Departementet foreslår enkelte endringer i reglene om rapportering
av utenlandske oppdragstakere og arbeidstakere tilknyttet oppdrag
til skatteetaten.
Etter gjeldende regler i ligningsloven § 6-10 nr. 1 til 3 skal
næringsdrivende eller offentlige organ som gir noen et oppdrag,
på nærmere vilkår gi ligningsmyndighetene opplysninger om oppdragstakeren, eventuelle
underoppdragstakere og arbeidstakerne som er tilknyttet oppdragene.
Rapporteringsplikten omfatter i utgangspunktet alle leddene i kontraktskjeden.
Plikten til å gi opplysninger om arbeidstakerne som brukes til å
utføre det enkelte oppdrag påhviler både oppdragsgiver(ne) og oppdragstakeren
(arbeidstakerens arbeidsgiver).
Rapporteringsplikten er begrenset slik at den bare gjelder oppdragstakere
som er personer bosatt i utlandet eller selskap hjemmehørende i
utlandet. Denne begrensningen gjelder ikke ved oppdrag på kontinentalsokkelen.
Plikten til å rapportere arbeidstakere tilknyttet oppdrag både i
riket og på kontinentalsokkelen, gjelder ikke arbeidstakere som
er norske statsborgere ansatt av personer som er bosatt i Norge eller
selskap som er hjemmehørende i Norge.
Rapporteringsreglene i ligningsloven § 6-10 nr. 1 til 3 bidrar
blant annet til at skatteetaten raskt får oversikt over utenlandske
oppdragstakere og arbeidstakere som opererer i riket eller på kontinentalsokkelen.
Bakgrunnen for forslaget om lovendringer er et behov for å gjøre
rapporteringsreglene mer treffsikre, og for å forenkle regelverket.
Departementet foreslår at det ved oppdrag på kontinentalsokkelen
bare skal være rapporteringsplikt om oppdrag og underoppdrag til
oppdragstakere som er skattemessig bosatt eller hjemmehørende i
utlandet.
Departementet foreslår at det bare skal gis opplysninger om oppdrag
i riket dersom oppdraget skal utføres på et sted som står under
oppdragsgivers kontroll. Denne regelen om unntak fra rapporteringsplikt skal
ikke gjelde oppdrag som utføres på sted for bygge- og monteringsvirksomhet
i riket.
Når det gjelder rapportering av arbeidstakere, foreslår Regjeringen
at det bare skal gis opplysninger om ansatte hos oppdragstakere
som er omfattet av rapporteringsplikten. Dette innebærer at arbeidstakere
hos oppdragstakere som er bosatt eller hjemmehørende i Norge og
arbeidstakere som ikke deltar på oppdrag, ikke skal rapporteres.
Arbeidstakere ansatt hos hovedoppdragsgiver i kontraktskjeden vil
også falle utenfor rapporteringsplikten.
Departementet går inn for at det skal innføres en mistegrense
for hvilke oppdrag som omfattes av rapporteringsplikten på 10 000
kroner. Regjeringen foreslår videre enkelte endringer i reglene
om hvilke opplysninger som skal gis i medhold av ligningsloven § 6-10
og en lovteknisk revisjon av reglene som innebærer at omfanget av
rapporteringsplikten i større grad enn i dag fremgår av lovteksten.
Departementet foreslår at oppdragsgiver skal kunne gjøres ansvarlig
for oppdragstakers unndratte skatt, arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk
dersom oppdragsgiver forsettlig eller grovt uaktsomt har misligholdt
rapporteringsplikten etter ligningsloven § 6-10.
Avslutningsvis foreslås å oppheve rapporteringsbestemmelsen i
merverdiavgiftsloven § 49 a.
Norge har siden 1970-tallet hatt særlige regler om rapportering
av utenlandske oppdragstakere og arbeidstakere. Reglene ble gitt
blant annet som en følge av at det var blitt mer vanlig å benytte
entrepriser o.l. i næringslivet. Det ble uttalt i forarbeidene, Ot.prp.
nr. 23 (1977-1978) s. 7, at den økte bruken av kontraktskjeder i
næringslivet innebærer utfordringer for skattemyndighetene, særlig
i forhold til utenlandske selskaper og deres arbeidstakere med tidsbegrensede
oppdrag i Norge.
De siste årene har Norge opplevd en økende tilvekst av utenlandske
oppdragstakere og arbeidstakere. Arbeidsinnvandringen har bidratt
til å avhjelpe mangelen på arbeidskraft og er av stor betydning
for å dempe presset i det norske arbeidsmarkedet, jf. St.meld. nr.
2 (2006-2007) pkt. 3.6. Utenlandske skattytere som kommer hit innebærer
imidlertid også særlige utfordringer for skattemyndighetene.
Utenlandske oppdragstakere som utfører oppdrag i Norge og deres
arbeidstakere oppholder seg ofte i landet på midlertidig basis og
over korte perioder. Det er derfor viktig at skattemyndighetene
raskt får oversikt over hvilke utenlandske skattytere som befinner
seg i Norge og utøver skattepliktig aktivitet her. Opplysningene
som rapporteres inn etter ligningsloven § 6-10 benyttes også ved
ligningen av skattyterne. Eksempelvis kan lengden av en oppdragstakers
eller arbeidstakers opphold i Norge være av betydning for vurderingen
av om han eller hun er skattepliktig til Norge. I denne forbindelse
er det nyttig for skatteetaten å motta informasjon om i hvilken tidsperiode
skattyteren har hatt oppdrag eller arbeidet på oppdrag i Norge.
Rapporteringsreglene i ligningsloven § 6-10 skiller seg fra de
øvrige reglene om plikt til å gi kontrollopplysninger og ligningsoppgaver
etter ligningsloven, ved at opplysninger skal gis løpende gjennom inntektsåret.
Mens fristen for å rapportere opplysninger etter ligningsloven § 6-10
er senest 14 dager etter at arbeidet er påbegynt, skal eksempelvis
lønnsoppgave som hovedregel innleveres 31. januar i året etter inntektsåret,
jf. ligningsloven § 6-2 nr. 5. Et annet særtrekk ved gjeldende rapporteringsregler
er - i motsetning til det som gjelder etter hovedreglene om innsending
av kontrollopplysninger og ligningsoppgaver etter ligningsloven
- at rapporteringsplikten påhviler flere ledd i kontraktskjeden
enn bare skattyterens oppdragsgiver eller arbeidsgiver.
Enkelte høringsinstanser, herunder Advokatforeningen, Næringslivets
Hovedorganisasjon, Servicebedriftenes Landsforening, Skogbrukets
Landsforening og Skattebetalerforeningen, har foreslått til dels betydelige
innsnevringer og unntak fra rapporteringsreglene. For eksempel ved
at plikten til å gi opplysninger om oppdragstakere bare skal gjelde
den oppdragstakeren man har gitt oppdrag til (det neste leddet i
kontraktskjeden), at rapporteringsplikten nedover i kontraktskjeden
skal opphøre ved det første "norske" leddet i kjeden, at ansvaret
for å gi opplysninger om arbeidstakere bare skal påhvile arbeidsgiver
eller at det ikke skal være plikt til å gi opplysninger om hvert
enkelt oppdrag arbeidstakerne deltar på. Det er også foreslått helt
eller delvis å unnta enkelte bransjer fra rapporteringsplikt.
Etter departementets vurdering tilsier behovet for rask oversikt
over utenlandske skattytere i Norge og hensynet til effektiv skattekontroll
at det ikke bør foretas grunnleggende endringer i rapporteringsreglene.
Regjeringen går derfor inn for å videreføre hovedtrekkene i gjeldende
regelverk. Dette betyr for eksempel at det skal gis opplysninger
om hvert enkelt oppdrag som utføres av oppdragstakere som er bosatt eller
hjemmehørende i utlandet og at både oppdragsgiver og arbeidsgiver
er forpliktet til å gi opplysninger om arbeidstakerne. Videre gjelder
rapporteringsplikten alle leddene i kontraktskjeden, slik at det
vil være flere som er ansvarlig for å gi opplysninger om den enkelte
underoppdragstaker og dennes arbeidstakere.
Samtidig med utvidelsen av EU i 2004 ble rapporteringsreglene
utvidet til å gjelde alle oppdrag på fastlandet, ikke bare oppdrag
som utføres på plass for bygge- og monteringsvirksomhet. Etter departementets
vurdering er det ikke grunnlag for å fastsette generelle unntak
fra rapporteringsplikt for spesielle bransjer eller typer oppdrag.
For oppdrag som utføres på kontinentalsokkelen har det fram til
i dag vært rapporteringsplikt både om oppdrag til norske og utenlandske
oppdragstakere. Departementet foreslår, blant annet på bakgrunn
av Skattedirektoratets høringsuttalelse, at det bare skal være plikt
til å gi opplysninger om oppdragstakere som er skattemessig bosatt
eller hjemmehørende i utlandet. Forslaget er i samsvar med anbefalingen
fra arbeidsgruppen nedsatt av departementet og bidrar til at reglene
om rapporteringsplikt på kontinentalsokkelen i større grad samordnes
med reglene som gjelder for oppdrag på fastlandet. Det vises til
forslag til endring i ligningsloven § 6-10 nr. 1 første punktum.
Arbeidsgruppen nedsatt av departementet foreslo i sin rapport
av 23. mai 2006 at rapporteringsplikten om oppdrag i riket bare
skal gjelde når oppdraget utføres på et sted som står under oppdragsgivers
kontroll.
Departementet uttalte i høringsnotatet at det er nødvendig å
foreta visse avgrensninger når det gjelder plikten til å rapportere
oppdrag og underoppdrag utenfor bygg- og anleggsbransjen. Etter
dagens regler skal oppdragsgivere rapportere oppdragstakere og underoppdragstakere,
samt arbeidstakerne som brukes til å oppfylle oppdragene i kontraktskjeden,
selv om et eller flere av oppdragene skal utføres i oppdragstakers
lokaler eller på et annet sted som oppdragsgiveren(e) ikke har tilgang
til eller på annen måte kan utøve kontroll over. Rapporteringsplikten kan
i slike tilfeller være svært ressurskrevende og vanskelig å oppfylle.
Oppdragsgiver må eksempelvis, for hvert eneste oppdrag han gir både
norske og utenlandske oppdragstakere, undersøke om oppdragstakeren
benytter utenlandske arbeidstakere. For å ta stilling til om det
er rapporteringsplikt må oppdragsgiveren også for hvert eneste oppdrag
han tildeler, undersøke om det benyttes underoppdragstakere til
å utføre oppdraget, om underoppdragstakerne er skattemessig bosatt
i utlandet og om det på noe trinn i kjeden benyttes utenlandske
arbeidstakere. I tillegg til å klarlegge rekkevidden av rapporteringsansvaret, må
oppdragsgiveren skaffe til veie opplysningene som skal gis om den
enkelte oppdragstaker og arbeidstaker.
Ingen høringsinstanser har gitt uttrykk for at de er negative
til den foreslåtte endringen av rapporteringsplikten.
Departementet viderefører på bakgrunn av dette forslaget fra
høringsnotatet om at det skal være unntak fra rapporteringsplikt
for oppdrag i riket som ikke utføres på et sted under oppdragsgivers
kontroll. Unntaket kommer etter forslaget ikke til anvendelse på
oppdrag på kontinentalsokkelen.
Høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet har hatt ulike
oppfatninger av om det foreslåtte unntaket for oppdrag som ikke
utføres på et sted oppdragsgiver har kontroll over, skal gjelde
for oppdrag innenfor bygge- og anleggsbransjen. Advokatforeningen
og Næringslivets Hovedorganisasjon mener unntaket bør gjelde oppdrag
i bygge- og anleggsbransjen. Arbeids- og inkluderingsdepartementet,
Oppgaveregisteret og NTL-Skatt støtter høringsnotatets forslag om
at unntaksregelen ikke skal omfatte denne bransjen.
Etter departementets vurdering vil et unntak fra rapporteringsplikt
for oppdrag som ikke utføres på et sted som står under oppdragsgivers
kontroll innebære en for omfattende innsnevring av reglene for bygge-
og anleggsbransjen. Regjeringen fastholder derfor standpunktet fra
høringsnotatet om å videreføre gjeldende regler om rapportering
av oppdrag som skal utføres på sted for bygge- og monteringsvirksomhet
i riket.
Rapporteringsreglene i ligningsloven § 6-10 har omfattet oppdrag
på plass for bygge- og monteringsvirksomhet siden de ble vedtatt
på slutten av 1970-tallet. Utvidelsen av rapporteringsordningen
i 2004 medførte ingen endringer for oppdrag innen bygge- og anleggsbransjen
og forslaget her er således bare en videreføring av de tidligere
rapporteringsregler. Erfaringer tyder på at det i bygge- og anleggsbransjen forekommer
relativt mye skatte- og avgiftsunndragelser. Bygge- og anleggsnæringen
er videre preget av at det ofte benyttes underentreprenører i flere
kontraktsledd og bransjen har et relativt stort innslag av utenlandske
oppdragstakere og arbeidstakere. Departementet forutsetter at oppdrag
som utføres på plass for bygge- og monteringsvirksomhet også i fremtiden
vil være et kjerneområde for rapporteringsreglene.
Departementet legger for øvrig til grunn at forslaget om at det
bare skal gis opplysninger om arbeidstakere dersom det også skal
gis opplysninger om oppdragstakeren (arbeidstakerens arbeidsgiver),
jf. pkt. 7.6 i proposisjonen, vil bidra til å redusere byrdene ved
å oppfylle rapporteringsplikten innenfor bygge- og anleggsbransjen.
Med oppdrag som står under oppdragsgivers kontroll menes i første
rekke oppdrag som utføres i oppdragsgivers egne lokaler, men også
oppdrag som utføres andre steder vil omfattes så langt de utføres på
et sted som oppdragsgiveren faktisk eller rettslig disponerer over.
Oppdrag som utføres utendørs vil derfor kunne omfattes av rapporteringsplikten.
Det vil ikke være avgjørende for om det er rapporteringsplikt at
oppdragsgiveren eier, leier eller på annen måte har eksklusiv bruksrett
til stedet oppdraget skal utføres på. En oppdragstaker som skal
utføre et oppdrag i oppdragsgivers lokaler vil således normalt ansees
å ha rapporteringsplikt om underoppdragstakere han eller hun benytter
til å utføre deler av oppdraget hos oppdragsgiveren. Oppdrag og
underoppdrag som skal utføres på steder som oppdragsgiver ikke har
tilgang til, eksempelvis oppdragstakerens egne lokaler, vil derimot
som hovedregel ikke omfattes av rapporteringsplikten.
Det vil kunne oppstå situasjoner hvor et oppdrag dels utføres
på et sted som er under oppdragsgivers kontroll, og dels på et sted
som oppdragsgiver ikke kontrollerer. Departementet legger til grunn
at rapporteringsplikten ikke omfatter tilfeller hvor bare en helt
minimal del av oppdraget utføres hos oppdragsgiver, eksempelvis
transportoppdrag hvor oppdragstaker bare henter eller leverer varer
etc. hos oppdragsgiver uten å utføre annet arbeid av særlig omfang.
Regjeringen legger videre til grunn at rekkevidden av rapporteringsplikten
i ulike grensetilfeller vil bli etablert gjennom veiledende uttalelser
m.m. fra skatteetaten.
Det vises til forslag til bestemmelse om unntak fra rapporteringsplikt
i ligningsloven § 6-10 nr. 2.
I dag gjelder det unntak fra rapporteringsplikt for norske statsborgere
ansatt hos person bosatt i Norge eller selskap hjemmehørende i Norge.
Etter Regjeringens vurdering er statsborgerskap i mange tilfeller ikke
et hensiktsmessig kriterium for når det bør være rapporteringsplikt,
for eksempel for utenlandske statsborgere som har flyttet til Norge
på permanent basis. Videre er det tvilsomt om en rapporteringsplikt som
er avgrenset etter arbeidstakerens nasjonalitet er forenlig med
forpliktelsene etter EØS-avtalen. Det er derfor behov for endringer
i reglene om hvilke arbeidstakere som skal rapporteres etter ligningsloven § 6-10.
Departementet gikk i høringsnotatet inn for et unntak fra rapporteringsplikt
for arbeidstakere som har vært skattemessig bosatt i Norge de siste
tre årene og er ansatt hos arbeidsgiver hjemmehørende i Norge. En
rekke høringsinstanser er kritiske til dette forslaget, særlig fordi
det vil bli vanskelig for de rapporteringspliktige og myndighetene
å ta stilling til når opplysninger skal inngis med et slik avgrensingskriterium.
På bakgrunn av synspunktene fra høringsinstansene finner departementet
ikke grunnlag for å følge opp høringsnotatets forslag på dette punktet.
Flere høringsinstanser har foreslått en avgrensing av rapporteringsplikten
om arbeidstakere som innebærer en betydelig innsnevring av rapporteringsordningen,
eksempelvis ved at det for alle utenlandske arbeidstakere bare skal
gis opplysninger ved arbeidsforholdets start og avslutning til Arbeids-
og velferdsetatens arbeidsgiver- og arbeidstakerregister (AA-registeret)
eller etter ligningsloven § 6-10. Som nevnt i pkt. i 7.4 i proposisjonen
finner departementet av hensyn til behovet for effektiv skattekontroll
med utenlandske oppdragstakere og deres arbeidstakere ikke grunnlag
for å gå inn for denne typen endringer i regelverket.
Enkelte høringsinstanser har fremmet synspunkter som kan tale
for at ligningsloven § 6-10 begrenses slik at det bare er plikt
til å gi opplysninger om arbeidstakere dersom de er ansatt hos oppdragstakere som
skal rapporteres til skatteetaten. Statistisk sentralbyrå har for
eksempel pekt på at hensynet til et godt grunnlag for utarbeidelse
av statistisk materiale tilsier at arbeidstakere ansatt hos norske
oppdragstakere bør rapporteres til AA-registeret i stedet for til skatteetaten.
Skattedirektoratet anser etter samlet vurdering at det ikke bør
være rapporteringsplikt om arbeidstakere ansatt av personer bosatt
i Norge eller selskap hjemmehørende i Norge. Også arbeidsgruppen
som leverte sin rapport 23. mai 2006 foreslår en slik avgrensing
av rapporteringsplikten om arbeidstakere.
Reglene om rapportering av arbeidstakere etter ligningsloven
§ 6-10 gjelder i tillegg til, og ikke i stedet for, de alminnelige
reglene om lønnsinnberetningsplikt og plikt til å foreta skattetrekk.
Arbeidsgiver plikter således å foreta forskuddstrekk i lønnsutbetalinger
m.m. til utenlandske arbeidstakere. Forskuddstrekket skal skje på
bakgrunn av skattekort som arbeidstakeren har fått utstedt fra skatteetaten. Dersom
arbeidstakeren ikke har fremlagt skattekort, skal forskuddstrekket
utgjøre 50 pst. av utbetalingen. Arbeidsgiver har også plikt til
å innberette lønnsutbetalinger til utenlandske arbeidstakere. Det
må kunne legges til grunn at norske arbeidsgivere er vel kjent med
disse pliktene og at de normalt har innarbeidede rutiner for å foreta
forskuddstrekk og innberetning av lønnsutbetalinger til sine arbeidstakere.
Arbeidsgiveren vil også kunne bli ansvarlig for det offentliges
tap som følge av manglende skattetrekk. Dermed er det mindre behov
for at ansatte hos norske arbeidsgivere skal rapporteres etter de
særlige reglene i ligningsloven § 6-10.
Departementet legger videre til grunn at den generelle meldeplikten
til AA-registeret vil omfatte arbeidstakere som ikke kommer inn
under rapporteringsplikten etter ligningsloven § 6-10. Det vises
i denne forbindelse til omtale av reglene om meldeplikt til AA-registeret
og Arbeids- og inkluderingsdepartementets forslag til endringer
av AA-registerforskriften i pkt. 7.7.1 i proposisjonen.
Departementet foreslår på bakgrunn av dette at det etter ligningsloven
§ 6-10 bare skal være rapporteringsplikt om arbeidstakere som deltar
på oppdrag når arbeidstakeren er ansatt hos en oppdragstaker som
er skattemessig bosatt eller hjemmehørende i utlandet. Dette betyr
at oppdragsgiver og arbeidsgiver bare vil ha plikt til å gi opplysninger
om en arbeidstaker dersom oppdragsgiver har plikt til å gi opplysninger
om oppdragstakeren (arbeidstakerens arbeidsgiver) etter ligningsloven
§ 6-10. Rapporteringsplikten vil etter forslaget omfatte alle arbeidstakerne
ansatt hos oppdragstakerne det skal gis opplysninger om. Forslaget
er i tråd med Skattedirektoratets vurdering av hvordan reglene bør
utformes. Regjeringen legger til grunn at forslaget innebærer en
betydelig forenkling av rapporteringsreglene.
Det vises til forslag til endring av ligningsloven § 6-10 nr.
1 første punktum.
Rapporteringsplikten som følger av den ikke-ikrafttrådte lovendringen
10. desember 2004 skiller seg fra rapporteringsordningen etter ligningsloven § 6-10
for øvrig ved at det ikke er arbeidstakerens tilknytning til oppdrag
- men selve ansettelsen - som utløser rapporteringsplikt til skattekontoret.
Det følger av dette at ansvaret for å gi opplysninger om denne gruppen
arbeidstakere kun påhviler arbeidstakerens arbeidsgiver, mens den
tradisjonelle oppdragsbaserte rapporteringsplikten både påhviler
arbeidsgiver og oppdragsgiver(e) lenger opp i kontraktskjeden.
Som nevnt over har arbeidsgivere som hovedregel plikt til å rapportere
alle egne arbeidstakere til AA-registeret, jf. forskriften § 5.
Det skal gis opplysninger om arbeidsforholdets begynnelse og opphør.
I forskriften § 5 sjette ledd er det fastsatt unntak fra meldeplikt
for utenlandske arbeidstakere ansatt av arbeidsgiver på plass for
bygge- og monteringsvirksomhet i riket. Bestemmelsen er ikke endret
etter at rapporteringsplikten i ligningsloven § 6-10 ble utvidet
i 2004.
Forholdet mellom rapporteringsplikten etter ligningsloven § 6-10
og meldeplikten til AA-registeret ble ikke vurdert nærmere da § 6-10
ble endret i desember 2004 slik at alle ansettelsesforhold skulle
omfattes av rapporteringsplikten, jf. Ot.prp. nr. 77 (2003-2004)
s. 27. Hensikten med lovendringen var å bedre myndighetenes oversikt
over utenlandske arbeidstakere som kommer til Norge. Departementet legger
til grunn at rapporteringsplikt om en arbeidstakers ansettelse og
opphør av ansettelsesforhold rent systematisk passer bedre i AA-registeret
enn sammen med den oppdragbaserte rapporteringsplikten som følger
av ligningsloven § 6-10. Flere av høringsinstansene gir også uttrykk
for at rapportering av ansettelsesforhold primært bør skje til AA-registeret.
Departementet foreslår på bakgrunn av dette at arbeidstakere
som ikke deltar på oppdrag arbeidsgiveren har påtatt seg for næringsdrivende
eller offentlige organ ikke skal rapporteres etter ligningsloven § 6-10.
I og med at lovendringen 10. desember 2004 ikke er trådt i kraft,
innebærer forslaget her en videreføring av rapporteringsreglene
som gjelder i dag.
Det følger av ligningsloven § 6-10 nr. 2 at både oppdragsgiver
og den enkelte oppdragstaker har plikt til å gi opplysninger om
egne arbeidstakere tilknyttet oppdrag som skal rapporteres. Oppdragstakers
rapporteringsplikt etter denne bestemmelsen omfatter både arbeidstakere
som bidrar til å utføre oppdraget og arbeidstakere som brukes til
å sette ut deler av oppdraget til eventuelle underoppdragstakere.
Regjeringen legger til grunn at hovedoppdragsgivers plikt til å
rapportere egne ansatte ikke faller inn under hovedformålet med
rapporteringsreglen, som er å gi skattemyndighetene oversikt over
utenlandske oppdragstakere og arbeidstakere i Norge. Det foreslås derfor
å oppheve denne delen av rapporteringsplikten. Forslaget innebærer
ingen endringer i den enkelte oppdragstaker og underoppdragstakers
plikt til å gi opplysninger om egne ansatte.
Det vises til forslag til endring av ligningsloven § 6-10 nr.
1 annet punktum.
Departementet foreslo i høringsnotatet et generelt unntak fra
rapporteringsplikt for oppdrag under 5 000 kroner. I rapporten 23. mai
2006 fra arbeidsgruppen nedsatt av Finansdepartementet var alle oppdrag
under 10 000 kroner foreslått unntatt fra rapporteringsplikt.
Flere høringsinstanser, deriblant Advokatforeningen, Næringslivets
Hovedorganisasjon og Skattebetalerforeningen, mener at grensen bør
gå ved 10 000 kroner eller enda høyere. Næringslivets Hovedorganisasjon
uttaler at en avgrensning mot de helt små oppdragene er nødvendig
for både næringslivet og skatteetatens mulighet til å etterleve
regelverket. Skattebetalerforeningen uttaler at grensen:
"bør økes markert fra de kr 5 000 som er foreslått. Det
potensielt unndratte beløp vil i disse tilfellene være så vidt begrenset
at det etter vårt syn ikke kan forsvare tredjemanns etterlevelseskostnader."
Skattedirektoratet foreslår at grensen settes til 10 000 kroner.
Nærings- og handelsdepartementet ber om at beløpsgrensen vurderes
på nytt, med henblikk på å øke den til 10 000 kroner.
NTL-Skatt støtter departementets forslag om å innføre en minstegrense
for rapporteringsplikt på 5 000 kroner.
Forslaget om å unnta små oppdrag fra rapporteringsplikt er begrunnet
i hensynet til de som plikter å gi opplysninger. Departementet legger
til grunn at det for denne typen oppdrag vil være uforholdsmessig
ressurskrevende å oppfylle rapporteringsplikten sammenlignet med
nytten de rapporterte opplysningene innebærer for skatteetaten.
Departementet går, blant annet på bakgrunn av høringsinstansenes
merknader, inn for at grensen for rapporteringsplikt settes ved
10 000 kroner. Departementet foreslår at unntaket fastsettes i forskrift
til ligningsloven § 6-10, jf. ligningsloven § 6-16 bokstav a.
Departementet gikk i høringsnotatet inn for en viss utvidelse
av hvilke opplysninger som skal gis etter ligningsloven § 6-10.
Det foreslås blant annet lovfestet at oppdragsgiveren skal oppgi
enkelte opplysninger om seg selv. Når det gjelder opplysninger om oppdragstakere,
foreslås det en presisering av hvilke adresseopplysninger som skal
gis, samt at opplysninger om kontraktstype skal oppgis. Videre foreslås
det at norsk organisasjonsnummer og utenlandsk registreringsnummer
skal oppgis. For arbeidstakere foreslås det en presisering av hvilke
adresseopplysninger og opplysninger om fødselsnummer og D-nummer m.m.
som skal gis, samt at det skal opplyses hvem som er hovedoppdragsgiver
i kontraktskjeden.
Høringsnotatets forslag om endringer i reglene om hvilke opplysninger
som skal gis er begrunnet i hensynet til effektiv skattekontroll.
Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot de foreslåtte endringene.
Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet.
På bakgrunn av høringsuttalelsen fra Skattedirektoratet anser
departementet at det bør inngis enkelte ytterligere opplysninger.
Ved rapportering av oppdragstakere bør det opplyses hvem som er
hovedoppdragsgiver i kontraktskjeden. Om oppdragstakere som driver
virksomhet i form av enkeltpersonforetak, bør det gis opplysninger
om fødselsnummer eller D-nummer, eventuelt fødselsdata og utenlandsk
registreringsnummer, samt nasjonalitet, kjønn og sivilstand. Departementet
anser videre at det ved rapportering av arbeidstakere også bør gis
opplysninger om kjønn og kontraktsnummeret på kontrakten arbeidstakeren
deltar på. Opplysningene vil bidra til å lette skatteetatens arbeid
med utenlandske skattytere som oppholder seg midlertidig i Norge.
Reglene om hvilke opplysninger oppgavene som skal leveres i medhold
av ligningsloven § 6-10 skal inneholde, fremgår i dag i selve lovteksten.
I medhold av ligningsloven § 6-16 bokstav b kan departementet fastsette
skjema som skal nyttes når det skal gis oppgaver etter ligningsloven
kapittel 6 og gi forskrifter om hva oppgavene skal inneholde. Denne kompetansen
er blant annet benyttet til å fastsette nærmere regler om innholdet
i lønnsoppgaven etter ligningsloven § 6-2, jf. forskrift 23. desember
1988 nr. 1083 om levering av lønnsoppgave. Departementet foreslår
tilsvarende at reglene om hvilke opplysninger som skal gis i medhold
av ligningsloven § 6-10, fastsettes i forskrift.
I høringsnotatet gikk departementet inn for enkelte lovtekniske
endringer for at sentrale regler om rapporteringspliktens rekkevidde
skulle fremgå direkte av lovteksten.
Gjeldende rapporteringsregler følger i utgangspunktet av ligningsloven
§ 6-10. Sentrale regler om rapporteringspliktens omfang fremgår
imidlertid av nevnte forskrift 30. desember 1983 nr. 1980. Departementet
la i høringsnotatet til grunn at regelverket vil bli mer tilgjengelig
dersom den reelle rekkevidden av rapporteringsplikten fremgår av
lovteksten. Det ble derfor foreslått i høringsnotatet at de sentrale unntakene
fra rapporteringsplikt som i dag står i forskriften §§ 1 og 2, tas
inn i loven.
Etter forskriften § 1 nr. 2 kan det besluttes at unntakene fra
rapporteringsplikt ikke skal komme til anvendelse for en definert
gruppe oppdrag, oppdragstakere og arbeidstakere. Adgangen til å
beslutte utvidet rapporteringsplikt har blitt benyttet i forbindelse
med større bygge- og anleggsprosjekter. I medhold av forskriften
§ 4 kan det inngås avtale mellom oppdragsgivere i flere ledd og
mellom oppdragsgivere og oppdragstakere om at opplysninger etter
ligningsloven § 6-10 bare skal gis av én av dem. Avtalen fritar
ikke for tvangsmulkt, gebyr eller ansvar for oppdragstakerens skatter
og avgifter dersom opplysninger ikke blir gitt. Departementet går
derfor inn for at også disse bestemmelsene overføres til loven,
slik at forskriften 30. desember 1983 nr. 1980 kan oppheves.
Høringsinstansene er gjennomgående positive til de lovtekniske
endringene som foreslås i høringsnotatet. Ingen instanser ønsker
å bevare dagens struktur hvor viktige regler om rapporteringspliktens
omfang fremgår av forskrift.
Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet om at
adgangen til å fatte beslutning om utvidet rapporteringsplikt skal
fremgå av lovteksten. Det vises til forslag til endring av ligningsloven
§ 6-10 fjerde ledd.
Når det gjelder reglene om at det kan inngås avtale om at opplysninger
bare gis av én av de som har rapporteringsplikt, foreslår departementet
at disse fastsettes i forskriften som inneholder den nærmere reguleringen
av hvilke opplysninger som skal gis, jf. pkt. 7.10 i proposisjonen.
Enkelte høringsinstanser har foreslått noen mindre lovtekniske
justeringer i den foreslåtte lovteksten. Disse innspillene er gjennomgående
forsøkt tatt til følge i forslaget til lovtekst.
Som følge av omorganiseringen av skatteetaten foreslås det at
opplysningene skal gis skattekontoret. Det vil i utgangspunktet
si et hvilket som helst skattekontor. Regjeringen antar at det på
grunn av de korte fristene for rapportering kan være behov for å
bestemme i forskrift at oppgavene skal gis et bestemt skattekontor.
Departementet foreslår at bestemmelsene i nåværende § 6-10 fjerde
og femte ledd i ligningsloven, som gjelder henholdsvis rapportering
av opplysninger tilknyttet arbeid på bygg og anlegg etter påkrav fra
skatteetaten og rapportering av arbeidstakere bosatt i utlandet
som er i tjeneste på norsk registrert fartøy, flyttes til ny § 6-10
A og ny § 6-10 B.
Vilkåret for ansvarliggjøring av oppdragsgiveren er etter dagens
regler at oppdragstakerens manglende innbetaling av skatt, arbeidsgiveravgift
og forskuddstrekk skyldes at rapporteringsplikten ikke er oppfylt.
Bestemmelsen har blitt lite brukt i praksis, selv om det etter loven
er tilstrekkelig at det "må antas" at det er en sammenheng mellom
oppdragsgivers manglende rapportering og oppdragstakers manglende
innbetaling. Blant annet på bakgrunn av dette er det etter departementets
vurdering behov for endringer i reglene om oppdragsgivers ansvar
for oppdragstakers skatt, arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk.
Departementet legger til grunn at det å ansvarliggjøre oppdragsgiver
for oppdragstakers forpliktelser kan være et godt virkemiddel for
å unngå skatteunndragelser og sikre enn effektiv innkreving av skatten. Nytten
av denne typen regler synes å være særlig stor i bransjer der det
erfaringsmessig forekommer store skatte- og avgiftsunndragelser.
Som flere høringsinstanser er inne på, vil et ansvar for oppdragstakers skatte-
og avgiftsforpliktelser på den annen side fremstå som en streng
reaksjon i mange tilfeller. Det bør derfor være en sammenheng mellom
den forpliktelsen oppdragsgiver har unnlatt å oppfylle og reaksjonen
som ilegges. Til sammenligning kan manglende innlevering av andre
typer kontrolloppgaver etter ligningsloven kapittel 6, som hovedregel
bare føre til at det ilegges gebyr etter ligningsloven § 10-8.
Ansvaret etter ligningsloven § 10-7 er begrenset til den skatten,
arbeidsgiveravgiften og forskuddstrekket som er knyttet til oppdraget
eller oppdragene som oppdragsgiveren ikke har gitt opplysninger
om. I mange tilfeller, særlig i bransjer med mange små tjenestekontrakter,
kan det være vanskelig å fastsette hvor store skatte- og avgiftsunndragelser
som kan knyttes til det eller de konkrete oppdragene som ikke er
rapportert inn til skattemyndighetene. Regler om solidaransvar for
oppdragstakers skatte- og avgiftsforpliktelser egner seg derfor
etter departementets vurdering i utgangspunktet best i bransjer
med gjennomgående nokså store oppdrag.
Departementet vurderer for tiden om det skal innføres generelle
regler om at oppdragsgiver, på nærmere vilkår, skal kunne gjøres
ansvarlig for oppdragstakers skatte- og avgiftsforpliktelser i
bygge- og anleggsbransjen. Ved denne vurderingen er utgangspunktet
at et eventuelt solidaransvar skal kunne gjøres gjeldende i alle
oppdrag i bygge- og anleggsbransjen, ikke bare de oppdragene som
skal rapporteres til skattekontoret etter ligningsloven § 6-10.
Etter departementets vurdering er det hensiktsmessig å vurdere spørsmålet
om det skal innføres et generelt og mer objektivt ansvar for oppdragstakers
skatte- og avgiftsforpliktelser i denne sammenhengen enn å innføre
en regel om objektivt ansvar som bare kommer til anvendelse i de
tilfellene hvor det ikke er gitt opplysninger om et oppdrag som
skal rapporteres etter ligningsloven § 6-10.
Departementet viderefører på denne bakgrunn utgangspunktet fra
høringsnotatet om at ansvaret for oppdragstakerens forpliktelser
bare skal kunne gjøres gjeldende dersom oppdragsgiver i betydelig
grad kan klandres for å ha misligholdt rapporteringsplikten.
På bakgrunn av Skattedirektoratets høringsuttalelse foreslås
det at kravet til forsett eller grov uaktsomhet knyttes opp mot
misligholdet av rapporteringsplikten. Departementet går dermed inn
for at oppdragsgiver skal kunne gjøres ansvarlig for oppdragstakers
unndratte skatt, arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk hvis oppdragsgiver
forsettlig eller grovt uaktsomt unnlater å gi opplysninger etter
ligningsloven § 6-10. Forslaget innebærer at dersom oppdragsgiver
med vilje misligholder rapporteringsplikten eller sterkt kan bebreides
for dette, kan ansvar gjøres gjeldende. Ansvar kan på den annen
side ikke pålegges dersom den rapporteringspliktige ikke kan lastes
for opplysningssvikten, eller dersom overtredelsen skyldes vanlig
uaktsomhet.
Det vises til forslag til endring i ligningsloven § 10-7 nr.
1 første punktum.
Opplysningsplikten etter merverdiavgiftsloven § 49 a anses oppfylt
dersom opplysningene er gitt til ligningsmyndighetene i medhold
av ligningsloven § 6-10. Det vil i praksis være slik at den som
i dag har plikt til å gi opplysninger om en oppdragstaker etter merverdiavgiftsloven
§ 49 a også skal gi opplysninger etter ligningsloven § 6-10. Dette
medfører at det i liten grad sendes melding til avgiftsmyndighetene
i medhold av merverdiavgiftsloven § 49 a.
Departementet legger til grunn at regelverket samlet sett vil
fremstå som enklere og mer oversiktlig dersom rapporteringsregelen
i merverdiavgiftsloven oppheves.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at rapporteringspliktbestemmelsen
i merverdiavgiftsloven § 49 a oppheves.
De foreslåtte lovendringene innebærer at hovedtrekkene i rapporteringsordningen
som følger av ligningsloven § 6-10 videreføres. Forslaget vil derfor
i begrenset grad få økonomiske eller administrative konsekvenser.
Forslaget om at det ved oppdrag på kontinentalsokkelen bare skal
gis opplysninger om oppdragstakere som er skattemessig bosatt eller
hjemmehørende i utlandet, vil redusere kostnadene ved å oppfylle
rapporteringsplikten.
Forslaget om unntak fra rapporteringsplikt ved oppdrag som utføres
på sted utenfor oppdragsgiverens kontroll og forslaget om at det
bare skal gis opplysninger om arbeidstakere ansatt hos oppdragstakere
som er skattemessig hjemmehørende i utlandet, vil også redusere
kostnadene ved å oppfylle rapporteringsplikten. Departementet legger
til grunn at kostnadene ved å gi opplysninger i disse tilfellene,
kan være høye i mange tilfeller. Det er imidlertid vanskelig å si
noe om hvor stor reduksjonen i etterlevelseskostnadene vil bli,
blant annet fordi det er uklart i hvilken grad rapporteringsplikten
etterleves i dag.
Forslaget om at arbeidstakere som ikke deltar på oppdrag skal
falle utenfor rapporteringsplikten, vil ikke medføre økonomiske
og administrative konsekvenser for de som skal gi opplysninger.
Tilsvarende kan det antas at opphevelse av merverdiavgiftsloven § 49
a ikke vil medføre økonomiske og administrative konsekvenser av
betydning. Dette skyldes at rapporteringsplikten trolig i begrenset
grad har vært aktuell fordi rapporteringsplikten etter merverdiavgiftsloven
anses oppfylt dersom opplysninger er gitt etter ligningsloven § 6-10.
Departementet antar at forslaget til endringer av hvilke opplysninger
som skal gis, samt endringen i reglene om overtredelse av rapporteringsplikten, ikke
vil medføre administrative konsekvenser av betydning for de som
skal gi opplysninger. Endringen i ansvarsregelen vil kunne innebære
økte kostnader for oppdragsgivere som forsettlig eller grovt uaktsomt misligholder
opplysningsplikten.
For skatteetaten innebærer forslaget til endring av ligningsloven
§ 6-10 at man samlet sett skal motta og behandle et mindre antall
oppgaver enn det som følger av dagens regler. For oppdrag innenfor
bygg- og anleggsbransjen, som tradisjonelt har vært et av kjerneområdene
for rapporteringsplikten, innebærer forslaget mindre økonomiske
og administrative konsekvenser enn for andre typer oppdrag.
Departementet foreslår at lovendringene skal tre i kraft fra
den tid Kongen bestemmer.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endringer i ligningsloven §§ 6-10, ny 6-10 A
og ny 6-10 B, § 10-7 nr. 1 første punktum, endring i lov 10. desember
2004 nr. 77 om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen romertall
II og opphevelse av merverdiavgiftsloven § 49 a.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at rapporteringen
av utenlandske oppdragstakere og arbeidstakere tilknyttet oppdrag
i Norge, har måttet forholde seg til et regelverk som har vært upraktisk
og lite praktikabelt for oppdragsgiverne sett i forhold til at Norge
nå meget sterkt trenger utenlandsk arbeidskraft. Disse medlemmer slutter
seg til alle endringsforslagene og forbedringene og mener det er
på høy tid at regelverket gjøres mer fleksibelt og praktikabelt.
Samtidig vil disse medlemmer påpeke
at endringene på en del områder med fordel kunne gått lenger for
å lette hverdagen for norsk næringsliv og viser til at flere større
næringsorganisasjoner har bedt om dette under høringen.
Disse medlemmer viser til at det
gjelder unntaket for bygge- og anleggsvirksomhet i forhold til bare
å rapportere når oppdraget foregår et sted som står under oppdragsgivers
kontroll. Disse medlemmer er enig med
de høringsinstanser som påpeker at rapporteringen er minst like
byrdefull i denne bransjen som i andre, og at rapporteringen krever enorme
ressurser og neppe er praktisk mulig når arbeidet foregår på et
sted oppdragsgiver ikke har kontroll over. Det vil selvsagt i tillegg
være kostnadsdrivende innen bygge- og anleggssektoren. Disse medlemmer mener at hensynet til
eventuelle skatteunndragelser er viktig, men mener at for rigide
rapporteringsregler må balanseres mot de andre muligheter for kontroll
som finnes både gjennom ordinær skattekontroll og kontroller fra
Arbeidstilsynet.
Disse medlemmer mener også at en
bedre definisjon fra lovgiver av hva en oppdragstaker er, etter
hvert vil være påkrevet og at det i tillegg burde vært aktuelt å
se nærmere på en forhøyelse av unntaksgrensen fra rapporteringsplikten
som nå er foreslått til kr 10 000.
Disse medlemmer vil generelt påpeke
at utviklingen på dette næringsområdet går fort, at behovet endres
raskt og at det finnes bare en kort erfaringsbakgrunn for hvordan
dette virker for næringslivet når volumet er stort. Disse medlemmer mener derfor det vil
være behov for at Regjeringen jevnlig gjennomgår regelverket med
sikte på en best mulig fleksibilitet for næringslivet samtidig som
den nødvendige kontroll ivaretas.