Til Odelstinget
Arbeids- og inkluderingsdepartementet viser i proposisjonen til
lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres
opphold her (utlendingsloven) og forarbeida til lova i Ot.prp. nr.
75 (2006–2007). Departementet legg no fram forslag til eit tillegg
til denne lova: Kapittel 13 om særlige regler for utlendinger som
omfattes av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde
(EØS-avtalen) og Konvensjon om oppretting av Det europeiske Frihandelsforbund
(EFTA-konvensjonen). Departementet foreslår også ein heimel for
å kunne setje i verk forpliktingane etter direktiv 2004/38/EF heilt
eller delvis innafor gjeldande utlendingslov, lov 24. juni 1988
nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven)
og rettingar i gjeldande utlendingslov § 37 om identifisering. For
å kunne skilje mellom dei to utlendingslovene, vil dei her bli omtalte
som 2008-lova og 1988-lova.
24. oktober 2007 sende departementet eit forslag til særlege
reglar for utlendingar som er omfatta av EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen,
på høyring. I proposisjonen er det gjort greie for innhaldet i høyringsfråsegnene.
Prinsippa i EØS-avtalen artikkel 1 om fri personmobilitet omfatter
retten til innreise, opphald og arbeid i eit anna medlemsland for
borgarar av eit EØS-land og familiemedlemmene deira. Innafor utlendingsretten
er det først og fremst prinsippa om fri mobilitet for arbeidstakarar
og ytarar og mottakarar av tenester som er sentrale, men også fri
etableringsrett er viktig.
Prinsippa i EØS-avtalen og nærmare reglar om dei fire fridommane
må sjåast i samanheng med dei grunnleggjande formåla og prinsippa
i avtalen. Proporsjonalitetsprinsippet krev eit rimeleg forhold
mellom det målet ein ønskjer å nå, og dei midla som blir tekne i
bruk for å nå dette målet. Ikkje-diskrimineringsprinsippet forbyr
forskjellsbehandling av borgarar frå dei ulike EØS-landa på grunnlag
av nasjonalitet.
I tillegg til EØS-avtalen er også EFTA-konvensjonen, som vart
revidert i 1999, viktig for utlendingsregelverket og reglane om
fri personmobilitet. På grunn av at Island, Liechtenstein og Noreg
er medlemmer i EØS, har den reviderte EFTA-konvensjonen først og
fremst verknad for forholdet mellom desse landa og Sveits.
Den nordiske avtalen om ein felles arbeidsmarknad av 22. mai
1954 mellom Danmark, Finland, Noreg og Sverige og seinare også Island
inneber at det generelle kravet i 1988-lova om arbeids- og opphaldsløyve
ikkje gjeld nordiske borgarar. Ved inngåinga av EØS-avtalen vart
det teke atterhald om ei vidareføring av ordningane for nordiske
statsborgarar. Dei er også førte vidare i 2008-lova.
Direktivet gjeld retten til å kunne ferdast fritt for EØS-borgarar
og familiemedlemmene deira. Det samlar og erstattar tidlegare forordningar
og direktiv på området.
Direktivet samlar og erstattar i det alt vesentlegaste fleire
rettsakter om at personar kan ferdast fritt. I tillegg blir mykje
av den rettsutviklinga som er skjedd gjennom fortolkingane til EF-domstolen,
regelfesta. Direktivet klargjer EØS-retten og inneber også nokre
materielle endringar og administrative forenklingar, særleg om retten
til innreise og opphald.
EØS-komiteen vedtok 7. desember 2007 å innlemme direktiv 2004/38/EF
i EØS-avtalen, jf. avgjerd nr. 158/2007 forutsett at Stortinget
samtykka i det.
St.prp. nr. 42 (2007–2008) om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens
beslutning nr. 158/2007 er no behandla i Stortinget som gav sitt
samtykke 23. mai 2008.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Tore Hagebakken, Silvia K. Kosmo, Inger Løite, Arild Stokkan-Grande
og Karin Yrvin, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og Bent Høie, fra
Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti,
Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Anna Ceselie Brustad Moe, og
fra Venstre, Vera Lysklætt, viser til at Ot.prp. nr. 72 (2007–2008)
foreslår hvordan direktiv 2004/38/EF kan gjennomføres i norsk rett. Flertallet viser
til at direktivet opphever og endrer en rekke rettsakter knyttet
til innreise og opphold. Flertallet viser til at
Ot.prp. nr. 72 (2007–2008) kommer som en oppfølging av komiteens
arbeid i forbindelse med resten av utlendingsloven i Innst. O. nr.
42 (2007–2008), jf. Ot.prp. nr. 75 (2006–2007), der forhold knyttet
til EØS-borgere ikke ble drøftet. Flertallet viser
til at Ot.prp. nr. 72 (2007–2008) også har relevans i forhold til
tjenestedirektivet og tjenestemobilitet for EØS-borgere og tredjelandsborgere,
og flertallet vil i den forbindelse vise til de respektive
partiers merknader i Innst. O. nr. 24 (2007–2008), jf. Ot.prp. nr.
7 (2007–2008) om offentlige anskaffelser.
Flertallet viser til at departementet legger til grunn
at det ikke ligger noen folkerettslig plikt til å inkludere sveitsiske
borgere i forslaget, siden EØS-avtalen ikke gjelder for Sveits. Flertallet viser
til at Sveits skal ha en folkeavstemning våren 2009 om landet skal
påta seg pliktene som følger av direktivet, og flertallet støtter
at sveitsere gjennom forskrift får de samme rettighetene som gjelder
for andre EØS-borgere. Flertallet mener det er riktig
med en positiv tilnærming til Sveits i denne sammenheng, blant annet
fordi Norge og Sveits kan ha felles interesser overfor EU.
Flertallet har en positiv holdning til arbeidsinnvandring
fra både nye og gamle EU-land.
Flertallet viser til brev til komiteen fra statsråd
Dag Terje Andersen av 28. november 2008 og 8. desember 2008. Brevene
er vedlagt innstillingen. Flertallet er kjent med
at EF-domstolens avgjørelse i "Metock-saken" har skapt reaksjoner
i flere land. Flertallet er videre kjent med at saken
følges opp ved at EU-kommisjonen nå vil utarbeide retningslinjer
for hvordan direktivet skal tolkes. Retningslinjene ventes å bli
lagt frem i juni 2009.
Flertallet vil på denne bakgrunn foreslå en presisering
av forskriftshjemmelen i § 110 femte ledd første punktum for eventuelle
justeringer/restriksjoner som følge av kommisjonens retningslinjer for
tolkning av direktivet.
Flertallet ber Regjeringen vurdere om det er behov
for regelendringer for å unngå misbruk av EØS-avtalens bestemmelser,
og komme tilbake til Stortinget på en egnet måte. Flertallet mener
det er viktig å sikre at det er det norske regelverket som ligger
til grunn i slike saker også fremover.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"§ 110 femte ledd første punktum skal lyde:
Kongen kan gi nærmere bestemmelse i forskrift, herunder om hvem
som omfattes av annet ledd, at også andre familiemedlemmer enn utlendinger
som nevnt i tredje ledd, helt eller delvis skal omfattes av bestemmelsene
i dette kapittelet og om kravet til varig tilknytning og dokumentasjon
som nevnt i tredje ledd bokstav b."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Per-Willy Amundsen, Åge Starheim og Ib Thomsen, støtter
i utgangspunktet intensjonen i direktiv 2004/38/EF, men vil samtidig
vise til at Metock-dommen har avdekket et utilsiktet smutthull som
kan benyttes av tredjelandsborgere for å omgå nasjonale familieinnvandringsregler
innenfor EU/EØS. Disse medlemmer viser til at denne
dommen ikke er omtalt i Ot.prp. nr. 72 (2007–2008), og at en samlet
komité i to omganger derfor har sendt brev til arbeids- og inkluderingsminister
Dag Terje Andersen for å få klarlagt konsekvensene og prosessen
fremover. Disse medlemmer påpeker at det i svarene
kommer frem at Regjeringen heller ikke kjenner de endelige konsekvensene
av Metock-dommen, men at de uansett ønsker å få implementert direktivet
så fort som mulig. Disse medlemmer påpeker at dette
i beste fall er uansvarlig.
Disse medlemmer viser til at bakgrunnen for Metock-dommen
er at Irland hadde gitt avslag på oppholdstillatelse til fire tredjelandsborgere
som hadde inngått ekteskap med unionsborgere bosatt i Irland. I
motsetning til irsk høyesteretts vurdering, fastslo EF-domstolen
at dette var i strid med direktiv 2004/38/EF. De fire tredjelandsborgerne
hadde tidligere søkt asyl i Irland, fått avslag på sine asylsøknader,
og deretter giftet seg med henholdsvis to briter, en tysker og en
polakk, hvorav alle fire unionsborgere oppholdt seg i Irland. Disse
medlemmer viser til at dommen setter nasjonale familiegjenforeningsregler
i EU/EØS ut av spill, og derfor har også ti EU-land protestert høylytt
mot dommen, blant andre Tyskland, Storbritannia, Nederland, Hellas,
Finland og Tsjekkia.
Disse medlemmer viser til at Metock-dommen undergraver
flere av Regjeringens 13 nye såkalte asyltiltak, samt gjeldende
norsk familieinnvandringspolitikk, herunder forsørgerkravet. Disse medlemmer vil
også påpeke at dommen undergraver de effektive tiltakene i Fremskrittspartiets eget
utkast til utlendingslov, jf. Innst. O. nr. 42 (2007–2008), blant
annet 24-årsgrense og tilknytningskrav i forbindelse med familiegjenforening.
Disse medlemmer håper EU rydder opp i grensedragningen
mellom nasjonal familiegjenforeningslovgivning og oppholdsrett etter
direktiv 2004/38/EF, men vil ikke være med på å vedta paragrafer
i norsk utlendingslov som man per dags dato ikke kjenner virkningen
av. Disse medlemmer viser til at EU-kommisjonen har
avvist Danmarks ønske om å endre direktivet. Disse medlemmer ønsker derfor
å sende saken i retur til Regjeringen, slik at Regjeringen får utredet
både Metock-dommens konsekvenser for norsk innvandringspolitikk,
samt EUs nye retningslinjer for fortolkning av direktivet.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Ot.prp. nr. 72 (2007–2008) sendes tilbake til Regjeringen."
Disse medlemmer tar til etterretning at Regjeringen
ikke vil utrede konsekvensene av Metock-dommen, og vil stemme imot
Regjeringens forslag dersom disse medlemmers utsettelsesforslag ikke
får flertall.
I tillegg til å gjennomføre direktiv 2004/38/EF i norsk rett,
skal lovforslaget gi eit heilskapleg regelverk for utlendingar som
er omfatta av EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen. Ved utforminga av
lovforslaget på dette området, har departementet lagt til grunn
dei same overordna vurderingane som i dei andre kapitla i 2008-lova,
jf. Ot.prp. nr. 75 (2006–2007). Det inneber at lovføresegnene i
større grad enn i 1988-lova uttrykkjer prinsippa direkte i lova.
Departementet foreslår ei eiga føresegn i kapittel 13 om det
saklege verkeområdet for dei særlege reglane i kapitlet. Departementet
viser til lovforslaget § 109 tredje ledd og meiner føresegna gjennomførar direktivet
sin artikkel 37 om ikkje-diskriminering. Opphaldsrett etter kapittel
13 skal altså ikkje hindre løyve etter dei allmenne føresegnene.
Som ei klargjering og i samsvar med gjeldande reglar foreslår
departementet eit andre ledd i § 109 som uttrykkjer at opphaldsrett
gir tilgang til arbeid og sjølvstendig næringsverksemd, jf. artikkel
23.
Departementet meiner artikkel 1 i direktivet blir gjennomført
i 2008-lova § 1 utan at det er nødvendig med ein særleg føremålsparagraf
i kapittel 13.
Direktivet gjeld kvar EØS-borgar som reiser til eller tek opphald
i ein annan medlemsstat enn den staten vedkommande er borgar av,
og overfor familiemedlemmer som følgjer eller seinare blir førte saman
med EØS-borgaren, jf. artikkel 3.
I framlegget § 110 er det nærare definert kven som har rettar
etter kapittel 13. Framlegget til definisjon følgjer stort sett
den same oppbygginga og ordlyden som i direktivet. Berre når det
gjeld sambuarar, som er foreslått tatt inn som ein del av den ordinære definisjonen,
er det skilnad frå direktivet. Dette er ført vidare i 2008-lova.
Føresegnene i lovframlegget for familiemedlemmer vil gjelde direkte
også for sambuarar.
Når det gjeld EFTA-borgarar, meiner departementet at desse førebels
ikkje kan få tilsvarande rettar som EØS-borgarar etter direktivet.
Denne avgrensinga gjeld berre for sveitsiske borgarar. Departementet vil
gjennom forskrift leggje til rette for at sveitsiske borgarar opprettheld
same rettar som dei har i dag etter 1988-lova og forskrifta kapittel
8, og det som følgjer av at også sveitsiske borgarar kan hevde rettar som
tredjelandsborgarar, jf. lovforslaget § 110 første ledd.
For andre tredjelandsborgarar er det til ein viss grad mogleg
å hevde same rettar som EØS-borgarar og deira familiemedlemmar der
opphald skjer som ledd i tenesteyting på vegner av ein EØS-tenesteytar.
EØS-avtalen artikkel 31 gir borgarar av eit medlemsland rett
til å etablere seg i eit anna medlemsland. Det er uklart i kor stor
grad EØS/EFTA-regelverket gir tredjelandsborgarar i nøkkelstillingar
rett til innreise og opphald på lik linje med EØS/EFTA-borgarar.
Departementet meiner at det er grunn til å innføre tilsvarande føresegner
for denne gruppa som for tenesteytarar nemnt i førre avsnitt. Det
er naturleg å fastsetje ytterlegare presiseringar i forskrift.
Departementet viser til lovforslaget §§ 110 og 111.
Artikkel 6 i direktivet regulerer opphaldsretten i inntil tre
månader for EØS-borgarar og familiemedlemmene deira. Opphaldsretten
for ein EØS-borgar er berre avhengig av at vedkommande har eit gyldig identitetskort
eller pass. Familiemedlemmer som er tredjelandsborgarar, og som
følgjer eller blir førte saman med ein EØS-borgar, må ha eit gyldig
pass.
Opphaldsretten i inntil tre månader utan andre vilkår enn legitimasjonskrav
følgjer av gjeldande rett. Departementet har ønskt at det går uttrykkeleg fram
av 2008-lova at både EØS-borgarar og familiemedlemmene deira har
rett til opphald i inntil tre månader utan andre vilkår enn eit
legitimasjonskrav, jf. lovforslaget § 111 første og andre ledd.
Bortfall av opphaldsretten etter artikkel 6 kan aktualiserast,
men først når det er tale om ein meir aktiv, systematisk og hyppig
bruk av sosialhjelpsordningane i vertslandet. Departementet foreslår
ein heimel som gjer det mogleg å definere dette nærmare i forskrift,
og ein heimel som opnar for nærmare regulering av utrekning av opphaldstida,
jf. lovforslaget § 111 fjerde ledd.
Det følgjer alt av norsk rett at arbeidssøkjarar har rett til
utvida opphald utan krav om løyve, jf. 1988-lova § 50, der det er
sett ei grense på inntil seks månader. Departementet foreslår å
føre vidare denne tidsperioden i ei ny lovføresegn. Samstundes vert
det foreslått ei formulering som opnar for ein lengre tidsperiode
i særlege tilfelle. Ei slik formulering vil gi eit betre samsvar
mellom norsk rett og praksisen til EF-domstolen, og ho vil vere
i tråd med føresegnene i direktivet. Departementet foreslår å forskriftsfeste
kva som ligg i omgrepet "særlege tilfelle". Sjå lovforslaget § 111
tredje og fjerde ledd.
Opphaldsretten etter direktivet tek utan vidare til å gjelde
idet ein fyller vilkåra. Opphaldsretten er som i dag ikkje avhengig
av at han er formalisert i ei eller anna form. Ordninga med opphaldsløyve
fell bort. Det er opp til kvart enkelt medlemsland om dei ønskjer
å innføre ei ordning med registrering for EØS-borgarar. For familiemedlemmer
som er tredjelandsborgarar, vil det gjelde ei ordning med opphaldskort.
Ei følgje av dette er at det i utgangspunktet ikkje blir gjort
noko enkeltvedtak for å tilkjenne kvar enkelt ein opphaldsrett.
Å innføre ei registreringsordning vil ikkje endre dette utgangspunktet.
Avgjerda om å skrive ut (eventuelt nekte å skrive ut) registreringsbevis
eller opphaldskort vil derfor ikkje vere eit enkeltvedtak. Den praktiske
konsekvensen av dette er at forvaltninga må gjere eit bortvisingsvedtak
før EØS-borgarar og familiemedlemmene deira eventuelt kan sendast
ut av landet på grunn av manglande opphaldsrett. Bortvisingsvedtaket
vil vere eit enkeltvedtak som ein på vanleg måte kan klage på. Hovudregelen
på EØS-området blir dermed motsett av det som elles følgjer av 2008-lova
– der ein i utgangspunktet må ha eit løyve før ein har rett til
opphald. Ei anna sak er at det vil vere ein nær samanheng mellom å
nekte å skrive ut registreringsbevis eller opphaldskort og å gjere
vedtak om bortvising.
Ein EØS-borgar som er arbeidstakar i vertslandet, har opphaldsrett
der. Som i dag gir direktivet opphaldsrett i vertslandet utover
tre månader også til EØS-borgarar som er sjølvstendig næringsdrivande.
I nærmare bestemte tilfelle fell ikkje statusen som arbeidstakar
eller sjølvstendig næringsdrivande bort sjølv om EØS-borgaren ikkje
lenger er arbeidstakar eller sjølvstendig næringsdrivande, til dømes når
borgaren er mellombels arbeidsufør som følgje av sjukdom eller ulykke
eller er ufrivillig arbeidslaus etter å ha hatt lønt arbeid i meir
enn eitt år og har registrert seg som arbeidssøkjande.
Statusen som arbeidstakar og sjølvstendig næringsdrivande varer
også der EØS-borgaren startar ei yrkesutdanning.
Føresegner om dette går fram av lovforslaget § 112 første ledd.
For å tydeleggjere at også tenesteytarar har rett til opphald
utover tre månader, foreslår departementet at dette går uttrykkeleg
fram av ordlyden i 2008-lova slik det gjer i dag. Departementet
gjev framlegg om dette i lovforslaget § 112 første ledd.
Direktivet gir som i gjeldande rett ein opphaldsrett utover tre
månader til EØS-borgarar som har tilstrekkelege midlar til å forsørgje
seg sjølve, og opphaldsrett for familiemedlemmene dersom EØS-borgaren
kan forsørgje dei, jf. artikkel 7 nr. 1 bokstav b.
Departementet legg til grunn at grupper, som turistar og personar
som tek i mot medisinsk behandling (tenestemottakarar), stort sett
ikkje vil opphalde seg i landet i meir enn tre månader. For dei
som likevel har eit behov for opphald utover tre månader, meiner
departementet det er rimeleg at dei må oppfylle vilkåra i artikkel
7 nr. 1 bokstav b for å ha rett til opphald utover tre månader.
I tillegg til å ha eigne midlar må vedkommande også ha ei sjukeforsikring. Sjå
lovforslaget § 112 første ledd bokstav c og heimel for nærmare regulering
i forskrift i § 112 fjerde ledd.
EØS-borgarar som studerer i vertslandet, har som i dag opphaldsrett
utover tre månader, jf. artikkel 7 nr. 1 bokstav c. Opphaldsretten
har som vilkår at studenten erklærer at underhald er sikra, at vedkommande
er teken opp ved ein privat eller offentleg godkjend studiestad,
og at det viktigaste formålet med opphaldet er studiar. Gjennomføringa
av direktivet vil likevel føre til ei endring fordi direktivet ikkje
set opp krav om fagutdanning, mens ein i dag krev yrkesretta utdanning.
Av lovforslaget § 112 første ledd bokstav d går det fram at det
er et krav at utdanninga skal vere ved ein godkjent utdanningsinstitusjon.
I § 112 fjerde ledd er det ein heimel til å gi nærmare føresegner
i forskrift om kven som er godkjent utdanningsinstitusjon.
Der opphaldet til familiemedlemmen er avleidd, fell opphaldsretten
i utgangspunktet bort dersom opphaldsretten til EØS-borgaren (hovudpersonen) fell
bort. Dette kan verke urimeleg i ein del situasjonar. Fortalen i
direktivet peiker på at det av omsyn til familielivet og den menneskelege
verdigheita er nødvendig å sikre høvet til vidare opphald for familiemedlemmer
på visse vilkår dersom EØS-borgaren døyr eller reiser ut frå vertslandet,
når ekteskap blir oppløyst eller partnarskap avslutta. Slikt vidare
opphald kan ein på nærmare bestemte vilkår gi både til familiemedlemmer
som sjølve er EØS-borgarar, og til tredjelandsborgarar.
Departementet gjer i lovforslaget § 113 framlegg om opphald i
meir enn 3 månader for familiemedlemmer som er EØS-borgarar.
Direktivet gir familiemedlemmer som er tredjelandsborgarar, rett
til vidare opphald når EØS-borgaren døyr, men ikkje når EØS-borgaren
reiser frå vertslandet, jf. artikkel 12 nr. 2. I tillegg er vilkåra
for vidare opphald strengare enn der familiemedlemmen sjølv er EØS-borgar.
Departementets lovforslag er i samsvar med dette og går fram
av § 114 tredje ledd.
Familiemedlemmer som er tredjelandsborgarar, får også rett til
vidare opphald ved skilsmisse eller avslutning av partnarskap, men
må oppfylle fleire vilkår enn familiemedlemmer som sjølve er EØS-borgarar
for framleis å ha opphaldsrett. Retten til vidare opphald for desse
familiemedlemmene er ein ny rett.
Departementets lovforslag er utforma i samsvar med dette. Sjå
§ 114 fjerde ledd.
Direktivet artikkel 12 nr. 3 inneheld ein særregel når EØS-borgaren
har barn i vertslandet. Dersom EØS-borgaren er død eller reiser
ut, vil både barnet og den personen som utøver faktisk foreldremyndigheit
overfor barnet, ha rett til vidare opphald dersom barnet går på
skole i vertslandet. Det er ikkje eit krav at personane som har
faktisk foreldreansvar, er EØS-borgarar.
Denne regelen skal hindre at barnet skal måtte avbryte ein skolegang
i eit kjent skolesystem som vedkommande har tilpassa seg.
Om barnet er EØS-borgar og oppheld seg fem år i landet vil barnet
ha oppnådd varig opphaldsrett. Det kan vere aktuelt å gi nærmare
føresegner i forskrift om vidare opphaldsrett for omsorgspersonar
som mister opphaldsgrunnlaget når barnet blir myndig.
Om barnet er tredjelandsborgar, omsorgspersonen er EØS-borgar
og barnet oppheld seg i landet i fem år, vil barnet ha oppnådd varig
opphaldsrett dersom det har budd saman med omsorgspersonen.
Lovforslaget gjennomfører dette i § 113 tredje ledd andre punktum
og siste ledd og § 114 tredje ledd andre punktum og siste ledd.
Ein viktig ny rett i direktivet er den varige opphaldsretten
for EØS-borgarar og familiemedlemmene deira etter fem års samanhengande
lovleg opphald i vertslandet, jf. artikkel 16.
Tenesteytarar kan i prinsippet vere omfatta av reglane i direktivet
om varig opphald i motsetnad til gjeldande reglar som berre omfattar
arbeidstakarar og sjølvstendig næringsdrivande.
Når ein person har fått varig opphaldsrett, er det ikkje lenger
nødvendig å oppfylle vilkåra for opphaldsrett. Dette inneber til
dømes at den varige opphaldsretten står ved lag sjølv om EØS-borgaren
skulle miste arbeidet sitt. Den varige opphaldsretten for familiemedlemmer
som har avleidd opphaldsrett, vil også gjelde sjølv om statusen
som familiemedlem ikkje lenger er der.
Den varige opphaldsretten for familiemedlemmer er personleg,
dvs. at kravet om familietilhøyrsle fell bort så snart det ligg
føre varig opphaldsrett.
EØS-kapitlet i 1988-lova gir ikkje heimel for å gi EØS-borgarar
og familiemedlemmene deira ein varig opphaldsrett. Ein ny lovheimel
vil vere ei styrking av rettsstillinga deira og ein større grad
av harmonisering mellom dei allmenne reglane og dei særskilde EØS-reglane
i 2008-lova. Føresegner om varig opphaldsrett for EØS-borgarar går
fram av lovforslaget § 115.
Familiemedlemmer til EØS-borgarar som sjølve er tredjelandsborgarar
oppnår etter lovforslaget § 116 rett til varig opphald når dei har
hatt fem års samanhengande lovleg opphald i vertslandet. Det er ikkje
noko krav at opphaldsretten til familiemedlemmen må ha vart i fem
år.
Departementet har merka seg den skepsisen høringsinstansane har
uttrykt når det gjeld kontroll og fare for auke av proforma ekteskap
med EØS-borgarar ved innføring av ei varig opphaldsrett for familiemedlemmer
av EØS-borgarar som ikkje sjølv er borgar av eit EØS-land.
Departementet ser at det kan bli meir attraktivt å inngå ekteskap
med ein EØS-borgar. Med utgangspunkt i direktivets artikkel 35 har
departementet klargjort desse problemstillingane ved forslag til
ein ny paragraf i lovforslaget, jf. § 120. Departementet understrekar
her at det er eit vilkår for rett til opphald at det ikkje ligg
føre omstende som vil gi grunn til å nekte utlendingen tilgang til
eller opphald i landet etter andre føresegner i 2008-lova, eller
når utlendingen mot betre vitende har gitt uriktige opplysningar.
Ein taper den varige opphaldsretten i medhald av direktivet ved
opphald utanfor vertslandet i to samanhengande år, jf. artikkel
16 nr. 4.
Departementet meiner at både utflytting i formell forstand, men
også faktisk opphald utanfor landet kan føre til tap av den varige
opphaldsretten. Det kan vere naturleg å gi nærmare reglar om tap
av opphaldsretten i forskrift. Det er mellom anna aktuelt å fastsetje
reglar for når fråvær frå landet ikkje fører til tap av opphaldsretten,
jf. framlegget til § 115 første og siste ledd og § 116 første og
siste ledd.
Retten til å kunne ferdast fritt gjeld ikkje utan vilkår i medhald
av direktivet. Avgrensingar i retten til fri personmobilitet er
eit unntak frå eit av grunnprinsippa i EØS-retten. Terskelen for
avgrensingar i rørslefridommen er derfor høg.
Grunnvilkåra for utvising går fram av artikkel 27 nr. 1 i direktivet.
Utvising kan skje av omsyn til offentleg orden og tryggleik eller
folkehelsa. Tilsvarande reglar gjeld også i dag.
Departementet foreslår å føre vidare det nasjonale skiljet mellom
utvising og bortvising. Eit slikt system følgjer av den allmenne
delen av 1988-lova og er ført vidare i 2008-lova.
For EØS-borgarar som har eller ikkje har hatt opphaldsrett, vil
det vere EØS-regelverket, som gjeld. Det same gjeld for tredjelandsborgarar
med ein "gyldig" familierelasjon til ein EØS-borgar. EØS-regelverket
vil her gjelde uavsett formalisering av relasjonen. For tredjelandsborgarar
med ein "ugyldig" familierelasjon til ein EØS-borgar, vil det vere
det allmenne regelverket som gjeld. For ein tredjelandsborgar med
opphaldsrett med grunnlag i EØS-regelverket som tenesteytar eller
sjølvstendig etablerar, vil det vere EØS-regelverket som gjeld.
For tredjelandsborgarar som anten har hatt eller ikkje har hatt
opphaldsrett i det heile, vil det vere det allmenne regelverket
som gjeld.
Departementet viser til lovframlegget § 109 siste ledd, kor det
er heimel for å gi forskrift om lovvalsreglar. Departementet viser
vidare til artikkel 35 i direktivet om misbruk av rettar. Medlemslanda
kan etter artikkelen treffe nødvendige tiltak for å nekte, oppheve
eller tilbakekalle rettar ved misbruk av rettar eller bedrageri,
til dømes proformaekteskap. Departementet har foreslått ein heimel
for å regulere slike tilfelle og viser til lovforslaget § 120.
Det går fram av artikkel 27 nr. 1 i direktivet at utvising kan
skje av omsyn til offentleg orden og tryggleik. Ein må sjå føresegna
i samanheng med artikkel 27 nr. 2 og artikkel 28 som set opp grenser
for når utvising kan skje, og reknar opp moment ein skal ta omsyn
til i vurderinga.
Etter lovforslaget § 122 kan ein utlending med opphaldsrett etter
§§ 111, 112, 113 eller 114 utvisast av omsyn til offentleg orden
eller tryggleik. Som i dag inneber omgrepet "offentleg orden" meir
alvorlege forstyrringar av samfunnsordenen, også kriminelle handlingar,
til dømes narkotikabrotsverk, vinningsbrotsverk, valdsbrotsverk
og utvising må ha sin grunn i den personlege åtferda til utlendingen,
åtferda må vere eit reelt, umiddelbart og tilstrekkeleg alvorleg
trugsmål mot grunnleggjande samfunnsinteresser. Det er og heimel
til å presisere nærmare i forskrift kva som ligg i omgrepa offentleg
orden og tryggleik.
Føresegna innheld også skrankar for høvet til utvising. Mellom
anna er det eit utvida vern mot utvising av EØS-borgarar og familiemedlemmene
deira som har varig opphaldsrett. Desse personane kan ikkje utvisast,
med mindre tungtvegande omsyn til offentleg orden eller tryggleik
gjer seg gjeldande. Dette utvida vernet er nytt. Ei ytterlegare
avgrensing gjeld EØS-borgarar som har hatt opphald i vertslandet
i ti år, og EØS-borgarar som er mindreårige. Dei førstnemnde kan
berre utvisast dersom utvising er tvingande nødvendig av omsyn til
den offentlege tryggleiken. I saker som gjeld barn, skal det takast grunnleggjande
omsyn til barnets beste. Mindreårige kan av den grunn utvisast dersom
utvisinga er nødvendig av omsyn til barnets beste. Dette er eit
nytt vurderingstema samanlikna med både gjeldande EØS-rett og nasjonal
rett, men vil gjelde etter 2008-lova § 70.
Føresegna i 1988-lova § 58 tredje ledd om utvising av personar
som er involverte i terrorverksemd vert vidareført.
I lovforslaget § 123 vert det foreslått at ein utlending med
rett til opphald i inntil tre månader kan utvisast når det er nødvendig
av omsyn til folkehelsa. Det er eit vilkår for utvising at vertslandet
har sett i verk vernetiltak overfor eigne borgarar. Det er også eit
vilkår at sjukdommen oppstår innan tre månader frå datoen for innreise.
Det er heimel for å gi nærmare føresegner i forskrift.
Utvising av omsyn til folkehelsa er i dag svært upraktisk. Skulle
spørsmålet bli aktuelt, vil helsefaglege vurderingar vere heilt
sentrale for spørsmålet om nokon skal utvisast. Det skal svært mykje
til før utvising er aktuelt på dette grunnlaget. Departementet strekar
under at det ikkje ligg føre noka plikt til å utvise utlendingar
av omsyn til folkehelsa sjølv om vilkåra for utvising skulle vere
oppfylte.
Vedtak om utvising inneber eit innreiseforbod. Artikkel 32 nr.
1 opnar for å søkje om å få innreiseforbodet oppheva etter eit rimeleg
tidsrom som ikkje kan vere lenger enn tre år etter gjennomføringa
av forbodet.
Departementet viser til at reglane for utvising etter dei særlege
reglane for EØS-borgarar og det alminnelige regelverket bør vera
mest mogleg like i innhald og utforming. Departementet har derfor komme
til at regelen i 1988-lova og § 71 til 2008-lova om at innreiseforbod
som skal vere tidsavgrensa, bør ha same minimumsregel, altså ikkje
gjelde i mindre enn to år, jf. lovforslaget § 124.
Departementet foreslår i § 121 å heimle uttrykkeleg eit høve
til bortvising der vedkommande ikkje har opphaldsrett etter EØS-avtalen,
det vil seie der ein person oppheld seg ulovleg i landet.
Departementet foreslår å føre vidare dei noverande føresegnene
om bortvising innan sju dagar dersom utlendingen ikkje kan vise
gyldig pass eller anna godkjent reisedokument og eventuelt nødvendig
visum. Tilsvarande reglar følgjer av det allmenne regelverket og
er ført vidare i 2008-lova.
Departementet foreslår i § 121 tredje og fjerde ledd at Utlendingsdirektoratet
skal vere vedtaksmyndigheit i bortvisningssaker, men med høve til
å delegere vedtakskompetansen til politiet.
I utvisningssaker og i saker som gjeld tilbakekall av dokumentasjon
på opphaldsrett foreslår departementet at vedtaksmyndigheta skal
ligge til Utlendingsdirektoratet utan høve til delegering til politiet. Sjå
lovforslaget § 124 tredje ledd og § 120 tredje ledd.
Med omsyn til saksbehandlingsregler, foreslår departementet heimel
for nærare føresegner i forskrifter. Sjå lovforslaget § 120 fjerde
ledd om tilbakekall, § 121 fjerde ledd om bortvising og § 122 siste ledd,
§ 123 siste ledd og § 124 siste ledd om saker om utvising.
Departementet viste til at Lovutvalet (NOU 2004: 20) foreslo
å opprette ein eigen lovheimel for at det ved utviding av EØS-avtalen
til nye avtalepartar kan fastsetjast overgangsreglar i forskrift
som avvik frå EØS-reglane.
Departementet meiner at det er tenleg at kapittel 13 inneheld
ein slik lovheimel og fører vidare dette framlegget, sjå lovforslaget
§ 125.
Føresegna i § 125 i 2008-lova, som etter lovforslaget blir § 127,
opnar for overgangsreglar i forskrift, for iverksetjing av lova
heilt eller delvis til forskjellig tidspunkt, og truleg også oppheving
av dei ulike delane i 1988-lova til ulike tidspunkt.
Plikta til å gjennomføre direktivet ligg føre frå 7. juni 2008,
mens iverksetjinga av 2008-lova etter planen vil skje 1. januar
2010.
Departementet har komme til at det bør gjennomførast ei mellombels
iverksetjing av direktivet med heimel i 1988-lova. Det er særleg
to element som bør takast hand om allereie no. Det gjeld ordninga
med registrering i staden for opphaldsløyve for EØS-borgarar og
høve til varig opphaldsrett for EØS-borgarane og familiemedlemmene
deira.
Departementet legg fram forslag til ei ny føresegn i 1988-lova
som grunnlag for ei slik ordning, sjå forslaget til ny § 58 b som
gir heimel til å gjennomføre delar av direktivet ved å gi forskrift.
Departementet vil utan opphald starte arbeid med gjennomføringa
i samarbeid med Utlendingsdirektoratet og politiet.
Departementet peikar på problemstillingar knytte til at dei særlege
reglane for EØS-borgarar er i eit eige kapittel i ein større lov
som inneheld allmenne føresegnar og særlege reglar for andre grupper
av utlendingar.
Lovforslaget § 109 fjerde ledd gir ein generell heimel for å
gi nærmare føresegner i forskrift om gjennomføringa av føresegnene
i kapittel 13, og om forholdet til dei allmenne føresegnene i 2008-lova. Det
kan til dømes vere naturleg at det går fram av forskrifta at retten
til innreise og utreise o.a., skal følgje av dei allmenne reglane
i kapittel 2. Eit anna døme vil vere klargjering av kva for allmenne
reglar som gjeld saman med dei særlege reglane.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til at EU er inne i en prosess der man
ser på grensegangen mellom oppholdsrett etter direktiv 2004/38/FF
og nasjonale familiegjenforeningsregler, og at det har vært flere
saker i EU-domstolen om dette. Flertallet viser til
at EU i desember la fram en rapport som viser at implementeringen
er gjennomført i ulik grad i EU-landene. Flertallet viser
til at dette er en pågående prosess i retning av innvandringspolitisk
harmonisering, og at dette vil ha konsekvenser for fortolkningen
av de konkrete paragrafene som fremmes i proposisjonen. Flertallet har
i den forbindelse merket seg Regjeringen i Ot.prp. nr. 72 (2007–2008) benytter
en formulering om at tredjelandsborgere som er familiemedlemmer
til EØS-borgere – "omfattes av bestemmelsene (…) så lenge de følger
eller gjenforenes med en EØS-borger" – og at ektefelle i den forbindelse
regnes som familiemedlem. Flertallet viser til at
EUs grensedragning vil få konsekvenser for hvordan dette skal fortolkes.
Flertallet viser til merknad og forslag under pkt.
1.2 i innstillingen og til sine merknader om overgangsregler for
nye EU-land i Innst. S. nr. 130 (2005–2006) og Innst. O. nr. 31
(2006–2007).
Samstundes med at den noverande ordninga med opphaldsløyve for
EØS-borgarar og familiemedlemmene deira fell bort, opnar direktivet
for andre ordningar, til dømes registrering av EØS-borgarar for opphald
utover tre månader og utskriving av opphaldskort for familiemedlemmer
som er tredjelandsborgarar. Ordninga med opphaldskort for familiemedlemmer
som er tredjelandsborgarar, er obligatorisk. Registreringsordninga
er valfri for myndigheitene.
Departementet foreslår å innføre ei registreringsordning. Ei
slik ordning vil vere med på å gi eit grunnlag for å dokumentere
opphaldsretten, leggje til rette for kontroll av opphaldsretten,
gi grunnlag for innmelding i Det sentrale folkeregisteret (folkeregisteret)
og eventuelt å skrive ut fødselsnummer og leggje til rette for uttak
av statistikk. Ei registrering vil gi ei betre oversikt over kven
som oppheld seg i landet. Innføringa av ei slik ordning vil også
vere til nytte for å gi styresmaktene kunnskap om arbeidsinnvandringa.
Ved den nærmare utforminga av ordninga er det viktig å leggje
opp til praktiske løysingar for EØS-borgarane og familiemedlemmene
deira.
Det er eit krav om å sette i verk direktivet raskt. Politiet
er på kort sikt den mest aktuelle instansen til å stå for registreringsordninga,
med Utlendingsdirektoratet som fagleg ansvarleg. Samstundes vil
ein greie ut korleis ein kan overføre opplysningar til skattekontoret,
mellom anna for utsteding av d-nummer/fødselsnummer, så ordninga
kan bli enklast mogleg for brukarane. Det bør finne stad ei kartlegging av
ressursbruken på registreringsordninga innan om lag eit år etter
innføringa av ho. Forankringa av registreringsordninga vil bli tatt
opp til vurdering i samband med gjennomgangen av folkeregisterordninga og
gjennomgangen av førstelinetenesta i utlendingsforvaltninga.
Departementet foreslår ei registreringsordning og heimel til
å gi nærmare føresegn i forskrift mellom anna om ansvarleg myndigheit
i lovforslaget § 117.
For familiemedlemmer som er tredjelandsborgarar, krev direktivet
ei obligatorisk ordning med søknad og utskriving av opphaldskort,
jf. artiklane 9, 10 og 11.
Eit opphaldskort blir skrive ut når ein reknar med at opphaldet
vil vare meir enn tre månader. Søknadsfristen skal også i dette
tilfellet vere minst tre månader frå innreisedatoen.
Departementet foreslår ein regel i § 118 om plikta familiemedlemmer
som er tredjelandsborgarar har til å skaffe seg opphaldskort. På
same måte som for registreringsordninga har det den fordelen at
det gir ei oversikt over kven som oppheld seg i landet i tillegg
til fordelen for innehavarane. Utskriving av opphaldskort vil ikkje
vere enkeltvedtak som ein kan klage på. Eit eventuelt vedtak om
bortvising som følgje av at opphaldskort ikkje blir skrive ut, vil
ein kunne klage på vanleg måte.
Spørsmål som er knytte til gyldigheitsperioden for opphaldskortet,
og enkelte forhold knytte til dokumentasjonsplikt, bør gå fram av
forskrift. Departementet foreslår at reglar om innhenting av informasjon
frå styresmaktene i andre land og nærmare reglar om gebyr blir fastsette
i forskrift.
For EØS-borgarar og familiemedlemmene deira som sjølve er EØS-borgarar,
og som har rett til varig opphald, innfører direktivet ei frivillig
ordning med varig opphaldsbevis, jf. artikkel 19.
Departementets lovforslag går fram av § 119. Føresegna er ny
og handlar om utskriving av opphaldsbevis og opphaldskort for utlendingar
med varig opphaldsrett etter §§ 115 og 116.
Tenesteytarar og nøkkelpersonar som etablerer seg, får ikkje
varig opphaldsrett, men vil ha opphaldsrett etter § 114 og vil eventuelt
få fornya opphaldskortet ved lengre opphald.
Det vert gitt heimel for å gi nærmare føresegner i forskrift
om kva for myndigheit som skal ha ansvaret for å ta imot søknad
og skrive ut varig opphaldsbevis og varig opphaldskort og om å fastsette
gebyr for utstedelsen. Det kan og fastsetjast krav til dokumentasjon
og om at politiet kan gis høve til å innvilge slike søknader. Saksbehandlingsreglar
kan fastsetjast.
For familiemedlemmer som er tredjelandsborgarar og får varig
opphaldsrett, gir direktivet reglar om varig opphaldskort som stadfester
den varige opphaldsretten, jf. artikkel 20. I motsetnad til for
EØS-borgarar der det ikkje gjeld noka tidsavgrensing på opphaldskortet,
skal dette opphaldskortet automatisk fornyast kvart tiande år. Ved
fornyinga skal ein ikkje prøve opphaldsretten, men ein kan sørgje
for ei oppdatering av opphaldskortet (bilete o.l.). Sjå lovforslaget
§ 119.
Artikkel 5 nr. 5 opnar for at medlemslanda kan påleggje personar
som er omfatta av direktivet, ei plikt til å melde nærværet sitt
i landet innan rimeleg tid.
Ei meldeplikt for arbeidssøkjande vil gi betre kunnskap om arbeidsinnvandringa
til Noreg og om kven som oppheld seg her. Meldeplikta vil berre innebere
at arbeidssøkjaren dokumenterer sin identitet for styresmaktene.
Departementet viser til lovforslaget i § 111 fjerde ledd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, ønsker et enklere system for EØS-borgere, og
støtter derfor forslagene knyttet til registreringsbevis og varig
oppholdsbevis. Flertallet ønsker en rask og effektiv
saksbehandling overfor EØS-borgere, slik at samfunnets ressurser
kan brukes på en best mulig måte. Flertallet vil
samtidig påpeke at Norge ikke er omfattet av direktiv 2003/86/EF
om familiegjenforening.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre, mener det ikke er noen selvfølge at den kompetente
arbeidskraften søker seg til Norge. Her i landet betales relativt
lave lønninger for akademikere, spesialister og forskere. Disse
medlemmer frykter at Norge er i ferd med å tape den internasjonale
konkurransen om kvalifisert arbeidskraft.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, støtter Regjeringens forslag knyttet til oppholdskort
etter § 118 og varig oppholdskort etter § 119 overfor tredjelandsborgere.
Flertallet mener samtidig at det i slike saker bør
rettes mer fokus mot kontroll av tredjelands borgere enn EØS-borgere.
Flertallet mener at det er svært viktig at norske
myndigheter får økt kunnskap om migrasjonsstrømmene til og fra Norge,
og støtter forslaget om obligatorisk meldeplikt for arbeidssøkere
som omfattes av direktivet. Flertallet mener hovedpoenget må
være å dokumentere identitet slik Regjeringen foreslår.
Departementet viser til at gjennomføringa av direktivet i norsk
rett vil ha nokre, men ikkje store økonomiske og administrative
konsekvensar, særleg for utlendingsforvaltninga. Dei viktigaste
endringane gjeld opphevinga av ordninga med opphaldsløyve og innføringa
av ei enklare og mindre tidkrevjande registreringsordning. Innføring
av ei ordning med opphaldskort for familiemedlemmer til EØS-borgarar når
dei kjem frå tredjeland, inneber også ei forenkling.
Gjennomføringa av direktivet inneber ein utvida rett til utdanningsstøtte
til EØS-borgarar med varig opphaldsrett. Det er usikkert kor mange
som vil vere omfatta av utvidinga og kor mange som vil nytte ho. Det
er derfor usikkert kor store kostnader endringane vil føre med seg.
Det er eit krav om at direktivet skal setjast i verk raskt. Politiet
vil derfor på kort sikt få oppgåvene med registreringar, i tillegg
til å skrive ut opphaldskort. Dette vil vere mindre tidkrevjande
oppgåver enn i dag, men det er vanskeleg å seie i kva for grad det
vil føre til innsparingar. Meir tid vil snarare gi politiet grunnlag
for å gjennomføre meir målretta kontrollar enn i dag, altså heve
kvaliteten på deler av arbeidet.
Ei registreringsordning i utlendingsforvaltninga vil krevje utvikling
av ein datamodul i utlendingsdatabasen. Dette er vurdert til å koste
om lag 1 mill. kroner.
Lovforslaget gir heimel for å pålegge arbeidssøkjarar ei meldeplikt
når dei oppheld seg i landet over tre månader. Meldeplikta vil gi
betre kunnskap om arbeidsinnvandringa til Noreg. Det er nødvendig
å regulere dei praktiske detaljane om meldeplikta i forskrift og
også greie ut korleis ho bør utformast for å kunne ta omsyn til
statistikkbehova. Ei nærmare utrekning av dei administrative og
økonomiske konsekvensane vil bli gjort i samband med utarbeiding
av forskrifta.
Utover dei administrative forenklingane direktivet inneber vil
gjennomføringa av det kunne føre til at fleire vel å komme til og
bli i Noreg over tid.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, tar Regjeringens orientering til etterretning.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Ot.prp. nr. 72 (2007–2008) sendes tilbake til Regjeringen.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen
og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringar i utlendingslovgivinga
(reglar for EØS- og EFTA-borgarar o.a.)
I
I lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til
riket og deres opphold her (utlendingsloven) gjerast følgjande endringar:
Overskrifta i kapittel 3 skal lyde:
Kapittel 3 Opphold i forbindelse med arbeid og studier
mv.
Kapittel 13 skal lyde:
Kapittel 13 Særlige regler for utlendinger som omfattes
av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen)
og Konvensjon om opprettelse av Det Europeiske Frihandelsforbund (EFTA-konvensjonen)
§ 109 Saklig virkeområde
Dette kapittelet regulerer retten til innreise og opphold
i riket for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen.
Oppholdsrett etter dette kapittelet gir rett til å ta opphold
og til å ta arbeid eller drive ervervsvirksomhet i hele riket med
mindre det er fastsatt begrensninger i samsvar med regler gitt i
eller i medhold av denne loven.
Oppholdsrett etter dette kapittelet er ikke til hinder
for oppholdstillatelse for utlendinger som nevnt i første ledd etter
lovens alminnelige bestemmelser.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift om gjennomføring
av bestemmelsene i dette kapittelet og om forholdet til lovens alminnelige
bestemmelser, herunder for de tilfellene der en utlending som nevnt
i første ledd, får oppholdstillatelse etter lovens alminnelige bestemmelser.
§ 110 Nærmere om hvem kapittelet
gjelder for
Borgere av land som omfattes av EØS-avtalen, heretter omtalt
som EØS-borgere, omfattes av bestemmelsene i dette kapittelet. Kongen
kan i forskrift gi bestemmelser om at borgere av land som omfattes av
EFTA-konvensjonen, men ikke EØS-avtalen, helt eller delvis skal
omfattes av bestemmelsene i dette kapittelet.
Familiemedlemmer til en EØS-borger omfattes av bestemmelsene
i dette kapittelet så lenge de følger eller gjenforenes med en EØS-borger.
Familiemedlemmer til en norsk borger omfattes av bestemmelsene i
dette kapittelet dersom de følger eller gjenforenes med en norsk
borger som returnerer til riket etter å ha utøvet retten til fri
bevegelighet etter EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen i et annet
EØS-land eller EFTA-land.
Med familiemedlem menes
a) ektefelle,
b) samboer, dersom det foreligger en varig tilknytning til
EØS-borgeren og denne tilknytningen kan dokumenteres,
c) slektning i direkte nedstigende linje fra en EØS-borger
eller fra en utlending nevnt i bokstav a eller b, som er under 21
år eller som forsørges av EØS-borgeren, og
d) slektning i direkte oppstigende linje fra en EØS-borger
eller fra en utlending nevnt i bokstav a eller b som forsørges av
EØS-borgeren.
En utlending som faller utenfor bestemmelsene i første
til tredje ledd, men som er arbeidstaker i et foretak etablert i
et EØS-land, omfattes likevel av bestemmelsene i dette kapittelet
så langt de passer i forhold til det oppdraget som skal utføres
her i riket, når vedkommende
a) skal utføre arbeid etter reglene om fri bevegelighet
for tjenester i EØS-avtalen, eller
b) skal etablere seg etter reglene om fri etableringsrett
i EØS-avtalen.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder
om hvem som omfattes av annet ledd, at også andre familiemedlemmer
enn utlendinger som nevnt i tredje ledd, helt eller delvis skal
omfattes av bestemmelsene i dette kapittelet og om kravet til varig
tilknytning og dokumentasjon som nevnt i tredje ledd bokstav b.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser om hvem som omfattes av fjerde
ledd.
§ 111 Oppholdsrett i inntil tre måneder
En EØS-borger som har gyldig identitetskort eller pass,
har oppholdsrett i inntil tre måneder, forutsatt at vedkommende
ikke blir en urimelig byrde for offentlige velferdsordninger.
Første ledd gjelder tilsvarende for et familiemedlem som
ikke er EØS-borger, så lenge familiemedlemmet følger eller gjenforenes
med EØS-borgeren og har gyldig pass. Første ledd gjelder tilsvarende
for utlendinger som nevnt i § 110 fjerde ledd og som har gyldig
pass.
En utlending som nevnt i første ledd og som er arbeidssøkende,
og dennes familiemedlemmer, har rett til opphold i inntil seks måneder
og i særlige tilfeller også utover seks måneder.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder
om beregning av oppholdstid og om hva som ligger i begrepet urimelig
byrde for offentlige velferdsordninger. Kongen kan gi nærmere bestemmelser
i forskrift om når det foreligger særlige tilfeller som nevnt i
tredje ledd, om meldeplikt for arbeidssøkende, hvilken myndighet
utlendingen skal melde seg for og hvordan melding skal skje.
§ 112 Oppholdsrett i mer enn tre måneder for
EØS-borgere
En EØS-borger har oppholdsrett utover tre måneder så lenge
vedkommende
a) er arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende,
b) skal yte tjenester,
c) råder over tilstrekkelige midler til å forsørge seg selv
og eventuelle medfølgende familiemedlemmer og er omfattet av en
sykeforsikring som dekker alle risikoer under oppholdet, eller
d) er opptatt ved en godkjent utdanningsinstitusjon. Det
er et vilkår at formålet med oppholdet hovedsakelig er utdanning,
herunder yrkesrettet utdanning, at vedkommende er omfattet av en
sykeforsikring som dekker alle risikoer under oppholdet, og avgir
en erklæring om at vedkommende har tilstrekkelige midler til å dekke
underhold for seg selv og eventuelle familiemedlemmer.
En utlending som oppholder seg i riket etter første ledd
bokstav a, men som opphører å være arbeidstaker eller selvstendig
næringsdrivende, bevarer likevel sin status som arbeidstaker eller
selvstendig næringsdrivende dersom vedkommende
a) er midlertidig arbeidsufør som følge av sykdom eller
ulykke,
b) dokumenterer å være ufrivillig arbeidsløs etter å ha
hatt lønnet arbeid i mer enn ett år, og har meldt seg som arbeidssøkende
hos Arbeids- og velferdsetaten,
c) dokumenterer å være ufrivillig arbeidsløs etter utløpet
av en tidsbegrenset arbeidskontrakt av mindre enn ett års varighet
eller ufrivillig ha mistet sitt arbeid i løpet av de første tolv
månedene, og har meldt seg som arbeidssøkende hos Arbeids- og velferdsetaten,
eller
d) påbegynner en yrkesrettet utdanning. Med mindre vedkommende
ufrivillig er arbeidsløs, bevares status som arbeidstaker eller
selvstendig næringsdrivende etter første ledd bokstav a bare så lenge
den yrkesrettede utdanningen har sammenheng med vedkommendes tidligere
arbeid.
I tilfeller som nevnt i annet ledd bokstav c, bortfaller
status etter første ledd bokstav a etter seks måneder.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder
om hva som skal anses som tilstrekkelige midler etter første ledd
bokstav c, om godkjente utdanningsinstitusjoner og om krav til erklæringen nevnt
i første ledd bokstav d.
§ 113 Oppholdsrett i mer enn tre måneder for
familiemedlemmer som er EØS-borgere
En EØS-borger som er familiemedlem og følger eller gjenforenes
med en EØS-borger som har oppholdsrett etter § 112 første ledd bokstav
a, b eller c, har rett til å oppholde seg i riket så lenge EØS-borgerens
oppholdsrett består.
En EØS-borger som er ektefelle, samboer eller forsørget
barn under 21 år og som følger eller gjenforenes med en EØS-borger
med oppholdsrett etter § 112 første ledd bokstav d, har rett til
å oppholde seg i riket så lenge EØS-borgerens oppholdsrett består.
Ved EØS-borgerens utreise fra riket eller død bevarer familiemedlemmer
som er EØS-borgere oppholdsretten så lenge de selv oppfyller vilkårene
i § 112 første ledd. Uansett bevarer EØS-borgerens barn og den personen
som har foreldreansvaret, oppholdsretten så lenge barnet er opptatt
ved en godkjent utdanningsinstitusjon.
Ved skilsmisse eller opphør av samboerskap bevarer familiemedlemmet
til en EØS-borger oppholdsretten så lenge vedkommende selv oppfyller vilkårene
i § 112 første ledd.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift om en videre
oppholdsrett for personer med foreldreansvar som nevnt i tredje
ledd.
§ 114 Oppholdsrett i mer enn tre måneder for
familiemedlemmer og andre utlendinger som ikke er EØS-borgere
Bestemmelsene i § 113 første og annet ledd gjelder tilsvarende
for utlendinger som ikke er EØS-borgere, dersom de er familiemedlemmer
til en EØS-borger med oppholdsrett etter § 112 første ledd bokstav
a, b eller c, eller dersom de er ektefeller, samboere eller forsørget
barn under 21 år som følger eller gjenforenes med en EØS-borger
med oppholdsrett etter § 112 første ledd bokstav d.
En utlending som nevnt i § 110 fjerde ledd, har oppholdsrett
i mer enn tre måneder så lenge dette skjer som ledd i utøvelsen
av en tjeneste eller det er nødvendig for etableringen av en virksomhet
i riket. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift.
Ved EØS-borgerens død bevarer et familiemedlem som ikke
er EØS-borger, oppholdsretten hvis vedkommende har hatt opphold
i riket som familiemedlem i ett år før dødsfallet og oppfyller vilkårene
i § 112 første ledd bokstav a, b eller c eller oppholder seg i riket
som familiemedlem til en person som oppfyller vilkårene i § 112
første ledd bokstav a, b eller c. Ved en EØS-borgers utreise fra
riket eller død bevarer uansett EØS-borgerens barn og den personen som
har foreldreansvaret, oppholdsretten så lenge barnet er opptatt
ved en godkjent utdanningsinstitusjon.
Ved skilsmisse eller opphør av samboerskap bevarer EØS-borgerens
familiemedlemmer som ikke er EØS-borgere, oppholdsretten så lenge
de selv oppfyller vilkårene i § 112 første ledd bokstav a, b eller c,
eller er familiemedlem til en person som oppfyller vilkårene i §
112 første ledd bokstav a, b eller c, forutsatt at
a) ekteskapet på separasjonstidspunktet hadde
vart i tre år og herunder ett år i riket,
b) foreldreansvaret til barn av EØS-borgeren ved avtale
eller dom er overført til ektefellen som ikke er EØS-borger,
c) ektefellen som ikke er EØS-borger, eller eventuelle barn
har vært utsatt for vold eller andre alvorlige overgrep i ekteskapet,
eller
d) ektefellen som ikke er EØS-borger, ved avtale eller dom
utøver samvær med barn i riket.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift om en videre
oppholdsrett for personer med foreldreansvar eller samværsrett som
nevnt i tredje og fjerde ledd, og ved opphør av samboerskap etter
fjerde ledd.
§ 115 Varig oppholdsrett for EØS-borgere
En EØS-borger som etter §§ 112 og 113 har hatt sammenhengende
lovlig opphold i riket i fem år, får varig oppholdsrett. Midlertidig
opphold utenfor riket er under visse omstendigheter tillatt uten
at kravet til sammenhengende opphold berøres. Den varige oppholdsretten
består uavhengig av om vilkårene for opphold i §§ 112 og 113 er
oppfylt. Den varige oppholdsretten bortfaller hvis innehaveren oppholder
seg utenfor riket i mer enn to påfølgende år.
En EØS-borger som oppholder seg i riket etter § 112 første
ledd bokstav a, får varig oppholdsrett selv om vedkommende ikke
har hatt sammenhengende opphold i fem år hvis vedkommende
a) ved opphør av sin yrkesaktivitet går over på
førtidspensjon eller har nådd den alderen som er fastsatt i lovgivningen
for rett til alderspensjon, og har hatt sammenhengende opphold i
riket i mer enn tre år og arbeid i riket i minst de tolv forutgående
månedene,
b) har oppholdt seg sammenhengende i riket i mer enn to
år og blir varig arbeidsufør, eller
c) etter å ha arbeidet og oppholdt seg i riket i tre sammenhengende
år, arbeider i et annet EØS-land, men fortsatt oppholder seg i riket
og vender tilbake til bostedet daglig eller minst en gang i uken.
Hvis uførheten etter annet ledd bokstav b skyldes arbeidsulykke
eller yrkessykdom som helt eller delvis gir vedkommende rett til
offentlige ytelser, stilles ingen krav til oppholdets varighet.
En EØS-borger som er familiemedlem og bor sammen med en
person som nevnt i annet ledd, får varig oppholdsrett på det tidspunktet
varig oppholdsrett etter annet ledd inntrer.
En EØS-borger som er familiemedlem og bor sammen med en
EØS-borger med oppholdsrett etter § 112 første ledd bokstav a, får
varig oppholdsrett ved EØS-borgerens død selv om avdøde ikke hadde varig
oppholdsrett etter første eller annet ledd, hvis
a) avdøde hadde hatt opphold i riket i to sammenhengende
år før dødsfallet, eller
b) dødsfallet var forårsaket av en arbeidsulykke eller yrkessykdom.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder
om hva som skal anses som sammenhengende lovlig opphold, om hva
som ligger i midlertidig opphold utenfor riket, herunder om gyldige
fraværsgrunner, om hva som ligger i vilkåret om å bo sammen og om
bortfall av den varige oppholdsretten.
§ 116 Varig oppholdsrett for familiemedlemmer som ikke
er EØS-borgere
Et familiemedlem som ikke er EØS-borger, og som etter §
114 første ledd har bodd sammen med en EØS-borger og har hatt sammenhengende
lovlig opphold i riket i fem år, får varig oppholdsrett. Det samme
gjelder et familiemedlem som ikke er EØS-borger og som etter § 114
tredje ledd første punktum eller fjerde ledd har hatt sammenhengende
lovlig opphold i riket i fem år. Midlertidig opphold utenfor riket
er under visse omstendigheter tillatt uten at kravet til sammenhengende
opphold berøres. Den varige oppholdsretten består uavhengig av om
vilkårene for opphold i § 114 er oppfylt. Den varige oppholdsretten
bortfaller hvis innehaveren oppholder seg utenfor riket i mer enn
to påfølgende år.
Varig oppholdsrett etter § 115 fjerde og femte ledd gjelder
tilsvarende for familiemedlemmer som ikke er EØS-borgere.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder
om hva som skal anses som sammenhengende lovlig opphold, om hva
som ligger i midlertidig opphold utenfor riket, herunder om gyldige
fraværsgrunner, om hva som ligger i vilkåret om å bo sammen og om
bortfall av den varige oppholdsretten.
§ 117 Registreringsbevis for
utlendinger med
oppholdsrett etter §§ 112 eller 113
En EØS-borger som oppholder seg i riket etter §§ 112 eller
113 i mer enn tre måneder, skal registrere seg. Fristen for registrering
er tre måneder fra innreisedatoen. Når EØS-borgeren framlegger dokumentasjon
som nevnt i annet og tredje ledd, utstedes straks et registreringsbevis.
For registrering av en EØS-borger med oppholdsrett etter
§ 112 kan det i tillegg til gyldig identitetskort eller pass kreves
framlagt
a) bekreftelse fra arbeidsgiver på ansettelse
eller bevis for at utlendingen utøver selvstendig næringsvirksomhet
eller bekreftelse på avtale om tjenesteytelse, jf. § 112 første
ledd bokstav a og b,
b) sykeforsikring og dokumentasjon på at vedkommende har
tilstrekkelige midler til å dekke underhold for seg selv og eventuelle
familiemedlemmer, jf. § 112 første ledd bokstav c,
c) bekreftelse på at vedkommende er opptatt ved en godkjent
utdanningsinstitusjon, sykeforsikring og erklæring om at vedkommende
råder over tilstrekkelige midler til å dekke underhold for seg selv
og eventuelle familiemedlemmer, jf. § 112 første ledd bokstav d.
For registrering av en EØS-borger som oppholder seg i riket
som familiemedlem med oppholdsrett etter § 113, kan det i tillegg
til gyldig identitetskort eller pass kreves framlagt
a) dokument som attesterer familieforholdet som
er grunnlaget for oppholdsretten,
b) registreringsbevis til EØS-borgeren som utlendingen følger
eller gjenforenes med, og
c) dokumentasjon på forsørgelse i tilfeller hvor status
som familiemedlem er betinget av at utlendingen forsørges, jf. §
110 tredje ledd bokstav c og d.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder
om hvilken myndighet som registrerer og utsteder registreringsbevis
og om å fastsette gebyr for utstedelsen. Kongen kan gi nærmere bestemmelser om
arbeidssøkerens plikt til å registrere seg når EØS-borgeren finner
arbeid etter utløpet av fristen i første ledd.
§ 118 Oppholdskort for utlendinger
med
oppholdsrett etter § 114 som ikke er
EØS-borgere
En utlending som oppholder seg i riket etter § 114 i mer
enn tre måneder, plikter å anskaffe oppholdskort. Søknadsfristen
for oppholdskort er tre måneder fra innreisedatoen. Når utlendingen
framlegger dokumentasjon som nevnt i annet ledd, utstedes straks
et bevis for at søknad om oppholdskort er levert.
Ved søknad om oppholdskort for familiemedlemmer skal det
framlegges
a) gyldig pass,
b) dokument som attesterer familieforholdet som er grunnlaget
for oppholdsretten,
c) registreringsbevis til EØS-borgeren som utlendingen følger
eller gjenforenes med,
d) dokumentasjon på forsørgelse i tilfeller hvor status
som familiemedlem er betinget av at utlendingen forsørges, jf. §
110 tredje ledd bokstav c og d.
Ved søknad om oppholdskort for utlendinger som nevnt i
§ 110 fjerde ledd skal det framlegges
a) gyldig pass og
b) dokumentasjon på at utlendingen skal utføre arbeid etter
reglene om fri bevegelighet for tjenester i EØS-avtalen, eller skal
etablere seg etter reglene om fri etableringsrett i EØS-avtalen.
Søknad om oppholdskort avgjøres innen seks måneder etter
at søknaden er levert. Oppholdskortet er gyldig i fem år eller for
EØS-borgerens oppholdsperiode hvis varigheten av denne antas å bli
kortere enn fem år. Med mindre særlige grunner foreligger, opphører
oppholdskortets gyldighet ved opphold utenfor riket i mer enn seks
måneder per år.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder
om hvilken myndighet som mottar søknad om og utsteder oppholdskort
og om å fastsette gebyr for utstedelsen. Kongen kan gi nærmere bestemmelser
om dokumentasjon etter annet og tredje ledd, om varigheten av oppholdskortet
og om gyldighet ved opphold utenfor riket etter fjerde ledd.
§ 119 Oppholdsbevis og oppholdskort for
utlendinger med varig oppholdsrett etter
§§ 115 og 116
En EØS-borger som oppholder seg i riket etter § 115, gis
etter søknad varig oppholdsbevis.
En utlending som oppholder seg i riket etter § 116, gis
etter søknad varig oppholdskort. Søknad om varig oppholdskort skal
leveres før utløpet av gyldighetsperioden for oppholdskort utstedt
etter § 118.
Utlendingsdirektoratet avgjør søknader om varig oppholdsbevis
og varig oppholdskort etter denne bestemmelsen.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder
om hvilken myndighet som mottar søknad om og utsteder varig oppholdsbevis
og varig oppholdskort og om fastsettelse av gebyr for utstedelsen. Kongen
kan fastsette at politiet gis myndighet til å innvilge søknader
etter denne bestemmelsen.
§ 120 Krav til vandel mv. Tilbakekall av
oppholdsdokumenter
En utlending som ellers fyller vilkårene for oppholdsrett
etter dette kapittelet, har ikke slik rett dersom det foreligger
omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til
eller opphold i riket etter andre bestemmelser i loven. Det samme
gjelder dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger
eller fortiet forhold av vesentlig betydning.
Registreringsbevis, oppholdskort, varig oppholdsbevis og
varig oppholdskort kan tilbakekalles av grunner som nevnt i første
ledd.
Utlendingsdirektoratet treffer vedtak om tilbakekall etter
annet ledd.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift.
§ 121 Bortvisning
EØS-borgere og deres familiemedlemmer kan bortvises når
a) de ikke viser gyldig pass eller annet godkjent
reisedokument eller visum når dette er nødvendig,
b) de reiser inn eller oppholder seg i riket uten rett til
innreise, oppholdsrett eller varig oppholdsrett etter §§ 111, 112,
113, 114, 115 eller 116, og de heller ikke har rett til innreise
eller oppholdstillatelse etter lovens alminnelige bestemmelser,
eller
c) det foreligger forhold som gir grunnlag for utvisning.
Bortvisning etter første ledd bokstav a og c må skje ved
innreise eller senest innen sju dager etter innreise.
Utlendingsdirektoratet treffer vedtak om bortvisning.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder
om at bortvisning etter første ledd bokstav a og c kan treffes av
politiet.
§ 122 Utvisning av hensyn til offentlig orden og
sikkerhet
En utlending med oppholdsrett etter §§ 111, 112, 113 eller
114 kan utvises når hensynet til offentlig orden eller sikkerhet
tilsier det. Det er et vilkår for utvisning at det hos utlendingen
foreligger, eller må antas å foreligge, personlige forhold som innebærer
en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende
samfunnshensyn. Kongen kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser
om hva som er omfattet av offentlig orden og sikkerhet.
En utlending som kan utvises etter første ledd, kan likevel
ikke utvises når utlendingen
a) har varig oppholdsrett etter §§ 115 eller 116
med mindre tungtveiende hensyn til offentlig orden eller sikkerhet
tilsier det,
b) er EØS-borger som har oppholdt seg ti år i riket, med
mindre det er tvingende nødvendig av hensyn til offentlig sikkerhet,
eller
c) er EØS-borger som er mindreårig, med mindre det er tvingende
nødvendig av hensyn til offentlig sikkerhet. Dette gjelder likevel
ikke overfor mindreårige hvis utvisning av den mindreårige er nødvendig
for å ivareta hensynet til barnets beste.
En utlending som har overtrådt straffeloven §§ 147 a eller
147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen
kjenner til at har begått en slik forbrytelse, kan utvises uavhengig
av bestemmelsene i annet ledd.
Utvisning etter bestemmelsene i denne paragrafen besluttes
ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens
tilknytning til riket, vil utgjøre et uforholdsmessig tiltak overfor
utlendingen selv eller familiemedlemmene. Ved vurderingen av om
utvisning utgjør et uforholdsmessig tiltak, skal det blant annet
legges vekt på varigheten av vedkommendes opphold i riket, alder,
helsetilstand, familiesituasjon, økonomisk situasjon, sosial og
kulturell integrering i riket og tilknytning til hjemlandet. I saker som
berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift.
§ 123 Utvisning av hensyn til folkehelsen
En utlending med oppholdsrett etter § 111 kan utvises når
det er nødvendig av hensyn til folkehelsen og myndighetene har iverksatt
beskyttelsestiltak i forhold til egne borgere.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift.
§ 124 Innreiseforbud og vedtaksmyndighet
Utvisning er til hinder for senere innreise. Innreiseforbudet
kan gjøres varig eller tidsbegrenset, men ikke for kortere tidsrom
enn to år. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på forhold
som nevnt i § 122 første ledd.
Innreiseforbudet kan etter søknad oppheves dersom nye omstendigheter
tilsier det. Dersom særskilte omstendigheter foreligger, kan den
som er utvist, etter søknad få adgang til riket for kortvarig besøk
selv om innreiseforbudet ikke oppheves, men som regel ikke før ett
år er gått fra utreisen.
Utlendingsdirektoratet treffer vedtak om utvisning etter
bestemmelsene i §§ 122 og 123, og avgjør også søknad om adgang til
riket fra en utlending som er utvist.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift.
§ 125 Overgangsordninger for nye avtaleparter til EØS-avtalen
Ved utvidelse av EØS-avtalen til nye avtaleparter kan Kongen
i forskrift fastsette overgangsordninger som avviker fra bestemmelsene
i dette kapittelet.
Noverande §§ 124 og 125 blir §§ 126 og 127.
II
I lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til
riket og deres opphold her (utlendingsloven) vert gjort følgjande
endringar:
§ 37 fjerde ledd annet punktum skal
lyde:
For behandling av fingeravtrykk i henhold til avtalene
mellom Norge, Island og Det europeiske fellesskap og mellom Norge,
Island og Sveits om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken
stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges
i Norge, Island, Sveits eller en medlemsstat, gjelder reglene i
§ 37 e.
Ny § 58 b skal lyde:
§ 58 b Midlertidig gjennomføring av bestemmelsene i
direktiv 2004/38/EF
Kongen kan i forskrift innføre en ordning med registreringsplikt
for EØS-borgere. Kravet om oppholdstillatelse for en EØS-borger
etter dette kapitlet, jf. §§ 50, 51, 54 og 55 bortfaller hvis EØS-borgeren oppfyller
registreringsplikten.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift om at EØS-borgere
og deres familiemedlemmer som kan dokumentere fem års sammenhengende
lovlig opphold i riket, etter søknad kan gis varig oppholdsrett.
III
I lov 30. juni 2006 nr. 37 om endringar i utlendingslova vert
endringa i lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket
og deres opphold her (utlendingsloven) § 37 femte ledd oppheva.
IV
Lova gjeld frå den tid Kongen fastset. Kongen kan fastsetje at
dei enkelte føresegnene tek til å gjelde til ulik tid.
Jeg viser til komiteens brev av 21. dm.
Det er riktig at "Metock-dommen" setter grenser for hvilke nasjonale
innvandringsregler som er forenlige med EF-retten. EF-domstolen
tok stilling til om direktiv 2004/38/EF hindrer et medlemsland i
å kreve at en tredjelandsborger som er ektefelle til en unionsborger,
må ha lovlig opphold i et annet medlemsland før ankomst til vertslandet.
Utgangspunket var at tredjelandsborgerens ektefelle oppholdt seg
i medlemslandet uten å være statsborger der, men den irske domstolen
som forela spørsmålet presiserte at det ikke dreiet seg om pro forma
-ekteskap. Domsavgjørelsen fra 25. juli i år konkluderte med at
direktivet er til hinder for et slikt krav om lovlig opphold. Retten til
å ferdes fritt og kunne oppholde seg på ulike medlemslands territorium
ble ansett for å bli vesentlig svekket dersom borgerne ikke fikk
rett til å ha et normalt familieliv. Tredjelandsborgeren kan altså
dra fordel av direktivets bestemmelser uavhengig av hvor og når
ekteskapet er inngått dersom ektefellen tar opphold i et annet EU-land
enn vedkommende er statsborger av. Hvordan tredjelandsborgeren er
kommet til vertslandet, er heller ikke av betydning. Samtidig vil
medlemslandene selvsagt kunne anvende bestemmelsene som gir adgang
til å sette til side pro forma-ekteskap.
Domsavgjørelsen har skapt sterke reaksjoner i flere land, særlig
fordi man mener at man fratas et viktig virkemiddel i kampen mot
misbruk av regelverket for å oppnå oppholdstillatelse. Saken følges derfor
opp ved at EU-kommisjonen nå vil utarbeide retningslinjer for hvordan
direktivet skal tolkes. Medlemslandene utarbeider et omfattende
spørreskjema, og det er berammet to møter utover våren 2009 som
skal drøfte dette. Prosessen skal gi grunnlag for retningslinjene
som ventes å bli lagt fram i juni 2009. Departementet var representert
på et møte i Brussel mandag denne uka hvor saken ble drøftet.
Den rapporten som kommer i desember og som nevnes i komiteens
brev, er av mindre omfang. Den vil etter foreliggende opplysninger
være en oversikt over hvordan direktivet er gjennomført i medlemslandene.
Komiteen viser til Danmark. På samme møte opplyste representanter
fra Danmark at det nå ikke er grunnlag for å si at dommen har ført
til en vesentlig økning av saker om familiegjenforening. Det foreligger
ikke statistikk for det korte tidsrommet siden dommen forelå. Danmark
har derimot endret sine innvandringsregler etter samråd med Kommisjonen for
å unngå at kortvarige opphold i et annet EU-land skal føre til at
danske statsborgere returnerer til Danmark med ektefeller som ikke
ville fått adgang direkte til Danmark etter vanlige familieinnvandringsregler.
Danmark stiller nå krav om at statsborgere som gifter seg med tredjelandsborgere
mens de har opphold i et annet EU-land, må ha hatt en fast og reell etablering
i det andre landet for at de skal kunne ta med ektefeller tilbake.
Komiteens siste spørsmål dreier seg om behovet for å vedta lovendringene
nå. I Metock-dommen påpekte domstolen at den ved tolkningen av kravet
om lovlig opphold bygget på bestemmelser som også gjaldt før direktiv
2004/38/EF. Når det gjelder de øvrige svarene domstolen gir, synes
også begrunnelsen for disse å ligge i tidligere direktiver som nå
gjelder i EØS inntil direktiv 2004/38/EF avløser dem. Mitt utgangspunkt
er derfor at en utsettelse av norsk gjennomføring av direktivet
neppe har betydning for hvilke konsekvenser Metock-dommen kan få
for tolkningen av forpliktelsene i EØS-avtalen, og at iverksettingen
bør skje. Direktivet vil føre til mange fordeler for arbeidslivet
og for samkvemet med innbyggerne i andre EU- og EØS-land. Det er
særlig viktig både for forvaltningen og de enkelte borgerne å få
på plass de forenklingene som registrering i stedet for søknad om oppholdstillatelse
innebærer, og retten til varig opphold for dem som har hatt tillatelser
i fem år.
Når det gjelder behovet for å motvirke misbruk av EØS-avtalens
bestemmelser, bør vi nå legge vekt på samarbeid med de andre landene
om gode avklaringer i retningslinjene. Når Kommisjonens samlete retningslinjer
foreligger, er det naturlig å ta opp eventuelle behov for presiseringer
i vårt regelverk.
Jeg viser til komiteens brev av 5. desember med nye spørsmål
på bakgrunn av Metock-dommen. Jeg vil svare i samme rekkefølge som
spørsmålene er stilt.
Rent teknisk er det mulig å fjerne reglene som kan gjelde familiemedlemmer
fra tredjeland. Det vil innebære ulike endringer i minst åtte av
kapitlets paragrafer – fra mindre språklige rettinger til fjerning av
hele paragrafer. Etter en foreløpig vurdering synes slike endringer
å gi en uoversiktlig og lite logisk lovtekst. Det viktigste er likevel
at loven, etter endringene, ikke ivaretar forpliktelser Norge allerede
har i dag.
Et viktig problem med så omfattende endringer vil være at de
også vil ramme familiemedlemmer fra tredjeland som har en helt ordinær
og uproblematisk bakgrunn for å komme inn i landet på den enklere måten
som direktivet foreskriver.
Jeg er opptatt av å hindre misbruk og omgåelser av regelverket.
Samtidig er det viktig å ikke hindre muligheter og rettigheter til
dem vi ønsker skal få nyte godt av de nye reglene, og som direktivet
i første rekke omhandler.
Jeg vil derfor som alternativ til bare å vedta deler av lovforslaget,
foreslå at forskriftshjemmelen i forslagets § 110 om hvem kapittelet
gjelder for, tydeliggjøres slik at det ikke er noen tvil om at den
kan brukes til å gi nærmere bestemmelser om hvem som omfattes av
annet ledd i samme paragraf, herunder familiemedlemmer fra tredjeland.
Konkret foreslår jeg at § 110 femte ledd først punktum skal lyde:
Kongen kan gi nærmere bestemmelse i forskrift, herunder
om hvem som omfattes av annet ledd, at også
andre familiemedlemmer enn utlendinger som nevnt i tredje ledd,
helt eller delvis skal omfattes av bestemmelsene i dette kapittelet
og om kravet til varig tilknytning og dokumentasjon som nevnt i
tredje legg bokstav b." (Endringen er understreket.)
Forskrifter må naturlig nok holdes innenfor rammen av både direktiv
2004/38/EF og forordning (EØF) 1612/68 som allerede gjelder for
Norge. Men etter min vurdering vil en forskriftshjemmel åpne for slike
bestemmelser som Danmark har innført, og også for eventuelle justeringer/restriksjoner
som kan følge etter Kommisjonens retningslinjer som etter planen
skal legges fram i juni.
Det foreligger en EØS-komitebeslutning som er tatt med forbehold
om konstitusjonelle prosedyrer (Stortingets samtykke). Beslutningen
inneholder ingen tilpasning mht. de bestemmelsene som ligger til grunn
for Metock-dommen. Dersom Norge etter en valgt gjennomføring meddeler
at de konstitusjonelle vilkårene er oppfylt, vil beslutningen tre
i kraft, og ESA og EFTA-domstolen vil være kompetent til å vurdere
hvorvidt den norske gjennomføringen er i samsvar med en riktig tolkning
av direktivet. Dersom man ikke kan meddele at de konstitusjonelle
vilkår er oppfylt, er vilkårene for suspensjon av berørte deler av
EØS-avtalen til stede. Må man legge til grunn at Stortinget ikke
er rede til å godta forpliktelsene etter direktivet slik det nå
foreligger, står man i prinsippet overfor en utøvelse av reservasjonsretten
mht. den sentrale rettsakten for fri bevegelighet for personer. Jeg
anser det som lite sannsynlig at Kommisjonen er villig til, eller
i stand til, å gi EØS/EFTA-landene et lavere forpliktelsesnivå enn
det som gjelder for EU-landene.
Blir dette betraktet som en utøvelse av reservasjonsretten på
området fri bevegelse av personer, er det alvorlig. Selv om Metock
dommen reiser spørsmål jeg er enig i bør følges nøye, kan jeg ikke
se at dommens eventuelle konsekvenser er av en dimensjon som kan
tolkes som at Norge er i mot fri bevegelighet av personer. Spesielt
i en situasjon hvor Norge har profitert kraftig på tilgangen av
arbeidskraft fra EØS området.
Som nevnt i mitt forrige brev til Komiteen, synes de bestemmelsene
som EF-domstolen bygger på i Metock-saken å ligge også i dagens
EØS-avtale. En innskjerping av lovutkastet vil derfor kunne berøre den
faktiske rettslige situasjonen i Norge på en måte som ESA og EFTA-domstolen
kan komme til er i strid dagens EØS-forpliktelser.
Det er det vanskelig å ha en entydig oppfatning av virkningen
av de danske reglene ennå fordi det ikke har vært noen dom med bakgrunn
i dem. Selv om regelendringene i Danmark er utarbeidet etter samråd
med Kommisjonen, er det ingen garanti for at domstolen i en enkelt
sak vil tolke dette på samme måte som danske myndigheter. Men reglene
kan gi et bedre utgangspunkt for tolkingen og derfor være hensiktsmessige.
Det er all grunn til å følge med på dette og å bidra i arbeidet
med å få retningslinjer slik at misbruk forhindres.
Vi har vært i kontakt med de danske utlendingsmyndighetene som
ikke kjente til at det er noen andre medlemsland som har gjennomført
tilsvarende regelendringer. Samme opplysning er mottatt fra EU delegasjonen
i Brussel.
Dersom det innarbeides en forskriftshjemmel for å gjennomføre
restriksjoner for eksempel etter Kommisjonens retningslinjer som
er planlagt å komme i juni, vil det kunne være på plass samtidig
med lovens ikrafttreden. Forskrifter vil også kunne utarbeides raskt
etter hvert som justeringsbehov oppstår og kan gjennomføres innenfor
våre EØS-forpliktelser. Er vi avhengig av lovendringer, vil det
ta lengre tid å endre regelverket.
Som nevnt, er Regjeringen opptatt av å hindre misbruk og å delta
i de aktivitetene i EU som Metock-dommen har utløst. Dersom Kommunal-
og forvaltningskomiteen i sluttbehandlingen av lovforslaget har
flere spørsmål eller merknader, deltar jeg gjerne i et møte om dette.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 11. desember 2008Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 11. desember 2008
Tore Hagebakken |
Arild Stokkan-Grande |
leder |
ordfører |