Til Odelstinget
Kapittel 2 inneheld ein omtale av tilhøvet til Grunnlova § 100.
Konklusjonen er at § 100 i Grunnlova ikkje er til hinder for at
prinsippa i Redaktørplakaten blir lovfesta.
I kapittel 3 gjer departementet nærmare greie for gjeldande rett
på området; aksjelovgivinga, Redaktørplakaten, Ver varsam-plakaten,
straffelova og anna regelverk. Konklusjonen i kapitlet er at Redaktørplakaten
har svært stor gjennomslagskraft som avtalerettsleg instrument.
Dette gjeld særleg i tradisjonelle massemedium, men etter kvart
også i nye elektroniske medium.
Kapittel 4 gir ei kort oversikt over regulering, avtaleverk og
praksis rundt vern av redaktørrolla i andre europeiske land. Gjennomgangen
syner at prinsippet om redaksjonell fridom generelt står sterkare
og har lengre tradisjonar i Skandinavia enn i resten av Europa.
I kapittel 5 drøftar departementet behovet for lovfesting av
prinsippet om redaksjonell fridom i media med utgangspunkt i Grunnlovsvernet
av ytringsfridom og dei overordna politiske måla på området. Departementet
konkluderer etter ei samla vurdering med at gode grunnar talar for
å lovfeste eit prinsipp om redaksjonell fridom, og viser mellom
anna til at det er brei støtte i mediebransjen for ei slik lovfesting.
I kapittel 6 drøftar departementet avgrensinga av verkeområdet
for ei lov om redaksjonell fridom i media, dvs. kva for medium som
bør omfattast av lova og rekkjevidda av vernet. Departementet legg
til grunn at lova bør avgrensast til dei media som har som føremål
å drive journalistisk produksjon og formidling av nyhende, aktualitetsstoff
og debatt, inkludert dagsaviser og andre periodiske publikasjonar, kringkastarar
og elektroniske massemedium som har tilsvarande føremål og funksjon
som slike medium. Når det gjeld rekkjevidda for vernet, gjer departementet
framlegg om ei lovtekst som ligg nært opptil ordlyden i redaktørplakaten.
Utkastet slår fast at det høyrer under redaktøren å leie den redaksjonelle verksemda
og at eigaren ikkje kan instruere eller overprøve eigaren i redaksjonelle
spørsmål.
I kapittel 7 gjer departementet framlegg om å lovfeste plikten
til å peike ut ein redaktør i alle medium som blir omfatta av verkeområdet
for lova.
I kapittel 8 vurderer departementet behovet for tilsyn med reglane
i lova og sanksjonar ved brot på lova.
Sjette leddet i § 100 i Grunnlova slår fast det såkalla "infrastrukturkravet",
dvs. det ansvaret offentlege styresmakter har for å "lægge Forholdene
til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale". Infrastrukturkravet
inneber at staten må leggje til rette for dei kanalane og institusjonane
som utgjer infrastrukturen for offentleg utveksling av informasjon
og meiningar. Media er ein sentral del av denne infrastrukturen.
Når media speler ei viktig demokratisk rolle, er det fordi dei
som både arena for og aktørar i samfunnsdebatten er med på å gi
borgarane grunnlag for å ta medvetne og informerte standpunkt til
politiske spørsmål og andre samfunnsspørsmål.
Føresetnaden for at media skal kunne fylle denne rolla, er at
publikum har tillit til at det redaksjonelle innhaldet ikkje er
påverka av tilhøve som er utanforliggjande.
Det er difor eit grunnleggjande prinsipp at det redaksjonelle
innhaldet utelukkande skal vere basert på ei uavhengig journalistisk
vurdering.
Redaktørane skal vere garantistar for at dette blir etterlevd
i praksis. For å kunne gjere dette må redaktøren ha ei uavhengig
stilling og det siste ordet når det gjeld å avgjere kva som skal
publiserast.
Den uavhengige stillinga til redaktøren vil ofte vere under press.
Fordi media gjennom sin kanalvaktarfunksjon har stor påverknadskraft
både over den offentlege dagsordenen, meiningsdanninga og politiske
avgjerder, vil medieomtale kunne ha stor økonomisk eller politisk
verdi (positiv eller negativ) for selskap, organisasjonar, politiske
parti osb. Mange vil difor kunne ha interesse av å påverke den informasjonen
som blir formidla gjennom media.
Spørsmålet om redaksjonell fridom er ikkje berre (og kanskje
heller ikkje i første rekkje) eit spørsmål om tilhøvet mellom redaktør
og eigar/utgivar. Når departementet likevel meiner det er grunn
til å regulere dette tilhøvet særskilt, har det samanheng med at det
selskapsrettslege utgangspunktet er at eigar/utgivar har full instruksjonsrett
over selskapsleiinga, inkludert redaktøren. Departementet ser også
ei fare for at påverknad gjennom dei interne maktstrukturane i eit
selskap eller konsern kan vere vanskelegare både å påvise og motverke
enn eventuelle forsøk på press utanfrå.
I tillegg ser vi no ein del utviklingstrekk som over tid kan
kome til å endre eigarstrukturen i norske medium og korleis eigarane
ser på eiga samfunnsrolle og redaktøren som garantist for redaksjonell
fridom og integritet.
Overgangen til digital teknologi får djuptgripande konsekvensar
for mediemarknaden. Produksjon og distribusjon av innhald krev i
dag mindre ressursar enn tidlegare. Dette betyr for det første at
det stadig blir etablert nye aktørar, både innanfor nye og tradisjonelle
medium. Mange av desse kan vere utan tidlegare erfaring med formidling
av nyhende og informasjon. Samstundes ser vi at medieinvesteringar
i stadig større grad skjer på tvers av landegrensene. Dette får
som konsekvens at det kjem nye aktørar inn på den norske mediemarknaden.
Vi har ingen garantiar for at nye aktørar vil vise like stor respekt
og forståing for prinsippet om redaksjonell fridom som dagens tradisjonsrike
mediehus.
Prinsippet om redaksjonell fridom har stor gjennomslagskraft
i praksis, særleg innanfor dei tradisjonelle media. Når det gjeld
dei nye elektroniske media, er rekkevidda av eit prinsipp om redaksjonell
fridom meir usikker - både rettsleg og praktisk. Det er uklart i
kva grad dei strafferettslege ansvarsreglane gjeld for elektroniske
medium. Dermed er også rekkevidda av eit prinsipp om redaksjonell
fridom som kan utledast av desse reglane, usikker. Og medan nær sagt
alle tradisjonelle massemedium (dagspresse, fjernsyn og radio) vil
vere avtalerettsleg bundne av Redaktørplakaten gjennom medlemskap
i ein eller fleire av presseorganisasjonane, er situasjonen meir blanda
når det gjeld dei nye elektroniske media. Sjølv om dei fleste toneangivande
nettmedia per i dag er knytte til mediehus som har forplikta seg
på Redaktørplakaten, vil andre operere uavhengig både av dei etablerte
mediehusa og presseorganisasjonane. Departementet legg til grunn
at det er viktig å sikre at prinsippet også blir respektert innanfor
elektroniske medium, i den grad desse utøvar ein reell kanalvaktarfunksjon
i samfunnet.
Etter ei samla vurdering legg departementet til grunn at gode
grunnar talar for å lovfeste eit prinsipp om redaksjonell fridom.
Høyringa syner at det er brei støtte i mediebransjen for å lovfeste
prinsippet om redaksjonell fridom i media.
Departementet legg særleg vekt på at ei lovfesting vil tryggje
den redaksjonelle fridomen som ein føresetnad for media si rolle
som kanalar for informasjon og meiningsdanning. Ei lovfesting vil
innebere at medieeigarar vil miste høvet til å oppheve prinsippet
om redaksjonell fridom, til dømes ved å melde seg ut av presseorganisasjonane,
seie opp avtala eller ved å inkludere innskrenkande vilkår i tilsettingskontraktane
til redaktørane.
Vidare vil nye aktørar som etablerer seg som eigarar i medium
underlagt norsk jurisdiksjon, vere forplikta ved lov til å respektere
prinsippet om redaksjonell fridom. Det er særleg viktig å sikre
respekten for prinsippet i medium og hos medieeigarar som ikkje
har dei same publisistiske tradisjonane som dagens norske mediehus.
Lovframlegget inneber ei innskrenking av eigaren/utgivaren sin
formelle styringsrett over dei redaksjonelle produkta. Lova må difor
avgrensast til medium der sterke samfunnsmessige omsyn talar for slik
lovregulering. Det som talar for ei lovregulering på dette området,
er særleg ønsket om å styrkje media sin demokratiske funksjon som
kanalar for informasjon og meiningsdanning. Departementet legg difor til
grunn at lova som utgangspunkt bør avgrensast til dei media som
har som føremål å drive journalistisk produksjon og formidling av
nyhende, aktualitetsstoff og debatt.
Når det gjeld trykt presse, argumenterer Norsk redaktørforening,
Den norske fagpresses forening og Edda media for å knyte verkeområdet
direkte opp mot det strafferettslege redaktøransvaret. Ein slik modell
ville innebere at lova som utgangspunkt ville femne all periodisk
presse, med andre ord alle trykte publikasjonar som ikkje utgjer
sjølvstendige avslutta produksjonar.
Ifølgje Nasjonalbibliotekets periodikadatabase blir det utgitt
om lag 10 000 periodiske publikasjonar av ulike slag i Noreg. Få
av desse publikasjonane vil ha som ambisjon å bidra til nyhendeformidling
og samfunnsdebatt. Departementet legg til grunn at det ikkje er
hensiktsmessig å knyte verkeområdet for lova opp mot reguleringa
av det strafferettslege redaktøransvaret.
Departementet gjer framlegg om at lova skal gjelde for dagsaviser
og andre periodiske publikasjonar som driv journalistisk produksjon
og formidling av nyhende, aktualitetsstoff og debatt. Samstundes blir
det slått fast at lova ikkje vil femne medium som har som hovudføremål
å drive reklame eller marknadsføring, eller som hovudsakleg er
retta mot medlemmer eller tilsette i bestemte organisasjonar, foreiningar
eller selskap. Departementet legg vekt på at det store fleirtalet
av høyringsinstansane stør dette framlegget. Ein slik kombinasjon
av positiv og negativ avgrensing kan etter departementets vurdering
gi lova eit tilstrekkeleg klart definert verkeområde. Departementet
legg til grunn at lova med dette vil femne store deler av fag- og
vekepressa.
Når det gjeld kringkasting, har departementet knytt avgrensinga
av lovframlegget til definisjonen av omgrepet "kringkaster" i kringkastingslova
§ 1-1.
Frikanalen ser det som avgjerande at programskaparane sjølv kan
stå som ansvarlege redaktørar for eigne program, og at Frikanalen
ikkje skal påleggjast å ha éin ansvarleg redaktør for heile kanalen.
Departementet legg til grunn at lovframlegget ikkje vil vere
til hinder for at eit medium har fleire redaktørar, så lenge all
redaksjonell verksemd i mediet står under leiing av ein redaktør
som har den fridomen andsynes eigar og anna selskapsleiing som blir føresett
i § 4 i utkastet. Dersom det blir peika ut fleire enn ein redaktør,
vil reglane om redaktøren sin fridom gjelde innanfor ansvarsområdet
til den einskilde redaktøren.
Lovframlegget vil difor ikkje hindre Frikanalen, eller andre
liknande verksemder, frå å leggje redaktørrolla til den einskilde
produsenten eller programskaparen som deltek i nettverket.
Kven som faktisk vil ha det strafferettslege redaktøransvaret
i slike høve, må avgjerast med utgangspunkt i dei allmenne reglene
i straffelova og kringkastingslova. Ansvarssubjektet etter straffelova § 431
om redaktøransvar er "redaktøren". Omgrepet blir i § 436 definert
som "... den som treffer avgjørelse om skriftets innhold eller om
en del av dette" . Straffelova føreset difor at mediet kan ha fleire
sideordna redaktørar, som kvar har ansvar for sin del av det redaksjonelle
innhaldet.
Ein del av grunngivinga for lovframlegget er otten for at dei
tradisjonelle bransjenormene ikkje er like godt etablerte innanfor
elektroniske medium som innanfor dagspresse og kringkasting. Dette
tilseier at lova må rekkje vidare enn til å femne dei tradisjonelle
massemedia aviser, radio og fjernsyn.
Det kan ikkje vere tvil om at elektroniske medium (og da særleg
ulike nyhendetenester på verdsveven (www)) etter kvart speler ei
viktig rolle som informasjonskjelder og debattfora i samfunnet.
Samstundes er det klart at Internett rommar eit vidt spekter
av tenester som spenner frå det som til forveksling liknar tradisjonelle
medium, til det som openbert ikkje har noko med medieverksemd å
gjere.
Dei fleste nettstadene som driv redaksjonell verksemd som kan
samanliknast med tradisjonelle massemedium, er per i dag ein del
av mediehus som i tillegg omfattar avis, radio eller fjernsyn. Desse
vil som regel vere bundne av Redaktørplakaten gjennom mediehuset
sitt medlemskap i presseorganisasjonane. I tillegg er ein del internettmedium
sjølvstendige medlemmer av presseorganisasjonane.
Når det gjeld elektroniske medium, syner fleire av høyringsinstansane
til at framlegget inneber at lova i somme høve vil gjelde for nettutgåva,
men ikkje for papirutgåva av same publikasjon. Ut frå omsynet til
konsistens i lovgivinga og ønsket om mest mogleg medieuavhengig
regulering, foreslår presseorganisasjonane difor at lova på dette
punktet blir avgrensa til "de elektroniske medier som i hovedtrekk har
samme formål" som de to andre gruppene. Kultur- og kyrkjedepartementet
stør framlegget og legg vekt på at det vil hindre at lova får ulikt
verkeområde avhengig av kva for distribusjonsplattform som blir nytta,
samstundes som det varetek realiteten i departementet sitt framlegg.
Det kan likevel ikkje vere slik at alle nettstader som blir drivne
av aviser og kringkastarar, automatisk er omfatta av lova. Det må
gjerast ei konkret vurdering i det einskilde tilfellet av om nettenesta
har same føremål som aviser/tidsskrift eller kringkastarar.
Lovframlegget tek sikte på å regulere eit avgrensa problemkompleks,
nemleg kompetansefordelinga mellom redaktøren og eigar/anna føretaksleiing. Framlegget
inneber ei formell avgrensing av eigarane og føretaksleiinga sin
rett til å styre den redaksjonelle verksemda. Framlegget er ikkje
meint å vere nokon fullstendig regulering av redaktørinstituttet.
Framlegget slår for det første fast at det høyrer under redaktøren
å leie den redaksjonelle verksemda og treffe avgjerder i redaksjonelle
spørsmål. Dette omfattar først og fremst retten til å avgjere kva
som skal publiserast i mediet - inkludert utval av materiale, presentasjon
av oppfatningar, vinklingar osb.
Redaktørens eksklusive rett til å treffe avgjerder i redaksjonelle
spørsmål tilseier at eigarane ikkje kan krevje nokon form for førehandskontroll
av det redaksjonelle innhaldet eller diktere redaksjonen sine haldningar
til konkrete politiske, sosiale eller andre spørsmål. Også andre
former for inngrep bør etter tilhøva kunne rammast av lova, i den
grad dei effektivt undergrev fridomen til å styre den daglege redigeringa
av mediet.
Lovframlegget vil likevel ikkje innebere noka total avskjering
av eigarstyring over dei redaksjonelle produkta. Etter modell av
Redaktørplakaten presiserer lovframlegget at den frie stillinga
til redaktøren gjeld "Innanfor ramma av grunnsynet og føremålet
til verksemda ...". Til dømes vil lova ikkje vere til hinder for
at fag- og medlemsorganisasjonar e.l. etablerer publikasjonar som
har som føremål å vere talerøyr for organisasjonen sine synspunkt
i politiske saker, så lenge dette er klart nedfelt som "grunnsyn"
og/eller "føremål" for det aktuelle mediet.
I tillegg vil ei rekkje av dei administrative avgjerdene som
blir fatta i eit medieføretak, ha meir eller mindre direkte innverknad
på utforminga av dei redaksjonelle produkta. Eigaren (eller styret)
tilset redaktøren, fastset vedtekter og økonomiske og ressursmessige
rammevilkår for verksemda, tek avgjerder om kva for redaksjonelle
produkt selskapet skal satse på, kva for målgrupper ein ønskjer
å nå, val av marknadsstrategi osb. Lova vil heller ikkje vere til hinder
for at eigaren sjølv fungerer som redaktør.
Det følgjer av dette at det ikkje er mogleg å skissere heilt
presise rammer for den redaksjonelle fridomen. Departementet legg
til grunn at praksis etter Redaktørplakaten vil kunne gi rettleiing
med omsyn til den nærmare rekkevidda for redaktørens avgjerdsmakt
etter lova.
Lovframlegget vil i praksis innebere at eigarane ikkje vil kunne
bruke usemje i redaksjonelle spørsmål som oppseiingsgrunn, med mindre
usemja gjeld "grunnsynet og føremålet til verksemda". Er det derimot
avgjerande usemje mellom redaktøren og eigaren om den grunnleggjande
redaksjonelle lina, vil redaktøren i tråd med praksis etter Redaktørplakaten måtte
trekke seg frå stillinga. Ein ny eigar vil dessutan kunne endre
grunnsynet, noko som vil sette nye rammer for den redaksjonelle
fridomen og som kan føre til prinsipiell usemje eller mistillit
mellom eigar/utgivar og redaktør. I ein slik konflikt vil også redaktøren
måtte vike.
Straffelova § 429 inneber ein straffesanksjonert plikt til å
peike ut ein ansvarleg redaktør i "blad eller tidsskrift".
Det kan argumenterast for at regelen også vil femne publikasjonar
på Internett som kan samanliknast med "blad eller tidsskrift". Dette
er likevel ikkje avklart per i dag. For kringkastingssendingar følgjer tilsvarande
krav av andre reglar (jf. kringkastingslova § 6-3 for NRK og kringkastingsforskrifta
§ 7-8 for lokalkringkasting). For riksdekkjande kommersiell kringkasting
gjeld det likevel inga lovfesta plikt til å peike ut ein redaktør.
Heller ikkje gjeldande konsesjonar for riksdekkjande kringkasting
inneheld slike krav, sjølv om det blir vist til prinsippet om "redaksjonell
selvstendighet". Uansett føreset redaktøransvaret etter straffelova
§ 431 tredje leddet at det finst ein redaktør.
Departementet meiner at gode grunnar talar for at plikta til
å ha redaktør blir nedfelt i lova, og viser i denne samanhengen
til argumenta i høyringsnotatet. Sjølv om ein slik plikt allereie
kan tolkast ut av reglane om redaktøransvar i straffelova, meiner
departementet at det vil vere klargjerande om plikta også går fram
av lova om redaksjonell fridom. Departementet viser også til at
dei av høyringsinstansane som har uttalt seg om denne delen av framlegget,
i hovudsak har vore positive til ei slik lovfesting. Ingen av høyringsinstansane
har gått klart imot framlegget.
Nokre av høyringsinstansane har peika på at lova bør innehalde
ein definisjon av omgrepet "redaktør". Departementet er einig i
at det kan synast hensiktsmessig å ta ein slik definisjon inn i
lovteksten. Ettersom det er redaktøren som etter lova skal sikrast
redaksjonell fridom, er redaktøromgrepet sentralt og bør definerast.
Ved utforminga av definisjonen meiner departementet det er naturleg
å ta utgangspunkt i den definisjonen av redaktør som er gitt i straffelova § 436.
Denne definisjonen fangar etter departementets syn opp kjernen
i redaktøromgrepet. Det sentrale elementet er at redaktøren fattar
avgjerd om innhaldet i det aktuelle mediet. Definisjonen bør likevel
avgrensast til dei media som blir regulert av lova.
I høyringsnotatet la departementet til grunn at det ikkje er
hensiktsmessig å etablere eit tilsynsorgan. Departementet held fast
på at det ikkje er hensiktsmessig å ha eit eiget organ som fører
tilsyn med reglane i lova og viser til at ingen av høyringsinstansane etterlyser
ein tilsynsfunksjon. Det vil i praksis vere umogleg for eit administrativt
organ å føre tilsyn med om eigaren av eit medieføretak instruerar
eller overprøver ein redaktør i redaksjonelle spørsmål.
Når det gjeld sanksjonar mot brot på reglane i lova, viser departementet
til at lovfesting vil innebere at prinsippet om redaksjonell fridom
vil vere ein del av tilsettingsvilkåra til redaktørar i dei media
som blir omfatta av lova. Oppseiing, avskjed, suspensjon eller andre
tiltak i strid med desse reglane vil difor kunne vere lovstridige
etter alminnelege arbeidsrettslege reglar.
Departementet legg til grunn at ei oppseiing som har bakgrunn
i at redaktøren nektar å rette seg etter instruksar gitt i strid
med prinsippet om redaksjonell fridom, vil vere usakleg etter arbeidsmiljølova.
Når det gjeld lovstridig oppseiing, avskjed eller suspensjon
har arbeidsgivar dessutan eit objektivt erstatningsansvar.
Departementet meiner at nye sanksjonsreglar ikkje bør innførast
på noverande tidspunkt, men heller takast opp til vurdering når
ein ser korleis lova blir praktisert.
Komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen, frå Framstegspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, frå Høgre, Olemic Thommessen, frå Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, frå Kristeleg Folkeparti, leiaren May-Helen Molvær Grimstad, frå Senterpartiet, Trond Lode, og frå Venstre, Trine Skei Grande, viser til at lovfesting av den redaksjonelle fridomen har vore eit aktuelt tema i lengre tid, jf. m.a. NOU 1995:3, St.meld. nr. 18 (1996-1997) og St.meld. nr. 57 (2000-2001). Komiteen merkar seg at departementet har justert det noverande lovframlegget etter at sentrale høyringsinstansar var svært negative til framlegget slik det låg føre under første høyringsrunde, og at framlegget som no ligg føre, tek omsyn til denne kritikken. Komiteen er nøgd med dette. Komiteen merkar seg vidare at lovframlegget etter departementet si vurdering ikkje er i strid med gjeldande § 100 i Grunnlova.
Komiteen vil vidare vise til at Redaktørplakaten per i dag har stor gjennomslagskraft som avtalerettsleg instrument, og at prinsippet om redaksjonell fridom er slått fast eller føresett i ulike sær- og lovreglar. Prinsippet om redaksjonell fridom er også slått fast i sedvane og praksis i mange europeiske land, sjølv om det ikkje er lovfesta.
Komiteen er einig med
departementet i at det er gode grunnar for å lovfeste prinsippet
om redaksjonell fridom. Komiteen merkar
seg at alle høyringsinstansane som har uttalt seg om behovet for lovfesting
av redaksjonell fridom, stør dette i prinsippet, og at fleire peiker
på at det ligg monaleg lovgivingskraft i det å få forankra dette
prinsippet i lovverket. Samtidig merkar komiteen seg
m.a. uttalen frå Mediebedriftenes Landsforening (MBL) og Norsk Redaktørforening
(NR) om at framlegget bør vera første ledd i arbeidet med å få på
plass ein breiare medieansvarslov, som også er betre oppdatert andsynes
den teknologiske utviklinga, og særleg i høve til elektroniske medium.
Komiteen meiner det var
rett av departementet å utvide lovframlegget med omsyn til kva type
medium som skal omfattast av lova etter kritikken som kom i første
høyringsrunde, og er tilfreds med at forslaget no også omfattar
store deler av veke- og fagpressa. Lova vil med dette omfatte dagsaviser
og andre periodiske publikasjonar som driv journalistisk produksjon
og formidling av nyhende, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt. Tilsvarande
avgrensing vil også gjerast gjeldande for elektroniske medium med same
føremål. Etter komiteen si meining er
det viktig at denne avgrensinga ikkje vert tolka innskrenkande,
m.a. jf. diskusjonen knytt til redaktøransvaret i høve til elektroniske
medium.
Komiteen legg til grunn at ein etter
ei tid vil evaluere lova for å sjå om innretninga er tilfredsstillande
- særleg i høve til elektroniske medium - eller om det er behov
for justeringar.
Komiteen vil i denne samanhengen
framheve at det er naudsynt med ei avklaring på spørsmålet om redaktøren
sitt ansvar i høve til uredigerte nettdebattar, og vil be departementet
kome tilbake med ei vurdering av dette så snart som mogleg.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, merkar seg diskusjonen knytt
til redaktøransvaret for ein open kanal i det digitale bakkenettet,
og at departementet meiner at lovforslaget ikkje vil hindre konsesjonæren
frå å legge redaktøransvaret på den einskilde produsenten eller programskaparen
i nettverket - såkalla sjølvstendig redaktøransvar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg diskusjonen knyttet til redaktøransvaret for en åpen kanal i
det digitale bakkenettet, og mener det må legges til grunn at også
en åpen kanal i det digitale bakkenettet må ha en redaktør som har
det overordnede redaktøransvaret. Disse medlemmer mener
det vil være svært uoversiktlig og vanskelig for den enkelte fjernsynsseer
og samfunnet å forholde seg til et situasjon der programsegmenter
på kanskje ned til 5-10 minutter har en selvstendig redaktør.
Komiteen merkar seg vidare
diskusjonen knytt til rekkjevidda av det lovmessige vernet og ser at
det mellom anna kan vere uklart kva som vert definert som "redaksjonelle
spørsmål". Komiteen er einig med departementet
i at det ikkje er mogleg å skissere heilt presise rammer for den
redaksjonelle fridomen, men at Redaktørplakaten vil kunne gi rettleiing
med omsyn til den nærmare rekkjevidda for redaktørens avgjerdsmakt
etter lova.
Komiteen merkar seg at
ingen av høyringsinstansane går uttrykkeleg mot å lovfeste plikta
til å ha redaktør for alle medium som er omfatta av lova, men at
fleire høyringsinstansar meiner det vil vere formålstenleg å ta
inn ein definisjon av omgrepet "redaktør" i lovteksten. Komiteen er einig i dette og stør departementet
sine vurderingar.
Komiteen meiner at det
ikkje er naudsynt å skipe eit eige organ for å føre tilsyn med reglane
i lova, og viser til omtala i proposisjonen. Komiteen legg
til grunn at ein vil vurdere om det er behov for nye sanksjonsreglar
når lova etter ei tid skal evaluerast, jf. ovanfor.
Komiteen viser til sine merknader og til proposisjonen, og rår Odelstinget til å gjere slikt
vedtak til lov
om redaksjonell fridom i media
§ 1 Føremål
Føremålet med lova er å sikre redaksjonell fridom i media.
§ 2 Verkeområde
Lova gjeld for
1. dagsaviser og andre periodiske publikasjonar som driv journalistisk produksjon og formidling av nyhende, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt,
2. kringkastarar, jf. kringkastingsloven § 1-1 tredje ledd og
3. elektroniske massemedium som har tilsvarande føremål og funksjon som medium nemnde under nr. 1 og 2.
Lova gjeld ikkje medium som har som hovudføremål å drive med reklame eller marknadsføring, eller som hovudsakleg er retta mot medlemmer eller tilsette i bestemte organisasjonar, foreiningar eller selskap.
§ 3 Plikt til å ha ein redaktør
Medium som nemnt i § 2 skal ha ein redaktør.
Med redaktør er i denne lova meint den som tek avgjerd om innhaldet i mediet eller om ein del av dette, anten han blir kalla redaktør, utgivar eller noko anna.
§ 4 Redaksjonell fridom
Innanfor ramma av grunnsynet og føremålet til verksemda skal redaktøren leie den redaksjonelle verksemda og ta avgjerder i redaksjonelle spørsmål.
Eigaren av medieføretaket eller den som på eigaren sine vegner leier føretaket, kan ikkje instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål, og kan heller ikkje krevje å få gjere seg kjend med skrift, tekst eller bilete eller høyre eller sjå programmateriale før det blir gjort allment tilgjengeleg.
§ 5 Høve til å fråvike lova
Regelen i § 4 kan ikkje fråvikast gjennom avtale eller anna rettsgrunnlag til ugunst for redaktøren.
§ 6 Ikraftsetjing
Lova trer i kraft frå det tidspunkt Kongen fastset.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 13. mars 2008
May-Helen Molvær Grimstad |
Trine Skei Grande |
leiar |
ordførar |