I dette kapitlet foreslås straffebestemmelser som avløser straffeloven
1902 kapittel 15 om falsk forklaring og kapittel 16 om falsk anklage.
Reglene retter seg primært mot den som gir uriktige opplysninger
til offentlige myndigheter. Hovedformålet med slike regler er å
sikre at myndighetene kan treffe beslutninger på korrekt faktisk
grunnlag, og å beskytte den som rammes av anklagen.
Lovforslaget svarer i stor utstrekning til Straffelovkommisjonens
skisse, og er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett.
Reglene om falsk forklaring gjelder primært uriktig forklaring
for retten. Etter hovedbestemmelsen i straffeloven 1902 er enhver
muntlig eller skriftlig falsk forklaring for retten og notarius
i utgangspunktet straffbar. Falsk forklaring for andre offentlige
myndigheter kan straffes hvis gjerningspersonen har en lovbestemt
plikt til å forklare seg, eller forklaringen er bestemt til å avgi
bevis. En som er siktet eller mistenkt kan ikke straffes for falsk
forklaring.
Kommisjonen foreslår en generell bestemmelse om uriktig forklaring,
som i hovedsak svarer til straffeloven 1902. Departementet slutter
seg til dette.
Straffeloven 1902 rammer også falsk forklaring til Stortinget
etter innkalling i henhold til Grunnloven § 75 bokstav h, falsk
forklaring til EFTA-domstolen og falsk forklaring til Den internasjonale
straffedomstolen. Straffelovkommisjonen foreslår at det i straffebudet
om uriktig forklaring bør fremgå at også slike forklaringer er straffbare.
Av hensyn til en saklig sammenheng og bedre oversikt i regelverket
om uriktig forklaring, slutter departementet seg til kommisjonens
forslag, med ett unntak: departementet går ikke inn for å innarbeide
straffansvaret for falsk forklaring for Stortinget i ny straffelov.
Straffeloven 1902 kapittel 16 setter straff for fire typer falsk
anklage. Hovedbestemmelsen i straffeloven 1902 retter seg mot den
som ved falsk anklage til offentlig myndighet pådrar eller søker
å pådra en annen siktelse eller domfellelse. Straffeloven 1902 retter
seg også mot anmeldelse av oppdiktete straffbare forhold. Det er
også belagt med straff å fremsette en falsk anklage mot seg selv
eller noen annen som samtykker til det. På bestemte vilkår er det
også straffbart å unnlate å gi opplysninger som godtgjør at en som
er tiltalt eller domfelt, er uskyldig eller bare er skyldig i et
mindre lovbrudd.
Kommisjonen foreslår en bestemmelse om uriktig anklage, som bortsett
fra mindre endringer svarer til straffeloven 1902. Den øvre strafferammen
for uriktig anklage foreslås på bakgrunn av utviklingen i straffutmålingspraksis
senket fra åtte til tre års fengsel.
I likhet med Straffelovkommisjonen mener departementet at straffeloven
1902 bestemmelse om uriktig anklage bør videreføres i ny straffelov.
Departementet foreslår at det skal være et vilkår for straff at
gjerningspersonen (forsettlig) skaper et uriktig grunnlag for straffansvar,
og derved pådrar noen en siktelse eller domfellelse. Departementet
slutter seg til kommisjonens forslag om å sette ned maksimumsstraffen
til tre år. Departementet er videre enig i kommisjonens forslag
om å innta en generell og skjønnsmessig bestemmelse om grov uriktig
anklage. Departementet slutter seg også til Straffelovkommisjonens
forslag om at den øvre strafferammen for grov overtredelse skal
være fengsel inntil ti år.
Til forskjell fra kommisjonen går departementet inn for å videreføre
bestemmelsen i straffeloven 1902, som rammer det å anmelde oppdiktede
straffbare handlinger eller å foreta seg noe som tilsikter å vekke
mistanke om at en slik er begått. Det straffverdige ligger ikke
i å kaste et mistankens lys på andre, men i å opptre slik at politiet
belastes unødig og spiller sine ressurser. Departementet mener at
slik atferd også i dag bør kvalifisere til straff, og går inn for
å videreføre bestemmelsen i en egen bestemmelse.
Komiteen viser til at dagens kapitler
i straffeloven 1902 om henholdsvis falsk forklaring og falsk anklage,
foreslås satt sammen i ett kapittel. Bestemmelsene er i all hovedsak
en videreføring av gjeldende rett. Komiteen viser
til proposisjonen, og har for øvrig ingen merknader.