Forslaget til ny plan- og bygningslov tar utgangspunkt i at gjeldende
lov som ble iverksatt i 1986, fortsatt skal bestå av en felles plan-
og bygningslov – med en plandel og en bygningsdel. Arbeidet med
loven har vært delt mellom Miljøverndepartementet, med utgangspunkt
i Planlovutvalgets lovforslag i NOU 2003:14, og Kommunal- og regionaldepartementet,
med utgangspunkt i Bygningslovutvalgets lovforslag i NOU 2005:12.
I proposisjonen her legger Miljøverndepartementet fram forslag til
første og andre del av loven og enkelte bestemmelser i tredje del
(bestemmelser om innløsning, erstatning og dispensasjon).
Fjerde del om byggesak, og de øvrige bestemmelsene om gjennomføring
og ulovlighetsoppfølging, fremmes av Kommunal- og regionaldepartementet
i en egen proposisjon.
Lovforslaget her gir loven en ny struktur som skal gjøre den
enklere å forstå og bruke. Loven har et bredt samfunnsmessig perspektiv,
og skal være et virkemiddel for å fremme bærekraftig utvikling til beste
for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner. Planlegging
skal gi felles rammer for bruk og vern av arealressurser regionalt
og kommunalt, og sikre at privat planlegging og utbygging skjer
innenfor disse rammene. Prinsippet om universell utforming skal
ivaretas i planleggingen, og kravene til det enkelte tiltak. Det
samme gjelder hensynet til barn og unges oppvekstvilkår og estetisk
utforming av omgivelsene.
Loven skal gi politiske myndigheter et egnet redskap til å fastlegge
mål. Den skal legge til rette for en styrking av den sektorovergripende,
samfunnsrettede planleggingen – med samordning av interesser og hensyn
på tvers av sektorer og samfunnsområder innenfor lovens system,
og den skal bl.a. ivareta langsiktige miljøhensyn.
Klimaproblemet har betydning for utformingen av plansystemet
og planer. Det pekes i proposisjonen på at en gjennom arealplanlegging
har mulighet til å påvirke utslipp av klimagasser, særlig fra transport og
stasjonær energibruk. Arealplanlegging etter plan- og bygningsloven
er derfor et viktig supplement til nasjonale virkemidler for reduksjon
av klimagassutslipp.
Det skal legges til rette for utstrakt bruk av elektroniske medier
i planleggingen, og som vil forenkle arbeidet for forvaltningen
og for brukerne.
Det skal legges større vekt på innsats i en tidlig fase av planleggingen
– med sikring av bred medvirkning og utredning av konsekvenser.
Endrede rammebetingelser og nye oppgaver gjør at løsninger på tvers
av kommunegrenser blir aktuelt på stadig nye områder.
Den overordnede kommunale og regionale planleggingen skal vektlegges.
Plandelen av loven skal fortsatt være felles for hele landet.
Lovforslaget legger opp til stor grad av fleksibilitet og valgfrihet
i bruken av planredskapene, slik at omfanget av planleggingen kan
tilpasses utfordringene og planoppgavene i den enkelte kommune eller
region, og ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig. Den skal bygge
på økonomiske og andre ressursmessige forutsetninger for gjennomføring.
Dette underbygges i loven ved at planer skal ha handlingsdeler som
skal klargjøre ansvar for gjennomføring, og som knyttes til økonomiplaner
og avtaler mellom partene.
Lovforslaget innebærer et nytt, helhetlig plansystem gjennom
nye planbestemmelser i plan- og bygningsloven, forslag til bestemmelser
i en del tilknyttede sektorlover og enkelte tilrådinger om videre oppfølgingsarbeid
med lover, forskrifter og andre administrative tiltak. Flere av
Planlovutvalgets forslag har allerede dannet utgangspunkt for endringer
i gjeldende lov, som blir ivaretatt gjennom forslaget til ny plan-
og bygningslov. Dette gjelder:
Tidsfrister i planleggingen (Lov 9. mai
2003 nr. 32, jf. Ot.prp. nr. 113 (2001-2002)).
Bestemmelser om stedfestet informasjon (Lov 9. mai 2003
nr. 32, jf. Ot.prp. nr. 113 (2001-2002)).
Innskjerping av reglene for innsigelse og klage (Lov 7. mai
2004 nr. 24, jf. Ot.prp. nr. 31 (2003-2004)).
Endringer av bestemmelsene om konsekvensutredninger (Lov
24. september 2004 nr. 72, jf. Ot.prp. nr. 47 (2003-2004)).
Bestemmelser om utbyggingsavtaler (Lov 27. mai 2005 nr.
30, jf. Ot.prp. nr. 22 (2004-2005)).
Det er i proposisjonen gitt en oversikt over planlovgivningen
i de andre nordiske landene og forholdet til planlovgivningen i
EU-landene generelt. Planlovgivningen inngår ikke i fellesskapsretten
i EU, og er da heller ikke del av EØS-samarbeidet. Flere EU-direktiver
gir imidlertid direkte eller indirekte føringer. Dette gjelder blant
annet direktiver om konsekvensutredninger, medvirkning, miljøinformasjon, rettssikkerhet
mv. Norge er også forpliktet gjennom ratifisering av Den europeiske
landskapskonvensjonen.
Proposisjonen gir en oversikt over gjeldende rett, Planlovutvalgets
mandat og forslag til nye lovbestemmelser, høringsinstansenes syn
på forslaget og departementets vurderinger og hovedinnretningen
av forslaget til nye planbestemmelser.
Departementet viser til at det lenge har vært en ambisjon å forenkle,
samle og strukturere de mange lovverk som gir regler om samfunnsplanlegging
og om bruk og vern av arealer og andre ressurser. På områder som
gjelder samfunnstema som helse, sosial, kultur, økonomi mv., er
lovsamordningen allerede i hovedsak gjennomført i forbindelse med
de særlovsharmoniseringer som er foretatt. På områder hvor det gjenstår
behov for lovsamordning, foreslås det i proposisjonen samordningsløsninger
i tråd med flere av forslagene fra Planlovutvalget. Dette vil innebære
visse endringer i form av justeringer i andre lover.