedtak om statsborgerskap
kan påklages til UNE.
Etter § 38 i utlendingsloven skal klage i saker hvor
hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn gjør
seg gjeldende, behandles av Kongen i statsråd. Det er imidlertid
en forutsetning at departementet har benyttet sin instruksjonsadgang.
I motsatt fall er UNE klageinstans som i øvrige klagesaker.
Departementet foreslår i proposisjonen at Kongen i statsråd
gjøres til klageinstans også på statsborgerfeltet,
dersom hensyn til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn
gjør seg gjeldende. Forslaget innebærer at Kongen
i statsråd behandler klager på vedtak truffet
av UDI hvor slike hensyn gjør seg gjeldende, istedenfor
UNE. Departementet foreslår videre at Kongen i statsråd
bare skal være klageinstans i de tilfellene hvor departementet
har benyttet sin instruksjonsmyndighet.
Begrunnelsen for forslaget er at ordningen gjør toinstansbehandlingen
mer reell, enn om UNE, som kan instrueres av departementet i slike
saker, skal behandle klagen. Dette gjelder selv om departementet, som
har instruert UDI om hva avgjørelsen skal være, vil
fungere som sekretariat for Kongen i statsråd. Ordningen
er i overensstemmelse med ordningen etter utlendingsloven, og nærheten
mellom lovene tilsier at organiseringen av klagebehandlingen blir
lik.
Komiteen mener at Kongen i statsråd
skal være klageorgan i saker som vedrører hensynet
til rikets sikkerhet og utenrikspolitiske hensyn. Komiteen støtter
forslaget fordi begrunnelsen er at ordningen gjør toinstansbehandlingen
mer reell, enn om UNE, som kan instrueres av departementet i slike
saker, skal behandle klagen.
I proposisjonen behandles spørsmålet om hvilke hjemler
i statsborgerloven som er nødvendige for å sikre
at hensiktsmessig behandling av personopplysninger etter loven ikke
støter mot forbud i andre lover.
Vandelskravet for den som søker norsk statsborgerskap
følger av ny statsborgerlov § 7 første
ledd bokstav g; søkeren må ikke være
ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon. I så fall
må søkeren ha utholdt karenstid i henhold til § 9
før statsborgerskap kan innvilges.
§ 30 annet ledd fastsetter at behandlingen
av en søknad om statsborgerskap kan stilles i bero dersom søkeren
er under etterforskning for et straffbart forhold som kan få betydning
for søknaden.
Den som søker statsborgerskap må dokumentere at
de kravene loven oppstiller, derunder kravet om at vedkommende ikke
er ilagt reaksjon for straffbart forhold, er oppfylt. Dokumentasjonskravet
kan imøtekommes ved politiattest. At utskrift av opplysninger
om straffbare forhold er nødvendig for å behandle søknad
om statsborgerskap, fremkommer bare indirekte av loven.
Departementet foreslår at tilgangen til vandelsopplysninger
i forbindelse med behandling av sak etter statsborgerloven skal
ha en lovmessig forankring. Det foreslås at en søkers
vandel ved behandling av sak etter statsborgerloven fortsatt skal
fremgå av politiattest.
Departementet foreslår videre at det gis hjemmel for
uttømmende politiattest, dvs. en attest som viser alle
ilagte reaksjoner for straffbart forhold. Bestemmelsen avviker fra
reglene i strafferegistreringsloven § 6 om at
slike opplysninger etter en viss tid skal utelates fra politiattesten.
Bestemmelsen sikrer tilgang til opplysninger om alle straffbare
forhold som danner grunnlag for fastsettelse av karenstid før
statsborgerskap kan innvilges. Karenstidene for forskjellige ilagte
reaksjoner skal fastsettes i forskrift. Uten en uttømmende
politiattest vil for eksempel forskriftsbestemmelser som
gir økt karenstid ved gjentatte forelegg kunne bli uten
realitet, ettersom ilagte forelegg etter strafferegistreringsloven § 6
nr. 4 utelates fra politiattesten allerede etter 2 år.
Også forhold som søkeren er siktet eller tiltalt
for skal fremgå av politiattesten. Utsettelse av avgjørelsen
om statsborgerskap kan blant annet skje dersom søkeren
er under etterforskning for et straffbart forhold som kan få betydning
for søknaden. Med dette siktes det til forhold som vil
gi karenstid som utskyter det tidligste tidspunktet søkeren
kan få statsborgerskap, dersom forholdet avgjøres
med straff eller særreaksjon.
Ettersom det er politiet som skal stille søknad i bero
i påvente av avgjørelse i straffesaken, vil det
i de færreste saker være grunn til å opplyse
om siktelser eller tiltaler i politiattesten, fordi sakene i de
fleste tilfeller vil være avgjort før politiet
oversender statsborgersøknaden til UDI for avgjørelse.
Uavgjorte forhold bør likevel være med, dersom
politiet er usikker på om eventuell reaksjon vil få betydning
for søknaden. Det samme bør gjelde dersom politiet
mener at forholdet ikke vil få betydning for søknaden
om statsborgerskap, slik at UDI kan prøve dette.
Departementet foreslår også at forskriftshjemmel for å gi
bestemmelser om politiattest føyes til. Forskriftshjemmelen
er generell, og kan brukes til å gi bestemmelser av enhver
art, herunder bestemmelser om oppbevaring og sletting av vandelsopplysninger.
Departementets forslag til bestemmelse om politiattest er inntatt
i utkastet til nytt tredje ledd i § 7. Forslaget
til forskriftshjemmel er inntatt i utkastet til § 7
fjerde ledd.
I medhold av § 20 første punktum,
som tilsvarer § 10B i gjeldende statsborgerlov,
har danske, finske, islandske og svenske statsborgere ved melding
rett til å bli norsk statsborger såfremt vedkommende
har fylt 18 år, har vært bosatt i riket de siste
syv år og i denne tiden ikke er dømt til frihetsstraff
eller særreaksjon som følge av straffbart forhold.
Det følger av § 29 at også den
som vil erverve statsborgerskap ved melding kan pålegges
opplysnings-, dokumentasjons- og møteplikt.
Ettersom også behandling av melding involverer politiattest,
og dermed personsensitive opplysninger, foreslår departementet
at anvendelse av politiattest gis en lovmessig forankring også i § 20.
Departementet foreslår også at det inntas en forskriftshjemmel
for å gi nærmere bestemmelser om politiattesten,
tilsvarende forslaget til forskriftshjemmel i § 7
fjerde ledd.
Departementets forslag til bestemmelse er inntatt i utkastet
til § 20 annet ledd.
I dag er det politiet som ved sin forberedende behandling av
søknad om statsborgerskap foretar eventuell kontroll av
opplysningene som søkeren har gitt. Dersom det har gått
noe tid fra opplysningene ble gitt til saken tas til behandling
i UDI eller klageinstansen, kan det være behov for å oppdatere
opplysningene. I proposisjonen drøftes spørsmålet
om utlendingsmyndighetene selv bør kunne innhente oppdaterte
opplysninger, i stedet for å be søkeren gjøre
det.
Departementet har på bakgrunn av høringsrunden
kommet til at opplysninger relevant for søknaden bør
gis av søkeren selv, slik som i dag. Dersom søkeren
manipulerer med opplysningene, vil dette kunne resultere i straff
for dokumentfalsk. Vedkommende kan også risikere at norsk
statsborgerskap blir tilbakekalt, dersom de uriktige opplysningene
var motiverende for innvilgelsen, jf. § 26 annet
ledd.
Etter departementets syn bør man imidlertid stille opplysninger
om vandel i en annen stilling. Endringer i vandelsopplysninger er
det som oftest vil hindre innvilgelse av statsborgerskap. Utskrift
av vandelsopplysninger er det mest nærliggende at søkeren
kan ønske å gjøre endringer på.
I dag befatter søkeren seg i praksis ikke med politiattesten
som vedlegges søknaden. Departementet foreslår
at UDI, UNE og departementet kan innhente oppdaterte opplysninger direkte
fra politiet. Dette bør skje skriftlig. Søkeren må få kopi
av brev eller telefaks hvor det anmodes om oppdaterte opplysninger.
Opplysningene om vandel må tilsvarende gå i kopi
til søkeren.
Departementets forslag fremgår av utkastet til § 29
annet ledd.
Komiteen understreker at det er viktig å sikre at
behandlingen av personopplysninger etter statsborgerloven er i samsvar
med personopplysningsloven, og komiteen er derfor
enig i at det foreslås at behandlingen av vandelsopplysninger
forankres i loven.
Ved en inkurie i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr.
41 (2004-2005), ble begrepet "annen strafferettslig reaksjon" benyttet
i § 9 første ledd. Departementet foreslår
at statsborgerloven endres, slik at begrepet "strafferettslig særreaksjon"
anvendes også i § 9 første ledd,
i likhet med i § 7 første ledd bokstav
g og § 9 annet ledd.
Komiteen viser til at forslaget er
en oppretting av en inkurie, og støtter på denne
bakgrunn den foreslåtte lovendringen.
Dersom instruksjonsmyndigheten skal være et effektivt
styringsmiddel, vil det kreve en viss styrking av så vel
direktoratet som departementet, fordi det vil forutsette at departementet
får god kunnskap og informasjon om praksis og mulige praksisendringer.
Til sammen vil det kunne dreie seg om tre årsverk, dvs.
ca. 1,8 mill. kroner.
Dersom adgangen til en slik vurdering skal være et effektivt
styringsmiddel, vil det kreve en styrking av så vel direktoratet
som departementet. Forslagets økonomiske og administrative
konsekvenser avhenger av hvordan man organiserer informasjonsflyten mellom
direktoratet og departementet. De økonomiske og administrative
konsekvensene av forslaget bør sees i sammenheng med den
generelle instruksjonsmyndigheten. Man regner med at utgiftene blir
dekket innenfor de samme rammene. Ordningen antas ikke å føre
til noen økning av betydning i UNEs saksmengde. Det legges
opp til at vurderingen av positive vedtak i UNE skal skje i stornemnd.
Man regner ikke med at forslaget fører til nevneverdige
ekstrautgifter i UNE, utover utgifter ved behandling i stornemnd.
Det antas at en adgang for departementet til å bringe
UNEs positive vedtak i statsborgersaker inn for domstolsprøving,
bare vil bli benyttet helt unntaksvis. Kostnadene ved ordningen
vil knytte seg til utgifter til saksbehandling og sakførsel
(departementets egne utgifter), samt avvikling av rettsmøte.
Disse kostnadene antas ikke å bli vesentlige.
Forslaget om endringer i rettshjelpsloven antas ikke å medføre
vesentlige utgifter, da ordningene med prøving av positive
vedtak forventes å bli anvendt færre enn tre ganger
pr. år i gjennomsnitt.
Forslaget om behandling av sak etter statsborgerloven i stornemnd
antas ikke å medføre nevneverdige ekstrautgifter
i UNE, ettersom UNE allerede har etablert stornemnd for utlendingssaker.
Forslaget om Kongen i statsråd som klageinstans i statsborgersaker,
når utenrikspolitiske hensyn eller hensynet til rikets
sikkerhet gjør seg gjeldende, antas ikke å få økonomiske
eller administrative konsekvenser av betydning.
Departementets forslag om å innføre hjemmel
for politiattest hvor også forhold som søkeren
er under etterforskning for er medtatt, vil ikke medføre økonomiske
eller administrative konsekvenser, da dette er den praktiske ordningen
i dag. Det samme gjelder lovfesting av plikt for politiet til å gi
oppdaterte vandelsopplysninger etter anmodning fra utlendingsmyndighetene.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i statsborgerloven mv. (endrede styringsforhold mv.)
I
I lov 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap gjøres følgende endringer:
§ 7 skal lyde:§ 7 Hovedregel om erverv etter søknad
Enhver har etter søknad rett til norsk statsborgerskap dersom søkeren på vedtakstidspunktet
a) har dokumentert eller på annen måte klarlagt sin identitet, jf. fjerde ledd,
b) har fylt tolv år,
c) er og vil forbli bosatt i riket,
d) fyller vilkårene for bosettingstillatelse i utlendingsloven § 12,
e) har til sammen syv års opphold i riket i løpet av de siste ti årene, med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst ett års varighet, opphold i en eller flere søknadsperioder medregnet i syvårsperioden, jf. femte ledd,
f) fyller kravet om norskopplæring fastsatt i § 8,
g) ikke er ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon eller har utholdt karenstid, jf. § 9, og
h) fyller kravet om løsning fra annet statsborgerskap fastsatt i § 10.
Søkeren har ikke rett til norsk statsborgerskap etter første ledd dersom hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn taler mot.
Uttømmende politiattest skal følge søknad om statsborgerskap. Politiattesten skal også vise forhold som søkeren er siktet eller tiltalt for.
Kongen kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser om kravet til identifikasjon og om politiattest.
Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om beregning av oppholdstid etter reglene i dette kapitlet.
§ 9 første ledd skal lyde:
Den som er ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon har ikke rett til norsk statsborgerskap før det er gått en viss tid (karenstid) fastsatt i forskrift gitt av Kongen. Karenstidens lengde skal avhenge av den ilagte reaksjonen.
§ 20 nytt annet ledd skal lyde:
Politiattest som viser om melderen har vært ilagt frihetsstraff eller strafferettslig særreaksjon i løpet av de siste syv årene, skal følge melding om statsborgerskap. Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om politiattest.
§ 27 skal lyde:§ 27 Saksgang mv.
Søknad om norsk statsborgerskap inngis til politiet eller norsk utenriksstasjon som forbereder saken. Utlendingsdirektoratet avgjør søknaden. Melding om norsk statsborgerskap inngis til politiet som forbereder saken. Utlendingsdirektoratet treffer vedtak om meldingen skal godtas eller ikke.
Vedtak om tilbakekall av statsborgerskap treffes av Utlendingsdirektoratet.
Vedtak som nevnt i første og annet ledd kan påklages til Utlendingsnemnda. Kongen i statsråd er klageinstans i saker hvor departementet har anvendt sin instruksjonsmyndighet etter § 28 annet ledd. Utlendingsloven §§ 38 a og 38 b gjelder tilsvarende ved behandling av saker etter loven her.
Departementet kan beslutte at vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet til gunst for den saken gjelder, skal prøves av Utlendingsnemnda. Beslutningen skal treffes senest fire måneder etter at vedtaket ble truffet, være skriftlig og grunngis. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse, vedtak og klage gjelder ikke for slik beslutning.
Kommer Utlendingsnemnda i en sak etter fjerde ledd til at Utlendingsdirektoratets vedtak er ugyldig, skal den oppheve vedtaket og sende saken tilbake til direktoratet for hel eller delvis ny behandling. § 26 annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende. Gyldige vedtak kan ikke oppheves eller endres, men nemnda kan avgi en uttalelse om sakens prinsipielle sider. Utlendingsnemndas vedtak kan ikke påklages.
Når Utlendingsnemnda har truffet vedtak etter loven her til gunst for den saken gjelder, kan departementet ved søksmål få prøvet gyldigheten av vedtaket. Søksmål må være reist innen fire måneder etter at vedtaket ble truffet. Søksmål reises mot den vedtaket er truffet til gunst for. Megling i forliksrådet foretas ikke.
I sak som nevnt i fjerde ledd har den saken gjelder rett til fritt rettsråd uten behovsprøving. I sak som nevnt i sjette ledd har vedkommende rett til fri saksførsel uten behovsprøving.
Kongen kan gi regler om hvilke saker som skal behandles i stornemnd, og om myndighet til å avgjøre hvorvidt en sak som er brakt inn for behandling i stornemnda, skal antas til behandling. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om saksforberedelse og om Utlendingsnemndas kompetanse i saker etter fjerde ledd. Kongen kan også gi regler om nemndas nærmere behandling av saker etter loven her.
§ 28 skal lyde: § 28 Instruksjonsmyndighet
Departementet kan ikke instruere om avgjørelsen av enkeltsaker. Departementet kan heller ikke instruere Utlendingsnemnda om lovtolking eller skjønnsutøvelse. Departementet kan instruere om prioritering av saker.
For å ivareta hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn kan departementet instruere uavhengig av begrensningene i første ledd.
§ 29 annet ledd skal lyde:
Etter anmodning fra Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda eller departementet plikter politiet å gi opplysninger om den saken gjelder er siktet, tiltalt eller ilagt straff eller særreaksjon for straffbart forhold, dersom opplysningene er nødvendige for behandling av sak etter loven. Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om innhenting av slike opplysninger.
II
I lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp gjøres følgende endringer:
§ 11 første ledd nr. 1 skal lyde:
for utlending som har rett til fri rettshjelp etter utlendingsloven § 42 tredje ledd, fjerde ledd første punktum og femte ledd eller for den som har rett til fri rettshjelp etter statsborgerloven § 27 sjuende ledd første punktum.
§ 16 første ledd nr. 4 skal lyde:
for utlending i tilfeller som nevnt i utlendingsloven § 42 første og fjerde ledd annet punktum eller for den som har rett til fri sakførsel etter statsborgerloven § 27 sjuende ledd annet punktum.
III
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 1. juni 2006
Dag Terje Andersen |
Bjørg Tørresdal |
leder |
ordfører |