Det er eit hovudmål for likningsstyresmaktene at skattar og avgifter
vert korrekt fastsett, og at beløp som ikkje er oppgitt til skattlegging
vert avdekka. Innhenting av kontrollopplysningar frå ulike tredjepartar
er viktig i denne samanheng.
Etter departementet si vurdering vil ein heimel for Skattedirektoratet
til å hente inn opplysningar om identiteten til innehavarane av
utanlandske betalingskort som vert brukt i Noreg, vere eit viktig
verkemiddel for å avdekke bankinnskott som ikkje er oppgitt i sjølvmeldinga.
Slik kontrollundersøking kan også opne for vidare undersøkingar
av inntektskjelder og transaksjonar som har tilknyting til kontoen.
Omfattande og langvarig kortbruk i Noreg vil dessutan kunne gi grunnlag
for vurdering av om ein kortinnehavar som anten har meldt utflytting
eller ikkje har meldt innflytting, bor i Noreg og er skatteskyldig
hit på det grunnlaget.
Om kortinnehavaren er skatteskyldig til Noreg eller ikkje, vil
først kunne greiast ut når vedkomande er identifisert. Dersom vedkomande
er skatteskyldig til eit anna land som Noreg har skatteavtale med,
kan heimlandet til vedkomande og Noreg gi kvarandre opplysningar.
Danske og svenske skattestyresmakter har alt inngått avtale om å
gi kvarandre slike opplysningar. Departementet ser det som positivt
at Noreg sluttar seg til dette samarbeidet. Også andre land som har
satt i verk eller planleggjer å gjennomføre tilsvarande kontrollundersøkingar,
vil kunne vere aktuelle for eit slikt samarbeid.
Som nemnt registrerast ikkje opplysningar om kortinnehavaren
sin identitet korkje hos innløysaren i betalingssystema eller i
Valutaregisteret. Likningsstyremaktene må difor få opplyst identiteten
til kortinnehavarane frå brukarstadene.
Kontrollen tenkast gjennomført ved at Skattedirektoratet først
innhentar opplysningar frå innløysaren om all kortbruk med tilknyting
til utanlandske kort i Noreg i løpet av ein periode, og deretter,
etter ei sortering av transaksjonane, finner fram til den enkelte
kortinnehavar ved å kontakte ein eller fleire brukarstader.
Ettersom opplysningar om overføring av betalingsmidlar inn og
ut av Noreg vert registrerte i Valutaregisteret, kan ein stille
spørsmål om likningsstyresmaktene, i staden for å innhente opplysningar
om transaksjonane frå innløysarane, kan få dei naudsynte opplysningane
frå registeret. Valutaregisteret gir berre tilstrekkeleg informasjon
om enkeltoverføringar som er større enn 25 000 kroner. Slike transaksjonar skal
rapporterast enkeltvis, og rapporteringa omfattar mellom anna korttype
og kortnummer, transaksjonsdata og namn og adresse til brukarstaden.
Likningsstyresmaktene vil difor kunne få opplysningar frå registeret
til å gå vidare til ein av brukarstadene. Transaksjonar i denne
storleiken utgjer likevel ein forsvinnande liten del av den totale
mengda transaksjonar. Når det gjeld overføringar av beløp på 25 000 kroner
eller mindre rapporterast berre månadleg sum pr. kort og månadleg
sum pr. brukarstad. For slike transaksjonar gir Valutaregisteret
ikkje detaljerte nok opplysningar til at ein kan knytte den enkelte
transaksjonen til ein brukarstad. Likningsstyresmaktene må difor
likevel kontakte innløysarane for å få nok opplysningar.
Innløysarane som brukarstadene får sitt oppgjer frå, vil vere
ein bank eller eit finansieringsselskap. Frå desse skal likningsstyresmaktene
innhente opplysningar om betalingskorta sine kortnummer, brukarstad
angitt ved namn og adresse og terminalnummer, det enkelte transaksjonsbeløp
og dato for transaksjonen. Etter departementet sin oppfatning følgjer opplysningsplikta
til innløysarane av likningslova § 6-4 nr. 3 og 4, som mellom anna
bestemmer at finansinstitusjonar m.fl. etter krav frå likningsstyresmaktene
plikter å gi opplysningar om "formidling og andre mellomværende".
Opplysningsplikta omfattar "opplysninger om underbilag og annen
dokumentasjon til transaksjonene, herunder opplysninger om hvem
som er parter i transaksjonene".
Internasjonale betalingskort kan vere skrive ut både for privatkundemarknaden
og bedriftskundemarknaden. For at likningsstyresmaktene skal kunne gjennomføre
ein effektiv kontroll må opplysningsplikta til brukarstadene omfatte
alle som er innehavar av betalingskort, både næringsdrivande og
privatpersonar. Kontrollbehovet er like stort overfor begge grupper,
og transaksjonsdata frå innløysar vil ikkje kunne skilje mellom
desse. Slik opplysningsplikt er ikkje heimla i likningslova i dag.
Etter likningslova § 6-3 nr. 1 har brukarstadene berre plikt til
å gi opplysningar om "ethvert økonomisk mellomværende med navngitt
næringsdrivende når det knytter seg til begge parters virksomhet".
Departementet foreslår difor at opplysningsplikt for brukarstadene
vert heimla i ei ny føresegn i § 6-3. Departementet viser til forslaget
til § 6-3 nr. 3 i likningslova.
Som nemnt vil ein berre finne identiteten til kortinnehavarane
hos brukarstadene. For likningsstyresmaktene vil det berre vere
identiteten til kortinnehavarane som er av interesse, ikkje opplysningar
om kva for nokre varer eller tenester som er betalt med kortet.
Difor er det opplysningar om namnet til kortinnehavaren, eventuelt
adressa, personnummeret eller organisasjonsnummeret, som likningsstyresmaktene
trenger frå brukarstaden. Brukarstadane sin opplysningsplikt (utleveringsplikt)
vil difor vere avgrensa til den dokumentasjonen som knyter betalingskortet
til ein kortinnehavar. Denne avgrensinga er tatt inn i forslaget
til lovføresegn. Likningsstyresmaktene må gjere brukarstadene merksam
på denne avgrensinga ved innhenting av opplysningar, slik at desse
ikkje leverer ut fleire opplysningar enn det styresmaktene har behov
for. Viss dokumentasjonen som leverast ut inneheld opplysningar
om varekjøp m.m., vil dei opplysningane ein ikkje trengjer kunne "sladdast".
Dersom den brukarstaden som likningsstyresmaktene først kontaktar,
ikkje har opplysningar om kortinnehavaren sin identitet, må dei
kontakte ein av dei andre brukarstadene.
Justis- og politidepartementet har i sin høyringsfråsegn stilt
spørsmål ved om brukarstadene i tilstrekkelig grad er underlagt
regler om teieplikt om kjennskap dei får til den pågåande kontrollen
av enkeltpersonar. Departementet vil her understreke at brukarstadene
berre vil kunne få vite at likningsstyresmaktene kontrollerar, men
ikkje om det vert avdekka tilhøve som kan tyde på eventuelle brot
på likningslova. Det er ei rekkje føresegner i likningslova kapittel
6 om at likningsstyremaktene kan innhente kontrollopplysningar frå
tredjepartar, og det vil ofte vere slik at desse får kjennskap til
pågåande kontrollar. Departementet legg til grunn at likningsstyresmaktene
normalt vil hente inn opplysningar om bruken av utanlandske betalingskort
frå brukarstader som er seriøse aktørar, til dømes flyselskap og
kjente hotell, då ein må rekne med at det vil gi best resultat for
kontrollen. Sjølv om mange av brukarstadene ikkje er pålagt teieplikt,
legg departementet til grunn at dei vil handsame eventuell kunnskap
om pågåande kontroll diskret, både med omsyn til dei personane som
vert kontrollerte og av eigeninteresse.
Opplysningsplikta til brukarstadane skal etter forslaget berre
gjelde identiteten til innehavarar av internasjonale betalingskort
som er skrivne ut i utlandet, som til dømes Visa, Visa Electron,
MasterCard, Maestro, Cirrus, American Express, Diners Club m.fl.,
og ikkje betalingskort skrivne ut av bankar og kortselskap her i
landet. Opplysningsplikta bør vidare omfatte alle typar betalingskort,
både debet-, fakturerings- og kredittkort samt anonyme kort. Debetkort
vil ha størst kontrollmessig interesse, fordi ein utanlandsk bankkonto
er ein føresetnad for å kunne bruke denne korttypen, men også dei
andre korttypane kan gi viktige kontrollspor. Dersom ein faktura
eller kreditt er betalt med inneståande på ein norsk bankkonto,
skal overføringa kunne finnast i Valutaregisteret. I motsatt fall
kan oppgjer for disse korttransaksjonane ha skjedd frå formue i
utlandet. Det vil dessutan vere vanskelig å skilje dei enkelte korttypane
frå kvarandre i den datamengda som vert tatt imot frå innløysarane,
ettersom nokre betalingskort kan vere kombinerte kort.
Når kortinnehavaren er identifisert, og likningsstyresmaktene
finn grunn til å vurdere å endre skattytaren si likning, skal skattytaren
bli varsla. Skattytaren vil difor få høve til å forklare seg om
tilhøvet, før likninga eventuelt vert teke opp til endring.
Departementet foreslår at myndigheit til å innhente opplysningane
frå brukarstadene vert lagt til Skattedirektoratet eller den Skattedirektoratet
gir fullmakt. Slik fullmakt kan bli gitt til skattekontora.
Formålet med lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger
(personopplysningsloven) er å beskytte den enkelte mot at personvernet
vert krenka gjennom behandling av personopplysningar. Som personopplysningar
reknast opplysningar og vurderingar som kan bli knytt til ein enkeltperson,
jf. § 2 nr. 1.
Justis- og politidepartementet og Datatilsynet meiner at departementet
tolkar personopplysningslova feil når det i høyringsnotatet er lagt
til grunn at opplysningane som skal bli henta inn frå innløysaren, medrekna
mellom anna kortnummer og brukarstad, ikkje er personopplysningar.
Desse instansane viser til at etter førearbeida til personopplysningslova
§ 2 nr. 1 vil også slik indirekte identifikasjon av ein person omfattast
av lova. Departementet har etter ei ny vurdering slutta seg til
at opplysningane som vert motteke frå innløysarane må sjåast på
som personopplysningar etter § 2 nr. 1. Dette betyr at innhenting av
opplysningar frå innløysarane må vere i samsvar med personopplysningslova.
I denne samanhengen har Datatilsynet uttalt at ei samla utlevering
frå innløysarane av all kortbruk som er knytt til utanlandske kort
vil komme i konflikt med personopplysningslova § 11 bokstav d, fordi
det vert utlevert overskotsinformasjon sett i høve til det formålet
skattesstyresmaktene skal nytte opplysningane til. Tilsynet peikar på
at personvernulempene ved slik utlevering av overskotsinformasjon
må vege tyngre enn at belastninga for innløysaren vert større.
Departementet meiner at ei samla utlevering frå innløysarane
ikkje ville vere i strid med personopplysningslova § 11. Etter § 11
er det mellom anna eit krav om at personopplysningar som er innhenta
berre skal bli nytta til uttrykkeleg angitte formål som er sakleg
grunna i den behandlingsansvarlege si verksemd, og at opplysningane
er tilstrekkelege og relevante for formålet med behandlinga. Bakgrunnen
for Datatilsynet sitt standpunkt synest å vere at dei har lagt til
grunn ei for snever oppfatning av kva som er formålet med innhentinga
av opplysningar og dermed kva som vil vere relevante opplysningar.
Som nemnt ovanfor så er formålet med å innhente opplysningar om
bruken av utanlandske betalingskort i Noreg å sikre rett skattlegging
av norske skattytarar som har inntekt og formue i utlandet, samt
å avdekke personar som reelt sett oppheld seg i Noreg og som skulle
skatta hit, men som hevdar å opphalde seg i utlandet. Departementet
er av den oppfatning at dette er eit uttrykkelig angitt formål som
er sakleg grunna i verksemda til likningsstyresmaktene.
Departementet har vurdert om alle opplysningane som likningsstyresmaktene
skal innhente hos innløysarane kan sjåast på som tilstrekkelige
og relevante for formålet med behandlinga. Det har i denne samanhengen
vore vurdert, etter innspel frå Fornyings- og administrasjonsdepartementet,
om det ved innhenting av opplysningar frå innløysarane kan innførast
mellom anna beløpsgrenser eller former for anonymisering. Det har
også vore vurdert om innhenting av opplysningar frå innløysarane
i første omgang ikkje skulle innehalde namnet på brukarstadene,
noe som ville gjort at opplysningane ikkje er personopplysningar,
men at likningsstyresmaktene etter ei sortering av opplysningane
kan innhente namnet på dei brukarstadene som vil vere aktuelle for
den vidare kontrollen. Departementet er kome til at dette ikkje
kan gjennomførast da dette i betydeleg grad vil svekke kontrollmoglegheitene
for likningsstyresmaktene. For at likningsstyresmaktene skal kunne oppnå
formålet med innhentinga, er det naudsynt at alle opplysningane
leverast samla. På tidspunktet for innhentinga er all kortbruk knytt
til utanlandske betalingskort aktuell for vidare kontroll. Det er
berre gjennom eit samla bilete av transaksjonane at likningsstyresmaktene
kan sjå kor lenge eit kort har vore brukt, kor store beløp som er
brukt, forbindelsar mellom forskjellige kort, brukarstader osv.,
som igjen gir grunnlag for å sortere ut dei transaksjonane som er
aktuelle for vidare kontroll. På det neste stadiet, etter ei sortering
av opplysningane, da likningsstyresmaktene innhentar opplysningar
frå brukarstadene, vil nok berre ein liten del av opplysningane
verte sett på som relevante. Det er som nemnt likevel slik at på
tidspunktet for innhentinga frå innløysarane, så er alle opplysningar
naudsynte og relevante i forhold til formålet. Etter departementet
sin meining må dette vere avgjerande i forhold til personopplysningslova.
Departementet vil understreke at når det gjeld opplysningar som
ikkje vert brukt i den vidare kontrollen så vil desse bli behandla
forsvarleg etter rutinar utarbeidd av Skattedirektoratet. Departementet
vil her også peike på at likningsstyremaktene sin kontrollverksemd
regulerast av strenge teiepliktsføresegner, jf. likningslova § 3-13.
Etter likningslova § 3-13 nr. 1 plikter dei tilsette i likningsetaten
å hindre at uvedkomande får tilgang til eller kjennskap til det
vedkomande får "vite om noens formues- eller inntektsforhold eller
andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold".
Datatilsynet stiller spørsmål ved om fødselsnummer kan leverast
ut til likningsstyresmaktene med heimel i personopplysningslova
§ 12. Departementet vil her peike på at opplysningar frå innløysarane ikkje
inneheld fødselsnummer eller andre eintydige identifikasjonsmidlar.
Det er bakgrunnen for at likningsstyresmaktene må kontakte brukarstadene
for å identifisere kortinnehavarane. Dei opplysningane som likningsstyresmaktene
kan innhente hos brukarstadene kan innehalde fødselsnummer, men
dette vil avhenge av korleis den enkelte brukarstaden registrerar
opplysningar. Dersom brukarstaden har fødselsnummer, så må likningsstyresmaktene
gjere ei konkret vurdering etter personopplysningslova § 12 om det
er naudsynt å innhente fødselsnummer for å oppnå ein sikker identifisering.
Justis- og politidepartementet har stilt spørsmål ved om kontrolloppgåvene
brukarstadene og innløysarane vert pålagte er underlagt meldeplikt
etter personopplysningslova § 31. Departementet meiner at så lenge
ikkje brukarstadene og innløysarane opprettar eit nytt registar
eller liknande i samband med utlevering av dei aktuelle opplysningane
til likningsstyresmaktene, så vil dei ikkje vere behandlingsansvarlege
for opplysningane og dermed ikkje meldepliktige.
I pkt. 6.6 i proposisjonen er det gjort greie for dei økonomiske
og administrative konsekvensar av forslaget. Det vert vist til proposisjonen.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sine forslag til endringar i likningslova § 6-3 nr. 3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre deler Datatilsynets
bekymring om personvernulempene ved en utlevering av overskuddsinformasjon. Disse
medlemmer vil likevel støtte forslaget, men vil følge nøye
med på utviklingen i tiden fremover.