Til Odelstinget
Det er blitt stadig enklere og raskere å overføre penger både
innenlands og over landegrensene. Det stiller økte krav til effektive
tiltak mot hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme.
Departementet fremmer i denne proposisjonen forslag som skal gjøre
det vanskeligere å utnytte det finansielle system til hvitvaskingsformål.
Kampen mot hvitvasking og terrorfinansiering er viktige byggesteiner
i arbeidet med å skape et tryggere samfunn og begrense økonomisk kriminalitet.
Lovforslaget skal sikre at Norge bidrar til den internasjonale kampen
mot hvitvasking av penger og terrorfinansiering.
Departementet foreslår i denne proposisjonen en ny lov om tiltak
mot hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme som skal
erstatte gjeldende hvitvaskingslov. Lovforslaget viderefører de
sentrale elementene i gjeldende hvitvaskingslov, med krav om at
finansinstitusjoner og enkelte andre skal gjennomføre kundekontroll
etter kjenn-din-kunde-prinsippet og melde mistenkelige transaksjoner
til Økokrim. På enkelte sentrale punkter foreslår departementet
å utvide tiltakene mot hvitvasking av penger og finansiering av
terrorisme i tråd med internasjonale forpliktelser og anbefalinger,
blant annet ved å styrke kjenn-din-kunde-prinsippet.
Etter departementets vurdering tar lovforslaget hensyn til at
den håndteringen av personopplysninger som loven forutsetter, skjer
på en måte som ikke uforsvarlig krenker sentrale personverninteresser.
Lovforslaget bygger på forslag fremmet i NOU 2007:10 om tiltak
mot hvitvasking og terrorfinansiering. Utredningen ble avgitt i
august 2007 av et lovutvalg som ble oppnevnt ved kgl.res. i november 2006.
Etter lovforslaget skal hvitvaskingsloven utvides til å omfatte
ervervsmessige tilbydere av virksomhetstjenester. Det omfatter foretak
og personer som har som virksomhet å opprette selskaper for andre, blant
annet de som tilbyr norske virksomheter å opprette et norskregistrert
utenlandsk foretak (NUF). Foretak og personer som er rapporteringspliktige
etter gjeldende regelverk skal fortsatt omfattes av den nye loven,
blant annet finansinstitusjoner, verdipapirforetak, advokater og
revisorer.
Blant andre Danmark og Frankrike har unntatt forhandlere av gjenstander
fra hvitvaskingsreglene og i stedet innført et forbud mot at forhandlerne
kan motta kontant betaling på beløp over 15 000 euro. Departementet
har, i samsvar med utvalgets vurdering, kommet til at en slik ordning
ikke bør innføres i Norge før en eventuelt har sett gode erfaringer
med dette fra andre land. Etter lovforslaget skal forhandlere av
gjenstander fortsatt omfattes av hvitvaskingsloven ved kontanttransaksjoner
på 40 000 kroner eller mer. Av hensyn til å begrense de administrative byrdene
ved loven, følger departementet ikke opp et forslag fra lovutvalget
om at forhandlerne må utføre kundekontroll ved alle kontanttransaksjoner
over 40 000 kroner. Dette skal fortsatt bare gjelde i de tilfeller
der transaksjonen er mistenkelig. Ellers må forhandlere kun utføre
kundekontroll ved transaksjoner over 100 000 kroner.
Departementet foreslår at dagens regler om identifikasjon av
kunder erstattes av mer omfattende og detaljerte krav til kundekontroll.
Samtidig bør kravene til kundekontroll være tilpasset risikoen for
hvitvasking av penger og terrorfinansiering. I samsvar med dette
foreslås det både krav om forsterkede kontrolltiltak og forenklet
kundekontroll. Risikobasert kundekontroll etter lovforslaget medfører
rett og plikt til å vurdere risikoen for hvitvasking og å tilpasse
kundekontrollen ut fra risikovurderinger. Departementet avviser
ut fra personvernhensyn å gjøre unntak fra taushetsplikt på generelt
grunnlag for å bidra til mer effektive risikovurderinger innen konserner. Forslaget
åpner for at kundekontroll kan utføres av nærmere angitte tredjeparter
eller utkontrakteres, og det vil innenfor disse rammene åpnes for
utveksling av informasjon og unntak fra taushetsplikt.
Det foreslås krav om forsterkede kontrolltiltak overfor blant
andre såkalte "politisk eksponerte personer" og korrespondentbankforbindelser.
"Politisk eksponerte personer" omfatter etter forslaget fysiske personer
som innehar eller i løpet av det siste året har innehatt høytstående
offentlig verv eller stilling i en annen stat enn Norge, samt nære
familiemedlemmer og kjente medarbeidere til slike personer. Nærmere regler
gis i forskrift. Det foreslås at rapporteringspliktige skal ha til
rådighet egnede risikobaserte framgangsmåter for å fastslå om kunden
er en politisk eksponert person. Videre skal den rapporteringspliktige,
i forbindelse med kundeforhold med eller transaksjoner for politisk
eksponerte personer, iverksette særskilte kontrolltiltak, blant
annet påse at beslutningstaker innhenter samtykke fra overordnet
før etablering av kundeforhold og treffe egnede tiltak for å fastslå
opprinnelsen til kundens formue og den kapital som inngår i kundeforholdet
eller transaksjonen.
Utvalget foreslår bestemmelser som pålegger kredittinstitusjoner
forsterkede kontrolltiltak overfor korrespondentbankforbindelser.
Det foreslås blant annet at kredittinstitusjoner skal vurdere korrespondentinstitusjonens
kontrolltiltak for forebyggelse og bekjempelse av hvitvasking og
terrorfinansiering. Videre foreslås det et forbud mot at kredittinstitusjoner
inngår eller opprettholder korrespondentbankforbindelser med tomme
bankselskaper, samt treffe egnede tiltak for å sikre at de ikke
inngår eller opprettholder korrespondentbankforbindelser med finansinstitusjoner
som er kjent for å tillate at deres konti brukes av tomme bankselskaper.
Det foreslås unntak fra kravene til kundekontroll (forenklet
kundekontroll) for kunder som i praksis ikke kan opptre under falsk
identitet. Lovforslaget åpner for forenklet kundekontroll blant
annet dersom kunden er finansinstitusjon, verdipapirforetak, forvaltningsselskap
for verdipapirfond, forsikringsselskap, forsikringsmeglingsforetak
eller selskap hvis finansielle instrumenter er opptatt til notering
på regulert marked i EØS. Unntaket gjelder ikke for plikten til
å foreta kundekontroll ved mistanke om at en transaksjon har tilknytning
til hvitvasking eller terrorfinansiering.
Etter lovforslaget skal de rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven
ha plikt til løpende å følge opp eksisterende kundeforhold. Det
skal utføres ny kundekontroll dersom det er tvil om tidligere innhentede
opplysninger om kunden er korrekte eller tilstrekkelige.
Det foreslås et nytt krav om at rapporteringspliktige skal bekrefte
identiteten til den som eier eller kontrollerer kunden (reelle rettighetshavere).
For eksempel der et aksjeselskap vil opprette konto eller ta opp
lån, må banken bekrefte identiteten til aksjeeiere som kontrollerer
selskapet.
Det foreslås å klargjøre at en rapporteringspliktig ikke kan
etablere et kundeforhold eller utføre transaksjoner dersom kundekontroll
ikke kan gjennomføres.
Det foreslås å skjerpe kravene til registrering av opplysninger
og bekreftelse av identitet for juridiske personer som ikke er registrert
i offentlig register.
Det kan i enkelte tilfeller være ressursbesparende om rapporteringspliktige
kan legge til grunn kundekontroll utført av andre rapporteringspliktige.
For eksempel kan dette være aktuelt der en kunde har et kundeforhold
med et selskap i et finanskonsern, og senere ønsker å opprette kundeforhold
med et annet selskap i konsernet. Et annet eksempel er situasjoner hvor
et utenlandsk selskap ønsker å foreta oppkjøp i Norge, og engasjerer
et norsk revisjonsselskap tilknyttet et internasjonalt revisjonsnettverk
for finansiell due diligence. Det norske revisjonsselskapet vil da
naturlig kontakte revisjonsnettverkets kontor i selskapets hjemstat
for gjennomføring av kundekontroll. Lovforslaget legger til rette
for at kundekontroll kan gjennomføres av nærmere angitte tredjeparter. Den
rapporteringspliktige skal fortsatt ha ansvaret for kundekontroll
utført av en slik tredjepart, og det forutsettes at opplysninger
som fremkommer ved kundekontrollen blir utlevert til den rapporteringspliktige.
Kunden skal informeres om slik utlevering av informasjon.
Departementet foreslår at rapporteringspliktige kan inngå avtale
med andre rapporteringspliktige om at de kan foreta kundekontroll
på deres vegne (utkontraktering). Departementet anser ikke at det
vil være forsvarlig å åpne for utkontraktering til hvem som helst,
slik utvalget foreslo. Det kan imidlertid være forsvarlig å utvide
adgangen noe, og departementet foreslår å utvide adgangen til postoperatører
med offentlig konsesjon. Departementet foreslår en adgang til å
i forskrift åpne for ytterlige utvidelse.
Det foreslås å gjøre det klart at kundekontroll skal gjennomføres
før etablering av kundeforhold eller utføring av transaksjon. Det
foreslås samtidig enkelte unntak fra denne hovedregelen for visse
tilfeller der etterkontroll anses forsvarlig.
Departementet legger vekt på at det bør legges til rette for
elektronisk kundeidentifikasjon uten at det skal være nødvendig
for kunden å møte personlig hos den rapporteringspliktige for å
få kontrollert identiteten. Etter lovforslaget skal kundens identitet
bekreftes på grunnlag av gyldig legitimasjon. Det foreslås en adgang
til å fastsette forskrift med nærmere regler om gjennomføring av
kundekontroll, herunder hva som anses som gyldig legitimasjon. Det
legges opp til at de nærmere kravene til gyldig elektronisk legitimasjon
fastsettes i forskrift.
Departementet foreslår at det lovfestes et forbud mot at kunder
eller tredjepersoner gjøres kjent med at det foretas undersøkelser,
er gitt opplysninger til Økokrim eller er iverksatt etterforskning.
Videre foreslås det unntak fra dette forbudet, blant annet unntak
ved meddelelse av opplysninger til påtalemyndighet og tilsynsmyndighet,
ved utveksling av opplysninger mellom revisorer, regnskapsførere
og advokater innen samme juridiske person eller nettverk
Lovforslaget gjennomfører EØS-regler som svarer til direktiv
2005/60/EF (tredje hvitvaskingsdirektiv) og til enkelte tilhørende
EF-rettsakter. Departementet har i lovforslaget også tatt i betraktning
anbefalinger vedtatt av Financial Action Task Force (FATF).
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Alf
E. Jakobsen, Rolf Terje Klungland, Torgeir Micaelsen, lederen Reidar
Sandal, Eirin Kristin Sund og Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet,
Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein, Jørund Rytman og Christian Tybring-Gjedde,
fra Høyre, Svein Flåtten, Linda C. Hofstad Helleland og Jan Tore Sanner,
fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og Ingunn Gjerstad,
fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, fra Senterpartiet,
Per Olaf Lundteigen, og fra Venstre, Lars Sponheim, viser
til at Regjeringens vurderinger og forslag er nærmere omtalt nedenfor
i denne innstillingen og i Ot.prp. nr. 3 (2008–2009) Om lov om tiltak
mot hvitvasking og terrorfinansiering mv. (hvitvaskingsloven).
Komiteen viser ellers til at det generelt bare
er sammendrag av Regjeringens vurderinger og forslag som er referert
nedenfor under de enkelte punkt. Bakgrunnen for lovforslaget, gjeldende
norsk rett, EØS-rett, lovutvalgets forslag, høringsinstansenes merknader
m.m. knyttet til de enkelte vurderingene og forslagene, er nærmere
redegjort for i nevnte odelstingsproposisjon.
Komiteen viser ellers til sine merknader nedenfor
under de enkelte punktene.
I proposisjonens kapittel 2 redegjøres det for bakgrunnen for
lovforslaget med en presentasjon av lovutvalg, høring, tredje hvitvaskingsperspektiv
og utfyllende rettsakter. Det vises til proposisjonen.
Forslaget til ny hvitvaskingslov inneholder regler om kundekontroll,
undersøkelsesplikt, registrering av opplysninger, rapporteringsplikt,
utveksling av kundeopplysninger, og forbud mot å avsløre undersøkelser,
rapportering eller etterforskning. Slike plikter og forbud kan stå
i kontrast til sentrale personvernhensyn. Det må ved utforming av
regelverket foretas en avveining mellom hensynet til effektiv bekjempelse
av hvitvasking og terrorfinansiering og hensynet til personvern.
Det ligger viktige personvern- og rettssikkerhetshensyn bak bestemmelsene
om taushetsplikt. Hensynene som begrunner taushetsplikt varierer,
avhengig av om opplysningene er av personlig, økonomisk eller forretningsmessig
art. Felles er at kontrollorganer generelt er tjent med at kontrollobjektene
har tillit til at opplysningene de gir ikke brukes av andre, eller
til andre formål enn de ble innhentet for.
Hensynet til personvern vil tidvis kunne komme i motstrid med
andre viktige samfunnshensyn. I slike situasjoner må det foretas
en avveining av de motstridende hensyn. Det er ikke slik at hensynet
til personvern i alle tilfelle vil være mer tungtveiende enn andre
hensyn. Således kan tungtveiende samfunnshensyn i enkelte tilfelle
tale for at det bør gjøres unntak fra lovbestemt taushetsplikt.
Det er viktig at ikke omfattende og mange unntak uthuler hovedreglen
om taushetsplikt. Når slike unntak gjøres, bør de derfor være prinsipielt
begrunnet. I de tilfeller det gjøres unntak, er det også viktig
at ikke flere enn de som har et legitimt behov for opplysningene
får tilgang til disse. Unntak fra taushetsplikt vil ikke innebære
at opplysningene blir offentlig tilgjengelige. Taushetsplikten vil
gjelde tilsvarende for de som mottar opplysninger i medhold av unntaksbestemmelsene.
I dag er det gitt flere unntak fra lovbestemt taushetsplikt på
ulike rettsområder. Unntak fra hovedregelen om at det ikke er adgang
til å gi opplysninger videre til andre offentlige organer eller
etater er for eksempel gjort i forvaltningsloven § 13 b nr. 4, 5
og 6, som bl.a. åpner for adgang til å anmelde eller gi opplysninger
om straffbare handlinger til påtalemyndigheten. Unntak kan også
gjøres ved at et organ gis rett til å kreve taushetsbelagte opplysninger
fra andre organer, jf. f.eks. ligningsloven § 6-13 nr. 2 og 3, merverdiavgiftsloven
§ 50 og tolloven § 16 A andre ledd.
Viktige hensyn står ofte mot hverandre ved avgjørelsen av om
det skal åpnes adgang for at taushetsbelagte opplysninger skal kunne
overføres fra et organ til et annet. Bekjempelse av økonomisk kriminalitet,
herunder effektiv bekjempelse av hvitvasking og terrorfinansiering,
er et slikt hensyn.
Det foreligger indikasjoner på at økonomisk kriminalitet er en
type kriminalitet som over tid har økt både i omfang og kompleksitet.
Samfunnet har satt inn store ressurser på å bekjempe denne typen
kriminalitet. Dette gjelder både i politi og påtalemyndighet og
i forvaltningen for øvrig. Et virkemiddel som kan bidra til avdekke
økonomisk kriminalitet, kan være å åpne for at ellers taushetsbelagte
opplysninger kan utleveres til offentlige kontrollorganer i kontrollsammenheng.
Det er et viktig personvernprinsipp at personer skal ha oversikt
over hvor opplysninger om en selv befinner seg. For å ivareta dette
personvernhensynet, bør bestemmelser om andres rett til kunnskap
om personopplysninger begrenses.
Departementet har ved utarbeidelsen av forslag til ny hvitvaskingslov
på flere punker måttet foreta en avveining mellom personvernhensyn
på den ene siden og hensynet til effektiv bekjempelse av hvitvasking
og terrorfinansiering på den annen.
Ut fra en vurdering av at myndighetsorganers rapportering reiser
særskilte personvernspørsmål foreslår departementet ikke krav om
at offentlige etater skal være omfattet av hvitvaskingsloven i proposisjonen
her. Det vises til punkt 3.5.10.3 i proposisjonen.
Departementet har også ut fra personvernhensyn, ikke foreslått
en utvidelse av adgangen til utveksling av kundeopplysninger innad
i konsern slik som enkelte av høringsinstansene har etterspurt,
jf. punkt 4.2.5 i proposisjonen.
Utvalget foreslo å utvide hvitvaskingslovens anvendelsesområde
når det gjaldt forhandlere av gjenstander slik at enhver transaksjon
i kontanter på 40 000 kroner eller mer ville utløst plikt til å
foreta kundekontroll, jf. utvalgets lovforslag § 6 annet ledd. Departementet
slutter seg ikke til denne utvidelsen av hvitvaskingslovens virkeområde
i forhold til gjeldende rett. Departementet mener at behovet for
en slik utvidelse ikke er tilstrekkelig vurdert, og ut fra personvernhensyn
bør ikke hvitvaskingslovens anvendelsesområde utvides uten at det
er et klart behov for slik utvidelse. Se punkt 4.3.5 i proposisjonen.
Ved en lovendring vedtatt i juni 2007 ble det fastsatt et unntak
i hvitvaskingsloven fra plikten til å registrere kundens faste adresse,
slik at banker ikke lenger må registrere adressen til kunder der
Folkeregisteret har vedtatt at kundens adresse skal være fortrolig,
jf. Ot.prp. nr. 42 (2006–2007) punkt 4.5. Departementet foreslår,
i tråd med utvalgets forslag, at denne bestemmelsen utvides til
å gjelde for samtlige rapporteringspliktige. Se nærmere omtale i
punkt 4.4.5.1 i proposisjonen.
Den rapporteringspliktige har etter lovforslaget § 5 annet ledd,
jf. direktivet artikkel 8 nr. 2, plikt til å kunne påvise at utførte
tiltak ved kundekontroll er tilpasset aktuell risiko. Denne plikten
vil påligge den rapporteringspliktige selv om kundekontroll er utført av
tredjepart. Utvalget foreslår på denne bakgrunn en særskilt unntaksregel
fra lovmessig taushetsplikt og personopplysningsloven i tilknytning
til kundekontroll utført av tredjepart, og utvalget har i sin drøftelse vært
samstemt om at unntaksregelen skal gjelde for utlevering som er
nødvendig for å oppfylle den rapporteringspliktiges plikt. Departementet
kan ikke se at det er nødvendig med unntak fra personopplysningsloven.
Hvitvaskingsloven gir adgang til behandling av personopplysninger
og det er ikke meningen at denne behandlingen skal kunne skje på
en annen måte enn etter personopplysningslovens regler. Personvernhensyn
taler mot å gjøre unntak fra hele personopplysningsloven uten at
dette er begrunnet særskilt, og departementet slutter seg ikke til
utvalgets vurdering på dette punkt. Departementet mener at unntaksregelen
kun bør gjelde for unntak fra lovmessig taushetsplikt som er til
hinder for den utveksling av opplysninger som kundekontroll utført
av tredjepart nødvendiggjør. Departementet mener det bør være et
vilkår at kunden informeres om utvekslingen av opplysninger fordi
det er et viktig personvernprinsipp at personer skal ha oversikt
over hvor opplysninger om en selv befinner seg. Se punkt 4.7.5 i
proposisjonen.
Dersom en rapporteringspliktig må foreta undersøkelser etter
lovforslaget § 17 eller rapportere mistenkelige transaksjoner til
Økokrim etter § 18 vil hensynet til effektiv etterforskning måtte
tillegges større vekt enn hensynet til personvern og utgangspunktet
om at hver enkelt skal vite hvem som har opplysninger om en. Ut
fra dette foreslår departementet å lovfeste et forbud mot at kunder
eller tredjepersoner gjøres kjent med at det foretas undersøkelser,
er gitt opplysninger til Økokrim eller er iverksatt etterforskning.
Det vises til lovforslaget § 21 første ledd og omtalen i punkt 5.5.5
i proposisjonen.
Utvalget har i NOU 2007:10 punkt 8.5 tatt opp om det er hensiktsmessig
å innføre unntak fra taushetsplikt for å sikre at Økokrim i større
grad gis tilgang til opplysninger av betydning for analyse av mistenkelige
transaksjoner. Økokrims behov for opplysninger må veies opp mot
personvernhensyn. En bestemmelse som gjør unntak fra taushetspliktbestemmelsene,
vil innebære at muligheten for å spre opplysninger mellom kontrollorganer
øker merkbart. Departementet foreslår ut fra en vurdering av personvernhensyn
ikke unntak fra taushetsplikt for å sikre at Økokrim i større grad
gis tilgang til opplysninger av betydning for analyse av mistenkelige
transaksjoner. Se omtalen i punkt 8.5 i proposisjonen.
Det følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)
artikkel 8 første ledd at enhver har rett til respekt for sitt privatliv
og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Det er imidlertid
akseptert at denne retten ikke er absolutt. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
artikkel 8 annet ledd regulerer offentlig myndighets adgang til
å gjøre inngrep i utøvelsen av slike rettigheter. Slike inngrep må
ha hjemmel i lov, og det følger videre av artikkelen at de må være
"nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale
sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd,
for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller
moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter". Hensynene
ved vurderingen av inngrep i retten til privatliv og familieliv
vil i noen grad være de samme som ved avveiningen mellom personvernhensyn
og effektiv bekjempelse av hvitvasking og terrorfinansiering.
Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo har i
høringsrunden påpekt at prinsipielle spørsmål om forholdet til menneskerettighetene
bør drøftes. Det vises til at behov for inngrep i retten til privatliv
og familieliv i EMK artikkel 8, må godtgjøres.
Departementet anser at lovforslaget er et nødvendig ledd i arbeidet
med å forebygge kriminalitet og sikre landets økonomiske velferd.
Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 er dermed ikke
til hinder for å gi lovbestemmelser med det foreslåtte innhold.
Unntaksbestemmelser må imidlertid vurderes ut fra hvor store inngrep
i integriteten de innebærer og hva en oppnår ved å innføre slike
unntak.
Departementet viser i denne forbindelse til de rammene EØS-forpliktelsene
setter i tredje hvitvaskingsdirektiv. Etter departementets vurdering
er det i liten grad rom for å fravike forslagene i NOU 2007:10 innenfor
rammene av kravene i direktivet og i FATFs anbefalinger.
Gjennomføringen av tredje hvitvaskingsdirektiv nødvendiggjør
en betydelig revisjon og utvidelse av det norske hvitvaskingsregelverket.
Store deler av direktivets bestemmelser er nye i forhold til tidligere hvitvaskingsdirektiver.
Departementet slutter seg til utvalgets oppfatning om at det er
hensiktsmessig at gjennomføringen av direktivet foretas ved ny lov
og forskrift. Dette gir etter departementets vurdering et klart
signal til lovens pliktsubjekter om at det er foretatt viktige endringer.
Etter departementets vurdering tilsier også omfanget av nye og endrede
bestemmelser etter lovforslaget at en vil få en mer oversiktlig
og tilgjengelig lovtekst ved å fastsette reglene i en ny lov.
Komiteen tar Regjeringens redegjørelse
til orientering.
Komiteen viser til at Kredittilsynets representant
i utvalget som la frem NOU 2007:10 pekte på behovet for at regelverket
er mest mulig tilgjengelig. Også under høringen pekte Kredittilsynet
på at reglene om hvitvasking skal benyttes av svært ulike virksomheter
og at reglene ofte kan være vanskelige å forstå og praktisere. På
denne bakgrunn mener komiteen at Finansdepartementet,
Kredittilsynet og Økokrim må følge utviklingen nøye og at man fortløpende
må vurdere endringer i lov og forskrift hvis erfaringene viser at
det er behov for det.
Komiteen viser til punkt 9.2 når det gjelder behovet
for veiledning av de rapporteringspliktige.
Hvitvaskingslovens nåværende tittel er "Lov om tiltak mot hvitvasking
av utbytte fra straffbare handlinger mv." Korttittelen er "hvitvaskingsloven".
Utvalget foreslår at den nye lovens tittel skal være "Lov om
tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv.", for også å reflektere
forebygging og avdekking av terrorfinansiering som sentrale formål. Korttittelen
"hvitvaskingsloven" er innarbeidet i praksis, og utvalget foreslår
at denne videreføres. Etter utvalgets oppfatning er det ikke problematisk
at lovens tittel og korttittel isolert sett gir inntrykk av et noe
snevrere formål enn lovens reelle formål.
Departementet mener utvalgets forslag til tittel og korttittel
gir god informasjon om hva loven handler om, samtidig som den er
noenlunde kort. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag.
Departementet mener i likhet med utvalget og Norges Autoriserte
Regnskapsføreres Forening at det er hensiktsmessig med en formålsbestemmelse
i loven, og mener den bestemmelsen utvalget har foreslått gir en
god angivelse av lovens innhold. Departementet slutter seg på denne
bakgrunn til utvalgets forslag til bestemmelse. For at formålsbestemmelsen og
bestemmelsen om undersøkelsesplikt skal være mer i samsvar med hverandre
foreslår departementet en noe annen ordlyd i formålsbestemmelsen
enn utvalgets forslag.
Departementet mener det vil favne for vidt om rapporteringsplikten
skal omfatte transaksjoner med tilknytning til utbytte av alle "lovbrudd",
jf. Justisdepartementets høringsuttalelse. Det er bare meningen å
omfatte lovbrudd som er straffesanksjonerte. Departementet mener
dette kommer klart frem i gjeldende hvitvaskingslov og at det ikke
vil framgå klart nok dersom en i stedet skulle benytte begrepet
"lovbrudd". Departementet anser at bruk av begrepet "straffbar handling"
vil gi en lettere tilgjengelig lovtekst for de rapporteringspliktige
enn begrepet "lovbrudd". Bruk av begrepet "lovbrudd" ville på den
annen side klargjøre at rapporteringsplikt ikke forutsetter at alle
subjektive straffbarhetsvilkår, slik som tilregnelighet, er oppfylt.
Departementet anser imidlertid at en slik presisering vil ha liten
praktisk betydning for rapporteringen av mistenkelige transaksjoner.
Departementet vurderer at det ikke er tilstrekkelig grunn til endre
begrepsbruk at en i de fleste bestemmelsene i den nye straffeloven
fra 2005 benytter begrepet "lovbrudd" om overtredelse av straffebestemmelsene
i loven. Departementet foreslår på denne bakgrunn videreføring av
begrepet "straffbar handling" i hvitvaskingsloven.
Departementet viser til lovforslaget § 1
Departementet er enig med utvalget i at en eventuell definisjon
av begrepet hvitvasking ville måtte blir relativt omfattende og
er på denne bakgrunn ikke sikker på at en slik definisjon ville
være klargjørende. Lovens tittel i sammenheng med formålsparagrafen gir
etter departementets syn en god oversikt over hva loven handler
om. Ettersom begrepet hvitvasking heller ikke brukes i de materielle
bestemmelsene ser departementet i likhet med utvalget, ikke behov
for en definisjon av begrepet.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag vedrørende bruken
av definisjoner og viser til utredningen punkt 2.4. "Tilbydere av
virksomhetstjenester" er en ny kategori av rapporteringspliktige
sammenlignet med gjeldende lov, og departementet er enig med utvalget
i at det er hensiktsmessig å ta inn en definisjon av denne kategorien
av rapporteringspliktige i definisjonsbestemmelsen i lovforslaget
§ 2. Det kan også være hensiktsmessig å presisere nærmere i forskrift
hvem som omfattes av andre kategorier av rapporteringspliktige i
lovforslaget § 4 første og annet ledd. Departementet foreslår å
ta inn en bestemmelse om at departementet i forskrift nærmere kan
angi hvem som er omfattet av § 4 første og annet ledd. Det vises
til lovforslaget § 4 sjette ledd.
Departementet viser til definisjonene i lovforslaget § 2
Virkeområdet til tredje hvitvaskingsdirektiv følger av artikkel
2 nr 1. Bestemmelsen lyder slik:
"1. This Directive shall apply to:
(1)
credit institutions;
(2) financial institutions;
(3)
the following legal or natural persons acting in the exercise of
their professional activities:
(a) auditors, external accountants and tax advisors;
(b) notaries and other independent legal professionals,
when they participate, whether by acting on behalf of and for their
client in any financial or real estate transaction, or by assisting
in the planning or execution of transactions for their client concerning
the:
(i) buying and selling of real
property or business entities;
(ii) managing of client money, securities or other assets;
(iii) opening or management of bank, savings or securities
accounts;
(iv) organisation of contributions necessary for the creation,
operation or management of companies;
(v) creation, operation or management of trusts, companies
or similar structures;
(c) trust or company service
providers not already covered under points (a) or (b);
(d) real estate agents;
(e) other natural or legal persons trading in goods, only
to the extent that payments are made in cash in an amount of EUR
15 000 or more, whether the transaction is executed in a single
operation or in several operations which appear to be linked;
(f) casinos."
Direktivet artikkel 3 gir nærmere definisjoner av "credit institutions"
og "financial institutions".
Anvendelsesområdet etter direktivet artikkel 2 er i hovedsak
i samsvar med anvendelsesområdet til første hvitvaskingsdirektiv
(etter endringene som ble gjennomført ved annet direktiv). På noen
punkter er anvendelsesområdet imidlertid noe utvidet sammenlignet
med de tidligere direktivene, blant annet ved at definisjonen av
"financial institution" (jf. direktivet artikkel 3) er videre enn
tidligere. Listen over rapporteringspliktige i hvitvaskingsloven
§ 4 er utformet i samsvar med anvendelsesområdet til annet hvitvaskingsdirektiv.
Som følge av det utvidede anvendelsesområdet til tredje direktiv,
vil det være nødvendig med enkelte endringer for at norsk rett skal
bringes i samsvar med EØS-retten.
Forpliktelsene etter tredje hvitvaskingsdirektiv er minstekrav.
Direktivet artikkel 5 gir medlemsstatene adgang til å vedta eller
opprettholde strengere bestemmelser enn det som følger av direktivet
for å hindre hvitvasking og terrorfinansiering. Artikkel 4 nr. 1 pålegger
medlemsstatene å påse at bestemmelsene i direktivet utvides til
helt eller delvis å omfatte andre yrkesgrupper og kategorier av
foretak enn de som omfattes av artikkel 2 nr. 1, dersom slike yrkesgrupper
og foretak utøver virksomhet som særlig kan tenkes å bli brukt til
hvitvasking og terrorfinansiering.
Anvendelsesområdet for FATF-anbefalingene er i alminnelighet
snevrere enn direktivets. Anvendelsesområdet for anbefalingene er
primært "financial institutions", som er definert ut fra en liste
som i vesentlig grad tilsvarer vedlegg I til det konsoliderte bankdirektiv,
se punkt 3.5.3 i proposisjonen. For enkelte anbefalinger utvides
anvendelsesområdet til andre grupper, herunder advokater, eiendomsmeglere og
forhandlere av gjenstander.
De utvidelser av hvitvaskingsregelverkets anvendelsesområde som
foreslås i dette kapittelet, er i det vesentlige i samsvar med internasjonale
forpliktelser. Videre foreslås det noen justeringer som ikke skyldes endringer
i EØS-retten.
Departementet er enig i Justisdepartementets høringsmerknad.
Det er viktig at Svalbard ikke oppfattes som et friområde. Virksomheter
som driver rapporteringspliktig virksomhet på Svalbard bør derfor være
underlagt hvitvaskingslovens bestemmelser.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at hvitvaskingsloven
gjøres gjeldende for Svalbard og Jan Mayen. Det vises til lovforslaget
§ 3 annet ledd.
Generelt er det på Svalbard særlig viktig at reglene er enkle
å formidle og enkle å håndheve. Ut fra dette kan det være hensiktsmessig
at enkelte som ellers er rapporteringspliktige ikke underlegges
hvitvaskingsloven på Svalbard eller Jan Mayen. Departementet antar
at det etter lovens ikrafttredelse kan vise seg å være hensiktsmessig
for eksempel å unnta forhandlere av gjenstander, jf. lovforslaget
§ 4 annet ledd nr. 7, fra lovens virkeområde på Svalbard. Departementet
foreslår at det i lovforslaget § 3 annet ledd tas inn en bestemmelse
om at departementet i forskrift kan fastsette at deler av loven
ikke skal gjelde på Svalbard og Jan Mayen. Det vises til lovforslaget
§ 3 annet ledd annet punktum.
Bestemmelsen om at departementet i forskrift kan fastsette særlige
regler for Svalbard og Jan Mayen for fremme av lovens formål videreføres.
Det vises til lovforslaget § 3 annet ledd annet punktum.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at henvisningen
til punkt 2 til 12 og 14 i vedlegg I til det konsoliderte bankdirektiv
erstattes av en konkret opplisting av de relevante typer virksomheter.
Departementet deler utvalgets vurdering av at en slik opplisting
vil gjøre regelverket mer tilgjengelig for brukerne av regelverket,
ved at brukerne ikke vil være avhengig av direktivtekst som supplement
til lovteksten. Videre er departementet enig med utvalget i at det
i gjeldende hvitvaskingslov § 4 første ledd forekommer dobbeltbehandling
av virksomheter ved at flere av virksomhetstypene som er nevnt i
vedlegget også er omfattet av opplistingen i § 4 første ledd nr. 1
til 10. For brukerne av regelverket vil det være fordelaktig at
slik dobbeltregulering ikke forekommer.
Departementet deler vurderingen av at de typer virksomheter som
er omfattet av punkt 2 til 12 og 14 i vedlegg I til det konsoliderte
bankdirektiv, må anses omfattet av gjeldende hvitvaskingslov § 4
første ledd. Med unntak av direktivet punkt 9 og 12 vil virksomhetstypene
drives innenfor rammen av finansinstitusjoner, verdipapirforetak
eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Følgelig kan henvisningen til
vedlegg I utelates for disse typer virksomhet, uten at det er nødvendig
å liste opp disse virksomhetstypene i loven.
Departementet deler utvalgets vurdering om at punkt 12 i vedlegget,
"safekeeping and administration of securities" ikke er dekket av
de institusjoner og foretak som er nevnt i gjeldende hvitvaskingslov
§ 4 ved at depotvirksomhet knyttet til utenlandske (ikke-registrerte)
finansielle instrumenter. Som utvalget påpeker, er depotvirksomhet
knyttet til utenlandske finansielle instrumenter neppe særlig utbredt
for juridiske personer som ikke allerede er rapporteringspliktige,
men slik virksomhet bør likevel omfattes av hvitvaskingsloven for
å tette et potensiell "smutthull". Departementet foreslår på denne
bakgrunn at "foretak som driver depotvirksomhet" inntas i lovforslaget
§ 4 første ledd nr. 11.
I likhet med utvalget anser departementet at det kan reises tvil
om rekkevidden av punkt 9 i vedlegg I ("advice related to undertakings
on capital structure, industrial strategy and related questions
and advice as well as services related to mergers and the purchase
of undertakings"). Dersom det gis personlig anbefaling om transaksjon
i forbindelse med bestemte finansielle instrumenter, vil dette være
konsesjonspliktig investeringstjeneste etter verdipapirhandelloven. Verdipapirforetak
vil i alle tilfelle omfattes av hvitvaskingsloven. Imidlertid er
ikke ordlyden i punkt 9 begrenset til slik virksomhet. Departementet
er enig med utvalget i at punkt 9 etter ordlyden omfatter også andre
foretak som driver bedriftsrådgivning. Som utvalget påpeker, vil
ordlyden omfatte en rekke virksomheter som generelt verken er underlagt
tilsyn eller konsesjonsplikt. Bedriftsrådgivere er internasjonalt
heller ikke identifisert som en gruppe der det foreligger særlig
risiko for hvitvasking og terrorfinansiering, jf. utvalgets omtale
av at det i FATF-anbefalingene ikke er angitt aktiviteter som tilsvarer punkt
9 i vedlegget. På denne bakgrunn deler departementet utvalgets konklusjon
om at det neppe er hvitvaskingsdirektivets intensjon at alle bedriftsrådgivere
skal omfattes av hvitvaskingsregelverket. Følgelig er det ikke behov
for særskilt angivelse av virksomhet som omtalt i punkt 9 i lovforslaget
§ 4.
Etter hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 4 omfattes foretak
som driver virksomhet som består i overføring av penger eller pengefordringer
av lovens anvendelsesområde. Utvalget foreslår å videreføre denne
bestemmelsen i lovforslaget § 4 første ledd nr. 4. Valutavirksomhet
med utlandet vil, som Kredittilsynet påpeker i sin høringsmerknad
og som utvalget også har uttalt, omfattes av lovforslaget § 4 første ledd
nr. 1. Slik virksomhet kan etter finansieringsvirksomhetsloven § 4a-1
bare utøves av banker, finansieringsforetak, kredittinstitusjoner
og filialer som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 første
ledd nr. 5. Lovforslaget § 4 første ledd nr. 4 omfatter også annen
"virksomhet som består i overføring av penger eller pengefordringer"
enn valutavirksomhet. Departementet slutter seg til utvalgets forslag
om å videreføre hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 4 i lovforslaget
§ 4 første ledd nr. 4.
Departementet viser til lovforslaget § 4 første ledd.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at forsikringsagenter
skal omfattes av hvitvaskingsloven. Departementet er enig med utvalget
i at det er hensiktsmessig at agentene omfattes av loven, da det ofte
er forsikringsagentene som står for den direkte kontakten med forsikringsselskapenes
kunder og dermed vil kunne ha bedre forutsetninger for å avdekke mistenkelige
transaksjoner. Som nevnt under punkt 3.5.4.2 i proposisjonen, er
forsikringsagenter muligens omfattet av loven i medhold av § 4 tredje
ledd, da forsikringsagenten utfører tjenester "på vegne av eller
for" forsikringsselskapet. Departementet anser det som hensiktsmessig
at anvendelsen av loven for agenter presiseres ved at forsikringsagenter
omfattes av oppregningen i § 4 første ledd.
Som utvalget har påpekt, vil forsikringsagenter normalt ikke
anses å opprette kundeforhold på egne vegne. Forsikringsagenters
plikt til å foreta kundekontroll vil inntre ved transaksjoner på
100 000 kroner eller mer og ved mistanke om at en transaksjon har
tilknytning til hvitvasking eller terrorfinansiering. Departementet
er enig med utvalget i at det ved beregning av beløpsgrensen på
100 000 kroner skal tas i betraktning den del av transaksjonsbeløpet som
er tilknyttet forsikringsproduktet som formidles.
Selv om forsikringsagenten ikke oppretter kundeforhold på egne
vegne, vil det være til adgang til at forsikringsselskapet inngår
avtale med forsikringsagenten om at sistenevnte skal gjennomføre
kundekontrollen, jf. omtale i punkt 4.8 i proposisjonen om utkontraktering
av gjennomføring av kundekontroll.
Forsikringsformidlere som unntas fra direktivets anvendelsesområde,
"tied insurance intermediaries", er formidlere som ikke håndterer
klientmidler ("does not collect premiums or amounts intended for
the customer"). Etter lov om forsikringsformidling er det ikke forbud
mot at forsikringsagenter håndterer slike midler. Følgelig vil det
variere i hvilken grad aksessoriske forsikringsagenter håndterer
klientmidler. Departementet deler utvalgets vurdering av at det ikke
vil være i samsvar med hvitvaskingsdirektivet om såkalte aksessoriske
forsikringsagenter unntas fra hvitvaskingsloven. Aksessoriske forsikringsagenter kan
bare unntas fra hvitvaskingsloven dersom agentvirksomheten oppfyller
vilkårene i forsikringsformidlingsdirektivet artikkel 2 (7). Dersom
det oppstår behov for å unnta denne gruppen fra hvitvaskingsloven
vil departementet kunne unnta disse i forskrift. Departementet viser
i denne forbindelse til adgang til å i forskrift fastsette unntak
fra enkelte eller flere av bestemmelsene i loven for visse rapporteringspliktige
med hjemmel i lovforslaget § 4 femte ledd, som viderefører den generelle
forskriftshjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr. 2.
Departementet deler utvalgets vurdering og viser til lovforslaget
§ 4 første ledd nr. 8 og femte ledd.
Tredje hvitvaskingsdirektiv og nyere FATF-anbefalinger krever
at hvitvaskingsregelverket skal omfatte tilbydere av virksomhetstjenester
("trust and company service providers"). Departementet legger til
grunn at blant annet foretak som bistår med opprettelse av norskregistrerte
utenlandske foretak (NUF-er), vil regnes som tilbydere av virksomhetstjenester.
Utvidelsen av anvendelsesområdet for hvitvaskingsloven har også
fått støtte fra flere hold i høringen, særlig fra kontrollmyndighetene.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag, og mener at ny hvitvaskingslov
bør utvides til å gjelde for såkalte tilbydere av virksomhetstjenester.
Departementet er enig i at det er behov for å nærmere spesifisere
hva som menes med "tilbydere av virksomhetstjenester". Departementet
legger opp til å benytte den foreslåtte hjemmel i § 4 sjette ledd
til å i forskrift fastsette regler som nærmere angir hvem som omfattes
av § 4 første og annet ledd.
Departementet viser til lovforslaget § 4 annet ledd nr. 6, jf.
også § 4 sjette ledd.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Angivelsen av
prosjektmeglere i hvitvaskingslovens anvendelsesområde videreføres
ikke, men erstattes av hjemmel for departementet til å fastsette
regler i forskrift om at loven skal gis anvendelse på virksomhet
som formidler kjøp og salg av selskapsandeler som ikke er finansielle
instrumenter.
Departementet viser til lovforslaget § 4 sjette ledd.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Finansinstitusjoner
omfattes av lovforslaget § 4 første ledd nr. 1, og departementet
antar, som utvalget, at det på denne bakgrunn ikke er behov for
en ytterligere angivelse av valutameglere i lovforslaget § 4.
Departementet viser til lovforslaget § 4 første ledd nr. 1
Etter tredje hvitvaskingsdirektiv og FATF-anbefalingene er Norge
ikke forpliktet til å innføre et kontantforbud. Imidlertid har Danmark,
Belgia og Frankrike nylig innført tilsvarende forbud. Et forbud kan
være enklere å formidle til brukerne av regelverket. Et tungtveiende
argument mot å innføre et forbud, er at det vil medføre at Økokrim
ikke lenger vil motta meldinger om mistenkelige transaksjoner fra forhandlere
av gjenstander. I likhet med utvalget anser departementet at et
slikt forbud ikke bør innføres nå, og at forhandlere derfor fortsatt
må omfattes av hvitvaskingsloven. Departementet legger, som utvalget,
vekt på at det er naturlig å avvente erfaringer fra landene som
nylig har vedtatt et slikt forbud.
Departementet foreslår, i tråd med utvalgets forslag, at hvitvaskingsloven
§ 4 annet ledd nr. 8 første punktum videreføres. Departementet viser
til lovforslaget § 4 annet ledd nr. 7.
Utvalget peker på at omfanget av transaksjoner og forhandlere
som vil omfattes av hvitvaskingsregelverket vil øke betraktelig
dersom regelverket gjøres gjeldende også for selgere av tjenester.
Departementet er enig med utvalget i at en slik utvidelse ikke vil
være hensiktsmessig uten at mulige konsekvenser er kartlagt nærmere.
Høringsinstansene har også støttet at hvitvaskingsregelverket ikke
bør utvides til å omfatte selgere av gjenstander. Departementet
foreslår på denne bakgrunn at hvitvaskingsregelverkets anvendelsesområde
ikke utvides til å omfatte selgere av tjenester.
Departementet viser til uttalelse i Ot.prp. nr. 72 (2002–2003)
punkt 5.6.4. Departementet er fortsatt av den oppfatning at hvitvaskingsfaren
er særlig stor ved kontanttransaksjoner. Beløpsgrensen bør derfor etter
departementets vurdering settes vesentlig lavere enn minimumsgrensen
i direktivet på 15 000 euro. Videre vurderer departementet at en
lavere beløpsgrense ikke vil innebære en uforholdsmessig byrde for
aktørene eller stride mot personvernhensyn.
Det forhold at det har gått fire år siden bestemmelsen ble vedtatt,
kan tilsi at beløpsgrensen på 40 000 kroner oppjusteres noe for
å motvirke effekten av den alminnelige prisstigningen i perioden.
På den annen side er omfanget av betalinger ved bruk av elektroniske
overføringer betydelig i Norge, og blir stadig mer vanlig.
Etter en helhetsvurdering foreslår departementet at grensen på
40 000 kroner forblir uendret. Departementet viser til lovforslaget
§ 4 annet ledd nr. 7.
Departementet foreslår for øvrig, i motsetning til utvalget,
at plikten til å foreta kundekontroll for forhandlere av gjenstander
forblir uendret. Det vil si at forhandlere av gjenstander skal foreta
kundekontroll ved transaksjon som gjelder 100 000 kroner eller mer,
jf. lovforslaget § 6 første ledd nr. 2. For forhandlere av gjenstander
vil plikten til å foreta kundekontroll ved mistanke om at en transaksjon
har tilknytning til hvitvasking eller terrorfinansiering, gjelde ved
transaksjoner i kontanter på 40 000 norske kroner eller mer, se
punkt 4.3.5 i proposisjonen.
Departementet er enig med utvalget i at en utvidelse av dagens
hvitvaskingslov til å også omfatte transaksjoner med betalingskort
må begrunnes i at betaling med de aktuelle typer betalingskort representerer
en hvitvaskingsrisiko på linje med kontantbetaling. Departementet
kan ikke se at det foreligger en slik risiko knyttet til norske
betalingskort. Departementet utelukker ikke at bruk av utenlandske
betalingskort kan representere en risiko for hvitvasking og terrorfinansiering.
En eventuell utvidelse av lovens anvendelsesområde bør ikke foretas
uten at det er foretatt en nærmere kartlegging av bruk av utenlandske
betalingskort i Norge for å vurdere risikoen nærmere. Departementet
slutter seg til utvalgets forslag og foreslår ikke regler om at
transaksjoner med betalingskort skal omfattes av hvitvaskingsregelverket.
Departementet foreslår, i tråd med utvalgets forslag, at forskriftshjemmelen
i § 4 annet ledd nr. 8 annet punktum videreføres, men at det klargjøres
at type betalingsmiddel og fastsettelse av beløpsgrense overlates
til departementet. Departementet mener det er hensiktsmessig å benytte
begrepet "betalingsmidler" istedenfor "betalingskort" da andre typer
betalingsmidler enn betalingskort stadig blir mer vanlig, for eksempel
betaling ved hjelp av mobiltelefon. Departementet viser til lovforslaget
§ 4 femte ledd annet punktum.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering og mener det
er hensiktsmessig at postoperatører ved formidling av verdisendinger
omfattes av hvitvaskingslovens anvendelsesområde.
Posten Norge AS (heretter Posten) beskriver en del praktiske
sider ved at "postoperatører ved formidling av verdisendinger" omfattes
av regelverket. Det vises blant annet til at regelverket er teknisk
komplisert, at det er en tjeneste som tilbys i hele Postens ekspedisjonsnett
og at det er synkende etterspørsel etter verdibrev og at dermed
en stor del av Postens personale sjelden eller aldri håndterer slike
sendinger.
Posten viser til at de i henhold til konsesjonen fra Samferdselsdepartementet
er pålagt å tilby formidling av verdibrev. Av konsesjonen fremgår
følgende:
"Posten skal tilby formidling av verdibrev inntil 2 kg.
Posten plikter ikke å tilby formidling av verdibrev ved kontraktspostkontorer,
så lenge tjenesten tilbys ved minst ett annet sted i kommunen. For
sendinger til utlandet skal tjenesten tilbys i den grad Postens
samarbeidspartner tilbyr slik formidling."
Posten er ikke forpliktet til å tilby tjenesten "verdibrev" i
hele sitt ekspedisjonsnett. Som posten selv påpeker vil plikten
til å foreta kundekontroll etter lovforslaget § 6 sjelden oppstå
for Postens vedkommende. Departementet mener ikke dette er et argument
mot å la "postoperatører ved formidling av verdisendinger" omfattes
av regelverket.
Etter lovforslaget § 6 første ledd nr. 1 er det en plikt til
å utføre kundekontroll ved etablering av "kundeforhold". Tolkningen
av begrepet "kundeforhold" må baseres på en konkret vurdering hvor
blant annet forholdets varighet, art og formål vil være momenter
av betydning. I normale tilfeller vil Postens formidling av verdibrev
ikke innebære etablering av kundeforhold. Posten har ut fra dette
plikt til å foreta kundekontroll dersom en postoperatør, på bakgrunn av
den begrensede informasjon vedkommende har om innholdet i en verdisending
og om avsender/mottaker, har en "mistanke om at transaksjonen har
tilknytning til utbytte av straffbar handling eller forhold som
rammes av straffeloven §§ 147 a, 147 b eller 147 c". I slike tilfeller
bør det foreligge rutiner for å håndtere situasjonen slik forslag
til ny hvitvaskingslov beskriver. Posten har videre plikt til å
foreta kundekontroll dersom en postformidler får kjennskap til at
et verdibrev faktisk inneholder 100 000 kroner eller mer. I slike
tilfeller bør det også foreligge rutiner for å håndtere situasjonen
slik forslag til ny hvitvaskingslov beskriver. En postformidler
vil ifølge Posten aldri vite hvilke verdier som håndteres og verdien av
innholdet er begrenset oppad til 40 000 kroner. Departementet er
enig i at postformidlere sjelden eller aldri kan vite om et verdibrev
inneholder mer enn 40 000 kroner, men dersom en postformidler faktisk får
kjennskap til at et verdibrev inneholder 100 000 kroner skal det
foretas kundekontroll.
Etter en helhetsvurdering slutter departementet seg til utvalgets
vurdering. Departementet viser til lovforslaget § 4 første ledd
nr. 9.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
adgangen i hvitvaskingsloven § 4 femte ledd til i forskrift å fastsette
regler som gir loven anvendelse på inkassoforetak og spillvirksomhet.
Det foreslås at denne adgangen legges til departementet.
Når det gjelder spillvirksomhet anbefaler utvalget en nærmere
utredning. Et krav om at spillvirksomhet blir underlagt hvitvaskingsregelverket
vil medføre registreringsplikt og kan være et aktuelt tiltak for
å redusere hvitvaskingsrisikoen knyttet til spillvirksomhet. Andre
tiltak innenfor gjeldende regulering av spillvirksomhet kan være
mer effektive enn hvitvaskingsregelverket. Vurderingen av om spillvirksomhet
bør underlegges hvitvaskingsloven må følgelig ses i sammenheng med
andre mulige tiltak. Et aktuelt tiltak innenfor gjeldende regulering kan
være å innføre krav om registreringsplikt. Slike tiltak vil medføre
endringer i reglene for pengespill og må følgelig godkjennes av
Kultur- og kirkedepartementet. Kultur- og kirkedepartementet har
opplyst at registreringsplikt for spillere som deltar i pengespill
som tilbys av Norsk Tipping, vil bli vurdert av departementet.
Departementet slutter seg til Oslo Børs' vurdering av at børsen
ikke er særlig egnet til å avdekke mistanke om at transaksjoner
med noterte verdipapirer har tilknytning til utbytte av en straffbar
handling. Departementet går på denne bakgrunn inn for at adgangen
til å fastsette regler om lovens anvendelse for regulerte markeder
ikke videreføres.
Det vises til lovforslaget § 4 sjette ledd.
Konsekvensene av at forvaltningsorganer skal omfattes av rapporteringsplikten,
har ikke vært utredet av utvalget. Det er her nødvendig å se hen
til andre vurderinger som er gjort eller pågår om muligheter eller
krav om utveksling av informasjon mellom etater og politiet som
skal bidra til å forhindre kriminalitet. Myndighetsorganers rapportering
reiser også særskilte personvernspørsmål hvis den informasjon som
gir grunnlag for mistanke er innhentet i medhold av lov. Departementet
anser at dette tilsier at spørsmål om utveksling av informasjon
om kriminelle forhold mellom etater og politi som utgangspunkt bør håndteres
på annet grunnlag enn hvitvaskingslovene. I proposisjonen foreslår
departementet ikke krav om at offentlige etater skal være omfattet
av hvitvaskingsloven.
Departementet har på bakgrunn av høringsinnspillet fra Pensjonskasseforeningene
vurdert hvorvidt pensjonskassene bør omfattes av hvitvaskingslovens
anvendelsesområde. Det er, som Pensjonskasseforeningene påpeker,
begrenset risiko for hvitvasking gjennom pensjonskassene. Muligheten for
at pensjonskasser oppdager og melder mistanke om at bidrag til pensjonskassen
stammer fra utbytte av straffbar handling er liten. De pliktene
som følger av hvitvaskingsloven vil medføre kostnader for de rapporteringspliktige,
og for pensjonskassene står disse kostnadene ikke i forhold til
risikoen for hvitvasking av penger og muligheten for å avdekke straffbare
forhold. Etter direktivet er Norge ikke forpliktet til å ha hvitvaskingsregelverk
som omfatter pensjonskassene. Departementet foreslår ut fra dette å
unnta pensjonskassene fra hvitvaskingslovens anvendelsesområde.
Det vises til lovforslaget § 4 første ledd.
Hensynet til tilliten til pensjonskassene kan likevel vise seg
å medføre et behov for at pensjonskasser skal omfattes av hvitvaskingsloven.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å utvide forskriftshjemmelen
i § 4 sjette ledd slik at departementet i forskrift kan gi loven
anvendelse for pensjonskasser. Det vises til lovforslaget § 4 sjette
ledd.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering, og går ikke
inn for et særskilt unntak for sporadisk virksomhet slik direktivet
åpner for.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ny hvitvaskingslov §§ 1, 2, 3 og 4.
Komiteen viser til finansministerens brev 21. januar
2009 til Fremskrittspartiets stortingsgruppe, der finansministeren
angir at det er forhandlere "som erfaringsmessig kan komme til å
motta" kontantbeløp på mer enn 40 000 kroner, som må "ha rutiner
på plass for å håndtere slike situasjoner når de oppstår". Finansministeren
angir videre at forhandlere som sørger for å avtale at kontantandelen
av betalingen er lavere enn 40 000 kroner, dermed vil "unngå å komme
inn under hvitvaskingsloven". Komiteen slutter seg
til dette.
Når det gjelder kontantforbud og forhandlere av gjenstander,
som er behandlet i proposisjonen punkt 3.5.7, er komiteen enig
i at man ikke innfører kontantforbud.
Tredje hvitvaskingsdirektiv kapittel 2 inneholder regler om kontrolltiltak
som skal utføres overfor kunder ("customer due diligence"). Sammenlignet
med første og annet hvitvaskingsdirektiv, er kravene til tiltak
utvidet og presisert. Direktivets regler bygger på FATFs 40 anbefalinger,
som ble revidert i 2003. Med noen unntak tilsvarer reglene om kontrolltiltak
i direktivet de krav som stilles i FATF-anbefalingene.
Direktivets regler bygger på det såkalte "kjenn-din-kunde"-prinsippet,
som internasjonalt anses for å være et av de viktigste virkemidler
for å hindre at det finansielle system misbrukes til hvitvasking
eller terrorfinansiering. Det er av vesentlig betydning at de aktuelle
institusjoner og personer kjenner sine kunder for å kunne oppdage
transaksjoner som kan innebære hvitvasking eller terrorfinansiering.
Et sentralt utslag av "kjenn-din-kunde"-prinsippet er direktivets krav
om at institusjoner og personer skal identifisere kunder, og bekrefte
kundenes identitet.
Krav om identitetskontroll av kunder ble innført ved første hvitvaskingsdirektiv.
Etter dette direktivet skulle nærmere angitte institusjoner og personer foreta
identifikasjon av kunder ved etablering av kundeforhold, ved transaksjoner
over et visst beløp og ved mistanke om hvitvasking av penger. Kravene ble
videreført og noe utvidet ved annet hvitvaskingsdirektiv. Tredje
hvitvaskingsdirektiv viderefører og presiserer kravene til kundeidentifikasjon
ytterligere.
Tredje hvitvaskingsdirektiv medfører imidlertid krav om flere
tiltak enn kontroll av kundens identitet. Et av disse er kravet
om identitetskontroll av såkalt "beneficial owner", som i det følgende
betegnes som "reelle rettighetshavere", jf. punkt 4.4.3.5, 4.4.4.5
og 4.4.5.5 i proposisjonen. Reelle rettighetshavere vil si fysiske
personer som eier eller kontrollerer kunden eller som transaksjonen
gjennomføres på vegne av. Direktivet har som utgangspunkt at slike
fysiske personer vil ha den bakenforliggende økonomiske interesse
i kundeforholdet eller transaksjonen, og kravet om identitetskontroll
av reelle rettighetshavere er således en videreføring av "kjenn-din-kunde"-prinsippet.
En viktig nyhet i tredje hvitvaskingsdirektiv er plikten til
å foreta løpende oppfølging ("ongoing monitoring") av etablerte
kundeforhold. Dette kontrolltiltaket er i direktivet fremstilt som
en del av "customer due diligence", men skiller seg fra de øvrige
tiltak i en slik grad at departementet, som utvalget, velger å behandle
det separat. Det foretas således et skille mellom kundekontroll,
jf. punkt 4.3 til 4.9 i proposisjonen, og løpende oppfølging, jf.
punkt 4.10 i proposisjonen.
En annen viktig nyhet i tredje hvitvaskingsdirektiv er at det
uttrykkelig fastslås at kundekontroll og løpende oppfølging kan
utføres med utgangspunkt i en risikobasert vurdering. Institusjoner
og personer som omfattes av direktivet skal utføre kontrolltiltak som
står i forhold til risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering.
Direktivet bygger på en forutsetning om at risikoen for hvitvasking
er forskjellig, avhengig av blant annet kundetype og virksomhetsområde, og
at risikoen vil kunne endre seg over tid. Ressurser bør følgelig
benyttes der behovet for tiltak er størst. Prinsippet om risikobasert
kundekontroll og løpende oppfølging viser seg også ved at direktivet
sondrer mellom tre ulike nivåer; alminnelig kundekontroll og løpende
oppfølging ("customer due diligence"), tilfeller hvor det er krav
om forsterkede kontrolltiltak ("enhanced customer due diligence")
og tilfeller hvor det anses tilstrekkelig med forenklede kontrolltiltak ("simplified
customer due diligence"). Sistnevnte nivå medfører i realiteten
unntak fra plikten til å foreta kundekontroll. Direktivet angir
enkelte situasjoner hvor det skal anvendes skjerpede kontrolltiltak,
men fastslår for øvrig et generelt krav om skjerpede tiltak i situasjoner
som kan representere høy risiko for hvitvasking eller terrorfinansiering.
Derimot er de situasjoner hvor det kan anvendes forenklede kontrolltiltak
uttømmende angitt i direktivet.
Tredje hvitvaskingsdirektiv åpner for øvrig for at bekreftelse
av kundens og reelle rettighetshaveres identitet kan utsettes til
etter etablering av kundeforhold eller utføring av transaksjon.
Videre åpnes det for at institusjoner og personer som omfattes av
direktivet kan legge til grunn kundekontroll som er gjennomført
av tredjeparter, og utkontraktere gjennomføring av kundekontroll.
I høringen har Næringslivets Hovedorganisasjon uttalt at begrepet
"customer due diligence" bedre oversettes med "kundegodkjennelse",
"kundegjennomgang" eller "kundekjennskap". Videre anser Næringslivets
Hovedorganisasjon at ordningen ved bruk av et annet begrep enn "kundekontroll"
gir "et mindre mistenkelig preg både fra den rapporteringspliktiges side
og fra den som er objekt for kontrollen". Departementet anser at
"kundekontroll" språklig sett er et mer hensiktsmessig norsk begrep.
Videre er departementet ikke enig i at begrepet "kundekontroll"
er egnet til å gi ordningen et mistenkelig preg. Til sammenligning
viser departementet til gjeldende bestemmelser i hvitvaskingsloven
om "identitetskontroll" av kunden. Departementet foreslår på denne
bakgrunn at begrepet "customer due diligence" oversettes med "kundekontroll"
i ny hvitvaskingslov.
Prinsippet om risikobasert kundekontroll står sentralt i regelverket
i tredje hvitvaskingsdirektiv. En korrekt gjennomføring av EØS-regler
tilsvarende direktivet tilsier dermed at dette prinsippet må tas
i betraktning ved utforming av regelverket om kundekontroll i ny
hvitvaskingslov.
Et krav om at de rapporteringspliktige skal utføre kundekontroll
som står i forhold til risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering,
legger til rette for at rapporteringspliktige benytter ressursene
der behovet for tiltak er størst. Videre vil kundekontroll basert
på den rapporteringspliktige kjennskap til kunden tilsi at bekjempelsen
av hvitvasking og terrorfinansiering blir mer effektiv enn om kontrolltiltakene
utføres uten en slik differensiering av tiltakene.
Samtidig er departementet innforstått med at den risikobaserte
tilnærmingen vil medføre at rapporteringspliktige pålegges et betydelig
ansvar. Fra myndighetenes side vil det derfor være viktig å ha en
dialog med relevante bransjeorganisasjoner mv. i forbindelse med
utforming av retningslinjer/rundskriv om det nærmere innholdet i
og omfanget av risikobaserte kundekontrolltiltak.
Departementet understreker at en risikobasert tilnærming ikke
innebærer at rapporteringspliktige kan unnlate å utføre kundekontrolltiltak.
Det sentrale med tilnærmingen er at omfanget på tiltakene kan tilpasses
den konkrete risiko for hvitvasking og terrorfinansiering. Videre
vil prinsippet om risikobasert kundekontroll innebære varierende
grad av fleksibilitet avhengig av hvilken type kundekontrolltiltak
det dreier seg om. For eksempel vil kravet om bekreftelse av kundens
identitet på grunnlag av gyldig legitimasjon (se punkt 4.4.5.2 i
proposisjonen) gi mindre handlingsrom for den rapporteringspliktige
enn kravene om løpende oppfølging (lovforslaget § 14) og innhenting
av opplysninger om kundeforholdets formål og tilsiktede art (lovforslaget
§ 7 første ledd nr. 4).
Utvalget har foreslått at den risikobaserte tilnærmingen også
skal omfatte registrering av opplysninger, jf. utvalgets lovforslag
§ 8 og § 7 nr. 1. Etter tredje hvitvaskingsdirektiv er registrering
av opplysninger ikke uttrykkelig regulert som et kundekontrolltiltak.
Som omtalt i punkt 4.4.5.1 i proposisjonen, slutter departementet
seg til utvalgets forslag om at registrering av opplysninger kategoriseres
som et kundekontrolltiltak. Departementet er samtidig av den oppfatning
at enkelte av kundekontrolltiltakene i hvitvaskingsloven, for eksempel
reglene om registrering av opplysninger, vil gi mindre rom for risikobaserte
tiltak enn andre kundekontrolltiltak.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at bestemmelsen
om risikobasert tilnærming (lovforslaget § 5 første ledd annet punktum)
angir momentene "type kunde, kundeforhold, produkt eller transaksjon".
I utvalgets forslag fremgår det at dette kun er en eksemplifisering
og ikke en uttømmende liste over momenter ("blant annet ..."). Direktivet
artikkel 8 nr. 2 inneholder ikke en tilsvarende formulering. Departementet
foreslår at bestemmelsen utformes i samsvar med direktivet.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at den rapporteringspliktige
skal kunne dokumentere at omfanget av utførte tiltak er tilpasset
den aktuelle risiko. Forslaget vil gjennomføre bestemmelsen i direktivet
artikkel 8 nr. 2 siste punktum.
Departementet er enig med Næringslivets Hovedorganisasjon i at
det av direktivet ikke kan utledes et krav om at det må foreligge
dokumenter som viser hvilke tiltak er gjennomført. Selv om bruk
av dokumenter i denne sammenheng kan være praktisk, anser departementet
at det kan tenkes andre måter å påvise at omfanget av tiltak er
tilpasset risikoen. Departementet mener imidlertid at begrepet "sannsynliggjøre",
som NHO foreslår, ikke vil være i samsvar med begrepet "demonstrate",
som benyttes i direktivet.
Departementet foreslår at rapporteringspliktige etter § 5 annet
ledd skal "påvise" at omfanget av utførte tiltak er tilpasset den
aktuelle risiko. Som utvalget påpeker, må dette kravet ses i sammenheng
med plikten til å utarbeide kontroll- og kommunikasjonsrutiner etter
forslaget § 23, jf. omtale i punkt 7.1 i proposisjonen. Det må blant
annet forventes at rapporteringspliktige utarbeider rutiner for
hvordan man skal håndtere situasjoner der det foreligger større
risiko enn det som er normalt for vedkommende virksomhet. Dokumentasjonen
av utførte tiltak vil dermed praktisk innebære at rapporteringspliktige
påviser at rutinene følges opp.
Departementet deler derfor ikke Advokatforeningens innsigelse
om at bestemmelsen levner for mye tvil om hva som skal registreres.
Kravet skal sikre at risikovurderingen kan etterprøves. Skriftlighet
vil normalt være den beste måten å få til det på en forsvarlig måte.
Departementet ser også kravet til dokumentasjon i sammenheng med
den rapporteringspliktiges ansvar for risikovurdering og å gjennomføre
tilpassede tiltak. Advokatforeningen er opptatt av å ha en høy terskel
for å konstatere brudd på kravet om risikobasert kundekontroll.
Departementet legger vekt på at rapporteringspliktige som har et
forsvarlig system for risikovurdering, som gir god mulighet til
å etterprøve de vurderingene som er gjort, ikke skal risikere å
komme i ansvar fordi det i ettertid skulle vise seg at kunden har
håndtert utbytte av straffbare handlinger. På den annen side vil
rapporteringspliktige som ikke kan påvise forsvarlig gjennomført
risikovurdering og kontrolltiltak kunne komme i ansvar for brudd
på kravene til kundekontroll. Departementet viser til lovforslaget
§ 5 annet ledd.
Departementet deler Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen
sin vurdering av at bestemmelser om taushetsplikt og reglene i personopplysningsloven
kan utgjøre et hinder for at selskaper i finanskonsern kan utveksle
informasjon til bruk for klassifisering av risikoen. Dette vil for
øvrig også være tilfelle mellom selskaper som ikke er i konsern,
for eksempel samarbeidende sparebanker i etablerte sparebankgrupperinger.
En kunne også tenke seg mulighet for eller krav om utveksling av
informasjon som er relevant for risikovurdering av kunder mellom
alle rapporteringspliktige eller grupper av rapporteringspliktige.
Departementet forstår at det kan være praktisk og kostnadsbesparende
å sentralisere risikovurdering av kunder innen et konsern. Departementet
forstår også at begrensninger på muligheten til å utveksle informasjon
i denne sammenheng kan oppleves som frustrerende og unødvendige
sett fra konsernets side, og især de som arbeider for å etablere
helhetlige systemer for kundekontroll og undersøkelse av mistenkelige
transaksjoner i finanskonsernene. Dette er viktig arbeid som bidrar
vesentlig til å begrense risikoen for hvitvasking gjennom selskapene
i disse konsernene.
Som departementet viser til under punkt 2.5 i proposisjonen,
må det i hvitvaskingsregelverket foretas en avveining mellom hensynet
til effektiv bekjempelse av hvitvasking og terrorfinansiering og hensynet
til personvern. Denne avveiningen vil kunne medføre at tiltak som
anses fornuftige for å bidra til effektivisering av kundekontrollen,
likevel må begrenses eller avvises. Etter departementets oppfatning
er det klart at en bestemmelse som på bredt grunnlag gir unntak
fra regler om personvern og taushetsplikt i finanskonsern, ikke
kan innføres uten en grundig konsekvensutredning. Utvalget har ikke
vurdert et slikt forslag. Departementet foreslår derfor ikke ytterligere
unntak fra taushetsplikt i samsvar med forslaget fra Finansnæringens
Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen.
Departementet legger vekt på at den enkeltes mulighet til å ha
kontroll på spredning av opplysninger om seg selv er et viktig personvernhensyn,
og må være et sentralt utgangspunkt for å vurdere unntak fra taushetsplikt
for å sikre mer effektiv kundekontroll etter hvitvaskingsloven;
enten det gjelder unntak innen konsern eller overfor en videre krets.
Adgang til å utveksle opplysninger uavhengig av taushetsplikt vil
kunne få uheldige konsekvenser for kunden i tilfeller der det er
registrert uriktige opplysninger. Departementet har kommet til at
hensyn til personvern i denne omgang bør tillegges større vekt enn hensynet
til ytterligere effektiv risikovurdering i kundekontrollen og kostnadsbegrensning
innen konserner. Departementet viser til at spørsmålet om adgang til
utveksling av kundeopplysninger i konsern er vurdert av Banklovkommisjonen
i NOU 2001:23 og også skal gjennomgås i Banklovkommisjonens planlagte
samleutredning av ny finanslovgivning. En mer endelig avklaring
av i hvilken grad utveksling av kundeopplysninger skal kunne skje
i et konsern bør gjøres i forbindelse med oppfølgningen av samleutredningen.
Departementet foreslår en adgang for rapporteringspliktige til
å legge til grunn kundekontroll utført av nærmere angitte tredjeparter,
jf. lovforslaget § 11 og omtalen i punkt 4.7 i proposisjonen. Denne
adgangen vil delvis imøtekomme det behov Finansnæringens Hovedorganisasjon
og Sparebankforeningen beskriver i de tilfeller kundekontroll utføres
av tredjepart. Når rapporteringspliktig legger til grunn kundekontroll
utført av tredjepart, forblir rapporteringspliktig selv ansvarlig
for at kundekontrollen gjennomføres i samsvar med loven. For at
den rapporteringspliktige skal kunne oppfylle sine plikter etter lovforslaget
§§ 5 annet ledd, 8 og 22 foreslås det derfor unntak fra taushetsplikt
for utveksling av kundeopplysninger mellom tredjepart som utfører
kundekontroll og rapporteringspliktig, jf lovforslaget § 11 fjerde
ledd. Unntaket fra taushetsplikten er betinget av at kunden informeres
om at opplysningene blir utlevert.
Departementet foreslår en bestemmelse om at rapporteringspliktige
skal foreta kundekontroll og løpende oppfølging. Tiltakene skal
foretas på grunnlag av en vurdering av risiko for transaksjoner
med tilknytning til utbytte av straffbare handlinger eller forhold
som rammes av straffeloven §§ 147 a, 147 b eller 147 c, der risikoen
vurderes ut fra type kunde, kundeforhold, produkt eller transaksjon.
Henvisningen til straffeloven § 147 c i lovforslaget § 5 følger opp
lovforslaget fremmet i Ot.prp. nr. 79 (2007–2008), der det foreslås
å ta inn en ny bestemmelse i straffeloven 1902 for å kriminalisere
oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger. Forslaget
er ikke vedtatt på det nåværende tidspunkt. Straffeloven 2005 har
i § 136 tilsvarende bestemmelse som den som foreslås i straffeloven
1902 § 147 c. Denne lovbestemmelsen er vedtatt, men ikke trådt i kraft.
Bakgrunnen for forslaget om å ta inn en bestemmelse tilsvarende
straffeloven 2005 § 136 om oppfordring, rekruttering og opplæring
til terrorhandlinger i straffeloven 1902, er at det er ønskelig
at dette straffebudet kan tre i kraft så snart som mulig. Dette vil
gjøre det mulig å ratifisere Europarådskonvensjonen 16. mai 2005
om forebygging av terrorisme, se punkt 2.4.2 i proposisjonen. Finansdepartementet
anser at dette bør følges opp i hvitvaskingsloven, ved at rapporteringsplikten
ved mistanke om at en transaksjon har tilknytning til finansiering
av terrorhandlinger også bør omfatte slike straffbare forhold som
omfattes av forslaget til straffeloven ny § 147 c, i tillegg til
de straffbare forhold som omfattes av gjeldende §§ 147 a og 147
b.
Videre foreslås det at rapporteringspliktige skal kunne påvise
at omfanget av utførte tiltak er tilpasset den aktuelle risiko.
Departementet viser til lovforslaget § 5.
Departementet deler utvalgets vurdering av at situasjonene som
er omhandlet i gjeldende hvitvaskingslov § 5 samsvarer med tilfellene
omhandlet i direktivet artikkel 7 a til c. For å sikre en korrekt
gjennomføring av EØS-reglene, foreslår departementet at det fastsettes
regler tilsvarende bestemmelsen i direktivet artikkel 7 d, det vil
si om tilfeller hvor det foreligger tvil om hvorvidt tidligere innhentede
opplysninger om kunden er korrekte eller tilstrekkelige.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at reglene
om inntreden av plikt til å foreta kundekontroll skilles ut som
en egen bestemmelse, atskilt fra reglene om hvilke kontrolltiltak
som skal gjennomføres.
Direktivet artikkel 7 a omhandler plikt til å utføre "customer
due diligence" ved etablering av et "business relationship". "Forretningsforhold"
vil være en nærliggende oversettelse av begrepet "business relationship".
Som utvalget viser til, omhandlet den tidligere finansieringsvirksomhetsloven
§ 2-17 "forretningsforhold". Ved vedtagelsen av gjeldende hvitvaskingslov
ble betegnelsen erstattet av begrepet "kundeforhold". I forarbeidene
til hvitvaskingsloven (Ot.prp. nr. 72 (2002–2003)) ble det pekt
på at "forretningsforhold" kan lede tanken mot en forretningsmessig
forbindelse mellom profesjonelle parter. Dette tilsier at "kundeforhold"
vil være mer dekkende, da hvitvaskingsreglene ikke er forutsatt
begrenset til forretningsforbindelser mellom profesjonelle parter. Videre
må det tillegges vekt at begrepet "kundeforhold" har blitt innarbeidet.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at begrepet "kundeforhold" videreføres
i ny hvitvaskingslov.
I forslaget til ny hvitvaskingslov knyttes det mange rettsvirkninger
til begrepet "kundeforhold". Flere av bestemmelsene i kapittel 2
om kundeforhold og løpende oppfølging vil bare være anvendelige
på "kundeforhold", og ikke i tilfeller der det foreligger transaksjoner.
Som utvalget har pekt på, vil et "kundeforhold" normalt innebære
at forholdet antas å ha en viss varighet. Departementet deler utvalgets
vurdering av at opprettelse av bankkonto i alle tilfeller vil anses
som etablering av et kundeforhold. På den annen side er det klart
at det kan oppstå kundeforhold selv om forholdet er ment å være
kortvarig. Det vil således være vanskelig å lovfeste en definisjon
av begrepet "kundeforhold". Hvorvidt det foreligger et kundeforhold,
må vurderes konkret på grunnlag av momenter som forholdets art,
varighet og formål.
På denne bakgrunn anser departementet, som utvalget, at strukturen
i gjeldende hvitvaskingslovgivning videreføres. Det foreslås derfor
en hjemmel i hvitvaskingsloven § 6 tredje ledd til å fastsette nærmere
regler om når kundeforhold skal anses etablert. Departementet vil
i forbindelse med fastsetting av ny hvitvaskingsforskrift ta stilling
til om definisjonene av begrepet i gjeldende hvitvaskingslov § 2
(som omfatter eiendomsmeglere, advokater, revisorer, regnskapsførere)
skal videreføres. I denne sammenheng vil departementet vurdere merknadene
fra Den Norske Advokatforening.
Departementet deler langt på vei utvalgets oppfatning om at gjeldende
regler om identitetskontroll fremstår som teknisk kompliserte ved
at forhandlere skal foreta identitetskontroll ved alle kontanttransaksjoner
over 100 000, men dessuten foreta identitetskontroll ved kontanttransaksjoner
på 40 000 eller mer hvis forhandleren har mistanke om at transaksjonen
har tilknytning til hvitvasking eller terrorfinansiering. Departementet
antar at det vil være enklere å kommunisere innholdet i en bestemmelse
som pålegger forhandlerne å foreta kundekontroll ved alle kontanttransaksjoner
på 40 000 kroner eller mer. Som Fornyings- og administrasjonsdepartementet
påpeker, innebærer utvalgets forslag om senket beløpsgrense at forhandlerne
må registrere opplysninger om flere kunder enn i dag, jf. lovforslaget
§ 8. Det statistiske materialet som utvalget viser til i utredningen
punkt 3.8.3.1, gir imidlertid en klar indikasjon på at bruk av betalingskort
og elektronisk overføring mellom konti er meget utbredt i Norge
og stadig blir mer vanlig. Departementet vil derfor anta at antallet kontanttransaksjoner
på 40 000 kroner eller mer ikke er nevneverdig utbredt. I denne
sammenheng vises det til høringsuttalelsen til Norges Bilbransjeforbund,
hvor det er uttalt at oppgjør for salg av bil i form av kontanter
bare skjer "helt unntaksvis". Dette kan tilsi at en justering av
beløpsgrensen som utvalget har foreslått, neppe vil medføre at antallet
registrerte kunder vil øke nevneverdig.
Imidlertid understreker departementet at det ved utforming av
hvitvaskingsregelverket må foretas en avveining av hensynet til
bekjempelse av hvitvasking og terrorfinansiering og hensynet til
personvern, jf. omtalen i punkt 2.5 i proposisjonen. Personvernhensyn
tilsier en høyere terskel for krav om kundekontroll, herunder registrering
av kundeopplysninger for forhandlere av gjenstander. Departementet
merker seg videre at både Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
og Norges Bilforbund stiller seg kritiske til forslaget, og at disse
høringsinstansene foretrekker gjeldende avgrensning av forhandleres
identitetskontroll fremfor utvalgets forslag. I tråd med disse høringsmerknadene
legger departementet vekt på at gjeldende krav til kundekontroll
for forhandlere av gjenstander vil medføre lavere administrative kostnader
for disse foretakene, selv om kriteriene er mer kompliserte, jf.
ovenfor. Videre legger departementet vekt på at EØS-forpliktelsene
ikke krever en slik endring av bestemmelsen som utvalget har foreslått.
Etter en samlet vurdering anser departementet at gjeldende regelverk
med to beløpsgrenser for forhandlernes identitetskontroll av kunder
bør videreføres for forhandlernes plikt til kundekontroll.
Departementet foreslår derfor at forhandlere av gjenstander skal
foreta kundekontroll ved transaksjon som gjelder 100 000 kroner
eller mer, jf. forslaget til § 6 første ledd. Dette forutsetter
at 40 000 kroner eller mer av transaksjonen foretas i kontanter,
jf. lovforslaget § 4 annet ledd nr. 7. For forhandlere av gjenstander
vil plikten til å foreta kundekontroll ved mistanke om at en transaksjon
har tilknytning til hvitvasking eller terrorfinansiering, kun gjelde
ved transaksjoner i kontanter på 40 000 norske kroner eller mer,
jf. at forhandlere av gjenstander bare er omfattet av loven dersom
de tar del i en transaksjon i kontanter på 40 000 kroner eller mer,
§ 4 annet ledd nr. 7.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
bestemmelsen om at beløpsgrensen for transaksjoner skal beregnes
samlet for transaksjoner som gjennomføres i flere operasjoner og
som ser ut til å kunne ha sammenheng med hverandre. Forslaget gjennomfører
direktivet artikkel 7 b. Departementet er enig med NHO i at en slik
bestemmelse forutsetter at den rapporteringspliktige har faktiske
muligheter til å sammenholde enkelttransaksjoner. Dette vil kunne
variere mellom ulike typer rapporteringspliktige, for eksempel vil
det være lettere for en finansinstitusjon å sammenholde ulike transaksjoner
enn hva tilfellet er for forhandlere av gjenstander.
Departementet anser at bestemmelsen i gjeldende hvitvaskingslov
§ 5 annet ledd om plikt til å gjennomføre tiltak så snart den rapporteringspliktige
blir kjent med at beløpsgrensen er oversteget, er hensiktsmessig,
og foreslår at den videreføres i ny hvitvaskingslov § 6 annet ledd.
Utvalget anser at hvitvaskingsloven § 5 første ledd annet punktum,
om at plikten til å kreve gyldig legitimasjon også gjelder for den
rapporteringspliktiges ansatte, er overflødig og foreslår at bestemmelsen
ikke videreføres. Etter direktivet er institusjoner, og ikke de
ansatte i disse institusjonene, pliktsubjekter. I gjeldende hvitvaskingslov
§§ 5 og 7 er også ansatte direkte omfattet av reglene. Departementet
anser at det bør fremgå klart av hvitvaskingsloven at det er rapporteringspliktige
og ikke de ansatte som er direkte pliktsubjekter etter loven. Det
vises til nærmere omtale i punkt 8.2 i proposisjonen. Departementet slutter
seg til utvalgets forslag, og foreslår at bestemmelsen i § 5 første
ledd annet punktum ikke videreføres.
Departementet er enig med utvalget i at det ikke er hensiktsmessig
å foreslå bestemmelser til gjennomføring av direktivet artikkel
10, da det ikke er tillatt med kasinoer i Norge.
Etter direktivet skal alle institusjoner og personer foreta "customer
due diligence" ved mistenkelige transaksjoner og ved tvil om tidligere
innhentede opplysninger om kunden er korrekte eller tilstrekkelige.
Internasjonalt er særlig kravet om kundekontroll ved mistenkelige
transaksjoner ansett som et sentralt virkemiddel for å bekjempe
hvitvasking og terrorfinansiering. Å unnta visse rapporteringspliktige
fra disse kravene, vil være i strid med både direktivet og FATF-anbefalingene.
Departementet kan på dette grunnlag ikke følge opp forslaget fra
Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening om å vurdere å unnta
noen av de rapporteringspliktige fra plikten til å utføre kundekontroll
etter forslaget § 6 nr. 3 og nr. 4. Departementet foreslår at henvisningen
til straffeloven i lovforslaget § 6 første ledd nr. 3 utvides til
også å gjelde den foreslåtte bestemmelsen i straffeloven § 147 c.
Se omtale om dette under punkt 4.2.5 i proposisjonen.
Departementet viser til lovforslaget § 6.
Internasjonalt er kravet om at rapporteringspliktige skal identifisere
kundene og bekrefte kundens identitet et sentralt utslag av "kjenn-din-kunde"-prinsippet.
Direktivet skiller i artikkel 8 nr. 1 (a) og (b) mellom identifikasjon
("identifying") og bekreftelse av identiteten ("verifying identity")
til kunder og reelle rettighetshavere. Departementet legger til
grunn at identifikasjon og verifikasjon av identiteten ofte vil
foretas samtidig. Et praktisk eksempel er at kunden møter opp i
en bank for å åpne en konto. Den bankansattes identifikasjon av
vedkommende samt bekreftelse av identiteten ved bruk av legitimasjonsdokumenter,
vil bli foretatt uten at de ulike leddene i prosessen reelt kan
skilles fra hverandre. Imidlertid har skillet mellom identifikasjon
og bekreftelse av identiteten betydning i de situasjoner hvor direktivet åpner
for at bekreftelse av identiteten kan utsettes, jf. nærmere omtale
av direktivet artikkel 9 i punkt 4.5 i proposisjonen. I disse tilfellene
må identifikasjon av kunden likevel foretas ved etablering av kundeforholdet,
mens bekreftelse av identiteten kan foretas på et senere tidspunkt.
Det fremgår ikke av direktivet artikkel 8 nr. 1 (a) og (b) hvilke
konkrete tiltak som omfattes av henholdsvis identifikasjon og bekreftelse
av identiteten. Departementet deler utvalgets vurdering av at "on
the basis of documents, data or information obtained from a reliable
and independent source" etter en naturlig språklig forståelse knytter
seg til bekreftelsen av identiteten til kunden eller den reelle
rettighetshaver. Følgelig er departementet enig med utvalget i at bestemmelsen
i direktivet artikkel 8 ikke kan medføre at identifikasjon innebærer
et krav om fremleggelse av legitimasjonsdokumenter eller andre bevis
for identiteten. Dette vil si at opplysninger om identiteten til
kunden vil kunne meddeles den rapporteringspliktige muntlig. Departementet
er videre enig med utvalget i at det avgjørende når det gjelder
hvilke opplysninger som må meddeles ved identifikasjon av kunde
og reelle rettighetshavere, er om opplysningene er egnet til å fremme
en entydig identitet.
Gjeldende hvitvaskingslov § 6 inneholder bestemmelser om registrering
av opplysninger om kunden. Et uttrykkelig krav om registrering av
opplysninger om identiteten til kunde og reell rettighetshaver kan
ikke utledes av direktivet artikkel 8. Imidlertid er departementet
enig med utvalget i at opplysninger som skal registreres etter gjeldende
hvitvaskingslov § 6 første ledd nr. 1 til 3, etter sin art vil være egnet
til å fremme en entydig identitet. Kravene til registrering av opplysninger
er vel innarbeidet. Som utvalget anser derfor departementet det
som hensiktsmessig at reglene videreføres i ny hvitvaskingslov.
Departementet anser det som hensiktsmessig å også videreføre
gjeldende hvitvaskingslov § 6 første ledd nr. 4 om plikt til å registrere
referanse til legitimasjon som har støttet identitetskontrollen.
Bestemmelsen er foreslått videreført i lovforslaget § 8 med en noe
annen formulering enn i gjeldende lov. Dette er ikke ment å innebære
noen realitetsendring. I utvalgets forslag er § 8 om registrering
av opplysninger en del av kundekontrollen, og omfattet av prinsippet om
risikobasert kundekontroll i forslaget § 5. I og med at reglene
om registrering vil være egnet til å fremme en entydig identitet
– og dermed sikre at den rapporteringspliktige identifiserer kunden
i tråd med kravet i direktivet artikkel 8 nr. 1 (a) og (b) – vurderer departementet
det som hensiktsmessig at disse reglene anses som et kundekontrolltiltak.
Imidlertid understreker departementet at rapporteringspliktige i praksis
vil ha lite spillerom for å tilpasse omfanget av registreringen
til risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering – forslaget til
§ 8 i ny hvitvaskingslov angir konkrete krav til opplysninger som
må registreres uavhengig av den konkrete risiko. Derimot inneholder
også forslaget til bestemmelse om registrering elementer hvor en
risikobasert tilnærming kan ha betydning for omfanget av registreringen,
for eksempel at det skal registreres opplysninger om reelle rettighetshavere
som "entydig identifiserer" disse, jf. lovforslaget § 8 femte ledd.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at reelle
rettighetshavere vil være en så uensartet gruppe at det ikke vil
være hensiktsmessig å konkretisere hvilke opplysninger som skal
registreres. Med utgangspunkt i en risikobasert vurdering må rapporteringspliktige
vurdere hvilke opplysninger som er nødvendige i det konkrete tilfelle.
Departementet antar at opplysningene som skal registreres om kunden etter
lovforslaget § 8 ofte vil være aktuelle også med hensyn til reelle
rettighetshavere.
Departementet anser at gjeldende hvitvaskingslov § 6 første ledd
nr. 1 til 4 bør videreføres. Departementet deler ikke vurderingen
til Næringslivets Hovedorganisasjon og Fornyings- og administrasjonsdepartementet
om at krav til henholdsvis kundens fødselsnummer og adresse ikke
er nødvendig for identifikasjonsformål. Etter departementets vurdering
bør det også vektlegges at disse kravene allerede følger av gjeldende
rett.
Ved en lovendring vedtatt i juni 2007 ble det fastsatt et unntak
i hvitvaskingsloven fra plikten til å registrere kundens faste adresse,
slik at banker ikke lenger må registrere adressen til kunder der
folkeregisteret har vedtatt at kundens adresse skal være fortrolig.
Forslaget ble da begrunnet med praktiske problemer som har oppstått
ved bruk av bank og nettbank, jf. Ot.prp. nr. 42 (2006–2007) punkt
4.5. Utvalget har foreslått at denne bestemmelsen utvides til å gjelde
for samtlige rapporteringspliktige. Departementet deler utvalgets
vurdering. Departementet foreslår etter dette at det lovfestede
unntaket fra plikten til å registrere kundens faste adresse, i tilfeller
der folkeregisteret har vedtatt at kundens adresse skal være fortrolig,
utvides til å omfatte samtlige rapporteringspliktige etter loven.
Det vises til lovforslaget § 8 annet ledd.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det for
fysiske personer som ikke har fått tildelt norsk fødselsnummer eller
D-nummer, skal registreres fødselsdato, fødested, kjønn og statsborgerskap. Dersom
den rapporteringspliktige er kjent med at kunden har to statsborgerskap,
skal dette registreres. Departementet anser at disse kravene vil
være tilstrekkelige til å sikre identifikasjon av den fysiske personen.
Når det gjelder juridiske personer som ikke er registrert i offentlig
register, vises det til forslaget omtalt i punkt 4.4.5.3 i proposisjonen.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at en videreføring
av registreringsplikten etter gjeldende hvitvaskingslov § 6 første
ledd nr. 1 til 3 vil tilfredsstille kravet om forbud mot anonyme
konti og bankbøker etter direktivet og FATF-anbefalingene, og at
det dermed ikke er nødvendig å foreslå særskilte bestemmelser om
dette.
Departementet viser til lovforslaget § 8.
Etter direktivet artikkel 8 nr. 1 (a) og (b) skal kundens identitet
bekreftes "on the basis of documents, data or information obtained
from a reliable and independent source". Dette innebærer at institusjoner
og personer som omfattes av direktivet, vil ha valgfrihet med hensyn
til hvilke typer informasjon mv. som benyttes, såfremt kilden kan
anses pålitelig og uavhengig av kunden. Bestemmelsene i direktivet forstås
som teknologinøytrale, slik at både fysisk (dokumentbasert) legitimasjon
og elektronisk legitimasjon kan anvendes ved bekreftelse av kundens identitet.
Gjeldende hvitvaskingslov § 5 stiller krav om at den rapporteringspliktige
skal kreve "gyldig legitimasjon" ved kontroll av kundens identitet.
Nærmere regler om hva som skal regnes som "gyldig legitimasjon"
er fastsatt i hvitvaskingsforskriften. Departementet anser, som
utvalget, at denne tilnærmingen er hensiktsmessig å videreføre med
hensyn til regler om bekreftelse av identiteten av kundens identitet.
Bestemmelser som oppstiller nærmere krav til legitimasjonsdokumenter
for både fysiske og juridiske personer, foreslås derfor regulert
i ny hvitvaskingsforskrift.
Et krav om "gyldig legitimasjon" innebærer en prinsipiell likestilling
mellom elektronisk legitimasjon og fysisk legitimasjon. Departementet
er enig med utvalget i at en forutsetning for hva som godtas som
legitimasjon, bør være om dokumentet er utstedt av et organ med
betryggende kontrollrutiner for utstedelse. I høringsuttalelsen
har Kredittilsynet foreslått at bestemmelsen om gjennomføring av
kundekontroll i lovutkastet klart skal fastsette "etter hvilke kriterier
kontroll og bekreftelse av identiteten på grunnlag av gyldig legitimasjon
skal skje". Tilsynet foreslår at det i § 7 inntas en formulering
om at "kontroll og bekreftelse av kundens identitet på grunnlag av
gyldig legitimasjon skal skje med grunnlag i dokumenter, data eller
opplysninger innhentet fra en eller flere pålitelige og uavhengige
kilder", jf. kriteriene i direktivet artikkel 8 (a).
Departementet er enig med Kredittilsynet i at regelverket bør
inneholde nærmere kriterier for bekreftelse av identiteten til kunden.
Imidlertid anser departementet at en bestemmelse om at dokumenter
mv. skal innhentes fra pålitelige og uavhengige kilder, mest hensiktsmessig
bør plasseres i hvitvaskingsforskriften. I forbindelse med fastsettelsen
av ny hvitvaskingsforskrift vil merknadene fra Kredittilsynet vurderes
nærmere. Det samme gjelder øvrige høringsmerknader som relaterer
seg til hvilke krav som skal stilles til "gyldig legitimasjon".
Finansdepartementet vil i forskriftsarbeidet vurdere de nærmere kravene
som bør settes til gyldig legitimasjon i samråd med Fornyings- og
administrasjonsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet.
Som nevnt under punkt 4.4.4.2 i proposisjonen, har Arbeids- og
inkluderingsdepartementet vist til at både asylsøkerbevis og reisebevis/utlendingspass ikke
godtas som gyldig legitimasjon av banker. Selv om de nærmere krav
som skal stilles til "gyldig legitimasjon" vil fremgå av hvitvaskingsforskriften,
finner departementet det naturlig i denne sammenheng å knytte noen
kommentarer til de særlige problemstillinger som oppstår i tilknytning
til gyldig legitimasjon for asylsøkere. Som Arbeids- og inkluderingsdepartementet
har påpekt i høringen, kommer de fleste asylsøkere til Norge uten
legitimasjonsdokumenter. Asylsøkerbeviset som utstedes av politiet vil
dermed oftest være basert på søkerens egne opplysninger. Arbeids-
og inkluderingsdepartementet viser til at asylsøkerbeviset etter
utlendingsforskriften § 54a ikke er å anse som dokumentasjon på
at de angitte personalopplysninger er korrekte. Følgelig kan ikke
asylsøkerbeviset tilfredsstille kravene til gyldig legitimasjon
selv om det inntas navnetrekk og fødested på kortet. Dette vil medføre
at asylsøkere reelt sett vil ha vanskeligheter med å benytte seg
av ordinære banktjenester mv.
Etter gjeldende hvitvaskingsregelverk har asylsøkerbevis blitt
ansett som "gyldig legitimasjon". I denne sammenheng viser departementet
til at Kredittilsynet i rundskriv 9/2004 har uttalt at asylsøkerbevis
"må anses å tilfredsstille kravene til kontrollrutiner og sikkerhetsnivå".
Tilsynet har imidlertid vist til at det kan foreligge "omstendigheter
omkring utstedelse og bruk av slike asylsøkerbevis som gjør at de etter
en konkret vurdering anses uegnet til legitimasjonsformål". Som
utvalget har påpekt, er det imidlertid problematisk at dagens asylsøkerbevis
– i motsetning til tidligere – ikke inneholder navnetrekk eller
opplysninger om fødested. Dette medfører at asylsøkerbevisene ikke
oppfyller kravene til legitimasjonsdokumenter for fysiske personer
i hvitvaskingsforskriften § 4. Følgelig har de rapporteringspliktige ikke
adgang til å etablere kundeforhold med vedkommende, jf. hvitvaskingsforskriften
§ 9.
Etter departementets vurdering er navnetrekk et sentralt element
ved bekreftelse av kundens identitet. Ved fastsetting av de nærmere
krav til "gyldig legitimasjon" i hvitvaskingsforskriften vil det
neppe være hensiktsmessig å fastsette et alminnelig unntak fra kravet
til navnetrekk. Etter departementets vurdering vil det være mer
realistisk å avhjelpe noen av asylsøkeres problemer med å få utstedt
gyldig legitimasjon ved at Politiets utlendingstjeneste inntar navnetrekk og
fødested i asylsøkerbevisene, slik at disse kan oppfylle vilkårene
til "gyldig legitimasjon".
Departementet vil derfor – i samråd med Justis- og politidepartementet
og Arbeids- og inkluderingsdepartementet – ta initiativ til at navnetrekk
og fødested inntas i asylsøkerbevisene. Dersom asylsøkerbevisene
endres slik at dokumentene oppfyller kravene i hvitvaskingsforskriften,
anser departementet at slike dokumenter som utgangspunkt vil kunne
anses tilstrekkelige pålitelige og betryggende. Imidlertid er departementet
innforstått med at finansinstitusjonene vil kunne ha et saklig behov
for å skjerpe kravene til legitimasjonsdokumentene, jf. omtale nedenfor
av bankenes praksis ved utstedelse av bankkort med bilde. På den
annen side bør et asylsøkerbevis anses tilstrekkelig betryggende
for etablering av grunnleggende banktjenester, for eksempel ved
åpning av ordinær bankkonto og for ordinær betalingsformidling.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet har vist til at det foreligger
ulik praksis blant bankene med hensyn til om reisebevis for flyktninger
eller utlendingspass, jf. utlendingsloven § 19, godtas som "gyldig
legitimasjon", og at regelverket i størst mulig grad bør sikre enhetlig
praksis fra bankenes side med hensyn til hvilke dokumenter som godtas
som gyldig legitimasjon. Reisebevis eller utlendingspass utstedes
til asylsøkere som blir innvilget opphold i Norge og som ikke har
eller kan skaffe reisedokumenter fra hjemlandet. Departementet legger
til grunn at dokumenter som nevnt må antas å oppfylle vilkårene
for "gyldig legitimasjon", jf. også Kredittilsynets rundskriv 9/2004
hvor det er uttalt at "annet reisedokument enn gyldig pass" må anses
å tilfredsstille krav til kontrollrutiner og sikkerhetsnivå.
Gjeldende hvitvaskingslov fastsetter minimumskrav til de rapporteringspliktiges
identitetskontroll. Rapporteringspliktige vil derfor ha adgang til
å nekte å godta legitimasjonsdokumenter som oppfyller kravene til
"gyldig legitimasjon" med mindre en slik praksis må anses som lovstridig
diskriminering eller i strid med kravet i finansavtaleloven § 14
om at finansinstitusjoner ikke uten saklig grunn kan avslå å ta
imot innskudd eller utføre betalingsoppdrag på vanlige vilkår. Et
eksempel på en slik restriktiv praksis, er bankenes krav om at personer
som skal få utstedt bankkort med bilde må fremlegge gyldig pass. Kravet
er innført som et tiltak mot identitetstyveri. De krav bankene måtte
sette for å utstede bankkort med bilde, bankenes eget legitimasjonsdokument,
reguleres verken av den gjeldende hvitvaskingsloven eller lovforslaget
her. Reisebevis og utlendingspass vil fortsatt godtas som "gyldig
legitimasjon" etter forslaget til ny hvitvaskingslov. Departementet
er av den oppfatning at også reisebevis for flyktninger og utlendingspass
bør anses tilstrekkelig betryggende for etablering av grunnleggende
banktjenester, for eksempel ved åpning av ordinær bankkonto og for ordinær
betalingsformidling.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om ikke å videreføre
bestemmelsen i hvitvaskingsforskriften § 8 første ledd om kontroll
av kundens legitimasjonsdokumenter, herunder fotografi og navnetrekk.
Som utvalget anser departementet at slik kontroll av legitimasjonsdokumentet
følger naturlig av kravet om bekreftelse av kundens identitet på
grunnlag av gyldig legitimasjon, jf. forslaget § 7 nr. 2. Kundekontrollen
skal foretas på grunnlag av en risikobasert vurdering, jf. lovforslaget
§ 5.
Departementet deler utvalgets vurdering av at det under visse
omstendigheter vil fremstå som unødvendig å kreve gyldig legitimasjon
ved opprettelse av kundeforhold eller ved utføring av en transaksjon. Som
et eksempel på et slikt tilfelle nevner utvalget små og gjennomsiktige
lokalsamfunn, hvor den rapporteringspliktige ofte vil ha sikker
kjennskap til kundens identitet. Departementet anser at det er forsvarlig
å unnta fra kravet til gyldig legitimasjon situasjoner der den rapporteringspliktige
er sikker på kundens identitet. For det første vil kravet om at
den rapporteringspliktige er "sikker" på identiteten, medføre at
det er forholdsvis få situasjoner hvor unntaket kan tenkes anvendt.
Videre må den rapporteringspliktige også ved anvendelse av dette
unntaket være underlagt plikt til å foreta en risikovurdering ved gjennomføring
av kundekontrollen, jf. forslaget § 5.
Etter departementets vurdering vil dette utelukke anvendelse
av unntaket dersom den rapporteringspliktige har mistanke om at
en transaksjon har tilknytning til hvitvasking eller terrorfinansiering,
jf. forslaget til ny hvitvaskingslov § 6 nr. 3. Kravet om at den
rapporteringspliktige skal være "sikker" på kundens identitet vil
også utelukke bruk av unntaket dersom det er tvil om hvorvidt tidligere
innhentede opplysninger om kunden er korrekte eller tilstrekkelige,
jf. lovforslaget § 6 nr. 4. På denne bakgrunn foreslår departementet
en bestemmelse om at bekreftelse av fysiske personers identitet
etter tilfellene som omhandlet i lovforslaget § 7 første ledd nr.
2, annet ledd og tredje ledd, kan foretas på annet grunnlag enn gyldig
legitimasjon dersom den rapporteringspliktige er sikker på vedkommendes
identitet. Departementet legger til grunn at en skriftlig nedtegnelse
om at identiteten er bekreftet på grunnlag av sikker kjennskap til
kunden, må oppbevares etter reglene i lovforslaget § 22, jf. punkt
6.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det stilles
krav om bekreftelse av identiteten på grunnlag av gyldig legitimasjon
for den som handler på vegne av en juridisk person, jf. forslaget
til § 7 annet ledd første punktum. Departementet slutter seg også
til forslaget om at det skal dokumenteres, ved firmaattest, stiftelsesdokument,
skriftlig fullmakt eller lignende, at den fysiske personen er berettiget
til å representere kunden utad, jf. forslaget til § 7 annet ledd
annet punktum. Sistnevnte forslag vil gjennomføre kravet om slik
dokumentasjon etter FATF-anbefaling 5.
Med hensyn til kravet om bekreftelse av identiteten gjennom personlig
fremmøte, har utvalgets flertall foreslått at hovedregelen om personlig
fremmøte etter hvitvaskingsloven § 5 erstattes av et krav om ytterligere
dokumentasjon i tilfeller der kunden benytter fysisk legitimasjon
og ikke har vært fysisk til stede hos den rapporteringspliktige.
Departementet legger til grunn at dette forslaget gir en videre
adgang til bekreftelse av identitet uten personlig fremmøte enn etter
gjeldende rett. Unntaksadgangen etter gjeldende regler omfatter
kun tilfeller hvor "personlig fremmøte er til vesentlig ulempe for
kunden eller ikke er praktisk gjennomførbart, såfremt betryggende
identitetskontroll likevel kan finne sted". På den annen side innebærer
mindretallets forslag til bestemmelse en innskjerping i forhold
til gjeldende rett – mindretallet har ikke foreslått noen unntak
fra kravet om personlig fremmøte i tilfeller hvor fysiske personers
identitet skal bekreftes ved fysisk legitimasjon.
Departementet deler utvalgets vurdering av at det ofte vil være
hensiktsmessig, og fremstå som ordinært, at opprettelse av kundeforhold
eller gjennomføring av en transaksjon skjer uten personlig fremmøte –
både ved bruk av elektronisk og fysisk legitimasjon. Verken direktivet
eller FATFs anbefalinger inneholder absolutte krav om at bekreftelse
av kundens identitet skal skje ved personlig fremmøte. Som utvalgets
flertall viser til, krever direktivet artikkel 13 at det i slike
situasjoner iverksettes tiltak for å kompensere for den forsterkede
risikoen som unnlatt fremmøte innebærer. Som eksempler på aktuelle
forsterkede tiltak, nevnes det i artikkel 13 nr. 2 en plikt for
den rapporteringspliktige til å forsikre seg om at kundens identitet
kan bekreftes med grunnlag i ytterligere "documents, data or information"
(a), iverksette ytterligere tiltak for å verifisere mottatte dokumenter,
eventuelt bekreftelse fra en finansinstitusjon eller kredittinstitusjon
som omfattes av direktivet (b), eller at den rapporteringspliktige
sikrer at første betaling i forbindelse med transaksjoner utføres
via en konto som er åpnet i kundens navn hos en kredittinstitusjon (c).
Departementet anser at tiltakene som nevnt i artikkel 13 nr.
2 vil være praktiske tiltak for å kompensere for den forsterkede
risikoen som unnlatt fremmøte innebærer. På denne bakgrunn anser
departementet at det er forsvarlig å erstatte hovedregelen om personlig
fremmøte etter hvitvaskingsloven § 5 med et krav om ytterligere
dokumentasjon i tilfeller der kunden benytter fysisk legitimasjon
og ikke har vært fysisk til stede hos den rapporteringspliktige.
Det vises til lovforslaget § 7 fjerde ledd.
Som utvalget viser til, følger det uttrykkelig av utvalgets mandat
at det særskilt skal vurderes om det bør kreves at juridiske personer
som vil etablere kundeforhold med en finansinstitusjon, skal være
registrert i foretaksregisteret, enhetsregisteret eller tilsvarende.
Dette punktet i mandatet må ses i sammenheng med regjeringens handlingsplan
mot økonomisk kriminalitet for 2004–2007, hvor det i punkt 10.3
fremgår at regjeringen vil vurdere registreringsplikt for juridiske
personer som vil etablere forretningsforhold med en finansinstitusjon.
I handlingsplanen er det tatt utgangspunkt i at finansinstitusjoner skal
identifisere sine kunder, jf. "kjenn din kunde"-prinsippet. Videre
vises det til at ikke alle juridiske personer har registreringsplikt
eller -rett i enhetsregisteret/foretaksregisteret, for eksempel
utenlandske juridiske personer som ikke driver næringsvirksomhet
i Norge, samt ideelle organisasjoner, idrettslag, tippelag mv. Når
slike enheter skal åpne bankkonto, må det skje i navnet til deltakerne.
Det påpekes at det ikke er tilfredsstillende at banken må åpne konto
i navnet til deltakerne, da banken etter hvitvaskingsloven skal
identifisere den egentlige eier av midlene. At konto åpnes i navnet
til kunden vil også innebære at den fysiske personen som utgangspunkt
blir gjort skattepliktig for de aktuelle midlene.
Etter gjeldende hvitvaskingsforskrift § 6 fjerde ledd skal rapporteringspliktige,
dersom det er på det rene eller sannsynlig at en juridisk person
ikke er registrert i et offentlig register, kreve legitimasjon etter hvitvaskingsloven
§ 5 og registrere opplysninger etter loven § 6 for en fysisk person
på vegne av den juridiske personen. Utvalget viser til at norske
finansinstitusjoner praktiserer "i stor grad rutiner som går videre
enn det som kreves etter hvitvaskingsforskriften § 6 fjerde ledd",
blant annet kreves det ofte fremleggelse av stiftelsesdokument.
Med bakgrunn i det utvalget har kartlagt, er departementet enig
med utvalget i at det ikke vil fremstå som byrdefullt for finansinstitusjonene
at det innføres en plikt til registrering av opplysninger om organisasjonsform,
stiftelsestidspunkt samt daglig leder, forretningsfører, innehaver
eller tilsvarende kontaktperson. Dette er opplysninger som må meldes
ved registrering i enhetsregisteret, jf. enhetsregisterloven § 5.
Slike opplysninger må anses som egnede for å identifisere kunden.
På denne bakgrunn anser departementet at plikten til å registrere
slike opplysninger bør gjelde for alle rapporteringspliktige. I
og med at finansinstitusjoner i stor grad registrerer slike opplysninger
per i dag, deler departementet utvalgets vurdering av at det er
mer hensiktsmessig med utvidede plikter til registrering av opplysninger
fremfor å etablere en generell registreringsplikt i et offentlig
register for juridiske personer som skal etablere kundeforhold med finansinstitusjoner.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at nærmere
bestemmelser om hva som skal anses som gyldig legitimasjon for juridiske
personer, fastsettes i forskrift, jf. lovforslaget § 7 sjette ledd.
Systematikken blir dermed tilsvarende for bestemmelsene om bekreftelse
av identiteten til fysiske personer, jf. omtale ovenfor.
Departementet foreslår en bestemmelse om at den rapporteringspliktige
for juridiske personer i tillegg til opplysninger som nevnt i § 8
første ledd, skal registrere opplysninger om organisasjonsform,
stiftelsestidspunkt samt daglig leder, forretningsfører, innehaver
eller tilsvarende kontaktperson. Dersom kontaktpersonen er en juridisk
person, skal det også oppgis en fysisk person som kontaktperson,
og registreres opplysninger som nevnt i § 8 første ledd om vedkommende.
Departementet viser til lovforslaget § 8 fjerde ledd.
Som utvalget har påpekt, inneholder verken tredje hvitvaskingsdirektiv
eller FATFs anbefalinger særlige regler eller retningslinjer for
elektronisk bekreftelse av kundens identitet. Etter departementets vurdering
er det imidlertid klart at verken anbefalingene eller direktivet
er til hinder for at elektronisk legitimasjon kan benyttes ved bekreftelse
av identiteten til kunden. Utgangspunktet vil være en vurdering ut
fra de alminnelige krav i direktivets artikkel 8 nr. 1 (a) om at
bekreftelse av identitet baseres på dokumenter, data eller informasjon
fra en pålitelig og uavhengig kilde. En forutsetning for å gi adgang
til bruk av elektronisk legitimasjon, er at direktivets alminnelige
krav til kundekontroll, oppbevaring mv. etterleves på samme måte
som i tilfeller hvor det benyttes fysisk (papirbasert) legitimasjon.
I anmodningsvedtak 16. juni 2003 anmodet Stortinget om at regjeringen
fremmer forslag for å sidestille skriftlig og elektronisk legitimasjon
ved identitetskontroll etter hvitvaskingsregelverket. Med bakgrunn
i et forslag fra Nærings- og handelsdepartementet ble det ved lovendring
17. juni 2005 nr. 104 vedtatt ny § 16a i esignaturloven, som gir
forskriftshjemmel for innføring av frivillige sertifiserings-, godkjennings-
eller selvdeklarasjonsordninger. Med hjemmel i bestemmelsen er det
fastsatt forskrift 21. november 2005 nr. 1296 om frivillige selvdeklarasjonsordninger
for sertifikatutstedere.
Departementet anser det som viktig og tidsmessig det legges til
rette for å benytte elektronisk legitimasjon ved kundekontroll av
fysiske personer etter den nye hvitvaskingsloven, se også omtalen
i punkt 4.4.5.1 i proposisjonen. Departementet slutter seg derfor
til utvalgets forslag om at kundekontroll etter hvitvaskingsloven
blant annet skal omfatte bekreftelse av kundens identitet på grunnlag
av gyldig legitimasjon.
Etter departementets vurdering er det, på bakgrunn av reglenes
tekniske karakter, hensiktsmessig å fastsette nærmere krav til innholdet
i elektronisk legitimasjon i ny hvitvaskingsforskrift. Departementet anser
derfor at det er hensiktsmessig at det gjennom kravet til "gyldig
legitimasjon" i forslaget til ny hvitvaskingslov § 7 nr. 2, åpnes
for at det kan gis nærmere bestemmelser som stiller krav til elektronisk
legitimasjon, jf. forslaget til forskriftshjemmel i § 7 sjette ledd.
Denne strukturen gjør det mulig å fastsette regler om elektronisk
legitimasjon for juridiske personer dersom dette skulle bli aktuelt
senere.
Som nevnt under punkt 4.4.4.4 i proposisjonen har blant annet
Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet
stilt seg kritisk til deler av utvalgets forslag til regler om elektronisk
legitimasjon i hvitvaskingsforskriften. Disse høringsinstansene
er blant annet uenig med utvalget i kravet om at utstedere av sertifikater
skal sertifiseres, og etterlyser en nærmere drøftelse av hvordan
en slik sertifiseringsordning skal etableres og finansieres. Høringsinstansene
har også pekt på at noen av kravene til sertifikatet i forskriftsutkastet ikke
vil være i samsvar med personopplysningslovens bestemmelser. Videre
er det fremkommet regeltekniske merknader til forslaget. Departementet
vil vurdere merknadene i forbindelse med fastsetting av forskriftsbestemmelser
om elektronisk legitimasjon, og som nevnt under punkt 4.4.5.1 i
proposisjonen vil Finansdepartementet vurdere slike bestemmelser
i samråd med Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Nærings-
og handelsdepartementet.
Som det fremgår under punkt 4.4.1 i proposisjonen, er kravet
om identifikasjon og bekreftelse av identiteten til "beneficial
owners" en nyhet i tredje hvitvaskingsdirektiv. Et tilsvarende krav
følger av FATF-anbefalingene. Departementet anser at kravet om kundekontroll
av "beneficial owners" er sentralt for å sikre en effektiv kundekontroll
– en effektiv håndhevelse av "kjenn-din-kunde"-prinsippet tilsier at
det ikke vil være tilstrekkelig å bekrefte identiteten til kunden,
men også den fysiske personen som eier eller kontrollerer kunden,
eller som en transaksjon utføres på vegne av.
Departementet merker seg at direktivets bestemmelse om kundekontroll
av "beneficial owners" er utformet annerledes enn bestemmelsen om
identifikasjon og bekreftelse av identiteten til kunden; mens direktivet
artikkel 8 nr. 1 (a) oppstiller krav om at kunder skal identifiseres
og at identiteten skal bekreftes på grunnlag av "documents, data
or information ...", oppstiller direktivet artikkel 8 nr. 1 (b)
krav om at "beneficial owners" skal identifiseres "where applicable",
og at identiteten skal bekreftes ut fra "risk-based and adequate
measures". Departementet merker seg videre at kravet om kundekontroll
av "beneficial owners" er utformet noe annerledes i FATF-anbefaling
5, men også her er det inntatt en reservasjon ved at bekreftelse
av identiteten skal utføres gjennom "reasonable measures". Derimot
oppstiller FATF-anbefaling 5 ikke en tilsvarende reservasjon med
hensyn til identifikasjon av vedkommende ("identifying the beneficial
owner ...").
Begrepet "beneficial owner" er ikke innarbeidet i norsk rett.
Utvalget har vist til at betegnelsen "reell ejer" er benyttet i
dansk rett, mens det svenske forslaget til hvitvaskingslov benytter
betegnelsen "den verkliga hovudmannen". I likhet med utvalget anser departementet
at en egnet norsk betegnelse må være tilstrekkelig presis samtidig
som det ikke er risiko for sammenblanding med uttrykk som benyttes
der en person har flertall av stemmer eller eierandeler, jf. for eksempel
konserndefinisjonen i aksjeloven § 1-3. Departementet anser at utvalgets
forslag til begrep, "reelle rettighetshavere", er hensiktsmessig.
På denne bakgrunn foreslår departementet at bekreftelse av identiteten
til reelle rettighetshavere skal utgjøre et element i kundekontrollen,
jf. forslaget til § 7 nr. 3. Med bakgrunn i direktivets og FATF-anbefalingenes bestemmelser
om bekreftelse av identiteten til reelle rettighetshavere, foreslås
det at bekreftelse av identiteten skal skje på grunnlag av "egnede
tiltak", jf. lovforslaget § 7 nr. 3. Som nevnt ovenfor foreslås
direktivets krav til identifikasjon av reell rettighetshaver gjennomført
ved registrering av opplysninger, jf. lovforslaget § 8 femte ledd.
Etter forslaget skal rapporteringspliktige registrere opplysninger
som entydig identifiserer reelle rettighetshavere.
I forslaget til definisjon av "reell rettighetshaver" i lovutkastet
§ 2 nr. 3 har utvalget, i tråd med direktivet artikkel 3 nr. 6,
foreslått en generell definisjon samt angitt spesifikke tilfeller
hvor en fysisk person skal anses som "reell rettighetshaver" (punkt
a til e) uavhengig av den generelle definisjonen. Departementet
anser at en korrekt gjennomføring av direktivet tilsier at tilfellene
som omhandlet i direktivet artikkel 3 nr. 6 fremgår uttrykkelig
av hvitvaskingsloven. Departementet anser det som hensiktsmessig
at definisjonen av "reell rettighetshaver" rent teknisk utformes
mer i samsvar med direktivet enn det utvalget har foreslått. Departementet
foreslår derfor at den generelle definisjonen av "reell rettighetshaver" fremgår
av forslaget til § 2 første ledd nr. 3 første punktum. Tilfellene
som angitt i direktivet artikkel 3 nr. 6 (a) og (b) foreslås gjennomført
i § 2 første ledd nr. 3 annet punktum. I disse tilfellene vil den
fysiske personen i alle tilfeller regnes som "reell rettighetshaver".
Etter forslaget til § 2 første ledd nr. 3 bokstav a til e vil fysiske
personer regnes som "reell rettighetshaver" dersom vedkommende eier
eller kontrollerer mer enn 25 prosent av eierandelene eller stemmene
i et selskap, eller har krav på å motta 25 prosent av formuesgodene
i stiftelse, fond mv., eller utøver kontroll over mer enn 25 prosent
av formuesgodene i en stiftelse, fond mv.
Departementet anser at utvalgets forslag til generell definisjon
av "reell rettighetshaver" materielt sett er i samsvar med direktivet,
og slutter seg til forslaget. Definisjonen av reell rettighetshaver
vil dermed omfatte "fysiske personer som i siste instans eier eller kontrollerer
en kunde eller som en transaksjon gjennomføres på vegne av", jf.
forslaget til § 2 første ledd nr. 3.
Ved vurderingen av hvilke krav som må stilles til kontroll av
identiteten til reelle rettighetshavere, må det ses hen til en risikovurdering.
Departementet anser at det vil være naturlig at rapporteringspliktige som
inngår avtale om etablering av kundeforhold med et selskap, stiftelse
mv. innhenter disse opplysningene i forbindelse med avtaleinngåelsen.
Som det fremgår av direktivets fortale punkt 10, står rapporteringspliktige
fritt til å velge om den vil benytte offentlige registre over reelle
rettighetshavere, etterspørre relevante data fra kunden eller skaffe
relevant informasjon på annen måte. Departementet antar at det vil
være praktisk om rapporteringspliktige etterspør relevante data
fra kunden. Rapporteringspliktige må i den forbindelse vurdere om
de data som fremlegges er tilstrekkelig betryggende. Departementet anser
at det normalt må være tilstrekkelig at det fremlegges henholdsvis
aksjeeierbok/utskrift fra aksjeeierregisteret, selskapsavtale eller
foreningsavtale.
Departementet legger til grunn at det i alminnelighet vil være
vanskelig for rapporteringspliktige å identifisere eventuelle fysiske
personer som en transaksjon utføres på vegne av, med mindre det
foreligger konkrete omstendigheter som kan gi en indikasjon på at
selskapet eller personen utfører en transaksjon på vegne av andre
fysiske personer. Dersom det ikke foreligger slike indikasjoner,
anser departementet at det vil være tilstrekkelig for å oppfylle
kravet i lovforslaget § 7 nr. 3 at rapporteringspliktige stiller kunden
et kontrollspørsmål om transaksjonen utføres på vegne av andre fysiske
personer.
Departementet forslår at kundekontrollen skal omfatte bekreftelse
av identiteten til reelle rettighetshavere på grunnlag av egnede
tiltak. Det vises til lovforslaget § 7 første ledd nr. 3.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om lovfesting
av krav om at rapporteringspliktige skal innhente opplysninger om
kundeforholdets formål og tilsiktede art. En korrekt gjennomføring
av direktivet artikkel 8 nr. 1 (c) tilsier at dette kravet må lovfestes. Som
utvalget anser departementet at slike opplysninger vil ha betydning
for den risikovurdering som rapporteringspliktige skal foreta i
forbindelse med øvrige kundekontrolltiltak. Departementet legger
til grunn at opplysninger om kundeforholdets formål og tilsiktede
art normalt vil fremkomme ved avtaleinngåelsen mellom rapporteringspliktige
og kunden.
Departementet viser til forslaget til ny hvitvaskingslov § 7
første ledd nr. 4.
Direktivet artikkel 9 nr. 1 omhandler bare tidspunktet for bekreftelse
av kundens identitet. Departementet er imidlertid enig i at identifikasjon
av kundens identitet nødvendigvis må foretas før bekreftelsen av
identiteten. Tilsvarende vil innhenting av opplysninger om kundeforholdets
formål og tilsiktede art kunne ha betydning for den risikovurdering
som den rapporteringspliktige skal foreta ved utføring av øvrige
kundekontrolltiltak. Departementet er følgelig enig med utvalget
i at kundekontrolltiltak skal foretas før etablering av kundeforhold
eller utføring av transaksjon. På denne bakgrunn slutter departementet
seg til utvalgets forslag til bestemmelse om at det lovfestes en
hovedregel om at samtlige kundekontrolltiltak i lovforslaget § 7
skal gjennomføres før etablering av kundeforhold eller utføring
av transaksjon.
Departementet er enig med Den Norske Advokatforening i at unntakene
i direktivet artikkel 9 nr. 2 til 4 bør reguleres i hvitvaskingsloven,
og ikke i hvitvaskingsforskriften. Departementet deler Advokatforeningens
vurdering om at reglene ikke har en utpreget teknisk karakter, et
forhold som ellers kunne tilsi forskriftsregulering. Departementet
legger til grunn at en samlet regulering i hvitvaskingsloven vil lette
tilgjengeligheten. Som Advokatforeningen foreslår, anser departementet
at det er hensiktsmessig at tidspunktet for kundekontrollen reguleres
i en særskilt bestemmelse. Følgelig foreslår departementet at tidspunkt
for kundekontrollen reguleres i ny hvitvaskingslov § 9.
Departementet deler utvalgets vurdering av at norsk hvitvaskingsregelverk
bør inneholde unntakene som er omhandlet i direktivet artikkel 9
nr. 2 til 4. Departementet anser at disse tilfellene vil kunne ha praktisk
betydning for rapporteringspliktige og for kundene.
I forskriftsutkastet § 7 nr. 1 har utvalget foreslått gjennomføring
av direktivet artikkel 9 nr. 2. Det foreslås at bekreftelse av identiteten
til kunden og reelle rettighetshavere skal kunne foretas "etter etablering av kundeforhold ...".
Direktivet artikkel 9 nr. 2 åpner imidlertid for at medlemsstatene
kan bestemme at bekreftelse av identiteten til kunder og reelle
rettighetshavere skal kunne foretas "during the
establishment of a business relationship ...". Departementet legger til
grunn at bestemmelsen naturlig må forstås slik at bekreftelsen kan
foretas under etableringen (og ikke før etableringen, jf. hovedregelen
i artikkel 9 nr. 1). I denne sammenheng viser departementet til
direktivet artikkel 9 nr. 3, hvor bekreftelse av identiteten til
den begunstigede etter en livsforsikingspolise kan utsettes til
"after the business relationship has
been established".
På denne bakgrunn foreslår departementet at unntaksadgangen benyttes
ved at bekreftelse av identiteten til kunder og reelle rettighetshavere
skal kunne foretas under etablering av kundeforhold, dersom etableringen
av kundeforholdet er nødvendig for ikke å hindre den alminnelige
forretningsdrift og det er liten risiko for transaksjoner med tilknytning
til straffbare handlinger eller forhold som rammes av straffeloven
§§ 147 a, 147 b eller 147 c. I slike situasjoner skal bekreftelse
av identiteten til vedkommende foretas snarest mulig. Det vises
til lovforslaget § 9 annet ledd nr. 1.
Departementet foreslår at bekreftelse av identiteten til den
begunstigede etter en livsforsikringspolise kan foretas etter tegning
av polisen, forutsatt at bekreftelse av identiteten foretas før
utbetalingstidspunktet eller det tidspunkt den begunstigede utøver sine
rettigheter etter polisen. Departementet viser til lovforslaget
§ 9 annet ledd nr. 2.
Det foreslås en bestemmelse om at bekreftelse av identiteten
til kunden og reelle rettighetshavere kan foretas etter åpning av
bankkonto, forutsatt at det finnes foranstaltninger som sikrer at
transaksjoner knyttet til kontoen ikke kan utføres av kunden eller
på dennes vegne før bekreftelse av identiteten er foretatt, jf.
forslaget til § 9 annet ledd nr. 3.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det lovfestes
en plikt til å ikke etablere kundeforhold eller utføre transaksjoner
dersom kundekontroll ikke kan gjennomføres, jf. lovforslaget § 10.
Som utvalgets forslag og høringsinstansenes merknader viser,
kan det reises flere spørsmål rundt det nærmere innholdet av direktivet
artikkel 9 nr. 5.
Den Norske Advokatforening anser at bestemmelsen ikke innebærer
påbud om avvikling av kundeforhold mv. Departementet deler ikke
denne vurderingen. Etter artikkel 9 nr. 5 skal medlemsstatene kreve,
i tilfeller der kundekontroll ikke kan gjennomføres, at institusjoner
og personer "may not carry out a transaction
[...]", og "shall terminate the business relationship
[...]". Departementet anser at bestemmelsen innebærer et forbud
mot å utføre transaksjoner og et påbud om å avvikle et etablert
kundeforhold i tilfeller der kundekontroll ikke kan gjennomføres.
Som utvalget har påpekt, er det ikke klart om kravet om avvikling
i direktivet artikkel 9 nr. 5 er en alternativ reaksjon til å nekte
å etablere kundeforhold eller utføre transaksjonen. Departementet
slutter seg her til utvalgets konklusjon. Det gir lite mening å
tolke de to reaksjonene som alternative ettersom avvikling kun vil
være anvendelig som reaksjon ved allerede etablerte kundeforhold.
Departementet viser til lovforslaget § 10 første ledd.
Departementet er enig med utvalget i at det vil være uheldig
at plikten til å avvikle allerede etablerte kundeforhold griper
inn i kontraktsforholdene mellom rapporteringspliktige og deres
kunder, og medfører såkalt uegentlig tilbakevirkning. Departementet slutter
seg til utvalgets forslag til bestemmelse om at plikt til avvikling
kun skal gjelde for kundeforhold som er etablert etter den nye lovens
ikrafttredelse, jf. lovforslaget § 34 annet ledd.
Departementet anser, i likhet med utvalget, at kontraktsmessig
adgang til oppsigelse på bakgrunn av risikovurdering, vil kunne
medføre unødvendige tvister og fare for misbruk. På bakgrunn av
dette foreslår departementet at plikt til avvikling begrenses til de
tilfeller hvor en fortsettelse av kundeforhold medfører risiko for
transaksjoner med tilknytning til utbytte av straffbare handlinger
eller forhold som rammes av straffeloven §§ 147 a, 147 b eller 147
c.
Departementet er enig med utvalget i at direktivets bestemmelse
om unntak fra plikten til å avvise kunder inntas i hvitvaskingsloven
for så vidt gjelder advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter
selvstendig juridisk bistand, der disse er i ferd med å fastslå
en klients rettsstilling eller representerer klienten i forbindelse
med rettergang. Dette støttes også i høringen. Det vises til lovforslaget
§ 10 annet ledd.
Næringslivets Hovedorganisasjon ønsker en presisering av hva
som menes med at kundekontrollen "ikke kan gjennomføres". Hvilke
tiltak som skal inngå i kundekontrollen er regulert i lovforslaget
§ 7 første ledd nr. 1 til 4. Dersom et eller flere av disse tiltakene
ikke kan gjennomføres kan den rapporteringspliktige ikke etablere
kundeforhold eller utføre transaksjoner. For eksempel vil det for
en bank ikke være adgang til å opprette bankkonto for en person
som ikke kan fremvise gyldig legitimasjon slik at banken kan bekrefte
vedkommendes identitet.
Departementet er enig med utvalget i at plikten til å overveie
å underrette om kunden til den finansielle etterretningsenheten,
jf. direktivet artikkel 9 nr. 5 første ledd, ikke har selvstendig
betydning ved siden av den alminnelige rapporteringsplikt ved mistenkelige transaksjoner.
Departementet foreslår på denne bakgrunn ikke at det inntas en særskilt
plikt til underretning i lovforslaget § 10.
Departementet støtter utvalgets forslag om at det åpnes for at
rapporteringspliktige kan legge til grunn kundekontroll utført av
nærmere angitte tredjeparter slik tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel
14 åpner for. Det legges vekt på at dette i en rekke tilfeller vil
være vesentlig ressursbesparende. Et eksempel er situasjoner der
en kunde har kundeforhold med et selskap i et finanskonsern, og
senere ønsker å opprette kundeforhold med et annet selskap i konsernet.
Et annet eksempel er situasjoner hvor et utenlandsk selskap ønsker
å foreta oppkjøp i Norge, og engasjerer et norsk revisjonsselskap
tilknyttet et internasjonalt revisjonsnettverk for gjennomføring
av finansiell due diligence. Det norske revisjonsselskapet vil da
naturlig kontakte revisjonsnettverkets kontor i kundens hjemstat for
bistand med gjennomføring av kundekontroll. Reglene om kundekontroll
utført av tredjepart vil også kunne gi effektivitetsgevinster av
den typen Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen
peker på i sin felles høringsuttalelse selv om det ikke åpnes for
å fritt spre informasjon om risikoklassifisering av kunder innad
i et konsern, se punkt 4.2.5 i proposisjonen.
Direktivet åpner for at alle rapporteringspliktige, som definert
i artikkel 2, kan fungere som tredjepersoner, jf. artikkel 16. Departementet
er enig med utvalget i at kretsen som kan fungere som tredjeparter bør
begrenses noe i forhold til kretsen av rapporteringspliktige.
Utvalgets flertall og mindretall er uenige om den lovtekniske
løsningen for bestemmelsen, men er i hovedsak enige om hvem som
kan fungere som tredjeparter. Departementet mener, som mindretallet,
at det er hensiktsmessig å i begrepsbruken skille mellom den "rapporteringspliktige"
og den tredjeperson som kan utføre kundekontroll. Departementet
mener at det her er hensiktsmessig å bruke begrepet "tredjeparter".
For å øke lovbestemmelsens tilgjengelighet mener departementet,
i motsetning til utvalget, at det er hensiktsmessig å liste opp
de rapporteringspliktige som kan være tredjeparter fremfor å henvise
til opplisting i lovforslaget § 4.
Med hensyn til hvem som kan være tredjeparter er i hovedsak flertallet
og mindretallet i utvalget enige. Utvalgets mindretall påpeker imidlertid
at flertallets forslag åpner for at norske forsikringsagenter kan benyttes
som tredjeparter, og mener dette er i strid med direktivet artikkel
16, jf. artikkel 3 (2) (e), som unntar såkalte "tied insurance intermediaries".
Flertallet har tatt inn et unntak for utenlandske forsikringsagenter,
og mener dette er i samsvar med direktivet artikkel 16, jf. artikkel
3. Departementet slutter seg til flertallet. Det vises her til punkt
3.5.4 i proposisjonen, hvor departementet slutter seg til utvalgets forslag
om at forsikringsagenter skal omfattes av hvitvaskingsloven. Utvalget
har her lagt til grunn at det ikke vil være i samsvar med tredje
hvitvaskingsdirektiv om forsikringsagenter i alminnelighet unntas fra
hvitvaskingsregelverket, og utvalget er samlet om denne tolkningen.
Forsikringsagent som formidler forsikringsprodukter for forsikringsselskap
som ikke er etablert i Norge vil under enhver omstendighet ikke
omfattes av hvitvaskingsloven, jf. lovutkastet § 3 som svarer til
gjeldende hvitvaskingslov § 3. På bakgrunn av direktivets ordlyd
anser utvalget det som naturlig at pliktsubjekt etter hvitvaskingsloven er
forsikringsformidlingsforetaket som sådan, og ikke de enkelte forsikringsmeglere
og forsikringsagenter. Utvalget foreslår at hvitvaskingsloven skal omfatte
"foretak som driver forsikringsformidling som ikke er gjenforsikringsmegling".
Departementet er på bakgrunn av dette enig med utvalgets flertall
i at foretak som driver forsikringsformidling som ikke er gjenforsikringsmegling
skal omfattes av kretsen av nærmere angitte tredjeparter som kan
utføre kundekontroll.
Departementet slutter seg for øvrig til utvalgets forslag til
hvem som skal kunne fungere som tredjepersoner, jf. lovforslaget
§ 11 første ledd.
Departementet slutter seg også til utvalgets forslag til bestemmelse
om at departementet i forskrift kan fastsette unntak fra adgangen
til å legge til grunn kundekontroll utført av tredjeparter, jf.
lovforslaget § 11 femte ledd.
Buypass påpeker at utvalget har valgt å legge seg på en mer restriktiv
linje enn direktivet da e-pengeforetak ikke er omfattet av kretsen
som kan fungere som tredjepersoner. Direktivets regler om kundekontroll
utført av tredjepart er valgfri for medlemsstatene. Departementet
mener at kretsen av aktuelle tredjeparter bør begrenses og anser
at e-pengeforetak ikke er tilstrekkelig egnet til å foreta kundekontroll
til bruk også for andre rapporteringspliktige. Departementet foreslår
i likhet med utvalget ikke at e-pengeforetak kan fungere som "tredjeperson".
Direktivet inneholder i artikkel 15 bestemmelser som skal sikre
ikke-diskriminering av andre stater dersom medlemsstatene velger
å åpne for at rapporteringspliktige kan legge til grunn kundekontroll
utført av tredjeparter. Også på dette punkt har utvalget delt seg
i et flertall og et mindretall hva gjelder utforming av bestemmelsen.
Departementet støtter ingen av løsningene fullt ut. Som flertallet
mener departementet at det er tilstrekkelig ut fra direktivet artikkel 15
å vise til at tilsvarende utenlandske juridiske og fysiske personer
som etter norsk rett kan fungere som tredjeparter, skal aksepteres
som tredjeparter etter norsk rett. Det gjøres unntak for utenlandske
forsikringsagenter i tråd med direktivet artikkel 16, jf. artikkel
3. Departementet er ikke enig med mindretallets forståelse av direktivet
artikkel 15. Departementet er enig med mindretallet i at et krav
om registreringsplikt bør fremgå uttrykkelig av loven for alle utenlandske
juridiske og fysiske personer som aksepteres som tredjepersoner.
Det vises til lovforslaget § 11 første ledd bokstav k.
Direktivet artikkel 14 presiserer at den rapporteringspliktige
er ansvarlig for tilstrekkelig gjennomføring av de plikter som følger
av direktivet artikkel 8 nr. 1 bokstav a til c selv om den rapporteringspliktige velger
å sette bort dette til en tredjeperson. Utvalget er uenige om den
tekniske utformingen av slik bestemmelse i lovforslaget. Departementet
slutter seg til utvalgets forslag til bestemmelsens innhold, men har
valgt en annen lovteknisk løsning enn utvalget. Det vises til lovforslaget
§ 11 annet ledd.
Departementet slutter seg til utvalget når det gjelder bestemmelse
om at rapporteringspliktige kan legge til grunn kundekontroll foretatt
av andre juridiske og fysiske personer som ikke er etablert i Norge,
selv om bekreftelse av kundens identitet, jf. § 7 første ledd nr.
2, er foretatt på annet grunnlag enn gyldig legitimasjon. Dette
er en direkte gjennomføring av direktivets forpliktelser. Departementet
viser til lovforslaget § 11 tredje ledd.
Den rapporteringspliktige har etter lovforslaget § 5 annet ledd,
jf. direktivet artikkel 8 nr. 2, plikt til å kunne påvise at utførte
tiltak ved kundekontroll er tilpasset aktuell risiko. Denne plikten
vil påligge den rapporteringspliktige selv om kundekontroll er utført av
tredjepart. Direktivet inneholder i artikkel 18 nr. 1 en bestemmelse
om at tredjepart skal stille de opplysninger vedkommende har samlet
inn i forbindelse med kundekontrollen til rådighet for den rapporteringspliktige.
Videre inneholder direktivet artikkel 18 nr. 2 en bestemmelse om
at tredjemann etter anmodning, omgående skal videresende kopier
av identifikasjons- og kontrollopplysninger og annen relevant dokumentasjon
om kundens eller den reelle rettighetshavers identitet, til den
rapporteringspliktige. For at slik utveksling av informasjon skal
være mulig foreslår utvalget en særskilt unntaksregel fra lovmessig
taushetsplikt og personopplysningsloven i tilknytning til kundekontroll
utført av tredjepart, og utvalget har i sin drøftelse vært samstemt
om at unntaksregelen skal gjelde for utlevering som er nødvendig
for å oppfylle den rapporteringspliktiges plikt.
De pliktene til utlevering av informasjon som fremgår av direktivet
artikkel 18 er etter departementets mening ikke tilstrekkelig gjennomført
ved utvalgets forslag. Departementet foreslår å ta inn en bestemmelse
i § 11 fjerde ledd som gjennomfører direktivet artikkel 18.
For at utlevering av informasjon mellom den rapporteringspliktige
og tredjepart skal fungere er det nødvendig med unntak fra lovbestemt
taushetsplikt for opplysningene. Departementet kan ikke se at det er
nødvendig med unntak fra personopplysningsloven. Hvitvaskingsloven
gir adgang til behandling av personopplysninger og det er ikke meningen
at denne behandlingen skal kunne skje på en annen måte enn etter
personopplysningslovens regler. Personvernhensyn taler mot å gjøre
unntak fra hele personopplysningsloven uten at dette er begrunnet
særskilt, og departementet slutter seg ikke til utvalgets vurdering på
dette punkt. Departementet mener at unntaksregelen kun bør gjelde
for unntak fra lovmessig taushetsplikt som er til hinder for den
utveksling av opplysninger som kundekontroll utført av tredjepart
nødvendiggjør. Departementet mener det også bør være et vilkår at
kunden informeres om slik utlevering. Det er et viktig personvernprinsipp
at personer skal ha oversikt over hvor opplysninger om en selv befinner seg.
Departementet er enig med flertallet i at det er unødvendig at det
i lovteksten uttrykkelig fremgår at unntaksregelen om tredjeparters
utleveringer ikke medfører unntak fra forbudet mot å avsløre undersøkelser,
rapportering eller etterforskning etter lovforslaget § 21 da departementet
mener at dette uansett fremgår av lovteksten. Det vises til lovforslaget
§ 11 fjerde ledd.
Departementet viser til lovforslaget § 11.
I det tredje hvitvaskingsdirektivet har nasjonale myndigheter
et visst spillerom når det gjelder om utkontraktering av kundekontroll
skal tillates. Direktivet forutsetter at gjennomføringen av kundekontrollen
kan utkontrakteres, såfremt den rapporteringspliktige har ansvaret
for at gjennomføringen skjer i samsvar med regelverket, men direktivet
fastsetter ikke nærmere regler om utkontraktering.
Flere høringsinstanser har sluttet seg til utvalgets forslag.
Kredittilsynet har derimot uttalt at utkontrakteringsadgangen etter
utvalgets forslag favner for vidt. Kredittilsynet viser til erfaringer
med at identitets- og øvrig kundekontroll fortsatt er beheftet med store
problemer og at utkontrakteringsadgangen bør begrenses til rapporteringspliktige
foretak og foretak hvis virksomhet er underlagt offentlig konsesjon.
Utvalget viser til at den rapporteringspliktige under enhver omstendighet
skal ha ansvaret for kundekontrollen. Som etter gjeldende rett skal
tilsynet med overholdelsen av regelverket utføres overfor den rapporteringspliktige,
og ikke overfor den institusjonen det inngås utkontrakteringsavtale
med.
Departementet anser at Kredittilsynets erfaringer fra tilsyn
med de rapporteringspliktige bør veie tungt. På bakgrunn av Kredittilsynets
opplysninger om mangler ved rutiner rundt identitetskontrollen innenfor
rammen av den rapporteringspliktiges virksomhet, er departementet
i tvil om en utvidelse av utkontrakteringsadgangen, slik utvalget
legger opp til, er forsvarlig. Departementet legger også vekt på
at utvalget ikke har foretatt en nærmere kartlegging av om det faktisk
vil være et behov for å utvide utkontrakteringsadgangen som foreslått,
og slutter seg til de begrensninger i utkontrakteringsadgangen som
følger av Kredittilsynets høringsinnspill.
Utkontraktering må ikke medføre hindringer for effektivt tilsyn
og må heller ikke påvirke oppfyllelse av plikter den rapporteringspliktige
har overfor kunder, tilsynsorgan eller andre offentlige myndigheter. For
at de rapporteringspliktige skal oppfylle sine plikter etter hvitvaskingsloven
forventes det at avtaler om utkontraktering inneholder en klar beskrivelse av
hvilke oppgaver som utkontrakteres, regler om taushetsplikt og hvordan
oppdragstaker skal forholde seg for overlevering av opplysninger
til den rapporteringspliktige. På grunn av de begrensninger som foreslås
for hvem som kan være oppdragstakere, vil i tillegg oppdragstakerne
selv være underlagt tilsyn. Foretak som utkontrakterer kundekontrollen
vil fortsatt være ansvarlige for at pliktene etter hvitvaskingsloven
følges, og har et ansvar for å legge til rette for at det kan føres
tilsyn med kundekontrollen selv om denne er utkontraktert.
Departementet er av den oppfatning at kundekontroll ikke bør
kunne utkontrakteres til forhandlere av gjenstander selv om disse
er rapporteringspliktige i visse tilfeller, jf. lovforslaget § 4
annet ledd nr. 7. Forhandlere av gjenstander er bare underlagt loven ved
transaksjoner for 40 000 kroner eller mer i kontanter. Departementet
anser at denne gruppen på grunn av denne grensen for rapporteringsplikten, ikke
er egnet til å utføre kundekontroll på vegne av andre. Adgangen
bør være begrenset til de grupper som har rapporteringsplikt uavhengig
av en slik grense.
Kundekontroll bør heller ikke kunne utkontrakteres til tilbydere
av virksomhetstjenester, jf. forslaget § 4 annet ledd nr. 6. Denne
foretaksgruppen er, i likhet med forhandlere av gjenstander, ikke
underlagt offentlig tilsyn. Departementet mener derfor at denne gruppen
rapporteringspliktige ikke bør ha adgang til å foreta kundekontroll
på vegne av andre rapporteringspliktige. Departementet antar også
at slik utkontraktering vil være lite praktisk.
Departementets forslag til lovbestemmelse i § 12 innebærer innskrenkninger
i forhold til utvalgets forslag. Det kan vise seg at det er et behov
for og at det er forsvarlig å kunne åpne for utkontraktering også
til andre enn det lovforslaget nå legger opp til. Ut fra dette foreslår
departementet en forskriftshjemmel der departementet gis adgang
til å utvide utkontrakteringsadgangen. Dersom det anses forsvarlig
og hensiktsmessig vil departementet med hjemmel i denne bestemmelsen
også kunne fastsette forskrift som åpner for at forhandlere av gjenstander,
jf. § 4 annet ledd nr. 7, og tilbydere av virksomhetstjenester,
jf. § 4 annet ledd nr. 6, kan fungere som oppdragstakere. Det vises
til lovforslaget § 12 femte ledd.
Det er som for kundekontroll utført av tredjeparter, et vilkår
for utkontrakteringsadgang at den rapporteringspliktige har ansvaret
for at gjennomføringen av kundekontrollen skjer i samsvar med regelverket.
For at den rapporteringspliktige skal kunne oppfylle sine plikter,
er det en forutsetning at den som har utført kundekontrollen har
rettslig adgang til utlevering av relevante opplysninger og dokumenter. Ut
fra dette er departementet enig med Posten i at det er hensiktsmessig
med en tilsvarende unntaksregel som i lovforslaget § 11 fjerde ledd,
i lovforslaget § 12 om utkontraktering. Det vises til vurderingen
av denne bestemmelsen under punkt 4.7.5 i proposisjonen, og til
lovforslaget § 12 fjerde ledd. Når den rapporteringspliktige utkontrakterer
kundekontrollen til en oppdragstaker vil det være klart for kunden
at kundekontrollen utføres på vegne av den rapporteringspliktige,
og det er følgelig ikke nødvendig at kunden informeres om den utveksling
av opplysninger som vil måtte skje mellom den rapporteringspliktige
og oppdragstakeren.
Næringslivets Hovedorganisasjon er uenig i utvalgets tolkning
av direktivet artikkel 19 når det gjelder hvordan oppdragstakers
virksomhet må fremstå. Ordlyden i artikkel 19 er som følger:
"the outsourcing service provider or agent is to be regarded
as part of the institution or person covered by this Directive."
Utvalget forstår dette som et krav om at utkontrakteringen har
et visst omfang og en viss varighet, slik at oppdragstakeren fremstår
som en integrert del av den rapporteringspliktiges virksomhet. I
den danske oversettelsen er direktivets ordlyd
"skal betragtes som en del af det institut eller den person,
der er omfattet af dette direktiv."
Departementet er i det vesentlige enig i utvalgets forståelse
av direktivet, selv om det sentrale ikke er hvordan forholdet til
oppdragsgiver fremstår, men realiteten i det faktiske forholdet
imellom dem. Oppdragstakeren skal kunne anses som en integrert del
av den rapporteringspliktiges virksomhet når de utfører kundekontroll
for den rapporteringspliktige. Det er ikke et vilkår at oppdragstakerens
virksomhet i sin alminnelighet fremstår som en integrert del av
den rapporteringspliktiges virksomhet.
Departementet viser til lovforslaget § 12.
Departementet anser det som hensiktsmessig å åpne for forenklede
kontrolltiltak slik direktivet åpner for. På grunn av reglenes tekniske
karakter anser departementet, som utvalget, at det er mest hensiktsmessig
med forskriftsregulering. Ved uforming av forskriften må det tas
nærmere stilling til hvilke foretak som skal omfattes av regler
om forenklet kundekontroll. Departementet foreslår i tråd med utvalgets forslag,
at det foreslås en lovbestemmelse som gir hjemmel til å fastsette
regler om forenklet kundekontroll i forskrift. Det vises til lovforslaget
§ 13.
Departementet er enig i utvalgets vurdering av at plikten til
løpende oppfølgning bør skilles ut i en selvstendig bestemmelse,
atskilt fra reglene om plikt til å foreta og gjennomføre kundekontroll.
Direktivet artikkel 8 nr. 2 og artikkel 9 nr. 6 legger opp til
at løpende oppfølgning skal foretas på grunnlag av en risikobasert
tilnærming. Det er foreslått at dette prinsippet presiseres i loven
§ 5. En slik risikobasert tilnærming til plikten til løpende oppfølgning
vil begrense pliktens omfang overfor eldre, passive kundeforhold.
Flere av høringsinstansene er kritiske til at plikten til løpende
oppfølgning også vil gjelde for eldre kundeforhold, også de som
er etablert før 1. januar 1994. Departementet mener det er hensiktsmessig
og nødvendig for å oppnå formålet fullt ut at også eldre, eksisterende
kundeforhold er underlagt plikten til løpende oppfølgning. Departementet
legger vekt på at det er like viktig å ta hensyn til ny informasjon
som reiser tvil om de registrerte kundeopplysningene for eldre som
for nyere kundeforhold. Departementet slutter seg således til utvalgets
forslag. Departementet viser også her til at løpende oppfølgning
skal foretas på grunnlag av en risikobasert tilnærming, jf. lovforslaget
§ 5.
Plikten til løpende oppfølgning gjelder bare eksisterende "kundeforhold",
jf. drøftelsen av begrepet "kundeforhold" under punkt 4.3 i proposisjonen.
Departementet viser til lovforslaget § 14.
I tråd med EØS-forpliktelsene mener departementet at det bør
foreslås bestemmelser om forsterkede kontrolltiltak. I slike tilfeller
skal det iverksettes ytterligere kundekontrolltiltak enn de alminnelige
tiltakene. Departementet foreslår å lovfeste en generell plikt for
rapporteringspliktige til å anvende ytterligere kontrolltiltak i
situasjoner som etter sin art innebærer høy risiko for transaksjoner
med tilknytning til utbytte av straffbare handlinger eller forhold
som rammes av straffeloven §§ 147 a, 147 b eller 147 c. Departementet
foreslår at henvisningen til straffeloven i lovforslaget § 15 første
ledd utvides til også å gjelde den foreslåtte bestemmelsen i straffeloven
§ 147 c. Se omtale om dette under punkt 4.2.5 i proposisjonen. Departementet
slutter seg ellers til utvalgets forslag. Det vises til lovforslaget
§ 15 første ledd.
Departementet slutter seg her til utvalgets forslag. Det vises
til lovforslaget § 7 fjerde ledd.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag som ligger nært
opp til direktivet. Departementet foreslår en noe annen formulering
av bestemmelsen enn det utvalget har foreslått uten at dette er
ment å innebære noen realitetsendring. Det vises til lovforslaget
§ 16.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å fastsette
uttrykkelige bestemmelser om forsterket kundekontroll overfor kunder
som er "politisk eksponerte personer". Dette er personer som innehar
høytstående offentlige verv (for eksempel medlemmer av regjering,
nasjonalforsamling, høyesterett) i annen stat enn Norge. Overfor
slike personer, samt overfor deres nære familie og kjente nære medarbeidere,
skal de rapporteringspliktige blant annet påse at det hentes samtykke
fra overordnet nivå hos den rapporteringspliktige før etablering
av kundeforhold, og treffe egnede tiltak for å fastslå opprinnelsen
til kundens formue og kapitalen som inngår i kundeforholdet eller
transaksjonen. I tråd med utvalgets forslag mener departementet
at personer med høytstående offentlige verv i Norge ikke anses som
"politisk eksponerte personer". Disse vil imidlertid bli omfattet
av tilsvarende regelverk i utlandet, blant annet i andre EØS-stater
og FATF-stater. Bakgrunnen for at "politisk eksponerte personer"
internasjonalt har blitt utpekt som potensielle høyrisikotilfelle
med hensyn til hvitvasking er erfaringer med at makthavere fra stater med
utstrakt korrupsjon mv. har plassert store midler i vestlige finansinstitusjoner.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Det vises til
lovforslaget § 15 annet ledd.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å lovfeste
en definisjon av "politisk eksponerte personer". Det vises til lovforslaget
§ 15 tredje ledd.
Departementet er enig med utvalget i at det fastsettes regler
om hvilke stillingskategorier som er "politisk eksponerte personer"
i forskrift. Disse reglene vil gjennomføre EØS-forpliktelser etter
kommisjonsdirektiv 2006/70/EF med utfyllende bestemmelser til tredje
hvitvaskingsdirektiv. Det vises til lovforslaget § 15 femte ledd
annet punktum.
Når det gjelder hvilke krav som bør stilles til de rapporteringspliktiges
identifikasjon og håndtering av "politisk eksponerte personer" inneholder
kommisjonsdirektiv 2006/70/EF noe veiledning. Det kan skje at rapporteringspliktige
ikke lykkes i å identifisere en kunde, som faller inn under en av
kategoriene for "politisk eksponerte personer", selv om vedkommende
har foretatt forventede undersøkelser. I slike tilfeller vil ikke
den rapporteringspliktige automatisk bli ansvarlig for at en som
burde vært karakterisert som "politisk eksponert person", ikke er
blitt det. Når tredje hvitvaskingsdirektiv krever at rapporteringspliktige
skal identifisere medarbeidere til "politisk eksponerte personer"
gjelder dette dersom forbindelsen til medarbeideren er offentlig
kjent eller den rapporteringspliktige har grunn til å anta at det
er en slik forbindelse til den "politisk eksponerte personen". Det
er ikke en forutsetning at den rapporteringspliktige fortar aktive
undersøkelser av dette.
Selv om reglene om "politisk eksponerte personer" gjelder for
alle rapporteringspliktige, vil kravene som stilles til identifikasjon
variere mellom ulike typer rapporteringspliktige. For grupper av
rapporteringspliktige som har mange utenlandske kunder (typisk store
finansinstitusjoner), vil den mest praktiske tilnærmingen trolig
være å kjøpe programvare/abonnere på internettjenester som inneholder
oppdaterte lister over "politisk eksponerte personer". Utvalget har
i sin vurdering kommet med eksempler på slike lister.
Departementet antar at samarbeid mellom Kredittilsynet og andre
utenlandske tilsynsorganer kan bidra til å gi tilstrekkelig veiledning
om hvilke krav som bør stilles til de rapporteringspliktiges identifikasjon
og håndtering av "politisk eksponerte personer".
Departementet foreslår å stryke presiseringen i lovteksten om
at de kontrolltiltak rapporteringspliktige skal ha til rådighet
for å fastslå om kunden er en politisk eksponert person skal være
"risikobaserte". Departementet mener det likevel fremgår av lovteksten
at det vil kunne stilles ulike krav til ulike rapporteringspliktige
og ulike krav ut fra hvilke kunder de rapporteringspliktige har,
jf. formuleringen "egnede kontrolltiltak".
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at rapporteringspliktige
skal vie særlig oppmerksomhet til produkter og transaksjoner som
fremmer anonymitet. Departementet foreslår at henvisningen til straffeloven
i lovforslaget § 15 fjerde ledd utvides til også å gjelde den foreslåtte
bestemmelsen i straffeloven § 147 c. Se omtale om dette under punkt
4.2.5 i proposisjonen.
Det vises til lovforslaget § 15 fjerde ledd første punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ny hvitvaskingslov §§ 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14,
15, 16 og 34.
Komiteen viser til proposisjonen punkt 4.4.5.2 om
de kravene som stilles når det gjelder å bekrefte identiteten til
den som handler på vegne av en juridisk person. I finansministerens
brev 21. januar 2009 til Fremskrittspartiets stortingsgruppe står
det:
"Dersom den rapporteringspliktige anser, ut fra en risikovurdering,
at annen informasjon fra kunden om hvem som har rett til å handle
på vegne av selskapet er tilstrekkelig til å bekrefte at vedkommende
har slik rett, vil dette etter omstendighetene kunne være tilstrekkelig
til å oppfylle kravet i § 7 annet ledd."
Komiteen slutter seg til dette.
Tredje hvitvaskingsdirektiv kapittel 3 inneholder regler om rapporterings-
og opplysningsplikt ved mistenkelige transaksjoner. Disse viderefører
i stor grad reglene som følger av første og annet hvitvaskingsdirektiv.
I motsetning til de foregående direktiver, åpner tredje hvitvaskingsdirektiv
for visse unntak fra forbudet mot å opplyse overfor tredjepersoner at
det er rapportert eller gitt opplysninger.
I tillegg til regler om rapporteringsplikt, inneholder norsk
hvitvaskingslovgivning regler om undersøkelsesplikt ved mistenkelige
transaksjoner. En slik plikt kan neppe utledes av direktivets bestemmelser, men
har et visst motstykke i FATFs anbefalinger. Plikten ble innført
på bakgrunn av første hvitvaskingsdirektiv artikkel 5.
Utover de endringer som følger av gjennomføringen av direktivet,
er departementets forslag til endringer hovedsakelig av redaksjonell
art.
Departementet viser til at utvalgets forslag vedrørende undersøkelsesplikt
og rapportering i det vesentlige er en videreføring av reglene i
gjeldende hvitvaskingslov, og slutter seg til utvalgets forslag. Det
vises til lovforslaget §§ 17 og 18. Departementet foreslår at henvisningen
til straffeloven i lovforslaget § 17 første ledd utvides til også
å gjelde den foreslåtte bestemmelsen i straffeloven § 147 c. Se
omtale om dette under punkt 4.2.5 i proposisjonen.
Departementet slutter seg videre til utvalgets nærmere omtale
av forståelsen av bestemmelsene, og er således uenig med Advokatforeningen,
Buypass og Revisorforeningen i at terskelen for når undersøkelsesplikt
inntrer bør være høyere enn "mistanke".
Når det gjelder høringsmerknaden fra Posten, viser departementet
til vurderingen under punkt 3.5.8.4 i proposisjonen.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at gjeldende
forbud mot å gjennomføre mistenkelige transaksjoner før Økokrim
er underrettet og unntakene fra forbudet bør videreføres med enkelte
justeringer. Det legges til grunn at Økokrim mottar et betydelig
antall meldinger som ikke leder til at det blir åpnet formell etterforskning
etter straffeprosessloven. Hvorvidt formell etterforskning skal
innledes vil imidlertid normalt først kunne tas stilling til etter at
det er foretatt nærmere undersøkelser. Departementet deler derfor
utvalgets oppfatning om at det bør presiseres at transaksjoner som
medfører undersøkelsesplikt kan gjennomføres dersom unnlatelse av gjennomføring
vil kunne redusere eller på annen måte vanskeliggjøre Økokrims mulighet
til å foreta slike undersøkelser.
Departementet viser til lovforslaget § 19.
Departementet viser til at utvalgets forslag i det vesentlige
er en videreføring av hvitvaskingsloven § 11. Departementet er enig
i at hvitvaskingsloven § 11 første ledd videreføres. Det vises til
lovforslaget § 20 første ledd.
Regelen i hvitvaskingsloven § 11 annet ledd om utveksling av
nødvendige kundeopplysninger mellom finansinstitusjoner har ikke
noe motsvar i direktivet. Regelen er omtalt i Ot.prp. nr. 72 (2002–2003) punkt
11.2 og innebærer at finansinstitusjoner kan foreta grundigere undersøkelser
av mistenkelige transaksjoner. Kredittilsynet legger i rundskriv
9/2004 punkt 2.10 til grunn at regelen også er ment å omfatte utveksling
mellom forsikringsselskaper. Utvalget foreslår at bestemmelsen videreføres,
og utvides til uttrykkelig å omfatte forsikringsselskaper, jf. utvalgets
lovforslag § 19 annet ledd. Utvalget kan ikke se at bestemmelsen
bør utvides til å gjelde for andre rapporteringspliktige. Departementet
slutter seg til utvalgets vurdering. Det vises til lovforslaget § 20
annet ledd.
Hvitvaskingsloven § 11 tredje ledd innebærer en særregel om Økokrims
adgang til å gi opplysninger av relevans for forebygging av terrorhandlinger
og terrorfinansiering videre til andre offentlige myndigheter, jf.
Ot.prp. nr. 72 (2002–2003) punkt 11.3.4. Departementet slutter seg
til utvalgets forslag om at regelen videreføres som en særskilt
bestemmelse i lovens avslutningskapittel, jf. lovforslaget § 30.
Departementet foreslår at henvisningen til straffeloven i lovforslaget
§ 30 utvides til også å gjelde den foreslåtte bestemmelsen i straffeloven
§ 147 c. Se omtale om dette under punkt 4.2.5 i proposisjonen.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag og foreslår å
lovfeste et forbud mot at kunder eller tredjepersoner gjøres kjent
med at det foretas undersøkelser, er gitt opplysninger til Økokrim
eller er iverksatt etterforskning. Det vises til lovforslaget § 21
første ledd.
Videre støtter departementet forslaget om adgang til å i forskrift
å fastsette unntak fra dette forbudet, og at unntaksreglene i direktivet
artikkel 28 nr. 2 til 5 inntas i forskrift. Det vises til lovforslaget
§ 21 fjerde ledd.
Utvalgets forslag til § 20 annet ledd er en presisering av at
forbudet mot å avsløre undersøkelser, rapportering eller etterforskning
ikke er til hinder for at finansinstitusjoner og forsikringsselskaper
utveksler nødvendige kundeopplysninger seg imellom når det anses
nødvendig som ledd i undersøkelser etter lovforslaget § 17. Departementet
anser presiseringen som hensiktsmessig og slutter seg til utvalgets
forslag. Det vises til lovforslaget § 21 annet ledd.
Departementet er enig med Advokatforeningen i at det er hensiktsmessig
at presiseringen som gjelder for advokater, som følger av direktivet
artikkel 28 nr. 6 inntas i loven. Det vises til lovforslaget § 21
tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ny hvitvaskingslov §§ 17, 18, 19, 20, 21 og 30.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at en slik adgang til
utveksling av opplysninger isolert sett både vil kunne være ressursbesparende
og bidra positivt i kampen mot hvitvasking. Dette må imidlertid veies
opp mot personvernhensyn som på dette området må være avgjørende.
Det bør derfor ikke åpnes for en slik adgang til utveksling av opplysninger
om kundekontrollnivå. Flertallet mener at en bestemmelse,
som på bredt grunnlag gir unntak fra regler om personvern og taushetsplikt
i finanskonsern, ikke kan innføres uten en grundig konsekvensutredning.
Det vises i den forbindelse til at spørsmålet om adgang til utveksling
av kundeopplysninger i konsern er vurdert av Banklovkommisjonen
i NOU 2001:23 og også skal gjennomgås i Banklovkommisjonens planlagte samleutredning
av ny finanslovgivning. En mer endelig avklaring av i hvilken grad
utveksling av kundeopplysninger skal kunne skje i et konsern bør
etter flertallets syn gjøres i forbindelse med oppfølgningen
av samleutredningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at i forslaget til ny lov skal de rapporteringspliktige
i finanskonsernene inndele kundemassen etter en vurdering av risikoen
for hvitvasking basert på følgende personopplysninger: Type kunde,
kundeforhold, produkt og transaksjon. Formålet med de nye kravene
er at kontrollressursene skal settes inn der risikoen for hvitvasking
erfaringsmessig er størst.
Disse medlemmer konstaterer at loven dermed utløser
en massiv spredning av personopplysninger som de rapporteringspliktige
er pålagt å vurdere hver for seg. Samtidig konstaterer disse medlemmer at
det enkelte selskap som inngår i finanskonsern ikke kan få informasjon
om de kundeopplysninger som er innsamlet av andre selskaper i samme
finanskonsern fordi disse kundeopplysninger er underlagt taushetsplikt
av personvernhensyn.
Disse medlemmer mener at denne begrensningen er
lite hensiktsmessig både i forhold til effektiv bekjempelse av økonomisk
kriminalitet og i forhold til fornuftig ressursutnyttelse innenfor
det enkelte finanskonsern, og foreslår at det føyes til et tredje
ledd i § 20 i forslaget til ny hvitvaskingslov.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 20 tredje ledd skal lyde:
Rapporteringspliktige som inngår i et finanskonsern, kan uten
hinder av taushetsplikt utveksle valg av kundekontrollnivå i henhold
til § 5 med andre rapporteringspliktige foretak i samme finanskonsern. Utlevering
internt i finanskonsern av opplysninger og dokumenter som er nødvendige
for at den rapporteringspliktige skal kunne oppfylle sine plikter
etter § 5 annet ledd, medfører ikke brudd på lovmessig taushetsplikt.
Kunden må informeres om at personopplysninger som nevnt i første
og annet punktum utleveres."
Etter utvalgets oppfatning oppfyller de gjeldende oppbevaringsreglene
i hvitvaskingsloven og hvitvaskingsforskriften i betydelig grad
de krav som stilles i direktivet. I FATFs evalueringsrapport punkt
3.5.3 legges det likeledes til grunn at norsk rett er i samsvar med
FATF-anbefaling 10. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at de nåværende
bestemmelsene videreføres, med enkelte endringer som beskrives nedenfor. Det
anses ikke nødvendig å innføre et skille mellom dokumentasjon knyttet
til kundekontroll og dokumentasjon knyttet til kundeforhold og transaksjoner, slik
direktivet legger til grunn.
Utvalget foreslår at rapporteringspliktige skal oppbevare kopier
av dokumenter benyttet ved kundekontroll, samt registrerte opplysninger,
i fem år etter at kundeforholdet er avsluttet eller transaksjonen
er gjennomført, med mindre lengre frister følger av annen lov eller
forskrift, jf. utvalgets lovforslag § 21 første ledd første punktum.
Forslaget viderefører hvitvaskingsloven § 8 første ledd og hvitvaskingsforskriften
§ 15 første og annet ledd.
Dersom det er benyttet kvalifisert sertifikat, foreslår utvalget
at sertifikats identifikasjonskode og opplysninger om sertifikatutstederens
identitet skal oppbevares, jf. utvalgets lovforslag § 21 første
ledd annet punktum. Etter det utvalget har fått opplyst, vil dette
være tilstrekkelig for en entydig identifisering av sertifikatet.
Hvitvaskingsloven § 6 tredje ledd, om entydig forbindelse mellom
kundeforhold og registrerte opplysninger, foreslås videreført og
flyttet til lovens øvrige bestemmelser om oppbevaring, jf. utvalgets
lovforslag § 21 første ledd tredje punktum.
Utvalgets lovforslag § 21 annet ledd viderefører hvitvaskingsloven
§ 8 annet ledd, hvoretter dokumenter tilknyttet transaksjoner som
har utløst undersøkelsesplikt skal oppbevares i minst fem år etter
at transaksjonen er gjennomført.
Hvitvaskingsloven §§ 6 annet ledd og 8 tredje ledd og hvitvaskingsforskriften
§ 15 tredje og sjette ledd foreslås sammenfattet i utvalgets lovforslag
§ 21 tredje ledd. Etter forslaget skal dokumenter og opplysninger
oppbevares på en betryggende måte, beskyttes mot uautorisert tilgang
fra uvedkommende og slettes innen ett år etter at oppbevaringsplikten
opphører. Videre fastslås at personopplysningsloven får anvendelse
for oppbevaringen av personopplysninger.
Utvalget foreslår at departementet gis hjemmel til i forskrift
å fastsette nærmere regler om oppbevaringsmåte og sletting av opplysninger,
jf. utvalgets lovforslag § 21 fjerde ledd. Den nåværende hjemmel etter
hvitvaskingsloven § 8 fjerde ledd til å fastsette regler om hvilke
dokumenter som skal oppbevares, foreslås ikke videreført. Det er
etter utvalgets syn mer naturlig at regler om hvilke dokumenter
som skal innhentes/utarbeides ved kundekontroll og i tilknytning
til mistenkelige transaksjoner, fastsettes i medhold av forskriftshjemlene
i utvalgets lovforslag §§ 7 fjerde ledd, 16 tredje ledd og 17 tredje
ledd.
Hvitvaskingsforskriften § 15 fjerde ledd om bekreftelse av kopier
av fremlagte legitimasjonsdokumenter, foreslås videreført, jf. utvalgets
forslag til forskrift § 13 første ledd.
Etter hvitvaskingsforskriften § 15 femte ledd skal opplysninger
oppbevares "på en slik måte at dokumentene ikke taper bevisverdi".
Utvalget anser det ikke hensiktsmessig å knytte en regel om oppbevaringsmåte
til bevisverdi, og foreslår at det i stedet innføres et tilsvarende
krav som etter forskrift 1. desember 2004 nr. 1558 om bokføring
(bokføringsforskriften) § 7-1. Dokumenter og opplysninger skal etter
dette oppbevares på et medium som opprettholder lesekvaliteten i
hele oppbevaringsperioden, jf. utvalgets forslag til forskrift § 13
annet ledd.
Den såkalte løsbladforskriften av 16. desember 1992, som det
henvises til i hvitvaskingsforskriften § 15 femte ledd, ble opphevet
allerede i 1999, men kunne i medhold av overgangsregler benyttes
ut 2006. Løsbladforskriften §§ 5-3 og 5-4 må anses avløst av bokføringsforskriften
§ 7-2, hvoretter det stilles krav til sikkerhetskopi ved oppbevaring
av elektronisk materiale. Utvalget foreslår at det stilles tilsvarende
krav til oppbevaring etter hvitvaskingsregelverket, jf. utvalgets
forslag til forskrift § 13 tredje ledd.
Kravet etter direktivet artikkel 30 om at dokumenter må være
"admissible in court proceedings" krever ikke særskilt gjennomføring
i norsk rett, på bakgrunn av prinsippet om fri bevisføring under
rettergang.
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og forslag
vedrørende oppbevaring av dokumenter og opplysninger til bruk ved
eventuell etterforskning og analyse av mulig hvitvasking eller
terrorfinansiering. Det vises til lovforslaget § 22.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ny hvitvaskingslov § 22.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag vedrørende kontroll-
og kommunikasjonsrutiner med enkelte justeringer. Det foreslås at
bestemmelsen om at rapporteringspliktige skal påse at kontroll-
og kommunikasjonsrutiner er kjent for filialer og datterselskaper
etablert i stater utenfor EØS flyttes til egen bestemmelse om slike
filialer og datterselskaper i lovforslaget § 26.
Det understrekes at forhandlere er i en spesiell situasjon ved
at de kun omfattes av loven når de utfører kontanttransaksjoner
over 40 000 kroner, men de vil i disse tilfellene omfattes fullt
ut. Forhandlere av gjenstander er en svært uensartet gruppe og krav
til kontroll- og kommunikasjonsrutiner må tilpasses den enkelte
forhandlers virksomhet. Sentrale deler av lovforslaget omhandler
rapporteringspliktiges plikter der det foreligger etablerte kundeforhold.
Dette vil i utgangspunktet ikke være aktuelt for forhandlere, i og
med at de normalt kun utfører enkeltstående transaksjoner. Kravet
til kontroll- og kommunikasjonsrutiner må tilpasses dette. For den
"typiske" forhandler forventes det at foretaket minst har rutiner
med hensyn til hvordan man skal håndtere situasjoner med kontantsalg
dersom slike situasjoner oppstår. Rutiner og opplæring må minst
omfatte bestemmelsene om plikt til å bekrefte identiteten ved legitimasjon
og rapportering av mistenkelige transaksjoner til Økokrim.
Det vises til lovforslaget § 23.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
regelen om at finansinstitusjoner skal ha elektroniske overvåkningssystemer.
Departementet slutter seg også til forslaget om at departementet
har adgang til i forskrift å pålegge andre rapporteringspliktige
å etablere elektroniske overvåkningssystemer. Det vises til lovforslaget
§ 24.
Utvalget foreslår at det innføres plikt for rapporteringspliktige
som nevnt i lovforslaget § 4 første ledd å ha systemer som muliggjør
raske og fullstendige svar på forespørsler fra Økokrim eller tilsynsmyndighet
om hvorvidt de har eller i løpet av de siste fem år har hatt kundeforhold
til konkrete personer og om kundeforholdets art, jf. utvalgets lovforslag
§ 24. Med tilsynsmyndighet menes her den myndighet som fører tilsyn
med den rapporteringspliktiges etterlevelse av hvitvaskingsregelverket,
noe som i de fleste tilfeller vil være Kredittilsynet.
Utvalget legger til grunn at rapporteringspliktige vil ha stor
frihet ved valg av løsninger for etablering av systemer som nevnt
ovenfor. Det sentrale vil være at den rapporteringspliktige raskt
kan fremskaffe den nødvendige informasjon om de aktuelle personer.
Utvalget antar at den mest praktiske løsning normalt vil være søkbare,
elektroniske databaser over kundeforhold. Slike elektroniske databaser
anvendes allerede av en rekke rapporteringspliktige.
Departementet slutter seg til uvalgets forslag om systemer for
oversikt over kundeforhold. Det vises til lovforslaget § 25.
Departementet slutter seg til uvalgets forslag om plikt for finansinstitusjoner
og andre rapporteringspliktige som nevnt i forslaget § 4 første
ledd til å påse at filialer og datterselskaper etablert i stater
utenfor EØS anvender tilsvarende tiltak for kundekontroll, løpende
oppfølging og oppbevaring. Det foreslås i tillegg at rapporteringspliktige
skal påse at filialer og datterselskaper etablert i stater utenfor
EØS er kjent med kontroll- og kommunikasjonsrutiner som beskrevet
i lovforslaget § 23. Utvalget foreslo tilsvarende bestemmelse i
utvalgets lovforslag § 22.
Det vises til lovforslaget § 26.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ny hvitvaskingslov §§ 23, 24, 25 og 26.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at norsk
rett er i samsvar med direktivforpliktelsene for rapporteringspliktige
som er underlagt tilsyn av Kredittilsynet eller Tilsynsrådet for
Advokatvirksomhet. For rapporteringspliktige som ikke er underlagt
slikt tilsyn (forhandlere av gjenstander og tilbydere av virksomhetstjenester)
mener departementet, i samsvar med utvalget, at det i samråd med
bransjeorganisasjonene bør vurderes hvordan tilsynsspørsmålet mest
hensiktsmessig kan løses. Departementet vil ta initiativ til kontakt
med aktuelle bransjeorganisasjoner for å få etablert et hensiktsmessig
tilsyn og videreutvikle god informasjon til disse rapporteringspliktige.
Det vises til lovforslaget § 27.
Departementet slutter seg til utvalgets omtale av skyldkrav,
og foreslår å sette skyldkravet i hvitvaskingsloven til grov uaktsomhet.
Det vises til lovforslaget § 28.
I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) la Justisdepartementet til grunn
at forsett er den alminnelige skyldformen i spesiallovgivningen,
og at det må begrunnes særskilt dersom uaktsomhet skal være tilstrekkelig
for straff. Justisdepartementet understreker imidlertid at
"[m]ange overtredelser av spesiallovgivningen vil være
straffverdige også når gjerningspersonen bare har vært uaktsom.
I andre tilfeller bør uaktsomhet kunne straffes fordi det er nødvendig
for at straffebudet skal ha en tilstrekkelig effektiv virkning [...]. Det
sentrale ved forslaget, slik departementet ser det, er at det leder
til en bedre gjennomtenkning av hva som bør være skyldkravet ved
utarbeidelse av nye straffebestemmelse."
Departementet mener at hvitvaskingslovens virkeområde tilsier
at grov uaktsomhet skal være straffbart. Etter departementets syn
vil grovt uaktsom overtredelse av slike bestemmelser bli ansett
som klanderverdige, samfunnsskadelige og være straffverdige. Departementet
slutter seg til utvalgets vurdering av at straffbarhet for grov
uaktsomhet kan føre til en mer effektiv håndhevelse av hvitvaskingslovgivningen.
Departementet peker blant annet på, slik også utvalget gjør, at
for lovgivning som primært retter seg mot foretak er det naturlig
å omfatte uaktsomhet i skyldkravet for på denne måten lettere å
kunne ilegge foretaksansvar. Videre peker departementet på at den
bevistvilen som erfaringsmessig kan forekomme, oftest synes å gjelde
spørsmålet om hvorvidt den nedre grensen for forsettlig opptreden
er nådd. Følgelig er det grunn til å tro at hensynet til effektive
regler i betydelig grad ivaretas ved at grensen for subjektivt straffbar
opptreden trekkes ved grov uaktsomhet.
Advokatforeningen går imot forslaget, og viser blant annet til
at reglene er skjønnsmessige og at straffbarhet for uaktsom atferd
kan lede til overrapportering. Departementet kan ikke se at dette
er et avgjørende argument mot å innføre straffbarhet for grov uaktsomhet.
Økokrim ber departementet vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig
å skille ut enkelte sentrale bestemmelser som skal være straffesanksjonerte.
Departementet er enig i at det kan være hensiktsmessig å skille
ut enkelte sentrale bestemmelser som skal være straffesanksjonerte.
Etter departementets syn er ikke bruken av generelle straffebud
for hele lover en gunstig lovgivningsteknikk bl.a. fordi det minsker
forutberegneligheten når det gjelder straffbarhet. Departementet
går derfor inn for at kun følgende bestemmelser i lovforslaget gjøres
straffbare:
§ 5 om risikobasert kundekontroll
og løpende oppfølging,
§ 6 om plikt til å foreta kundekontroll,
§ 7 om gjennomføring av kundekontroll,
§ 8 om registrering av opplysninger,
§ 15 om forsterkede kontrolltiltak,
§ 17 om undersøkelsesplikt,
§ 18 om rapporteringsplikt og
§ 22 om oppbevaring av opplysninger og dokumenter.
Disse bestemmelsene representerer de mest sentrale forpliktelsene
for de rapporteringspliktige og utløser en handleplikt. Det er derfor
naturlig å anta at disse bestemmelsene representerer de tilfellene
der det vil være praktisk å kunne reagere med straff.
Hvitvaskingslovens primære pliktsubjekter er de rapporteringspliktige.
Når det gjelder lovutkastets § 11 og § 12 legger departementet til
grunn at det er den rapporteringspliktige som er straffansvarlig
for at de straffesanksjonerte pliktbestemmelsene er overholdt. I
gjeldende hvitvaskingsloven §§ 5 og 7 er også rapporteringspliktiges
ansatte pliktsubjekter. Konsekvensen av dette er at en ansatt kan
straffes som hovedmann ved overtredelse av de aktuelle bestemmelsene.
Departementet slutter seg til utvalgets syn om at det ikke er hensiktsmessig
at ansatte gjøres til direkte pliktsubjekter i enkelte lovbestemmelser.
I den grad det er aktuelt å ilegge straff for ansatte, vil dette
kunne gjøres på grunnlag av et medvirkningsansvar. Departementet
vil imidlertid understreke at fysiske personer som er underlagt
loven i kraft av deres yrke vil kunne straffes som hovedmann selv
om de er ansatte i et foretak.
Det vises til lovforslaget § 28.
Utvalget opplyser at det ikke har foretatt en helhetlig vurdering
av bestemmelsene i hvitvaskingsloven §§ 10 og 14 og hvitvaskingsforskriften
§ 17, om Økokrims plikt til å slette opplysninger og Kontrollutvalget
for tiltak mot hvitvasking av utbytte av straffbare handlinger.
Bestemmelsene har ikke noe direkte motstykke i tredje hvitvaskingsdirektiv
eller FATFs anbefalinger.
Utvalget foreslår å endre forskriftshjemmelen i hvitvaskingsloven
§ 10 for å kunne tilpasse forskriften til den reelle arbeidsfordelingen
mellom Økokrim og politidistriktene. For øvrig foreslås bestemmelsen videreført
uendret, jf. utvalgets lovforslag § 28.
Utvalget foreslår å forkorte kontrollutvalgets navn til "kontrollutvalget
for tiltak mot hvitvasking". For øvrig foreslås gjeldende § 14 videreført
i utvalgets lovforslag § 30.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til videreføring
av hvitvaskingsloven §§ 10 og 14. Hvitvaskingsloven § 10 om Økokrims
håndtering av opplysninger videreføres i lovforslaget § 29. Hvitvaskingsloven
§ 14 om kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking videreføres
i lovforslaget § 31.
Utvalget skriver følgende om forskriftshjemler:
"Hvitvaskingsloven § 18 lyder:
"Departementet
kan i forskrift fastsette:
1. regler
til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i loven,
2. unntak fra enkelte eller flere av bestemmelsene i loven
for visse rapporteringspliktige,
3. regler om hvilke opplysninger om avsender som skal følge
en transaksjon i betalingskjeden
4. særskilte regler om rapportering av transaksjoner med
eller for personer eller foretak som har tilknytning til land eller
områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende tiltak mot hvitvasking av
utbytte eller finansiering av terrorisme,
5. forbud eller restriksjoner når det gjelder adgangen til
å etablere forretningsforhold til eller foreta transaksjoner med
personer eller foretak som har tilknytning til land eller områder
som ikke har gjennomført tilfredsstillende tiltak mot hvitvasking
av utbytte eller finansiering av terrorisme."
Utvalget
anser den generelle hjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr. 1 som
overflødig ved siden av de særskilte forskriftshjemler som gis løpende
i lovforslaget, og foreslår at hjemmelen ikke videreføres.
Lovforslaget
§ 4 femte ledd første punktum viderefører hjemmelen i hvitvaskingsloven
§ 18 nr. 2.
Hjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr.
3 foreslås skilt ut som egen bestemmelse og utvidet med tillegget
"samt regler om betalingsformidleres opplysnings- og kontrollplikter
i forbindelse med slike transaksjoner", jf. punkt 9 og utvalgets
lovforslag § 31. Utvidelsen er nødvendig for å gjennomføre Europaparlaments-
og rådsforordning (EF) nr. 1781/2006 om opplysninger om betaleren
som skal følge med pengeoverføringer. Forordningen bygger på FATFs
spesialanbefaling VII (SR VII). SR VII fastslår at virksomheter
som driver betalingsformidling skal sikre at opplysninger som er
egnet til å identifisere avsenderen følger med betalingen. Et sentralt formål
med anbefalingen er å hindre at terrorister og andre kriminelle
kan benytte det finansielle system til å overføre midler.
Hjemlene
i hvitvaskingsloven § 18 nr. 4 og 5 har sin bakgrunn i FATFs arbeid
med å identifisere land og territorier som ikke samarbeider i kampen
mot hvitvasking (såkalte Non Cooperative Countries and Territories,
NCCT). Arbeidet ble påbegynt i 1999. Et sentralt element i NCCT-prosessen
var offentliggjøring av land og territorier som ikke ble ansett
som samarbeidsvillige. Dersom FATF mente det aktuelle landet ikke
viste fremgang, kunne hvert medlemsland i FATF iverksette nærmere
definerte mottiltak mot landet, for eksempel skjerpede rapporteringskrav.
NCCT-prosessen i FATF er nå avsluttet. Det kan imidlertid ikke utelukkes
at det på et senere tidspunkt iverksettes lignende prosesser. På
denne bakgrunn foreslår utvalget at forskriftshjemlene i hvitvaskingsloven
§ 18 nr. 4 og 5 videreføres, med visse språklige endringer, jf.
utvalgets lovforsalg § 32."
Departementet slutter seg til uvalgets forslag om at departementet
i forskrift kan fastsette regler om opplysninger som skal følge
en transaksjon i betalingskjeden og om personer eller foretak med
tilknytning til land eller områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende
tiltak. Det vises til lovforslaget §§ 32 og 33.
Utvalget har i utredningen punkt 8.5 tatt opp om det er hensiktsmessig
å innføre unntak fra taushetsplikt for å sikre at Økokrim i større
grad gis tilgang til opplysninger av betydning for analyse av mistenkelige
transaksjoner. Utvalget uttaler at det kan være hensiktsmessig at
Økokrim gis hjemmel til å innhente nødvendig informasjon uavhengig
av spesiallovgivningens taushetspliktregler.
Økokrims behov for opplysninger må slik utvalget vurderer det,
veies opp mot personvernhensyn. En bestemmelse som gjør unntak fra
taushetspliktbestemmelsene, vil innebære at muligheten for å spre opplysninger
mellom kontrollorganer øker merkbart. Utvalget anser ut fra dette
at et unntak fra regler om taushetsplikt fordrer en grundig vurdering,
som utvalget ikke anser seg egnet til å foreta.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering, og foreslår
ikke unntak fra taushetsplikt for å sikre at Økokrim i større grad
gis tilgang til opplysninger av betydning for analyse av mistenkelige
transaksjoner.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ny hvitvaskingslov §§ 27, 28, 29, 31, 32, 33 og 35.
Komiteen viser til punkt 2.2 ovenfor når det gjelder
myndighetenes ansvar for å utvikle regelverket videre ved behov.
Departementets lovforslag er i hovedsak i samsvar med utvalgets
forslag og departementet deler i hovedsak utvalgets vurdering av
økonomiske og administrative konsekvenser så langt det er samsvar mellom
forslagene.
På enkelte punkter innebærer departementets forslag et avvik
fra utvalgets forslag. Departementet foreslår, i motsetning til
utvalget, å videreføre gjeldende rett når det gjelder forhandlere
av gjenstander og når disse er forpliktet til å utføre kundekontroll,
jf. lovforslaget § 6. Departementets forslag viderefører på dette
punkt gjeldende rett og vil følgelig ikke ha økonomiske og administrative
konsekvenser.
De foreslåtte kravene til risikobasert kundekontroll vil medføre
til dels omfattende økonomiske og administrative konsekvenser for
banker og andre rapporteringspliktige. Disse begrenses noe av adgangen til
forenklet kundekontroll i enkelte tilfeller. Adgangen til å opprette
kundeforhold uten at kunden møter fysisk for å legitimere seg, legger
til rette for reduserte kostnader. Innføring av rapporteringsplikt
for tilbydere av virksomhetstjenester, gjør at disse vil få kostnader
med å tilpasse seg lovens krav. Forslaget om at pensjonskasser ikke
lenger skal være rapporteringspliktige, kan redusere kostnadene
for disse.
De nye kravene vil medføre noe økt behov for ressursinnsats til
tilsyn med kravene etter hvitvaskingsloven i Kredittilsynet og Tilsynsrådet
for advokatvirksomhet. Det er en viss mulighet for at et slikt merbehov
vil kreve tilleggsbevilgninger, som i så fall må fremmes i den ordinære
budsjettprosessen.
Risikobasert kundekontroll kan medføre økt rapportering av mistenkelige
transaksjoner til Økokrim, men denne effekten er usikker. I så fall
vil det medføre et visst behov for økte ressurser til håndtering
av meldingene i Økokrim. Det er en viss mulighet for at dette kan
medføre behov for tilleggsbevilgninger, som i så fall må fremmes
i den ordinære budsjettprosessen. Kostnadene og tilpasningsbehovet
hos de rapporteringspliktige foretakene må antas å medføre en forventning
om økte ressurser til oppfølging i politiet av rapporter om mistenkelige
transaksjoner. Det må vurderes i den ordinære budsjettprosessen
i hvilken grad en bør ta hensyn til en slik forventning ved å prioritere
ressurser til oppfølging i politiet og mer generelt til etterforskning
og påtale i saker om økonomisk kriminalitet.
Komiteen tar Regjeringens redegjørelse
for de økonomiske og administrative konsekvenser til orientering.
Komiteen viser til at Regjerningens kartlegging
av de administrative byrdene tyder på at hvitvaskingsreglene kostet
de rapporteringspliktige mer enn 160 mill. kroner i 2006. Det fremgår
av proposisjonen at forslagene "vil medføre til dels omfattende økonomiske
og administrative konsekvenser", slik at disse byrdene vil øke.
Som nevnt i punkt 2.2 er hvitvaskingsregelverket komplisert, og
det er antagelig små og mellomstore bedrifter som først og fremst kan
ha problemer med å skaffe seg full oversikt over regelverket. Komiteen mener
at myndighetene har et ansvar for å veilede alle grupper av rapporteringspliktige
om bruken av reglene. På den måten kan det legges til rette for
slike tiltak som er nevnt i § 23.
Komiteen mener også at myndighetene må tilstrebe
at de økonomiske og administrative konsekvensene av hvitvaskingsreglene
ikke blir mer omfattende enn nødvendig.
Proposisjonens kapittel 10 inneholder merknader til de enkelte
bestemmelser i Regjeringens forslag. Det vises til proposisjonen.
Komiteen tar merknadene til de enkelte
bestemmelsene i proposisjonens kapittel 10 til orientering.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
I lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv. (hvitvaskingsloven)
skal § 20 tredje ledd lyde:
Rapporteringspliktige som inngår i et finanskonsern, kan uten
hinder av taushetsplikt utveksle valg av kundekontrollnivå i henhold
til § 5 med andre rapporteringspliktige foretak i samme finanskonsern. Utlevering
internt i finanskonsern av opplysninger og dokumenter som er nødvendige
for at den rapporteringspliktige skal kunne oppfylle sine plikter
etter § 5 annet ledd, medfører ikke brudd på lovmessig taushetsplikt.
Kunden må informeres om at personopplysninger som nevnt i første
og annet punktum utleveres.
Komiteen viser til proposisjonen og
til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv. (hvitvaskingsloven)
Kapittel 1. Innledende bestemmelser
§ 1 Lovens formål
Lovens formål er å forebygge og avdekke transaksjoner med
tilknytning til utbytte av straffbare handlinger eller med tilknytning
til terrorhandlinger.
§ 2 Definisjoner
I denne lov forstås med:
1. rapporteringspliktige: personer som nevnt i § 4,
2. transaksjon: enhver overføring, formidling, ombytting
eller plassering av formuesgoder,
3. reelle rettighetshavere: fysiske personer som i siste
instans eier eller kontrollerer en kunde eller som en transaksjon
gjennomføres på vegne av. En fysisk person skal i alle tilfelle
regnes som reell rettighetshaver dersom vedkommende:
a) direkte eller indirekte eier eller kontrollerer
mer enn 25 prosent av eierandelene eller stemmene i et selskap,
unntatt selskap som har finansielle instrumenter opptatt til notering
på et regulert marked i EØS-stat eller er underlagt informasjonsplikt
tilsvarende det som gjelder ved notering på et regulert marked i
EØS-stat,
b) utøver kontroll over ledelsen av en juridisk person på
annen måte enn nevnt i bokstav a,
c) ifølge vedtekter eller på annet grunnlag skal motta 25
prosent eller mer av formuesgodene i en stiftelse, et fond eller
en tilsvarende juridisk person eller formuesmasse,
d) har hovedinteressen av opprettelsen eller forvaltningen
av en stiftelse, et fond eller en tilsvarende juridisk person eller
formuesmasse, eller
e) utøver kontroll over mer enn 25 prosent av formuesgodene
i en stiftelse, et fond eller en lignende juridisk person eller
formuesmasse.
4. tilbydere av virksomhetstjenester: fysiske og
juridiske personer som tilbyr en eller flere av følgende tjenester:
a) oppretter selskaper og andre juridiske personer,
b) opptrer som tillitsvalgte eller ledende ansatte i selskap,
deltaker i ansvarlig selskap eller kommandittselskap, eller lignende
posisjoner i andre typer juridiske personer,
c) besørger forretningsadresser, administrative adresser
eller postadresser og dertil knyttede tjenester for juridiske personer,
d) administrerer eller forvalter fond eller tilsvarende formuesmasser,
e) opptrer som aksjeeiere for tredjeperson, med mindre denne
er et selskap som har finansielle instrumenter opptatt til notering
på et regulert marked i EØS-stat eller er underlagt informasjonsplikt
tilsvarende det som gjelder ved notering på et regulert marked i
EØS-stat, eller
f) sørger for at andre personer opptrer i posisjoner som
nevnt i bokstav b, d og e.
§ 3 Geografisk virkeområde
Loven gjelder for rapporteringspliktige som er etablert
i Norge, herunder filialer av utenlandske foretak.
Loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen. Departementet
kan i forskrift fastsette at deler av loven ikke skal gjelde på
Svalbard og Jan Mayen og fastsette særlige regler for disse områdene
for fremme av lovens formål.
§ 4 Rapporteringspliktige
Loven gjelder for følgende juridiske personer:
1. finansinstitusjoner,
2. Norges Bank,
3. e-pengeforetak,
4. foretak som driver virksomhet som består i overføring
av penger eller pengefordringer,
5. verdipapirforetak,
6. forvaltningsselskaper for verdipapirfond,
7. forsikringsselskaper,
8. foretak som driver forsikringsformidling som ikke er
gjenforsikringsmegling,
9. postoperatører ved formidling av verdisendinger,
10. verdipapirregistre, og
11. foretak som driver depotvirksomhet.
Loven gjelder også for følgende juridiske og fysiske personer
i utøvelsen av deres yrke:
1. statsautoriserte og registrerte revisorer,
2. autoriserte regnskapsførere,
3. advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter
selvstendig juridisk bistand, når de bistår eller opptrer på vegne
av klienter ved planlegging eller utføring av finansielle transaksjoner
eller transaksjoner som gjelder fast eiendom eller gjenstander med
verdi over 40 000 kroner,
4. eiendomsmeglere og boligbyggelag når det drives eiendomsmegling,
5. foretak som mot vederlag tilbyr tilsvarende tjenester
som nevnt i nr. 1 til 4,
6. tilbydere av virksomhetstjenester, og
7. forhandlere av gjenstander, herunder auksjonsforretninger,
kommisjonærer og lignende, ved transaksjoner i kontanter på 40 000
norske kroner eller mer eller et tilsvarende beløp i utenlandsk valuta.
Loven gjelder også for foretak og personer som utfører
tjenester på vegne av eller for personer som nevnt i første og annet
ledd.
Når advokater opptrer som bostyrere, gjelder bestemmelsene
i §§ 17, 18, 20, 21, 27 og 28.
Departementet kan i forskrift fastsette unntak fra enkelte
eller flere av bestemmelsene i loven for visse rapporteringspliktige.
Departementet kan i forskrift la enkelte eller flere av bestemmelsene
i loven få anvendelse for forhandlere av gjenstander ved transaksjoner
over bestemte beløpsgrenser ved bruk av nærmere angitte typer betalingsmiddel.
Departementet kan i forskrift fastsette regler som nærmere
angir hvem som er omfattet av § 4 første og annet ledd og regler
som gir loven anvendelse for foretak som driver spillvirksomhet,
inkassoforetak, pensjonskasser og formidlere av andeler i ansvarlige selskaper
og kommandittselskaper.
Kapittel 2. Kundekontroll og løpende oppfølging
§ 5 Risikobasert kundekontroll og løpende
oppfølging
Rapporteringspliktige skal foreta kundekontroll etter §§
6 til 13 og løpende oppfølging etter § 14. Kundekontroll og løpende
oppfølging skal foretas på grunnlag av en vurdering av risiko for
transaksjoner med tilknytning til utbytte av straffbare handlinger eller
forhold som rammes av straffeloven §§ 147 a, 147 b eller 147 c,
der risikoen vurderes ut fra type kunde, kundeforhold, produkt eller
transaksjon.
Rapporteringspliktige skal kunne påvise at omfanget av
utførte tiltak er tilpasset den aktuelle risiko.
§ 6 Plikt til å foreta kundekontroll
Rapporteringspliktige skal foreta kundekontroll ved
1. etablering av kundeforhold,
2. transaksjon som gjelder 100 000 norske kroner eller mer,
for kunde som den rapporteringspliktige ikke har et etablert kundeforhold
til,
3. mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte
av straffbar handling eller forhold som rammes av straffeloven §§
147 a, 147 b eller 147 c, eller
4. tvil om hvorvidt tidligere innhentede opplysninger om
kunden er korrekte eller tilstrekkelige.
Beløpsgrensene i første ledd nr. 2 beregnes samlet for
transaksjoner som gjennomføres i flere operasjoner som ser ut til
å kunne ha sammenheng med hverandre. Dersom beløpet ikke er kjent
når transaksjonen gjennomføres, skal kundekontrollen foretas så snart
den rapporteringspliktige blir kjent med at beløpsgrensen er oversteget.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om når kundeforhold skal anses etablert.
§ 7 Gjennomføring av kundekontroll
Kundekontroll som nevnt i § 6 skal omfatte
1. registrering av opplysninger som nevnt i § 8,
2. bekreftelse av kundens identitet på grunnlag av gyldig
legitimasjon,
3. bekreftelse av identiteten til reelle rettighetshavere
på grunnlag av egnede tiltak, og
4. innhenting av opplysninger om kundeforholdets formål
og tilsiktede art.
Dersom kunden er en juridisk person, skal identiteten til
den som handler på vegne av kunden bekreftes på grunnlag av gyldig
legitimasjon. Videre skal det dokumenteres, ved firmaattest, stiftelsesdokument,
skriftlig fullmakt eller lignende, at vedkommende er berettiget
til å representere kunden utad.
Dersom andre enn kunden er gitt disposisjonsrett over en
konto eller et depot, eller er gitt rett til å gjennomføre transaksjonen,
skal vedkommendes identitet bekreftes på grunnlag av gyldig legitimasjon.
Dersom bekreftelse av en fysisk persons identitet skal
skje på grunnlag av fysisk legitimasjon uten vedkommendes personlige
fremmøte, skal det fremlegges ytterligere dokumentasjon som bekrefter
vedkommendes identitet.
Bekreftelse av fysiske personers identitet etter første
ledd nr. 2, annet ledd og tredje ledd kan foretas på annet grunnlag
enn gyldig legitimasjon dersom den rapporteringspliktige er sikker
på vedkommendes identitet.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om gjennomføring av kundekontroll, herunder hva som anses som gyldig
legitimasjon.
§ 8 Registrering av opplysninger
Rapporteringspliktige skal registrere følgende opplysninger
om kunder:
1. fullt navn eller foretaksnavn,
2. fødselsnummer, organisasjonsnummer, D-nummer eller, dersom
kunden ikke har slikt nummer, annen entydig identitetskode,
3. fast adresse, og
4. referanse til legitimasjon som er brukt for å bekrefte
kundens identitet.
Plikten til å registrere kundens faste adresse etter første
ledd nr. 3 gjelder ikke dersom folkeregisteret har vedtatt at kundens
adresse skal være fortrolig eller strengt fortrolig.
For fysiske personer som ikke har fått tildelt norsk fødselsnummer
eller D-nummer, skal det registreres fødselsdato, fødested, kjønn
og statsborgerskap. Dersom den rapporteringspliktige er kjent med at
kunden har to statsborgerskap, skal dette registreres.
For juridiske personer som ikke er registrert i offentlig
register, skal det i tillegg registreres opplysninger om organisasjonsform,
stiftelsestidspunkt samt daglig leder, forretningsfører, innehaver
eller tilsvarende kontaktperson. Dersom kontaktperson er en juridisk
person, skal det også oppgis en fysisk person som kontaktperson
og registreres opplysninger som nevnt i første ledd om vedkommende.
Rapporteringspliktige skal registrere opplysninger som
entydig identifiserer reelle rettighetshavere.
§ 9 Tidspunkt for kundekontroll
Kundekontroll skal gjennomføres før etablering av kundeforhold
eller utføring av transaksjon.
Fra første ledd gjelder følgende unntak:
1. Bekreftelse av identiteten til kunder og reelle
rettighetshavere skal kunne foretas under etablering av kundeforhold,
dersom etableringen av kundeforholdet er nødvendig for ikke å hindre
den alminnelige forretningsdrift og det er liten risiko for transaksjoner
med tilknytning til en straffbar handling eller forhold som rammes
av straffeloven §§ 147 a, 147 b eller 147 c.
2. Bekreftelse av identiteten til den begunstigede etter
en livsforsikringspolise kan foretas etter tegning av polisen, forutsatt
at bekreftelse av identiteten foretas før utbetalingstidspunktet
eller det tidspunkt den begunstigede utøver sine rettigheter etter
polisen.
3. Bekreftelse av identiteten til kunden og reelle rettighetshavere
kan foretas etter åpning av bankkonto, forutsatt at det finnes foranstaltninger
som sikrer at transaksjoner knyttet til kontoen ikke kan utføres
av kunden eller på dennes vegne før bekreftelse av identiteten er
foretatt.
§ 10 Følger av at kundekontroll ikke kan
gjennomføres
Dersom kundekontroll ikke kan gjennomføres, skal rapporteringspliktige
ikke etablere kundeforhold eller utføre transaksjonen. Et etablert
kundeforhold skal avvikles hvis fortsettelse av kundeforholdet medfører
risiko for transaksjoner med tilknytning til utbytte av straffbare
handlinger eller forhold som rammes av straffeloven §§ 147 a, 147
b eller 147 c.
Første ledd gjelder ikke når advokater og andre som ervervsmessig
eller stadig yter selvstendig juridisk bistand er i ferd med å fastslå
en klients rettsstilling eller bistår klienten i forbindelse med
rettergang.
§ 11 Kundekontroll utført av tredjeparter
For gjennomføring av kundekontrolltiltak som nevnt i §
7 nr. 2 til 4 kan rapporteringspliktige legge til grunn tiltak som
er utført av følgende tredjeparter:
1. finansinstitusjoner,
2. verdipapirforetak,
3. forvaltningsselskaper for verdipapirfond,
4. forsikringsselskaper,
5. foretak som driver forsikringsformidling som ikke er
gjenforsikringsmegling,
6. verdipapirregistre,
7. statsautoriserte og registrerte revisorer,
8. autoriserte regnskapsførere,
9. advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter
selvstendig juridisk bistand, når de bistår eller opptrer på vegne
av klienter ved planlegging eller utføring av finansielle transaksjoner,
transaksjoner som gjelder fast eiendom eller transaksjoner som gjelder
gjenstander med verdi over 40 000 kroner,
10. eiendomsmeglere og boligbyggelag når det drives eiendomsmegling,
eller
11. tilsvarende juridiske og fysiske personer som nevnt
i nr. 1 til 4 og 6 til 10 fra annen stat, såfremt disse er underlagt
lovmessig registreringsplikt og regler om kundekontroll, oppbevaring
og tilsyn som svarer til reglene i denne lov.
Adgangen til å legge til grunn kundekontrolltiltak utført
av tredjeparter i medhold av første ledd, medfører ikke unntak fra
den rapporteringspliktiges
1. plikt til å registrere opplysninger som nevnt
i § 8 og oppbevare opplysninger og dokumenter som nevnt i § 22,
eller
2. ansvar for at kundekontroll gjennomføres i samsvar med
denne lov og forskrifter gitt med hjemmel i denne lov.
Rapporteringspliktige kan legge til grunn kundekontroll
foretatt av tredjeparter som ikke er etablert i Norge, selv om bekreftelse
av kundens identitet, jf. § 7 første ledd nr. 2, er foretatt på
annet grunnlag enn gyldig legitimasjon.
Tredjepart skal stille de opplysninger vedkommende har
samlet inn for gjennomføring av tiltak som nevnt i § 7 nr. 2 til
4, til rådighet for den rapporteringspliktige som kunden henvises
til. Tredjepart skal etter anmodning, omgående videresende kopier av
identifikasjons- og kontrollopplysninger og annen relevant dokumentasjon
om kundens eller den reelle rettighetshavers identitet, til den
rapporteringspliktige. Utlevering av opplysninger og dokumenter
som er nødvendige for at den rapporteringspliktige skal kunne oppfylle
sine plikter etter §§ 5 annet ledd, 8 eller 22, medfører ikke brudd
på lovmessig taushetsplikt når kunden informeres om at opplysningene
utleveres.
Departementet kan i forskrift fastsette unntak fra adgangen
til å legge til grunn kundekontroll utført av tredjeparter.
§ 12 Utkontraktering av gjennomføring av
kundekontroll
Rapporteringspliktige kan inngå skriftlige avtaler med
oppdragstakere om utkontraktering av gjennomføring av kundekontroll.
Følgende juridiske og fysiske personer kan fungere som
oppdragstakere etter første ledd:
1. rapporteringspliktige, med unntak av tilbydere
av virksomhetstjenester som nevnt i § 4 annet ledd nr. 6 og forhandlere
av gjenstander som nevnt i § 4 annet ledd nr. 7, og
2. postoperatører med konsesjon.
Den rapporteringspliktige har ansvar for at kundekontroll
gjennomføres i samsvar med gjeldende lov og forskrifter og at det
etableres forsvarlige rutiner og treffes nødvendige tiltak etter
§ 23.
Utlevering av opplysninger og dokumenter, som oppdragstaker
har innhentet på grunnlag av utkontraktering av gjennomføring av
kundekontroll, som er nødvendig for at den rapporteringspliktige
skal kunne oppfylle sine plikter etter §§ 5 annet ledd, 8 og 22
medfører ikke brudd på lovmessig taushetsplikt.
Departementet kan i forskrift fastsette at andre enn de
som er omfattet av annet ledd kan fungere som oppdragstakere.
§ 13 Forenklet kundekontroll
Departementet kan i forskrift fastsette unntak fra plikt
til å foreta kundekontroll etter § 6 første ledd nr. 1, 2 og 4 og
annet ledd. Rapporteringspliktige skal før anvendelse av unntak
innhente tilstrekkelige opplysninger til å fastslå at forholdet
dekkes av den aktuelle unntaksbestemmelse.
Første ledd medfører ikke unntak fra plikt til å registrere
opplysninger etter § 8 første til tredje ledd ved opprettelse av
konto.
§ 14 Løpende oppfølging
Rapporteringspliktige skal løpende følge opp eksisterende
kundeforhold, herunder påse at transaksjoner som den rapporteringspliktige
blir kjent med er i samsvar med den rapporteringspliktiges kjennskap
til kunden og dens virksomhet. Rapporteringspliktige skal oppdatere
dokumentasjon og opplysninger om kunder.
§ 15 Forsterkede kontrolltiltak
I situasjoner som etter sin art innebærer høy risiko for
transaksjoner med tilknytning til utbytte av straffbare handlinger
eller forhold som rammes av straffeloven §§ 147 a, 147 b eller 147
c, skal rapporteringspliktige ut fra en risikovurdering anvende
andre kontrolltiltak i tillegg til de tiltak som følger av §§ 5
til 14.
Rapporteringspliktige skal ha til rådighet egnede kontrolltiltak
for å fastslå om kunden er en politisk eksponert person. Rapporteringspliktige
skal, ved kundeforhold til eller transaksjoner for slike personer
1. påse at beslutningstaker innhenter samtykke fra overordnet
før etablering av kundeforhold,
2. treffe egnede tiltak for å fastslå opprinnelsen til kundens
formue og den kapital som inngår i kundeforholdet eller transaksjonen,
og
3. føre forsterket løpende oppfølging med kundeforholdet.
Med politisk eksponert person som nevnt i annet ledd menes
fysisk person som
1. innehar eller i løpet av det siste året har innehatt høytstående
offentlig verv eller stilling i en annen stat enn Norge,
2. er nært familiemedlem til person som nevnt i nr. 1, eller
3. er kjent medarbeider til person som nevnt i nr. 1.
Rapporteringspliktige skal vie særlig oppmerksomhet til
produkter og transaksjoner som fremmer anonymitet, og om nødvendig
iverksette tiltak for å forebygge transaksjoner med tilknytning
til utbytte av straffbare handlinger eller forhold som rammes av straffeloven
§§ 147 a, 147 b eller 147 c.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om hvilke situasjoner som skal omfattes av første ledd og hvilke
kontrolltiltak som i slike tilfeller skal anvendes. Departementet
kan i forskrift fastsette nærmere regler om hvem som skal anses
som politisk eksponerte personer.
§ 16 Korrespondentbankforbindelser
Ved bruk av en institusjon fra stat utenfor EØS som korrespondentbank,
skal kredittinstitusjoner
1. innhente tilstrekkelige opplysninger om korrespondentinstitusjonen
til fullt ut å forstå arten av dens virksomhet og på grunnlag av
offentlig tilgjengelige opplysninger fastslå institusjonens omdømme
og tilsynets kvalitet,
2. vurdere korrespondentinstitusjonens kontrolltiltak for
forebyggelse og bekjempelse av handlinger som beskrevet i straffeloven
§§ 317 og 147 b,
3. påse at beslutningstaker innhenter samtykke fra overordnet
før etablering av nye korrespondentbankforbindelser,
4. dokumentere den enkelte institusjons ansvar, og
5. i forbindelse med oppgjørskonti, forsikre seg om at korrespondentinstitusjonen
a) har verifisert identiteten til, og fører løpende
oppfølging av, kunder som har direkte adgang til konti hos kredittinstitusjonen,
og
b) på anmodning kan fremlegge relevante opplysninger fra
kundekontrollen til kredittinstitusjonen.
Kredittinstitusjoner skal ikke inngå eller opprettholde
korrespondentbankforbindelse til tomme bankselskaper. Kredittinstitusjoner
skal treffe egnede tiltak for å sikre at de ikke inngår eller opprettholder korrespondentbankforbindelser
med kredittinstitusjoner som er kjent for å tillate at deres konti
brukes av tomme bankselskaper.
Med tomt bankselskap som nevnt i annet ledd menes en kredittinstitusjon
som er opprettet i en stat der institusjonen ikke er fysisk til
stede med en reell ledelse og administrasjon, og som ikke er tilknyttet
et regulert finanskonsern.
Kapittel 3. Undersøkelse og rapportering
§ 17 Undersøkelsesplikt
Dersom rapporteringspliktige har mistanke om at en transaksjon
har tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller forhold
som rammes av straffeloven §§ 147 a, 147 b eller 147 c, skal det
foretas nærmere undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet mistanken.
Rapporteringspliktige skal skriftlig eller elektronisk
registrere resultatene av undersøkelsene.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om undersøkelsesplikt.
§ 18 Rapporteringsplikt
Dersom undersøkelser som nevnt i § 17 ikke avkrefter mistanken,
skal den rapporteringspliktige av eget tiltak oversende opplysninger
til Økokrim om den aktuelle transaksjonen og om de forhold som har medført
mistanke. Den rapporteringspliktige skal på forespørsel gi Økokrim
alle nødvendige opplysninger om transaksjonen og mistanken.
Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter
rettshjelpvirksomhet har ikke plikt til å rapportere om forhold
som de har fått kjennskap til gjennom arbeidet med å fastslå klientens
rettsstilling, eller om forhold som de har fått kjennskap til før,
under eller etter en rettssak, når de forhold opplysningene omhandler
har direkte tilknytning til rettstvisten. Tilsvarende gjelder for
revisorer og andre rapporteringspliktige når de bistår advokater
eller andre som ervervsmessig eller stadig yter rettshjelpvirksomhet
i arbeid som nevnt i første punktum.
Departementet kan i forskrift pålegge rapporteringspliktige
å overføre opplysninger til Økokrim elektronisk. Departementet kan
i forskrift fastsette nærmere regler om rapporteringsplikten.
§ 19 Gjennomføring av mistenkelige transaksjoner
Rapporteringspliktige skal ikke gjennomføre transaksjoner
som medfører rapporteringsplikt som nevnt i § 18 før Økokrim er
underrettet. Økokrim kan i særlige tilfeller gi pålegg om ikke å
gjennomføre transaksjoner.
En transaksjon kan likevel gjennomføres før opplysninger
er oversendt Økokrim, dersom unnlatelse av å gjennomføre transaksjonen
kan vanskeliggjøre Økokrims undersøkelser eller eventuell etterforskning
eller det ikke er mulig å la være å gjennomføre transaksjonen. Opplysninger
skal i så fall oversendes Økokrim umiddelbart etter at transaksjonen
er gjennomført.
§ 20 Forholdet til taushetsplikt
Meddelelse av opplysninger til Økokrim i god tro etter
§ 18 medfører ikke brudd på taushetsplikt og gir ikke grunnlag for
erstatningsansvar eller straffansvar.
Finansinstitusjoner og forsikringsselskaper kan uten hinder
av taushetsplikt utveksle nødvendige kundeopplysninger seg imellom
når det anses nødvendig som ledd i undersøkelser som nevnt i § 17.
§ 21 Forbud mot å avsløre undersøkelser,
rapportering eller etterforskning
Kunder eller tredjepersoner skal ikke gjøres kjent med
at det foretas undersøkelser som nevnt i § 17, at det er gitt opplysninger
som nevnt i § 18 eller at det er iverksatt etterforskning.
Første ledd er ikke til hinder for utveksling av opplysninger
som nevnt i § 20 annet ledd.
Første ledd er ikke til hinder for at rapporteringspliktige
som nevnt i § 4 annet ledd nr. 1 til 3 forsøker å få en klient til
å avstå fra å begå en ulovlig handling.
Departementet kan i forskrift fastsette unntak fra første
ledd.
Kapittel 4. Oppbevaring
§ 22 Oppbevaring av opplysninger og dokumenter
Rapporteringspliktige skal oppbevare kopier av dokumenter
benyttet i forbindelse med kundekontroll som nevnt i § 7, samt registrerte
opplysninger som nevnt i § 8, i fem år etter at kundeforholdet er
avsluttet eller transaksjonen er gjennomført, med mindre lengre
frister følger av annen lov eller forskrift. Dersom det er benyttet
kvalifisert sertifikat, skal sertifikatets identifikasjonskode og
opplysninger om sertifikatutstederens identitet oppbevares. Det
skal ved bruk av kontonummer eller på annen måte registreres en
entydig forbindelse mellom kundeforhold og registrerte opplysninger
som nevnt i § 8.
Rapporteringspliktige skal oppbevare dokumenter i tilknytning
til transaksjoner som nevnt i § 17 i minst fem år etter at transaksjonen
er gjennomført.
Dokumenter og opplysninger som nevnt i første og annet
ledd skal oppbevares på en betryggende måte, beskyttes mot uautorisert
tilgang fra uvedkommende og slettes innen ett år etter at oppbevaringsplikten
opphører. Personopplysningsloven gjelder for rapporteringspliktiges
oppbevaring av personopplysninger.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om oppbevaringsmåte og sletting av opplysninger.
Kapittel 5. Interne rutiner og systemer mv.
§ 23 Kontroll- og kommunikasjonsrutiner
Rapporteringspliktige skal ha forsvarlige interne kontroll-
og kommunikasjonsrutiner som sikrer oppfyllelse av plikter etter
denne lov.
Rutinene skal være fastsatt på øverste nivå hos den rapporteringspliktige.
Det skal utpekes en person i ledelsen som skal ha et særskilt ansvar
for å følge opp rutinene.
Rapporteringspliktige skal treffe nødvendige tiltak for
å sikre at ansatte og andre personer som utfører oppgaver på vegne
av den rapporteringspliktige
1. er kjent med de plikter som påligger den rapporteringspliktige
etter denne lov,
2. lærer å kjenne igjen transaksjoner som nevnt i § 17,
og
3. er kjent med den rapporteringspliktiges interne rutiner
for håndtering av slike transaksjoner.
§ 24 Elektroniske overvåkningssystemer
Finansinstitusjoner skal etablere elektroniske overvåkningssystemer.
Departementet kan i forskrift pålegge andre rapporteringspliktige
å etablere elektroniske overvåkningssystemer og fastsette nærmere
regler om slike systemer.
§ 25 Systemer for oversikt over kundeforhold
Rapporteringspliktige som nevnt i § 4 første ledd skal
ha systemer som muliggjør raske og fullstendige svar på forespørsler
fra Økokrim eller tilsynsmyndighet om hvorvidt de har eller i løpet
av de siste fem år har hatt kundeforhold til konkrete personer og
om kundeforholdets art.
§ 26 Filialer og datterselskaper i stater utenfor
EØS
Rapporteringspliktige som nevnt i § 4 første ledd skal
påse at filialer og datterselskaper etablert i stater utenfor EØS
1. er kjent med kontroll- og kommunikasjonsrutiner som
beskrevet i § 23, og
2. anvender tilsvarende tiltak for kundekontroll, løpende
oppfølging og oppbevaring som beskrevet i kapittel 2 og 4.
Dersom lovgivningen i vedkommende stat ikke tillater anvendelse
av tiltak som nevnt i første ledd nr. 2, skal den rapporteringspliktige
1. informere tilsynsmyndigheten om dette, og
2. iverksette andre tiltak som er egnet til å motvirke risikoen
for transaksjoner med tilknytning til utbytte av straffbare handlinger
eller forhold som beskrevet i straffeloven §§ 147 a, 147 b eller 147 c.
Kapittel 6. Avsluttende bestemmelser
§ 27 Pålegg og tvangstiltak
Tilsynsorgan kan gi den rapporteringspliktige pålegg om
at forhold i strid med denne lov eller bestemmelser gitt i medhold
av loven, skal opphøre. Tilsynsorgan kan sette en frist for at forholdene
bringes i samsvar med pålegget.
Dersom den rapporteringspliktige ikke etterkommer pålegg
etter første ledd, kan tilsynsorgan ilegge tvangsmulkt. Tvangsmulkten
kan ilegges i form av engangsmulkt eller løpende mulkt. Ilagt mulkt
er tvangsgrunnlag for utlegg.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om fastsettelse av tvangsmulkt, herunder mulktens størrelse.
§ 28 Straff
Med bøter straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt
overtrer eller medvirker til overtredelse av denne lovs §§ 5, 6,
7, 8, 15, 17, 18 eller 22, eller forskrifter gitt i medhold av disse
bestemmelsene.
Ved særlig skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil
1 år anvendes.
§ 29 Økokrims håndtering av opplysninger
Opplysninger som Økokrim mottar etter § 18 skal slettes
senest fem år etter at opplysningene ble registrert, med mindre
det i dette tidsrommet er registrert nye opplysninger eller det
er foretatt etterforsknings- eller rettergangsskritt mot den registrerte.
Dersom Økokrims undersøkelser viser at det ikke foreligger
en straffbar handling, skal opplysningene slettes snarest mulig.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om Økokrims og politiets saksbehandling i tilknytning til mottatte
rapporter, herunder sletting av opplysninger.
§ 30 Utveksling av opplysninger for bekjempelse av terrorhandlinger
mv.
Økokrim kan gi opplysninger som Økokrim mottar etter §
18 til andre offentlige myndigheter enn politiet som har oppgaver
knyttet til forebygging av forhold som rammes av straffeloven §§
147 a, 147 b eller 147 c.
§ 31 Kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking
Kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking (Kontrollutvalget)
skal føre kontroll med:
1. Økokrims behandling av opplysninger mottatt etter
§ 18,
2. Økokrims pålegg og godkjenninger etter § 19 første ledd,
og
3. Økokrims håndtering av opplysninger etter § 29.
Kontrollutvalget skal bestå av minst tre medlemmer som
oppnevnes av Kongen. Dessuten oppnevnes ett eller flere varamedlemmer.
Lederen for utvalget skal oppfylle de krav som stilles til høyesterettsdommere.
Kontrollutvalgets medlemmer har taushetsplikt om det de får vite
i utøvelsen av sitt verv.
Økokrim skal gi Kontrollutvalget de opplysninger, dokumenter
mv. som Kontrollutvalget finner nødvendig for sin kontroll. Når
Kontrollutvalget krever det, har Økokrims tjenestemenn plikt til
å forklare seg overfor Kontrollutvalget uten hensyn til taushetsplikt.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om oppgavene og saksbehandlingen til Kontrollutvalget.
§ 32 Opplysninger som skal følge en transaksjon i
betalingskjeden mv.
Departementet kan i forskrift fastsette regler om hvilke
opplysninger om avsender som skal følge en transaksjon i betalingskjeden,
samt regler om betalingsformidleres opplysnings- og kontrollplikter
i forbindelse med slike transaksjoner.
§ 33 Personer eller foretak med tilknytning til land
eller områder som ikke har gjennomført
tilfredsstillende tiltak
Departementet kan i forskrift fastsette
1. særskilte regler om rapportering av transaksjoner med
eller for personer eller foretak som har tilknytning til land eller
områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende tiltak mot handlinger som
beskrevet i straffeloven §§ 317 og 147 b, og
2. forbud mot eller restriksjoner i rapporteringspliktiges
adgang til å etablere kundeforhold med eller foreta transaksjoner
med eller for personer eller foretak som har tilknytning til land
eller områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende tiltak mot
handlinger som beskrevet i straffeloven §§ 317 og 147 b.
Kapittel 7. Ikrafttredelse og endringer i andre
lover
§ 34 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Plikt til avvikling av kundeforhold etter § 10 første ledd
gjelder kun for kundeforhold som er etablert etter lovens ikrafttredelse.
§ 35 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer
i andre lover:
1. Lov 20. juni 2003 nr. 41 om tiltak mot hvitvasking
av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsloven) oppheves. 2. I lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet
mv. (sentralbankloven) gjøres følgende endring:
§ 12 annet ledd skal lyde:
Taushetsplikt etter foregående ledd gjelder ikke overfor
Kredittilsynet eller overfor andre EØS-staters sentralbanker. Taushetsplikten
etter foregående ledd gjelder heller ikke overfor ØKOKRIM ved oversendelse
av opplysninger i henhold til § 18 i lov om tiltak mot
hvitvasking og terrorfinansiering mv. (hvitvaskingsloven).
Oslo, i finanskomiteen, den 5. februar 2009
Reidar Sandal |
Gjermund Hagesæter |
leder |
ordfører |