Det foreslås i proposisjonen at plan- og bygningsloven nå skal bestå av fem hoveddeler:
-
Første del. Alminnelig del: Felles for både plan- og bygningsdelen av loven, og omfatter blant annet formål, virkeområde, byggeforbudsbestemmelsene langs sjø og vassdrag og krav til kartgrunnlag og stedfestet informasjon.
-
Andre del. Plandel: Inndelt slik at de første kapitlene gir de grunnleggende bestemmelsene om oppgaver, myndighet, redskaper og medvirkning i planleggingen. Deretter gis det nærmere bestemmelser om planer og planbehandling på de ulike plannivåene. Kravet til konsekvensutredninger av planer er innarbeidet i bestemmelsene om den enkelte plantype, mens konsekvensutredninger for tiltak etter annet lovverk og verneplaner framgår av et eget kapittel.
-
Tredje del. Gjennomføring: Inneholder bestemmelser med betydning for både plan- og bygningsdelen.
-
Fjerde del. Bygningsdel: Inneholder bestemmelser om byggesaksbehandling.
-
Femte del. Ulovlighetsoppfølging: Inneholder bestemmelser med betydning for både plan- og bygningsdelen.
Lovforslaget omfatter krav om åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning
for alle berørte interesser og myndigheter (lovens formål § 1-1).
Det skal legges vekt på langsiktige løsninger, og vesentlige konsekvenser
for miljø og samfunn skal beskrives.
Planlegging etter loven skal bidra til å samordne statlige, regionale
og kommunale oppgaver, og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern
av ressurser.
Prinsippet om universell utforming skal ivaretas i planleggingen
og kravene til det enkelte tiltak. Dette er en utvidelse av dagens
formålsparagraf.
Når ikke annet er bestemt skal loven gjelde for hele landet,
herunder vassdrag (§ 1-2). I sjøområder er loven utvidet til en
nautisk mil utenfor grunnlinjene, blant annet for å imøtekomme EU-krav
til virkeområdet for Vanndirektivet. Kongen kan bestemme at bestemmelsene
om konsekvensutredninger skal gjelde for nærmere bestemte tiltak
utenfor én nautisk mil utenfor grunnlinjene, og videre at loven
helt eller delvis skal gjelde for Svalbard.
Forholdet til energitiltak er omtalt spesielt i proposisjonen.
For å sikre en effektiv og forutsigbar behandling av de store anleggene
for produksjon og overføring av elektrisk energi, foreslås det en
lovfesting av at kraftledninger i sentral- og regionalnettet bare
trenger konsesjonsbehandling, og ikke skal omfattes av planbestemmelsene
i plan- og bygningsloven. Det åpnes videre for at det kan besluttes
i den enkelte sak at konsesjon etter energiloven, vannressursloven
og/eller vassdragsreguleringsloven uten videre skal ha virkning
som statlig plan. Det vil heller ikke være plikt til å utarbeide
reguleringsplan for anlegg for produksjon av elektrisk energi etter
energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven.
Sentralnettet og regionalnettet for overføring av elektrisk energi
foreslås unntatt fra loven (§ 1-3). For anlegg for overføring eller
omforming av elektrisk energi skal bare bestemmelsene om kart mv.
og konsekvensutredninger gjelde.
Rørledninger i sjø for transport av petroleum skal ikke omfattes
av loven.
Forbud mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet langs sjøen
(jf. lovforslagets § 1-8) er i dagens lov hjemlet i § 17-2. Forbudet
gjelder også oppføring og vesentlig endring av bygning, konstruksjon,
anlegg eller innhegning, og for fradeling av ubebygd del av eiendom.
Området for forbudet beregnes fra strandlinjen målt i horisontalplanet
ved alminnelig høyvann og 100 meter innover. Forbudet gjelder ikke i
tettbygd strøk eller i områder som omfattes av reguleringsplan eller
strandplan. Det samme gjelder områder som i arealdelen av kommuneplan
er lagt ut til byggeområder og områder for råstoffutvinning. Bestemmelsen
gjelder heller ikke tiltak som er i samsvar med bestemmelser om
spredt bolig- og ervervsbebyggelse. Fylkesmannen avgjør i tvilstilfelle
om et område skal anses som tettbygd strøk. Bygninger, konstruksjoner,
anlegg og innhegning som er nødvendige for primærnæringene, samferdsel,
Forsvaret mv. omfattes heller ikke av forbudet i 100-metersbeltet.
I lovforslaget opprettholdes og forutsettes det at utbygging
i strandsonen skal skje etter plan. Kommunene skal vurdere hvilke
vassdrag som skal ha byggeforbud.
I 100-metersbeltet langs sjøen og langs vassdrag skal det tas
særlig hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og
andre allmenne interesser (§ 1-8).
For områder langs vassdrag som har betydning for natur-, kulturmiljø-
og friluftsinteresser, skal kommuneplanens arealdel fastsette grense
på inntil 100 meter der bestemte angitte tiltak mv. ikke skal være
tillatt.
Det skal foreligge et oppdatert offentlig kartgrunnlag for de
formål som omhandles i loven (§ 2-1).
Det blir innført krav om kommunalt planregister (§ 2-2) for å
lette tilgangen til planinformasjon og elektronisk behandling av
plan- og byggesaker.
Departementet kan gi forskrift om kart, kommunalt planregister
og om bruk av stedfestet informasjon.
Kravet til konsekvensutredning av planer er innarbeidet i bestemmelsene
om den enkelte plantype, mens reglene om konsekvensutredninger for
tiltak etter annet lovverk framgår av et eget kapittel.
Innledende bestemmelser er innholdsmessig i hovedsak en videreføring
av gjeldende bestemmelser, men organisert på en annen måte. De viktigste
endringene i forhold til gjeldende rett er at oppgaver og hensyn
i planleggingen (kap. 3 i loven) er framhevet som en utdyping av
lovens formålsparagraf når det gjelder planlegging. Det er klargjort
at Sametinget har samme rolle i forhold til planlegging som statlige organer.
Det er inntatt en bestemmelse om felles planleggingsoppgaver. Myndigheter
med ansvar for større samferdselsanlegg og infrastrukturanlegg er her
gitt samme rett til å utarbeide og fremme planforslag som vegmyndighetene
har i dag.
Det er inntatt en ny paragraf (§ 3-1) om oppgaver og hensyn i
planleggingen. Formålet med bestemmelsen er å vise hvilke oppgaver
planlegging etter loven skal ivareta, og paragrafen utfyller formålsparagrafen
mht. lovens plansystem spesielt. Paragrafen skal gi veiledning for
myndighetene, private aktører og allmennheten om viktige formål
med – og grunntanker bak – plansystemet.
Samiske interesser og kriminalitetsforebygging er to av de hensynene
som er framhevet i lovforslaget. Departementet viser til at samisk
kultur og samfunnsliv er under press fra det norske storsamfunnet på
mange måter, men kan ivaretas og fremmes gjennom en aktiv og bevisst
planlegging i kommuner og fylker. Plan- og bygningslovens regler,
og hvordan loven blir praktisert, har derfor en stor betydning for hvordan
de samiske interessene blir ivaretatt. I denne sammenheng er Norge
også forpliktet gjennom internasjonale konvensjoner.
Det er inntatt en tilføyelse i loven som skal klargjøre Sametingets
rolle ved behandling av planer. I proposisjonen redegjøres det for
øvrig for de konsultasjonene som er gjennomført med Sametinget i
forbindelse med utarbeidingen av lovforslaget.
Vedtatte planer skal være et felles grunnlag for kommunal, regional,
statlig og privat virksomhet i planområdet.
I proposisjonen omtales en del viktige prinsipper som skal ivaretas
i plansystemet – bl.a. rolledelingen i planleggingen. Det vektlegges
at planleggingen skal skje mest mulig desentralt, nærmest mulig
de som berøres av beslutningene. Forenkling, effektivitet og fleksibilitet
i plansystemet er hensyn som kan ha innebygde motsetninger. Samtidig
må de ivaretas for at planleggingen skal kunne tilpasse seg behov
for endringer i samfunnet og politiske prioriteringer. Motsetningene
må løses gjennom medvirkningskravene i den konkrete plansaken.
Behovet for bedre tilpasning av planleggingen til ulike planbehov
i kommunene omtales spesielt. Plandelen av loven skal fortsatt være
felles for hele landet, men kan praktiseres fleksibelt. Det vil
i stor grad være opp til kommuner og regioner å tilpasse planleggingen
etter behovet. Veiledning om de mulighetene som ligger i systemet
vil derfor bli viktig.
I proposisjonen omtales virkninger av planer. Planer og planvedtak
er dels retningsgivende handlingsgrunnlag og direktiver for myndigheter,
og dels bindende areal- og byggebestemmelser med krav til det fysiske
ytre miljø, som både private og myndigheter må følge. Hensynet til
rettssikkerhet vil bli bedre ivaretatt når planers virkninger er
formulert klart i loven. Innholdsmessig beholdes hovedprinsippene
i rettsvirkningsbestemmelsene i gjeldende lov. Planers virkninger
som ekspropriasjonsgrunnlag og som grunnlag for erstatning i visse
situasjoner, foreslås i hovedsak videreført som i gjeldende lov.
Statlige og regionale myndigheter kan starte arbeid med planer
etter loven der staten, regional planmyndighet og kommunene sammen
har ansvar for å løse planoppgaver av regional eller nasjonal betydning.
Dette er en ny bestemmelse (§ 3-6) som skal fange opp Planlovutvalgets
forslag til særlige planleggingsoppgaver. En nærmere presisering
av paragrafen skal skje gjennom forskrift.
Aktuelle oppgaver er samordnet areal- og transportplanlegging,
planlegging av større sammenhengende natur- og friluftsområder
omkring byer og tettsteder, kystsoneplanlegging mv.
Statlig eller regional myndighet kan helt eller delvis overta
de oppgavene planadministrasjonen i kommunen og regional planmyndighet
har med å organisere planarbeidet og utarbeide planforslag (§ 3-7).
Man utvider den ordningen Veivesenet i dag har til å gjelde flere
nasjonalt viktige oppgaver. Statlige organer med ansvar for samferdselsanlegg
og teknisk infrastruktur kan etter samråd med kommunen fremme utkast
og legge slike planer ut til offentlig ettersyn.
Bestemmelsene om generelle utredningskrav (kap. 4 i loven) omfatter
generelle bestemmelser om planbeskrivelse, planprogram og konsekvensutredning.
De er innholdsmessig en videreføring av gjeldende lov og forskrift.
Det nye i lovforslaget er at reglene for tiltak og planer som avklares
etter plan- og bygningsloven, er innarbeidet i bestemmelsene om
behandling av de enkelte plantypene. Nytt er også kravet om samfunnssikkerhet
og risiko- og sårbarhetsanalyse i forbindelse med planer.
Generelle utredningskrav er bestemmelser som dels ligger i dagens
lov og i forskrift om konsekvensutredninger, men disse er nå samlet
som rammebestemmelser for planleggingen (§ 4-1 og § 4-2).
Det kan gis forskrift om planprogram, planbeskrivelse og konsekvensutredninger,
herunder om behandling av planer med grenseoverskridende virkninger.
Samfunnssikkerhet er et område som blir stadig mer fokusert.
Utviklingen viser at det er behov for at det offentlige i større
grad innpasser beredskapsmessige hensyn i den alminnelige samfunnsplanleggingen
etter plan- og bygningsloven.
Lovforslaget inneholder en ny bestemmelse om krav til samfunnssikkerhet
og risiko- og sårbarhetsanalyse (§ 4-3). Sårbarhetsvurderinger
og sårbarhetsreduserende tiltak skal inngå som et sentralt element i
all planlegging, og det skal være obligatorisk å foreta vurderinger
av dette i forbindelse med planforslag.
Bestemmelsene om medvirkning (kap. 5 i loven) omfatter de generelle
bestemmelsene om medvirkning, høring og offentlig ettersyn, regionalt
planforum og innsigelse. Hvordan medvirkning skal ivaretas i planprosessene,
framgår av bestemmelsene til den enkelte plantype. Bestemmelsen
om regionalt planforum er ny, den praktiseres allerede i mange fylker.
Bestemmelsene om innsigelse er i hovedsak en videreføring av gjeldende
rett, Sametinget blir imidlertid innsigelsesorgan for å kunne ivareta
viktige interesser i forhold til samisk kultur og næringsutøvelse
i plansaker.
Det vises til at hver region bør ha et regionalt planforum, hvor
statlige, regionale og kommunale interesser klarlegges og søkes
samordnet i forbindelse med regional og kommunal planlegging. Regionalt
planforum skal opprettes av den regionale planmyndigheten, og her
vil statlige, regionale og kommunale myndigheter som er berørt av
den aktuelle sak, delta (§ 5-3).
Retten til å fremme innsigelse skal bortfalle dersom kravet til
deltagelse i planprosessen ikke er oppfylt, forutsatt at planmyndigheten
har oppfylt varslingsplikten og krav til varsling for vedkommende plantype
(§ 5-5).
Nasjonale planoppgaver (kap. 6 i loven) utvides med en bestemmelse
om nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging.
Dette er en moderert utgave av forslaget fra Planlovutvalget. Utover det
videreføres innholdet av gjeldende bestemmelser med nye betegnelser.
Planlovutvalgets forslag om særlig rettsvirkning av arealplan ved
statlig vedtak er ikke fulgt opp, men muligheten for å begrense
adgangen til å endre en plan for en nærmere bestemt periode, er
innarbeidet i bestemmelsene om kommuneplanens arealdel.
Bestemmelsene om statlige planretningslinjer og planvedtak skal
ha til formål å ivareta nasjonale eller regionale interesser i planleggingen.
For å fremme en bærekraftig utvikling skal det hvert fjerde år utarbeides
et dokument med nasjonale forventninger til regional og kommunal
planlegging. Dette skal følges opp i planleggingen etter denne loven
og legges til grunn for statens deltaking (§ 6-1).
Muligheten for å bestemme at kommunale planer ikke kan endres
innenfor en fastsatt tidsramme er innarbeidet i bestemmelsene om
kommuneplanens arealdel.
Det skal kunne gis statlige planretningslinjer for landet som
helhet eller for et geografisk avgrenset område (§ 6-2). Disse skal
gjøres kjent for alle berørte offentlige organer, interesserte organisasjoner
og institusjoner og for allmennheten.
Bestemmelsene om statlig arealplan er hovedsakelig en videreføring
av gjeldende lov. Imidlertid er det tatt inn en ny bestemmelse om
at departementet kan bestemme at endelig konsesjon til kraftproduksjonsanlegg
etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven
uten videre skal ha virkning som en statlig arealplan og myndigheten
her overføres til Olje- og energidepartementet (jf. § 6-4).
Planlegging på regionalt nivå er nødvendig for å løse oppgaver
og ivareta interesser som går ut over kommunenivået, på en tilfredsstillende
måte. Viktige oppgaver knyttet blant annet til samferdsel, bolig-
og næringsutbygging og viktige miljøvernoppgaver, lar seg ofte ikke
løse på en god måte innenfor rammen av den enkelte kommune, og krever
felles løsning gjennom regionale planer. Dette skal ivaretas gjennom bestemmelsene
for utarbeidelse, vedtak og virkning av regionale planer, og for
interkommunalt plansamarbeid.
Det er inntatt nye bestemmelser om at regional planmyndighet
skal utarbeide regional planstrategi i samarbeid med kommuner, statlige
organer, organisasjoner og institusjoner som berøres av planarbeidet (§ 7-1).
– Regional planstrategi skal bl.a. inneholde beskrivelse av viktige
regionale utviklingstrekk og utfordringer, vurdere langsiktige utviklingsmuligheter,
ta stilling til hvilke spørsmål som skal tas opp gjennom videre
regional planlegging, angi hvordan prioriterte planoppgaver skal
følges opp og beskrive opplegget for medvirkning i planarbeidet.
Bestemmelsene om regionale planer skal erstatte fylkesplanbestemmelsene
i dagens lov (§ 8-1). Regionale planer kan gjelde for en hel region,
delområder eller tema, og de skal ha et handlingsprogram om gjennomføringen.
Fylkesplan og fylkesdelplan skal slås sammen (regional plan), innholdskravene
skal fjernes fra lovteksten, og planer kan egengodkjennes dersom
det ikke foreligger konflikter med statlige myndigheter og kommuner.
Regionale planer kan pålegges av regjeringen. Regionale planbestemmelser fastsettes
av regional planmyndighet, de skal gjelde for inntil 10 år – med
mulighet for forlengelse (§ 8-5).
Det innføres nye bestemmelser om interkommunalt plansamarbeid
(kap. 9 i loven). De omfatter bestemmelser om organisering av planarbeidet,
planinnhold og planprosess, og om hvordan uenighet mellom partene
kan løses. Kommuner bør samarbeide og samordne planleggingen over
kommunegrenser. Vedtak av interkommunale planer må gjøres i de respektive
kommunestyrene, og kan ikke delegeres til annet organ. Interkommunalt
plansamarbeid er en måte å gjennomføre omforente regionale strategier på,
som et alternativ til en regional plan. Bestemmelsene kan også brukes
ved plansamarbeid mellom regioner og kommuner.
Kommunal planlegging omfatter kommunal planstrategi, kommuneplan
og reguleringsplaner. Bestemmelsene er delvis nye og delvis omarbeidede i
forhold til gjeldende rett. Forslaget om kommunal planstrategi og
bestemmelser om gjennomgående arealformål og hensynssoner er nye
elementer i planloven.
Kommunal planstrategi (kap. 10 i loven) har til formål å vurdere
de viktigste planutfordringene kommunen står overfor ved utvikling
av kommunesamfunnet og langsiktig arealbruk, og ta stilling til
hvilke planoppgaver som skal prioriteres. Planstrategien skal bidra
til å målrette kommunens planarbeid og gjøre at det ikke blir mer
omfattende enn nødvendig.
Kommuneplanen skal skille klarere mellom samfunnsdel og arealdel.
Samfunnsdel og kommunedelplaner skal ha handlingsdeler som vurderes
årlig. Kommuneplanens arealdel skal ha en noe annen formålsinndeling
enn i dag, den skal skille klarere mellom hovedformål og underformål.
Hovedformålene er også gjort gjennomgående og felles for både kommuneplan
og reguleringsplan.
Hensynssoner skal innføres som et nytt element i kommuneplanens
arealdel og reguleringsplan. Dette medfører at det knyttes to "lag"
med bestemmelser til et område. Det ene laget er inndelingen i de
tradisjonelle arealbruksformålene med bestemmelser, som forteller
hvilket formål arealet kan brukes til. I tilegg er det et lag som
ikke følger bruksformålene, men som tar utgangspunkt i egenskaper
ved området, enten naturgitte eller funksjonelle, og som vil innebære en
begrensning eller et vilkår for bruken av arealet. Et annet grunnlag
for hensynssoner er vedtak etter andre lover. Hensynssoner vil da
være informasjon om vedtak som gjelder for arealbruken. Hensynssoner kan
også angi nærmere krav til infrastruktur, saksbehandling m.m. (§ 11-8).
Hensikten med hensynssonene er å angi spesielle forhold uavhengig
av bruksformålet som skal vektlegges for å detaljplanlegge et område
eller avgjøre om en bestemt bruk er i samsvar med planen. Hensynssoner
kan brukes til å klargjøre de interesser en må legge vekt på når
en skal ta stilling til tillatt bruk. Det kan f.eks. angis fareområder,
jordvernsoner, soner med særlige hensyn til kulturvern, kulturlandskap,
naturvern eller friluftsliv, og differensierte jordbruks-, skogbruks-
og reindriftssoner eller områder med særlige krav til teknisk infrastruktur.
Når det gjelder reindriften spesielt, setter reindriftsloven og etablerte
rettigheter rammer for hva som kan bestemmes i kommuneplanen. Forskjellige
typer av viktige reindriftsområder kan prioriteres og markeres som hensynssoner
i planen, og det kan gis retningslinjer om hvordan hensynet til
reindriften kan ivaretas. Kommuner med reindriftsområder bør angi
hensynssoner for dette i planen. For slike soner kan det, med unntak
av randsoner rundt verneområder, bare gis retningslinjer.
Plankartet skal vise soner med særlige hensyn og restriksjoner
som har betydning for hvordan arealene kan brukes. Innholdet i hensynssoner
kan presiseres gjennom retningslinjer eller bestemmelser.
Det kan gis generelle bestemmelser til kommuneplanens arealdel,
som skal erstatte dagens bruk av kommunale vedtekter. Generelle
bestemmelser kan blant annet omfatte innhold av utbyggingsavtaler, krav
om utarbeiding av reguleringsplan, krav til kvaliteter i utearealer,
universell utforming eller parkering mv.
Kongen kan fastsette begrensninger i adgangen til å endre kommuneplanens
arealdel når nasjonale eller regionale interesser tilsier det.
Det innføres to "typer" reguleringsplaner (kap. 12 i loven).
– En "områderegulering" skal være en detaljplan for et avgrenset
område innenfor kommunen, og som krever felles avklaring og fastlegging
av bindende rammer for flere eiendommer som grunnlag for utbygging
og vern. – En "detaljregulering" knyttes opp til konkrete utbyggingsprosjekter,
den kan utarbeides av private og behandles samtidig med byggesøknad.
Det innføres "oppstartsmøte" med planmyndighetene ved private planforslag.
Detaljreguleringer får en tidsbegrensning på fem år i de tilfeller
planlagt utbygging ikke gjennomføres.
Det foreslås en mer konkret oppregning av de forhold hvor det
kan gis reguleringsbestemmelser for å skape et klarere rettslig
grunnlag. Det foreslås videre en ny bestemmelse om felles behandling
av reguleringsplanforslag og byggesøknader, som forventes å bidra
til at den samlede plan- og byggesaksbehandlingen for et prosjekt
kan bli betydelig redusert i forhold til dagens praksis.
Bestemmelsene om konsekvensutredninger for tiltak og planer etter
annet lovverk (kap. 14 i loven) er, med noen små justeringer, en
videreføring av gjeldende rett. Det samme gjelder bestemmelsen om midlertidig
forbud mot tiltak (kap. 13 i loven).
Bestemmelsen om dispensasjon (kap. 19 i loven) opprettholdes
i hovedsak som i dag, men vilkårene for å gi dispensasjon skal klargjøres.
Det kreves begrunnet søknad for dispensasjon. Begrepet "særlige
grunner" skal fjernes, bestemmelsen her er utformet slik at det
skal bli tydeligere hvilken avveining som må foretas. Dette gjelder
hvilke hensyn som skal tillegges vekt og hvilke krav til interesseovervekt
som må være oppfylt når en skal ta stilling til om det er grunnlag
for å gi dispensasjon. Det er gjort en tilføyelse om at nasjonale
og regionale rammer og mål skal legges til grunn for interesseavveiningen.
Samtidig er det presisert at kommunen ikke bør gi dispensasjon der
berørt statlig eller regional myndighet går imot at det gis dispensasjon
fra planer og lovens bestemmelser om planer. Dispensasjon kan ikke
gis når hensynene bak bestemmelsene det dispenseres fra eller lovens
formål blir vesentlig tilsidesatt. Fordelene må være klart større
enn ulempene, og det skal legges særlig vekt på konsekvenser for
helse, miljø, sikkerhet og tilgjengelighet.
Det skal være adgang til å stille vilkår for å gi dispensasjon
i tråd med det som har vært gjeldende rett. Det kan ikke dispenseres
fra saksbehandlingsregler.
Det foreslås at det gjennom forskrift skal være adgang til å
legge myndigheten til å gi dispensasjon i spesielle tilfeller til
statlig eller fylkeskommunal myndighet – i forhold til nærmere angitte
deler av strandsonen og fjellområder. Bestemmelsen kan være aktuell
å benytte der intensjonene bak byggeforbudet i strandsonen i de
angitte områdene, eller vedtatte planer for å ivareta villreininteressene,
blir uthult gjennom enkeltdispensasjoner. Dispensasjonsbestemmelsene
er felles for plansaker og byggesaker.
Det foreslås i proposisjonen også endringer i enkelte andre lover
(kap. 35 i loven). Endringene gjelder både samordningsbestemmelser
og rene lovtekniske forhold, som følge av nye betegnelser på plantyper
i plan- og bygningsloven.
Det foreslås også en del overgangsbestemmelser (kap. 34 i loven).