Dersom ikke annet følger av særskilte regler, vil de alminnelige
saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven få anvendelse også i
utlendingssaker, slik som i dag.
En tilbakevendende problemstilling på utlendingsfeltet er hvem
som skal anses å ha partsrettigheter og rettslig klageinteresse.
Dette er blant annet avgjørende for retten til innsyn i saksdokumentene
og retten til å påklage vedtak. Utvalget foreslo ingen særregler
om dette i utlendingsloven, men viste til at dette må avgjøres ved
fortolkning av de alminnelige reglene i forvaltningsloven. Dette
er i tråd med gjeldende rett. Departementet har ikke foreslått egne
bestemmelser i loven om dette, men vil vurdere hensiktsmessigheten
av nærmere forskriftsregulering i forbindelse med utforming av ny
utlendingsforskrift.
I gjeldende utlendingslov er det en særregel om inhabilitet for
polititjenestemann som har handlet i sak om straffeforfølgning mot
en utlending. Utvalget har ment at bestemmelsen er unødvendig ved
siden av de alminnelige reglene i forvaltningsloven. Departementet
støtter utvalgets syn om at det ikke er grunn til å operere med
noe strengere habilitetskrav enn det som følger av forvaltningsloven,
og har foreslått å oppheve den aktuelle særbestemmelsen.
Utgangspunktet i norsk forvaltningsrett er at det er norsk som
er administrasjonsspråket, dvs. at saksbehandlingen skjer på norsk
(i praksis benyttes ofte også engelsk). Utvalget foreslår at utlendingsmyndighetene
skal ha et særskilt ansvar for at utlendingen kan fremlegge sin
sak på et språk han/hun kan kommunisere forsvarlig på i saker om
beskyttelse, bortvisning og utvisning. Dette er i tråd med gjeldende rett.
Departementet er enig i utvalgets forslag, men foreslår i tillegg
at tilsvarende bør gjelde i saker om tilbakekall av tillatelse til
opphold i Norge, jf. lovforslaget § 81. Departementet presiserer
at bestemmelsen ikke nødvendigvis innebærer at utlendingen har krav
på å benytte sitt eget morsmål.
Gjeldende utlendingslov har ingen generell bestemmelse om barns
rett til å bli hørt, men enkelte særregler er fastsatt i forskrift.
Barns rett til å bli hørt følger videre av barnekonvensjonen art.
12 og forvaltningsloven § 17. Utvalget har ikke drøftet spørsmålet
om å lovfeste særregler i utlendingsloven om barns rett til å bli
hørt. I stedet for en generell bestemmelse om barns uttalerett i
loven, anser departementet at spørsmålet om høring av barn bør reguleres
i forskrift og i retningslinjer, og at reguleringen må tilpasses
de ulike sakstyper og søknadssituasjoner. Departementet foreslår
derfor en særskilt hjemmel i loven for nærmere forskriftsregulering,
jf. lovforslaget 81 annet ledd.
Som oppfølging av EUs rådsdirektiv 2001/40 EF (Utsendelsesdirektivet),
som har til formål å motvirke at tredjelandsborgere som er besluttet
utsendt fra et Schengen-land, kan unndra seg effektuering ved å forflytte
seg til en annen medlemsstat, har departementet foreslått en utvidelse
av lovens tilbakekallsbestemmelse. Departementet har således foreslått
at det skal være adgang til å vurdere tilbakekall av en utlendings
oppholdstillatelse selv om utlendingen ikke er straffet, dersom
utlendingen er besluttet utsendt fra et annet Schengen-land ut fra
en vurdering av at vedkommende utgjør en trussel mot grunnleggende
nasjonale interesser i det aktuelle landet.
Utlendingsmyndighetenes oppgaver etter lov og forskrift forutsetter
behandling av personopplysninger vedrørende et stort antall norske
og utenlandske borgere. Departementet viser til at mange av opplysningene
er såkalt sensitive personopplysninger, som for eksempel opplysninger
om etnisk bakgrunn og helseforhold. Det er derfor svært viktig å
sikre at en ny utlendingslov ivaretar grunnleggende personvernhensyn
når det gjelder behandlingen av slike opplysninger.
Departementet har foreslått en bestemmelse som gir utlendingsforvaltningen
tilgang til opplysninger om mottatt sosialstønad uten hinder av
taushetspliktsbestemmelsene i sosialtjenesteloven. Bestemmelsen
må sees i sammenheng med myndighetenes behov for å ha tilgang til
slike opplysninger for å kunne håndheve regler som gjelder krav
til inntektsnivå og sikret underhold. Detaljene i opplysningsplikten bør
reguleres nærmere i forskrift. Departementet mener det er ønskelig
å utvide adgangen til utveksling av opplysninger mellom offentlige
myndigheter på utlendingsfeltet ytterligere, og vil derfor foreta
en egen utredning for å se nærmere på hvilke behov det er for å
etablere nye unntak fra ulike taushetspliktsbestemmelser. Inntil
dette er gjort, videreføres de reglene som i dag er gjeldende i
tillegg til utvidelsen av opplysningsplikten i tilknytning til underholdskravet.
Det vises til departementets lovforslag §§ 84 og 98.
Tvangsmidler er et samlebegrep for ulike virkemidler hvor tvang
kan brukes om nødvendig, slik som pågripelse og fengsling, undersøkelse
av person og bolig, og beslag av reisedokumenter eller annet materiale
som kan dokumentere utlendingens identitet. Når tvangsmidler benyttes
etter utlendingsloven, er det enten for å avklare utlendingens identitet
eller for å iverksette vedtak (uttransportering).
Utvalgets forslag om tvangsmidler er i hovedsak en revisjon av
dagens bestemmelser om tvangsmidler for å gjøre reglene lettere
tilgjengelig. Det er kun foreslått mindre innholdsmessige endringer.
Herunder er det foreslått en noe utvidet hjemmel for husundersøkelse
som blant annet vil gi hjemmel for undersøkelse av utlendingens
bolig ved mistanke om proformaekteskap. Departementet følger i all
hovedsak opp utvalgets forslag.
Bestemmelsen i §§ 87 og 88 om DNA-testing og aldersundersøkelse
tilsvarer bestemmelsene som ble vedtatt inntatt i gjeldende utlendingslov
gjennom Stortingets vedtak 17. april 2007. Det vises til Ot.prp. nr.
17 (2006-2007).
Når det gjelder reglene om iverksetting av vedtak (uttransportering),
er utvalgets forslag i all hovedsak en videreføring av gjeldende
rett og regelfesting av gjeldende praksis. Det foreslås enkelte
mindre innholdsmessige endringer. Flertallet av høringsinstansene
støtter utvalgets forslag, og det samme gjør departementet. På bakgrunn
av oppfølging av "Familievoldsrapporten" av 16. mai 2002, nedfelles
det bestemmelser om hurtigere uttransportering av utlendinger som
utgjør en trussel mot personer bosatt i Norge. Det vises til lovforslaget
§ 90 tredje ledd.
Et avslag på en asylsøknad kan i dag ikke effektueres før det
er endelig dersom det ikke er åpenbart at anførslene om beskyttelsesbehov
er grunnløse. Utvalget har foreslått at også anførsler knyttet til
humanitære forhold må anses åpenbart grunnløse for at vedtaket skal
kunne effektueres før det er endelig. Departementet har etter en
nærmere drøftelse kommet til at det ikke er hensiktsmessig å følge
utvalgets anbefaling på dette punkt. Det vises blant annet til at det
etter dagens praksis vil bli gitt utsatt iverksettelse når det foreligger
"begrunnet tvil" om vilkårene for opphold på grunn av sterke menneskelige
hensyn. Dersom man skulle innta en lovbestemmelse som utvalget har
foreslått, ville det føre til at det ble gitt utsatt iverksettelse
i en del flere saker enn i dag, noe departementet mener det ikke
er grunnlag for. Departementet mener at dagens praksis gir en god
avveining mellom hensyn til rettssikkerhet, ressursbruk og konsekvenser
av iverksettelse før vedtaket er endelig.
Med grunnlag i utvalgets forslag, legges det i all hovedsak opp
til å videreføre dagens bestemmelser når det gjelder bruk av tvangsmidler
i forbindelse med iverksetting av vedtak. Det foreslås utvidet adgang
til å beslaglegge penger og dokumenter for å sikre iverksetting.
Det foreslås også å utvide den maksimale fengslingstiden i saker
om iverksetting fra seks til tolv uker, og med adgang til ytterligere
forlengelse dersom det foreligger "særlige grunner". Dette innebærer
at reglene om fengsling ved fare for unndragelse av vedtak etter
utlendingsloven harmoniseres med reglene om fengsling der det er
skjellig grunn til mistanke om at utlendingen oppgir falsk identitet
Etter gjeldende lov § 37 d skal utlending som pågripes og fengsles
som hovedregel anbringes i utlendingsinternat. På bakgrunn av at
Stortinget nylig har vedtatt endringer i gjeldende utlendingslov
§ 37 d, foreslår departementet at dagens bestemmelse videreføres
uendret i den nye loven. Det vises til lovforslaget § 107.
Det foreslås noe utvidede bestemmelser om regulering av ansvaret
for utgifter ved uttransportering og transportøransvaret. Det er
i all hovedsak tale om kodifisering av gjeldende rett. Det vises
til lovforslaget § 91.
Det foreslås ingen endring i gjeldende regler om rettshjelp på
utlendingsfeltet. Det vises til lovforslaget § 92.
Komiteen har merket seg at gjeldende
utlendingslov ikke har en generell bestemmelse om barns rett til
å bli hørt, men at enkelte særregler er fastsatt i forskrift. Barns
rett til å bli hørt følger videre av barnekonvensjonen artikkel
12 og forvaltningsloven § 17. Komiteen støtter at
spørsmålet om høring av barn reguleres i forskrift og i retningslinjer,
og at reguleringen må tilpasses de ulike sakstyper og søknadssituasjoner. Komiteen støtter
en særskilt hjemmel i loven for nærmere forskriftsregulering.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, mener at bestemmelsen i lovforslaget § 81 annet
ledd, skal omformuleres til å lyde:
"Kongen skal utforme regler i forskrift om barns rett til å bli
hørt."
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket
seg innvendingene fra høringsinstanser om at Norge i dag mangler
et system for å høre barn i asylsaker. Flere høringsinstanser foreslår
at barns rett til å bli hørt blir lovfestet, og at alderen bør senkes
fra 12 år til 7 år. Disse medlemmer ser det ønskelige
i dette, men er likevel av den oppfatning at en lovfesting og alderssenking
kan medføre at barna utsettes for et stort press som innebærer for
store belastninger for det enkelte barn. Dette kan være psykiske belastninger
som for mange barn vil være altfor tunge å bære. Disse medlemmer mener
derfor at dagens ordning bør videreføres.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, mener at det er viktig at det fremgår tydelig
av forvaltningens vedtak hvordan ulike rettslige spørsmål er vurdert,
og hvilke skjønnsmessige vurderinger som har vært foretatt. Dette
er viktig både for å skape trygghet for at det er foretatt en grundig
vurdering fra forvaltningens side, og for å gjøre det mulig å etterprøve
konklusjonene i vedtakene.
Flertallet har forståelse for at det kan være
et visst behov for å benytte mer standardiserte vedtak i kurante
saker. Flertallet vil likevel understreke at bruk
av slike standardiserte vedtak må skje med tilstrekkelig varsomhet,
tilpasset forholdene i den enkelte sak, og innenfor rammene av forvaltningslovens
krav. Flertallet bemerker at rask og effektiv saksbehandling
også er i søkernes interesse.
I saker som berører barn, vil flertallet understreke
at forvaltningen må foreta en grundig vurdering av alle sider ved
barnets situasjon som kan ha betydning for saken, og vurderingen
må fremkomme tydelig av vedtaket. Det er særlig viktig at vedtakene synliggjør
hvilke vurderinger som har vært foretatt i forhold til barns rettigheter,
herunder barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3, og hvordan
hensynet til barnet er vurdert i forhold til eventuelle motstridende
hensyn.
Flertallet merker seg videre at departementet har
foreslått en utvidelse av lovens tilbakekallsbestemmelse. Departementet
har således foreslått at det skal være adgang til å vurdere tilbakekall
av en utlendings oppholdstillatelse selv om utlendingen ikke er straffet,
dersom utlendingen er besluttet utsendt fra et annet Schengen-land
ut fra en vurdering av at vedkommende utgjør en trussel mot grunnleggende
nasjonale interesser i det aktuelle landet.
Flertallet ser det som viktig å få alle forhold
i en sak belyst. Flertallet har merket seg at departementet
vil foreta en egen utredning for å se nærmere på hvilke behov det
er for å etablere nye unntak fra ulike taushetspliktsbestemmelser
for å kunne utvide adgangen til utveksling av opplysninger mellom
offentlige myndigheter på utledningsfeltet.
Flertallet vil særlig fremheve at det i ny lov nedfelles
bestemmelser om hurtigere uttransportering av utlendinger som utgjør
en trussel mot personer bosatt i Norge.
Flertallet merker seg at det foreslås utvidet adgang
til å beslaglegge penger og dokumenter for å sikre iverksetting.
Det foreslås også å utvide den maksimale fengslingstiden i saker
om iverksetting fra seks til tolv uker, og med adgang til ytterligere forlengelse
dersom det foreligger "særlige grunner". Flertallet merker
seg at dagens regel om at utlending som pågripes og fengsles som
hovedregel anbringes i utlendingsinternat, videreføres i ny lov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at utlendinger har plikt til å medvirke til å avklare sin identitet,
uavhengig av i hvilken grad utlendingsmyndighetene krever dette
av utlendingen. Disse medlemmer mener at dette vil
være en viktig presisering som signaliserer at det er utlendingen
som har hovedansvaret for å avklare sin identitet, og ikke norske
utlendingsmyndigheter.
Disse medlemmer mener også at en utlending som
oppgir feilaktige eller mangelfulle opplysninger, blant annet om
identitet, kan bortvises på dette grunnlag.
Disse medlemmer er skeptiske til praksisen som
har utviklet seg med at enkelte utlendinger i løpet av saksbehandlingen
endrer asylgrunn og andre relevante fakta opptil flere ganger. Disse
medlemmer mener at de opplysninger utlendingen har gitt
ved førstegangs saksbehandling må være korrekte. Disse medlemmer er
uenig i Regjeringens forslag til § 90 siste ledd, som åpner for
at en utlending kan utsette iverksetting av vedtak i det uendelige
ved å pårope seg stadig nye asylgrunner.
Disse medlemmer ønsker utstrakt bruk av DNA- og
alderstesting i utlendingssaker, og viser til sine merknader om
dette i kapittelet om familieinnvandring.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sine merknader og forslag i Innst. O. nr. 44 (2006-2007) om
bruken av DNA- og alderstesting i utlendingssaker.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer følgende
forslag:
"§ 87 skal lyde:
§ 87 DNA-testing
Når det i saker etter loven her er nødvendig å fastslå om det
eksisterer en familierelasjon, kan søkeren og referansepersonen
pålegges å avlegge en DNA-test. Dette gjelder bare dersom de øvrige
opplysningene i saken ikke gir grunnlag for med rimelig sikkerhet
å fastslå familierelasjonen. Dersom søkeren eller referansepersonen
uten rimelig grunn ikke følger pålegget om en DNA-test, skal vedkommende gjøres
oppmerksom på at dette får betydning for vurderingen av saken.
Opplysninger og materiale knyttet til testen skal slettes eller
tilintetgjøres så snart som mulig etter at familierelasjonen er
bekreftet eller avkreftet.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføring av
DNA-testing.
§ 88 skal lyde:
§ 88 Aldersundersøkelse
Dersom det i en sak hvor det er fremmet søknad om asyl eller
familiegjenforening, ikke er mulig å fastslå med rimelig sikkerhet
om utlendingen er yngre enn 18 år, kan utlendingen pålegges å la
seg undersøke for å klargjøre alderen. Resultatet av undersøkelsen
skal vurderes i forhold til de øvrige opplysningene i saken.
Avslår utlendingen å la seg undersøke, skal utlendingen gjøres
oppmerksom på at dette får betydning for vurderingen av saken.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføring av
aldersundersøkelse."