Til Odelstinget
Kommunal- og regionaldepartementet legger i proposisjonen fram
forslag til ny byggesaksdel i plan- og bygningsloven. Hovedsiktemålet
med endringene er en oversiktlig og brukervennlig lov som sikrer
kvalitet, effektivitet og rettssikkerhet i byggeprosessene. Samtidig
må loven og forvaltningen av denne, fremme en bærekraftig utvikling
og god arkitektonisk og universell utforming av tiltak som også ivaretar
hensynene til helse, miljø og sikkerhet. Bygg og anlegg innebærer
store samfunnsmessige investeringer. Det er derfor viktig at lovgivningen
sikrer en forutsigbar og effektiv byggesaksbehandling, som kjennetegnes
av åpenhet og medvirkning fra berørte interesser og myndigheter.
Med de omstillingskostnader lovendringene medfører, er det en grunnleggende
forutsetning for departementet at endringene skal føre til forbedringer
som i større grad sikrer at tiltak blir i samsvar med lov, forskrift
og planvedtak. Departementet vil samtidig understreke at det er
effektiviserende å videreføre ordninger som fungerer godt og som
alle brukerne er vel kjent med.
Departementet peker på at lovforslaget legges fram i en tid som
har vært preget av svært høy byggeaktivitet. Byggefeil, manglende
tilsynsaktivitet, oppgitte forbrukere og useriøsitet i byggenæringen har
tiltrukket seg medias og sentrale bygningsmyndigheters oppmerksomhet.
Parallelt har samfunnets fokus på allmenne og globale utfordringer
økt. Behovet for omfattende reduksjoner av klimagassutslippene og
å sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne likestilling med hensyn
til deltakelse i samfunnet er eksempler på slike utfordringer. Byggeskikk
og stedsforming har igjen fått oppmerksomhet, særlig knyttet til
fravær av omsorg for tettstedenes egenart og karakter. Departementet
legger vekt på å møte disse utfordringene i de forslag som legges
fram og som må følges opp i det videre arbeid med forskrifter til loven.
En utfordring for bygningslovgivningen er at den skal fungere
effektivt og sikkert i både store og små kommuner, for store og
små foretak, i kompliserte så vel som i enkle byggetiltak. Departementet
vil både ved utvikling av regelverket og gjennom sin veiledningsvirksomhet
ta særlig hensyn til at kompetanse og kapasitet er svært varierende
i norske kommuner og i bygge- og anleggsnæringen.
I proposisjonen er det gitt en oversikt over utviklingstrekk
i bygningslovgivningen, samt en oversikt over utenlandsk rett.
Lovforslaget er hovedsakelig basert på Bygningslovutvalgets utredninger.
Bygningslovutvalget leverte 21. oktober 2003 sin første utredning
NOU 2003:24 Mer effektiv bygningslovgivning. I utredningen ble det
lagt til grunn prinsipper for det videre arbeid og foreslått konkrete lovendringer
om utbyggingsavtaler. I Bygningslovutvalgets delutredning II er
temaene som ble tatt opp i NOU 2003:24 utredet grundigere. Temaer
som ikke er omtalt tidligere er også vurdert. Bygningslovutvalget
presenterer sine forslag samlet, som ny byggesaksdel i plan- og
bygningsloven. Denne delutredningen ble sendt på høring av departementet
14. juli 2005 med frist til uttalelse 1. desember 2005. Det er kommet
inn over 160 høringsuttalelser.
Resultatet av høringen er nærmere omtalt i forbindelse med omtalen
av de enkelte forslagene i proposisjonen. Emner som er tatt opp
av utvalget men som ikke blir videreført som lovforslag, er omtalt
i eget kapittel i proposisjonen. Dette gjelder blant annet innføring
av byggfeilforsikring eller garantiordninger og innføring av et
mindre gebyr for kommunens behandling av klagesaker for å unngå
unødige klager.
Bygningslovutvalget foreslår at rekkefølgen i loven baseres på
de aktiviteter partene i en byggesak utfører gjennom prosessen.
Departementet slutter seg i all hovedsak til Bygningslovutvalgets
vurderinger og forslag når det gjelder lovstruktur. Gjeldende system
med én felles plan- og bygningslov og delt ansvar mellom Miljøverndepartementet
og Kommunal- og regionaldepartementet foreslås videreført.
Parallelt med Kommunal- og regionaldepartementets framleggelse
av lovproposisjonen om ny byggesaksdel av plan- og bygningsloven
har Miljøverndepartementet den 15. februar 2008 lagt fram Ot.prp.
nr. 32 (2007–2008) om ny plandel av loven. Enkelte av bygningslovutvalgets
forslag er behandlet i forbindelse med denne proposisjonen.
Det er etter gjeldende lov gitt en rekke forskrifter med tekniske
krav, saksbehandlingsregler, kriterier og prosess for godkjenning
med videre. En rekke forskrifter er gitt med hjemmel i gjeldende
lov § 6, som er den generelle forskriftshjemmel i plan- og bygningsloven.
Disse forskriftene er således gitt uten at det foreligger en konkret
lovhjemmel for reglene. I stedet er forskriftene gitt under den
forutsetning at de ikke går lenger enn den lovbestemmelsen de utfyller eller
presiserer. Den generelle forskriftshjemmelen foreslås ikke videreført.
Av hensyn til rettssikkerhet og brukervennlighet foreslås i stedet
forskriftshjemler i tilknytning til den eller de konkrete bestemmelse(r)
forskriften skal utfylle, enten i kapittelet eller i bestemmelsen
selv.
Det er departementets oppfatning at det er kvalitets- og kostnadsmessige
gevinster å hente i mer effektive prosesser og bedre ressursutnyttelse
gjennom mer bruk av IKT hos myndigheter og bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen.
Saksbehandlingssystemet ByggSøk er utviklet og driftes av Statens
bygningstekniske etat. ByggSøk skal bidra til å fremme mer effektive
prosesser i plan- og byggesaksbehandlingen ved å tilrettelegge for elektroniske
tjenester på Internett. Også BuildingSMART-teknologien åpner for
nye muligheter.
Departementet peker på at offentlige myndigheter har en sentral
rolle i tilretteleggingen for elektronisk samhandling og økt bruk
av IKT i samarbeid med næringen. Et viktig bidrag er å utforme et
regelverk som støtter opp om denne utviklingen. Departementet legger
derfor vekt på at ny lovgivning skal legge til rette for gode saksbehandlingsprosesser gjennom
klare materielle og prosessuelle regler.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Tore Hagebakken, Saera Khan, Silvia K. Kosmo, Inger Løite og Arild
Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Åge
Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Bent Høie og Torbjørn Røe Isaksen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti,
Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Anna Ceselie Brustad Moe, og
fra Venstre, Vera Lysklætt, viser til at bygg og anlegg innebærer
store samfunnsmessige investeringer og det er derfor viktig at bygningslovgivningen
legger til rette for en rask og effektiv byggesaksbehandling. En
god bygningslovgivning må bidra til kvalitet, effektivitet og rettssikkerhet
i byggeprosessen og dessuten ivareta hensynet til en god estetisk
utforming, universell utforming og helse, miljø og sikkerhet. Regelverket
skal legge til rette for en avveining mellom utbyggernes, det offentliges
og allmennhetens/andre parters interesser til beste for alle involverte
i prosessen. Loven skal være oversiktlig og brukervennlig og tilpasset
de ulike typer av tiltak som omfattes av regelverket.
Plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 har gjennomgått
flere delrevisjoner siden byggesaksdelen fikk sin nåværende form
i 1965, uten at det har vært foretatt noen helhetlig gjennomgang.
Forslaget som nå er lagt frem bygger på Bygningslovutvalgets anbefaling
i NOU 2005:12. Komiteen viser til at mandatet for
utvalget ble fastsatt av regjeringen Bondevik II.
Komiteen viser til at forenkling og effektivisering,
bedre kvalitet i byggesakene, klarere ansvar ved avslutningen av
byggesakene, universell utforming og klarere tekniske krav, og mer
miljøvennlige bygg er de viktigste elementene i byggesaksdelen av
den nye plan- og bygningsloven. Komiteen har gjennomført
høringer i saken, og gjennom høringene kom det opp flere problemstillinger
som har vært sentrale i komiteens arbeid. Det dreier seg spesielt
om tidsfrister for og omfanget av universell utforming i eksisterende
bygg, kontrollsystemet for tiltakene, innføring av søknadsplikt
for landbruksbygg, tilknytningsplikten for fjernvarmeanlegg, krav
til tiltakets energibruk, og hjemmel for sikring, vedlikehold og utbedring
av eksisterende bygg. Komiteen viser til omtalen
av de ulike temaene under de respektive kapitlene.
Komiteen viser til at bygningsdelen i loven har
et omfattende antall hjemler for videre forskriftsarbeid. Komiteen mener
dette er naturlig i forbindelse med en lov som nødvendigvis vil
måtte regulere forhold som er av teknisk art og der det er behov for
kontinuerlige tilpasninger til utviklingen på området. Komiteen vil
imidlertid understreke at merknadene til de ulike paragrafene derfor
vil måtte ha avgjørende betydning for rammen for det videre forskriftsarbeidet.
Som en illustrasjon på dette forhold mener komiteen det
er viktig å påpeke at hovedavløpsledningene og overvannsledningenes
rørdimensjon på 305 millimeter er et maksimumskrav, men at større anlegg
kan være nødvendig, spesielt med tanke på flomutsatte områder og
klimaendringer.
Komiteen viser til at BNL (Byggenæringens Landsforbund)
påpekte i høringen i komiteen at det i loven er brukt til dels kompliserende
begrepsbruk. Som for eksempel "lokal godkjenning av foretak for ansvarsrett
etter sentral godkjenning eller lokal godkjenning av foretak for
ansvarsrett etter lokal godkjenning". BNL foreslår at "lokal vurdering
av foretak for ansvarsrett" kalles "tildeling av ansvarsrett", i tråd
med den innarbeidede og mer hensiktsmessige begrepsbruk. Komiteen slutter
seg til BNLs vurdering at begrepsbruken i loven virker kompliserende
og at det er behov for en gjennomgang som sikrer at loven blir mer
forståelig for de som skal bruke den. På denne bakgrunn foreslår komiteen:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med en revisjon av
begrepsbruken i den nye bygningsloven slik at den blir mer hensiktsmessig
og i samsvar med innarbeidet begrepsbruk i næringen."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, foreslår noen justeringer for å gjøre begrepsbruken
i loven klarere.
For å presisere at lokal godkjenning gjelder foretaket som sådan,
og tildeling av ansvarsrett gjelder ansvarsrett for det aktuelle
tiltaket, foreslås følgende endringer i lovforslaget:
"§ 22-3 andre ledd skal lyde:
Ved lokal godkjenning for ansvarsrett skal sentral godkjenning
for ansvarsrett normalt legges til grunn, såfremt godkjenningen
er dekkende for det aktuelle tiltaket."
"§ 23-3 første ledd første punktum skal lyde:
Ansvarsrett gis etter søknad, som skal følge med søknaden om
tiltaket, jf. § 21-2."
Lovforslaget § 22-3 tredje ledd andre punktum lyder:
"Kommunen kan avslå ansvarlig søkers forslag til ansvarsfordeling
og søknadene og godkjenning for ansvarsrett, dersom de ansvarlige
mangler kvalifikasjoner ..."
Dette kan leses som en endring fra dagens rettstilstand, som
går ut på at kommunen kan kreve ytterligere ansvarsretter (til ansvarlige
foretak) dersom tiltaket ikke er fullt belagt med ansvar eller de
ansvarlige foretak mangler kvalifikasjoner. Kommunen kan ikke endre
motsatt vei, dvs. kreve sammenslåing av ansvarsretter. Dette er
tiltakshavers valg, som gjerne vil samsvare med den entrepriseform
som velges. En slik endring følger ikke av proposisjonsteksten for
øvrig, og bør heller ikke vedtas.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
§ 22-3 tredje ledd andre punktum skal lyde:
Kommunen kan kreve flere eller andre ansvarlige foretak enn søkers
forslag, dersom de ansvarlige mangler kvalifikasjoner, det er grunn
til tvil om de ansvarliges pålitelighet og dugelighet eller foretaket tidligere
har vist seg ikke kvalifisert til liknende oppgaver."
Komiteen viser til at det i plan- og
bygningsloven er etablert en felles dispensasjonsadgang i plandelen.
Dispensasjonsadgangen er blitt innstrammet i forhold til gjeldende
lov og dette er vedtatt i forbindelse med Odelstingets behandling
av den nye plandelen av loven. Innstrammingen er begrunnet i forhold
knyttet til plandelen av loven, for eksempel bygging i strandsonen
og et ønske om og i større grad sikre utbygging i samsvar med kommunenes
planer. Komiteen mener imidlertid at det er et problem
at denne innstrammingen dermed rammer forhold som det ikke var tiltenkt
at den skulle ramme i forhold til bygningsdelen.
Komiteen mener derfor at det må etableres en egen
dispensasjonsadgang knyttet til bygningsdelen av loven, slik at
den blir praktiserbar for kommunene. For eksempel gjelder Teknisk
forskrifts krav om varmeisolasjon ved hovedombygging av eksisterende
bygninger. Noen av disse kravene vil medføre riving av hele eksisterende
bygg hvis de skal gjelde ved hovedombygging. Komiteen foreslår
derfor å endre § 19-2 femte ledd:
"§ 19-2 femte ledd skal lyde:
Kongen kan i forskrift gi regler for omfanget av dispensasjoner
og fastsette tidsfrist for behandling av dispensasjonssaker."
Komiteen viser til vedlagte brev fra kommunal-
og regionalministeren av 15. august 2008 om justering av vedtatt
§ 1-9 tredje ledd i plandelen av plan- og bygningsloven. Komiteen vil
påpeke at departementet ved en inkurie har skrevet tredje ledd i
brevet. Det er fjerde ledd som må rettes opp. Komiteen fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
"§ 1-9 fjerde ledd skal lyde:
Enhver har rett til dokumentinnsyn etter offentleglova og miljøinformasjonsloven
og har hos vedkommende myndighet krav på å gjøre seg kjent med alternative
utkast til planer etter denne lov, herunder dokumenter som ligger
til grunn for planutkastene med de unntak som følger av § 13 eller
§§ 20 til 26 i offentleglova."
Komiteen viser også til vedlagte brev av 16. mai
2008 fra kommunal- og regionalministeren om rettelser i lovforlaget
på grunn av at enkelte bestemmelser i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008)
og Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) overlapper hverandre. Dette nødvendiggjør
en samordning av lovforslagene. Komiteen gjør videre
oppmerksom på at lovforslaget må anses som en endringslov da plandelen
av plan- og bygningsloven er vedtatt av Stortinget, jf. lov 27.
juni 2008 nr. 71. Plandelen trer i kraft før byggesaksdelen. Komiteen har
foretatt enkelte justeringer i lovforslaget som følge av dette.
Gjeldende lov inneholder to systemer for søknadsbehandling: et
søknadssystem og et meldingssystem. Tiltak over en viss størrelse
eller som er av en viss betydning, krever søknad og tillatelse før
de kan igangsettes. For meldepliktige tiltak er det fastsatt særskilte
saksbehandlingsregler. For meldepliktige tiltak behøver ikke melderen
å avvente uttrykkelig tillatelse fra bygningsmyndighetene etter
at fullstendig melding er sendt inn, men kan sette i gang etter
tre uker. De generelle reglene om ansvar og kontroll gjelder ikke.
I tillegg til de ovennevnte sakstypene er noen tiltak av en slik
art og/eller omfang at de er helt unntatt fra behandling av bygningsmyndighetene.
Departementet viser til at bygningsmyndighetenes muligheter for
på forhånd å kunne vurdere lovligheten av planlagte tiltak, avhenger
i stor grad av hvordan søknadssystemet er utformet. Søknadssystemet
vil også være avgjørende for tiltakshavers mulighet til raskt og
effektivt å få vurdert et planlagt tiltak i forhold til plan- og
bygningslovgivningen.
Departementet er enig med Bygningslovutvalget i at søknadssystemet
må utformes slik at det i rimelig grad ivaretar både tiltakshavers
interesser, offentlige hensyn og naboers og andre berørte tredjemenns
interesser. Søknadssystemet bør være enkelt å forstå, lett tilgjengelig
og legge opp til en saksbehandling som ikke er mer omfattende enn
nødvendig for å ivareta de hensyn som begrunner søknadsplikten.
Departementet slutter seg til Bygningslovutvalgets forslag om
å redusere antall "spor". Departementets forslag innebærer således
at de særlige meldingsordningene foreslås avviklet. Etter forslaget
vil alle tiltak i utgangspunktet være søknadspliktige, men med forskjellige
krav til ansvar og kontroll.
Departementet slutter seg også til Bygningslovutvalgets vurdering
om at overgangen til én sakstype ikke er ment å skulle medføre noen
vesentlig endring av bygningsmyndighetenes behandling av den enkelte
sak.
Departementet er videre enig med utvalget i at det er mange fordeler
ved en omlegging til færre "spor" i forhold til gjeldende ordning.
Omleggingen innebærer en mer logisk og oversiktlig oppbygging, mer
tilgjengelige og færre regler, et redusert antall skjønnsmessige
kriterier, et system som er mer brukervennlig og lettere å forstå
for alle parter og som gir klare fordeler ved elektronisk søknadsbehandling. Forskjellen
innebærer ikke store realitetsendringer når det gjelder sakstyper
og krav til dokumentasjon, men innebærer en enklere og mer logisk
systematisering av tiltakene etter kompleksitet og skaderisiko. Det
vil fremdeles være behov for nærmere avgrensninger, men dette vil
i de fleste tilfelle framgå av saksbehandlingsforskriften (SAK).
Departementet er enig med Bygningslovutvalget i at utgangspunktet
bør være at tiltakets art er avgjørende for søknadsplikten, og at
unntak fra søknadsplikten bør bero på nærmere kriterier, fastsatt
etter type tiltak.
Etter departementets vurdering er det ønskelig at kommunene konsentrerer
sine ressurser om å behandle og følge opp tiltak som har offentlig
og samfunnsmessig interesse. Det forutsettes at saksbehandlingen
ikke skal bli mer omfattende eller tidkrevende enn etter gjeldende
rett.
Departementet slutter seg til hovedtrekkene i utvalgets forslag
når det gjelder utforming av reglene om søknadsplikt og omfanget
av saksbehandling for de ulike tiltak. Departementet er enig med
utvalget i at selv om en forhåndsvurdering har klare fordeler sammenlignet
med en etterfølgende kontroll, er det ikke hensiktsmessig med søknadsplikt
for alle tiltak som omfattes av loven. Den strengeste kategorien blir
som i dag, med krav om at tiltakshaver må knytte til seg ansvarlige
foretak.
Dersom slike tiltak er i tråd med bygningslovgivningen, andre
nødvendige offentlige uttalelser og tillatelser foreligger, søknaden
er fullstendig og naboer eller andre ikke protesterer, kan slike
tiltak settes i gang tre uker etter at søknad er innsendt. Ellers
er fristen tolv uker.
Kategori to er i hovedsak tiltak som etter gjeldende ordning
er meldepliktige. Disse vil etter forslaget være søknadspliktige,
men kravene til ansvar gjelder ikke, slik at disse fortsatt vil
kunne forestås av tiltakshaver selv.
De foreslåtte saksbehandlingsfristene innebærer at disse tiltakene
fortsatt skal behandles innen tre uker. Dersom samme betingelser
som for kategori én er oppfylt, kan tiltakene settes i gang hvis
kommunen ikke har truffet vedtak innen fristen.
Den tredje kategorien er små tiltak som etter gjeldende rett
er unntatt fra søknads- og meldeplikt. Unntaksreglene foreslås videreført
i det nye systemet. I tillegg foreslår departementet at midlertidige
tiltak som ikke skal stå mer enn to måneder, skal være unntatt fra
søknadsplikt.
Forslaget innebærer at oppføring av de største og mest kompliserte
landbruksbygg vil kreve bruk av ansvarlige foretak, mens alminnelige
landbruksbygg fortsatt vil kunne forestås av tiltakshaver (bonden) selv.
De nærmere avgrensinger av kategoriene fastsettes i forskrift.
Gjeldende unntak i saksbehandlingsforskriften (SAK) § 7 for tiltak
som behandles tilstrekkelig etter annet lovverk, foreslås videreført
i forskrift.
Gjeldende ordning med mulighet for å søke departementet om unntak
fra søknad og byggesaksbehandling for tiltak innenfor en enkelt
bedrift, jf. § 86b, foreslås opphevet. Myndighet til å gi slike unntak
ble delegert til fylkesmannen i 2001, og det er etter den tid gitt
kun fem slike unntak. For de bedriftene som har fått unntak fra
behandling etter plan- og bygningsloven vil unntaket fortsatt gjelde.
Komiteen viser til at departementet
i hovedsak har sluttet seg til Bygningslovutvalgets forslag når det
gjelder regler om søknadsplikten. Forslaget innebærer en forenkling
og reduksjon av antall søknadsspor for tiltak etter loven. Komiteen slutter
seg til hovedtrekkene i forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil presisere at intensjonen med en omlegging fra
et søknadssystem og et meldingssystem til et rent søknadssystem,
er å forenkle hele søknadsprosessen til gavn for både tiltakshaver
og bygningsmyndighetene. Disse medlemmer understreker
at dette må manifestere seg i forenkling og besparelse i praksis
for tiltakshaverne, derved at søknadsprosessen må bli raskere uten
at den medfører en svakere rettssikkerhet for søkerne. Disse
medlemmer forventer at departementet sørger for at man i
utarbeidelsen av forskrifter, gjør dette i tråd med intensjonene
om forenkling og avbyråkratisering, slik at forenklingen blir reell
og ikke bare honnørord i en innstilling.
Komiteen viser til at forslaget innebærer
at dagens hovedregel om at landbruksbygg bare skal meldes kommunen,
og at materielle krav gjelder så langt de passer, erstattes med
at landbruksbygg som hovedregel er søknadspliktige. Bygg til bruk
av drift i landbruket vil imidlertid bli omfattet av noen unntak i
loven, og nærmere beskrivelse av hvilke tiltak dette er, vil bli
fastsatt i forskrift.
Komiteen slutter seg til denne lovtekniske endringen,
men vil understreke at forskriftene må utformes på en slik måte
at landbruket i hovedsak ikke vil oppleve en innskrenkning i forhold
til muligheten for egeninnsats fra bonden selv, bruk av ressurser
til tiltaket eller mer unødvendig og kostnadskrevende byråkrati. Komiteen viser
til at investeringer i bygg og anlegg utgjør en betydelig andel
av kostnadene i landbruket. For svært mange landbrukseiendommer
er egeninnsatsen i forbindelse med oppføring av bygg og anlegg derfor
avgjørende for fremtidig lønnsomhet.
Komiteen mener derfor at forskriftene må legge
til rette for at de fleste tiltakene fortsatt vil kunne forestås
av tiltakshaver selv, og ikke kreve bruk av ansvarlig foretak.
Komiteen mener at grensen mellom tiltak som krever
søknad og ansvarlig foretak og tiltak som kan forestås av tiltakshaver
selv bør ligge et sted mellom 800–1 200 m2,
avhengig av byggets formål. Komiteen understreker
at tiltak som skal underlegges krav om ansvarlig foretak både skal
være de største og de mest kompliserte driftsbygningene i landbruket,
slik dette er anført flere steder i proposisjonen. Komiteen påpeker
at det ikke er tilstrekkelig at en driftsbygning er blant de største
eller er blant de mest kompliserte av de som bygges for å bli plassert
i kategori I, men at begge kriterier skal være til stede.
Komiteen forutsetter at det i forskrift klargjøres
nærmere hva som regnes som kompliserte driftsbygninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre legger også til grunn
at plassering av landbruksbygg skal sikre best mulig praktisk drift.
Komiteen viser til at når et bygg er
oppført, kan det brukes til det formålet og på den måten det er gitt
byggetillatelse for. Hvis byggverkene skal brukes på en annen måte
enn forutsatt kreves tillatelse til dette (bruksendringstillatelse).
Grunnen til dette er at ny bruk kan ha en helt annen påvirkning
på omgivelsene enn opprinnelig tenkt, for eksempel fordi det blir
mer trafikk, større behov for parkeringsplasser, endret struktur
i nærmiljøet (boligstrøk/næringsstrøk) osv. Videre kan ny bruk innebære
behov for en ny vurdering av brannsikring og andre forutsetninger i
bygget. Som en illustrasjon kan nevnes endret bruk fra enebolig
til bolig hvor det etableres barnehage.
Komiteen mener at i saker om bruksendring er det
viktig å skille mellom vurderingen av om det kreves søknad for endringen,
og dernest om kommunen har grunnlag for å nekte eller stille vilkår
i bruksendringstillatelsen. Ved vurdering av om det kreves søknad
om bruksendringstillatelse sammenlignes eksisterende lovlig bruk
med den ønskede nye bruken. Eksisterende lovlig bruk vurderes ut
fra reguleringen da tillatelsen ble gitt og innholdet i tillatelsen
selv. Det sentrale punktet er altså ikke om kommunen har noe å innvende
mot endret bruk, men om kommunen bør vurdere om den skal komme med
innvendinger eller stille vilkår.
Komiteen viser til at der er behov for å presisere
innholdet i begrepet bruksendring i egen forskrift slik at en sikrer
kommunens mulighet til å vurdere om den skal komme med innvendinger
eller stille vilkår i forbindelse med bruksendring.
Komiteen anbefaler derfor at det gis en forskriftshjemmel
til § 20-1, som et nytt tredje ledd.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"§ 20-1 tredje ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter om hvilke tiltak som omfattes
av bestemmelsen."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre ønsker å gi adgang til å fange opp vern av grøntstruktur
og trær i den nye loven. Konsekvensen av felling av trær i kulturmiljøer
og i tettsteder er ofte langt mer omfattende enn andre tiltak som
er søknadspliktige. Ett eksempel er alleer som står i fare for å
bli hogd ned, ofte av praktiske årsaker som snøbrøyting eller fordi
ett eller flere trær har dødd. Gjenvokst av trær og alleer tar 30–40 år. Disse
medlemmer vil derfor foreslå at § 20-2 andre ledd endres
slik:
"§ 20-2 andre ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrift om hvilke tiltak som omfattes
av bestemmelsen, og at felling av trær i nærmere angitte tilfelle
omfattes av bestemmelsen på lik linje med et søknadspliktig tiltak."
Departementet viser til at behovet for endringer i saksbehandlingsreglene
særlig har hatt sitt utspring i misnøye med saksbehandlingstiden
og manglende grad av forutberegnelighet.
Bygningslovutvalget har tatt utgangspunkt i gjeldende saksbehandlingsregler,
og foreslår i det alt vesentligste å videreføre det systemet for
behandling av byggesaker som er godt innarbeidet hos tiltakshavere,
kommunene og øvrige involverte i en byggesak. Etter gjennomgang
av hele saksbehandlingsprosessen har utvalget imidlertid foreslått
endringer i en del av enkeltelementene i prosessen. Disse vil hver
for seg og særlig samlet, etter utvalgets oppfatning, bidra til
en enklere, mer effektiv og forutsigbar saksflyt.
Det vises til forslaget kapittel 21 Krav til innhold og behandling
av søknader.
Etter Kommunal- og regionaldepartementets syn er forhåndskonferansen
et viktig verktøy for å øke forutsigbarhet og bedre kvaliteten i
byggesaken. Departementet slutter seg til Bygningslovutvalgets forslag
om å videreføre reglene om forhåndskonferanse.
Det foreslås ingen utvidelse av kommunens forpliktelser i forhold
til innholdet i forhåndskonferansen. Det presiseres at forhåndskonferansen
skal være et avklaringsmøte mellom tiltakshaver og kommunen, og
ikke et høringsmøte. Det vil være opp til kommunen å vurdere om
andre skal innkalles til forhåndskonferanse. Forslaget fra enkelte
høringsinstanser om å lovfeste en rett for andre fagmyndigheter
og interesseorganisasjoner til å delta i forhåndskonferanser, foreslås
ikke lovfestet. Det samme gjelder obligatorisk forhåndskonferanse
i visse saker, men det anbefales at forhåndskonferanse benyttes
i større grad enn i dag. Departementet viderefører utvalgets forslag
om at referat skal føres og undertegnes under forhåndskonferansen,
men foreslår at disse reglene fastsettes i forskrift.
Reglene om nabovarsling inngår som et element i den generelle
saksflyten ved søknader om tillatelse til tiltak.
Bygningslovutvalget foreslår å innføre en ny bestemmelse om at
kunngjøring kan tre i stedet for varsel der naboer er ukjent.
Departementet slutter seg ikke til dette, men går inn for at
der naboen er ukjent og det ikke framgår av matrikkelen hvem som
skal varsles, kan dette unnlates helt. Departementet går videre
med utvalgets forslag om utvidelse av skjønnsramme. Det skal således kunne
gjøres unntas fra varsling der naboens interesser bare i liten grad
berøres, men departementet ser ikke behov for å videreføre utvalgets
forslag om at kommunens vurdering om å frita fra nabovarsling, ikke
skal kunne overprøves.
Departementet slutter seg til forslag fra flere høringsinstanser
om at gjeldende krav om å sende gjenpart til kommunen av tiltakshavers
varselsbrev til berørte naboer, bør utgå. Det foreslås videre at
detaljerte regler om nabovarsling plasseres i forskrift i stedet for
i loven. Departementet anser at fristen på to uker for å avgi merknader
er tilstrekkelig og at utvalgets forslag om "minst to uker" som
fristangivelse gir tilstrekkelig fleksibilitet. Departementet fremmer
forslag om dette.
Departementet mener det er mest hensiktsmessig at detaljerte
regler om nabovarsling står i forskrift.
Det kan blant annet diskuteres om det er hensiktsmessig at samme
spørsmål knyttet til ett og samme tiltak behandles av flere myndighetsorganer,
eller det er hensiktsmessig at de hensyn som skal eller bør ivaretas
gjennom byggeprosessen, er spredt i flere lover, og ivaretas av
ulike myndighetsorganer. Bygningslovutvalget har drøftet disse spørsmålene,
og departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets vurderinger.
Departementet ser det som viktig å unngå dobbeltbehandling, og er
enig med utvalget i at en bedre klargjøring av grensesnittet mellom
de aktuelle myndighetsorganer vil kunne bidra til forenkling og
effektivisering av byggesaksprosessen.
Departementet viderefører ikke utvalgets forslag om å innføre
en plikt for tiltakshaver til selv å avklare sin søknad hos aktuelle
sektormyndigheter før søknad innsendes. Tilsvarende rett for bygningsmyndighetene
til å avvise søknaden dersom tillatelse eller uttalelse fra andre
myndigheter ikke er innhentet på forhånd, videreføres heller ikke.
Gjeldende ordning med at tiltakshaver har rett til å innhente uttalelse
fra sektormyndigheter, foreslås videreført. Dette er blant annet
et vilkår for å få behandlet en sak innen tre uker. Gjeldende frist
på fire uker for særlovsmyndighetene til å fatte vedtak eller avgi
uttalelse videreføres, og det presiseres at fristen gjelder uavhengig
av om det er kommunen eller tiltakshaver/ansvarlig søker som forelegger
saken for disse.
Departementet foreslår å videreføre gjeldende utgangspunkt om
at bygningsmyndighetene ikke skal ha en alminnelig plikt til å påse
eller vurdere om et tiltak er i samsvar med privatrettslige forhold,
med mindre det følger direkte av loven at bestemte private rettsforhold
er en betingelse for å få byggetillatelse eller er relevante skjønnsmomenter
i forbindelse med kommunens vurdering av søknaden. Ved tvist om privatrettslige
forhold, er det de enkelte rettighetshavere som må forfølge sine
rettigheter, og det blir domstolenes oppgave å avgjøre eventuelle
tvister. Departementet er enig med Bygningslovutvalget i at regelverket
bør klargjøres slik at dette utgangspunktet kommer tydeligere fram.
Departementet foreslår å begrense kommunens adgang til å avvise
en søknad på grunn av privatrettslige forhold til de helt klare
tilfellene der tiltakshaver ikke kan dokumentere noen rett til å
disponere over byggetomta, jf. lovforslaget § 21-6.
I likhet med Bygningslovutvalget foreslår departementet i hovedsak
å beholde gjeldende frister. Fristene bidrar til bedre forutsigbarhet,
noe som er svært viktig for aktørene som skal bygge. Det er ikke
holdepunkter for å hevde at tidsfristene har ført til at kvaliteten
på saksbehandlingen er blitt uakseptabelt dårlig.
Departementet foreslår, i likhet med utvalget, at det innføres
frister for kommunens avgjørelse i refusjonssaker. Likeledes foreslås
frist for fylkesmannens klagebehandling. I utgangspunktet mener
departementet at denne fristen bør settes til tolv uker og at den
bør omfatte alle klagesaker, inkludert saker som inneholder dispensasjon
fra plangrunnlaget. Selve fristen skal imidlertid fastsettes i forskrift,
og fristens lengde vil bli vurdert i denne sammenheng.
På bakgrunn av høringsuttalelser foreslår departementet at gjeldende
frist for kommunens forberedende klagesaksbehandling forlenges (6
uker i "rene byggesaker"), og at fristen også skal omfatte saker som
inneholder dispensasjon fra plangrunnlaget. Selve fristlengden for
dette forslaget foreslås også fastsatt i forskrift.
Bygningslovutvalget foreslår en frist på 16 uker for kommunens
behandling av søknader om tiltak som innebærer dispensasjon fra
plangrunnlaget. Departementet slutter seg i utgangspunktet til dette
forslaget, fordi dette innebærer at slike saker ikke blir liggende
til fordel for saker med tidsfrister. Slik frist må imidlertid eventuelt
fastsettes av Miljøverndepartementet på et senere tidspunkt. Det
er i Miljøverndepartementets Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) foreslått
en forskriftshjemmel for å kunne fastsette slik tidsfrist for kommunene.
Departementet viderefører i hovedtrekk gjeldende rett og Bygningslovutvalgets
forslag til endret lovtekst. Gjeldende bestemmelse om at en rammetillatelse
faller bort etter tre år dersom tiltaket ikke er satt i gang innen
fristen, videreføres, men departementet vil presisere utgangspunktet
for fristberegningen, da det har vært uklart om tre-årsfristen skal
regnes fra rammetillatelsen eller fra endelig vedtak der vedtaket er
påklaget.
Departementet legger Sivilombudsmannens vurdering og konklusjon
til grunn, og foreslår at fristen for bortfall av tillatelse løper
fra tidspunktet for endelig vedtak om rammetillatelse. Det er kun
i få tilfeller at kommunen og fylkesmannen bruker så lang tid på å
behandle en klage at tre-årsfristen løper ut eller blir vesentlig
redusert før endelig vedtak foreligger. Av hensyn til tiltakshaver
er dette mest hensiktsmessig.
Departementet foreslår å rette sterkere fokus mot ferdigattesten.
Etter departementets vurdering bør den utstrakte bruken av midlertidig
brukstillatelse reduseres, og kommunen bør ha mulighet til å forvisse seg
om at tiltaket faktisk er ferdigstilt og kontrollert. Dette foreslås
gjort ved å forsterke kravet om obligatorisk ferdigattest, også
for tiltak som tidligere var meldepliktige (og derfor ikke trengte
ferdigattest), men som nå foreslås gjort søknadspliktige. Dette
vil ha betydning for kommunens oversikt over bebyggelsen i kommunen,
som grunnlag for fullstendige kart og fremtidige situasjoner, og
for at selgere og kjøpere skal ha sikkerhet for at byggverket er
i overensstemmelse med offentlige krav.
Kommunen bør som i dag ha plikt til å utferdige ferdigattest
dersom tiltaket er i orden.
Ansvaret for ansvarlige foretak opphører formelt ved ferdigattest.
Departementet ønsker å presisere dette i loven, men foreslår samtidig
at kommunen skal kunne gi pålegg om utbedring av mangler som skyldes
forhold i prosjektering eller utførelse innen fem år etter ferdigattest.
En slik regel vil bringe det offentligrettslige ansvaret ett skritt
nærmere det privatrettslige, der det som regel er fem års reklamasjonsfrist.
En slik regel vil også bidra til at ferdigattest etterspørres i
større grad. Kommunen kan likevel utstede ferdigattest der det bare
gjenstår bagatellmessige forhold.
Midlertidig brukstillatelse foreslås klarere presisert som unntak.
Kriteriene blir de samme som i dag (hovedsakelig sikkerhet i bruk).
Det skal stilles vilkår og gis tidsfrist, men vilkårene og ferdigstillelsen
kan følges opp med tvangsmulkt. Det kan også stilles krav om økonomisk
sikkerhetsstillelse. Dette kan også kreves etter gjeldende regler,
men det brukes lite. Etter gjeldende regler skal søknad om brukstillatelse
behandles innen én uke. Hører ikke tiltakshaver noe innen én uke,
kan tiltaket tas i bruk. Departementet anser at dette er for kort
frist. Kommunen trenger nødvendig tid for å kunne vurdere tiltaket
og eventuelt gå inn med tilsyn. Tidsfristen for utstedelse av ferdigattest
foreslås derfor satt til tre uker. For ytterligere å forsterke at
ferdigattest skal være hovedregelen, foreslås en tilsvarende frist
for å utstede midlertidig brukstillatelse. Denne fristen fastsettes
i forskrift og bør etter departementets vurdering være like lang,
det vil si tre uker. Denne fristen kommer i tillegg til fristen
for ferdigattest, for å framheve at byggverket faktisk bør ferdigstilles
i stedet for å velge midlertidige løsninger.
Departementet foreslår samtidig at rettsvirkningen av fristoverskridelse
som gjelder i dag, flyttes fra midlertidig brukstillatelse til ferdigattest.
Det betyr at bygget kan tas i bruk dersom treukers-fristen for å
utstede ferdigattest er overskredet. Kommunen har likevel en plikt
til å utstede selve ferdigattesten senere.
Departementet viderefører gjeldende krav om at det skal foretas
særskilt sluttkontroll som grunnlag for ferdigattest, jf. forslaget
til § 21-9. Der tiltaket er underlagt uavhengig kontroll bør den
særskilte sluttkontrollen innarbeides i og være en del av denne.
Byggesaksreformen fra 1995 innebar en ny og mer systematisk arbeidsfordeling
mellom kommunen og de private aktørene i byggesaker. Bygningslovutvalget
har konkludert med at gjeldende ordning i utgangspunktet er hensiktsmessig.
Utvalget foreslår at tiltakshavers ansvar, bygningsmyndighetenes
oppgaver ved søknadsbehandlingen og de ansvarlige foretaks ansvar
i byggesaken bør fremkomme tydeligere enn i gjeldende lov. Det samme
gjelder grensesnittet mellom søknadsbehandling og tilsyn. Departementet
slutter seg til dette. Det foreslås justeringer og presiseringer
i reglene slik at det går klarere fram av loven hvilke oppgaver
kommunen har og hvilke oppgaver de private aktørene har i byggesaken.
Komiteen viser til at lovforslaget
i hovedsak bygger på gjeldende system, og slutter seg til hovedpunktene
i kapittelet slik det er foreslått av departementet.
Komiteen slutter seg til Bygningslovutvalget og
en rekke høringsinstansers syn om at det er behov for et eget utvalg
som ser på en bedre samordning mellom bygningsloven og særlover
som innbærer dobbeltbehandling. På denne bakgrunn foreslår komiteen at
Regjeringen setter i gang et arbeid med å gjennomgå særlovene som
berører byggesaksbehandlingen med tanke på en forenkling og styrking av
kommunens rolle i saksbehandlingen. Målet må være at tiltakshaver
kun skal forholde seg til kommunen som byggesaksmyndighet i de fleste
saker.
Komiteen viser til at Arbeidstilsynet har sin egen
byggesaksbehandling som prinsipielt gjennomføres uavhengig av den
kommunale behandlingen. Tiltakshaver som skal føre opp et yrkesbygg,
må også søke Arbeidstilsynet om byggetillatelse, det følger av arbeidsmiljøloven.
Formålet med en egen byggetillatelse fra Arbeidstilsynet er å sikre
at arbeidsmiljøet for de framtidige arbeidsplasser som bygget skal
huse, skal kunne være i pakt med arbeidsmiljølovens krav.
Komiteen viser til at Arbeidslivslovutvalget, som
la fram sin innstilling i 2004, uttalte at dette tosporede systemet
kan framstå som unødig byråkratisk, og et samlet utvalg mente derfor
at Arbeidstilsynets særlige byggesaksbehandling burde innlemmes
i den ordinære kommunale byggesaksbehandlingen – forutsatt at den
ordinære byggesaksbehandlingen er eller gjøres i stand til å ivareta
arbeidsmiljøhensyn.
Komiteen mener det må vurderes om det er hensiktsmessig
å oppheve ordningen med en særlig byggetillatelse fra Arbeidstilsynet,
ved at arbeidsmiljøspørsmålene innlemmes i den kommunale byggesaksbehandlingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener formålet med
å oppheve ordningen med en særlig byggetillatelse fra Arbeidstilsynet
og heller innlemme arbeidsmiljøspørsmålene i den kommunale byggesaksbehandlingen,
er å komme fram til en mer effektiv saksbehandling ved at unødig
dobbeltarbeid fjernes. Disse medlemmer mener at det
imidlertid er en klar forutsetning at arbeidsmiljøhensynet i tilstrekkelig
grad må være ivaretatt i en slik ordning.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"§ 21-2 første ledd skal lyde:
Søknad om tillatelse skal være skriftlig og undertegnet av tiltakshaver
og søker. Søknaden skal gi de opplysningene som er nødvendige for
at kommunen skal kunne gi tillatelse til tiltaket. Dersom tiltaket vedrører
bygning mv. som brukes eller ventelig vil bli brukt av virksomhet
som går inn under arbeidsmiljøloven, må søknaden dessuten gi de
opplysninger som er nødvendige for å sikre at arbeidsmiljølovens
krav til arbeidslokaler mv. ivaretas. Det skal framgå av søknaden
om det søkes om dispensasjon, jf. kapittel 19."
Disse medlemmer foreslår videre:
"Arbeidsmiljøloven § 7-2 andre ledd bokstav c skal lyde:
Arbeidsmiljøloven § 18-9 skal lyde:
Kommunen skal, før tillatelse gis, forelegge Arbeidstilsynet
for uttalelse søknad om tiltak som nevnt i plan- og bygningsloven
§ 21-2 første ledd andre punktum."
Komiteen slutter seg til Bygningslovutvalgets forslag
som følges opp av Regjeringen, om at gjeldende frister opprettholdes.
Komiteen viser til at spesielt fylkesmannsembetene
har problemer med å holde fristene ved klager i plan- og byggesaker. Komiteen slutter
seg derfor til Bygningslovutvalgets forslag om at fristen bør være
tolv uker og at dette blir fastsatt i den nye forskriften.
Komiteen viser til at det ved Høyesteretts dom fra
2002 (Rt. 2002 side 683) i realiteten er etablert at det vil være
tilstrekkelig for å være sikret mot senere dele- og byggeforbud
og ny reguleringsplan at rammetillatelse er gitt av kommunen. Komiteen slutter
seg til departementets forståelse av at den nye loven skal forstås
tilsvarende.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, slutter
seg til departementets forslag om sterkere fokus på ferdigattest
og utvidelse av tidsfristen til tre uker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at KS og NKF (Norsk
Kommunalteknisk Forening) i brev til saksordfører 22. januar 2009
uttaler at det er urealistisk å tro at et bygg skal stå i tre uker
etter at det er ferdig og vente på tillatelse til å bli tatt i bruk.
De mener det vil være et forslag som øker kostnaden for eier av
bygget og vil i realiteten oppfordre til lovbrudd. Regjeringens
begrunnelse er knyttet opp til kommunenes mulighet til å kontrollere
bygget. Disse medlemmer vil vise til at kommunene
selv mener at hvis de i ettertid avdekker manglende kontrolldokumentasjon
eller vesentlige mangler ved bygget, som ikke er opplyst om i anmodning
om ferdigattest, vil kommunen ha sanksjonsmuligheter overfor det
ansvarlige foretak. På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå
imot tre ukers frist for ferdigattest og opprettholder dagens ordning
med en ukes frist. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"§ 21-7 fjerde ledd skal lyde:
Ferdigattest skal utstedes av kommunen innen 1 uke etter at kraver
er mottatt sammen med nødvendig dokumentasjon. Der ferdigattest
ikke er utstedt innen fristen, kan byggverket tas i bruk."
Disse medlemmer mener også at dette bør følges
opp av et forslag om at midlertidig brukstillatelse kan gis av ansvarlig
søker. Disse medlemmer viser til at midlertidig brukstillatelse
gis av kommunen i dag basert på opplysninger fra ansvarlig søker.
Disse medlemmer viser til at midlertidig brukstillatelse
foreligger automatisk etter 1 uke dersom ikke kommunen har svart.
Ansvarlig søker med sentral godkjenning bør kunne gi midlertidig
brukstillatelse basert på de erklæringer som ellers sendes kommunen
på de lavere tiltaksklasser.
Disse medlemmer foreslår at kommunene gis adgang
til å overlate til ansvarlig søker i den enkelte sak å utstede midlertidig
brukstillatelse. Kommunen må i forbindelse med søknadsbehandlingen vurdere
kvalifikasjonene til ansvarlig søker. Finner kommunen ansvarlig
søker kvalifisert må det inngås en form for avtale om at midlertidig
brukstillatelse kan utstedes av ansvarlig søker, kombinert med en underrettelsesplikt,
slik at kommunen får anledning til å føre tilsyn.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer at
§ 21-10 tredje ledd femte–sjuende punktum skal lyde:
"Kommunen kan i den enkelte sak gi ansvarlig søker adgang å utstede
midlertidig brukstillatelse. Ansvarlig søker skal varsle kommunen
når midlertidig brukstillatelse utstedes. Departementet kan i forskrift
gi utfyllende bestemmelser."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av særlover
som berører byggesaksbehandlingen med sikte på en mest mulig forenklet
lovgivning og saksbehandling."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til Stortinget om
de nødvendige lovendringer slik at kommunene kan fatte endelig vedtak
i plan- og bygningssaker."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til Stortinget om
de nødvendige lovendringer for å inndra fylkesmannens innsigelsesrett
i plan- og byggesaker."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til Stortinget hvor
det kommunale selvstyret ved etablering av kjøpesenter eller utvidelse
av eksisterende kjøpesenter gjeninnføres."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til Stortinget hvor
det kommunale selvstyret gjeninnføres hva angår tiltak i den såkalte
strandsonen eller hundremetersbeltet."
I proposisjonen peker departementet på ulike og sammensatte årsaker
til at kvaliteten i norske byggverk ikke er god nok. Det vises til
at ansvarssystemet er basert på tillit og at det kan være lett å
jukse med egenerklæringer og egenkontroll. Det er samtidig vanskelig
å få oversikt over virkningen av de forskjellige byggemetoder og
produkter som er utviklet, og kontrollfunksjonen og dokumentasjonen
blir lett uoversiktlig. Det er derfor viktig å påpeke at det er byggevirksomhetens
aktører selv som i første rekke må ta ansvar for en bedre kvalitetsutvikling.
Plan- og bygningslovgivningen er sentralt som styringsredskap
i det offentliges påvirkning av kvalitet i byggeprosesser og kvalitet,
selv om bygningsdelen av loven i utgangspunktet er en forvaltningslov som
gir føringer for kommunens behandling av byggesaker. Det ligger
imidlertid mange kvalitetsvurderinger i denne saksbehandlingen,
der kommunen har en viss plikt til å påse at sentrale kvalitetskrav
er ivaretatt. Det tekniske regelverket i teknisk forskrift (TEK),
som ligger til grunn for byggevirksomheten, er også en sentral del
av plan- og bygningslovgivningen. Forskriften legger samtidig grunnleggende
kvalitetskrav for annet regelverk som har med bygninger å gjøre,
som arbeidsmiljølovgivning, helselovgivning, brannlovgivning med
videre.
Noen sentrale virkemidler for å forbedre kvalitetsutviklingen
i dagens situasjon, er behov for sterkere kontroll i byggesaker,
mer uavhengig kontroll, offentlig tilsyn, sterkere fokus på ferdigattest
og oppfølging av ulovligheter i byggesaker, og bedre oppfølging
av foretakene, særlig i den sentrale godkjenningsordningen. Mange
peker også på at den sentrale godkjenningsordningen må tilpasses
behovene for kommuner, tiltakshavere og foretak på en bedre måte.
En del instanser peker også på behovet for bedre sammenheng mellom
plan- og bygningslovgivningen og andre virkemidler. Det siste er
et mer langsiktig arbeid, men de andre virkemidlene danner grunnlaget
for at departementet nå foreslår nye regler om kontroll, tilsyn
og kvalifikasjoner. Se nærmere omtale under de respektive kapitler
i innstillingen.
Komiteen er enig med departementet
i at det er ulike og sammensatte årsaker til at kvaliteten i norske
byggverk ikke er god nok. De siste årene har det vært stor oppmerksomhet
rundt kvaliteten på byggverk og kostnader ved feil. Komiteen vil
vise til at en del av denne statistikken skaper et inntrykk av at det
er lovverket som ikke virker. Det er da viktig å understreke at
en betydelig del av disse feilene er knyttet til tiltak som ikke
behandles av bygningsmyndighetene, f.eks. oppussing av baderom og
mindre ombygningsarbeider. Det er imidlertid alvorlig at enkelte
aktører i bransjen ikke holder seg til lovens bestemmelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre er bekymret for det store antallet byggfeil i
byggenæringa. Av et samlet byggemarked på 180 mrd. kroner årlig, gjelder
50 mrd. kroner en omsetning som ikke er søknadspliktige tiltak.
Dette markedet og disse tiltakene er det ingen kompetansekrav eller
kontrolltiltak innen. Disse medlemmer registrerer
at bransjen selv ønsker kompetansekrav.
Disse medlemmer vil derfor foreslå følgende:
"Stortinget ber Regjeringen utrede om det er mulig å innføre
kompetansekrav og et minimumskrav til små foretak innen byggfagene."
Disse medlemmer mener det er viktig å presisere
at dette ikke skal gå ut over muligheten til å gjøre arbeid på egen
eiendom.
Komiteen mener at kontroll etter at
tiltaket er igangsatt er siste instans for å hindre feil og mangler. Denne
type kontroll kan bare avdekke en liten del av feilene når kostnaden
ved å rette det opp er betydelig. Arbeidet med å forebygge feil
starter allerede i kvaliteten på utdannelsen av fagarbeidere i bransjen.
Det viktigste er imidlertid at bransjen preges av seriøse aktører
som i den enkelte bedrift har systemer for å hindre feil og rette
dem opp før det er for sent.
Komiteen viser til at på hele revisjonsområdet er
det skjedd en endring fra kontroll og ettersyn av resultatene av
virksomheters aktivitet, til systemrevisjon og kontroll av at virksomhetenes
kvalitetssystemer og oppfølgingen av disse fungerer. Denne omleggingen
har sin bakgrunn i målsettingen om å hindre feil før de oppstår,
istedenfor å ha en kultur som bygger opp under å hindre at feil
oppdages.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at departementets forslag til å i større
grad bruke uavhengig kontroll på tiltakene bryter med dette og vil
komme tilbake til merknader og forslag om dette under de enkelte
kapitler.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, mener det trengs et samarbeid mellom forbrukermyndighetene,
organisasjoner innen byggebransjen og ulike offentlige myndigheter for
å få bukt med useriøse aktører. For mange tiltakshavere som mangler
erfaring med dette, vil det være til god hjelp at det blir kjent
hvilke byggefirma det klages mest på. For byggebransjen må det være
tilsvarende viktig å få økt oppmerksomhet om sammenhengen mellom
kvalitet, økonomi og bruk av anerkjente firma. Det finnes to klageordninger
på dette området i dag der Forbrukerrådet er med: Boligtvistnemnda
og Klagenemnd for håndverkertjenester på fast eiendom. Felles for
begge er at verken klage eller avgjørelse blir offentlig kjent. Flertallet ber Regjeringen
ta initiativ til at klageordningen for sentral godkjenning også
viser omfanget av reaksjoner mot sentralt godkjente foretak. For
å forhindre at foretak opplever å bli hengt ut urettmessig, bør
offentliggjøring av advarsler og tilbaketrekkinger vente til eventuelle
klager er avgjort, eller klagefristen har gått ut.
Flertallet erkjenner at det trengs strengere lovpålagt
kontroll i byggesaker slik Regjeringen foreslår med uavhengig kontroll,
offentlig tilsyn, skjerpet vurdering ved utstedelse av midlertidig brukstillatelse
og ferdigattest og oppfølging av ulovligheter.
Komiteen viser at Bygningslovutvalget
ut fra et tilleggsmandat har utredet om det bør innføres garanti-
eller forsikringsordninger for byggefeil. Komiteen har
merket seg at utvalget ikke gikk inn for å innføre nye ordninger
av denne type, men har påpekt at det er behov for å forbedre eksisterende
virkemidler som skal bidra til høyere kvalitet på alle typer bygg
og bygningsarbeider. Utvalget har særlig pekt på at bustadoppføringslova
og avhendingslova har slike bestemmelser. Komiteen har
merket seg at departementet slutter seg til utvalgets konklusjon,
og er kjent med at Justisdepartementet nettopp har sendt forslag
om endringer i de nevnte lovene på høring. Forbrukerrådet har i
den forbindelse påpekt at dagens garantitid i bustadoppføringslova
er den samme som ved kjøp av kapitalvarer som vaskemaskin eller fjernsyn
– fem år – og har bedt om at en lengre reklamasjonstid ved kjøp
av bolig blir vurdert. Komiteen støtter dette, og
viser til at en stor del av byggeskadene først oppdages mer enn
fem år etter at bygningen er ferdig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at for
eksempel i Sverige og Danmark har forbrukerne 10-års reklamasjonsfrist
for nye boliger.
Komiteen viser til at det å bruke anerkjente fagfolk,
godkjente materialer og gjennomføre kontroll ved boliger har både
en økonomisk og sikkerhetsmessig betydning. Det sikrer verdien på
boligen, men det sikres også mot vann- og brannskader. Derfor er
dette forhold som både tjener huseier, byggebransjen, forsikringsbransjen
og samfunnet. Det at en har god dokumentasjon på disse forholdene
bør også gi større trygghet ved kjøp og salg av bolig.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at de fleste har servicehefte til bilen
som dokumenterer bruk av verksted og overholdelse av service og
kontroller. Disse medlemmer mener at et tilsvarende
frivillig system bør etableres for hus og leiligheter. Ordningen
bør være et samarbeid blant annet mellom byggenæringen, finansnæringen,
huseierne og staten. Disse medlemmer ber derfor om
at Regjeringen er positiv til å bidra til å etablere en slik ordning
i samarbeid med de nevnte partene. Disse medlemmer viser
til at det er nedsatt et utvalg som vurderer krav om tilstandsrapport
i forbindelse med eierskifte og at Ot.prp. nr. 24 (2008–2009) innbærer
krav til energimerking av alle boliger. Disse medlemmer mener
dette er forhold som bør inngå i et slikt servicehefte for bolig.
Komiteens medlem fra Venstre mener det
er påkrevd å styrke det nasjonale standardiseringsarbeidet og foreta
en opprydding av standarder i byggebransjen spesielt. Hvert år tilkommer
det langt flere standarder enn det som fases ut. Standarder i byggebransjen
skal ideelt sett være med på å forenkle prosjektering, anbudsberegning
og byggeprosesser, heve kvalitet, hindre byggefeil, redusere kostnader og
styrke forbrukernes interesser. De har med andre ord en sentral
rolle, både for kvalitet, økonomi og byråkrati. Standard Norge er
en privat stiftelse hvor staten ikke har noen aktiv rolle. Nærings-
og handelsdepartementet yter årlig et tilskudd til Standard Norge. Dette
medlem mener det er naturlig å stille spørsmål ved hvorfor
ikke staten har en mer aktiv standardiseringspolitikk og hvorfor
for eksempel Kommunal- og regionaldepartementet, som bygningsmyndighet,
ikke har en tydeligere rolle i dette. Et eksempel på tilfeldighetene
i standardiseringsarbeidet er at Husbanken i 2007 og 2008 har bidratt med
tilskudd til Standard Norge for å utvikle en norsk standard for
passivhus. Dette medlem mener det er behov for å
debattere begrepet (nasjonal) standard, hva som skal ligge til grunn
for å utvikle en standard og hvilken prosess som skal ligge til
grunn for å bekrefte en standard. I dag kan det like gjerne være
oppdragsgivere med sterke økonomiske interesser som bidrar til standardisering
mer enn forbrukerinteresser og samfunnsinteresser mer generelt. Dette
medlem er skeptisk til en slik utvikling. Dette medlem er
også forundret over at staten i så liten grad involverer seg i arbeidet
både med utvikling av internasjonale standarder og tilpasninger
til norske forhold. Spesielt for byggebransjen og det norske klimaet
er det ikke gitt at alle internasjonale standarder dekker norske
behov.
Dette medlem fremmer på bakgrunn av dette følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette i gang et arbeid med en nasjonal
standardiseringsstrategi."
Dette medlem vil videre henlede oppmerksomheten
på FoU innen byggenæringen. Sintef Byggforsk er en av få nasjonale
aktører i dag, men heller ikke her har staten noen aktiv rolle.
Også her er det med andre ord behov for en politisk og strategisk debatt
om hvordan staten skal engasjere seg i FoU i byggenæringa. Det bør
for øvrig nevnes at Sintef Byggforsk gjennom sin utgivelse av trykte
og digitale publikasjoner trolig står for en unik form for veiledning
i Europa til den nasjonale byggebransje. Dette kan være verdt en
større nasjonal og statlig oppmerksomhet i det videre arbeidet med
kvalitetsutvikling i bransjen.
Dette medlem vil også peke på prosessen med dokumentasjon
av byggevarer. Statens bygningstekniske etat (BE) styrer dette gjennom
en søknadsprosess i dag og har også en overvåkingsfunksjon. Dette
medlem viser til at andre land, f.eks. Sverige, har satt
inn betydelige nasjonale ressurser på en slik overvåking, mens dette
er lavt prioritert i Norge. Med en stadig økende import av byggevarer,
løper vi en økende risiko i at byggevarene ikke er underlagt god
nok kontroll og dermed, særlig på sikt, kan svekke kvaliteten på
bygg.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, er enige i at det må fokuseres
på utvikling av standarder, og viser til at det ytes en betydelig
støtte til standardiseringsarbeidet. Blant annet gir bolig- og bygningsmyndighetene
gjennom Husbanken og Statens bygningstekniske etat årlig støtte
til standardiseringsarbeidet, ved siden av å delta ved utviklingen
av standarder.
Bygningslovutvalget mener at ansvarsreglene fungerer etter hensikten,
og har foreslått å videreføre dem, med en del presiseringer. Departementet
følger utvalgets forslag og foreslår visse presiseringer i hva ansvaret
innebærer for den enkelte aktør i byggeprosessen. Departementet
gir i kapittel 9 i proposisjonen en oversikt over de enkelte aktørenes
ansvar. Det presiseres at tiltakshaver har fullt ansvar overfor
bygningsmyndighetene i de tilfeller han selv forestår tiltaket.
Når det gjelder opphør av ansvar for ansvarlige foretak, skjer dette
i utgangspunktet ved ferdigattest. Departementet foreslår likevel
at kommunen skal ha mulighet til å gi pålegg om retting/utbedring
av feil som er oppstått i prosjekteringen eller utførelsen til de
ansvarlige foretakene i fem år etter at ferdigattest er utstedt.
Denne regelen bringer ansvarsreglene mer i overensstemmelse med
privatrettslige regler. I tillegg går departementet inn for at egenkontroll
opphører som eget ansvarsområde. At den ansvarlige skal ha rutiner
for kvalitetssikring av sitt arbeid, anses som innbakt i det ansvar
den prosjekterende eller utførende påtar seg.
Departementet foreslår å videreføre gjeldende ansvarssystem,
og at ansvarsreglene styrkes. Dette er i tråd med Bygningslovutvalgets
forslag. Det er også bred enighet om dette blant høringsinstansene.
Departementets forslag innebærer ingen endring av de ansvarlige
aktørers oppgaver og plikter etter gjeldende rett, annet enn de
foreslåtte endringer i kontrollsystemet. Videre tydeliggjøres ansvaret
ved at det i lovens motiver redegjøres for hva de enkelte oppgaver
til de ulike aktørene omfatter, og det foreslås at adgangen til
tilbaketrekking av ansvarsrett styrkes. Beskrivelser og avgrensing
av ansvar og oppgaver følger i dag i stor grad av forskrift, og
departementet ønsker å synliggjøre disse tydeligere i lov.
Ansvar i plan- og bygningslovens forstand innebærer at foretaket
skal innestå direkte overfor bygningsmyndighetene for at kravene
i lov og forskrift er oppfylt. Kapittel 23 i forslaget omhandler
ansvar i byggesaker.
Komiteen slutter seg til Bygningslovutvalget og
departementets forslag om å i hovedsak videreføre dagens ansvarsregler
med en del presiseringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at disse medlemmers forslag under punkt
7.2 om endringer i departementets forslag til kontrollsystem under
kapittel 24 også vil innebære noen endringer i forslaget under kapittel
23 om ansvar i byggesaker.
Gjeldende ordning innebærer at sentral godkjenning for ansvarsrett
er frivillig og er en forhåndsvurdering av foretakets kvalifikasjoner
som igjen danner grunnlag for lokal godkjenning. Sentral godkjenning gis
for tre år av gangen. Ordningen administreres av Statens bygningstekniske
etat (BE). Lokal godkjenning er obligatorisk og tildeles i den enkelte
sak. Lokal godkjenning har en varighet fram til ferdigstillelse
av byggesaken.
Bygningslovutvalget har foreslått at den sentrale godkjenningsordningen
endres fra en frivillig til en obligatorisk ordning. Utvalgets forslag
vil innebære at alle foretak som ønsker å påta seg ansvarsrett i
en byggesak må inneha sentral godkjenning. Lokal godkjenning vil
dermed ikke være nødvendig, og kan fjernes.
Departementet kommer ikke til å gå videre med utvalgets forslag
om innføre obligatorisk sentral godkjenning for ansvarsrett, bortsett
fra for kontrollforetak.
Departementet ser det som mer hensiktsmessig å videreføre gjeldende
system med en klarere og skarpere praktisering av dagens krav i
den hensikt å sikre overholdelse av kravene. Dette innebærer at
foretakets samlede faglige kompetanse skal tillegges vekt. Foretakene
må oppfylle krav til kvalitetssystemer som skal vise gode rutiner,
herunder at den faglige ledelsen nyttiggjøres i tiltaket. Det må
dokumenteres at disse blir fulgt. Dette gjelder også, som nevnt,
krav om egenkontroll, det vil si at foretakene må synliggjøre at
de klarer å oppfylle plan- og bygningslovgivningens krav. Departementet
er enig med utvalget i at det må være kort vei mellom konstatert
svikt i etterlevelsen og advarsel/tilbaketrekking av godkjenning av
ansvarsrett.
For kontrollforetak foreslår departementet at den sentrale godkjenningen
skal være obligatorisk. Uavhengig kontroll blir etter forslaget
vektlagt sterkere enn tidligere, og det bør stilles klare og forutsigbare krav
til slike foretak. Kontrollforetakene må derfor også dokumentere
uavhengighet i forhold til det foretaket eller tiltaket kontrollen
gjelder.
Kapittel 22 i forslaget omhandler godkjenning av foretak for
ansvarsrett.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag om å ikke gå videre med utvalgets forslag om å innføre obligatorisk
sentral godkjenning for ansvarsrett. Når det gjelder forslaget om
å innføre ordningen for kontrollforetak, vises det til punkt 7.2
i innstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, vil peke på at ordningen med lokal godkjenning
for ansvarsrett innebærer at kommunen har god innsikt i det enkelte
foretaks kvalitetssikring, og derved kan gi råd til tiltakshavere. Flertallet mener
det er viktig at slik informasjon gjøres tilgjengelig for eksempel
gjennom et samarbeid mellom offentlige myndigheter, byggebransjen
og forbrukerorganisasjoner som nevnt under punkt 4.2.
Departementet foreslår at uavhengig kontroll blir obligatorisk
når bestemte kriterier foreligger, og at egenkontroll ikke lenger
skal være selvstendig kontrollform. Egenkontrollen av at plan- og
bygningslovgivningens krav er ivaretatt vil i stedet inngå i godkjenningskravene,
og være en naturlig og obligatorisk del av det alle foretak må ivareta
i sin kvalitetssikring.
Når egenkontroll ikke har hatt den forventede positive påvirkning
på kvaliteten, kan det ha sammenheng med manglende innarbeiding
av kontroll i foretakenes kvalitetssystemer, manglende faktisk etterfølgelse
av kvalitetssystemer og manglende oppfølging fra kommunenes side.
Det oppfattes gjerne som vanskelig for kommunene å kreve uavhengig
kontroll.
Tilbakemeldinger tyder på at det er større vilje hos aktørene
nå enn tidligere til å vurdere uavhengig kontroll som et reelt virkemiddel.
Departementet foreslår derfor å forsterke kravet til uavhengig kontroll,
og gjøre den til eneste kontrollform for hele eller deler av bestemte
tiltak, og for konstruksjoner og deler av tiltak av stor samfunnsmessig
betydning. Det vises til forslaget kapittel 24.
Det foreslås en todeling av kontrollreglene, der den første delen
angir kriterier for når det skal kreves kontroll. Uavhengig kontroll
foreslås å være obligatorisk ved viktige og kritiske områder for
tiltak eller problemområder som blir nærmere angitt i forskrift. Videre
foreslås det at kommunen selv kan kreve uavhengig kontroll der det
foreligger særlige lokale forhold, usikkerhet med hensyn til de
ansvarlige foretak med videre. Departementet kan fastsette i forskrift
at særskilte innsatsområder skal undergis kontroll, for eksempel
der det viser seg at visse konstruksjoner kan medføre fare.
Den andre delen av kontrollreglene gjelder gjennomføring av kontrollen.
Gjennomføringen skal skje på grunnlag av en omforent plan for gjennomføring av
hele tiltaket. Det bør synliggjøres visse milepæler der kontrollen
skal skje, for eksempel valg av løsninger i prosjekteringen eller
innebygging av bygningsdeler i utførelsen. Kontrollen kan gjennomføres
på forskjellige måter, for eksempel byggeplasskontroll og kontroll
med at foretakenes rutiner og egenkontroll følges. Intensiteten
i kontrollen kan tilpasses de ansvarlige foretakenes egenkontroll.
Både kriteriene og kravene til gjennomføring av kontrollen vil
fremgå av forskrift. Ettersom departementet foreslår en atskillig
sterkere vektlegging av uavhengig kontroll enn tidligere, må det
forventes at det vil gå noe tid til implementering og tilpasning, samt
til utvikling av tilstrekkelig kapasitet av kontrollforetak. Det
vurderes derfor en gradvis opptrapping av kontrollbruken i forskriftsarbeidet.
Økt bruk av uavhengig kontroll vil medføre kostnader, særlig
for tiltakshaver, men også til en viss grad for foretakene som må
tilpasse sin virksomhet til uavhengig kontroll i tillegg til sin
egenkontroll. Kostnadene ved utbedring i ettertid er likevel atskillig
høyere enn kostnadene ved kontroll.
Departementet foreslår at kontrollforetak må ha obligatorisk
sentral godkjenning. Dette vil gjøre det enklere å ivareta kvalifikasjonskravene
og å sikre en profesjonell, uavhengig kontrollbransje som kan ta ansvaret
for å avdekke, kartlegge og forebygge feil.
Komiteen viser til merknadene under
punkt 4.2 Kvalitet i byggesaker.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg
til at uavhengig kontroll av det enkelte tiltak blir obligatorisk, samtidig
som foretakenes system for egenkontroll med at plan- og bygningslovens
krav oppfylles, beholdes som krav for at foretakene gis ansvarsrett.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, er enig i at foretak som skal tilby uavhengig kontroll,
må ha sentral godkjenning bl.a. for å sikre like og høye kvalifikasjonskrav
og lik behandling i forhold for tiltakshavere, prosjekterende og
utførende foretak og kommuner.
Dette flertallet er enig i at uavhengig kontroll
må innføres gradvis, og at det ved vurdering av omfanget både må
legges vekt på at byggenæringen raskt innretter seg etter de nye
kravene og at kontrollforetak etableres. Målet med uavhengig kontroll
skal være bedret kvalitet. Slik kontroll må derfor settes inn på
de områder der erfaringene viser at det ofte skjer skader eller
feil, og hvor kostnadene ved feil er store enten økonomisk eller
helsemessig, slik at det både i et samfunnsøkonomisk- og forbrukerperspektiv
er mye å spare på en enkel og effektiv kontroll utført av kontrollører
med kompetanse innen flere fagområder. Dessuten må kontroll settes
inn på sikkerhetsmessige forhold i høye tiltaksklasser hvor konsekvensene
av feil er alvorlige.
Dette flertallet vil understreke at uavhengig kontroll
må bygge på nasjonale standarder for utførelse, og differensieres
etter tiltakets art og selskapets kompetanse. Blant annet kan en
godt dokumentert egenkontroll gjøre gjennomføringen av kontrollen mer
stikkprøvebasert og mindre omfattende enn i tiltak der egenkontrollen
ikke er dokumentert.
Dette flertallet vil understreke at omfanget av
den uavhengige kontrollen må vurderes ut fra det som til enhver
tid anses nødvendig for å komme kvalitetsmangler til livs. Dette
vil ved siden av å øke fokus på kvalitet, også bidra til å heve
kvaliteten på foretakene generelt.
Dette flertallet har merket seg at Byggenæringens
Landsforbund har pekt på geotekniske forhold/naturfare, konstruksjonssikkerhet
og brannsikkerhet som de mest sentrale tema for uavhengig kontroll.
I tillegg bør nasjonale standarder for uavhengig kontroll av universell
utforming, miljøvennlige energiløsninger og inneklima utarbeides.
Dette flertallet vil peke på at omfanget må vurderes
ut fra tiltakets kompleksitet og kost-/nyttevurderinger for tiltakshaver.
Større og kompliserte tiltak hvor konsekvensene av feil er store
vil kreve mer omfattende kontroll enn små og enkle tiltak. Kontrollen
må tilpasses entreprisen og fremdriften i prosjektet, slik at det
i størst mulig grad blir en naturlig del av prosjektet.
Komiteen viser til at Norges Astma-
og Allergiforbund (NAA) i høringen med komiteen tok opp betydningen
av å forsterke tiltak for å sikre tilstrekkelig inneklima i skoler
og barnehager. Over 10 pst. av norske barn har diagnosen astma. Komiteen ber Regjeringen
i det videre arbeidet med forskrifter og veiledere til loven følge
opp behovet for å sikre et godt inneklima i skoler og barnehager.
Det bør basere seg på entydige målbare helsefunksjonskrav for inneklima.
I den forbindelse viser komiteen til at NAA har i
samarbeid med de fremste fagmiljøene utarbeidet 8 kriterier som
er enkle å kontrollere og som har stor betydning for inneklima. Komiteen mener
at NAA må trekkes med i det videre arbeidet med å utarbeide forskrifter
og veiledere på området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det i Regjeringens forslag til ny
bygningslov legges til grunn et omfattende system med uavhengig
kontroll av tiltakene. Den uavhengige kontrollen skal foregå i ulike faser
av byggeprosessen og omfatte svært mange forhold, jf. side 148 i
Ot.prp. nr. 45 (2007–2008). Disse medlemmer viser
til at en samlet byggenæring går imot denne tilnærmingen til kontroll
og sikring av kvalitet. Disse medlemmer mener at
den beste måten å sikre kvaliteten på tiltakene er gjennom kompetanse
og gode rutiner i foretakene.
Disse medlemmer mener også at Regjeringens forslag
vil forsinke og fordyre byggeprosessene. Med det omfanget av uavhengig
kontroll som loven hjemler vil det også være behov for et betydelig
antall uavhengige kontrollforetak. Disse foretakene vil tappe både
selskapene og kommunene for nødvendig byggfaglig kompetanse. Det
i seg selv vil svekke selskapenes evne til å faktisk etterleve kravene
i loven. Kontrollene kan i liten grad foretas når bygget er ferdig,
men må foretas koordinert i byggefasen. Dette vil være svært krevende
og vil kunne forsinke fremdriften betydelig.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer at forslaget
til lov må gjennomgå omfattende endringer. Disse endringene er så
omfattende at de krever en helt ny proposisjon fra Regjeringen.
Disse medlemmer mener at fokus må rettes mot gode
rutiner og kvalitetssikringssystemer i virksomhetene. Basert på
nye revisjonsarbeidsmetoder må det etableres gode kontrollrutiner
og styringssystemer hvor medarbeiderne lærer av feil og det foregår systematisk
erfaringsoverføringer.
Disse medlemmer foreslår derfor at det i loven
innføres krav til periodisk revisjonsplikt hvor uavhengige revisjonsforetak
kontrollerer virksomhetens systemer og bruken av styringssystemet
i forbindelse med gjennomføring av tiltakene. I revisjonskontrollen
må virksomhetene dokumentere gode kvalitetssikringssystemer og gjennom
stikkprøvekontroller fremlegge dokumentasjon som viser at systemet
brukes. Det skal utstedes revisorerklæringer når revisjon er foretatt.
Dette vil innbære at alle virksomheter underlegges tilsyn. Godkjent
revisorerklæring må forelegges ved søknad om og fornying av sentral
godkjenning og lokal vurdering for ansvarsrett. Disse medlemmer mener
at dette også skal innebære økt krav til dokumentasjon på kritiske
tidspunkt fra utførelsen av tiltaket.
Disse medlemmer mener at det også skal etableres
systemer og krav om uavhengig kontroll av tiltaket. Dette skal imidlertid
avgrenses etter følgende kriterier:
1. Kontroll av forhold som er kritiske,
slik som bærende konstruksjoner, geoteknisk prosjektering og brann.
Det kan også gjelde ytterligere forhold, men det må da foreligge
Norsk Standard for forholdet som skal kontrolleres slik at dette
er forutsigbart og tydelig for alle parter.
2. Tiltakets art. Det innføres uavhengig kontroll på bygg
hvor det er stor fare hvis feil oppstår, for eksempel idrettshaller,
konsertarenaer og andre bygg med store mengder publikum, jf. bygg
i pålitelighetsklasse 3 og 4 (NS 3490).
3. Foretakets kvalifikasjoner. Det må graderes på om tiltaket
gjennomføres av foretak med sentral godkjenning, lokal godkjenning
eller uten godkjenning. Kommunen skal gis myndighet til å kreve
uavhengig kontroll hvis en er usikker på foretakets evne og egenkontroll.
4. Kommunal myndighet til å kreve uavhengig kontroll. Kommunene
gis hjemmel til å kreve uavhengig kontroll ved tiltak basert på
vurderinger av tiltakets art og kompleksitet, lokale kritiske forhold,
og vurderinger av foretaket.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer:
"Stortinget sender Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) tilbake og ber
Regjeringen utarbeide et forslag til ny bygningslov der lovens hovedløsning
blir revisjonskontroll av virksomhetenes internkontrollsystem og kompetanse
(egenkontroll), kombinert med uavhengig kontroll innenfor avgrensede
områder."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre er enig i å innføre uavhengig kontroll for å
få bedre kvalitet i byggenæringen og slutter seg til argumentasjonen
for uavhengig kontroll. Disse medlemmer mener imidlertid
at Regjeringen burde ha gjennomført mer detaljerte beregninger av
de økonomiske konsekvensene av bruk av uavhengig kontroll før proposisjonen
ble framlagt for Stortinget. Det vises til svarbrev fra statsråd
Meltveit Kleppa av 25. februar 2002 der det fra statsråden vises
til at kostnaden vil være liten i forhold til byggekostnadene for
øvrig. Disse medlemmer forutsetter at departementet
har fokus på lave kostnader når omfanget av kontrollene fastlegges
i forskriftene.
Komiteen viser til at Byggekostnadsprogrammet
er i ferd med å avslutte sitt arbeid. Programmet har vist at det
er behov for et kontinuerlig arbeid for å øke kompetansen om byggekostnader
og reduksjon av byggefeil i den norske byggenæringen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er
behov for utredning av en mer permanent FoU-modell.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre mener at det er behov for å etablere selvstendig
senter for forskning og utvikling spesielt for byggenæringen i samarbeid
med myndigheten. Senteret bør etableres i forbindelse med eksisterende
kompetansemiljøer i et samarbeid mellom byggenæringen og staten.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake i statsbudsjettet for
2010 med forslag om oppfølging av Byggekostnadsprogrammet gjennom
etablering av et permanent senter for FoU for bygge-, anleggs- og
eiendomsnæringen."
Tilsyn er en kommunal oppgave og en kommunal plikt, og er avgrenset
mot kontroll i byggesaker, som er en del av foretaksansvaret. Tilsyn
er kommunenes virkemiddel for å følge opp byggesaker med hensyn til
lovlighet, kvalitet, prosess, foretakene og så videre. Tilsyn framheves
av både foretak og andre som ett av de viktigste virkemidler for
å få gode bygg.
I sine vurderinger og forslag i siste delutredning fastholder
Bygningslovutvalget at tilsyn er en svært viktig faktor i et effektivt
byggesakssystem etter dagens modell, og bør være en av grunnpilarene
i byggesaksgjennomføringen.
Etter departementets vurdering er det meget stort behov for å
få til en styrking av tilsynet. Behovet for forbedring av kvalitet
og reduksjon av byggskadene tilsier at det må settes inn sterkere
virkemidler enn hittil, som når videre enn til den seriøse del av
bygge- og anleggsnæringen. Næringen er uoversiktlig, og under halvparten
av foretakene er organisert. Det er derfor kommunene som i den enkelte
byggesak har best mulighet til å skaffe oversikt og følge opp foretakene
og tiltakene. Virkemidlene må brukes mer aktivt av kommunene.
Departementet mener at det ikke er ønskelig å gi bestemmelser
som binder opp kommunenes ressursbruk eller gir bestemte krav til
fagkompetanse og organisering. Det er likevel mulig å stille noe
strengere krav til når kommunene må føre tilsyn, i tillegg til å regelfeste
en generell plikt til tilsyn, og forskrifter om rutiner med mer.
Det er vanskelig å konkretisere kravene til tilsyn. Det er etter
departementets vurdering likevel nødvendig å innføre plikt til tilsyn
på noen bestemte områder for både å sikre et visst minimum av tilsyn,
og å tilstrebe større likebehandling på noen områder der det kan
være aktuelt. Kommunene bør imidlertid føre tilsyn i større utstrekning
enn det minimum som omtales her, i den grad de har muligheter til
det. Det vises til forslaget kapittel 25.
De områder hvor det innføres plikt til å føre tilsyn bør etter
departementets vurdering være:
Oppfølging av allerede gitte pålegg.
Dette kan fastlegges direkte i lov, og korresponderer med tilsvarende
krav i bestemmelsene om sanksjoner, se forslaget til ny § 32-1.
Når kommunen er klar over ulovligheter. Dette forutsetter
en viss skjønnsmessig kommunal vurdering, og reiser spørsmål om
kommunens rolle og undersøkelses- og handleplikt, for eksempel i forbindelse
med henvendelser fra berørte naboer. Det bør derfor foreligge klart
ulovlige og alvorlige forhold for å utløse en tilsynsplikt (i tillegg
til plikt til å følge opp ulovlige forhold).
"Tema-tilsyn" etter nærmere bestemmelser i forskrift gitt
av departementet, for eksempel i forbindelse med innføring av nye
forskriftskrav, eller der det er behov for særskilt innsats. Dette
kan for eksempel være aktuelt ved innføring av nye krav (energiløsninger,
universell utforming og så videre) eller etter ulykker med sammenstyrtning, eller
branner.
Tilsynet skal som hovedregel finansieres som overheadkostnad
i byggesaksgebyrene etter gjeldende § 109 i plan- og bygningsloven,
jf. forslag til ny § 33-1. Dette forutsetter at kommunene tar tilsynsfunksjonen
inn i sitt gebyrregulativ. Denne overheadkostnaden vil også kunne
omfatte utgifter til innleie av nødvendig kompetanse. Det bør presiseres
at når tilsyn er tatt med i overheaden i gebyrene, må kommunen benytte
tilsvarende ressurser til tilsyn.
Kommunen kan i tillegg ta et direkte gebyr der det reageres på
registrerte ulovligheter, men gebyret er begrenset til kostnaden
ved den saksbehandlingen ulovlighetsoppfølgingen medfører.
I lovforslaget ligger det ikke noe spesielt krav om særskilte
tilsynsformer, bare at kommunene skal være forpliktet til å føre
tilsyn i en del tilfeller. Det vil imidlertid være aktuelt for departementet
å gi retningslinjer og føringer for tilsynsarbeidet i rundskriv, veiledninger
og lignende, samt å sette opp noen måltall i forhold til aktuelle
problemstillinger, for eksempel hvor mange idrettshaller det skal
føres tilsyn med i løpet av ett bestemt år, hvor mange baderom i
eneboliger, eller liknende.
Departementet viser til at kommunen står fritt med hensyn til
valg av strategi for tilsynet. Kommunene bør styrke tilsynet, men
bør selv velge hvordan det skal gjøres, enten det gjøres ved tilføring
av ressurser, økt eller utvidet kompetanse, bedre samarbeidsformer,
organisasjonsendringer eller andre effektiviseringstiltak. Kommunen
må imidlertid ikke la tilsyn erstatte kontroll.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, støtter departementet i at det trengs en styrking
av det kommunale tilsynet med byggesaker, og er enig i at det er
nødvendig å innføre plikt til tilsyn på noen bestemte områder for
å sikre et visst minimum av tilsyn, og for å tilstrebe større likebehandling
på noen områder der dette er særlig viktig. Flertallet vil
særlig peke på at innføring av nye krav til inneklima, energiløsninger
og universell utforming vil medføre et behov for tilsyn rettet mot
disse bestemmelsene.
Flertallet vil peke på at ny bygningslov vil gi kommunene
nye oppgaver og økt ansvar i forhold til dagens situasjon. I mange
kommuner vil man måtte bygge opp ny kompetanse, og trolig også øke
bemanningen. Flertallet understreker at økte utgifter
til tilsyn skal dekkes av å øke byggesaksgebyrenes generelle del,
og derved ikke belastes det enkelte tiltaket det føres tilsyn med,
med mindre tilsyn skjer for å følge opp kjente ulovlige forhold,
og derfor ikke gå på bekostning av velferdstjenestene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sin merknad om revisjonskontroll under punkt 7.2. Disse
medlemmer vil advare mot at det her gis en blankofullmakt
til kommunene om å tilsette tilsynskompetanse finansiert over byggesaksgebyrenes
generelle del. Byggesaksgebyrene er ment å skulle være selvfinansierende,
og der bør utvises varsomhet i å tillegge flere oppgaver som skal
søkes dekket inn over disse gebyrene bare fordi man kan. Disse
medlemmer mener slike tilsyn kan inkorporeres i de ansvarlige
foretaks internkontroll og at felleskapskontrollen av dette kan ivaretas
gjennom revisjonsplikten som disse medlemmer har foreslått.
Departementet er enig med utvalget i at det er behov for å forbedre
og skjerpe reglene om oppfølging av ulovligheter, og følger i all
hovedsak utvalgets forslag. Reglene må innrettes slik at de gir
en mest mulig effektiv ulovlighetsoppfølging samtidig som rettssikkerheten
ivaretas.
Departementet foreslår å videreføre utvalgets forslag om å lovfeste
en plikt til å følge opp ulovlige forhold, jf. også forslaget om
en tilsvarende plikt til å føre tilsyn. En slik plikt vil komme
i tillegg til en alminnelig plikt til å påse at plan- og bygningsloven overholdes
i kommunen, som foreslås videreført fra gjeldende lov § 10-1. For
de tilfellene der kommunen likevel ikke følger opp ulovligheter,
skal sentrale plan- og bygningsmyndigheter etter lovens kapittel 32
kunne gå inn og forfølge ulovligheter. Dette bør i første rekke
skje der kommunen viser manglende vilje til selv å følge opp forholdene.
Sentrale myndigheter bør imidlertid først og fremst sette i verk
tiltak som setter kommunene bedre i stand til å følge opp ulovligheter,
for eksempel ved å opprette støttefunksjoner, utgi veiledningsmateriale
eller liknende. Departementet foreslår at kommunen får anledning
til å unnlate å forfølge overtredelser av mindre betydning.
Det foreslås at det åpnes for bruk av ett felles forhåndsvarsel
til den ansvarlige for pålegg, forelegg eller tvangsmulkt. Etter
forslaget skal det i varselet gis en frist som ikke skal være kortere
enn tre uker til å rette det ulovlige forholdet, før varselet eventuelt
følges opp med pålegg om retting og forelegg eller tvangsmulkt,
samt overtredelsesgebyr.
Utvalgets forslag om å innføre en anledning for kommunen til
å gi pålegg om øyeblikkelig stans av tiltak videreføres av departementet
som en egen bestemmelse. Departementet ser ikke behov for materielle
endringer i reglene om forelegg og viderefører utvalgets forslag.
Departementet er enig med utvalget i at anledningen til å kreve
erstatning ved uriktig pålegg om retting eller fjerning etter gjeldende
lov § 116, er unødvendig. Der et pålegg er uberettiget som følge
av feil kommunen svarer for, kan det uansett kreves erstatning etter
alminnelige erstatningsregler. Regelen foreslås derfor ikke videreført.
Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets vurderinger
og konklusjoner vedrørende overtredelsesgebyr og straff ved brudd
på plan- og bygningsloven. Straff bør forbeholdes alvorlige og/eller
gjentatte overtredelser, og strafferammen økes. Departementet foreslår,
som utvalget, å innføre en ny bestemmelse som gir kommunen anledning
til å ilegge et overtredelsesgebyr for overtredelser som er mindre
alvorlige enn de straffbare. Overtredelsesgebyr kan i hovedsak benyttes
ved de samme typene overtredelser som rammes av straff, med unntak
av regler som håndheves av staten. Handlingsnormene som kan rammes
av overtredelsesgebyr, er listet opp i forslaget til § 32-8 første
ledd.
Departementet har i all hovedsak fulgt utvalgets forslag om overtredelsesgebyr.
Forholdene som rammes, er i det alt vesentlige en videreføring av
gjeldende lov §§ 110–112, men språklig forenklet og modernisert.
Departementet viderefører også anledningen til å forfølge unnlatelse
av kontroll eller gjennomføring av kontroll i strid med reglene
i loven. Overtredelsesgebyret skal kunne ilegges av plan- og bygningsmyndighetene
– fylkesmenn og departement – i tillegg til kommunen. Overtredelsesgebyr
ilegges den ansvarlige. Departementet skal gi forskrifter med nærmere
regler om utstedelse av overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyr kan
således ikke utstedes før forskrift er gitt. Forskriften skal blant
annet gi regler for utmåling av gebyrene.
Straffebestemmelsen foreslås endret slik at straff kan ilegges
for vesentlige overtredelser av de samme handlingsnormer som for
overtredelsesgebyr. Strafferammen økes fra dagens nivå med bøter
til "bøter eller fengsel i inntil ett år". Ved særlig skjerpede
omstendigheter kan fengsel inntil to år anvendes. Økte strafferammer
begrunnes med at plan- og bygningsloven er en sentral miljø- og
vernelov.
Departementet viderefører dagens regel om rimelighet og samordning
av sanksjoner. Det innføres en samordningsregel for overtredelsesgebyr
og straff.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, støtter Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det som høyst problematisk å skulle knesette straffehjemler for
overtredelse av plan- og bygningsloven som er strengere enn en rekke
straffehjemler som er ment anvendt på til dels grov kriminalitet.
Å legge til grunn fengselsstraff på inntil to år som det her legges
opp til, anses av disse medlemmer som å være i strid
med godtfolks rettsoppfatning når man ser på strafferammene for voldskriminalitet
og lignende her til lands. Videre mener disse medlemmer at
de grove overtredelsene allerede er forbundet med straffeansvar
i annen særlovgivning, eksempelvis beskadigelse av kulturminner
eller såkalt miljøkriminalitet.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"§ 32-9 Straff skal lyde:
Overtredelser av § 32-8 første ledd som er vesentlige og forsettlige
eller grovt uaktsomme, straffes med bøter. Det samme gjelder ved
overtredelse av bestemmelser gitt i medhold av loven når det i forskrift
er fastsatt at overtredelse av den aktuelle bestemmelse er straffbar.
Ved vurderingen av om en overtredelse er vesentlig, skal det særlig
legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger og graden av utvist
skyld. Dersom personen eller foretaket tidligere er ilagt sanksjon
for overtredelse av denne lov eller forskrift gitt i medhold av
loven, kan straff anvendes selv om overtredelsen ikke er vesentlig.
Med bøter straffes også den som forsettlig eller uaktsomt:
a) gir uriktige eller villedende
opplysninger til den sentrale godkjenningsordningen, eller
b) setter CE-merke på produkt uten at forutsetningene er
til stede, eller omsetter slikt produkt, eller for øvrig ikke gir
de opplysninger eller unnlater å gi tilsynsmyndigheten tilgang til
produkt, rom, areal eller annet område som anses nødvendig for å
kunne føre tilsynet, jf. § 29-7. Medvirkning til omsetning av et
slikt produkt sanksjoneres på samme måte."
Opprettelse og endring av eiendom krever tillatelse etter plan-
og bygningsloven. Slike tiltak er nært knyttet til byggesaksbehandlingen.
Opprettelse av ny eiendom er ofte første trinn i et konkret byggeprosjekt.
Oppmåling og registrering av eiendom skjer etter reglene i lov om
eigedomsregistrering (matrikkelloven). Både tiltakshaver og kommunen
har behov for å kunne håndtere saksbehandlingen etter plan- og bygningsloven
og matrikkelloven på en samordnet måte.
I lovforslaget § 26-1 foreslår departementet å benytte "opprettelse
og endring av eiendom" som fellesbetegnelse for tiltak som gjelder
eiendomsdanning (deling), slik begrepene ble innført med ny lov
om eiendomsregistrering. Det er blant annet opprettelse av ny grunneiendom,
ny anleggseiendom, nytt jordsameie og ny festegrunn for bortfeste,
som kan gjelde i mer enn ti år. Opprettelse og endring av eierseksjoner etter
eierseksjonsloven omfattes ikke av bestemmelsene om opprettelse
og endring av eiendom i plan- og bygningsloven. Hvilke materielle
regler som gjelder ved opprettelse og endring av eiendom, følger
av de enkelte lovbestemmelser, forskrift og arealplaner. Forutsetningen
om at det ikke kan etableres tomter som er mindre vel skikket til
utbygging, videreføres og foreslås også å gjelde i forhold til arealoverføring og
opprettelse eller endring av anleggseiendom. De materielle kravene
er forøvrig en videreføring av ordlyden i den gjeldende lov § 63,
men det er presisert at også plassering av tomta skal vurderes.
Ordlyden er justert for å presisere at det ikke skal være opp til kommunens
frie skjønn å vurdere om en tomt er uegnet til bebyggelse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, støtter Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det er kommunene selv som må kunne gjøre vurderingen av om en
tomt er uegnet til bebyggelse. Dette ut i fra en erkjennelse av at
det er kommunene selv som er nærmest til å se behovet for fortetting
i sitt område og ut i fra respekt for det lokale selvstyret. Disse
medlemmer vil følgelig motsette seg at nevnte ordlyd gir
rom for en slik fortolkning som det her legges opp til.
Formålet bak lovens hovedregel om betryggende ordning for vann
og avløp, er hensynet til å oppnå helsemessig betryggende forhold,
noe som ofte vil betinge en helhetlig løsning for både vannforsynings- og
avløpsforholdene. Tiltakshavers plikt til å knytte seg til offentlige
vann- og avløpsledninger skal også sikre at den offentlige vannforsyningen
og avløpssystemet blir bygd ut og drevet teknisk og driftsøkonomisk
rasjonelt.
Formålet bak regelen om at byggetomt skal sikres atkomst til
veg som er åpen for alminnelig ferdsel, er hensynet til at alle
tomter skal ha lovlig atkomst slik at de kan benyttes som forutsatt,
samt samfunns- og beredskapsmessige hensyn.
Departementet slutter seg i utgangspunktet til Bygningslovutvalgets
forslag om å videreføre bestemmelsene. Imidlertid finner departementet
på bakgrunn av høringsuttalelsene at det er behov for noen flere
endringer og justeringer.
Det er i lovforslaget kapittel 27 gjort noen mindre endringer
i forhold til gjeldende rett. Det foreslås at det stilles krav om
vannforsyning ved opprettelse eller endring av eiendom og at det
stilles krav om slokkevann. Dette er krav kommunen tidligere kunne
stille i vedtekt. Rettighet til å føre vannledning over annens grunn,
alternativt å knytte seg til felles ledningsnett, skal være sikret
på tilsvarende måte som etter gjeldende lov § 66 nr. 1.
Avløpsordning skal etter forslaget være sikret før nytt tiltak
"blir godkjent" framfor "blir satt i gang". Rettighet til å føre
vannledning over annen eiers grunn, alternativt å knytte seg til
felles ledningsnett, skal være sikret på tilsvarende måte som for
veg i gjeldende lov § 66 nr. 1. Gjeldende rett er kodifisert ved
at det i loven kreves at tilfredsstillende overvannssystem for avledning
av grunn- og overvann må være sikret før det gis tillatelse til
oppføring av bygning. Det stilles også krav til bestående byggverk om
vedlikehold for å opprettholde tilfredsstillende bortledning av
overflatevann.
Forurensingsloven § 23 om rett til å ekspropriere tilgang til
eksisterende avløpsledning er foreslått tatt inn i plan- og bygningsloven.
Bestemmelsen er utvidet til også å omfatte vannanlegg. Utgiftene
foreslås fordelt i samsvar med bestemmelsene i plan- og bygningsloven
§ 18-8 om refusjon.
I bestemmelsen om atkomst, § 27-4, er ordlyden endret noe og
utformet identisk med den foreslåtte formulering for avløp. Det
vil si at uttrykket "Eiendommen kan bare deles eller bebygges" erstattes
med "Før opprettelse eller endring av eiendom til bebyggelse eller
oppføring av bygning blir godkjent". Uttrykket "blir satt i gang"
erstattes også her med "blir godkjent". Det vises til at atkomst
skal være sikret før delingstillatelsen eller rammetillatelsen gis.
Komiteen viser til § 27-1 andre ledd
og § 27-2 andre ledd angående forutsetning for at det skal kunne
kreves tilknytning til eksisterende vann- og avløpsinfrastruktur. Komiteen mener
det trengs en presisering av disse forutsetninger for å sikre lik og
mer rettferdig praktisering og for å unngå uforholdsmessig store
kostnader på grunn av disse tilknytningsbestemmelsene. Komiteen ber
derfor om at Regjeringen vurderer å lage en veileder til nevnte
bestemmelser.
Det kan etter forslaget § 27-5 fortsatt kreves tilknytning til
fjernvarmeanlegg. Departementets forslag om dette viderefører Bygningslovutvalgets
forslag. Tilknytning kan kreves av kommunen, men beslutningen om
tilknytningsplikt skjer gjennom planvedtak i stedet for vedtekt.
Tilknytningsplikt kan som etter gjeldende lov, bare fastsettes for
konsesjonsbehandlede fjernvarmeanlegg. En eventuell utvidet adgang
til å kreve tilknytning, for eksempel slik at tilknytning kan kreves
utenfor konsesjonsområde, må etter departementets mening vurderes
bredere. Utvidet adgang må blant annet ta hensyn til reglene i energiloven
kapittel 5 om tilknytningsplikt til andre fjernvarmeanlegg, leveringsplikt,
regulering av pris og regler om nedleggelse av fjernvarmeanlegg.
Departementet foreslår imidlertid en ny forskriftshjemmel til bestemmelsen,
§ 27-6, som kan brukes for å presisere tilknytningsplikten. Departementet
innfører også en ny lovregel foreslått av Bygningslovutvalget, som
gir kommunen mulighet for å unnta fra tilknytningsplikt til fjernvarmeanlegg
hvis tiltakets energiløsning er mer miljøvennlig.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag om å gi kommunene myndighet til å kunne kreve tilknytning
til fjernvarmeanlegg, samt å gi unntak fra kravet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, har registrert at norske bygg står for omtrent
40 prosent av energibruken i Norge. Å redusere energibruken i bygg
er derfor et viktig energi-, miljø- og klimapolitisk mål. Bruk av
fjernvarme i Norge er nesten fordoblet de siste ti årene, men utgjør
en relativt liten del av den totale oppvarmingen. Flertallet mener
at tilknytningskravet til fjernvarme gir mulighet for miljøvennlige alternativer
til blant annet bruk av fossile brensler. Bruk av fjernvarme er
et viktig satsingsområde i arbeidet med å redusere elektrisitetsbruken
i bygg. Flertallet understreker at tilknytningsplikten
vil bidra til å styrke infrastruktur for bruk av fjernvarme i nye
bygg.
Komiteen mener at kommunen kan velge
om et unntak fra tilknytningsplikten skal kunne gjelde hele tiltaket
eller deler av det. Komiteen viser til at i proposisjonens
forslag til lovtekst er adgangen til å gjøre unntak ikke spesifisert,
men kravet vil vanligvis rette seg mot det enkelte tiltak, vanligvis
et enkelt bygg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at kommunen også kan gjøre unntak for større
grupper bygg, for eksempel et boligfelt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at tiltakshaver skal kunne kreve seg unntatt fra tilknytningsplikt
der han kan vise til at dette medfører vesentlige merkostnader for ham
både investeringsmessig og ved daglig drift, uten at tilknytning
kan dokumenteres å være vesentlig mer miljøvennlig enn den alternative
oppvarmingskilden. Disse medlemmer mener at bevisbyrden
for at fjernvarme er vesentlig mer miljøvennlig til enhver tid må
påhvile den som pålegger tilknytning.
Disse medlemmer mener lønnsomhetsberegning skal
baseres på de reelle energiteknologiske alternativer utbygger står
overfor. Disse medlemmer viser til at man ved tilknytning
til fjernvarme blir knyttet til en monopolist og forutsetter at
brukerens kostnader på fjernvarme ikke overstiger kostnadene ved
elektrisk oppvarming.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, mener det er viktig at kommunene i vurderinger
rundt unntak fra tilknytningsplikten legger særlig vekt på om unntaket
kan få negative konsekvenser for muligheten til utbygging og drift
av fjernvarmeanlegg.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, mener videre at unntak må gjøres konkret for hvert
enkelt tiltak, og ikke samlet for boligfelt eller andre større grupper
bygg, for å hindre at driftsgrunnlaget for fjernvarmeanlegg undergraves.
Komiteen mener at unntaket for en del
av et bygg kan sikre at andre deler kan bygges med større energieffektivitet.
Komiteen foreslår å endre ordlyden i § 27 andre
ledd slik at det kan gjøres unntak fra tilknytningsplikten der det
kan dokumenteres at alternative løsninger vil være bedre for miljøet
enn tilknytning. Kommunen må vurdere om forhold i det konkrete byggeprosjektet
tilsier unntak, f.eks. fordi bygget er oppført som passivhus. Også
forhold utenfor byggverket, som tilknytning til et nærvarmeanlegg
for nabolaget, vil kunne tas hensyn til.
Komiteen mener at det ved vurderingen av om en
løsning er miljømessig bedre også skal tas hensyn til kostnadene
for løsningen, selv om prosjektøkonomiske betraktninger ikke ligger
innenfor en språklig forståelse av bedre miljømessig løsning.
Komiteen viser til at konsekvensene av å ta hensyn
til prosjektøkonomien vil avhenge av hvordan man definerer "kostnadene
for løsningen". Hvis det siktes til kostnadene ved oppføringen av
byggverket – altså differansen mellom å bruke fjernvarme og andre
varmekilder – vil dette undergrave tilknytningsplikten, særlig hvis
det på noen måte skal forutsettes en plikt for kommunen til å bruke
unntaksbestemmelsen. Dette vil igjen kunne være svært negativt for
utbygging av fjernvarmeanlegg. Dette er ikke komiteens mening.
Når komiteen også ønsker å legge vekt på prosjektøkonomien,
bygger dette på:
Kommunen kan gjøre unntak fra tilknytningsplikten.
Utgangspunktet skal være at unntaket vil gi en miljømessig
bedre løsning for tiltaket.
Kommunen kan legge vekt på en vurdering av energiløsningens
økonomiske betydning i byggets livsløp.
På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:
"§ 27-5 andre ledd skal lyde:
Kommunen kan gjøre helt eller delvis unntak fra tilknytningsplikten
der det kan dokumenteres at bruk av alternative løsninger for tiltaket
vil være miljømessig bedre enn tilknytning."
Plan- og bygningslovgivningen har i dag regler som skal sikre
tilgjengelighet og bruk av bygninger for personer med nedsatt funksjonsevne.
Bygningslovutvalgets utredning inneholder forslag til innstramminger
i kravene til tilgjengelighet. I forslag til ny formålsbestemmelse
for loven er universell utforming nevnt som et overordnet prinsipp. Dette
forslaget er fremmet i Miljøverndepartementets forslag til ny plandel,
jf. Ot.prp. nr. 32 (2007–2008).
Departementet slutter seg til Syse-utvalget og Bygningslovutvalget
sine vurderinger av behovet for å styrke kravene til tilgjengelighet
og brukbarhet. Det er ikke akseptabelt at utformingen av tiltak
utestenger eller vanskeliggjør bruken for personer med nedsatt funksjonsevne.
Departementet foreslår derfor at reglene for tilgjengelighet skjerpes
slik at det kreves universell utforming av bygninger, anlegg og
uteområder rettet mot allmennheten. Universell utforming dreier
seg om løsninger som ivaretar "alle", med eller uten nedsatt funksjonsevne.
Selve hovedløsningen skal være inkluderende og må utformes slik
at den kan brukes av alle.
Krav om universell utforming av bygninger og anlegg hjemles i
forslag til ny § 29-3. Innstramminger i utformingskravene vil omfatte
fellesanlegg og uteområder. Krav om universell utforming av uteområder,
der ikke utformingen følger direkte av plan, foreslås derfor inntatt
i forslaget § 28-7. Nærmere krav om universell utforming vil bli
fastsatt i teknisk forskrift. Departementet går derfor inn for at
det stilles krav om universell utforming i nye tiltak. Selv om Bygningslovutvalget
ikke fremmet slikt forslag, går departementet videre inn for at
det for eksisterende tiltak innføres en hjemmel i loven til å stille
krav til oppgradering av bestemte typer bygninger, anlegg og uteområder.
Den store økonomiske belastningen en slik oppgradering vil innebære,
gjør at departementet vil foreslå en skrittvis og prioritert tilnærming.
Departementet fremmer derfor forslag om at det gis en hjemmel til
å gi forskrifter om oppgradering av bestående tiltak til en standard
tilsvarende universell utforming.
Ut over dette kan kommunen stille krav om universell utforming
av uteområder med hjemmel i §§ 11-9 og 12-7.
Slik departementet ser det, er det ikke nok at utformingskravene
alene endres. Undersøkelser viser at gjeldende krav til tilgjengelighet
ofte ikke følges fullt ut i nye tiltak. Det vil derfor være nødvendig
at også veiledere, standarder med videre, i størst mulig grad angir
konkrete mål og verdier. Alle aktører, det være seg tiltakshavere,
prosjekterende, utførende, uavhengig kontrollerende, kommunale tilsynsmyndigheter,
eller brukere, må ha konsise krav å forholde seg til. Da vil det
være større sannsynlighet for at alle parter har kunnskap om hvilke
muligheter og krav som foreligger ved utforming av bygninger. Ved
å tydeliggjøre ansvarsreglene og reglene om sanksjoner, herunder
krav om retting og overtredelsesgebyr, skal det i større grad reageres
på arbeider som ikke oppfyller kravene om universell utforming.
Håndheving av reglene vil høre under bygningsmyndighetenes generelle
oppgaver. Unnlatelse av å oppfylle kravene for de tiltak som omfattes
av reglene, vil rammes av de samme sanksjoner som andre overtredelser
av plan- og bygningslovgivingen.
Komiteen støtter departementets forslag
om at universell utforming, slik det defineres av Syse-utvalget
og fremkommer i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, er tatt
inn i lovens formål og i de operative paragrafene. Komiteen mener
dette er den viktigste endringen som gjøres i loven, fra å basere den
på tilgjengelighet til å legge til grunn universell utforming som
krav til hovedløsningen ved tiltaket. Plan- og bygningsloven er
den viktigste loven for å gjøre antidiskriminerings- og tilgjengelighetsloven operativ
på de områdene der samfunnet skaper funksjonshemmende barrierer.
Komiteen viser til at åndsverksloven ikke vil komme
i konflikt med plan- og bygningslovens bestemmelser for universell
utforming for nye tiltak, fordi disse uansett må oppfylle kravene
i loven. Komiteen er imidlertid bekymret for at enkelte
med rettigheter etter åndsverkloven vil motsette seg oppgraderinger
av eksisterende bygg til universell utforming ved å henvise til
lovens bestemmelser som omfatter "bygningskunst". Komiteen mener
at bygg i denne kategorien kan ha verneverdi som hindrer enkelte
løsninger innenfor universell utforming, men at i avveiningen mellom
verneverdi og universell utforming skal det legges stor vekt på
at prinsippet om universell utforming nå har fått en sterk forankring
i lovens formål og ikke minst i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Komiteen viser til at kravet om universell utforming
gjelder bygninger, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten.
Det innebærer at kravet ikke omfatter arbeidslokaler. Komiteen mener
at målsettingen om et inkluderende arbeidsliv tilsier at nye arbeidslokaler
bør omfattes av bestemmelsen. Undersøkelser viser at norske arbeidsgivere
er svært skeptiske til å ansette personer med funksjonshemninger.
Selv om samfunnet har ulike ordninger med tilskudd for å tilrettelegge
arbeidsplasser og arbeidsmiljøloven har enkelte bestemmelser, innbærer
denne form for lovgivning at det stort sett må etableres særordninger.
Dette bryter med prinsippet om universell utforming som hovedløsning.
Det er også ønskelig at seniorene i arbeidslivet blir stående lengre
i arbeid. Universell utforming av arbeidslokaler vil også ha stor
betydning for muligheten for dette. Komiteen vil
derfor utvide hovedkravet om universell utforming til også å gjelde
nye arbeidslokaler (bygninger som faller inn under arbeidsmiljøloven).
Den store andelen arbeidslokaler som bygges er enten kontorlokaler
eller lokaler som også delvis henvender seg til publikum. Komiteen mener
imidlertid at det er enkelte arbeidslokaler som det vil være vanskelig
å stille slike krav til, for eksempel verksteder, bruk og lignende.
Det må derfor etableres unntaksbestemmelser i forskrift.
Komiteen viser videre til sine merknader og forslag
om universell utforming i eksisterende bygg.
Komiteen foreslår følgende:
"§ 28-7 første ledd skal lyde:
Uteareal skal innenfor sin funksjon være universelt utformet
i samsvar med forskrifter gitt av departementet. Uteareal for arbeidsbygg
skal være universelt utformet i samsvar med forskrift gitt av departementet."
Som nevnt mener komiteen det også er viktig at
det stilles krav om universell utforming av arbeidsbygg, og vil
gi departementet hjemmel til å utarbeide forskrift som ivaretar
dette. Komiteen fremmer derfor følgende forslag:
"§ 29-3 første ledd skal lyde:
Tiltak etter kapittel 20 skal innenfor sin funksjon være universelt
utformet i samsvar med forskrifter gitt av departementet. Tiltak
etter kapittel 20 som omfatter arbeidsbygg skal være universelt
utformet i samsvar med forskrift gitt av departementet."
Videre foreslår komiteen følgende:
"§ 31-4 Pålegg om dokumentasjon og utbedring skal lyde:
Departementet kan gi forskrift om kommunens adgang til å gi pålegg
om dokumentasjon og utbedring av eksisterende byggverk og installasjoner.
Pålegg kan bare gis der utbedring vil gi vesentlig forbedring
av byggverkets eller installasjonens funksjon som tilsies av tungtveiende
hensyn til universell utforming, helse, miljø, sikkerhet eller bevaringsverdi.
I vurderingen skal det legges vekt på kostnadene ved pålegget, antall
brukere, hvilke farer eller ulemper de utsettes for, og avstanden
mellom den faktiske tilstanden og gjeldende krav.
Kongen kan gi forskrift om at bestemte typer tiltak eller bestemte
typer eksisterende bygninger, anlegg eller uteområder skal opparbeides
slik at de blir universelt utformet. Det kan gis frist for slik
opparbeidelse."
Komiteen viser til at § 31-4 tredje ledd er en spesialbestemmelse
for at det ved forskrift kan påbys at bestemte bygninger, anlegg
og uteområder skal oppgraderes slik at de skal kunne brukes av alle.
Komiteen viser til at den foreslåtte formuleringen "bestemte
typer eksisterende bygninger" er en presisering av at forskriften
kan gis for ulike typer bygningskategorier som skolebygninger, servicekontorer,
terminaler for persontransport med videre. Det kan videre gis forskrift
om "bestemte typer tiltak". Dette vil være tiltak for oppgradering
til standarden universell utforming som typisk omfatter store deler av
bygningsmassen, og som har nytteverdi for mange. Uttrykket "bestemte
typer tiltak" viser til tiltak som omfattes av plan- og bygningslovgivningen, som
for eksempel krav til områder rundt og ved inngangsparti og krav
om installering av teleslynge.
Etter andre punktum kan det i forskrift gis frist for når tiltakene
skal være oppgradert. Komiteen er enig med departementet
i at det ved utarbeiding og fastsetting av forskriftene må legges
vekt på at kravene om tilrettelegging ikke skal gi urimelige kostnader i
forhold til eierens ressurser og virkningen tilretteleggingen har
for nedbygging av barrierene for personer med nedsatt funksjonsevne. Komiteen er også
enig i at andre hensyn som følger av plan- og bygningsloven, som
verne- og tryggingshensyn, også må vurderes ved fastsetting av forskriftene.
Komiteen vil vise til at brannsikkerheten er et vesentlig
element i strategien universell utforming. De fleste dødsbranner
skjer i boliger, og 80–90 pst. av dødsfallene skjer i den boligen
der brannen startet. Personer med nedsatt funksjonsevne trenger
lenger tid for å ta seg ut av byggverket, dvs. lenger nødvendig
rømningstid. I boliger kan det ikke forutsettes organisatoriske
tiltak (assistert rømning), slik som i sykehus, institusjoner og
lignende. Den økte risikoen og den økte nødvendige rømningstiden
må derfor kompenseres med tiltak som reduserer risikoen og øker
den tilgjengelige rømningstiden.
Komiteen ber om at det i det videre arbeidet med
forskrifter om oppgradering av eksisterende bygg til standarden
universell utforming legges til grunn at hensynet til brannsikkerhet
for utsatte grupper av befolkningen, også innebærer trygge evakueringsmuligheter.
Komiteen er kjent med at Justisdepartementet våren
2009 vil legge fram en stortingsmelding om forebyggende brannvern,
og komiteen forutsetter derfor at forskrifter under
plan- og bygningsloven blir harmonisert med intensjonene i denne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
det betenkelig at man legger til grunn at sprinkleranlegg kun skal
anses påkrevd i nybygg ment å bebos av svake grupper. Hvis det er slik
at sprinkleranlegg er et vilkår for at bygget skal anses som forsvarlig
som bopel for nevnte grupper, bør sprinkleranlegg også pålegges
i eksisterende bygningsmasse brukt til samme formål. Disse medlemmer vil
følgelig henstille til Regjeringen om at et slikt påbud inkorporeres
i forskriftene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre støtter Regjeringens innføring av tidsfrister
for nybygg og mener dette er et viktig steg for å oppnå tilgang
til bygninger. Dessverre ønsker Regjeringen ikke å innføre tidsfrister
for eksisterende bygg og anlegg. Disse medlemmer mener
at så lenge det ikke innføres tidsfrister på eksisterende bygg,
vil det ta mange tiår før slike bygninger blir tilgjengelig. Disse
medlemmer viser til at ombygging av eksisterende bygg og
anlegg vil føre til store kostnader for eierne, og viser videre
til at Regjeringen løser dette problemet ved å skyve på investeringene
og ikke sette tidsfrister. Med et slikt system vil det uansett være
eierne som får den hele og fulle regningen når de renoverer bygget
eller anlegget, eller på annen måte forandrer det. Disse
medlemmer mener en slik gjennomføring både påfører eierne
store kostnader og forsinker gjennomføringen av tilgangen til anleggene.
Tidsfrister for gjennomføring av universell utforming var en av
suksessfaktorene i USA ved innføring av antidiskrimineringsloven
i 1995. Erfaringen i USA var at tidsfrister for tilrettelegging
av arbeidsplasser og endring av bygg og anlegg åpnet dørene for
mange funksjonshemmede til deltakelse i arbeidslivet. I USA ble
dette betraktet som en vinn-vinn-situasjon fordi mange funksjonshemmede
ble selvforsørgende. Disse medlemmer mener derfor
at en bør gå i samme retning med å innføre tidsfrister, noe som
vil gagne både samfunnet og den enkelte bruker. Disse medlemmer viser
til at praksis etter dagens plan- og bygningslov er at ombygginger
og oppgraderinger av eksisterende tiltak som er såpass omfattende
at de faller inn under lovens definisjon av "hovedombygging", møter
samme krav som om tiltaket skulle være nybygging. Disse medlemmer forutsetter
at den samme praksisen vil gjelde for universell utforming.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at eksisterende
bygg, anlegg og uteområder skal være universelt utformet fra 1. januar
2020."
Disse medlemmer mener der børe settes en høy terskel
for dispensasjon.
Disse medlemmer viser til Arbeids- og inkluderingsdepartementets
svarbrev av 9. mai 2008 på spørsmålene fra Venstre, og er overrasket
over at man ser ut til å mene at offentlige og private tiltak skal
vurderes på samme måte når det er snakk om "uforholdsmessig byrde". Disse
medlemmer er i utgangspunktet meget kritisk til at det skal
være mulig å påberope seg en slik uforholdsmessig byrde også etter
at det er satt tidsfrister, og mener en slik adgang uansett ikke
bør gjelde tiltak i offentlig regi. Disse medlemmer vil
understreke at i den grad en slik bestemmelse beholdes, må det gå
meget klart frem at tiltakets positive effekt for universell utforming
og bedre tilgjengelighet for alle skal sees som et viktig redskap
mot diskriminering og for menneskerettigheter. Det må derfor være
en meget høy terskel for å kunne bruke økonomiske argumenter mot tiltak
med positiv effekt.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at muligheten til å påberope
seg uforholdsmessig byrde utgår etter at tidsfrister for de enkelte
kategorier av bygg, anlegg, uteområder, transport og IKT er satt
og nådd. Tiltak i offentlig regi har i utgangspunktet ikke adgang
til å påberope seg uforholdsmessig byrde."
Disse medlemmer viser til at Regjeringens argument
i arbeidet med ny antidiskrimineringslov om at tidsfrister kan føre
til at ingenting blir gjort før i siste liten, enkelt kan motvirkes
ved at det innføres avskrivningsregler som gjør det skattemessig
gunstig for en tiltakshaver å gjennomføre tiltaket. Ordningene bør
utformes slik at det vil lønne seg å være tidlig ute, mens ordningene
blir mindre gunstige når tidsfristene nærmer seg. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til at Venstre fremmet forslag i Ot.prp. nr. 44
(2007–2008) om å legge til rette for en ordning hvor det gis dispensasjon
fra vanlige avskrivningsregler og det gis mulighet til å utgiftsføre utgifter
for universell utforming direkte over resultatregnskapet samme år
opptil en fastsatt beløpsgrense på for eksempel 1 mill. kroner per
år.
Alt areal er ikke egnet til utbygging. Grunnforholdene kan være
ustabile, terrenget kan være for bratt eller arealet kan ligge i
områder som er utsatt for skredfare. I tillegg må arealet ha en
visse størrelse og ha en hensiktsmessig utforming for å kunne bebygges.
Den del av arealet som ikke dekkes av bygningen må i noen tilfeller
sikres, og det er ikke all bruk av arealet som er heldig for omgivelsene.
Reglene skal sikre at byggegrunnen er egnet i kvalitet, størrelse
og form, og at eiendom som ønskes opprettet, endret eller bebygd,
skal være egnet til sitt formål. Reglene skal også ivareta sikkerhet
mot skader og ulemper fra omgivelsene. I tillegg inneholder plan-
og bygningsloven regler som skal sikre at den ubebygde delen av
tomta ikke utgjør en fare for omgivelsene, i seg selv eller ved
bruken av den.
Bygningslovutvalget har foreslått å opprettholde regelen i gjeldende
plan- og bygningslov § 68. Bestemmelsen skal sikre at tomter som
kan være utsatt for fare eller ulempe som følge av natur- eller
miljøforhold, ikke bebygges uten at det er foretatt forsvarlig sikring.
Departementet slutter seg til dette og foreslår i ny § 28-1 at regelen
videreføres med enkelte presiseringer. Hovedansvaret for å framskaffe
dokumentasjon på at byggegrunnen har tilstrekkelig sikkerhet mot
fare eller vesentlig ulempe, ligger på tiltakshaver. Departementet
foreslår å presisere en mulighet for at det gjennom vedtakelse av
forskrift, kan tillates utbygging i fareområder der konsekvensene av
et forbud er at lokalsamfunn mister mulighetene for utvikling og
opprettholdelse av næring og befolkning.
Departementet foreslår videre at ansvaret for og kostnadene til
nødvendige tiltak mot fare fra nabogrunn, legges på eiendommen som
blir berørt av faren for skade og som drar nytte av tiltaket. Dersom faren
er oppstått som følge av forsømmelser fra eier av nabogrunnen, kan
tiltakshaver kreve erstatning for sine utgifter og eventuelle skader.
Departementet slutter seg til Bygningslovutvalgets forslag om
å endre reglene som framkommer i gjeldende lov § 69. Den stiller
krav til tomtestørrelse og utearealer, jf. forslaget til § 28-7.
Krav om lysforhold og brannsikring anses tilstrekkelig ivaretatt
i forslag til ny bestemmelse om krav til arkitektonisk utforming
av tiltak. Krav om tilstrekkelige utearealer videreføres. Det foreslås
å innføre krav om universell utforming av utearealer. Bygningslovutvalget
har foreslått ikke å videreføre eksisterende hjemmel til å kreve
beskjæring og fjerning av vegetasjon. Departementet slutter seg
til dette.
I motsetning til Bygningslovutvalget foreslår departementet å
videreføre adgangen til å tillate frikjøp av parkeringsplasser.
Dette kan etter gjeldende regler hjemles i kommunale vedtekter.
Kommunale vedtekter er foreslått avskaffet. I Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) er
det er foreslått at det gis hjemmel til å videreføre ordningen gjennom
kommuneplanbestemmelser.
Departementet slutter seg til Bygningslovutvalgets forslag om
å spesifisere i loven at hele bestemmelsen i forslaget til § 28-7
også gjelder ved bruksendring av bygninger.
Komiteen viser til saksordførers brev
til departementet angående konsekvensene av "Ålesundsutvalgets"
anbefalinger når det gjelder Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) og statsrådens
svar av 24. februar 2009 som er vedlagt innstillingen. Komiteen viser
til at statsråden anbefaler endringer i § 28-1 og § 29-5 som følge
av utvalgets anbefalinger.
Komiteen viser til at med hensyn til § 28-1 er endringen
foreslått for å unngå tvil om at ordlyden også skal gjelde grunn
som kan bli usikker som følge av inngrep. Komiteen slutter
seg derfor til forslaget som er anbefalt av Regjeringen i brevet
til komiteen av 24. februar 2009 og vil foreslå følgende:
"§ 28-1 Byggegrunn, miljøforhold mv. skal lyde:
Grunn kan bare bebygges, eller eiendom opprettes eller endres,
dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe
som følge av natur- eller miljøforhold. Det samme gjelder for grunn
som utsettes for fare eller vesentlig ulempe som følge av tiltak.
For grunn som ikke er tilstrekkelig sikker, skal kommunen om
nødvendig nedlegge forbud mot opprettelse eller endring av eiendom
eller oppføring av byggverk, eller stille særlige krav til byggegrunn,
bebyggelse og uteareal.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om sikkerhetsnivå og
krav til undersøkelser, sikringstiltak for person eller eiendom,
dokumentasjon av tiltaket og særskilte sikringstiltak."
Komiteen viser også til at statsråden i brevet foreslår
endringer i § 29-5 tekniske krav og viser i den forbindelse til
innstillingens punkt 15.2.
Plan- og bygningslovgivningen inneholder en rekke bestemmelser
som stiller krav til utforming og utførelse av tiltak. Enkelte av
bestemmelsene er ansett som så sentrale at de er gitt direkte i
loven. Andre har en funksjon som utformingsbestemmelser som viker
dersom andre regler er gitt i bindende arealplaner.
For enkelte typer bygninger, eller bygninger hvor det foregår
en bestemt type virksomhet, er det gitt regler som supplerer plan-
og bygningslovens bestemmelser. Et sentralt eksempel er plan og
bygningsloven § 74 nr. 1 andre punktum som bestemmer at bygning
som faller inn under arbeidsmiljøloven skal tilfredsstille kravene
til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.
Departementet anser at kravet til "god arkitektonisk utforming"
bør innføres som et overordnet prinsipp i kapittel 29 og vil markere
dette med en egen bestemmelse. Begrepet presiserer at tiltak skal
utformes slik at alle elementer skal innarbeides ved tiltakets prosjektering
og utførelse. Det innebærer at de ansvarlige ikke kan redusere på
visuelle kvaliteter for å sikre for eksempel universell utforming,
eller velge dårligere løsninger i forhold til universell utforming av
hensyn til utseendet. Likeledes skal ikke tekniske krav vike for
andre elementer i lovgivningen. Tiltakshaver, prosjekterende og
utførende har et ansvar for at det enkelte tiltak ivaretar de krav
som følger av lovgivningen til en fungerende enhet, både teknisk, ytelsesmessig
og visuelt, ut fra den funksjon tiltaket skal ivareta. Bestemmelsene
i kapittelet stiller også krav til at plassering og utforming av
tiltak sikrer lys og luft mellom bygninger og gir gode utearealer.
Bestemmelsen foreslås som første paragraf i kapittel 29 om krav
til tiltak (§ 29-1), men er ikke begrenset til å omfatte reglene
i kapittelet.
Det forelås en ny formulering i forslaget til § 29-2 om krav
til utforming av et tiltaks ytre. Bestemmelsen stiller krav om at
tiltaket skal ha "gode visuelle kvaliteter". Med dette menes at
bygningen gjennom sin form gir uttrykk for sin funksjon, og at andre
visuelle kvaliteter skal være ivaretatt i prosjektering og utførelse,
som samspill mellom volum og høyde, fasadeuttrykk med videre. Kravet
til god kvalitet skal også tolkes relativt i forhold til tiltakets
plassering, størrelse og synlighet.
Det foreslås en bestemmelse i § 29-3 som innebærer en konkret
gjennomføring av prinsippet om universell utforming i nye tiltak.
De nærmere regler om utforming foreslås gitt i forskrift.
Gjeldende lov § 70 om bygningens plassering, høyde og avstand
fra nabogrensen foreslås videreført, jf. forslaget § 29-4. Det er
foretatt redaksjonelle og språklige endringer som ikke er ment å
endre innholdet i bestemmelsen.
Det foreslås en ny bestemmelse om tekniske krav, § 29-5. Bestemmelsen
skal tydeliggjøre i lovtekst de sentrale elementene i tekniske krav
til tiltak, som er og skal reguleres i teknisk forskrift til plan-
og bygningsloven. I tekniske krav inngår blant annet de statiske,
konstruktive, miljø- og sikkerhetsmessige aspekter ved tiltaket.
Disse omfatter også de enkelte bygningsdelene, som yttervegger og
tak. Dette er viktige krav på et overordnet nivå, som etter departementets
mening skal gi gode anvisninger på hvilke krav som bør vektlegges,
og som derfor bør lovfestes.
Gjeldende krav til tekniske installasjoner og anlegg videreføres
delvis og fornyes til en viss grad, jf. § 29-6. Tekniske installasjoner
og anlegg er en del av den tekniske utførelsen, men er likevel selvstendige deler
av bygget. Heis, rulletrapper og rullende fortau videreføres som
egen bestemmelse i § 29-9.
Gjeldende regler om krav til produkter til byggverk videreføres,
bortsett fra at det presiseres at reglene om dokumentasjonskrav
gjelder ethvert produkt som inngår i byggverk som omfattes av plan-
og bygningsloven – uavhengig av om produktet er CE-merket eller
ikke. Se § 29-7.
I § 29-8 foreslås innført en regel om forsvarlig avfallshåndtering
ved oppføring av tiltak som omfattes av søknadsplikten i forslaget
til § 20-1. Slike krav har hittil vært stilt i medhold av forurensningsloven. Forsvarlighetskravet
må sees i sammenheng med forurensningslovens krav til avfallshåndtering
og foreslås utdypet i forskrift.
Komiteen slutter seg i hovedsak til
departementets forslag til krav til tiltaket.
Komiteen viser til saksordførers brev til departementet
angående konsekvensene av "Ålesundsutvalgets" anbefalinger når det
gjelder Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) og statsrådens svar av 24. februar
2009 som er vedlagt innstillingen. Komiteen viser
til at statsråden anbefaler endringer i § 28-1 og § 29-5 som følge
av utvalgets anbefalinger.
Komiteen viser til at endringen som statsråden foreslår
i § 29-5 innbærer at denne blir tydeligere når det gjelder å stille
krav om at det ferdige tiltaket ikke fører til risiko for tap av
liv eller skade på helse, miljø og materielle verdier.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, foreslår derfor følgende endring i paragrafen:
"§ 29-5 Tekniske krav skal lyde:
Ethvert tiltak skal prosjekteres og utføres slik at det ferdige
tiltaket oppfyller krav til sikkerhet, helse, miljø og energi, og
slik at vern av liv og materielle verdier ivaretas.
Bygning med oppholdsrom for mennesker skal prosjekteres og utføres
slik at krav til forsvarlig energibruk, planløsning og innemiljø,
herunder utsyn, lysforhold, isolasjon, oppvarming, ventilasjon og brannsikring
mv., blir oppfylt.
For å sikre at ethvert tiltak får en forsvarlig og tilsiktet
levetid, skal det ved prosjektering og utførelse tas særlig hensyn
til geografiske forskjeller og klimatiske forhold på stedet.
Departementet kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser om tekniske
krav til tiltak, herunder om krav til energiløsninger."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at disse medlemmer har forslag til endringer
også knyttet til andre forhold i § 29-5, men at forslagene til endringer
som følge av Ålesundsutvalgets arbeid også er innarbeidet i disse
medlemmers forslag til ny paragraf.
Komiteen viser videre til statsrådens
omtale av nødvendige endringer i forskriftsarbeid, og at det også
kan være behov for ytterlige endringer som følge av rapporten. Komiteen imøteser
Regjeringens arbeid med dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til at et tiltak ikke bare har betydning
for de som eier og bruker bygget, men at tiltaket går inn i en større
sammenheng. Tiltakenes visuelle utrykk er viktige for at enkeltmennesker
skal kunne orientere seg i samfunnet og det er også viktig at tiltakene
gjennom sin form gir utrykk for sin funksjon. Flertallet støtter
derfor lovforslagets krav om at tiltaket skal ha "gode visuelle
kvaliteter". Flertallet er uenig i at det kun er mulig
å gjøre en subjektiv vurdering av et slikt begrep. Plan- og arkitekturfaglige
kriterier bør legges til grunn for vurderingen av et tiltaks visuelle
kvaliteter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
uenige i at det skal stilles estetiske krav. Disse medlemmer mener
at tiltakshaver selv må stå fritt i valg av estetiske løsninger. Loven,
slik den er foreslått, åpner for at lokalpolitikere og administrasjon
kan synse i hva de måtte mene er gode eller dårlige visuelle kvaliteter,
og nekte realisering av hva de subjektivt måtte mislike. Disse medlemmer mener
at den som bekoster tiltaket selv må kunne velge arkitektonisk stil
og materialer med mer, såfremt det ikke bringer tiltaket i konflikt med
øvrige skranker i lovverket. Følgelig foreslår disse medlemmer at
§ 29-2 utgår.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til at utnyttelsesgraden for tomter i byen
er kontinuerlig gjenstand for diskusjon og dragkamp i byutviklingen
og at det de siste årene har vært bygget ut store prosjekter i byene
der krav til fortetting og lønnsomhet har gått på bekostning av boligkvaliteten. Flertallet vil
understreke at fortetting er nødvendig for å sikre redusert areal-
og transportbehov. Flere undersøkelser viser imidlertid at fortettingen
har gått på bekostning av viktige bokvaliteter. Flertallet viser
til at mange av de nye boligprosjektene har trange og lite brukelige
uterom med dårlige sol- og lysforhold, særlig om vinteren. Uterommene
er ofte støyfylte, ensformige og åpner ikke for variert bruk. Dette
vil gå utover trivsel og folkehelse, jf. Rapporter og veiledning
fra Husbanken, Miljøverndepartementet, Norsk Form og NIBR (2000–2008.) Flertallet vil
derfor påpeke viktigheten av at en ved utbygging av boligprosjekter
skal legge avgjørende vekt på kvaliteten på uterom knyttet til gode
sol- og dagslysforhold og utsyn i forbindelse med boliger og oppholdsrom
for mennesker.
Flertallet påpeker at plan- og bygningsloven stiller
krav til energikvalitetene ved oppføring av bygg og ved større ombygging.
Loven regulerer ikke den faktiske bruk/utslipp. Flertallet står
fast ved at utslippsreduksjon enklest oppnås ved å regulere bort
energikilder som har høye utslippsverdier. Det ligger store utfordringer
i å fastsette utslipp for elektrisk oppvarming. Strøm leveres fra
en rekke kilder, der enkelte forurenser langt mer enn andre, og
det er omstridt hvilket nivå som skal settes for å angi klimagassutslipp.
Videre er føringer om forbud mot oljefyring som hovedenergikilde/grunnlast
i nye bygg og ved hovedombygging gitt med bakgrunn i klimaforliket.
Dette innebærer ikke et forbud mot bio-olje eller andre framtidige
løsninger basert på fornybar energi. I arbeidet med ny TEK legges
det videre føringer for at grunnlast i bygg over 500 m2 skal dekkes med annen energiforsyning
enn elektrisitet og/eller fossile brensler. For bygg under 500 m2 videreføres dagens krav om at en vesentlig
del (min. 40 pst.) skal kunne dekkes av andre energiløsninger enn
elektrisitet og/eller fossile brensler. Det bør fortsatt være lov å
bruke ikke-fornybare energikilder til topplast/spisslast. Dagens
forskrift stiller en rekke krav til energikvalitet, blant annet
krav til verdier for partikkelutslipp fra vedovner, jf. teknisk
forskrift § 8-51. Flertallet anser at dette bør videreføres
med enkelte skjerpelser i ny teknisk forskrift.
Flertallet understreker videre at plan- og bygningsloven
(byggesaksdelen) regulerer valgt energiløsning ved oppføring av
bygget, og ikke driftsfasen. Olje- og energidepartementet (OED)
har foreslått at energimerkeordningen skal synliggjøre levert energi. Energimerkeordningen
vil dermed kunne synliggjøre estimert energibruk i driftsfasen.
For nye bygg har OED foreslått at energimerkeordningen kan basere seg
på energiberegninger i byggesaker.
Komiteen peker på at den teknologiske
utviklingen som følge av myndighetenes krav om energieffektivitet,
krav til utslipp og avgifter bidrar til at løsninger med energikilder
som i dag fremstår som forurensende eller mindre energieffektive
i fremtiden vil kunne gi verdifulle bidrag.
Komiteen vil understreke at bestemmelsene i bygningsloven
og lovens forskrifter er sentrale virkemidler for å gjennomføre
nasjonale miljø- og klimamål og internasjonale forpliktelser om
reduksjon av klimagassutslipp. Det er viktig at bestemmelsene utformes
slik at de ikke blir til hinder for praktiske løsninger som for
det enkelte tiltaket kan dokumenteres å ha de beste kvaliteter når
det gjelder energibruk og klimagassutslipp.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Venstre, vil i likhet med departementet understreke at
omlegging til alternative energikilder vil være et viktig bidrag
i målsettingen om reduksjon av klimagassutslipp.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, mener at parallelt med fokus på energikilde må
det legges til rette for en slik utvikling.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre vil peke på at utfasing av oljefyring i bygninger
er et effektivt og rimelig klimatiltak. Det vises til punktene i
avtalen om St.meld. nr. 34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk av 17. januar
2008, hvor Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre bidro til å skjerpe
Regjeringens opprinnelige forslag til klimapolitikk, med mer ambisiøse
mål og flere og mer effektfulle tiltak. Disse medlemmer kan
ikke se at Regjeringen har fulgt dette opp, men vil peke på at det
nå gjennom lovforslaget er lagt til rette for ytterligere tiltak
for utfasing av oljefyring.
Regjeringen skulle innen utgangen av 2008 lage en handlingsplan
for overgang fra fossile energikilder til fornybare energikilder
til oppvarming. Regjeringen skulle vurdere å innføre forbud mot
å erstatte gamle oljekjeler med ny i bestående bygg, innføre forbud
med hjemmel i plan- og bygningsloven mot installering av oljekjel
i nye bygninger og å innføre krav om fleksible energisystemer i
alle nye offentlige bygg og ved hovedombygging av offentlige bygg
på over 500 m2. Regjeringen skulle også
forberede forbud mot oljefyring som grunnlast i offentlige bygg og
næringsbygg over 500 m2 når man erstatter
gamle oljekjeler eller i forbindelse med hovedombygginger som berører
varmeanlegg, fra 2009, og ta endelig stilling til spørsmålet i forbindelse
med statsbudsjettet for 2009. Disse medlemmer kan
ikke se at Regjeringen har fulgt dette opp.
Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen henger
etter i arbeidet med en miljørettet modernisering av bygningsmassen,
og at Regjeringen ikke har gjennomført de nødvendige tiltak for
utfasing av oljefyring og tilrettelegging for miljøvennlig energibruk
i bygninger.
Disse medlemmer ber derfor Regjeringen komme tilbake
til Stortinget med en sak med Regjeringens vurderinger og forslag
til videre opptrapping av arbeidet om en overgang fra fossile energikilder
til fornybare energikilder til oppvarming. Disse medlemmer vil
også peke på at Regjeringen må følge opp enigheten i klimaforliket
om at det skal arbeides med å sikre at det ikke legges om fra olje
til strøm ved utskifting av oljekjel i bestående bygg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er enig med departementet i at det er nødvendig
å sikre at det stilles krav til forsvarlig energibruk i bygninger
med oppholdsrom for mennesker. Disse medlemmer mener imidlertid
at forskrifter som regulerer forsvarlig energibruk ikke skal regulere
energikilde, men energibruk og utslipp. Disse medlemmer mener
at den teknologiske utviklingen som følge av myndighetenes krav
om energieffektivitet, krav til utslipp og avgifter, fører til at
løsninger med energikilder som i dag fremstår som forurensende eller
mindre energieffektive, i fremtiden kan være de beste. Regulerer
forskriften energibruk basert på energikilde kan en hindre en slik
utvikling. Disse medlemmer mener også at en slik
regulering kan føre til nye miljøproblemer som for eksempel partikkelutslipp
i byene.
Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til
Ot.prp. nr. 24 (2008–2009) Endringer i energiloven, som innbærer
energimerking av bygninger. Proposisjonen er en oppfølging av direktiv
2002/91/EF om energieffektivitet i bygninger. Energimerking av bygninger
skal gi eiere, leietakere og bygningskjøpere informasjon om energibruken
i bygningen de disponerer. Bygningene vil bli rangert etter hvor
mye levert energi bygningen er beregnet til å trenge ved normalt
bruksmønster. Attesten vil også inneholde en beskrivelse av bygningens
oppvarmingssystem med tilhørende indikator for hvor mye av varmebehovet og
varmtvannsbehovet som kan dekkes med fornybar energi og lave klimagassutslipp.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen etter
høringen valgte å legge til grunn begrepet "levert energi" som mål
for energitilstand. Det innebærer at man fastsetter primærenergifaktorer
(vekter) som gir utrykk for hvor mye primærenergi som har gått med
for å dekke energibehovet i bygningen. Departementet legger videre
opp til å utvide energiattesten med indikator som utrykker bygningens
mulighet for å dekke oppvarmingsbehovet og varmtvannsbehovet med
fornybare energikilder og med lave klimagassutslipp. Beregningene
av bygningens energitilstand vil i all hovedsak skje i tråd med
NS 3031 "Beregning av bygningens energiytelse. Metode og data".
Disse medlemmer viser til at Regjeringen i Ot.prp.
nr. 24 (2008–2009) skriver:
"Energimerkinger av nye bygninger bør integreres i den
plan og byggeprosessen som gjelder for nye bygg. Ved oppføring av
nye bygninger skal det gjøres beregninger som godtgjør at bygninger
skal det gjøres beregninger som godtgjør at bygningen oppføres i
tråd med energikravene i TEK. I forbindelse med denne beregningen
bør, og kan også energimerkingen gjennomføres på en effektiv måte."
Disse medlemmer mener dette tilsier at det bør
være samsvar mellom begrepsbruk og beregningsmetode mellom kravene
etter plan- og bygningsloven og kriteriene i energiattesten etter
energiloven. Det betyr at loven bør gi hjemmel for gjennom forskrift
å fastsette på hvilket nivå et nytt bygg skal være i forhold til
kriteriene som ligger til grunn for energiattesten. Disse
medlemmer mener at dette følger opp klimaforliket. Det vil
derfor være kravet til levert energi, klimautslipp og fornybar energi
etter samsvar med energiattestens kriterier, som i realiteten vil
innbære for eksempel et forbud mot bruk av oljekjele i nye bygg. Disse
medlemmer mener at dette dermed legger opp til en ubyråkratisk,
forståelig og dynamisk regulering, istedenfor å skape uklarhet gjennom
ulike kriterier og forbud mot energikilder eller teknologi direkte.
Disse medlemmer ønsker derfor å endre § 29-5 slik
at den gir hjemmel til å utarbeide forskrift som regulerer krav
til levert energi, energieffektivitet og utslipp, ikke hvilken energikilde
som brukes.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"§ 29-5 Tekniske krav skal lyde:
Ethvert tiltak skal prosjekteres og utføres slik at det ferdige
tiltaket oppfyller krav til sikkerhet, helse, miljø og energi, og
slik at vern av liv og materielle verdier ivaretas.
Bygning med oppholdsrom for mennesker skal prosjekteres og utføres
slik at krav til forsvarlig energibruk, planløsning og innemiljø,
herunder utsyn, lysforhold, isolasjon, oppvarming, ventilasjon og brannsikring
mv., blir oppfylt. Levert energi i bygning med oppholdsrom for mennesker
skal ha effektiv energibruk og lave utslipp.
For å sikre at ethvert tiltak får en forsvarlig og tilsiktet
levetid, skal det ved prosjektering og utførelse tas særlig hensyn
til geografiske forskjeller og klimatiske forhold på stedet.
Departementet kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser om tekniske
krav til tiltak, herunder om krav til energiløsninger."
Disse medlemmer viser til at når det derfor stilles
krav om forsvarlig energibruk, gir det hjemmel for regulering av
tiltakets energi- og miljøkvaliteter, herunder krav til utslipp
og levert energi. Hjemmelen omfatter ikke adgang til å regulere
bruk av bestemte energikilder.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre etterlyser en nasjonal satsing på "grønne" bygg,
samt en sertifisering av og miljøstandarder for slike. Vi må erkjenne
at det i dag bygges langt flere spennende, miljøvennlige hus og bygg
i andre land. En av årsakene er trolig en mer bevisst satsing på
dette og innføring av overordnede systemer. LEED Building Rating
System i USA er ett eksempel på hvordan det kan gjøres. Det viktige
i Norge er at vi får et mer dynamisk system for miljøvennlig bygging
og hvor lokale myndigheter gis økt mulighet til å innføre lokale
(minste)krav til miljøstandarder. Disse medlemmer foreslår
derfor følgende tilføyelse til § 29-7:
"§ 29-7 nytt tredje ledd skal lyde:
Kommunen kan fastsette lokale minstekrav til miljøstandarder
til produkter i bygg."
Kapittelet omfatter landbruksbygninger, bygninger som medfører
særskilt ulempe, skilt- og reklameinnretninger, varige og midlertidige
konstruksjoner og anlegg og fritidsbebyggelse. Det vises til forslaget kapittel
30.
Under departementets høring er det framkommt at lovens materielle
bestemmelser i utgangspunktet bør gjelde for driftsbygninger i landbruket,
og ikke bare "så langt de passer", jf. gjeldende bestemmelse. Det
er særlig vist til brannvernhensyn og generelt til at det ikke er
grunn til å ha andre regler for driftsbygninger enn for næringsbygg
for øvrig. Departementet er enig i at det ikke bør være særregler
for driftsbygninger, særlig når disse blir søknadspliktige på lik linje
med andre byggverk det er naturlig å sammenlikne med. En regel om
at bestemmelsene i loven gjelder "så langt de passer" er uklar og
til dels vanskelig å praktisere. En slik bestemmelse gir liten forutsigbarhet
i saksbehandlingen. Departementet vil også peke på at driftsbygninger
i landbruket ofte er store og kompliserte bygg hvor konsekvenser
ved feil kan bli store. Det bør framgå av regelverket hvilke bestemmelser
som eventuelt ikke skal gjelde for driftsbygninger.
Det legges opp til en gjennomgang av hvilke materielle bestemmelser
som bør gjelde for driftsbygninger, og at disse angis i forskrift.
Unntaket for kravet til atkomst og tilknytning til vann og avløp
opprettholdes.
Reglene i gjeldende lov som regulerer plassering og utføring
av uvanlig bebyggelse, foreslås delvis videreført, men i vesentlig
redusert form. Muligheten for kommunen til å forby bestemte bygg
eller virksomheter, for eksempel mindre industribedrifter med sjenerende
bråk eller lukt fra kjemikalier, kennel, stall og liknende innenfor
eller i umiddelbar nærhet av etablerte boligstrøk, foreslås videreført.
Reglene som regulerer skilt- og reklameinnretninger, foreslås
videreført med enkelte presiseringer og endringer. Det er den fysiske
innretningen som omhandles, ikke skiltets eller reklamens budskap. Det
framgår av bestemmelsen at tillatelser fortsatt kan gis for et bestemt
tidsrom. De kan gjelde inntil kommunen eventuelt finner at tiltaket
strider mot de materielle vilkårene i bestemmelsen, eller de kan
gis permanent. Departementet foreslår at tillatelser gitt for et
bestemt tidsrom, skal være hovedregelen. Ettersom skilt- og reklameinnretninger
er så vidt spesielle tiltak, blant annet i kraft av å være midlertidige og
ofte omstridte, foreslås det gitt særskilt hjemmel for egne krav
i forskrift.
Gjeldende regler om varige konstruksjoner eller anlegg som ikke
er bygninger, foreslås videreført.
Gjeldende lov § 85 som regulerer midlertidige eller transportable
bygninger, konstruksjoner eller anlegg, foreslås ikke endret utover
kravene til søknadsbehandling. Det foreslås at kommunen kan pålegge uavhengig
kontroll av innretninger som kan innebære særskilt fare, for eksempel
brakker som midlertidig tjener som skolebygninger eller barnehager.
Gjeldende krav til fritidsbebyggelse foreslås delvis videreført.
Det foreslås lovfestet en anledning for kommunen til å kreve tilknytning
til vann og avløp gjennom arealdelen til kommuneplan eller reguleringsplan,
der fritidsbebyggelsens art tilsier det. Begrunnelsen for forslaget
er i hovedsak at fritidsbebyggelse oppføres med langt høyere standard
enn tidligere og at det medfører større vannbehov og økning av utslipp.
Adgangen til å fravike tekniske bestemmelser i forskrift foreslås
videreført.
Komiteen mener det er bra at loven
åpner for stedlig tilpasning i utforming av skilt, slik at visuelle kvaliteter
og stedssærpreg kan opprettholdes og utvikles gjennom en tilpasset
skiltutforming. Komiteen støtter Regjeringens forslag.
Årlige nybygg utgjør i underkant av 2 pst. av den totale bygningsmassen
i landet. Det betyr at nye krav i utgangspunktet får liten virkning
i forhold til den totale bygningsmassen. En stor del av byggesakene gjelder
imidlertid utbedring, tilbygging, påbygging, ombygging av eksisterende
byggverk.
"Byggverk" omfatter både bygninger, konstruksjoner og anlegg.
Departementet foreslår å videreføre Bygningslovutvalgets forslag.
Det betyr at gjeldende bestemmelser i hovedsak videreføres og at
departementet utarbeider forskrift om utbedring etter ny § 31-4
(gjeldende lov § 89 andre ledd). Departementet følger opp utvalgets
forslag om å systematisere gjeldende lov § 89, ved blant annet å
dele bestemmelsene i to paragrafer. Departementet ønsker også å presisere
at kommunene ikke får noen generell lovhjemmel til å gi pålegg om
vedlikehold. Pålegg skal for det første avgrenses til avverging
av fare eller vesentlig ulempe for person eller eiendom, og for
det andre til den forskriften om utbedring som skal utarbeides av
departementet (etter gjeldende § 89 andre ledd, ny § 31-4). Departementet
ønsker samtidig å fremheve at bestemmelsen etter forslaget også
gir hjemmel til å gi pålegg for å sikre materielle verdier, ikke
bare personer. Dette gjøres ved å forsterke dette tilleggskriteriet
og ta inn bevaringsverdi som selvstendig kriterium i et nytt andre
ledd.
Departementet går også inn for å videreføre gjeldende lov § 87
i ny § 31-2 om tiltak på eksisterende byggverk, i tråd med utvalgets
forslag. Departementet mener at det kan være behov for en særskilt
unntakshjemmel for å sikre at gammel bebyggelse fortsatt kan brukes
på en hensiktsmessig måte i stedet for å forfalle. Bestemmelsen
i gjeldende § 88 foreslås videreført, men i noe begrenset omfang.
Departementet foreslår også å videreføre gjeldende bestemmelse i § 91
om riving i forslag til ny § 31-5. Det samme gjelder § 92b om kontroll
med bestående byggverk og arealer, der det er grunn til å anta at
det forekommer ulovlig bruk eller andre ulovlige forhold som kan
medføre fare eller vesentlig ulempe, se forslag til ny § 31-7. Også
gjeldende lov § 91a om bruksendring og riving av bolig foreslås
videreført i § 31-6.
Departementet er enig med utvalget i at gjeldende lov § 92a om
endring eller fjerning av tiltak, må anses overflødig sett i forhold
til de andre lovhjemlene som finnes. Forslaget om å oppheve bestemmelsen
videreføres. Departementet er også enig med utvalget i forslaget
om å oppheve gjeldende lov § 92 Andre bestemmelser. Det er i stedet
synliggjort i de aktuelle bestemmelsene at de også gjelder for bestående
byggverk.
Bygningslovutvalget foreslo å oppheve gjeldende lov § 89a om
utbedringsprogram fordi den var lite i bruk. Departementet antar
imidlertid at bestemmelsen fortsatt kan ha nytte og foreslår derfor
å videreføre den i forslag til ny § 31-8.
Departementet ønsker å beholde og tydeliggjøre lovens spesialhjemler
om drift og vedlikehold av tekniske installasjoner med videre i
ny § 29-6, jf. gjeldende lov §§ 92b og 106. Departementet ønsker
å presisere at disse hjemlene ikke skal begrenses til byggesaken,
men også gjelde drift og vedlikehold. Departementet foreslår at
bestemmelsen om undersøking på fast eiendom i gjeldende lov § 102,
videreføres uendret.
Departementet viderefører Bygningslovutvalgets forslag til krav
om dokumentasjon av byggenes egenskaper ved ferdigstillelse, som
grunnlag for fremtidig drift og vedlikehold, men uten å stille direkte
krav til drift og vedlikehold ut over det som følger av loven ellers.
Dette kravet framgår av forslaget til § 21-10 om sluttkontroll og
ferdigattest.
Komiteen viser til at en stor del av
byggesakene gjelder utbedring, tilbygging, påbygging og ombygging
av eksisterende bygg. Komiteen mener derfor at bygningsdelen
også har stor betydning for utvikling og ivaretakelse av eksisterende
bygninger. Komiteen slutter seg til hoveddelen av
departementets forslag på dette området.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, mener at lovforslaget § 31-3 gir et dårligere
hjemmelsgrunnlag enn dagens § 89 for å ivareta eksisterende byggverk.
Flertallet mener at kommunene må kunne gi pålegg
om sikring og vedlikehold av bygninger for å ivareta fellesskapets
interesser.
Flertallet viser til at det i proposisjonen er brukt
begrepene "sikring og istandsetting". Det fremkommer at med dette
menes det at bygget ikke lenger skal kunne medføre fare. Dermed
er det kun grunnlag for å pålegge sikring av bygg når faren i realiteten
allerede har oppstått.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ønsker å videreføre
dagens lovhjemmel om sikring og istandsetting, og foreslår derfor
at ordet "sterkt" tas ut i proposisjonens lovforslag § 31-3 første
ledd.
Dette flertallet fremmer følgende forslag:
"§ 31-3 første ledd skal lyde:
Eier eller den ansvarlige plikter å holde byggverk og installasjoner
som omfattes av denne lov i en slik stand at det ikke oppstår fare
for skade på, eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø,
og slik at de ikke virker skjemmende i seg selv eller i forhold
til omgivelsene."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til at enkelte eiere av bygg spekulerer
i å la bevaringsverdige bygninger forfalle så mye at verneverdien
opphører eller at bygget i realiteten ikke er mulig å redde. For
å hindre dette mener flertallet at bevaringsverdi
må inn som selvstendig hensyn og gi grunnlag for at kommunen kan
pålegge istandsetting og vedlikehold. Det samme gjelder estetisk
kvalitet ved fasaden på bygget. Flertallet viser
til at dagens lov gir kommunene anledning til å gi pålegg som finnes
nødvendig for å forebygge eller få brakt i orden de forholdene som
er regulert.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er
mest hensiktsmessig at det blir utarbeidet forskrifter basert på de
nærmere vurderinger som normalt følger av en slik forskriftsprosess.
Forskriften må baseres på en klar vurdering av hvilke typer bygg
og tiltak som har særlig behov for beskyttelse.
Slike vurderinger skal også gjøres i forhold til bevaringsverdige
bygninger som er sterkt skadet gjennom manglende vedlikehold eller
brann, samt kost/nyttevurderinger knyttet til dette. Forskriften
skal fortrinnsvis bli iverksatt samtidig med loven.
Dette flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gi forskrift med hjemmel i plan-
og bygningsloven § 31-4 om kommunenes adgang til å gi pålegg om
sikring, istandsetting og vedlikehold av bevaringsverdige bygninger. Forskriften
skal iverksettes samtidig med loven."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre mener imidlertid at dagens lov heller ikke er
tilstrekkelig når det gjelder bygg som er sterkt skadet gjennom manglende
vedlikehold over tid eller brann. Da kan skaden være så stor at
istandsetting eller hovedombygging er nødvendig. Rivepålegg er ikke
anvendelig på bevaringsverdig bygg. Disse medlemmer mener
derfor det er behov for en hjemmel for at kommunen kan kreve istandsetting
av verneverdige bygg til den stand bygget hadde da det ble godkjent,
selv om det medfører hovedombygging.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer følgende:
"§ 31-3 første og andre ledd skal lyde:
Eier eller den ansvarlige plikter å holde byggverk og installasjoner
som omfattes av denne lov i en slik stand at det ikke oppstår fare
for skade på, eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø,
herunder bevaringsverdi, slik at byggverkets arkitektoniske verdi
ikke forringes, og at byggverket ikke virker skjemmende i seg selv
eller i forhold til omgivelsene.
Blir plikten ikke overholdt, kan kommunen gi pålegg om sikring,
istandsetting og eventuell utbedring til en slik stand at byggverket
beholder sin funksjon og arkitektoniske verdi."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
imot å knesette som prinsipp at fellesskapet skal kunne pålegge
sikring, istandsetting og eventuell utbedring av bygg der ikke hensyn
til allmennhetens sikkerhet tilsier det. Disse medlemmer ser
vernebestemmelser som et ekspropriativt inngrep og finner det urimelig
at eierne også skal pålegges en utbedrings- og istandsettingsplikt
når fellesskapet først har gått til en slik inngripen i deres eiendomsrett. Disse
medlemmer går følgelig imot ovenstående endringsforslag.
Komiteen viser til at manglende frakobling
og plugging av ubrukte stikkledninger kan ha uheldige konsekvenser,
og mener at kommunen må gis hjemmel til å pålegge frakobling.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"§ 31-3 overskriften skal lyde:
Sikring og istandsetting. Frakobling av vann- og avløpsledning."
"§ 31-3 nytt tredje ledd skal lyde:
Der vann- og avløpsledning tas ut av bruk permanent eller for
et lengre tidsrom skal eieren koble ledningen fra felles ledningsanlegg,
når hensynet til forsvarlig helse, miljø eller sikkerhet krever
dette. Kommunen kan pålegge frakobling i tilfeller som nevnt i forrige
punktum."
Komiteen viser til at når det gjelder områder for
oppgradering til universell utforming, gir proposisjonen ikke føringer
med henhold til sektorer og frister. Proposisjonen angir imidlertid
at det i prioriteringen bør legges vekt på i hvilken grad tiltakene gagner
mange mennesker, betydningen av aktiviteten i bygningen for den
personlige utfoldelse og inkludering, og de antatte kostnadene.
Videre påpekes at tiltak der det ytes obligatoriske eller grunnleggende
offentlige tjenester bør prioriteres. Det er i lovforslaget valgt
å gjøre prioriteringen etter ulike typer bygningskategorier, og
ikke etter ulike typer av tiltak.
Komiteen mener at loven også bør utvides til å
kunne gi forskrift om bestemte typer tiltak i bygg eller krav ved
bestemte typer tiltak. Som eksempel kan dette dreie seg om at det
ved installasjon av heis skal være krav om universell utforming
av denne, selv om den eksisterende bygningen ikke har krav om universell
utforming på det tidspunktet heisen skal installeres. Det kan også
innføres kortere tidsfrist for krav til områder rundt og ved inngangsparti, krav
om installering av teleslynge og merking av store glassflater i
for eksempel alle publikumsbygg enn tidsfristen som gjelder universell
utforming av hele bygget.
Komiteen viser i den forbindelse til forslaget til
endring av § 31-4 under punkt 13.2.
Komiteen mener at det bør etableres en plan for
når det skal innføres frister for ulike tiltak og at Regjeringen
må fremme en slik plan i løpet av 2010.
På denne bakgrunn foreslår komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre:
"Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2010 utarbeide en plan
for når det vil bli innført frister for universell utforming av
eksisterende tiltak og bygg."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at når det
gjennomgående i lovforslaget er brukt betegnelsen "kan" knyttet til
muligheten til å innføre forskrift, så er det lovteknisk begrunnet. Disse
medlemmer legger til grunn at Regjeringen skal fremme forskrifter
knyttet til oppfølging av reglene om universell utforming.
Hensynet til forurensing, helseproblemer og en best mulig utnyttelse
av ressursene, tilsier at ingen bør få bygge uten at tomta har tilfredsstillende
veg, vann- og avløpsforhold. I gjeldende plan- og bygningslov må
en tomt tilfredsstille krav om at slik infrastruktur er til stede
for å anses bebyggelig. Reglene om opparbeidelse må ses i sammenheng
med refusjonssystemet, som skal kompensere en utbygger eller kommune
for den del av investeringer andre eiendommer nyter godt av, ved
at de blir bebyggelige eller at deres forpliktelser til selv å opparbeide, bortfaller.
Etter departementets syn er reglene om opparbeidelsesplikt sentrale
for praktisk gjennomføring av arealplaner. Bestemmelsen skaper bindeledd
mellom realisering av utbyggingspotensialet i arealplaner og utbygging
av den tekniske infrastrukturen. Ved å kreve at tiltakshaver opparbeider
nødvendig infrastruktur før eiendom kan opprettes, endres eller
bebygges, sikrer man en utbyggingstakt i samsvar med behovet.
Departementet anser at regelen om opparbeidelsesplikt naturlig
hører hjemme i gjennomføringsdelen av loven. Bestemmelsen foreslås
derfor som første bestemmelse i kapittel 18 om opparbeidelsesplikt og
refusjon av utgifter til veg, vann og avløp med videre.
Departementet slutter seg i utgangspunktet til Bygningslovutvalgets
forslag til bestemmelse. Imidlertid finner departementet på bakgrunn
av høringsuttalelsene at det er behov for å foreta noen endringer og
justeringer.
Departementet går inn for at plikten til opparbeidelse inntrer
ved en "vesentlig utbygging", framfor utvalgets forslag om at det
inntrer når det er anledning til "selvstendig bebyggelse". I lovteksten
i forslaget til ny § 18-1 presiseres det at plikten til opparbeidelse
etter bestemmelsen gjelder offentlig veg. Det foreslås også krav
om obligatorisk tinglysing av utsatt opparbeidelsesplikt, og at
kommunen får anledning til å overta anlegg før de er ferdigstilt.
Kommunen kan dermed få sine utgifter til ferdigstillelse refundert.
Gjeldende bestemmelser om krav om opparbeidelse av fellesarealer
og parkbelte i industriområde foreslås videreført.
Komiteen støtter Regjeringens forslag.
Refusjonsreglene i plan- og bygningsloven gir den som har opparbeidet
teknisk infrastruktur hjemmel for et refusjonskrav overfor eiere
av eiendommer som gjennom tiltaket har fått oppfylt plan- og bygningslovens
krav om teknisk infrastruktur, og som gjør at eiendommene derved
kan bebygges.
Reglene søker å skape balanse mellom hvilke utgifter den enkelte
grunneier kan belastes og tiltakshavers beskyttelsesverdige interesse
i å få refundert en andel av sine utgifter så langt andre nyter
godt av det. Reglene regulerer hvilke utgifter som kan kreves dekket,
hvem som er refusjonspliktige, fordelingen av utgifter, forfallstidspunkt
og hvordan refusjonssaken skal behandles.
Refusjonsreglene i loven har vært kritisert for å være tungvinte,
lite forutberegnelige og vanskelige å praktisere.
Bygningslovutvalget har gått inn for at man beholder refusjonsordningen,
men har fremmet noen endringsforslag for å forenkle systemet.
Departementet slutter seg i hovedsak til at Bygningslovutvalget
fremmer forslag om endringer av mer redaksjonell art i de materielle
reglene. Departementet slutter seg til utvalgets konklusjon om at
det ikke innføres avgifter som supplement til refusjonsreglene.
Departementet foreslår at refusjonsdebitor/tiltakshaver utarbeider
grunnlaget for kommunens vedtak om refusjonsfordeling og at dette
sendes til berørte parter til uttalelse. Eventuelle merknader sendes
tiltakshaver. Tiltakshaver oversender materialet med de nødvendige
korrigeringer og kommentarer til innkomne uttalelser, til kommunen
for behandling. Kommunen skal godkjenne planene for de aktuelle anleggene
og treffe vedtak om refusjonsenhet, refusjonspliktige arealer og
refusjonsfordelingen. Departementet viderefører Bygningslovutvalgets
forslag om at tiltakshavers prisanslag gjøres bindende og at endelig
refusjonsfastsettelse i alle tilfelle ikke må overskride de foreløpige
anslag med mer enn 15 pst. Takstinstituttet foreslås opphevet, og
det forutsettes at kommunen tar stilling til og avgjør anførsler
om at verdistigningsbegrensningen overskrides. Bygningslovutvalgets
forslag om at refusjonsoppgjøret kan baseres på normalkostnader,
videreføres ikke.
Komiteen støtter Regjeringens forslag.
Gebyr skal helt eller delvis dekke kommunens kostnader til saksbehandlingen,
og således sette kommunen i stand til å foreta en forsvarlig behandling
av sakene. Gebyr skal ikke være en inntektskilde for kommunen, og
det har vært en forutsetning at gebyrene ikke skal gå til annet
enn kommunens behandling av saker etter loven.
Kommunenes bruk av gebyrer er prinsipielt lite omtvistet. Nivåforskjeller
på kommunenes gebyrer har imidlertid medført diskusjoner om gebyrene
alltid er begrenset til selvkost.
Departementet slutter seg til Bygningslovutvalgets forslag til
lovbestemmelse om gebyr i § 38-1, og foreslår kun enkelte egne justeringer
i forslag til ny § 33-1. Dette begrunnes særlig i at prinsippet
om selvkost er innarbeidet, og at det er en forholdsvis fyldig praksis
rundt forståelsen av begrepet. Departementet er enig med utvalget
i at variasjonen i størrelsen på byggesaksgebyrene kan ha en rekke
årsaker, blant annet lokale forhold og kommunens prioriteringer
ved fastsetting av gebyrregulativene.
Departementet mener at gebyr skal kunne kreves for det arbeid
det etter plan- og bygningsloven påhviler kommunen å utføre etter
loven, og som samtidig oppfattes som en tjenesteyting overfor den
private parten. Departementet er enig med Miljøverndepartementet
i at også behandling av private planforslag bør inngå i lovteksten
under oppregningen av oppgaver.
Tilsyn bør fortsatt beregnes inn i byggesaksgebyrenes generelle
del, og ikke belastes det enkelte tiltaket det føres tilsyn med.
Departementet viser videre til at det er en målsetting å styrke
kommunenes arbeid med tilsyn. For å bevisstgjøre kommunene og synliggjøre
arbeidet med tilsyn foreslår departementet at kommunens gebyrregulativ
skal vise hvilken andel av gebyrene som kreves inn for å dekke kommunens
tilsynsvirksomhet.
Komiteen støtter Regjeringens forslag.
Gjeldende regler om ekspropriasjon foreslås videreført i lovens
kapittel 16 med noen mindre presiseringer. Bygningslovutvalget fant
ikke anledning til å foreta gjennomgang av lovens ekspropriasjonskapittel.
Departementet vil derfor ikke foreslå endringer i et regelverk som
kan medføre endringer i eiendomsretten uten at eventuelle forslag
har vært på høring. Det er imidlertid foretatt noen presiseringer
i lovteksten, siden plantypen bebyggelsesplan utgår etter Miljøverndepartementets
forslag til ny plandel, jf. Ot.prp. nr. 32 (2007–2008). Ekspropriasjon
på grunnlag av reguleringsplan omfatter derfor ekspropriasjon på
grunnlag av eksisterende bebyggelsesplaner. Fristangivelsen på ti
år for ekspropriasjon på grunnlag av reguleringsplan, flyttes fra
kapittelet om rettsvirkning av planer til ekspropriasjonskapittelet. Kravet
om at det skal være en frist framgår fremdeles av kapitlet om rettsvirkning
av reguleringsplan. Ettersom formålet fornyelse etter Miljøverndepartementets
forslag nå inngår i de mer generelle formålene for reguleringsplan,
finner Miljøverndepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet
det ikke nødvendig å opprettholde en egen frist på fem år for ekspropriasjon
til gjennomføring av dette formålet. Fristen blir dermed ti år for
all ekspropriasjon til gjennomføring av reguleringsplan.
Bestemmelsene om innløsning og erstatning framgår etter departementenes
forslag av eget kapittel 15 i loven, for å holde disse reglene atskilt
fra reglene om ekspropriasjon, som framgår av kapittel 16.
Bestemmelsene om utbyggingsavtaler videreføres uendret. Det vises
til lovforslaget kapittel 17.
Etter forslag fra Justis- og politidepartementet foreslås de
særskilte skjønnsrettene i byggesaker nedlagt, jf. gjeldende lov
§ 60. Det er i dag bare Stavanger, Bergen og Trondheim som har slike
særskilte skjønnsretter. Det er grunn til å anta at det praktiske behovet
for slike skjønnsretter er begrenset. Sakstypen er heller ikke så
spesiell at det tilsier noe behov for å opprettholde dette. Det
foreslås en overgangsperiode på fem år av hensyn til de 3 kommunene
som har opprettet slike skjønnsretter. Skjønn skal deretter utføres
av de ordinære domstoler.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, støtter Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
med skepsis på en rettstilstand hvor man gir hjemler for ekspropriasjon
hvor vesentlige samfunnsinteresser ikke er i spill. Følgelig er disse
medlemmer motvillig til å gi en særskilt ekspropriasjonshjemmel
for tomtearrondering, da disse medlemmer mener at
de private parter seg imellom må finne løsninger uten at fellesskapet
trer inn med ekspropriasjonsvirkemidlet for å sikre bedre eller
mer hensiktsmessige arealer for en utbygger på bekostning av omkringliggende
grunneiere.
Følgelig foreslår disse medlemmer følgende ordlyd
i § 16-6:
"§ 16-6 Tomtearrondering skal lyde:
Kommunen kan sette som vilkår for å gi byggetillatelse for tiltak
etter §§ 20-1 og 20-2 at søkeren erverver mindre stykker ubebygd
grunn for at tomten skal få en mer hensiktsmessig grense eller form."
Totalt sysselsetter bedriftene i byggenæringen ca. 300 000 mennesker,
som i sum står for en omsetning på over 300 mrd. kroner (tall fra
Byggenæringens landsforening, 2005). Endringer i regelverket som
påfører bransjen merarbeid eller større tidstap vil kunne få store
økonomiske konsekvenser som følge av volumet på de verdier byggevirksomheten
utgjør. På den annen side utgjør det årlige tap som følge av dårlig
utført arbeid store beløp. Verdien av det som bygges er så vidt
høy at det fra samfunnets side må ses som uheldig om det ikke bygges
med varig kvalitet, og at hensynet til helse, miljø, sikkerhet og tilgjengelighet
ikke er ivaretatt.
Departementet foreslår å beholde hovedtrekkene i gjeldende system,
da dette på de fleste punkter synes å fungere tilfredsstillende.
Departementets forslag er ment å innebære en mer effektiv byggesaksbehandling,
uten at kravene til kvalitet og rettssikkerhet reduseres. Det har
derfor vært viktig å skape god balanse mellom krav til hurtighet
i saksbehandlingen, for eksempel ved prosessforenkling og innføring
av ytterligere tidsfrister i byggesak, samtidig som kvaliteten er
søkt opprettholdt, blant annet ved at krav til byggverk er synliggjort
i større grad, og ved at krav til ansvar, kontroll og tilsyn er
forsterket.
Nytt regelverk vil for øvrig alltid medføre utgifter til implementering,
omstilling, utarbeiding av sentrale og lokale retningslinjer, og
informasjon. I hovedsak er imidlertid departementets forslag, i
likhet med Bygningslovutvalgets, videreføring av gjeldende rett.
Det er bare på noen få områder det foreslås større endringer, først
og fremst når det gjelder søknadssystemet, krav om universell utforming,
uavhengig kontroll, håndheving av loven og oppfølging av ulovligheter.
For resten av regelverket antas derfor de økonomiske konsekvensene
i hovedsak å være av mindre betydning.
Departementet har i likhet med Bygningslovutvalget, søkt å se
plan- og bygningslovens regelverk som et helhetlig system for planvedtak
og byggesaksbehandling, og har blant annet vært opptatt av å få
utløst det potensial som ligger i å få integrert planprosessen med
byggesaksprosessen i større grad. Departementet har også fulgt utvalgets
forslag om å oppheve vedtekter som normtype til fordel for blant
annet bestemmelser i arealplaner. Disse forslagene, som er en del
av departementets effektiviseringstanke, er omtalt nærmere i Miljøverndepartementets
Ot.prp. nr. 32 (2007–2008), som inneholder forslag til endringer
i plandelen av plan- og bygningsloven. Det samme er forslaget til
begrensninger i klageadgangen, som innebærer at klager kan avvises
dersom det klages på samme forhold som allerede er avklart i plan.
Dette forslaget vil innebære mindre arbeid med klagesaker, både
i kommunene og hos fylkesmennene, uten at det etter departementets
oppfatning går ut over rettssikkerheten.
Virkningene av forslaget til nytt søknadssystem ligger primært
i økt tilgjengelighet, brukervennlighet og bedret systematikk. Videre
vil systemet være bedre tilpasset til elektronisk saksbehandling,
noe som antas å redusere kostnader til søknads-/skjemautfylling
og kompetanseutvikling på lang sikt.
Departementets forslag om å innføre enkelte nye tidsfrister innebærer
at forutsigbarheten og muligheten til å planlegge blir bedre. Ventekostnader
knyttet til saksbehandlingstid i kommunen og hos fylkesmannen vil
gå ned, og usikkerheten i prosjektene vil bli redusert. Det kan
føre til at flere prosjekter enn tidligere blir lønnsomme.
Forslaget om å innføre obligatorisk uavhengig kontroll vil bidra
til å redusere omfanget av byggskader og byggfeil. Dette vil gi
vesentlige besparelser både for boligkjøpere, kjøpere av næringseiendommer
med videre, foretak i bygge- og anleggsnæringen og samfunnet for
øvrig. Foretak i bransjen vil på et tidligere tidspunkt få avdekket
eventuelle feil og mangler slik at kostnadene ved utbedringer og
reparasjoner begrenses. For samfunnet for øvrig vil tidlige kontroller
blant annet redusere helsemessige konsekvenser av for eksempel fuktskader,
gi bedre oversikt over behov for boligfinansiering, forsikring,
utbedring med videre.
Kostnadene ved uavhengig kontroll vil først og fremst gjelde
tiltakshaver. Det betales allerede i dag for egenkontroll, men det
må antas at uavhengig kontroll blir noe dyrere. Imidlertid viser
det seg at egenkontrollen i mange tilfeller ikke er reell, og uavhengig
kontroll gir dermed større sikkerhet for at kontrollen faktisk gjennomføres.
Kontrollkostnadene må dessuten sees i forhold til utbedring av byggfeil
og byggskader, som ligger på et meget høyt nivå. Innsparingene og
sikkerhet for kvalitet er mindre målbare, men vil i samfunnsmessig
sammenheng kunne spare det mangedobbelte av hva kontrollen koster. De
administrative kostnader vil være lave. Kontrollforetakene må godkjennes
også i dag, men den sentrale godkjenningsordningen må påregne større
antall kontrollforetak. Godkjenningsordningen er selvfinansierende
gjennom gebyrer. Det samme gjelder kommunenes arbeid med godkjenningen,
og kommunene vil neppe få økt arbeidspress på grunn av skjerpede
krav til uavhengig kontroll. Tilsynsfunksjonen bør imidlertid skjerpes,
både i kommunene og i den sentrale godkjenningsordningen – men –
også dette skal finansieres (som overheadkostnader) gjennom gebyrene.
Norsk Institutt for by- og regionsforskning utredet på oppdrag
fra Kommunal- og regionaldepartementet et anslag over kostnadene
ved å innføre krav til universell utforming av eksisterende bygninger, anlegg
og uteområder rettet mot publikum. Det anslås at universell utforming
av eksisterende publikumsbygg vil ha en kostnadsramme på 14,3 til
23,4 mrd. kroner. I tillegg anslås kostnader ved arealtap til 1,3
mrd. kroner. Tiltak ved universell utforming for bussholdeplasser,
gang- og sykkelveier, jernbane og T-banestasjoner har en anslått
kostnadsramme på 19,6 til 61,6 mrd. kroner. Utredning av kostnadene ved
oppgradering av de enkelte bygningskategorier vil foretas i forbindelse
med utarbeidelsen av de konkrete forskriftene. Likeledes vil det
i den sammenheng tas stilling til inndekning og kompensasjon for merutgifter
som følge av kravene. Vista Utredning har på oppdrag fra Kommunal-
og regionaldepartementet utredet kostnadene ved å innføre krav til
universell utforming av nye tiltak. Konklusjonen til Vista Utredning
er at slike krav i gjennomsnitt vil medføre en merkostnad på ca.
1 pst. i forhold til de totale byggekostnader. Det er imidlertid
svært stor usikkerhet knyttet til disse beregningene.
Departementet legger opp til et mer effektivt system for ulovlighetsoppfølging.
Dette vil bidra til bedre etterlevelse og dermed bruk av færre ressurser
til håndhevingen av regelverket. Den som står for ulovligheten,
må gjennom betaling av overtredelsesgebyr i større grad selv betale
for kommunens arbeid med å følge opp ulovligheten.
Komiteen tar til etterretning Regjeringens vurdering
av de økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslaget.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
§ 21-2 første ledd skal lyde:
Søknad om tillatelse skal være skriftlig og undertegnet av tiltakshaver
og søker. Søknaden skal gi de opplysningene som er nødvendige for
at kommunen skal kunne gi tillatelse til tiltaket. Dersom tiltaket vedrører
bygning mv. som brukes eller ventelig vil bli brukt av virksomhet
som går inn under arbeidsmiljøloven, må søknaden dessuten gi de
opplysninger som er nødvendige for å sikre at arbeidsmiljølovens
krav til arbeidslokaler mv. ivaretas. Det skal framgå av søknaden
om det søkes om dispensasjon, jf. kapittel 19.
Forslag 2
Arbeidsmiljøloven § 7-2 andre ledd bokstav c skal lyde:
Arbeidsmiljøloven § 18-9 skal lyde:
Kommunen skal, før tillatelse gis, forelegge Arbeidstilsynet
for uttalelse søknad om tiltak som nevnt i plan- og bygningsloven
§ 21-2 første ledd andre punktum.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2010 utarbeide en plan
for når det vil bli innført frister for universell utforming av
eksisterende tiltak og bygg.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 4
§ 21-7 fjerde ledd skal lyde:
Ferdigattest skal utstedes av kommunen innen 1 uke etter at kravet
er mottatt sammen med nødvendig dokumentasjon. Der ferdigattest
ikke er utstedt innen fristen, kan byggverket tas i bruk.
Forslag 5
§ 21-10 tredje ledd femte–sjuende punktum skal lyde:
Kommunen kan i den enkelte sak gi ansvarlig søker adgang å utstede
midlertidig brukstillatelse. Ansvarlig søker skal varsle kommunen
når midlertidig brukstillatelse utstedes. Departementet kan i forskrift gi
utfyllende bestemmelser.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 6
§ 29-5 Tekniske krav skal lyde:
Ethvert tiltak skal prosjekteres og utføres slik at det ferdige
tiltaket oppfyller krav til sikkerhet, helse, miljø og energi, og
slik at vern av liv og materielle verdier ivaretas.
Bygning med oppholdsrom for mennesker skal prosjekteres og utføres
slik at krav til forsvarlig energibruk, planløsning og innemiljø,
herunder utsyn, lysforhold, isolasjon, oppvarming, ventilasjon og brannsikring
mv., blir oppfylt. Levert energi i bygning med oppholdsrom for mennesker
skal ha effektiv energibruk og lave utslipp.
For å sikre at ethvert tiltak får en forsvarlig og tilsiktet
levetid, skal det ved prosjektering og utførelse tas særlig hensyn
til geografiske forskjeller og klimatiske forhold på stedet.
Departementet kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser om tekniske
krav til tiltak, herunder om krav til energiløsninger.
Forslag 7
Stortinget sender Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) tilbake og ber Regjeringen
utarbeide et forslag til ny bygningslov der lovens hovedløsning
blir revisjonskontroll av virksomhetenes internkontrollsystem og kompetanse
(egenkontroll), kombinert med uavhengig kontroll innenfor avgrensede
områder.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre:
Forslag 8
§ 31-3 første og andre ledd skal lyde:
Eier eller den ansvarlige plikter å holde byggverk og installasjoner
som omfattes av denne lov i en slik stand at det ikke oppstår fare
for skade på, eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø,
herunder bevaringsverdi, slik at byggverkets arkitektoniske verdi
ikke forringes, og at byggverket ikke virker skjemmende i seg selv
eller i forhold til omgivelsene.
Blir plikten ikke overholdt, kan kommunen gi pålegg om sikring,
istandsetting og eventuell utbedring til en slik stand at byggverket
beholder sin funksjon og arkitektoniske verdi.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen utrede om det er mulig å innføre kompetansekrav
og et minimumskrav til små foretak innen byggfagene.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake i statsbudsjettet for
2010 med forslag om oppfølging av Byggekostnadsprogrammet gjennom
etablering av et permanent senter for FoU for bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 11
§ 16-6 Tomtearrondering skal lyde:
Kommunen kan sette som vilkår for å gi byggetillatelse for tiltak
etter §§ 20-1 og 20-2 at søkeren erverver mindre stykker ubebygd
grunn for at tomten skal få en mer hensiktsmessig grense eller form.
§ 32-9 Straff skal lyde:
Overtredelser av § 32-8 første ledd som er vesentlige og forsettlige
eller grovt uaktsomme, straffes med bøter. Det samme gjelder ved
overtredelse av bestemmelser gitt i medhold av loven når det i forskrift
er fastsatt at overtredelse av den aktuelle bestemmelse er straffbar.
Ved vurderingen av om en overtredelse er vesentlig, skal det særlig
legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger og graden av utvist
skyld. Dersom personen eller foretaket tidligere er ilagt sanksjon
for overtredelse av denne lov eller forskrift gitt i medhold av
loven, kan straff anvendes selv om overtredelsen ikke er vesentlig.
Med bøter straffes også den som forsettlig eller uaktsomt:
a) gir uriktige eller villedende
opplysninger til den sentrale godkjenningsordningen, eller
b) setter CE-merke på produkt uten at forutsetningene er
til stede, eller omsetter slikt produkt, eller for øvrig ikke gir
de opplysninger eller unnlater å gi tilsynsmyndigheten tilgang til
produkt, rom, areal eller annet område som anses nødvendig for å
kunne føre tilsynet, jf. § 29-7. Medvirkning til omsetning av et
slikt produkt sanksjoneres på samme måte.
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av særlover
som berører byggesaksbehandlingen med sikte på en mest mulig forenklet
lovgivning og saksbehandling.
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til Stortinget om de
nødvendige lovendringer slik at kommunene kan fatte endelig vedtak
i plan- og bygningssaker.
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til Stortinget om de
nødvendige lovendringer for å inndra fylkesmannens innsigelsesrett
i plan- og byggesaker.
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til Stortinget hvor
det kommunale selvstyret ved etablering av kjøpesenter eller utvidelse
av eksisterende kjøpesenter gjeninnføres.
Forslag 16
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til Stortinget hvor
det kommunale selvstyret gjeninnføres hva angår tiltak i den såkalte
strandsonen eller hundremetersbeltet.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 17
§ 20-2 andre ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrift om hvilke tiltak som omfattes
av bestemmelsen, og at felling av trær i nærmere angitte tilfelle
omfattes av bestemmelsen på lik linje med et søknadspliktig tiltak.
§ 29-7 nytt tredje ledd skal lyde:
Kommunen kan fastsette lokale minstekrav til miljøstandarder
til produkter i bygg.
Forslag 18
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at eksisterende
bygg, anlegg og uteområder skal være universelt utformet fra 1. januar
2020.
Forslag 19
Stortinget ber Regjeringen sørge for at muligheten til å påberope
seg uforholdsmessig byrde utgår etter at tidsfrister for de enkelte
kategorier av bygg, anlegg, uteområder, transport og IKT er satt
og nådd. Tiltak i offentlig regi har i utgangspunktet ikke adgang
til å påberope seg uforholdsmessig byrde.
Forslag fra Venstre:
Forslag 20
Stortinget ber Regjeringen sette i gang et arbeid med en nasjonal
standardiseringsstrategi.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om endringer i lov om planlegging og byggesaks-
behandling (plan- og bygningsloven)
(byggesaksdelen)
I lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling
(plan- og bygningsloven) (plandelen) gjøres følgende endringer:
Lovens tittel skal lyde:
Lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan-
og bygningsloven)
I kapittel 1 gjøres følgende endring:
§ 1-9 fjerde ledd skal lyde:
Enhver har rett til dokumentinnsyn etter offentleglova
og miljøinformasjonsloven og har hos vedkommende myndighet krav
på å gjøre seg kjent med alternative utkast til planer etter denne
lov, herunder dokumenter som ligger til grunn for planutkastene med
de unntak som følger av § 13 eller §§ 20 til 26 i offentleglova.
Kapitlene 16–18 skal lyde:
Tredje del: Gjennomføring
Kapittel 16 Ekspropriasjon
§ 16-1 Definisjon
Ekspropriasjon foreligger etter denne loven når eiendomsretten
til fast eiendom eller til bygning eller annet som har fast tilknytning
til slik eiendom, blir ervervet ved tvang mot erstatning etter skjønn,
eller når bruksrett, servitutt eller annen rett til, i eller over fast
eiendom blir ervervet, endret, overført eller avløst ved tvang mot
erstatning etter skjønn.
§ 16-2 Ekspropriasjon til gjennomføring
av
reguleringsplan
Kommunestyret kan foreta ekspropriasjon til gjennomføring
av reguleringsplan. Kommunestyrets adgang til å foreta ekspropriasjon
i medhold av reguleringsplan bortfaller dersom ikke kommunestyrets vedtak
om ekspropriasjon er gjort innen 10 år etter at planen er kunngjort
etter § 12-12 fjerde og femte ledd.
Staten kan foreta ekspropriasjon til gjennomføring av reguleringsplan.
Reglene i tredje til sjette ledd gjelder tilsvarende.
Så langt det er nødvendig for å gjennomføre reguleringsplan,
kan kommunestyret selv med samtykke av departementet utvide ekspropriasjonen
etter første ledd til å gjelde midlertidige eller permanente inngrep
i grunn og rettigheter utenfor reguleringsområdet. Samtykke er likevel
ikke nødvendig ved ekspropriasjon av grunn til vegskjæringer og
fyllinger utenfor reguleringsområdet.
Før kommunestyret gjør vedtak om ekspropriasjon etter første
ledd og om å søke samtykke til ekspropriasjon etter tredje ledd,
skal saken være best mulig klarlagt, og de som inngrepet er rettet
mot, skal ha hatt mulighet til å uttale seg. Oreigningslova §§ 12 og
28 gjelder tilsvarende. § 12 første ledd andre punktum gjelder
ikke.
Ekspropriasjon av enkelte tomter (bebygde eller ubebygde)
bør i alminnelighet ikke foretas med mindre kommunen først har gitt
eier eller fester en rimelig frist til å bygge i samsvar med planen,
og fristen er oversittet.
Ekspropriasjon i medhold av denne paragrafen kan ikke foretas
når det gjelder grunn som i planen er satt av til landbruk etter
§ 12-5 nr. 5.
§ 16-3 Ekspropriasjon uavhengig av reguleringsplan
Med samtykke fra departementet kan kommunestyret selv foreta
ekspropriasjon for å sikre kommunen grunnarealer til ny tettbebyggelse.
Samtykke kan gis og inngrep gjennomføres selv om det ikke foreligger
reguleringsplan eller aktuelle byggeplaner for vedkommende område.
Med samtykke fra departementet kan kommunestyret selv foreta
ekspropriasjon til regulering av strøk som er ødelagt ved brann
eller på annen måte, selv om reguleringsplan ikke foreligger.
Dersom eier av fast eiendom ikke iverksetter eller oppfyller
bestemmelsene i utbedringsprogram etter § 31-9 innen frister som
kommunen setter, kan kommunen med samtykke av departementet ekspropriere
hele eller deler av eiendommen og rettigheter i den til gjennomføring
av programmet.
§ 16-2 fjerde ledd første og andre punktum gjelder tilsvarende
ved ekspropriasjon etter denne bestemmelse.
§ 16-4 Ekspropriasjon til vann- og avløpsanlegg
mv.
Til avløpsanlegg, jf. forurensningsloven § 21, for regulert
strøk kan kommunestyret selv med samtykke fra departementet foreta
ekspropriasjon utenfor veggrunn for ledning med tilhørende innretninger. Ved
ekspropriasjon etter første punktum kan det også foretas ekspropriasjon
for vannledning med tilhørende innretninger.
§ 16-2 fjerde ledd første og andre punktum gjelder tilsvarende
ved ekspropriasjon etter denne bestemmelse.
§ 16-5 Grunneiers rett til ekspropriasjon
til atkomst, avløpsanlegg og fellesareal samt parkbelte i industriområde
Hvor det etter § 18-1 er bestemt at bebyggelse eller opprettelse
eller endring av eiendom ikke må skje uten at vei eller hovedavløpsanlegg
er lagt, kan grunneieren eller festeren med samtykke av kommunestyret
foreta ekspropriasjon til disse formål. Ved ekspropriasjon til avløpsanlegg
gjelder § 16-4 første ledd andre punktum tilsvarende.
På samme måte kan grunneier eller fester i kvartal hvor
det i reguleringsplan er lagt ut område til felles avkjørsel og
fellesområde for parkering, felles lekeareal, felles gårdsplass
og annet fellesareal for flere eiendommer, gis samtykke til å foreta
ekspropriasjon til hel eller delvis gjennomføring av reguleringen.
Hvor kommunen med hjemmel i § 18-2 andre ledd har stilt
som vilkår for tillatelse til tiltak at parkbelte i industriområde
blir ervervet i samsvar med reguleringsplan, kan grunneieren eller
festeren med samtykke av kommunestyret foreta ekspropriasjon til dette
formål.
§ 16-6 Tomtearrondering
For å få hensiktsmessige tomter kan kommunen etter vedtak
av kommunestyret ekspropriere ubebygde grunnstykker som etter reguleringsplan
ikke kan bebygges selvstendig.
Kommunen kan sette som vilkår for å gi byggetillatelse
for tiltak etter §§ 20-1 og 20-2 at søkeren erverver mindre stykker
ubebygd grunn for at tomten skal få en mer hensiktsmessig grense
eller form. Kommunen kan gi søkeren samtykke til å foreta nødvendig
ekspropriasjon.
Som ubebygd grunn etter denne paragrafen anses også grunn
som det står bygning på, når denne etter kommunens skjønn er av
ubetydelig økonomisk og praktisk verdi.
§ 16-7 Tidspunkt for ekspropriasjon
Ekspropriasjon som kommunen etter denne lov kan foreta
uten særskilt samtykke fra departementet, kan skje etter hvert og
i den utstrekning kommunen bestemmer og uten hensyn til om ekspropriasjonsformålet
først skal gjennomføres senere.
§ 16-8 Forsøkstakst
Når forslag til reguleringsplan er vedtatt av kommunen,
kan kommunestyret kreve skjønn til fastsetting av erstatning for
tilfelle av ekspropriasjon etter § 16-2. Før tvangsfullbyrdelse
kan kreves på grunnlag av et slikt skjønn, jf. lov 1. juni 1917
nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker § 41, må planen være endelig
og departementets samtykke til ekspropriasjon være gitt i tilfelle
hvor slikt samtykke trenges.
§ 16-9 Utvidelse av ekspropriasjon
Etter krav fra eier eller rettighetshaver kan det bestemmes
at ekspropriasjon etter denne loven også skal omfatte grunn, bygning,
rettighet eller annet som mister en vesentlig del av sin verdi for
eieren eller rettighetshaveren hvis ekspropriasjonen blir satt i verk.
I slike tilfelle kan det også etter krav bestemmes at ekspropriasjonen
skal gå ut på avståing til eie, selv om det er krevd bruksrett eller
annen særlig rett i eiendommen.
Når kommunen foretar ekspropriasjon etter denne lov, kan
det etter krav fra kommunen bestemmes at ekspropriasjonen også skal
omfatte grunn, bygning, rettighet eller annet som nevnt i første
ledd, dersom det finnes at kommunen har en grunnet interesse i slik
utvidelse av ekspropriasjonen.
Når det ved skjønn godtgjøres at vilkårene for erstatning
etter § 15-3 første ledd er til stede, kan det etter krav fra kommunen
bestemmes at kommunen kan ekspropriere vedkommende eiendom, dersom
det finnes at kommunen har en grunnet interesse i det.
Avgjørelser etter denne paragraf tas av retten ved det
samme skjønn som er krevd for fastsettelse av erstatningen.
§ 16-10 Erstatningstomt, midlertidig husrom
Når kommunen har foretatt ekspropriasjon av grunn bebygget
med bolighus, bør huseieren så vidt mulig gis høve til å overta
en annen boligtomt i nærheten. Kommunen skaffer midlertidig husrom
til den som blir uten bolig som følge av ekspropriasjon etter denne
loven.
§ 16-11 Statens og fylkets overtakelse av
eiendom
Har kommunen ervervet eiendom som i reguleringsplan er
satt av til tomt for statens bygning, kan kommunen sette en rimelig
frist for staten til å overta eiendommen. Hvis staten innen fristen
går ut ikke har overtatt eiendommen, kan kommunen beholde den til eget
bruk eller avhende tomten.
Når eiendom er satt av til formål som nevnt i § 12-5 nr.
2 og det gjelder anlegg som hører under staten, svarer staten for
krav om erstatning etter § 15-3 og for krav om innløsning etter
§ 15-2 i den utstrekning det ikke følger av lovgivningen for øvrig
eller av avtale at kommunen skal bære disse utgiftene. I samme tilfelle
kan staten foreta ekspropriasjon i medhold av § 16-2.
Bestemmelsene i første og andre ledd gjelder tilsvarende
for fylkeskommunen når det gjelder eiendom som er satt av til tomt
for fylkets bygning eller til anlegg som hører under fylket.
§ 16-12 Skjønn
Skjønn etter dette kapittel behandles etter reglene om
ekspropriasjon i lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker.
Skjønn etter §§ 27-3 og 28-3 behandles som lensmannsskjønn etter
samme lov.
Kapittel 17 Utbyggingsavtaler
§ 17-1 Definisjon
Med utbyggingsavtale menes en avtale mellom kommunen og
grunneier eller utbygger om utbygging av et område, som har sitt
grunnlag i kommunens planmyndighet etter denne lov og som gjelder gjennomføring
av kommunal arealplan.
§ 17-2 Forutsetning for bruk av utbyggingsavtaler
Utbyggingsavtaler må ha grunnlag i kommunale vedtak fattet
av kommunestyret selv som angir i hvilke tilfeller utbyggingsavtale
er en forutsetning for utbygging, og som synliggjør kommunens forventninger
til avtalen.
Kommunen skal legge til rette for medvirkning av berørte
grupper og interesser.
§ 17-3 Avtalens innhold
En utbyggingsavtale kan gjelde forhold som kommunen har
gitt bestemmelser om i arealdelen til kommuneplan eller reguleringsplan.
Avtalen kan også regulere antallet boliger i et område,
største og minste boligstørrelse, og nærmere krav til bygningers
utforming der det er hensiktsmessig. Avtalen kan også regulere at
kommunen eller andre skal ha fortrinnsrett til å kjøpe en andel
av boligene til markedspris.
Avtalen kan også gå ut på at grunneier eller utbygger skal
besørge eller helt eller delvis bekoste tiltak som er nødvendige
for gjennomføringen av planvedtak. Slike tiltak må stå i rimelig
forhold til utbyggingens art og omfang og kommunens bidrag til gjennomføringen
av planen og forpliktelser etter avtalen. Kostnadene som belastes
utbygger eller grunneier til tiltaket, må stå i forhold til den
belastning den aktuelle utbygging påfører kommunen.
Avtalen kan uansett gjelde forskuttering av kommunale tiltak
som er nødvendige for gjennomføringen av planvedtak.
§ 17-4 Saksbehandling og offentlighet
Kommunen skal kunngjøre oppstart av forhandlinger om utbyggingsavtale.
Dersom fremforhandlet forslag til utbyggingsavtale bygger
på kompetansen i § 17-3 andre eller tredje ledd, skal forslaget
legges ut til offentlig ettersyn med 30 dagers frist for merknader.
Når utbyggingsavtale er inngått, skal denne kunngjøres.
Reglene i første til tredje ledd gjelder tilsvarende ved
eventuelle endringer i utbyggingsavtalen.
Kommunen kan ikke inngå bindende utbyggingsavtale om et
område før arealplanen for området er vedtatt.
§ 17-5 Klage
Utbyggingsavtaler kan ikke påklages.
§ 17-6 Forskrifter
Departementet kan gi ytterligere regler om avtaleinngåelsen,
typer av tiltak som kan omfattes, herunder at nærmere angitte tiltak
ikke kan inngå i avtale, og hvordan avtalevilkårene skal gjennomføres.
§ 17-7 Dispensasjon. Samtykke til å fravike
reglene
Det kan ikke gis dispensasjon i medhold av kapittel 19
fra bestemmelsene i dette kapittelet. Departementet kan etter søknad
gi samtykke til å fravike reglene i dette kapittelet der samfunnsmessige
interesser tilsier det.
Kapittel 18 Opparbeidelsesplikt og refusjon av utgifter
til veg, vann og avløp mv.
§ 18-1 Krav til opparbeidelse av veg og
hovedledning for vann og avløpsvann
I regulert strøk kan grunn bare bebygges eller eksisterende
bebyggelse utvides vesentlig eller gis en vesentlig endret bruk,
eller eiendom opprettes eller endres, dersom:
a) offentlig veg er opparbeidet og godkjent så
langt den er vist i planen, fram til og langs den side av tomta
hvor den har sin atkomst. Med veg forstås kjørebane med fortau og
snuplasser, busslomme, gangveg, sykkelsti, turveg, gatetun og offentlig plass.
Det kan kreves at vegen legges ut i en bredde av inntil 10 meter
med nødvendige tillegg for fylling og skjæring, og opparbeides til
en effektiv vegbredde av inntil 6 meter. For eiendom der bebyggelse
etter planen helt eller delvis skal tjene annet enn boligformål,
og for eiendom hvor planen tillater boligblokker på 4 etasjer eller
mer, skal plikten gjelde en vegbredde av inntil 20 meter med nødvendige
tillegg for fylling og skjæring. Det kan ikke kreves opparbeidelse
av veg hvor private avkjørsler ikke blir tillatt.
b) hovedavløpsledning, herunder i tilfelle også særskilt
overvannsledning, fører til og langs eller over tomta. Det kan ikke
kreves lagt rør av større diameter enn 305 mm. Kommunen kan godta
avløpsforbindelse til annet hovedavløpsanlegg.
c) hovedvannledning fører til og langs eller over tomta.
Det kan ikke kreves lagt rør av større diameter enn 150 mm. Kommunen
kan godta vannforsyning fra annen vannledning.
Kommunen kan gi kommuneplanbestemmelser om utførelsen av
arbeid etter første ledd. Kommunen kan også stille krav til løsninger
og produktvalg, innenfor gjeldende bestemmelser og så langt det
er nødvendig for å sikre rasjonell drift og vedlikehold av anlegget.
Kommunen kan gi tillatelse til tiltak etter § 20-1 første
ledd bokstaver a, d og m på vilkår av at arbeidene etter første
ledd blir utført før tiltaket ferdigstilles. Utsettelse for tiltak
etter § 20-1 første ledd bokstav a og d kan gjøres betinget av tinglyst
erklæring. Utsettelse for tiltak etter § 20-1 første ledd bokstav
m eller midlertidig dispensasjon for opparbeidelsen ved slike tiltak
skal være betinget av tinglyst erklæring. Ved bygging kan kommunen
kreve at det stilles sikkerhet for kostnadene ved ferdigstillelse.
I område som i kommuneplan er avsatt til utbygging eller
til råstoffutvinning, kan kommunen sette som vilkår i tillatelse
etter § 20-1 at tiltak etter første ledd er gjennomført.
Veg, hovedavløpsledning og hovedvannledning som er lagt
av grunneier eller fester etter denne paragraf, holdes ved like
av kommunen fra det tidspunkt anlegget er ferdig og godkjent, og
tilfaller da kommunen uten vederlag. Det skal holdes overtakelsesforretning.
Kommunen plikter likevel ikke å overta veg som ikke er opparbeidet
i full bredde etter første ledd bokstav a.
Kommunen kan kreve å overta anlegget tidligere, mot selv
å ferdigstille anlegget. Er eiendom opprettet eller endret, eller
byggverket tatt i bruk, må tiltakshaver dekke utgiftene til ferdigstillelse.
Kommunen trer inn i en forholdsmessig del av refusjonskravet der slikt
krav foreligger.
§ 18-2 Krav til opparbeidelse av fellesareal
og av parkbelte i industriområde
Hvor det er regulert felles avkjørsel, felles gårdsrom
eller annet fellesareal for flere eiendommer, kan kommunen sette
som vilkår for tillatelse for tiltak etter §§ 20-1 og 20-2 at fellesarealet
erverves, sikres og opparbeides i samsvar med planen.
I industriområde hvor det er regulert parkbelte, kan kommunen
sette som vilkår for tillatelse for tiltak etter §§ 20-1 og 20-2
på de tilgrensende tomter, at parkbeltet erverves og opparbeides
langs tomta i samsvar med planen.
§ 18-3 Refusjonsberettigede tiltak
Den som vil legge, omlegge, fornye eller utvide godkjent
offentlig veg eller godkjent offentlig hovedledning for vann og
avløpsvann, herunder også særskilt overvann, kan kreve sine utlegg
refundert. Private refusjonskrav er betinget av at tiltaket kan
pålegges i medhold av § 18-1. Med veg menes anlegg som nevnt i § 18-1.
Videre kan refusjon kreves av den som i medhold av reguleringsplan
vil legge ut grunn til eller opparbeide felles avkjørsel, felles
gårdsplass, annet fellesareal for flere eiendommer eller parkbelte
langs industristrøk. Private refusjonskrav er betinget av at tiltaket
kan pålegges i medhold av § 18-2. Endelig kan den som vil legge,
omlegge eller utvide privat anlegg for transport av vann eller avløpsvann
i område som inngår i arealplan, kreve refusjon.
§ 18-4 Refusjonsenheten
Utgiftene som refererer seg til en strekning hvor en sammenhengende
opparbeidelse, omlegging eller utvidelse av tiltak som nevnt i § 18-1
første ledd finner sted, skal samlet fordeles på de arealer som
ifølge § 18-6 er refusjonspliktig til enheten. Dersom terrengforholdene
eller skifte av strøkets karakter langs strekningen eller andre
særlige omstendigheter tilsier det, kan kommunen treffe vedtak om
at fordelingen skal skje etter en annen enhet når det finnes påkrevet for
å hindre en klart urimelig fordeling av utgiftene mellom de eiendommer
som berøres av tiltaket.
For tiltak som nevnt i § 18-3 andre ledd første punktum
er tiltaket slik det framgår av planen, en enhet.
§ 18-5 Utgifter som kan kreves refundert
Den refusjonsberettigede kan kreve tilbake samtlige utgifter
som har vært nødvendige for å oppfylle de krav som er fastlagt i
§§ 18-1 og 18-2.
Hvor veggrunnen erverves eller utføring skjer i større
bredde eller det legges ledninger med større diameter enn bestemt
i § 18-1, refunderes utgifter for det omfang som det kan kreves
refusjon for. Blir det som følge av den større bredde nødvendig
å fjerne bygning eller anlegg, er erstatningsbeløpet samt rivings-
og ryddingsutgifter ikke refusjonsberettiget.
For tiltak nevnt i § 18-3 andre ledd tredje punktum kan
den refusjonsberettigede kreve tilbake samtlige utgifter som har
vært nødvendige.
§ 18-6 Refusjonspliktig areal
Refusjon for tiltak som nevnt i § 18-3 første ledd belastes
ubebygd areal som blir byggeklart etter §§ 18-1 og 18-2, enten tilknytningen
til anlegget skjer direkte eller gjennom privat veg eller stikkledning.
Som ubebygd areal regnes også ubebygd del av bebygd eiendom når
den ubebygde del kan bebygges selvstendig. Det samme gjelder del
av bebygd eiendom som ikke kan bebygges selvstendig, dersom eksisterende
bebyggelse utgjør mindre enn 2/3 av tillatt utnytting.
Areal med bebyggelse som etter kommunens skjønn er saneringsmoden
eller som av andre grunner har en klart lavere verdi enn verdien
av den tomt den beslaglegger, regnes også som ubebygd.
Refusjon belastes også bebygd areal som har fått midlertidig
utsettelse med å oppfylle forpliktelsene etter § 18-1, dersom forpliktelsene
blir oppfylt gjennom tiltaket.
Refusjon for tiltak som nevnt i § 18-3 andre ledd første
punktum belastes de areal som de etter reguleringsplan skal tjene.
For areal som er helt eller delvis bebygd, gjelder de samme regler
som under første ledd.
§ 18-7 Fordelingsfaktorene
De utgifter som kan kreves refundert, fordeles mellom de
refusjonspliktige areal med en halvpart på hver av faktorene tomteareal
og tillatt utnytting. Hvor utnyttingen ikke er fastlagt i godkjent
plan, avgjør kommunen antatt tillatt utnytting. Kommunestyret kan
for hele eller del av kommunen fastsette et annet forhold mellom
faktorene og at andre faktorer skal anvendes.
Refusjonsbeløp som kan pålegges den enkelte eiendom, skal
være begrenset til den verdiøkning som tiltaket antas å føre med
seg for eiendommen. Dersom bestemmelsen i første ledd fører til
at ikke alle utgifter ifølge § 18-5 blir dekket for en eller flere
av eiendommene, kan refusjonskreditor kreve at udekkede beløp blir
fordelt på de andre eiendommene i samsvar med reglene i første ledd.
Det er et vilkår at hver av de eiendommer som blir pålagt tilleggsrefusjon,
må antas å ha en verdiøkning som er minst like stor som summen av
refusjonsbeløpene for eiendommen.
§ 18-8 Godkjenning av planer og foreløpig
beregning av refusjon
Før tiltaket påbegynnes, skal tiltakshaver ha utarbeidet
planer på kart og med kostnadsoverslag. Tiltakshaver skal angi hvilke
eiendommer som kan få nytte av anlegget, hvilket areal de utgjør
og sannsynlig utnyttelse på den enkelte eiendommen. Tiltakshaver
skal utarbeide et forslag til fordeling av utgiftene i samsvar med
§ 18-7. Planer, overslag og forslag til fordeling oversendes berørte
grunneiere og festere til uttalelse. De berørte avgir uttalelse
til tiltakshaver innen 3 uker fra mottakelsen av materialet. Etter
at uttalelsesfristen er utløpt, oversender tiltakshaver materialet
til kommunen for avgjørelse.
Kommunen skal godkjenne planen for utførelsen, kostnadsoverslag
og forslag til fordeling. Kommunen kan kreve innsendt bindende pristilbud
for utføringen av tiltaket, eventuelt innhentet i anbudskonkurranse.
Finner kommunen, når dette er påberopt av en berørt grunneier eller
fester, at den ilagte andel av refusjonen overstiger verdiøkningen
for eiendommen etter § 18-7 andre ledd, kan den foreta en skjønnsmessig
reduksjon av refusjonskravet, eller la det bortfalle i sin helhet.
Det reduserte beløp fordeles etter § 18-7 andre ledd andre punktum.
Retten til å kreve refusjon faller bort dersom tiltaket
påbegynnes før materialet etter første ledd er godkjent av kommunen,
med mindre annet på forhånd blir bestemt av kommunen i det enkelte
tilfelle av hensyn til tiltakets karakter og betydningen av framdrift.
Departementet kan gi forskrifter til utfylling av denne
bestemmelsen, herunder nærmere krav til planer, kostnadsoverslag
og pristilbud.
§ 18-9 Fastsetting av refusjon
Når tiltaket er fullført, skal tiltakshaver sette opp regnskap
med nødvendige legitimasjoner. Private refusjonskreditorer sender
regnskapet med legitimasjoner til kommunen for kontroll.
Kommunen skal foreta en foreløpig fastsettelse av det beløp
som kan kreves refundert, og en fordeling på det refusjonspliktige
areal. Ved fastsettelse skal godkjent bindende tilbud for utførelsen
etter § 18-8 legges til grunn. Er det i stedet godkjent kostnadsoverslag
for utførelsen, skal kostnadene ikke overstige det oppgitte beløp
vesentlig, og i alle fall ikke med mer enn 15 prosent. Utkastet
sendes de refusjonspliktige til uttalelse. Deretter treffes refusjonsvedtaket
av kommunen. Vedtaket meddeles de berørte med opplysninger om søksmålsfristen
etter § 18-12.
§ 18-10 Forfall og renteplikt
Refusjonsbeløpet forfaller til betaling fem uker etter
at refusjonsvedtaket er meddelt de refusjonspliktige.
For areal som er refusjonspliktig etter § 18-6 første ledd
andre og tredje punktum, forfaller refusjonsbeløpet likevel ikke
før oppmålingsforretning om opprettelse eller endring av eiendom
blir rekvirert eller bygging blir gjennomført. For areal som på
grunn av midlertidig byggeforbud eller annen særlig grunn som ikke
skyldes den refusjonspliktige, ikke kan nyttes på den måte som refusjonsplikten
forutsetter, forfaller refusjonsbeløpet først når adgangen til slik
utnytting inntrer. Refusjonsbeløp som har utsatt forfall skal indeksreguleres
etter konsumprisindeksen fra det er meddelt de refusjonspliktige
og til forfall.
Dersom eieren eller festeren ønsker det, kan et refusjonsbeløp
som det offentlige har krav på, betales over inntil fem år i årlige
terminer med en rentesats fastsatt av departementet.
Fra forfallstidspunktet plikter refusjonsdebitor å betale
den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente. Forsinkelsesrenteloven
gjelder tilsvarende.
§ 18-11 Refusjonsdebitor. Panterett
Eier av det refusjonspliktige arealet er ansvarlig for
betaling, om ikke annet følger av avtale med tidligere eier. Endelig
fastsatt refusjonskrav har panterett i det refusjonspliktige areal
eller den eiendom arealet er en del av. Refusjonskravet er tvangsgrunnlag
for utlegg.
Er grunnen bortfestet til bolig eller fritidshus, er festeren
ansvarlig for betalingen. Er grunnen bortfestet til andre formål,
er festeren ansvarlig når det ved forfall er minst 30 år igjen av
festetiden, eller festeren kan kreve festeavtalen forlenget for
så lang tid. Grunneieren er likevel ansvarlig om dette følger av avtale
med festeren.
§ 18-12 Søksmål
Søksmål for å prøve lovligheten av refusjonsvedtaket må
anlegges innen 2 måneder fra det er meddelt. Er vedtaket påklaget,
regnes fristen for tidspunktet fra vedtaket er endelig. Det kan
ikke gis oppfriskning for fristoverskridelse.
Berørte grunneiere som ikke er gjort til parter gjennom
stevning, skal varsles av retten om adgangen til å tre inn som part.
Blir refusjonsvedtaket kjent ugyldig, skal det oppheves i sin helhet
og henvises til ny behandling i kommunen.
I kapittel 19 gjøres følgende endring:§ 19-2 femte ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi
regler for omfanget av dispensasjoner og fastsette tidsfrist
for behandling av dispensasjonssaker.
Kapitlene 20–33 skal lyde:
Fjerde del: Byggsaksdel
Kapittel 20 Søknadsplikt
§ 20-1 Tiltak som krever søknad og tillatelse
Med mindre annet framgår av §§ 20-3 og 20-4, må følgende
tiltak, på eller i grunnen, i vassdrag eller i sjøområder, ikke
utføres uten at søknad, og eventuelt søknad om dispensasjon, på
forhånd er sendt kommunen, og den deretter har gitt tillatelse:
a) oppføring, tilbygging, påbygging, underbygging eller
plassering av bygning, konstruksjon eller anlegg
b) vesentlig endring eller vesentlig reparasjon av tiltak
som nevnt under a
c) fasadeendring
d) bruksendring eller vesentlig utvidelse eller vesentlig
endring av tidligere drift av tiltak som nevnt i bokstav a
e) riving av tiltak som nevnt i bokstav a
f) oppføring, endring eller reparasjon av bygningstekniske
installasjoner
g) oppdeling eller sammenføyning av bruksenheter i boliger
samt annen ombygging som medfører fravikelse av bolig
h) oppføring av innhegning mot veg
i) plassering av skilt, reklameinnretninger o.l.
j) plassering av midlertidige bygninger, konstruksjoner
eller anlegg
k) vesentlig terrenginngrep
l) anlegg av veg, parkeringsplass og landingsplass
m) opprettelse av ny grunneiendom, ny anleggseiendom eller
nytt jordsameie, eller opprettelse av ny festegrunn for bortfeste
som kan gjelde i mer enn 10 år, eller arealoverføring, jf. lov om
eigedomsregistrering. Slik tillatelse er ikke nødvendig når tiltak
etter første punktum skjer som ledd i jordskifte i samsvar med rettslig
bindende plan.
Søknad, prosjektering, utførelse og kontroll av tiltak
som nevnt i første ledd skal forestås av foretak med ansvarsrett
i samsvar med bestemmelser gitt i kapittel 22 og 23, med mindre
annet framgår av §§ 20-2 eller 20-3. Dette gjelder likevel ikke
tiltak som nevnt i første ledd bokstav m.
Departementet kan gi forskrifter om hvilke tiltak som omfattes
av bestemmelsen.
§ 20-2 Tiltak som krever søknad og tillatelse
og som kan forestås av tiltakshaver
Følgende tiltak som er søknadspliktige etter § 20-1, er
unntatt fra reglene i § 20-1 andre ledd:
a) mindre tiltak på bebygd eiendom
b) alminnelige driftsbygninger i landbruket
c) midlertidige bygninger, konstruksjoner eller anlegg som
nevnt i § 20-1 første ledd bokstav j og som ikke skal plasseres
for lengre tidsrom enn 2 år
d) andre mindre tiltak som etter kommunens skjønn kan forestås
av tiltakshaver.
Departementet gir forskrift om hvilke tiltak som omfattes
av bestemmelsen.
§ 20-3 Tiltak som ikke krever søknad og
tillatelse
For følgende tiltak er søknad og tillatelse etter § 20-1
ikke nødvendig dersom disse er i samsvar med plan:
a) mindre frittliggende bygning som oppføres på bebygd
eiendom, og som ikke kan brukes til varig opphold for personer
b) mindre frittliggende byggverk knyttet til drift av jordbruks-,
skogbruks- og reindriftsområder
c) mindre tiltak i eksisterende byggverk
d) mindre tiltak utendørs
e) fasadeendring som ikke fører til at bygningens karakter
endres, samt tilbakeføring av fasade til tidligere dokumentert utførelse
f) andre mindre tiltak som kommunen finner grunn til å frita
fra søknadsplikten.
Departementet gir forskrift om hva som er mindre tiltak
i bokstav a–d.
Tillatelse er heller ikke nødvendig for tiltak som nevnt
i § 20-1 første ledd bokstav j når tiltaket ikke skal stå lengre
enn 2 måneder.
Departementet kan i forskrift unnta også andre tiltak fra
bestemmelsene i § 20-1.
Tiltakshaver er ansvarlig for at tiltak som nevnt i første
til tredje ledd utføres i samsvar med de krav som ellers følger
av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov.
§ 20-4 Unntak fra krav i loven for visse
tiltak som behandles etter andre lover og hemmelige militære anlegg
Tiltak som nevnt i § 20-1 er ikke søknadspliktig dersom
tiltaket blir tilfredsstillende behandlet etter andre lover. Departementet
gir forskrift om hvilke tiltak som er unntatt fra søknadsplikt etter
første punktum og i hvilken utstrekning bestemmelser i loven her
gjelder.
Når område, anlegg eller byggverk er erklært hemmelig i
medhold av lov om forsvarshemmeligheter, påhviler det vedkommende
militære myndighet å se til at de bestemmelser som er gitt i eller
i medhold av denne lov blir overholdt.
Kapittel 21 Krav til innhold og behandling av søknader
§ 21-1 Forhåndskonferanse
For nærmere avklaring av rammer og innhold i tiltaket kan
det holdes forhåndskonferanse mellom tiltakshaver, kommunen og andre
berørte fagmyndigheter. Andre berørte kan også innkalles. Forhåndskonferanse
kan kreves av tiltakshaver eller plan- og bygningsmyndighetene.
Departementet kan gi forskrifter om forberedelse, gjennomføring
og referat fra forhåndskonferansen.
§ 21-2 Søknad om tillatelse
Søknad om tillatelse skal være skriftlig og undertegnet
av tiltakshaver og søker. Søknaden skal gi de opplysninger som er
nødvendige for at kommunen skal kunne gi tillatelse til tiltaket.
Det skal framgå av søknaden om det søkes om dispensasjon, jf. kapittel 19.
Dersom tiltaket ikke kan forestås av tiltakshaver, jf.
§ 20-1 andre ledd, skal det sammen med søknad om tillatelse, så
langt det er nødvendig, søkes om lokal godkjenning for ansvarsrett
for ansvarlig søker, ansvarlig prosjekterende, ansvarlig utførende
og ansvarlig kontrollerende for prosjektering og utførelse, jf.
kapittel 22 og 23. Søknaden skal gi de opplysninger som er nødvendige
for at kommunen kan tildele ansvarsrett. Søknad om lokal godkjenning
for ansvarsrett skal være undertegnet av foretaket som søker om
ansvarsrett.
Søknaden skal i tillegg gi de opplysninger som er nødvendige
for at kommunen skal kunne avgjøre om tiltaket skal underlegges
uavhengig kontroll etter § 24-1.
Dokumentasjon for at naboer er varslet på lovlig måte,
samt eventuell erklæring om varsling av dem som har pengeheftelser
i eiendom som søkes revet, jf. § 21-3, skal vedlegges søknaden.
Eventuelle merknader fra naboer eller gjenboere, samt en redegjørelse fra
søker for hva som eventuelt er gjort for å imøtekomme disse, skal
vedlegges. Søknaden skal også vedlegges eventuelle innhentede vedtak
eller uttalelse fra annen myndighet der tiltaket er betinget av
dette, jf. § 21-5.
Søknad kan deles opp i søknad om rammetillatelse og igangsettingstillatelse.
Kommunen kan tillate ytterligere oppdeling av søknaden om igangsettingstillatelse.
Tiltak kan ikke settes i gang før det er gitt igangsettingstillatelse.
De som er nevnt i lov om eigedomsregistrering § 9 kan søke
om tillatelse til å opprette ny grunneiendom, ny anleggseiendom,
ny festegrunn eller nytt jordsameie, eller tillatelse til arealoverføring.
Søknaden må angi hvordan enheten ønskes utformet, herunder angi
grenseforløpet på kart. Søknaden må vise hvordan de nye enhetene
eller arealoverføringen på hensiktsmessig måte kan gå inn i en fremtidig
utnytting av området, herunder også hvordan krav til tomtestørrelse,
fellesareal og plassering av bebyggelsen kan oppfylles.
Departementet kan gi forskrift om krav til søknader, herunder
om søknadsdokumentasjon og krav til underskrift.
§ 21-3 Nabovarsel
Før søknad sendes inn, skal naboer og gjenboere varsles
av søker hvis ikke disse skriftlig har meddelt at de ikke har merknader
til søknaden. I varselet skal det gis melding om at mulige merknader
må være kommet til søker innen en frist på minst 2 uker etter at
varselet er sendt og grunnlagsmaterialet for søknaden er gjort tilgjengelig.
Dersom grunneiers adresse ikke er kjent eller ikke finnes i matrikkelen,
kan varsling unnlates.
Kommunen kan frita søkeren fra å varsle naboer og gjenboere
når deres interesser ikke eller i liten grad berøres av arbeidet.
Kommunen kan kreve at også andre eiere eller festere enn de som
er nevnt i foregående ledd, skal varsles.
Gjelder søknaden riving etter § 20-1 første ledd bokstav
e, skal søkeren varsle dem som har pengeheftelser i eiendommen.
Ved delt søknad skal det bare sendes nabovarsel for søknad
om rammetillatelse og søknad om tiltak som nevnt i § 20-1 første
ledd bokstav m som ikke er avklart i rammetillatelsen, eller endringssøknad
om det samme.
Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser
om nabovarsling.
§ 21-4 Behandling av søknaden i kommunen
Når søknaden er fullstendig, skal kommunen snarest mulig
og senest innen den frist som framgår av § 21-7, gi tillatelse dersom
tiltaket ikke er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold
av denne loven. Kommunen skal i saksbehandlingen legge til grunn tiltakshavers
eller det ansvarlige foretakets opplysninger om at tiltaket oppfyller
tekniske krav, dersom ikke forholdene tilsier noe annet.
Før kommunen tar stilling til søknaden, skal den vurdere
om det er grunn til å kreve ny varsling av naboer og gjenboere.
Kommunen skal avgjøre søknader om lokal godkjenning for
ansvarsrett, jf. § 22-3, og omfanget av uavhengig kontroll, jf.
kapittel 24.
Etter søkers ønske kan tillatelsen deles opp i rammetillatelse
og igangsettingstillatelse. Igangsettingstillatelse kan ikke gis
før vilkår i rammetillatelsen er oppfylt, ansvarsrett er tildelt
og kontrollomfang er avgjort samt eventuelle tillatelser fra andre
myndigheter foreligger, jf. § 21-5 første ledd. Igangsettingstillatelse
kan deles opp.
Kommunen skal straks gi skriftlig underretning om vedtaket
til søker og til de som har merknader. Ved behandling av delt søknad
er det tilstrekkelig at igangsettingstillatelsen kun meddeles søker.
Kommunen kan sette som vilkår for å gi tillatelse at gebyr
etter § 33-1 er innbetalt. Videre kan kommunen sette som vilkår
at:
a) det blir holdt oppmålingsforretning når det
er behov for å klarlegge grensene for den eller de matrikkelenhetene
som tiltaket gjelder for,
b) eiendommer som skal nyttes under ett, blir sammenføyd
etter lov om eigedomsregistrering.
Ved søknad om opprettelse av ny festegrunn for bortfeste
som kan gjelde i mer enn 10 år, kan kommunen sette som vilkår for
tillatelsen at festeretten skal gjelde for et særskilt avgrenset
areal, eller at enheten blir opprettet som grunneiendom.
Departementet gir i forskrift nærmere bestemmelser om kommunens
behandling av søknaden.
§ 21-5 Den kommunale bygningsmyndighetens
samordningsplikt
Når tiltaket er betinget av tillatelse eller samtykke fra
annen myndighet, eller når planer for tiltaket skal legges fram
for slik myndighet, kan kommunen vente med å avgjøre saken inntil
det foreligger avgjørelse eller samtykke som nevnt. Kommunen kan
også gi rammetillatelse innenfor sitt myndighetsområde, med forbehold
om at igangsettingstillatelse ikke vil bli gitt før forholdet til
andre myndigheter er brakt i orden, jf. § 21-4 fjerde ledd. Kommunen
skal i tilfeller som nevnt forelegge saken for de myndigheter som
følger av forskrift, hvis ikke avgjørelse eller uttalelse er innhentet
på forhånd.
Departementet fastsetter i forskrift hvilke myndigheter
samordningsplikten omfatter.
Andre myndigheter må innen 4 uker fra oversendelse fatte
avgjørelse eller avgi uttalelse. I særlige tilfeller kan kommunen
forlenge fristen før denne er utløpt. Når tiltaket ikke er betinget
av tillatelse eller samtykke fra andre myndigheter, kan saken avgjøres når
fristen er ute.
§ 21-6 Privatrettslige forhold
Med mindre annet følger av loven her, skal bygningsmyndighetene
ikke ta stilling til privatrettslige forhold ved behandling av byggesøknader.
Dersom det framstår som klart for bygningsmyndighetene at tiltakshaver
ikke har de privatrettslige rettigheter søknaden forutsetter, kan
søknaden avvises. Eventuell tillatelse etter denne lov innebærer
ingen avgjørelse av privatrettslige forhold. Kommunen kan fastsette
frist for tiltakshaver for supplering av søknaden.
§ 21-7 Tidsfrister med særskilte virkninger
Søknad om tillatelse til tiltak etter §§ 20-1 og 20-2 som
ikke medfører dispensasjon fra plan, skal avgjøres av kommunen innen
12 uker etter at fullstendig søknad foreligger, med mindre annet
følger av andre eller tredje ledd. Ved overskridelse av fristen skal
kommunen tilbakebetale byggesaksgebyr etter nærmere bestemmelser
i forskrift, jf. § 21-8 tredje ledd.
Søknad om tillatelse til tiltak etter §§ 20-1 og 20-2 der
tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av
denne lov, der det ikke foreligger merknader fra naboer eller gjenboere,
og ytterligere tillatelse, samtykke eller uttalelse fra annen myndighet
ikke er nødvendig, skal avgjøres av kommunen innen 3 uker. Dersom
kommunen ikke har avgjort søknaden innen fristens utløp, regnes
tillatelse som gitt.
Søknad om tillatelse til tiltak etter § 20-2 der det foreligger
protester fra naboer eller gjenboere, men øvrige vilkår i andre
ledd er oppfylt, skal også behandles av kommunen innen 3 uker, men
tillatelse regnes i slike tilfelle ikke for gitt selv om kommunen ikke
har truffet vedtak innen fristen.
Ferdigattest skal utstedes av kommunen innen 3 uker etter
at kravet er mottatt sammen med nødvendig dokumentasjon. Der ferdigattest
ikke er utstedt innen fristen, kan byggverket tas i bruk.
Det kan i den enkelte sak avtales lengre frist enn angitt
i de enkelte ledd i denne paragrafen.
§ 21-8 Andre tidsfrister
Departementet kan gi forskrifter om frister for avholdelse
av forhåndskonferanse, behandling av søknad om igangsettingstillatelse,
søknad om midlertidig brukstillatelse, kommunens vedtak i refusjonssaker,
kommunens forberedende klagesaksbehandling og klageinstansens behandling
av klager i plan- og byggesaker.
Det kan i den enkelte sak avtales lengre frist enn angitt
i forskriften.
Departementet gir forskrift om beregning av frister etter
§§ 21-7 og 21-8, adgang til fristforlengelse og konsekvenser av
fristoverskridelse.
§ 21-9 Bortfall av tillatelse
Er tiltaket ikke satt i gang senest 3 år etter at tillatelse
er gitt, faller tillatelsen bort. Det samme gjelder hvis tiltaket
innstilles i mer enn 2 år. Disse bestemmelser gjelder tilsvarende
for dispensasjon. Fristene kan ikke forlenges.
Innstilles et tiltak i mer enn 3 måneder, kan kommunen
kreve at stillas og innhegning mot gate som er åpen for offentlig
trafikk blir fjernet, og at gate og fortau settes i stand.
Innstilles et tiltak i mer enn 1 år, skal stillasene fjernes
og anlegg bringes i slik stand at det virker minst mulig skjemmende.
Varer dette mer enn 2 år, kan kommunen forlange at tiltaket helt
skal fjernes og grunnen ryddes. Avbrytes et endringstiltak, bestemmer
kommunen i hvilken utstrekning byggverket skal bringes tilbake til
sin opprinnelige stand.
Tillatelse til tiltak etter § 20-1 første ledd bokstav m
faller bort dersom det ikke er rekvirert oppmålingsforretning etter
lov om eigedomsregistrering innen 3 år etter at tillatelsen ble
gitt, eller dersom matrikkelføring vil være i strid med lov om eigedomsregistrering.
§ 21-10 Sluttkontroll og ferdigattest
Søknadspliktige tiltak skal avsluttes med ferdigattest,
som utstedes av kommunen når det foreligger nødvendig sluttdokumentasjon
og erklæring om ferdigstillelse fra tiltakshaver eller ansvarlig
søker. For tiltak som krever uavhengig kontroll skal det foreligge
dokumentasjon for utført sluttkontroll, jf. § 24-2. Sluttdokumentasjonen
skal vise at tiltaket er utført i samsvar med tillatelsen og bestemmelser
i eller i medhold av denne lov. Kommunen kan utstede ferdigattest
også der det foreligger bagatellmessige overtredelser av krav i
eller i medhold av denne lov.
Ved ferdigattest skal det fra tiltakshavers eller de ansvarlige
foretaks side foreligge tilstrekkelig dokumentasjon over byggverkets
og byggeproduktenes egenskaper som grunnlag for forvaltning, drift,
vedlikehold og bruk av bygget. Departementet kan gi forskrift om
innhold, avlevering og oppbevaring av slik dokumentasjon.
Når det gjenstår mindre vesentlig arbeid og kommunen finner
det ubetenkelig, kan det utstedes midlertidig brukstillatelse for
hele eller deler av tiltaket. I midlertidig brukstillatelse skal
det framgå hvilke arbeider som gjenstår og en frist for ferdigstillelse. Kommunen
kan kreve at det stilles sikkerhet for at gjenstående arbeider blir
rettet. Dersom gjenstående arbeider ikke blir utført innen fristen,
skal kommunen gi pålegg om ferdigstillelse, som kan gjennomføres
ved sanksjoner etter kapittel 32.
For bygningstekniske installasjoner kan det gis driftstillatelse
før de skal tas i bruk. Driftstillatelsen kan være tidsbegrenset
og skal følge den enkelte installasjon.
Departementet kan gi forskrift om ferdigstillelsen av tiltak,
sluttkontroll, dokumentasjon for kommunens behandling av søknad
om ferdigattest og midlertidig brukstillatelse.
Kapittel 22 Godkjenning av foretak for
ansvarsrett
§ 22-1 Sentral godkjenning av foretak for
ansvarsrett
Sentral godkjenning for ansvarsrett gis til foretak som
er kvalifisert til å påta seg oppgaven som ansvarlig søker etter
§ 23-4, ansvarlig prosjekterende etter § 23-5, ansvarlig utførende
etter § 23-6 eller ansvarlig kontrollerende etter § 23-7. Godkjenning
gis i forskjellige tiltaksklasser.
Søknad om sentral godkjenning for ansvarsrett skal avslås
dersom foretaket ikke oppfyller de nødvendige kvalifikasjoner for
å få godkjenning.
Sentral godkjenning for ansvarsrett gis av det godkjenningsorgan
som departementet bestemmer, og registreres i et sentralt, åpent
register.
§ 22-2 Tilbaketrekking av sentral godkjenning
for ansvarsrett
Sentral godkjenning for ansvarsrett skal trekkes tilbake
ved alvorlige eller gjentatte overtredelser av bestemmelser eller
tillatelser gitt i eller i medhold av denne lov. Sentral godkjenning
for ansvarsrett skal også trekkes tilbake dersom godkjent foretak
ikke lenger innehar de nødvendige kvalifikasjoner for å ha godkjenning
for ansvarsrett. Før det treffes vedtak om tilbaketrekking, skal
foretaket gis varsel med frist til å uttale seg. Når særlig formildende
hensyn gjør seg gjeldende, kan tilbaketrekking av sentral godkjenning
for ansvarsrett likevel utelates. Ved mindre alvorlige overtredelser
kan det gis advarsel.
Tilbaketrekking av sentral godkjenning for ansvarsrett
kan skje inntil foretaket ved ny søknad kan dokumentere at det forhold
som forårsaket tilbaketrekking er rettet og vilkårene for godkjenning
for øvrig er tilstede.
§ 22-3 Lokal godkjenning av foretak for
ansvarsrett
Lokal godkjenning for ansvarsrett for søknad, prosjektering,
utførelse eller kontroll av prosjektering og utførelse der tiltaket
eller deler av tiltaket forutsetter det, jf. § 20-1 andre ledd,
gis til kvalifiserte foretak. Godkjenning gis i forskjellige tiltaksklasser. Lokal
godkjenning for ansvarsrett kan ikke gis for uavhengig kontroll
uten at det foreligger sentral godkjenning, jf. § 23-7.
Ved lokal godkjenning for ansvarsrett skal sentral godkjenning
for ansvarsrett normalt legges til grunn, såfremt godkjenningen
er dekkende for det aktuelle tiltaket.
Kommunen skal påse at tiltaket er belagt med ansvar, og
kan ved ufullstendig ansvar kreve ytterligere søknader om ansvarsrett.
Kommunen kan kreve flere eller andre ansvarlige foretak enn søkers
forslag dersom de ansvarlige mangler kvalifikasjoner, det er grunn
til tvil om de ansvarliges pålitelighet og dugelighet eller foretaket
tidligere har vist seg ikke kvalifisert til liknende oppgaver. Avslag
på søknad om ansvarsrett kan påklages særskilt av det foretaket
som får avslaget.
§ 22-4 Tilbaketrekking av lokal godkjenning
for
ansvarsrett
Kommunen kan når som helst trekke tilbake lokal godkjenning
for ansvarsrett ved alvorlige overtredelser av bestemmelser eller
tillatelser gitt i eller i medhold av denne lov eller dersom den
finner at ansvarlig foretak ikke fyller de krav som stilles til
pålitelighet og dugelighet. Før det treffes vedtak om tilbaketrekking,
skal foretaket gis varsel med frist til å uttale seg. Dersom kommunen
finner det nødvendig, kan den straks sette godkjenningen ut av kraft
inntil saken er endelig avgjort.
Når særlig formildende hensyn gjør seg gjeldende, kan tilbaketrekking
av lokal godkjenning for ansvarsrett likevel utelates. Ved mindre
alvorlige overtredelser kan det gis advarsel.
Kommunen skal melde tilbaketrekking av lokal godkjenning
for ansvarsrett til den sentrale godkjenningsordningen. Det samme
gjelder advarsel kommunen gir foretaket.
§ 22-5 Forskrifter om nærmere regler om
godkjenning av foretak
Departementet kan gi forskrift om saksbehandling og krav
for godkjenning, tilbaketrekking, ordningens omfang og organisering,
og om gebyr for godkjenning som ikke kan gå ut over selvkost.
Godkjenningskravene skal gjelde foretakenes evne til å
tilfredsstille kravene i loven her, og kan gjelde krav til foretakenes
organisasjon, rutiner for oppfyllelse av kravene, og kompetanse
hos foretakenes faglige ledelse, basert på utdanning og praksis. Det
kan fastsettes forskjellige nivåer for godkjenning i forhold til
vanskelighetsgrad og konsekvenser i forskjellige tiltaksklasser.
Kapittel 23 Ansvar i byggesaker
§ 23-1 Ansvar i byggesaker
I tiltak etter § 20-1 første ledd bokstavene a til l skal
det være ansvarlige for søknad, prosjektering, utførelse og kontroll.
Ansvarlige i byggesaker innestår for at tiltaket blir i samsvar
med krav gitt i eller i medhold av denne lov.
Der tiltaket krever det, jf. § 20-1 andre ledd, plikter
tiltakshaver å videreføre sitt ansvar til ansvarlige foretak. Der
tiltaket ikke krever særskilt kvalifiserte foretak, eller på de
områder av tiltaket som ikke er tilstrekkelig belagt med ansvarlige
foretak, har tiltakshaver ansvaret alene.
§ 23-2 Tiltakshaver
Tiltakshaver etter denne lov er den person eller foretak
tiltaket utføres på vegne av. Skifte av tiltakshaver under gjennomføringen
skal straks meldes til kommunen av både den opprinnelige og nye
tiltakshaver.
§ 23-3 Omfang og varighet av ansvaret til
ansvarlige foretak
Ansvarsrett gis etter søknad, som skal følge med søknaden
om tiltaket, jf. § 21-2. Ansvarlige foretak må godkjennes av bygningsmyndighetene,
jf. §§ 21-4 og 22-3. Foretaket har ansvar overfor bygningsmyndighetene
for at plan- og bygningslovgivningens krav er oppfylt og dokumentert
for det ansvarsområde foretaket har påtatt seg gjennom søknad om
lokal godkjenning for ansvarsrett. Det ansvarlige foretaks ansvar
omfatter også underleverandørers utførelse og prosjektering med
mindre disse er gitt lokal godkjenning for ansvarsrett i tiltaket.
Ansvarsrett opphører ved utstedelse av ferdigattest. Kommunen
kan likevel gi pålegg om retting eller utbedring innen fem år etter
at ferdigattest er gitt dersom den oppdager vesentlige forhold i
strid med lovgivning eller den gitte tillatelsen, og som den ansvarlige
har ansvaret for.
§ 23-4 Ansvarlig søker
Ansvarlig søker er tiltakshavers representant overfor kommunen,
og har ansvar for at søknaden inneholder nødvendige opplysninger
for at kommunen skal kunne ta stilling til om tiltaket er i samsvar med
bestemmelser og tillatelser gitt i eller i medhold av denne lov.
Ansvarlig søker skal samordne de ansvarlige prosjekterende,
utførende og kontrollerende, og påse at alle oppgaver er belagt
med ansvar.
Ansvarlig søker har ansvar for at tiltaket avsluttes ved
innsending av nødvendige opplysninger for kommunens utstedelse av
ferdigattest.
§ 23-5 Ansvarlig prosjekterende
Ansvarlig prosjekterende har ansvar for at tiltaket prosjekteres
i samsvar med bestemmelser og tillatelser gitt i eller i medhold
av denne lov. Forutsetningene og løsningene som ligger til grunn
for prosjekteringen skal dokumenteres.
Ansvarlig prosjekterende er ansvarlig for prosjektering
av nødvendige sikringstiltak etter § 28-2.
§ 23-6 Ansvarlig utførende
Ansvarlig utførende har ansvar for at tiltaket utføres
på grunnlag av og i samsvar med prosjekteringen, og i samsvar med
krav eller tillatelser til utførelsen gitt i eller i medhold av
denne lov.
Ansvarlig utførende er ansvarlig for gjennomføring av nødvendige
sikringstiltak under utførelsen etter § 28-2.
§ 23-7 Ansvarlig kontrollerende
Ansvarlig kontrollerende skal være uavhengig av det foretaket
som utfører arbeidet som kontrolleres. Ansvarlig kontrollerende
skal ha sentral godkjenning etter § 22-1.
Ansvarlig kontrollerende for prosjekteringen har ansvar
for å kontrollere at prosjekteringsgrunnlaget og de prosjekterte
løsninger som er utarbeidet for tiltaket, er dokumentert og i samsvar
med krav og tillatelser gitt i eller i medhold av denne lov.
Ansvarlig kontrollerende for utførelsen har ansvar for
å kontrollere at det foreligger tilstrekkelig prosjektert grunnlag
for utførelsen, at utførelsen er dokumentert å være i samsvar med
krav og tillatelser gitt i eller i medhold av denne lov, og at utførelsen
er i samsvar med prosjekteringsgrunnlaget.
§ 23-8 Forskrifter om ansvar
Departementet kan gi utfyllende forskrifter om innhold,
tildeling, gjennomføring og tilbaketrekking av ansvar og ansvarsrett.
Departementet kan gi forskrift om at tiltakshaver kan bygge
egen bolig og fritidsbolig, og om ansvarsregler og dokumentasjon
i slike tilfeller.
Kapittel 24 Kvalitetssikring og kontroll med
prosjektering og utførelse av tiltak
§ 24-1 Kvalitetssikring og kontroll med
prosjektering og utførelse
Ansvarlig prosjekterende og ansvarlig utførende skal ha
system for å sikre og dokumentere at plan- og bygningslovgivningens
krav er oppfylt. I tillegg skal det gjennomføres uavhengig kontroll
av ansvarlige kontrollforetak når:
a) det foreligger viktige og kritiske områder
og oppgaver
b) kommunen krever det etter en konkret vurdering.
Kommunen kan gjøre unntak fra krav om uavhengig kontroll
etter forskrift gitt av departementet.
Departementet gir forskrift om kriterier for når det skal
føres uavhengig kontroll etter første ledd bokstav a og b. Departementet
kan gi forskrift om uavhengig kontroll av særskilte områder ved
fare eller andre samfunnsmessig viktige forhold.
§ 24-2 Gjennomføring av kontroll
Kontroll skal gjennomføres uavhengig og helhetlig, og skal
ivareta grenseflater mellom forskjellige fagområder.
Kontroll skal gjennomføres på grunnlag av planer for gjennomføring
av tiltaket, som også skal omfatte sluttkontroll. Omfang, detaljering
og gjennomføring av kontrollen skal tilpasses arbeidets vanskelighet,
risiko for og konsekvenser ved feil, og foretakenes pålitelighet
og dugelighet.
Tiltakshaver og de ansvarlige foretak har plikt til å gi
de opplysninger som er nødvendige for gjennomføringen av kontrollen.
Ved feil som er påpekt av kontrollforetaket, og som ikke blir rettet,
og ved uenighet om tekniske løsninger, skal kontrollforetaket informere
kommunen.
Departementet gir forskrifter om gjennomføring av kontroll.
Kapittel 25 Tilsyn
§ 25-1 Tilsynsplikt
Kommunen har plikt til å føre tilsyn i byggesaker med at
tiltaket gjennomføres i samsvar med gitte tillatelser og bestemmelser
gitt i eller i medhold av denne lov.
Kommunen skal føre tilsyn i slikt omfang at den kan avdekke
regelbrudd. Kommunen skal føre tilsyn ved allerede gitte pålegg
og når den blir oppmerksom på ulovligheter utover bagatellmessige
forhold. Kommunen skal føre tilsyn med særlige forhold etter nærmere
forskrift fra departementet.
Kommunen kan samarbeide med andre kommuner eller instanser
om tilsyn.
§ 25-2 Tilsynets innhold
Utover tilsynsplikten i § 25-1 avgjør kommunen i hvilke
saker og på hvilke områder det skal føres tilsyn. Tilsynet gjennomføres
på den måte, i det omfang og med den intensitet som kommunen finner hensiktsmessig.
Kommunen kan føre tilsyn når som helst i løpet av byggesaken
og inntil 5 år etter at ferdigattest er gitt, jf. § 23-3 andre ledd.
Hvis tilsynet viser vesentlig svikt som ikke er ivaretatt ved uavhengig
kontroll, kan kommunen kreve sakkyndig bistand eller utføre tekniske
prøver for tiltakshavers regning. Tilsynet skal avsluttes med en
sluttrapport.
Departementet kan gi forskrift om innhold, gjennomføring
og rapportering av tilsyn.
Kapittel 26 Opprettelse og endring av eiendom
§ 26-1 Opprettelse og endring av eiendom
Opprettelse av ny grunneiendom, ny anleggseiendom eller
nytt jordsameie, eller opprettelse av ny festegrunn for bortfeste
som kan gjelde i mer enn 10 år, jf. lov om eigedomsregistrering,
eller endring av eksisterende eiendomsgrenser, må ikke gjøres på
en slik måte at det oppstår forhold som strider mot denne lov, forskrift
eller plan. Opprettelse eller endring som nevnt i første punktum,
må heller ikke gjøres slik at det dannes tomter som er uegnet til
bebyggelse på grunn av sin størrelse, form eller plassering etter
reglene i denne lov.
Kapittel 27 Tilknytning til infrastruktur
§ 27-1 Vannforsyning
Bygning må ikke føres opp eller tas i bruk til opphold
for mennesker eller dyr med mindre det er forsvarlig adgang til
hygienisk betryggende og tilstrekkelig drikkevann, samt slokkevann.
Det samme gjelder opprettelse eller endring av eiendom for slik
bebyggelse. Rettighet til å føre vannledning over annens grunn,
alternativt til å knytte seg til felles ledningsnett, skal være
sikret ved tinglyst dokument eller på annen måte som kommunen godtar
som tilfredsstillende.
Når offentlig vannledning går over eiendommen eller i veg
som støter til den, eller over nærliggende areal, skal bygning som
ligger på eiendommen knyttes til vannledningen. Vil dette etter
kommunens skjønn være forbundet med uforholdsmessig stor kostnad,
eller særlige hensyn tilsier det, kan kommunen godkjenne en annen
ordning.
Kommunen kan i andre tilfeller enn nevnt i andre ledd,
kreve at bygningen skal knyttes til offentlig vannledning når særlige
hensyn tilsier det.
Reglene i andre og tredje ledd gjelder også for eksisterende
byggverk.
§ 27-2 Avløp
Før opprettelse eller endring av eiendom til bebyggelse
eller oppføring av bygning blir godkjent, skal bortleding av avløpsvann
være sikret i samsvar med forurensningsloven. Rettighet til å føre
avløpsledning over annens grunn, alternativt til å knytte seg til
felles ledningsnett, skal være sikret ved tinglyst dokument eller
på annen måte som kommunen godtar som tilfredsstillende.
Når offentlig avløpsledning går over eiendommen eller i
veg som støter til den, eller over nærliggende areal, skal bygning
som ligger på eiendommen, knyttes til avløpsledningen. Vil dette
etter kommunenes skjønn være forbundet med uforholdsmessig stor
kostnad eller særlige hensyn tilsier det, kan kommunen godkjenne
en annen ordning.
Kommunen kan i andre tilfeller enn nevnt i andre ledd,
kreve at bygningen skal knyttes til avløpsledning når særlige hensyn
tilsier det.
Reglene i andre og tredje ledd gjelder også for eksisterende
byggverk.
Før oppføring av bygning blir satt i gang, skal avledning
av grunn- og overvann være sikret. Tilsvarende gjelder ved vedlikehold
av drenering for eksisterende byggverk.
§ 27-3 Tilknytning til eksisterende private
anlegg
Plan- og bygningsmyndigheten kan tillate tilknytning til
private vann- og avløpsanlegg. Eieren av anlegget kan i så fall
kreve at den som blir tilknyttet anlegget foretar eller betaler
de utvidelser og forandringer av anlegg som tilknytningen gjør nødvendig, eller
at det blir stilt sikkerhet for dette. Eieren kan i tillegg kreve
refusjon for de opprinnelige anleggsutgiftene og senere oppgraderinger.
Kostnadene og refusjonen fastsettes ved skjønn. Utgiftene til skjønnet bæres
av den som blir tilknyttet anlegget.
§ 27-4 Atkomst
Før opprettelse eller endring av eiendom til bebyggelse
eller oppføring av bygning blir godkjent, skal byggetomta enten
være sikret lovlig atkomst til veg som er åpen for alminnelig ferdsel
eller ved tinglyst dokument eller på annen måte være sikret vegforbindelse
som kommunen godtar som tilfredsstillende. Avkjørsel fra offentlig
veg må være godkjent av vedkommende vegmyndighet, jf. veglova §§ 40
til 43.
Dersom vegforbindelse etter kommunens skjønn ikke kan skaffes
uten uforholdsmessig vanske eller utgift, kan kommunen godta en
annen ordning.
§ 27-5 Fjernvarmeanlegg
Hvis et byggverk skal oppføres innenfor et konsesjonsområde
for fjernvarme, og tilknytningsplikt for tiltaket er bestemt i plan,
skal byggverket knyttes til fjernvarmeanlegget.
Kommunen kan gjøre helt eller delvis unntak fra tilknytningsplikten
der det dokumenteres at bruk av alternative løsninger for tiltaket
vil være miljømessig bedre enn tilknytning.
§ 27-6 Forskrifter om tilknytning
Departementet kan gi forskrifter til §§ 27-1 til 27-5,
herunder om tiltak som kan kreves tilknyttet til fjernvarmeanlegg
og tilrettelegging for bruk av fjernvarme.
Kapittel 28 Krav til byggetomta og ubebygd areal
§ 28-1 Byggegrunn, miljøforhold mv.
Grunn kan bare bebygges, eller eiendom opprettes eller
endres, dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig
ulempe som følge av natur- eller miljøforhold. Det samme gjelder
for grunn som utsettes for fare eller vesentlig ulempe som følge
av tiltak.
For grunn som ikke er tilstrekkelig sikker, skal kommunen
om nødvendig nedlegge forbud mot opprettelse eller endring av eiendom
eller oppføring av byggverk, eller stille særlige krav til byggegrunn,
bebyggelse og uteareal.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om sikkerhetsnivå
og krav til undersøkelser, sikringstiltak for person eller eiendom,
dokumentasjon av tiltaket og særskilte sikringstiltak.
§ 28-2 Sikringstiltak ved byggearbeid mv.
Bygge- eller rivingsarbeid, graving, sprenging eller fylling
kan ikke igangsettes uten at de ansvarlige på forhånd har truffet
nødvendige tiltak for å sikre mot at skade kan oppstå på person
eller eiendom, og for å opprettholde den offentlige trafikk.
Maskiner, stillaser og alt utstyr for byggearbeid skal
være forsvarlig innrettet og vedlikeholdt, og driften skal være
ordnet slik at fare for liv og helse ikke oppstår. Kommunen kan
gi de pålegg den finner påkrevd for at disse bestemmelser blir holdt,
herunder om grunnundersøkelser.
§ 28-3 Tiltak på nabogrunn
Dersom byggverk kan bli utsatt for skade ved vannsig, ras
eller utglidning fra nabogrunn, kan kommunen tillate at nødvendige
forebyggende tiltak foretas på nabogrunnen.
Kommunen kan tillate at nabogrunn i nødvendig utstrekning
blir brukt for utføring av bygge- og vedlikeholdsarbeid – herunder
atkomst – når arbeidet enten ikke lar seg utføre på annen måte,
eller andre løsninger etter kommunens skjønn vil medføre vesentlig økte
kostnader. Kommunen kan også tillate at skorstein som støter inntil
naboens eiendom, festes til vegg eller tak på denne, eller at atkomst
til skorstein skjer over taket på naboeiendom.
Kommunen kan sette vilkår for tillatelsen, herunder at
det på forhånd blir stilt slik sikkerhet som kommunen bestemmer.
Erstatning til naboen for eventuelle utgifter, skader og
ulemper fastsettes om nødvendig ved skjønn. Er de tiltak som nevnt
i første ledd gjort nødvendig ved at naboen har forsømt sin plikt
til å lede bort vannet eller å forebygge ras eller utglidning, kan
denne ved skjønn pålegges å erstatte eieren kostnader, skade og
ulempe.
§ 28-4 Sikring ved gjerde
I tettbebygd strøk og i områder hvor det er bestemt i plan,
skal tomt være forsynt med gjerde mot veg, når den ikke er fullt
utbygd til veglinje. Utenfor tettbebygd strøk kan kommunen påby
at tomt skal ha gjerde mot veg.
Kommunen kan frita for plikt til gjerde med mindre vegmyndighet
finner at det bør være gjerde i medhold av veglova § 44.
Bestemmelsen gjelder tilsvarende for eksisterende byggverk.
§ 28-5 Orden på og bruk av ubebygd areal.
Sikringstiltak ved byggverk mv.
Ubebygd areal i bebygde områder skal holdes i ryddig og
ordentlig stand. Kommunen kan forby lagring eller annen bruk av
ubebygd areal, når det etter kommunens skjønn vil gjøre opphold
eller ferdsel farlig, virke sterkt skjemmende eller være til vesentlig
ulempe. Der forhold ved lagring og annen bruk eller terreng i nærheten
av byggverk kan gjøre opphold og ferdsel farlig, kan kommunen pålegge
eier å gjennomføre sikringstiltak.
§ 28-6 Sikring av basseng, brønn og dam
Basseng og brønn skal til enhver tid være sikret slik at
personer hindres fra å falle i dem. Brønn eller dam som antas å
medføre særlig fare for barn, kan kommunen pålegge gjenfylt eller
sikret på annen måte innen en fastsatt frist. Gjenfylling kan ikke
skje dersom brønn eller dam er påkrevet av hensyn til vannforsyningen.
Dammer som faller inn under vannressursloven, skal sikres etter
reglene i vannressursloven.
Grunneieren er ansvarlig for at anlegg er sikret som nevnt
i første ledd. Er grunnen bortleid mer enn to år, påhviler ansvaret
leieren eller festeren. Blir anleggene bare brukt av noen som ikke
er ansvarlig etter foranstående regler, påhviler ansvaret brukeren.
§ 28-7 Den ubebygde del av tomta. Fellesareal
Uteareal skal innenfor sin funksjon være universelt utformet
i samsvar med forskrifter gitt av departementet. Uteareal for arbeidsbygg
skal være universielt utformet i samsvar med forskrift gitt av departementet.
Uteareal på tomta skal gjennom størrelse, utforming og
beliggenhet mv. sikre forsvarlig oppholdssted i det fri for beboerne
og i nødvendig utstrekning muliggjøre lek, rekreasjon, avkjørsel
og parkering av biler, motorsykler, sykler o.l. Opparbeidet uteareal på
tomta skal kunne brukes av alle innenfor tillatelsens formål. Kommunen
kan godta at fellesareal avsettes for flere eiendommer.
Det kan bestemmes i kommuneplanen at kommunen kan samtykke
i at det i stedet for parkeringsplass på egen grunn eller på fellesareal
blir innbetalt et beløp for hver manglende plass til kommunen for bygging
av parkeringsanlegg. Kommunestyret bestemmer hvilke satser som til
enhver tid skal gjelde. Innbetalte beløp kan bare benyttes til opparbeiding av
offentlige parkeringsanlegg.
Bestemmelsen i første til tredje ledd gjelder tilsvarende
ved bruksendring.
Departementet kan gi forskrifter om rammene for anvendelse
av denne bestemmelsen, herunder bruk av midler innbetalt etter tredje
ledd.
§ 28-8 Forskrifter om ivaretakelse av miljø
Departementet gir forskrifter for ivaretakelse av miljø,
herunder naturmangfold, i forhold som omfattes av dette kapittelet.
Kapittel 29 Krav til tiltaket
§ 29-1 Utforming av tiltak
Ethvert tiltak etter kapittel 20 skal prosjekteres og utføres
slik at det får en god arkitektonisk utforming i samsvar med sin
funksjon etter reglene gitt i eller i medhold av denne lov.
§ 29-2 Visuelle kvaliteter
Ethvert tiltak etter kapittel 20 skal prosjekteres og utføres
slik at det etter kommunens skjønn innehar gode visuelle kvaliteter
både i seg selv og i forhold til dets funksjon og dets bygde og
naturlige omgivelser og plassering.
§ 29-3 Krav til universell utforming og
forsvarlighet
Tiltak etter kapittel 20 skal innenfor sin funksjon være
universelt utformet i samsvar med forskrifter gitt av departementet.
Tiltak etter kapittel 20 som omfatter arbeidsbygg skal være universelt
utformet i samsvar med forskrift gitt av departementet.
Tiltak skal ikke medføre fare og skal oppfylle krav til
forsvarlig sikkerhet herunder nødvendig evakuering, helse og miljø
i eller i medhold av loven.
§ 29-4 Bygningens plassering, høyde og avstand
fra nabogrense
Bygningens plassering, herunder høydeplassering, og bygningens
høyde skal godkjennes av kommunen. Kommunen skal påse at veglovas
bestemmelser om byggegrense og frisikt blir fulgt. Bygning med gesimshøyde
over 8 meter og mønehøyde over 9 meter kan bare føres opp hvor det
har hjemmel i plan etter kapittel 11 eller 12.
Hvis ikke annet er bestemt i plan etter kapittel 11 eller12,
skal bygning ha en avstand fra nabogrense som minst svarer til bygningens
halve høyde og ikke under 4 meter.
Kommunen kan godkjenne at bygning plasseres nærmere nabogrense
enn nevnt i andre ledd eller i nabogrense:
a) når eier (fester) av naboeiendommen har gitt skriftlig
samtykke eller
b) ved oppføring av garasje, uthus og lignende mindre tiltak.
Nærmere bestemmelser, herunder regler om avstand mellom
bygninger, beregningsmåten for høyde, avstand fra nabogrense og
areal på bygning som nevnt i andre ledd bokstav b, gis ved forskrift.
§ 29-5 Tekniske krav
Ethvert tiltak skal prosjekteres og utføres slik at det
ferdige tiltaket oppfyller krav til sikkerhet, helse, miljø og energi,
og slik at vern av liv og materielle verdier ivaretas.
Bygning med oppholdsrom for mennesker skal prosjekteres
og utføres slik at krav til forsvarlig energibruk, planløsning og
innemiljø, herunder utsyn, lysforhold, isolasjon, oppvarming, ventilasjon
og brannsikring mv., blir oppfylt.
For å sikre at ethvert tiltak får en forsvarlig og tilsiktet
levetid, skal det ved prosjektering og utførelse tas særlig hensyn
til geografiske forskjeller og klimatiske forhold på stedet.
Departementet kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser
om tekniske krav til tiltak, herunder om krav til energiløsninger.
§ 29-6 Tekniske installasjoner og anlegg
Tekniske installasjoner og anlegg skal prosjekteres og
utføres slik at de gir de ytelser som er forutsatt og tåler de indre
og ytre belastninger som normalt forekommer. Kravene i § 29-3 første
ledd gjelder tilsvarende.
Tekniske installasjoner og anlegg skal oppføres eller installeres,
drives og vedlikeholdes slik at krav til forsvarlig helse, sikkerhet
og miljø, herunder energiøkonomi, gitt i eller i medhold av loven
blir oppfylt. Eieren av anlegget skal sørge for at nødvendig vedlikehold
og reparasjon blir foretatt av fagkyndig personell.
Dersom tekniske installasjoner og anlegg etter kommunens
skjønn er til ulempe for omgivelsene, kan kommunen pålegge eieren
å treffe nødvendige tiltak. Når særlige forhold gjør det rimelig,
kan det bestemmes at utgiftene til slike tiltak helt eller delvis skal
bæres av eier av annen eiendom som er årsak til at pålegget er gitt.
Denne paragrafen gjelder tilsvarende for tekniske installasjoner
og anlegg i eksisterende byggverk.
Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser
bl.a. om oppføring eller installering av installasjoner og anlegg,
reparasjon av anlegg som er i drift, og om anleggseierens plikter.
§ 29-7 Krav til produkter til byggverk
Ethvert produkt som skal inngå i et byggverk, skal ha forsvarlige
egenskaper. Produsent eller dennes representant skal sørge for at
egenskapene til produktet dokumenteres, og er forpliktet til å gi
de opplysninger til tilsynsmyndigheten som er nødvendige for utøvelse
av tilsyn med produktets egenskaper. Departementet utpeker tilsynsmyndighet.
Departementet kan gi forskrift om tekniske spesifikasjoner
og om godkjennings- og kontrollsystemer som skal legges til grunn
for dokumentasjon og tilsyn, herunder kan departementet fastsette
krav til og om merking av produkter til byggverk (CE-merket produkt).
Dersom tilsynsmyndigheten har begrunnet mistanke om at
det omsettes et produkt som ikke oppfyller kravene til dokumentasjon,
og produktet er tiltenkt brukt i et byggverk, skal den føre tilsyn
med produktet og kan gi pålegg om midlertidig stans i omsetning
og bruk av produktet.
Finner tilsynsmyndigheten at et produkt ikke tilfredsstiller
forutsetningene for godkjenning, tilsyn eller merking, kan den gi
pålegg om å stanse omsetningen av produktet. Det samme gjelder et
produkt som, selv om det er erklært å være i samsvar med kravene,
kan medføre fare for liv, helse eller miljø. Tilsynsmyndigheten
kan også forby bruk av og gi pålegg om å kalle tilbake slike produkter
fra markedet, eller treffe andre tiltak for å sikre at produktet
bringes i overensstemmelse med kravene, dersom produktet allerede
er omsatt. Tilsynsmyndigheten skal gis tilgang til produkt, rom,
areal eller annet område som er nødvendig for å kunne føre tilsynet.
Departementet kan gi forskrift om gebyr for tilsynsarbeidet
med å sikre at bestemmelser og vedtak gitt i eller i medhold av
denne paragrafen, blir fulgt. Gebyret er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 29-8 Avfallshåndtering
Tiltak etter kapittel 20 skal tilfredsstille krav til forsvarlig
avfallshåndtering i eller i medhold av loven.
Departementet gir nærmere forskrifter om avfallshåndtering,
herunder dokumentasjon av avfallshåndtering og om hva som anses
som forsvarlig avfallshåndtering.
§ 29-9 Heis, rulletrapp og rullende fortau.
Sikkerhetskontroll
Heis, rulletrapp og rullende fortau skal være slik utført,
og driften av slikt anlegg så betryggende, at bruken av anlegget
ikke kan medføre personskade. Kravene i § 29-3 første ledd gjelder
tilsvarende.
Kommunen kan føre sikkerhetskontroll med anlegg når dette
er i drift. Sikkerhetskontroll kan også føres av departementet eller
den det bemyndiger. Utgifter for gjennomføring av sikkerhetskontroll
av anlegg i drift kan kreves dekket hos anleggseier.
Avdekker sikkerhetskontroll feil eller mangler som kan
medføre fare for skade på person, skal den som utfører sikkerhetskontrollen,
straks sette anlegget ut av drift inntil kommunen kan treffe vedtak
i saken.
Eieren av anlegget er ansvarlig for at:
a) anlegg som er i bruk er sikkerhetsmessig forsvarlig,
b) det utføres vedlikehold, ettersyn, nødvendige reparasjoner
og sikkerhetskontroll med anlegget,
c) vedlikehold og ettersyn utføres av fagkyndig personell
og at sikkerhetskontroll gjennomføres av kommunen eller organ med
særskilt bemyndigelse av departementet og
d) det for hvert enkelt anlegg foreligger dokumentasjon
for oppfyllelse av krav gitt i eller i medhold av denne lov, herunder
hvordan vedlikehold, ettersyn, nødvendig reparasjon og sikkerhetskontroll
er planlagt og utført.
Anlegg kan ikke settes i drift uten at det foreligger nødvendig
tillatelse etter § 21-10.
Denne paragrafen gjelder tilsvarende for heis, rulletrapp
og rullende fortau i eksisterende byggverk. Anlegg kan ikke holdes
i drift uten at kravene i fjerde ledd er ivaretatt.
Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser
bl.a. om sikkerhetskontroll og reparasjon av anlegg som er i drift,
om kvalifikasjonskrav til kontrollpersonell og om anleggseierens
plikter, og at de bestemmelser som gjelder for heis, rulletrapp
og rullende fortau helt eller delvis også skal gjelde for andre
permanente løfteinnretninger.
§ 29-10 Forskrifter om ivaretakelse av miljø
Departementet gir forskrifter for ivaretakelse av miljø,
herunder naturmangfold, ved plassering og utforming av tiltak.
Kapittel 30 Krav til særskilte tiltak
§ 30-1 Driftsbygninger i landbruket
Bestemmelsene i § 27-1 andre til fjerde ledd, § 27-2 andre
til femte ledd og § 27-4 gjelder ikke for oppføring av driftsbygning
i landbruket eller for endring og reparasjon av bestående driftsbygning.
Departementet kan gi forskrift om at også andre bestemmelser
gitt i eller i medhold av denne loven ikke skal gjelde, og om det
saklige virkeområdet for denne bestemmelsen.
Bestemmelsen gjelder tilsvarende for husvære for seterbruk,
reindrift eller skogsdrift.
§ 30-2 Byggverk og virksomhet som kan medføre
fare eller særlig ulempe
I og i tilknytning til boligstrøk kan kommunen forby eller
stille særskilte krav til byggverk eller virksomhet som kan medføre
fare eller særlig ulempe.
Bestemmelsen gjelder tilsvarende for eksisterende byggverk
og virksomhet.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om plassering
av byggverk og virksomhet som kan medføre fare eller særlig ulempe.
§ 30-3 Skilt- og reklameinnretninger
Skilt- og reklameinnretninger må ikke virke skjemmende
eller sjenerende i seg selv, i forhold til omgivelsene eller for
trafikken, eller i strid med ønsket utvikling i kommunen.
Tillatelse til skilt- og reklameinnretning kan gis permanent,
for et bestemt tidsrom eller inntil videre. Dersom tillatelsen er
gitt inntil videre, kan kommunen gi pålegg om å fjerne eller endre
enhver skilt- og reklameinnretning som etter kommunens skjønn strider
mot kravene i første ledd. Innretning som antas å medføre fare kan
i alle tilfelle kreves fjernet ved pålegg fra kommunen.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
materielle krav til skilt- og reklameinnretninger.
§ 30-4 Andre varige konstruksjoner eller
anlegg. Vesentlige terrenginngrep mv.
For varige konstruksjoner eller anlegg, vesentlige terrenginngrep
og anlegg av veg eller parkeringsplass, gjelder bestemmelsene gitt
i eller i medhold av denne loven så langt de passer, uansett om
tiltaket utføres på eller i grunnen, i vassdrag eller i sjøområder.
Kommunen kan fastsette høyde og form på terreng. Departementet
kan gi forskrift om at bestemmelser gitt i eller i medhold av denne
lovs bestemmelser om byggesaker ikke skal gjelde, og om det saklige
virkeområde for paragrafen her.
§ 30-5 Midlertidige bygninger, konstruksjoner
eller anlegg
Midlertidige bygninger, konstruksjoner eller anlegg, jf.
§ 20-1 første ledd bokstav j, må ikke plasseres slik at de hindrer
allmenn ferdsel eller friluftsliv, eller på annen måte fører til
vesentlig ulempe for omgivelsene. For ovennevnte tiltak gjelder
bestemmelser gitt i eller i medhold av loven så langt de passer. Departementet
kan gi forskrift om krav til midlertidige bygninger, konstruksjoner
og anlegg.
§ 30-6 Fritidsbebyggelse
Lovens bestemmelser i § 27-1 andre til fjerde ledd og § 27-2
andre til fjerde ledd gjelder for fritidsbebyggelse bare når dette
er bestemt i plan. Departementet kan gi forskrift om at andre bestemmelser
gitt i eller i medhold av denne loven ikke skal gjelde for fritidsbebyggelse.
Kapittel 31 Krav til eksisterende byggverk
§ 31-1 Ivaretakelse av kulturell verdi ved
arbeid på eksisterende byggverk
Ved endring av eksisterende byggverk, oppussing og rehabilitering
skal kommunen se til at historisk, arkitektonisk eller annen kulturell
verdi som knytter seg til et byggverks ytre, så vidt mulig blir
bevart. § 29-2 gjelder tilsvarende.
§ 31-2 Tiltak på eksisterende byggverk
Tiltak på eksisterende byggverk skal prosjekteres og utføres
i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. På byggverk
som er, eller brukes, i strid med senere vedtatt plan, kan hovedombygging, tilbygging,
påbygging, underbygging, bruksendring eller vesentlig utvidelse
eller endring av tidligere drift bare tillates når det er i samsvar
med planen.
Kommunen kan sette som vilkår for å tillate tiltak etter
§ 20-1 at også andre deler av byggverket enn det tiltaket gjelder
settes i forsvarlig stand i samsvar med relevante tekniske krav.
Dette kan gjøres når kommunen finner at byggverket er i så dårlig
stand at det av hensyn til helse, miljø eller sikkerhet ellers ikke vil
være tilrådelig å gjennomføre det omsøkte tiltaket.
Er det vedtatt å ekspropriere byggverket, kan kommunen
unnlate å gi tillatelse til tiltaket. Det samme gjelder hvis eieren
er gitt forhåndsvarsel etter oreigningslova om ekspropriasjon. For
øvrig gjelder oreigningslova § 28. Er ekspropriasjonen ikke avgjort,
må avgjørelsen foreligge senest 12 uker etter at søknaden om tillatelse
er mottatt.
Kommunen kan gi tillatelse til bruksendring og nødvendig
ombygging og rehabilitering av eksisterende byggverk også når det
ikke er mulig å tilpasse byggverket til tekniske krav uten uforholdsmessige kostnader,
dersom bruksendringen eller ombyggingen er forsvarlig og nødvendig
for å sikre hensiktsmessig bruk. Kommunen kan stille vilkår i tillatelsen.
§ 31-3 Sikring og istandsetting. Frakobling
av vann- og avløpsledning
Eier eller den ansvarlige plikter å holde byggverk og installasjoner
som omfattes av denne lov i en slik stand at det ikke oppstår fare
for skade på, eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø,
og slik at de ikke virker skjemmende i seg selv eller i forhold
til omgivelsene.
Blir plikten ikke overholdt, kan kommunen gi pålegg om
sikring og istandsetting.
Der vann- og avløpsledning tas ut av bruk permanent eller
for et lengre tidsrom skal eieren koble ledningen fra felles ledningsanlegg,
når hensynet til forsvarlig helse, miljø eller sikkerhet krever
dette. Kommunen kan pålegge frakobling i tilfeller som nevnt i forrige
punktum.
§ 31-4 Pålegg om dokumentasjon og utbedring
Departementet kan gi forskrift om kommunens adgang til
å gi pålegg om dokumentasjon og utbedring av eksisterende byggverk
og installasjoner
Pålegg kan bare gis der utbedring vil gi vesentlig forbedring
av byggverkets eller installasjonens funksjon som tilsies av tungtveiende
hensyn til universell utforming, helse, miljø, sikkerhet eller bevaringsverdi.
I vurderingen skal det legges vekt på kostnadene ved pålegget, antall
brukere, hvilke farer eller ulemper de utsettes for, og avstanden
mellom den faktiske tilstanden og gjeldende krav.
Kongen kan gi forskrift om at bestemte typer tiltak eller
bestemte typer eksisterende bygninger, anlegg eller uteområder skal
opparbeides slik at de blir universelt utformet. Det kan gis frist
for slik opparbeidelse.
§ 31-5 Pålegg om og forbud mot riving
Er byggverk kommet i slik stand at det etter kommunens
skjønn ikke kan settes i stand uten hovedombygging, og nybygging
eller hovedombygging ikke kan gjennomføres eller ikke blir satt
i gang innen en rimelig frist som kommunen setter, kan kommunen kreve
at byggverket eller restene av det blir fjernet og tomta ryddet.
Byggverk med videre kan også kreves fjernet dersom det
etter kommunens skjønn er kommet i slik tilstand at det medfører
fare eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø, eller
virker sterkt skjemmende, og det ikke er satt i stand innen en fastsatt
frist.
Kommunen kan også avslå søknad om riving etter § 20-1 første
ledd bokstav e inntil det foreligger:
a) igangsettingstillatelse for nytt tiltak på
tomta, eller
b) reguleringsplan som ikke kan gjennomføres uten at byggverket
blir revet.
§ 31-6 Bruksendring og riving av bolig
Kommunen kan ved kommuneplanbestemmelser bestemme at det
må foreligge særskilt tillatelse fra kommunen for:
a) å omdanne eller ta i bruk bolig til forretningslokale,
herunder hotell eller annet herberge,
b) å rive bygning som inneholder bolig, unntatt når bygningen
1. er ekspropriert av det offentlige, eller
2. ligger innenfor område som er regulert til bebyggelse
og anlegg, jf. § 12-5 nr. 1, det er gitt bestemmelser om fornyelse,
jf. § 12-7, og er ervervet av kommunen eller andre som med kommunestyrets
samtykke skal stå for fornyelsen
c) å slå sammen boliger eller dele opp boenheter
til hybler
d) annen ombygging av bolig enn den som omfattes av bokstav
a eller c når ombyggingen fører til at boenhet må fravikes.
Ved avgjørelsen av om tillatelse etter første ledd bokstav
a til d skal gis, skal det tas hensyn til om det etter kommunens
skjønn er en forsvarlig utnytting av boligmassen. Det kan stilles
vilkår om at berørte beboere skal skaffes erstatningsbolig.
Dersom bolig er omgjort i strid med planbestemmelse etter
første ledd, kan kommunen påby at den settes i slik stand at den
kan tjene sitt opprinnelige formål.
§ 31-7 Tilsyn med eksisterende byggverk
og arealer
Plan- og bygningsmyndighetene kan føre tilsyn med eksisterende
arealer og byggverk for å påse at det ikke foreligger ulovlig bruk
eller andre ulovlige forhold etter denne lov som kan medføre fare
eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø. Tilsyn kan
likevel bare føres der det er grunn til å anta at det foreligger
forhold som nevnt, eller det skal vurderes pålegg etter §§ 31-3
og 31-4.
Enhver som disponerer byggverk, areal eller aktuell del
av det plikter å gi vedkommende myndighet nødvendige opplysninger
og adgang til å foreta nødvendige undersøkelser.
§ 31-8 Utbedringsprogram
For en eller flere eiendommer i tettbygd strøk kan kommunestyret
vedta program for utbedring av bebyggelsen og tilhørende arealer.
Kommunen kan oppfordre eiere og beboere av berørt fast
eiendom, herunder av hus på festet grunn, til å legge fram de nødvendige
opplysninger, og skal gi dem anledning til å medvirke ved utarbeidelse
av utbedringsprogrammet.
Utbedringsprogram kan omfatte:
a) ombygging, forbedring eller istandsetting
b) sammensetning av boenheter, oppvarming, strømforsyning,
sanitæranlegg mv.
c) bygningstekniske og brannmessige forhold
d) utlegging av fellesarealer og innretning av fellesanlegg
for bebyggelsen og framtidig vedlikehold og drift av fellesarealer
og fellesanlegg.
Femte del: Håndhevings- og gebyrregler
Kapittel 32 Ulovlighetsoppfølging
§ 32-1 Plikt til å forfølge ulovligheter
Kommunen skal forfølge overtredelser av bestemmelser gitt
i eller i medhold av denne loven.
Er overtredelsen av mindre betydning, kan kommunen avstå
fra å forfølge ulovligheten. Beslutning om dette er ikke enkeltvedtak.
§ 32-2 Forhåndsvarsel
Den ansvarlige skal varsles før pålegg gis, tvangsmulkt
vedtas eller forelegg utferdiges, og gis anledning til å uttale
seg innen en frist som ikke skal være kortere enn 3 uker. Forhåndsvarsel
skal gis skriftlig.
Forhåndsvarselet skal opplyse om at dersom ulovlige forhold
ikke rettes innen fristen, vil forholdet kunne følges opp med pålegg
om retting, pålegg om stans eller vedtak om tvangsmulkt. Forhåndsvarselet
skal videre opplyse om at et eventuelt pålegg som ikke etterkommes
innen fastsatt frist, også vil kunne følges opp med forelegg som
kan få samme virkning som rettskraftig dom.
§ 32-3 Pålegg om retting og pålegg om stans
Ved forhold i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold
av denne loven, kan plan- og bygningsmyndighetene gi den ansvarlige
pålegg om retting av det ulovlige forhold, opphør av bruk og forbud
mot fortsatt virksomhet, samt stansing av arbeid.
Ved utferdigelsen av pålegg skal det settes frist for oppfyllelse.
Samtidig med utferdigelsen av pålegg kan det fastsettes
tvangsmulkt. Ved utferdigelse av pålegg gis opplysning om at pålegget
vil kunne følges opp med forelegg som kan få virkning som rettskraftig dom.
Endelig pålegg kan tinglyses som en heftelse på den aktuelle
eiendom.
§ 32-4 Pålegg om stans og opphør med øyeblikkelig virkning
Om nødvendig kan plan- og bygningsmyndighetene gi den ansvarlige
pålegg om stans av arbeid eller opphør av bruk med øyeblikkelig
virkning. Slikt pålegg kan gis uten forhåndsvarsel. Om nødvendig
kan plan- og bygningsmyndighetene kreve bistand av politiet for
gjennomføring av pålegg om stans.
§ 32-5 Tvangsmulkt
Ved forhold i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold
av denne loven, kan plan- og bygningsmyndighetene fastsette tvangsmulkt
for å få gjennomført gitte pålegg innen en særskilt angitt frist. Tvangsmulkten
fastsettes samtidig med pålegg om retting og løper fra fristoverskridelsen
for retting. Der tvangsmulkt ikke fastsettes samtidig med pålegg, skal
det gis eget forhåndsvarsel om tvangsmulkt.
Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det
ulovlige forhold varer, som et engangsbeløp eller som en kombinasjon
av løpende mulkt og engangsbeløp. Tvangsmulkten ilegges den ansvarlige for
overtredelsen, og tilfaller kommunen. Når det ulovlige forhold er
rettet, kan kommunen nedsette eller frafalle ilagt tvangsmulkt.
§ 32-6 Forelegg om plikt til å etterkomme
pålegg
eller forbud
Plan- og bygningsmyndighetene kan utferdige forelegg om
plikt til å etterkomme pålegg mot den som innen fastsatt frist unnlater
å etterkomme pålegg eller forbud som er gitt med hjemmel i denne
lov. Der det har gått mer enn 6 måneder siden pålegget eller forbudet
ble gitt, skal den som forelegget rettes mot gis anledning til å
uttale seg før forelegget utferdiges. Forelegget skal gi opplysning
om bestemmelsene i andre ledd, og skal, så langt mulig, forkynnes
for den det er rettet mot.
Den som forelegget er rettet mot kan reise søksmål mot
det offentlige for å få forelegget prøvd. Blir søksmål ikke reist
innen 30 dager fra forkynnelsen, har forelegget samme virkning som
rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer. Forelegg kan
ikke påklages.
§ 32-7 Tvangsfullbyrdelse
Blir pålegg i rettskraftig dom eller dermed likestilt forelegg
ikke etterkommet, kan plan- og bygningsmyndighetene la de nødvendige
arbeider utføre for regning av den som dommen eller forelegget er rettet
mot uten at det er nødvendig med kjennelse etter tvangsfullbyrdelsesloven
§§ 13-7 og 13-14.
Plan- og bygningsmyndighetenes pålegg etter denne lov er
særlig tvangsgrunnlag dersom pålegget gjelder forhold som medfører
fare for de som oppholder seg i bygningen eller andre, og pålegget
ikke er etterkommet innen fastsatt frist, og kan fullbyrdes etter
reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 uten at dom eller forelegg
kreves. Det samme gjelder når midlertidig dispensasjon etter § 19-3
er trukket tilbake, eller når påbudt arbeid som vilkår for midlertidig brukstillatelse
etter § 21-10 tredje ledd ikke er utført, eller pålegg om å fjerne
eller endre skilt mv. etter § 30-3 ikke er etterkommet innen fastsatt
frist.
§ 32-8 Overtredelsesgebyr
Overtredelsesgebyr kan ilegges den som forsettlig eller
uaktsomt:
a) prosjekterer eller utfører et tiltak i strid
med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov når dette kan
føre eller har ført til personskade, vesentlig materiell skade eller
skade for miljøet
b) utfører, lar utføre, bruker eller lar bruke tiltak uten
at det foreligger nødvendig tillatelse etter denne lov, eller er
i strid med vilkårene i slik tillatelse
c) ikke utfører kontroll av tiltak i samsvar med bestemmelser
om dette gitt i eller i medhold av denne lov, og gitte tillatelser
d) bruker eller lar bruke byggverk eller del av byggverk
eller areal uten at det foreligger nødvendig tillatelse etter denne
lov, eller bruken er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold
av denne lov, vedtak eller plan
e) prosjekterer, utfører eller lar utføre eller kontrollerer
et tiltak etter § 20-1 uten at arbeidet blir forestått av ansvarlige
som er godkjent etter § 22-1 og er tildelt ansvarsrett etter § 21-4
tredje ledd
f) gir uriktige eller villedende opplysninger til plan- og
bygningsmyndighetene
g) tross skriftlig pålegg ikke oppfyller vilkår for midlertidig
dispensasjon etter § 19-3
h) tross skriftlig pålegg ikke oppfyller plikten etter § 31-3
første ledd første punktum til å holde byggverk og installasjoner
i stand
i) ikke etterkommer skriftlig pålegg etter § 31-5 om å fjerne
bygning eller rester av bygning eller innretning, eller om å rydde
tomta
j) tross skriftlig pålegg ikke oppfyller plikten etter § 28-2
til å treffe sikringstiltak
k) ikke etterkommer skriftlig pålegg etter § 29-6 tredje
ledd om å treffe tiltak for å avhjelpe ulempe fra bygningstekniske
installasjoner
l) ikke etterkommer særskilt pålegg eller forbud, gitt i
medhold av plan- og bygningsloven, når kommunen først skriftlig
har gjort ham kjent med at overtredelsesgebyr kan inntre hvis forholdet ikke
blir brakt i orden innen en fastsatt frist, og denne frist er oversittet.
Overtredelsesgebyr kan også ilegges ved overtredelse av
forskriftsbestemmelser gitt i medhold av loven, når det i forskriften
er fastsatt at overtredelse av den aktuelle bestemmelse kan medføre
overtredelsesgebyr.
Den ansvarlige skal varsles særskilt før overtredelsesgebyr
vedtas, og gis anledning til å uttale seg innen en frist som ikke
skal være kortere enn 3 uker. Forhåndsvarsel skal gis skriftlig.
Overtredelsesgebyr ilegges den ansvarlige av plan- og bygningsmyndighetene.
Overtredelsesgebyret tilfaller kommunen. Oppfyllelsesfristen er
4 uker fra vedtaket ble truffet, med mindre annet er fastsatt i
vedtaket.
Når en overtredelse som kan medføre overtredelsesgebyr
er begått av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan overtredelsesgebyret
ilegges foretaket. Dette gjelder selv om det ikke kan anvendes overtredelsesgebyr
mot noen enkeltperson.
Departementet gir forskrifter med nærmere regler om gjennomføring
av denne bestemmelsen, herunder utmåling, renter og registrering
av ilagt overtredelsesgebyr. Det skal fastsettes et maksimumsbeløp
for overtredelsesgebyret.
Endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag
for utlegg.
§ 32-9 Straff
Overtredelser av § 32-8 første ledd som er vesentlige og
forsettlige eller grovt uaktsomme, straffes med bøter eller fengsel
inntil 1 år. Det samme gjelder ved overtredelse av bestemmelser
gitt i medhold av loven når det i forskrift er fastsatt at overtredelse
av den aktuelle bestemmelse er straffbar. Ved vurderingen av om
en overtredelse er vesentlig, skal det særlig legges vekt på overtredelsens
omfang og virkninger og graden av utvist skyld. Dersom personen
eller foretaket tidligere er ilagt sanksjon for overtredelse av
denne lov eller forskrift gitt i medhold av loven, kan straff anvendes
selv om overtredelsen ikke er vesentlig.
Med bøter eller fengsel inntil 1 år straffes også den som
forsettlig eller uaktsomt:
a) gir uriktige eller villedende opplysninger
til den sentrale godkjenningsordningen, eller
b) setter CE-merke på produkt uten at forutsetningene er
til stede, eller omsetter slikt produkt, eller for øvrig ikke gir
de opplysninger eller unnlater å gi tilsynsmyndigheten tilgang til
produkt, rom, areal eller annet område som anses nødvendig for å
kunne føre tilsynet, jf. § 29-7. Medvirkning til omsetning av et
slikt produkt sanksjoneres på samme måte.
Ved grove overtredelser kan fengsel inntil 2 år anvendes.
Ved vurderingen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges
vekt på overtredelsens omfang og virkninger, og graden av utvist
skyld.
§ 32-10 Samordning av sanksjoner
Sanksjoner skal stå i rimelig forhold til ulovligheten.
Dersom det utferdiges flere ulike typer sanksjoner for samme overtredelse,
må disse samordnes slik at overtrederen ikke rammes på en urimelig
måte.
Plan- og bygningsmyndighetene kan ikke ilegge den ansvarlige
et overtredelsesgebyr dersom den ansvarlige tidligere ved rettskraftig
dom eller endelig vedtak er frifunnet eller ilagt strafferettslig
reaksjon eller rettighetstap for samme forhold.
Kapittel 33 Gebyr og undersøkelse på fast
eiendom
§ 33-1 Gebyr
Kommunestyret selv kan gi forskrift om gebyr til kommunen
for behandling av søknad om tillatelse, utferdigelse av kart og
attester og for andre arbeid som det etter denne lov eller forskrift
påhviler kommunen å utføre, herunder behandling av private planforslag.
Gebyret skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på sektoren.
I gebyret kan det inkluderes utgifter til nødvendig bruk av sakkyndig bistand
under tilsyn. Andelen av gebyr som innkreves for tilsyn skal framgå
av regulativet. Tiltakshaver kan selv sørge for de nødvendige utredninger.
Eier skal betale gebyr for kostnadene for behandling av
søknad om driftstillatelse og for driftskontroll til vedkommende
myndighet. Gebyr for driftskontroll kan helt etter delvis dekkes
av årsavgiften.
§ 33-2 Undersøkelse på fast eiendom
Plan- og bygningsmyndighetene, eller andre med samtykke
fra kommunen, kan foreta måling, utstikking og andre undersøkelser
på fast eiendom, med sikte på gjennomføring av loven eller bestemmelser
i medhold av loven. Kommunen kan gi andre samtykke til å foreta
slik undersøkelse til slik tid som samtykket fastsetter.
Eieren eller brukeren må varsles før undersøkelse finner
sted, og kan i tilfelle kreve bekreftelse fra kommunen om at den
har gitt samtykke til undersøkelsen. Om gjennomføring av undersøkelsen
gjelder forvaltningsloven § 15. Lider en eier eller rettighetshaver
tap ved undersøkelsen, gjelder oreigningslova § 15 om erstatning.
Eier skal gjøre oppmerksom på ulovlige forhold som oppdages
ved tilsyn. Plan- og bygningsmyndighetene kan gi eier skriftlig
pålegg om retting innen en fastsatt frist, og kan i særlige tilfeller
helt eller delvis forby bruk av byggverk eller areal inntil de ulovlige forhold
er rettet.
I kapitlene 34 og 35 skal følgende paragrafer lyde:
Sjette del: Sluttbestemmelser
Kapittel 34 Ikrafttreden og overgangsbestemmelser
§ 34-2 femte ledd skal lyde:
Begrensning i klageadgangen i § 1-9 andre ledd første punktum,
og i adgangen til å fremme innsigelse etter § 5-5 siste ledd, gjelder
bare i forhold til planvedtak truffet i medhold av denne lov.
§ 34-3 Ikrafttreden – byggesaksdelen
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme
tidspunkt oppheves plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 kapittel
VIII til XXI.
Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelser til forskjellig
tid. Det kan fastsettes en særskilt ikraftsetting av reglene om
godkjenning, herunder krav om obligatorisk godkjenning av ansvarlig
kontrollerende.
§ 34-4 Overgangsbestemmelser til byggesaksdelen
Særskilte skjønnsretter vedtatt etter plan- og bygningsloven
14. juni 1985 § 60 kan behandle skjønn som er begjært innen en frist
departementet fastsetter, men ikke senere enn 1. januar 2013. For
oppnevning av skjønnsrettens leder og medlemmer gjelder reglene
i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 § 60. Ved regulativ
kan også fastsettes gebyr for avskrifter og attester fra de særskilte
skjønnsretter.
Vedtak etter plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77
§ 86b om byggearbeid innenfor en bedrifts område står ved lag. Slikt
byggearbeid må ikke utføres før melding om arbeidet er sendt til
kommunen. Blir arbeidet ikke satt i gang eller innstilt, gjelder
§ 21-9 første til tredje ledd tilsvarende.
Krav om tinglysing av utsatt opparbeidelsesplikt etter
§ 18-1 tredje ledd gjelder bare vedtak om utsettelse gitt etter
lovens ikrafttreden.
Melding i medhold av §§ 81 eller 86a sendt kommunen før
loven er trådt i kraft skal behandles etter de tidligere reglene
for behandling av slike meldinger. Tilsvarende gjelder for de som
har bedt om samtykke o.l. etter §§ 85, 91a og 107. Saker om tillatelse etter
§§ 93 eller 106a sendt kommunen før loven er trådt i kraft, skal
for hele tiltaket behandles etter de tidligere reglene for behandling
av slike saker. Kongen kan fastsette overgangsperioder.
Refusjonskrav forfalt før ikrafttreden behandles etter
de regler som gjaldt da kravet oppsto.
Kapittel 35 Endringer i annet lovverk
§ 35-2 Endringer i andre lover –del II
Fra den tid loven trer i kraft, endres følgende lover:
1. I lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene gjøres
følgende endring:
§ 2 nr. 2 oppheves.
2. I lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast
eigedom gjøres følgende endring:
§ 30 nr. 24 skal lyde:
24. Plan og bygningsloven
3. I lov 31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vass- og
kloakkavgifter gjøres følgende endring:
§ 1 første ledd skal lyde:
Når ein fast eigedom har tilknyting til kommunal vass-
eller kloakkleiding, anten beinveges eller gjennom privat samleiding,
har eigaren skyldnad til å svare vass- og kloakkavgift til kommunen.
Det same gjeld når kommunen med heimel i plan- og bygningslova §§ 27-1
eller 27-2, har kravd at eigedomen skal ha slik tilknyting.
Avgift kan krevjast jamvel av eigedom som det ikkje er hus på, når
kommunen kunne kravd tilknyting til slike leidingar om det hadde vore
hus på eigedomen. Er det ikkje bygd på eigedomen av di det, i lov
eller i vedtak av offentleg styresmakt, er sett forbod mot bygging,
kan det ikkje krevjast avgift så lenge forbodet gjeld. Det same
gjeld når byggjehindringa er annan serleg grunn som eigaren ikkje
har ansvaret for.
4. I lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger
og om avfall gjøres følgende endring:
§ 25 skal lyde:
§ 25 (utgifter til anlegg, drift og vedlikehold av
avløpsanlegg)
Utgiftene til anlegg, drift og vedlikehold av avløpsanlegg
som drives av kommunen, dekkes av kommunen. Kommunen kan kreve full
eller delvis dekning av sine kostnader ved innkreving av avgift
i samsvar med lov 31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vass- og kloakkavgifter.
Kommunen kan uten hinder av annet punktum kreve refusjon etter plan-
og bygningsloven kapittel 18.
5. I lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann m.v.
gjøres følgende endring:
§ 18 andre ledd skal lyde:
Det kreves tillatelse fra kommunen til arbeid og anlegg
i område utenfor plan- og bygningslovens virkeområde. Innenfor plan-
og bygningslovens virkeområde kreves slik tillatelse for de arbeider
som er nevnt i plan- og bygningsloven § 30-4.
Kommunen skal før tillatelse blir gitt, se til at arbeidet m.v.
ikke vil stride mot bestemmelser gitt i eller i medhold av loven
her. Det kan settes vilkår i samsvar med § 9. Går arbeidet m.v.
inn under § 6 siste ledd i loven her, må departementets tillatelse
innhentes i stedet for kommunens.
6. I lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming,
overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven)
gjøres følgende endringer:
§ 5-4 første ledd skal lyde:
Konsesjonæren har plikt til å skaffe tilknyttede abonnenter
fjernvarme, enten selv eller gjennom avtale med en annen leverandør
i samsvar med planen for anlegget eller som avtalt med abonnentene.
Dersom det er pålagt tilknytningsplikt i medhold av plan- og bygningsloven § 27-5 og
bebyggelsen ikke kan tilknyttes fjernvarmeanlegget på grunn av forsinkelser
i forhold til fastsatt frist for fullføring, kan konsesjonæren pålegges
av departementet å sikre bebyggelsen midlertidig varmeforsyning.
§ 5-5 tredje og fjerde ledd skal lyde:
Enhver som er pålagt å tilknytte seg fjernvarmeanlegg etter
plan- og bygningsloven § 27-5, har rett til å
klage til konsesjonsmyndigheten over priser og andre leveringsvilkår.
Konsesjonsmyndigheten kan gi pålegg om endringer av prisen eller
leveringsvilkårene for øvrig.
Når tilknytningsplikt til fjernvarmeanlegg er pålagt i
medhold av plan- og bygningsloven § 27-5, skal
abonnenten betale tilknytningsavgift og fast årlig avgift uavhengig
av om fjernvarme nyttes eller ikke.
7. I lov 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning
for naturskader gjøres følgende endringer:
§ 20 første ledd skal lyde:
Kommunen plikter å treffe forholdsregler mot naturskader
slik som bestemt i plan- og bygningsloven §§ 11-8 tredje
ledd bokstav a og 28-1, samt ved nødvendige sikringstiltak.
§ 24 åttende ledd skal lyde:
For øvrig gis plan- og bygningslovens kapittel 18 unntatt § 18-10
andre ledd tilsvarende anvendelse.
8. I lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur gjøres følgende
endring:
§ 15 første ledd bokstav a skal lyde:
a) vedtatte arealplaner etter plan- og
bygningsloven,
9. I lov 17. juni 2005 nr. 101 om eigedomsregistrering
(matrikkellova) gjøres følgende endring:
§ 10 første ledd skal lyde:
Før ny grunneigedom, ny anleggseigedom, ny festegrunn eller
nytt jordsameige kan opprettast i matrikkelen, må det liggje føre
løyve etter plan- og bygningslova § 20-1 første ledd bokstav
m. For innføring av ny eigarseksjon må det liggje føre
kommunalt seksjoneringsvedtak etter eigarseksjonslova § 9.
B.
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med en revisjon av begrepsbruken
i den nye bygningsloven slik at den blir mer hensiktsmessig og i
samsvar med innarbeidet begrepsbruk i næringen.
C.
Stortinget ber Regjeringen gi forskrift med hjemmel i plan- og
bygningsloven § 31-4 om kommunenes adgang til å gi pålegg om sikring,
istandsetting og vedlikehold av bevaringsverdige bygninger. Forskriften
skal iverksettes samtidig med loven.
Framlegg til plandel og byggjesaksdel av ny plan- og bygningslov
er lagt fram i kvar sin proposisjon; Ot.prp. nr. 32 (2007-2008)
og Ot.prp. nr. 45 (2007-2008).
Det er nokre føresegner som overlappar kvarandre, og som gjer
det naudsynt å samordne lovforslaga i proposisjonane.
Følgjande endringar må gjerast i framlegg til byggjesaksdelen
i ny plan- og bygningslov i Ot.prp. nr. 45 (2007-2008):
Overskrifta i kapittel 34 vert endra
til: Kapittel 34 Ikrafttreden og overgangsbestemmelser
§ 34-1 vert endra til: § 34-3 Ikrafttreden
– byggesaksdelen
§ 34-2 vert endra til: § 34-4 Overgangsbestemmelser
til byggesaksdelen
Nytt kapittel 35: Kapittel 35 Endringer
i annet lovverk
§ 34-3 vert endra til: § 35-2 Endringer
i andre lover – del II
Brevet blir sendt i samråd med Miljøvernministeren.
Framlegg til plandel og byggjesaksdel av ny plan- og bygningslov
er lagt fram i kvar sin proposisjon; Ot.prp. nr. 32 (2007-2008)
og Ot.prp. nr. 45 (2007-2008). Plandelen er vedtatt av Stortinget,
jf. lov 27. juni 2008 nr. 71.
Vedtatt § 1-9 i plandelen bør endrast. Paragrafen strammar inn
retten til innsyn i planforslag ved at alle unntaka frå rett til
innsyn i offentleglova gjeld. Dette stemmer ikkje med Ot.prp. nr.
32 (2007-2008), som på side 177 seier at framlegget "viderefører
regelen i gjeldende plan- og bygningslov § 16-1 siste ledd om retten
til å gjøre seg kjent med alternative planutkast". § 1-9 stemmer
heller ikkje med den nye offentleglova som skal tre i kraft hausten
2008.
§ 1-9 bør endrast slik at ordlyden stemmer med nr. 9 i § 34 Endringar
i andre lovar i offentleglova. Følgjande endring bør gjerast når
byggjesaksdelen i ny plan- og bygningslov i Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) vert
lagt fram:
§ 1-9 tredje ledd vert endra til:
Enhver har rett til dokumentinnsyn etter offentleglova og miljøinformasjonsloven
og har hos vedkommende myndighet krav på å gjøre seg kjent med alternative
utkast til planer etter denne lov, herunder dokumenter som ligger
til grunn for planutkastene med de unntak som følger av § 13 eller §§ 20 til 26 i offentleglova.
Brevet blir sendt etter samråd med Miljøvernministeren.
Jeg viser til brev av 17.02.09. Jeg er enig i at anbefalingene
som Ålesundsutvalget har gitt i sin rapport av 17.11.08 bør følges
opp i arbeidet med Ot.prp. nr. 45 (2007-2008).
Jeg er positiv til utvalgets anbefalinger for å bedre sikkerheten
mot skred og vil foreslå følgende forslag til endringer i Ot.prp.nr.
45 (2007-2008):
For å unngå tvil om at ordlyden i forslag til § 28-1 i Ot.prp.
nr. 45 (2007-2008) også gjelder grunn som kan bli usikker som følge
av inngrep, foreslår jeg følgende presisering:
§ 28-1 Byggegrunn, miljøforhold mv.:
"Grunn kan bare bebygges, eller eiendom opprettes eller endres,
dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe
som følge av natur- eller miljøforhold. Det
samme gjelder for grunn som utsettes for fare eller vesentlig ulempe
som følge av tiltak.
For grunn som ikke er tilstrekkelig sikker, skal kommunen om
nødvendig nedlegge forbud mot opprettelse eller endring av eiendom
eller oppføring av byggverk, eller stille særlige krav til byggegrunn,
bebyggelse, uteareal.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om sikkerhetsnivå og
krav til undersøkelser, sikringstiltak
for person eller eiendom, dokumentasjon av tiltaket og særskilte
sikringstiltak."
Utvalget har også foreslått å endre ordlyden i forslag til § 29-5
i Ot.prp. nr 45 (2007-2008) slik at denne stiller krav om at det
ferdige tiltaket ikke fører til risiko for tap av liv eller skade
på helse, miljø og materielle verdier. Slik jeg ser det, er det
strengt tatt ikke nødvendig å endre § 29-5 første ledd for å ivareta
dette. Forslaget i Ot.prp. nr 45 (2007-2008) til § 29-5 første ledd
ivaretar kravene til sikkerhet og helse, vern og tap eller skade
på liv og helse. Vern av materielle verdier er omfattet av kravet
til sikkerhet. Jeg viser også til at forslaget til § 29-5 fjerde
ledd gir departementet hjemmel til å presisere nærmere i forskrift
hvordan bestemmelsen skal forstås. For ikke å gi inntrykk av ikke
å ville følge utvalget på dette punktet, vil jeg likevel anbefale
følgende endring av ordlyden i forslag til § 29-5 i Ot.prp. nr.
45 (2007-2008):
"§ 29-5 Tekniske krav
Ethvert tiltak skal prosjekteres
og utføres slik at det ferdige tiltaket oppfyller
krav til sikkerhet, helse, miljø og energi, og slik
at vern av liv og materielle verdier ivaretas.
Bygning med oppholdsrom for mennesker skal prosjekteres og utføres
slik at krav til forsvarlig energibruk, planløsning og innemiljø,
herunder utsyn, lysforhold, isolasjon, oppvarming, ventilasjon og brannsikring
mv., blir oppfylt.
For å sikre at ethvert tiltak får en forsvarlig og tilsiktet
levetid, skal det ved prosjektering og utførelse tas særlig hensyn
til geografiske forskjeller og klimatiske forhold på stedet.
Departementet kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser om tekniske
krav til tiltak, herunder om krav til energiløsninger."
Utvalget har også anbefalt at det gjøres endringer i forskriftene
til plan- og bygningsloven. Dette vil bli fulgt opp i forbindelse
med det arbeidet som nå pågår i mitt departement med revidering
av forskriftene. Blant annet vil jeg se nærmere på om Norsk Standard NS
3480, som gjelder geoteknisk prosjektering, skal gjøres obligatorisk
ved endring av teknisk forskrift til plan- og bygningsloven. Jeg
ønsker også å stille krav i forskrift om at det ved søknad om rammetillatelse eller
igangsettingstillatelse skal opplyses om tomten kan bli usikker
som følge av tiltaket. Dette vil gjelde i de situasjonene der fare
blir utløst som følge av tiltaket. Jeg vil også vurdere å stille
krav om at det med søknaden skal vedlegges opplysninger om hvem
som har gjennomført den faglige vurderingen og nærmere begrunnelse
for denne vurderingen.
Jeg er også positiv til utvalgets forslag om å overføre den rettslige
reguleringen av gassanlegg til plan- og bygningslovgivningen, men
behovet for utredninger gjør det vanskelig å få dette til i denne
omgangen. Jeg ønsker likevel i samsvar med utvalgets anbefaling
å gi Statens bygningstekniske etat sammen med Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap, i oppdrag å vurdere om en slik overføring til plan-
og bygningsloven er hensiktsmessig og hvis så, utarbeide en modell
for praktisk overføring av gassinstallasjoner i byggverk til plan-
og bygningslovgivningen.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 26. februar 2009
Tore Hagebakken |
Bent Høie |
leder |
ordfører |