Til Odelstinget
I proposisjonen foreslår departementet for det første
enkelte endringer i forbrukerkjøpsloven. Bakgrunnen for
endringene er blant annet at Stortingets justiskomité ved
behandlingen av Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp
(forbrukerkjøpsloven) ønsket utredet enkelte spørsmål.
Justiskomiteens flertall ba for det første regjeringen
komme tilbake til Stortinget med forslag til en ny bestemmelse om
garantier i forbrukerkjøpsloven. Departementet foreslår
på bakgrunn av en høring om spørsmålet
at en slik regel innføres.
Justiskomiteens flertall signaliserte videre at det så det
som naturlig at også digitale ytelser bør kunne omfattes
av forbrukerkjøpsloven uavhengig av leveransemåte
mellom kjøperen og selgeren. I proposisjonen vurderes spørsmålet
om forbrukervern for digitale ytelser, men det tilrås at
det for tiden ikke gis denne typen regler.
Departementet tar i proposisjonen også opp spørsmålet
om forholdet mellom reklamasjonsbestemmelsene i enkelte kontraktslover
og foreldelseslovens regler. Departementet foreslår at
det inntas en opplysende regel i de aktuelle kontraktslovene for
at forbrukerne skal bli oppmerksomme på at krav kan tapes
som følge av foreldelse uavhengig av den absolutte reklamasjonsfristen
i disse lovene.
I proposisjonen foreslås det videre en endring av lov
om kredittkjøp m.m. slik at det innføres en regel om
utvidet opplysningsplikt ved markedsføring av kreditt.
I finansavtaleloven foreslår departementet en endring for å legge
til rette for innføring av en tilsvarende forskriftsbestemmelse
om utvidet opplysningsplikt for långivere ved markedsføring
av lån.
Det foreslås dessuten en endring i stiftelsesloven. Forslagene åpner
for at Stiftelsestilsynet i enkelttilfeller på visse vilkår
kan unnlate å kunngjøre eller begrense kunngjøringen
av vedtak om opphevelse av stiftelser.
Til sist benytter departementet anledningen til å rette
opp enkelte inkurier i lovverket.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Anne Marit Bjørnflaten, Ingrid Heggø, Hilde Magnusson
Lydvo og Tone Merete Sønsterud fra Fremskrittspartiet,
Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne og Morten Ørsal Johansen,
fra Høyre, Elisabeth Aspaker og André Oktay Dahl,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Saxi, vil fremheve
at det er et sterkt behov for klare regler i kjøp mellom
profesjonelle og forbrukere. Dagens forbrukersituasjon, med et økende
markedspress, nye salgskanaler, økt forbruk og flere teknisk
innrettede forbruksvarer, tilsier godt forbrukervern.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at reglene om kjøp
for forbrukere ikke har vært lette å forstå.
De har delvis fremkommet i den alminnelige kjøpslov, i
en rekke særlover og også gjennom sedvane og handelskutymer.
Komiteen ser på de foreslåtte
lovendringer som viktige for å klargjøre forbrukernes
rettigheter. Informasjon om lover og regler som gjelder for kjøp og
salg av varer er et viktig offentlig ansvar.
Komiteen har forståelse for at det i
en del tilfeller vil være vanskelig for forbrukeren å ta
opp kampen med en næringsdrivende i rettssystemet. Her er
det viktig å være bevisst på avveiningen
mellom den frie avtalerett og forbrukervern mot utilbørlig handelspraksis.
Komiteen merker seg at Regjeringen i stor grad
argumenterer for sterkere forbrukervern i proposisjonen. Det er komiteen fornøyd
med.
Samtidig mener komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre at Regjeringen ikke i tilstrekkelig grad
følger opp med forbrukervennlige forslag til endringer
i loven.
I kapittel 2 i proposisjonen gjennomgås bakgrunnen for
de ulike lovforslagene.
I kontraktspraksis er det vanlig at selgeren påtar seg
en retteplikt i en bestemt tidsperiode gjennom såkalte
garantivilkår. Ved garantien innestår selgeren for
en nærmere spesifisert retteplikt, mens andre misligholdsbeføyelser
i større eller mindre utstrekning kan være fraskrevet
i avtalen. Det nærmere innholdet og virkningen av en garantierklæring
beror på en tolkning av det aktuelle dispositive utsagnet.
Markedsføringsloven har regler om garantier. Den forbyr
bruk av garantiutsagn som ikke gir forbrukeren en bedre rettsstilling
enn han eller hun ellers har i henhold til lov eller ulovfestede
regler.
Også forbrukerkjøpsloven har regler av betydning
for garantier. Det følger av forbrukerkjøpsloven at
det ikke kan avtales eller gjøres gjeldende vilkår som
er ugunstigere for forbrukeren enn det som følger av loven.
Dette innebærer at garantiavtaler som reduserer forbrukerens
vern i forhold til loven, ikke kan gjøres gjeldende. Hvis
det foreligger en mangel i lovens forstand, kan forbrukeren påberope
seg alle misligholdsbeføyelsene på de vilkår
loven oppstiller.
Bakgrunnen for at Stortinget ba Regjeringen fremme forslag om
en ny garantibestemmelse, var blant annet at man i Sverige har en
bestemmelse om garantier.
På bakgrunn av høringen har departementet kommet
til at bestemmelsen om garantier bør modifiseres sammenliknet
med forslaget i høringsnotatet. Departementet foreslår
at selgeren som et utgangspunkt skal stå fritt til å gi
forbrukerkjøperen visse beføyelser i tilfelle
av feil som ikke utgjør mangler etter loven. Men velger
selgeren å gi en generell garanti, uten å spesifisere
nærmere hva garantien skal dekke sammenliknet med forbrukerkjøpslovens
ordning, foreslår departementet at kjøperen skal
ha rett til å se det som en mangel etter loven dersom gjenstanden ikke
svarer til garantien. Etter departementets syn er det behov for å sikre
klar tale fra selgersiden som kan hindre misforståelser
hos forbrukerne om garantiens innhold og forholdet til forbrukerkjøpslovens
regler. En slik regel vil etter departementets syn også bevisstgjøre
selgere på at garantier bør utformes på en tydelig
måte slik at forbrukeren kan forutse sin rettsstilling.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at det ikke skal kreves at begrepet garanti er brukt for at bestemmelsen
om garantiens mangelsvirkninger kommer til anvendelse. Dette forslaget har
fått bred tilslutning under høringen. At garantien rent
faktisk er tidsbegrenset, skal være tilstrekkelig til at
bestemmelsen får anvendelse. Den vil derfor for eksempel
også omfatte garantier om kjørelengde for en bil.
Departementet vil ellers bemerke at spørsmålet
om selgeren er avtalerettslig bundet f.eks. til en garanti om forventet
levetid av produktet, vil måtte bero på en konkret
vurdering.
Departementet går videre inn for løsningen
som var foreslått i høringsnotatet om at selgeren
hefter for garantier gitt av andre dersom garantien fremstår
for forbrukeren som gitt av selgeren. I hvilken grad det er naturlig å identifisere
selgeren med garantigiveren, vil måtte bero på en
konkret vurdering.
Selgeren bør uansett ha mulighet for å fraskrive seg
ansvar for garantier gitt av andre, noe det har vært bred
enighet om under høringen. Departementet kan ikke se at
det er hensiktsmessig å innføre et krav om at
en slik fraskrivelse skal skje skriftlig da selgeren uansett etter
alminnelige bevisregler vil ha bevisbyrden dersom han hevder at
ansvaret er fraskrevet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, er fornøyd med at
Regjeringen foreslår en ny regel om garantier i forbrukerkjøpsloven.
Selv om det allerede etter gjeldende rett er regler om garantier
både i markedsføringsloven og forbrukerkjøpsloven,
mener flertallet at en ytterligere regulering som
foreslått av Regjeringen, vil virke avklarende og dermed
gi et bedre forbrukervern. Flertallet har merket
seg at departementets forslag i høringsnotatet var omstridt
under høringa. Flertallet har merket seg
at Sverige har vurdert å endre sine regler om
garantier. Selv om man i Sverige har valgt å beholde reglene,
kan debatten tyde på at reglene ikke har vært
entydig vellykkede. Flertallet mener at de justeringene
Regjeringen foreslår i forhold til den svenske løsningen
er hensiktsmessige, og gir en målretta og balansert regel.
Det sentrale er etter flertallets syn at dersom det
gis garantier i tillegg til lovens ordning, klargjøres
det for forbrukeren hva garantien innebærer. Flertallet mener
at Regjeringens forslag i proposisjonen avveier de kryssende interessene
som gjør seg gjeldende på en god måte
og at en regel som foreslått vil gi forbrukerne et godt vern. Flertallet mener
at Regjeringens forslag vil motivere selgere til å utforme
garantier på en tydeligere måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at garantier gitt til forbrukere
må få et lovmessig innhold. Dagens regelverk har
ført til at svært mange selgere og produsenter
opererer med mer eller mindre verdiløse garantier. Ofte
gis garantier med mindre innhold enn de rettigheter som forbrukeren
allerede har som følge av forbrukerkjøpsloven
og andre lover. Det er grunn til å tro at slike garantier
gis for å villede og til en viss grad skjule for forbrukeren
det fulle sett rettigheter som forbrukeren allerede er gitt ved
lov.
Disse medlemmer mener at det bør innføres tilsvarende
regel som i Sverige og Finland. Justiskomiteens flertall uttalte
i Innst. O. nr. 69 (2001-2002) seg positivt om en slik regel og
sa blant annet følgende:
"... vil påpeke at garantibegrepet i forbrukerkjøp i
stor grad har forvirret forbrukeren og i flere tilfeller innskrenket
rettighetene ut fra kjøpslovgivningen. Flertallet ønsker
derfor en klargjøring av garantibegrepet, og at det knyttes
klare rettsvirkninger til dette når det tas i bruk."
Disse medlemmer merker seg at departementet deretter
sendte ut høringsforslag om en slik regel, men har overraskende
snudd og laget en langt svakere regel som ikke sier mer enn det
som allerede er gjeldende rett.
Disse medlemmer ønsker en sivilrettslig
regel som sier at ved brudd på en garanti skal kjøper som
minimum kunne kreve samme rettigheter som når det er en
vanlig kjøpsrettslig mangel ved varen. Brudd på en
garanti likestilles med andre ord med en mangel. Det vil si: Er
garantien brutt, kan dermed kjøper i første omgang
kreve retting av feilen, eller omlevering hvis dette ikke er uforholdsmessig.
Hvis ikke retting eller omlevering er aktuelt, kan kjøper kreve
et forholdsmessig prisavslag. Dersom feilen er vesentlig, kan kjøper
heve kjøpet. Selgere står fritt til å gi
garanti med bedre rettigheter for kjøper, men friheten
til å gi dårligere beskyttelse fjernes. Garantier som
gir svakere rettigheter enn loven, er etter disse medlemmers syn
verdiløse for kundene og fører bare til forvirring
og til at fokus tas vekk fra de lovbestemte rettighetene. Alle er
tjent med at slike garantier forsvinner.
Disse medlemmer tar derfor opp departementets
opprinnelige forslag og fremmer følgende forslag:
"§ 18 a Garantier skal lyde:
Har selgeren forpliktet seg til innenfor et gitt tidsrom å svare
helt eller delvis for tingens anvendelighet eller andre egenskaper
(garanti), foreligger det en mangel dersom tingen ikke svarer til
selgerens forpliktelse. Dette gjelder ikke dersom det gjøres
sannsynlig at feilen skyldes en ulykkeshendelse, feil håndtering
av varen eller annet forhold på kjøperens side.
Dersom en garanti gitt av andre enn selgeren fremstår
for forbrukeren som om den er gitt av selgeren, anses mangel å foreligge
under de samme forutsetninger som fremgår av første
ledd. Dette gjelder likevel ikke dersom selgeren før kjøpet
meddeler kjøperen at han ikke er bundet av en garanti gitt
av andre.
En garanti er rettslig bindende for garantigiveren på de
vilkår som er fastsatt i garantierklæringen og
i tilknyttet reklame.
En garanti begrenser ikke forbrukerens rettigheter etter loven
her, jf. § 3 første ledd."
Krav som følge av kontraktsrettslige mangler kan bortfalle
etter reklamasjonsregler i særlovgivningen eller kontrakt.
Videre er mangelskrav underlagt reglene i foreldelsesloven.
I dag gjelder regelsettene side om side, slik at selgeren eller
tjenesteyteren kan velge å påberope seg det regelsettet
som først fører til bortfall av kjøperens
eller tjenestemottakerens krav.
Krav som oppstår ved mislighold av en kontrakt, foreldes
"fra den dag da misligholdet inntrer". For mangelskrav innebærer
bestemmelsen at leveringstidspunktet normalt må legges
til grunn ved fastsetting av fristens utgangspunkt. Den alminnelige
foreldelsesfristen er tre år, men i en del tilfeller hjemler foreldelsesloven
tilleggsfrister.
I forskjellige kontraktslover er det også regler om reklamasjonsplikt,
det vil si en plikt til å komme med innsigelser ved motpartens
mislighold av de kontraktsrettslige forpliktelsene. Absolutte reklamasjonsfrister,
som kjøperen eller tjenestemottakeren må overholde
for at krav som følge av mangler skal være i behold,
finnes i kjøpsloven, avhendingslova, forbrukerkjøpsloven,
håndverkertjenesteloven og bustadoppføringslova.
Oversittelse av fristene fører som utgangspunkt til fullt
rettstap, slik som ved foreldelse. I tillegg til de absolutte reklamasjonsfristene gjelder
at kravet uansett må fremsettes innen rimelig tid.
I ordinære kjøp gjelder det en frist på to år.
Også i forbrukerkjøp er utgangspunktet en to-årsfrist,
men fristens lengde er fem år når tingen eller
deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre.
I Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp
(forbrukerkjøpsloven) tok departementet opp spørsmålet
om forholdet mellom reklamasjon og foreldelse. Departementet viste
til at et mangelskrav etter gjeldende regler etter omstendighetene
kan foreldes før den absolutte reklamasjonsfristen er utløpt. De
nåværende reglene kan dermed virke som en felle for
kjøpere som tror det er tilstrekkelig for å avbryte alle
frister at det er reklamert formløst etter kjøpsloven.
Det kan komme som en ubehagelig overraskelse på kjøperen
om selgeren i en tvist som trekker ut, bare venter på at
foreldelseslovens frist utløper, for så å påberope
seg at kjøperens krav er foreldet. Departementet stiller
spørsmål om rimeligheten av dagens ordning. Den
kan i alle fall være vanskelig å forstå for
lekfolk. På denne bakgrunn opplyste departementet at det
tok sikte på å komme tilbake til spørsmålet om
forholdet mellom reklamasjonsreglene og foreldelsesloven.
Slik departementet ser det, knytter behovet for en lovendring
seg først og fremst til at forbrukeren ikke kjenner til
foreldelsesreglene, herunder at det kreves særlige skritt
etter foreldelsesloven for å avbryte foreldelsesfristen.
En mulighet for å styrke forbrukerens kunnskap om foreldelsesreglene
er å gjøre en tilføyelse i reklamasjonsbestemmelsene
i de enkelte kontraktslovene, slik at de opplyser om at foreldelsesreglene
gjelder ved siden av reklamasjonsreglene. Blant annet for å unngå at
lovverket svulmer opp bør man i utgangspunktet søke å unngå å ta
inn slike rene opplysningsbestemmelser i lovverket. På den
annen side kan man si at det i disse særlige tilfellene
er påvist et visst behov for en opplysende regel som nevnt.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å tilføye
følgende bestemmelse i de aktuelle reklamasjonsreglene
i forbrukerkjøpsloven, håndverkertjenesteloven,
avhendingslova og bustadoppføringslova:
"Retten til å gjøre mangelen gjeldende kan
også tapes etter foreldelseslovens regler om foreldelse."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det i forbrukerkontraktslovgivningen
generelt opereres med både reklamasjons- og foreldelsesregler. Flertallet har
merket seg at flere høringsinstanser reiser spørsmål
om forslaget i høringsnotatet - om at foreldelse for krav
som er underlagt en absolutt reklamasjonsfrist på fem år
ikke skal inntre så lenge reklamasjonsfristen løper
- er treffende for det man ønsker å oppnå. Flertallet vil
påpeke at problemet består i at forbrukeren ikke kjenner
til at det i tillegg til reklamasjonsreglene gjelder krav om avbrudd
av foreldelse etter foreldelsesloven.
Flertallet er glad for at det i proposisjonen foreslås
en opplysende bestemmelse i ulike forbrukerkontraktslover, og at
forbrukerens behov for informasjon om forholdet mellom reklamasjons-
og foreldelsesreglene dermed styrkes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre merker seg de sterke argumenter som har
fremkommet for å synkronisere reglene for reklamasjonsfrister
og foreldelse. Det synes som om de norske reglene med ulike frister
er et unntak fra hvordan slike regler er i andre land. Det kan også virke
som om de ulike fristene har vokst frem ikke fordi det er gjort
et bevisst valg, men fordi lovgiver tidligere ikke har sett de to
regelsett i sammenheng.
Disse medlemmer merker seg at enkelte høringsuttalelser
er negative til å samkjøre fristene. Det velger disse
medlemmer å ikke vektlegge da det må antas
at også næringsdrivende bør se seg tjent med
synkroniserte frister som det er langt enklere å forklare
kundene. Argumentet om at en samkjøring av fristene er
en begrensning i avtaleretten er lite holdbart. Riktignok kan det
hevdes at enkeltforbrukere kunne tenkes å selv velge å ha
to frister å holde seg til, men det er svært lite
trolig at flertallet av forbrukere ønsker mer enn én
frist å forholde seg til.
Disse medlemmer viser til at Forbrukerrådet
har dokumentert at forskjellen mellom de to fristene ikke bare er
en teoretisk problemstilling. I en rekke saker hvor forbrukere har
reklamert innen femårsfristen har de tapt saken pga foreldelse.
Det er viktig å være klar over at de sakene som
ender med domstolsbehandling eller vedtak i Forbrukertvistutvalget, utgjør
en brøkdel av de samlede forbrukertvister. Det er derfor
grunn til å tro at vi her bare ser "toppen av isfjellet"
når det gjelder dette problemet.
Disse medlemmer merker seg at de hensyn som foreldelsesreglene
skal ivareta, nemlig å sørge for at krav blir
gjort opp og hindre at noen må betale to ganger, er tilstrekkelig
ivaretatt gjennom reklamasjonsreglene. Det er ikke behov for et
tosporet system i disse sakene. Tvert om er det uheldig, fordi foreldelsesreglene
virker som en "felle", slik Barne- og likestillingsdepartementet
påpekte i sin høringsuttalelse.
Disse medlemmer mener at det skal innføres
en regel om at ved krav som er underlagt fem års reklamasjonsrett,
skjer ikke foreldelse så lenge reklamasjonsfristen løper.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 30 nytt andre ledd skal lyde:
For misligholdskrav som er underlagt en lovbestemt absolutt reklamasjonsfrist
på fem år, inntrer ikke foreldelse etter loven
her så lenge reklamasjonsfristen løper."
Departementet presiserer innledningsvis under dette punkt at
kjøp av fysiske ting via nettverk omfattes av dagens kjøpslover,
for eksempel kjøp av klær, bøker osv.
på Internett. Etter gjeldende rett er overdragelse av datafiler
lagret på fysiske objekter, for eksempel en CD, også omfattet
av kjøpslovgivningen. Det samme gjelder når det
ved kjøp av datamaskiner følger med
programvare som ligger lagret som filer i maskinens harddisk. Overføring
av filer gjennom nettet anses derimot ikke som kjøp etter
gjeldende rett, i og med at filene da ikke vil være lagret
på et fysisk objekt. Forbrukeren kan imidlertid etter omstendighetene
påberope seg ulovfestede kontraktsrettslige prinsipper
som grunnlag for krav mot medkontrahenten. Spørsmålet
som drøftes er i hvilken grad kjøp av slike digitale
ytelser bør være regulert av forbrukerkjøpsloven.
Departementet gav professor dr. juris Olav Torvund i oppdrag å utrede
spørsmålet om digitale ytelser. Torvunds vurderinger
og forslag er inntatt i rapporten "Forbrukerkjøpslovens
anvendelse ved levering av digitale ytelser" (2004). Torvund finner
at det bare er behov for enkelte endringer i forbrukerkjøpsloven
for at loven skal kunne få anvendelse på digitale
ytelser. I rapporten er det fremsatt forslag til slike bestemmelser.
Etter Torvunds oppfatning kan forbrukerkjøpsloven tilpasses
erverv av digitale filer der filene lagres hos forbrukeren slik
at han får permanent tilgang, ved å gjøre
enkelte tilføyelser i fire av lovens bestemmelser (om lovens
anvendelse i noen særlige forhold, om levering, om risikoovergang
og om gjennomføring av heving).
Etter en samlet vurdering er det etter Justisdepartementets oppfatning
ikke holdepunkter for å hevde at (det faktiske) forbrukervernet
er utilstrekkelig når det gjelder nedlasting via nettverk
i dag. Etter hvert som utbredelsen av slike transaksjoner eventuelt
når et større omfang, kan det likevel ikke utelukkes
at det vil oppstå et konkret behov for lovregulering på området.
Hva dette behovet vil bestå i, er det vanskelig å gi
svar på i dag. Det er ikke uten videre gitt at den beste
løsningen vil være å la forbrukerkjøpslovens regler
få anvendelse på nedlasting. Den tekniske utviklingen
og aktørenes adferd kan etter Justisdepartementets oppfatning
tenkes å synliggjøre andre reguleringsbehov.
Departementet er derfor blitt stående ved at det ikke
nå bør fremmes forslag om forbrukerregler om nedlasting
via nettverk. Samtidig vil Justisdepartementet understreke at målet
på sikt vil være å innføre forbrukerregler,
men da etter at markedet har utviklet seg ytterligere. Departementet
vil se hen til utviklingen internasjonalt på dette området,
herunder innen EU.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at det
for digitale ytelser er snakk om internasjonale markeder og aktører,
og at dette taler for at man ser hen til utviklingen internasjonalt,
og da særlig det europeiske markedet, når det gjelder
forbrukerlovgivning.
Flertallet vil vise til at det i EU for tiden
pågår et stort kontraktsprosjekt som blant annet
innebærer at man ser nærmere på forbrukerkjøpsperspektivet (som
i Norge er gjennomført i forbrukerkjøpsloven). Ett
spørsmål som er reist ved dette arbeidet, er hvorvidt
direktivet også bør utvides til å gjelde
andre typer ytelser, f.eks. digitale ytelser. Flertallet mener at
forbrukervernet også bør omfatte digitale ytelser. Flertallet mener
imidlertid at siden nettjenester ikke kjenner landegrenser, vil
det være en forutsetning for at lovverket skal kunne fungere
etter hensikten til fordel for forbruker, at det arbeides internasjonalt
for felles forbrukerregler på dette området, og
at Norge også deltar aktivt i dette arbeidet for å sikre norske
forbrukeres rettigheter.
Flertallet ser fram til et felleseuropeisk regelverk
for nettjenester, men deler Regjeringens syn om at i påvente
av at dette lar seg realisere kan det framstå som villedende
for forbruker at også nettjenester tas inn i forbrukerkjøpsloven,
fordi rettighetene vil kunne framstå som vilkårlige
for forbruker, avhengig av hvilke(t) land produktet er solgt fra.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Innst. O. nr. 69 (2001-2002)
hvor et flertall skriver:
"Flertallet ser det som naturlig at også digitale ytelser
bør kunne omfattes av forbrukerkjøpsloven uavhengig
av leveransemåte mellom kjøper og selger. Flertallet
ber Regjeringen vurdere å innarbeide disse endringene parallelt
med endringer i strømforsyning som en del av forbrukerkjøpsloven.
Dette er viktig fordi digitale kjøp blir stadig mer brukt,
ikke minst blant ungdom. Det er derfor viktig at også dette området
dekkes av forbrukerkjøpslovgivningen."
Disse medlemmer merker seg utredningen fra professor
dr. juris Olav Torvund; "Forbrukerkjøpslovens
anvendelse ved levering av digitale ytelser".
Disse medlemmer er enig med Torvund i at sett
fra et praktisk synspunkt, kan valget mellom digital overføring
gjennom nett eller levering av et fysisk eksemplar være
et spørsmål om hensiktsmessig leveringsmåte.
Hvis datamengden ikke er for stor, og man har tilstrekkelig båndbredde
(linjekapasitet), vil levering gjennom nett fremstå som
langt mer hensiktsmessig. Man får ytelsen i løpet
av noen få minutter i stedet for om noen dager, slik at
man kan ta den i bruk med en gang. Har man først bestemt
seg for å anskaffe en film, musikk eller et dataprogram,
så er man sjelden interessert i å vente lenger
enn nødvendig.
Disse medlemmer mener at det for norske innholdsleverandører
vil være et forretningsmessig fortrinn med slikt forbrukervern.
I konkurranse med leverandører som ikke er underlagt tilsvarende
regler er det grunn til å tro at forbrukerne vil velge
norske leverandører. Disse medlemmer ser
det som en fordel at norske regler ligger i forkant av den lovmessige
utviklingen i andre land.
Disse medlemmer viser til at for et stadig økende
antall forbrukere er det allerede slik i dag at mye innhold leveres
digitalt ved overføring, og det er svært liten
grunn til å tro at mengden digitalt overført innhold
ikke vil øke betraktelig. Disse medlemmer mener
at det er grunn til å tro at når antallet slike kjøp
sterkt øker så trenger forbrukerne det samme rettslige
vern som ved andre kjøp. Innhold som er overført
digitalt er ikke vesentlig forskjellig fra innhold levert på andre
måter. Disse medlemmer vil derfor foreslå fulle
forbrukerrettigheter også for digitalt innhold levert ved
overføring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre merker seg at Regjeringen i liten grad
redegjør for forskjeller og likheter mellom nedlasting
og streaming av digitalt innhold. Det er kanskje ikke så rart,
all den tid Regjeringen heller ikke ønsker å innføre
forbrukerrettigheter for noe overført innhold. Siden disse
medlemmer foreslår fulle rettigheter er det nødvendig å diskutere forskjeller
og likheter mellom nedlasting og streaming.
Disse medlemmer mener at i begge tilfeller er
det vesentlige likheter. Forbrukeren betaler for innhold og det
leveres ved overføring. I mange tilfeller vil ikke forbrukeren
ha noe forhold til om innholdet blir lastet ned eller streamet,
da mange forbrukere ikke har tilstrekkelig PC-kompetanse til å gjenkjenne forskjellen.
Det er også slik at mye innhold som tilsynelatende er flyktig
eller forgjengelig, slik som streamet innhold er, i realiteten blir
lagret i ulike midlertidige nedlastningsområder. Slikt
innhold kan, selv om det er ment for streaming, faktisk gjenfinnes som
om det har blitt nedlastet.
Disse medlemmer mener videre at det er vanskelig å forutse
den teknologiske utviklingen. Siden utviklingen kan viske ut et
eventuelt skille mellom nedlasting og streaming er det lite hensiktsmessig
med et slikt skille.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Innst. O. nr. 69 (2001-2002)
hvor et flertall skriver:
"Flertallet mener det bør vurderes om ikke forbrukerkjøpsloven
også bør gjelde for nettsideredaktører,
slik at redaktørene blir ansvarlige for kjøp som går
via deres nettside."
Disse medlemmer merker seg at det er betydelige
avgrensningsproblemer knyttet til i hvilken grad det enkelte nettsted
selv er ansvarlig for salg av digitale ytelser, eller om det kun
er slik at annonsører på nettstedet er den reelle
selger. Disse medlemmer mener at grenseoppgangen
mellom redaktør med ansvar for salg og redaktør
som har solgt annonseplass til selger er vanskelig. Det bør
fastsettes ved forskrift hensiktsmessige regler som ivaretar forbrukernes
rettigheter, samtidig som det ikke legges urimelig ansvar på nettsideredaktører
som i liten grad har forretningsmessig kontroll over eller interesse
i salget av det digitale innholdet.
Disse medlemmer foreslår derfor:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere grenseoppganger i forbindelse
med ansvar for nettsideredaktør og fastsette forskrift
for dette."
Videre foreslår disse medlemmer følgende endring
i forbrukerkjøpsloven:
"§ 2 første ledd nytt punkt d skal
lyde:
§ 5 nytt tredje ledd skal lyde:
Ved levering av datafiler ved nedlasting, skal filen være
tilgjengelig for nedlasting fra kjøpet ble inngått
eller fra et senere avtalt tidspunkt. Filen skal være tilgjengelig
i et tidsrom som gir kjøper rimelig tid til å gjennomføre
nedlastingen. Dersom kjøper skal få tilsendt en
kode som er nødvendig for å kunne nyttiggjøre
seg filen som forutsatt, skal denne sendes uten ugrunnet opphold.
Ved levering av datafiler ved umiddelbar bruk, skal innholdet være
tilgjengelig for bruk i den tidsperiode kjøpet er gjort
for.
Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.
§ 14 nytt femte ledd skal lyde:
Ved levering av datafiler har kjøper også etter
at risikoen har gått over til denne, rett til å få filen
levert på nytt mot å betale leveringsomkostningene,
forutsatt at dette kan skje uten vesentlig utgift eller ulempe for
selgeren.
§ 49 annet ledd nytt annet punktum, slik at
annet ledd blir lydende:
Er kjøpet helt eller delvis oppfylt fra noen av sidene,
kan det mottatte kreves tilbakeført. Ved levering av datafiler
plikter kjøper å tilintetgjøre eller
på annen måte gjøre uanvendelig eksemplarer
som kjøper selv har fremstilt. En part kan likevel holde
tilbake det som er mottatt, inntil den andre gir tilbake det han
eller hun har fått. Tilsvarende gjelder når parten har
krav på erstatning eller rente, og betryggende sikkerhet
ikke blir stilt."
Ved opptak av lån trenger forbrukere informasjon om
det låneproduktet som tilbys, for å ha et godt grunnlag
for å ta stilling til tilbudet. En sentral opplysning er
opplysning om den effektive årlige renten på lånet.
Nærmere regler om markedsføring av lån
er gitt i låneavtaleforskriften som er gitt med hjemmel
i finansavtaleloven.
Et krav om at det skal opplyses om effektiv rente ved skriftlig
markedsføring av lånetilbud der det opplyses om
kredittvilkår, følger også både
av forskrifter og finansieringsvirksomhetsloven. Videre gjelder
det en tilsvarende opplysningsplikt ved markedsføring av
kreditt til forbrukere i forbindelse med kjøp av varer
eller tjenester etter kredittkjøpsloven. I det nevnte regelverket
om markedsføring av lån og kreditt inntrer plikten
til å opplyse om effektiv rente mv. bare i tilfeller der
det gis opplysninger om låne- eller kredittvilkår.
Regelverket rammer ikke såkalt nøytral markedsføring
der slike opplysninger ikke gis.
Justisdepartementet sendte i juni 2006 på høring et
forslag om endring av låneavtaleforskriften. Forslaget
i høringsnotatet gikk i korthet ut på at det skal opplyses
om effektiv rente ved all markedsføring av lån
som omfattes av finansavtaleloven, og ikke bare ved markedsføring
av lån der det opplyses om lånevilkår
mv., slik rettstilstanden er i dag. På bakgrunn av denne
høringen sendte departementet i oktober 2006 en invitasjon
til et høringsmøte om en tilsvarende endring i
kredittkjøpsloven.
På bakgrunn av høringen er departementet kommet
til det er ønskelig å utvide opplysningsplikten ved
markedsføring av lån etter finansavtaleloven,
og tar sikte på en endring av låneavtaleforskriften
i samsvar med dette. Departementet mener videre at det er ønskelig
med en utvidet opplysningsplikt også i kredittkjøpstilfellene,
og foreslår derfor å endre kredittkjøpsloven.
Etter departementets syn taler hensynet til forbrukeren for at man
gir slike regler. En utvidet opplysningsplikt vil kunne gjøre
det lettere for forbrukeren å sette seg inn i ulike låne-
og kredittilbud, og vurdere disse tilbudene i forhold til sin egen økonomiske
stilling.
Det er reist spørsmål i høringsrunden
om finansavtaleloven § 48 gir hjemmel for å gi
slike regler om markedsføring som foreslått i
høringsnotatet. Departementet er etter en samlet vurdering
kommet til at det kan være tvil om finansavtaleloven gir
tilstrekkelig hjemmel til å gi så omfattende regler
om markedsføring som det her er tale om. Departementet
har derfor kommet til at det bør foretas en presisering
i finansavtaleloven § 48 sjette ledd om at bestemmelsen også gir
adgang til å gi regler om markedsføring av lånetilbud.
Komiteen er glad for at Regjeringen
vil utvide opplysningsplikten ved markedsføring av lån
etter finansavtaleloven, og at Regjeringen tar sikte på en endring
av låneavtaleforskriften i samsvar med dette. En utvidet
opplysningsplikt også i kredittkjøpstilfellene
vil kunne gjøre det lettere for forbrukeren å sette seg
inn i ulike låne- og kredittilbud, og vurdere disse tilbudene
i forhold til sin egen økonomiske stilling. Regelverket
vil da ramme også såkalt nøytral markedsføring.
Det skal da opplyses om effektiv rente ved all markedsføring
av lån som omfattes av finansavtaleloven, og ikke bare
ved markedsføring av lån der det opplyses om lånevilkår
mv., slik rettstilstanden er i dag.
Opphevelse av en stiftelse er å anse som en omdanning
av stiftelsen. Det følger av stiftelsesloven at med omdanning
menes i loven en endring eller opphevelse av den rettslige disposisjonen
som danner grunnlaget for stiftelsen, eller av stiftelsens vedtekter.
Stiftelsestilsynet kan omdanne stiftelser, mens vedtektene for den
enkelte stiftelse kan gi også andre myndighet til å foreta
omdanning. Når vedtektene legger myndighet til å omdanne
en stiftelse til andre, skal Stiftelsestilsynet prøve om
vedtaket er i samsvar med loven og vedtektene. Stiftelsestilsynet
skal velge et avviklingsstyre for stiftelsen, og kunngjøre
et vedtak om å oppheve stiftelsen. Kunngjøringen
skal rykkes inn i Brønnøysundregistrenes elektroniske
kunngjøringspublikasjon og i tillegg to ganger med minst en
ukes mellomrom i en avis som er alminnelig lest på stedet.
I kunngjøringen skal stiftelsens kreditorer varsles om
at de må melde sine krav til avviklingsstyrets leder innen
to måneder fra kunngjøringen i Brønnøysundregistrene.
I tillegg fremgår det av loven at alle kreditorer med kjent
adresse så vidt mulig skal ha særskilt varsel
om opphevelsesvedtaket.
I departementets høringsnotat, som ble sendt ut ved
brev 18. september 2006, ble det foreslått en
ny regel i stiftelsesloven som åpner for at Stiftelsestilsynet
kan unnlate å kunngjøre et vedtak om opphevelse av
en stiftelse dersom kunngjøring ikke anses nødvendig
for å ivareta hensynet til stiftelsens kreditorer.
Det er først og fremst det store antallet opphevelsessaker
man venter i tiden som kommer, som er bakgrunnen for forslaget i
høringsbrevet om å åpne for at Stiftelsestilsynet
kan unnlate å kunngjøre vedtak om opphevelse av
stiftelser. Det må legges til grunn at i mange av disse
sakene vil kunngjøring være unødvendig
fordi det dreier seg om stiftelser som det ikke har vært
aktivitet i på flere år (og som dermed neppe har
ukjente kreditorer), og som ikke har egenkapital (slik at det uansett
ikke er midler til dekning av kreditorene).
Under høringen har de høringsinstansene som har
gått imot forslaget, tatt til orde for at adgangen til å unnlate
kunngjøring bør begrenses tidsmessig. Departementet
er enig i at hensynet til kreditorene kan tale mot en så generell
unntaksregel som ble foreslått i høringsbrevet
- tatt i betraktning at problemstillingen først og fremst
gjør seg gjeldende i en overgangsperiode. Departementet
foreslår derfor en ny overgangsregel i stiftelsesloven
som innebærer at Stiftelsestilsynet på visse vilkår
kan unnlate å kunngjøre opphevelsesvedtak i en
periode frem til utgangen av 2008. Det er i denne perioden Stiftelsestilsynet
forventer et spesielt høyt antall opphevelsessaker, og
det er først og fremst i denne perioden det må forventes at
en stor del av opphevelsessakene vil dreie seg om stiftelser som
det ikke er aktivitet i, og som ikke har egenkapital.
Departementet foreslår i tillegg til overgangsregelen
en endring av § 52 annet ledd femte punktum som åpner
for at Stiftelsestilsynet kan unnlate å kunngjøre
i avisen dersom tilsynet finner at hensynet til stiftelsens kreditorer
er tilstrekkelig ivaretatt uten slik kunngjøring. Forslaget
må ses på bakgrunn av kostnadene kunngjøring
i avisene medfører, og at det kan være gode grunner
for å unnlate slik kunngjøring også etter
at overgangsperioden er over.
Komiteen synes det er svært
bra at Regjeringen tar tak i og forenkler regelverket når
det gjelder kunngjøring. Komiteen viser
her til det store antallet opphevelsessaker man venter i tiden som
kommer, og er enig både i overgangsbestemmelsene og i at
man åpner for at Stiftelsestilsynet kan unnlate å kunngjøre
i aviser dersom tilsynet finner at hensynet til stiftelsens kreditorer
er tilstrekkelig ivaretatt uten slik kunngjøring.
Forslagene i proposisjonen vil ha begrensede økonomiske
og administrative konsekvenser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at problemet med angrep
på nettsider kan sies å vokse. Hacking og endring
av innholdet på nettsider utgjør i noen tilfeller
ikke bare et problem for nettsidens eier og redaktør. I
stadig økende grad brukes slike angrep på nettsider
til å forlede, forvirre og fuske en uskyldig tredjepart.
I de tilfeller hvor det tilbys tjenester eller digitalt innhold,
og det er en forretningsmessig transaksjon, gjerne med betalig utført
over nettsiden, utgjør nettsideangrep også et
angrep på forbrukernes vern og enkeltindividets interesser.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede og foreslå at det
gjøres ulovlig å angripe nettsider."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil gjøre oppmerksom
på at Datakrimutvalgets utredning NOU 2007:2 Lovtiltak
mot datakriminalitet, inneholder en rekke forslag på dette
området. Utredningen er nå sendt ut på høring,
og vil bli fulgt opp av Justisdepartementet som ledd i arbeidet med
ny spesiell del av straffeloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at mange forbrukere synes
en del markedsføring og reklame kan være vanskelig å forholde
seg til fordi det gis for lite informasjon, informasjon som er vanskelig å forstå uten
spesiell kompetanse, eller fordi det som presenteres er vanskelig å sammenligne
med andre tilbud. Nettopp av denne grunn er det sterke sanksjoner
mot villedende reklame og markedsføring i markedsføringsloven.
Disse medlemmer vil understreke at det er viktig
at markedsføring i minst mulig grad kan misforstås.
Næringsdrivende bør derfor sikre seg at markedsføringen
er mest mulig klargjørende og informativ.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil gjøre oppmerksom
på at Barne- og likestillingsdepartementet arbeider med
en revisjon av markedsføringsloven.
Komiteens utkast til innstilling ble 17. april 2007 oversendt
familie- og kulturkomiteen til uttalelse. Familie- og kulturkomiteen
hadde følgende merknad:
"Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
May-Helen Molvær Grimstad, og Venstre, Trine Skei Grande,
mener det er viktig å bevisstgjøre selgere om
at garantier bør utformes på en tydelig måte
slik at forbrukerne kan forutse hva de har krav på. Disse medlemmer mener
det forslaget som ligger i proposisjonen gir for svak beskyttelse
for forbrukerne. Disse medlemmer støtter
forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet om en sivilrettslig
regel som sier at ved brudd på en garanti skal kjøper
som minimum kunne kreve samme rettigheter som når det er
en vanlig kjøpsrettslig mangel ved varen.
Disse
medlemmer viser til at det i høringsrunden innkom
flere sterke argumenter blant annet fra Forbrukerrådet
for å synkronisere reglene for reklamasjonsfrister og foreldelse. Disse
medlemmer viser til at justiskomiteens mindretall fra Høyre og
Fremskrittspartiet foreslår at det innføres en
regel om at ved krav som er underlagt 5 års reklamasjonsrett,
skjer ikke foreldelse så lenge reklamasjonsfristen løper. Disse
medlemmer støtter dette forslaget.
Disse
medlemmer er enig med mindretallet fra Høyre og
Fremskrittspartiet i at digitale ytelser bør kunne omfattes
av forbrukerkjøpsloven uavhengig av leveransemåte
mellom kjøper og selger. Disse medlemmer mener
forbrukere trenger samme rettslige vern enten musikken eller filmen
kjøpes i butikk eller over nett som nedlastbar fil og støtter derfor
forslagene fra Høyre og Fremskrittspartiet om dette. Disse
medlemmer støtter også forslagene fra
Høyre og Fremskrittspartiet om ansvar for nettsideredaktører.
Disse
medlemmer er tilfreds med at Regjeringen vil utvide opplysningsplikten
ved markedsføring av lån etter finansavtaleloven,
og at Regjeringen tar sikte på en endring av låneavtaleforskriften
i samsvar med dette. Disse medlemmer støtter
forslagene i proposisjonen om utvidet opplysningsplikt.
For øvrig
viser partiene til merknader fra de respektive partiers fraksjoner
i Justiskomiteen."
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
§ 2 første ledd nytt punkt d skal lyde:
Forslag 2
§ 5 nytt tredje ledd skal lyde:
Ved levering av datafiler ved nedlasting, skal filen være tilgjengelig for nedlasting fra kjøpet ble inngått eller fra et senere avtalt tidspunkt. Filen skal være tilgjengelig i et tidsrom som gir kjøper rimelig tid til å gjennomføre nedlastingen. Dersom kjøper skal få tilsendt en kode som er nødvendig for å kunne nyttiggjøre seg filen som forutsatt, skal denne sendes uten ugrunnet opphold. Ved levering av datafiler ved umiddelbar bruk, skal innholdet være tilgjengelig for bruk i den tidsperiode kjøpet er gjort for.
Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.
Forslag 3
§ 14 nytt femte ledd skal lyde:
Ved levering av datafiler har kjøper også etter at risikoen har gått over til denne, rett til å få filen levert på nytt mot å betale leveringsomkostningene, forutsatt at dette kan skje uten vesentlig utgift eller ulempe for selgeren.
Forslag 4
§ 18 a Garantier skal lyde:
Har selgeren forpliktet seg til innenfor et gitt tidsrom å svare helt eller delvis for tingens anvendelighet eller andre egenskaper (garanti), foreligger det en mangel dersom tingen ikke svarer til selgerens forpliktelse. Dette gjelder ikke dersom det gjøres sannsynlig at feilen skyldes en ulykkeshendelse, feil håndtering av varen eller annet forhold på kjøperens side.
Dersom en garanti gitt av andre enn selgeren fremstår for forbrukeren som om den er gitt av selgeren, anses mangel å foreligge under de samme forutsetninger som fremgår av første ledd. Dette gjelder likevel ikke dersom selgeren før kjøpet meddeler kjøperen at han ikke er bundet av en garanti gitt av andre.
En garanti er rettslig bindende for garantigiveren på de vilkår som er fastsatt i garantierklæringen og i tilknyttet reklame.
En garanti begrenser ikke forbrukerens rettigheter etter loven her, jf. § 3 første ledd.
Forslag 5
§ 30 nytt andre ledd skal lyde:
For misligholdskrav som er underlagt en lovbestemt absolutt reklamasjonsfrist på fem år, inntrer ikke foreldelse etter loven her så lenge reklamasjonsfristen løper.
Forslag 6
§ 49 annet ledd skal lyde:
Er kjøpet helt eller delvis oppfylt fra noen av sidene, kan det mottatte kreves tilbakeført. Ved levering av datafiler plikter kjøper å tilintetgjøre eller på annen måte gjøre uanvendelig eksemplarer som kjøper selv har fremstilt. En part kan likevel holde tilbake det som er mottatt, inntil den andre gir tilbake det han eller hun har fått. Tilsvarende gjelder når parten har krav på erstatning eller rente, og betryggende sikkerhet ikke blir stilt.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen vurdere grenseoppganger i forbindelse med ansvar for nettsideredaktør og fastsette forskrift for dette.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen utrede og foreslå at det gjøres ulovlig å angripe nettsider.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i forbrukerkjøpsloven mv.
I
I lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) gjøres følgende endringer:
Ny § 18 a skal lyde:§ 18 a Garantier
Selgeren kan påta seg å svare for feil ved tingen som ikke er en mangel etter reglene i loven, og kan da fastsette hvilke krav forbrukeren kan gjøre gjeldende som følge av feilen. Selgeren kan også påta seg å svare i større utstrekning for en mangel enn etter reglene i loven.
Har selgeren ved en garanti som nevnt i første ledd første punktum forpliktet seg til innenfor et visst tidsrom å svare helt eller delvis for tingens anvendelighet eller andre egenskaper uten å angi på en tydelig måte hvilke feil ved tingen selgeren svarer for og hvilke krav forbrukeren kan gjøre gjeldende som følge av feilen, foreligger det en mangel dersom tingen ikke svarer til selgerens forpliktelse. Dette gjelder likevel ikke hvis selgeren sannsynliggjør at feilen skyldes en ulykkeshendelse, feil håndtering av tingen eller annet forhold på forbrukerens side.
Har andre enn selgeren gitt en garanti som nevnt i annet ledd, og den fremstår for forbrukeren som om den er gitt av selgeren, foreligger en mangel etter reglene i annet ledd. Dette gjelder likevel ikke dersom selgeren før kjøpet meddeler forbrukeren at han eller hun ikke er bundet av en garanti gitt av andre.
En garanti er rettslig bindende for garantigiveren på de vilkår som er fastsatt i garantierklæringen og i tilknyttet reklame, og den begrenser ikke forbrukerens rettigheter etter loven her, jf. § 3 første ledd.
Nåværende § 18 tredje ledd annet og tredje punktum oppheves.§ 27 fjerde ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Retten til å gjøre mangelen gjeldende kan også tapes etter foreldelseslovens regler om foreldelse.
II
I lov 16. juni 1989 nr. 63 om håndverkertjenester m.m. for forbrukere skal § 22 nytt fjerde ledd lyde:
(4) Retten til å gjøre mangelen gjeldende kan også tapes etter foreldelseslovens regler om foreldelse.
III
I lov 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom (avhendingslova) skal § 4-19 nytt fjerde ledd lyde:
(4) Retten til å gjere avtalebrotet gjeldande kan også bli tapt etter reglane om forelding i foreldingslova.
IV
I lov 13. juni 1997 nr. 43 om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m. (bustadoppføringslova) skal § 30 nytt femte ledd lyde:
Retten til å gjere ein mangel gjeldande kan òg bli mista etter reglane om forelding i foreldingslova.
V
I lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) gjøres følgende endringer:
§ 48 sjette ledd skal lyde:
(6) Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om markedsføring av lånetilbud, om krav til innholdet i låneavtalen, om gjennomføring og avgrensning av opplysningsplikten etter § 46 og om bruk og godkjenning av formularer.
§ 71 fjerde ledd skal lyde:
(4) Åpnes gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven hos låntakeren, kan krav rettes mot kausjonisten når gjeldsforhandlingsperioden i henhold til gjeldsordningsloven § 3-4, jf. § 5-1, er utløpt. Har låntakeren stilt pant for gjelden som vil gi långiveren full dekning, gjelder likevel bestemmelsen i tredje ledd.
VI
I lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m. skal § 6 første punktum lyde:
Når det som ledd i næringsvirksomhet markedsføres kreditt som helt eller delvis retter seg til forbrukerkjøper, skal det også opplyses om den effektive rente etter §§ 4 eller 5.
VII
I lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser (stiftelsesloven) gjøres følgende endringer:
§ 52 annet ledd femte punktum skal lyde:
Kunngjøringen i avisen kan gjengis i kortform med henvisning til den elektroniske kunngjøringen, og kan helt unnlates dersom Stiftelsestilsynet finner at hensynet til stiftelsens kreditorer er tilstrekkelig ivaretatt uten slik kunngjøring.
§ 61 bokstav h skal lyde:
h) Frem til 1. januar 2009 kan Stiftelsestilsynet unnlate å kunngjøre vedtak om opphevelse av en stiftelse etter reglene i § 52 annet ledd, dersom tilsynet finner at hensynet til stiftelsens kreditorer er tilstrekkelig ivaretatt uten slik kunngjøring eller ved begrenset kunngjøring. Alle kreditorer med kjent adresse skal uansett så vidt mulig ha særskilt varsel.
Nåværende bokstav h blir ny bokstav i.
VIII
I lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak gjøres følgende endringer:
§ 3-6 annet ledd oppheves.
Nåværende tredje og fjerde ledd blir nye annet og tredje ledd.
IX
I lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven) skal § 9 nr. 2 annet punktum bokstav a lyde:
(a) skaden er voldt i ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet, eller er voldt mens skadelidte er under 18 år,
og
X
Loven trer i kraft straks. Endringen av forbrukerkjøpsloven §§ 18 og 18 a i del I og endringen i del VI trer likevel i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Kongen kan gi nærmere overgangsregler.
Oslo, i justiskomiteen, den 8. mai 2007
Anne Marit Bjørnflaten |
Jan Arild Ellingsen |
leder |
ordfører |