Forslaget til lovens kapittel 24 om vern av den personlige fred
og frihet bygger på Straffelovkommisjonens skisse. Sentralt står
bestemmelser om angrep på den personlige frihet, som straffbar tvang,
tvangsekteskap, frihetsberøvelse, menneskehandel, slaveri, trusler,
innbrudd og krenkelser av privatlivets fred. Den største endringen
i forhold til gjeldende rett er at departementet går inn for ikke
å videreføre straffansvaret for ærekrenkelser.
En rekke bestemmelser i straffeloven 1902 har tvang som en del
av sin gjerningsbeskrivelse. I disse bestemmelsene inngår tvangen
som et middel til å oppnå noe annet. Straffeloven 1902 har også
en egen bestemmelse som rammer tvangen i seg selv.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffelovens alminnelige
bestemmelser om tvang. Videre foreslås en bestemmelse om grov tvang. Kommisjonen
går inn for at bestemmelsen om grov tvang straffes med bot eller
fengsel inntil 3 år, mens den alminnelige tvangsbestemmelsen gis
en strafferamme i det lavere sjiktet, hvilket vil si bot eller fengsel
inntil 1 år.
Departementet går som Straffelovkommisjonen inn for å videreføre
realiteten i straffeloven 1902 på dette punkt, men foreslår tre
nye bestemmelser om tvang, om grov tvang og om tvangsekteskap.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at den øvre
strafferammen for ordinær tvang bør reduseres, og foreslår derfor
at den øvre strafferammen for vanlig tvang senkes fra fengsel inntil
3 år til fengsel inntil 2 år.
Departementet går inn for å harmonisere tvangs- og utpressingsbestemmelsen
slik at det blir straffbart å tvinge noen ved å true med å sette
frem en skadelig opplysning eller krenkende beskyldning. Dersom
det å sette frem en slik opplysning eller beskyldning kan straffes
etter andre regler, f.eks. som hensynsløs atferd eller som en hatefull
ytring, eller dersom den kan utløse erstatnings- eller oppreisningsansvar,
vil bestemmelsen om tvang få anvendelse.
Bestemmelsen om tvangsekteskap kom inn i straffeloven 1902 i
2003. Det er ingen tvil om at bestemmelsen bør videreføres. Departementet
er imidlertid kommet til at forbudet mot tvangsekteskap bør skilles
ut som en egen bestemmelse. Terskelen for hva som skal regnes som
straffbar tvang i denne forbindelse er lavere etter straffebudet
om tvangsekteskap enn etter den ordinære tvangsbestemmelsen. Den
øvre strafferammen bør som i dag være fengsel inntil 6 år.
Etter den alminnelige straffebestemmelsen om forsettlig frihetsberøvelse
i straffeloven 1902, kan den som "ulovlig" berøver en annen friheten
eller medvirker til dette, straffes med fengsel inntil 5 år. Klare
tilfeller av å berøve en annen friheten er å holde ham fast, sperre
ham inne, eller fjerne gjenstander som er nødvendige for at han
skal kunne flytte på seg, eksempelvis en stige fra et tak.
Gjerningsbeskrivelsen i straffeloven 1902 foreslås videreført
uten realitetsendringer, men med enkelte språklige og lovtekniske
justeringer. Departementet slutter seg til kommisjonens forslag
om å senke den øvre strafferammen til fengsel i inntil 3 år. Ettersom
forhold som rammes av bestemmelsen kan være av svært forskjellig
karakter, er departementet også enig i at domstolene bør ha mulighet
til å reagere utelukkende med bot.
Departementet foreslår også en oppdeling i ett forbud mot grov
frihetsberøvelse og ett mot forbund om å begå en slik handling,
i tråd med kommisjonens forslag. Departementet foreslår at den øvre
strafferammen i forbundsbestemmelsen settes til fengsel i inntil
6 år, og at en overtredelse av forbudet mot grov frihetsberøvelse
kan straffes med fengsel i inntil 10 år.
Straffeloven 1902 inneholdt opprinnelig en skjerpet straff for
frihetsberøvelse i visse tilfeller, blant annet ved såkalt hvit
slavehandel. Bestemmelsen ble i 2003 vesentlig endret, og inneholder
nå et generelt forbud mot menneskehandel.
Departementet går inn for å videreføre denne bestemmelsen i straffeloven
1902 uten innholdsmessige endringer i straffeloven 2005. Departementet
foreslår noen språklige justeringer, som får bedre frem at også
prostitusjon kan være en tvangstjeneste.
Etter straffeloven 1902 straffes den som bevirker "at en anden
bringes i Trældom" med fengsel fra 5 til 21 år. Norge er folkerettslig
forpliktet til å forby slaveri.
Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre denne
bestemmelsen i straffeloven 2005. Kommisjonen mener likevel at kravet
om hensikt i forbundsbestemmelsen bør byttes ut med et krav om forsett
med hensyn til avtalens objektive innhold. Det foreslås en øvre
strafferamme på 15 års fengsel for overtredelse av grunnbestemmelsen,
og inntil 6 års fengsel for brudd på forbundsbestemmelsen.
Departementet slutter seg til forslaget om å videreføre slaveribestemmelsen
med språklige moderniseringer. Departementet slutter seg ikke til
kommisjonens forslag om å senke strafferammen fra fengsel i inntil
21 år til fengsel i inntil 15 år. Slaveri rammer helt grunnleggende
sider ved individets rett til frihet. Etter departementets syn kan
det derfor tenkes tilfeller hvor en straff på 21 års fengsel best
vil gjenspeile handlingens straffverdighet.
En egen bestemmelse om forbund foreslås videreført. Departementet
går også her inn for å opprettholde dagens strafferamme. I tråd
med kommisjonens utkast går departementet inn for å fjerne hensiktskravet,
slik at det kreves forsett med hensyn til avtalens innhold.
Straffeloven 1902 forbyr at en umyndig unndras eller holdes unndratt
fra sine "foreldres eller andre vedkommendes omsorg". Straffen er
normalt fengsel i inntil 3 år, men foreligger det særdeles formildende omstendigheter
kan bot idømmes. Strafforfølgning skjer bare etter begjæring fra
den fornærmede.
Straffelovkommisjonen er i tvil om straff er riktig virkemiddel
for å bekjempe denne typen atferd, men går inn for å opprettholde
straffebudet mot omsorgsunndragelse.
Selv om man også kan motvirke omsorgsunndragelse ved hjelp av
sivilrettslige midler, og i enkelte tilfeller med bestemmelsen om
straff for frihetsberøvelse, er det etter departementets syn ønskelig
å videreføre muligheten til å reagere med straff mot omsorgsunndragelse.
Ettersom straffebestemmelsen i praksis hovedsakelig retter seg mot
den ene av foreldrene, må det tas hensyn til at bruk av straff i
en situasjon der foreldrene er i konflikt, kan ha sine betenkelige
sider. Departementet foreslår derfor å innskrenke bruk av straff
til de mest graverende overtredelsene.
Straffelovkommisjonen går inn for at den øvre strafferammen skal
senkes. Departementet ser det for sin del slik at omsorgsunndragelser,
og særlig grove tilfeller, der barnet føres ut av Norge eller holdes
tilbake i et annet land i strid med det som er bestemt i avtale
eller rettsavgjørelse, er et økende problem og meget straffverdig.
For å kunne straffe slike tilfeller tilstrekkelig hardt, foreslår
departementet en egen bestemmelse om grov omsorgsunndragelse, der
den øvre strafferammen settes til fengsel inntil seks år. Dette
utgjør en fordobling sammenholdt med i dag. For omsorgsunndragelser
som ikke er grove, foreslår departementet at den øvre strafferammen
settes til fengsel inntil to år.
Straffeloven 1902 rammer den som inngår ekteskap i strid med
ekteskapslovens bestemmelser om ekteskap mellom nære slektninger,
og om bigami. Strafferammen er normalt fengsel inntil 4 år, og inntil 6
år dersom den andre ektefellen var uvitende om det bestående ekteskapet
eller partnerskapet. Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve denne
bestemmelsen.
Straffeloven forbyr også å inngå ekteskap med en nær slektning.
Også denne siden av straffebudet ivaretas etter kommisjonens syn
av andre straffebud, herunder forbudet mot uriktig forklaring, dokumentfalsk,
og bestemmelser i sedelighetslovgivningen.
Departementet finner ikke tilstrekkelig grunn til å fjerne bigamibestemmelsen.
For den ektefellen som ikke har vært klar over bigamiforholdet,
kan det å oppdage at man ikke er den eneste utkårede utgjøre en
betydelig psykisk belastning. Ekteskap har dessuten en rekke rettsvirkninger.
Misbruk av ekteskapsordningen kan dermed medføre vesentlige konsekvenser
for den eller de rammede, selv om en del av forholdene kan straffes
etter andre straffebud. Departementet vil også peke på at utviklingen
de siste årene tyder på at bigami ikke lenger er helt uaktuelt,
men et fenomen som det fortsatt er behov for å motvirke utbredelsen
av. Dagens strafferammer er åpenbart for høye, og samsvarer ikke
med handlingens skadepotensial. Strafferammen er derfor foreslått
redusert til fengsel inntil ett år. I mindre graverende tilfeller
kan det idømmes bot.
Straffeloven 1902 forbyr videre å inngå ekteskap eller partnerskap
med noen under 16 år, eller medvirke til dette. Skyldkravet er forsett,
men villfarelse om alder utelukker bare straff dersom ingen uaktsomhet foreligger
i så måte. Straffen er fengsel inntil 4 år. Straff kan bortfalle
dersom ektefellene eller partnerne er omtrent jevnbyrdige i alder
og utvikling.
Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen. Ettersom man
i straffeloven 2005 ikke gjør bruk av en strafferamme på fengsel
inntil fire år, foreslås at maksimumsstraffen settes til tre års
fengsel.
Etter straffeloven 1902 kan den som "i Ord eller Handling truer
med et strafbart Foretagende" under sådanne omstendigheter at trusselen
er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller
fengsel inntil tre år. Atferden det trues med, må kunne medføre
høyere straff enn ett års hefte eller seks måneders fengsel. Dersom
det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil
seks år idømmes.
Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre straffebudet mot
trusler. Den foreslår imidlertid å sløyfe vilkåret om at atferden
det trues med, må kunne medføre høyere straff enn fengsel i seks
måneder. Den øvre strafferammen for trusler foreslås lagt i det lavere
sjiktet, hvilket vil si bot eller fengsel inntil 1 år. Videre foreslår
kommisjonen å erstatte den økte strafferammen der det foreligger
særdeles skjerpende omstendigheter med en egen bestemmelse om grove trusler,
hvor den øvre strafferammen er fengsel inntil 3 år.
Departementet slutter seg i hovedsak til Straffelovkommisjonens
vurderinger og forslag.
Straffeloven 1902 rammer den som ved trusler "søger at formaa"
en offentlig tjenestemann til urettmessig å foreta eller unnlate
å foreta en tjenestehandling. Straffen er bøter eller fengsel inntil
ett år. Straffeloven 1902 rammer også den som søker å hindre en offentlig
tjenestemann i å utføre en lovlig tjenestehandling, eller forulemper
ham under utføringen av tjenesten ved skjellsord eller annen "fornærmelig Adfærd".
Straffen er bøter eller fengsel inntil seks måneder.
Departementet er kommet til at det er ønskelig å gi spesielt
utsatte grupper et særskilt vern mot vold, trusler, forulemping
og hindring av yrkesutøving. Etter departementets syn må det ved
utvelgelsen av hvilke grupper som skal vernes, legges avgjørende vekt
på om yrkesgruppen utfører viktige samfunnsoppgaver som medfører
en bred kontaktflate mot en ubestemt krets av personer. Slike grupper
kan vanskelig verge seg mot at det vil kunne oppstå ubehagelige
situasjoner under utføringen av arbeidsoppgavene, samtidig som samfunnet
har en klar interesse i å sørge for at det gripes inn mot hindringer
av disse. Departementet går videre inn for å verne personell som
forestår persontransport. Også personer med ansvar for opplæring
kan ha behov for et særskilt vern. Behovet er størst for dem som
har ansvaret for å gi elevene obligatorisk skolegang, dvs. grunnskolen
og den videregående skole.
Departementet går inn for at det også for fremtiden skal være
tilstrekkelig at gjerningspersonen "søker å" påvirke yrkesutøvelsen
til den som rammes av truslene. Dette innebærer at forbrytelsen
er fullbyrdet i det forsøksstadiet er passert. Strafferammen foreslås
satt til bot eller fengsel inntil to år.
Straffeloven § 390 a rammer den som ved skremmende eller plagsom
opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred.
Å "krenke en annens fred" vil si å ramme sinnets integritet. Bestemmelsen
rammer med andre ord kun psykiske integritetskrenkelser. Straffen
er bot eller fengsel i inntil to år.
Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre § 390 a første
ledd. Strafferammen foreslås lagt i det lavere sjiktet, hvilket
vil si bot eller fengsel inntil ett år.
Departementet går også inn for å videreføre § 390 a første ledd
i straffeloven 2005. Departementet kan ikke se at det er behov for
å gjøre noen realitetsendringer i bestemmelsen. Hvilken strafferamme straffebestemmelsen
bør ha, ble vurdert av lovgiverne så sent som i 2003. Departementet
finner derfor ikke grunn til å foreslå noen endringer på dette punkt.
Straffeloven 1902 bestemmer at straff kommer til anvendelse på
sanne ærekrenkende beskyldninger som fremsettes uten aktverdig grunn,
dersom beskyldningene er utilbørlig på grunn av formen, måten de
er fremsatt på eller av andre grunner. Straffeloven 1902 setter
videre straff for den som krenker privatlivets fred "ved å gi offentlig
meddelelse om personlige eller huslige forhold".
Straffelovkommisjonen foreslår å innta en straffebestemmelse
mot offentliggjøring av private forhold. Kommisjonen foreslår at
meddelelsen må skje offentlig, og ser ikke grunn til å straffe sanne
ærekrenkende opplysninger i privat sammenheng. Det er foreslått
at overtredelser skal kunne straffes med bot.
Departementet mener at gode grunner taler for å kunne straffe
krenkelser av privatlivets fred gjennom offentlige meddelelser om
private forhold, når dette gjøres uten aktverdig grunn. Etter departementets
syn taler gode grunner for å heve strafferammen. Det er her grunn
til å fremheve at et vern om borgernes private sfære, foruten å
være en verneverdig interesse i seg selv, også er en forutsetning
for opprettholdelsen av en fungerende offentlig debatt. På denne
bakgrunn går departementet inn for å heve strafferammen til fengsel
inntil ett år.
Straffeloven 1902 inneholder en rekke straffebud som rammer den
som ulovlig trenger seg inn eller oppholder seg på steder underlagt
en annens eiendomsrett.
Straffelovkommisjonen går inn for å samle straffebudene mot ulovlig
inntrenging eller opphold i én bestemmelse. Strafferammen foreslås
lagt i det lavere sjiktet, hvilket vil si bot eller fengsel inntil
1 år.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
om å samle straffebudene mot uberettiget adgang eller opphold i
ett straffebud. En slik lovendring vil forenkle regelverket, og
gjøre det mer oversiktlig. Det foreslås at ethvert sted som er underlagt
noens eiendomsrett bør nyte et strafferettslig vern. Det bør således
være uten betydning om stedet er i offentlig eller privat eie, eller
hva det benyttes til. Det bør imidlertid kreves at det er av en
viss størrelse.
Ved vurderingen av hvilke handlinger som bør være straffbare,
og hvilken strafferamme som bør oppstilles, finner departementet
grunn til å skille avhengig av om stedet er fritt tilgjengelig eller
ikke. For steder som ikke er fritt tilgjengelige, foreslår departementet
at den straffbare atferden kan bestå i uberettiget å skaffe seg
adgang, eller uberettiget forbli på et slikt sted. Departementet
foreslår en strafferamme på fengsel inntil to år.
For områder som er fritt tilgjengelige, typisk skog og annen
utmark, foreslår departementet i utgangspunktet å videreføre den
løsning som følger av straffeloven 1902. Foruten at rimelighetshensyn
tilsier at straffansvaret ikke strekkes videre, vil gjerningspersonen
ofte være ukjent med at han befinner seg på et sted hvor han ikke
har lov til å oppholde seg. Departementet foreslår derfor at man
for å straffe noen fordi de har oppholdt seg på et fritt tilgjengelig område,
bør kreve at de har nektet å etterkomme et påbud om å fjerne seg.
Departementet går inn for å videreføre dagens strafferamme, hvoretter
en overtredelse av lovforslaget bare straffes med bot.
Straffeloven 1902 kapittel 43 oppstiller en rekke forpliktelser
i forbindelse med utgivelsen av et trykt skrift (og i visse tilfeller
også for den som har ansvaret for kringkastingssendinger). Dels
oppstilles det et ansvar for innholdet i skriftet, dersom dette
er i strid med andre straffebud, dels forpliktelser av annen art, for
eksempel til å publisere imøtegåelser av påstander som skriftet
har formidlet. Uttrykket "redaktøransvar" har til dels (og upresist)
blitt benyttet som samlebetegnelse på samtlige forpliktelser i kapittel
43.
Departementet anser det mest hensiktsmessig å skille mellom det
ansvaret hvor redaktøren primært straffes fordi et annet straffebud
er overtrådt, og de øvrige bestemmelsene i kapittel 43 som pålegger ham
forpliktelser direkte. Departementet foreslår derfor å skille mellom
redaktørens ansvar for innholdet i et trykt skrift eller en kringkastingssending,
og de øvrige forpliktelsene som påhviler den som utgir et trykt
skrift.
Straffeloven 1902 oppstiller et ansvar for redaktøren av et blad
eller tidsskrift, dersom dette lar trykke noe som ville ha pådratt
redaktøren straffansvar etter noen annen lovbestemmelse dersom han
hadde kjent til innholdet. Bestemmelsen oppstiller i utgangspunktet
et objektivt ansvar for enhver type straffbar ytring som skriftet
eller sendingen inneholder, for eksempel ærekrenkende, blasfemiske
eller hatefulle utsagn.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre dette ansvaret i
medienøytral form. Strafferammen bør legges i det lavere sjiktet,
hvilket vil si bøter eller fengsel inntil ett år.
Departementet slutter seg i hovedsak til Straffelovkommisjonens
forslag på dette punkt.
Straffelovkommisjonen har foreslått å gjøre straffebudet medienøytralt.
Dette vil medføre en vesentlig utvidelse av straffebudets anvendelsesområde,
særlig ettersom publikasjoner på internett dermed vil bli omfattet
av bestemmelsen. Også privatpersoner med en personlig hjemmeside
der andre enn dem selv får lov til å legge ut informasjon, for eksempel som
ledd i deltakelse i idrettslag eller foreninger, vil kunne bli straffansvarlige.
Etter departementets syn bør en slik lovendring foranlediges av
en bredere vurdering enn hva det er mulig å gjennomføre i forbindelse
med revisjonen av straffeloven. Departementet går derfor ikke inn
for å gjøre redaktøransvaret medienøytralt nå.
Foruten bestemmelsene om redaktørens ansvar for innholdet i et
trykt skrift, oppstiller straffeloven 1902 også en rekke andre straffsanksjonerte
plikter for utgiveren av slike skrifter. Straffelovkommisjonen har
foreslått å oppheve samtlige bestemmelser. Dette ble dels begrunnet
ved at de fleste bestemmelsene var lite brukt, dels med at de hørte
bedre hjemme i presseetikken.
Departementet har derimot kommet til at flere av straffebudene
i straffeloven 1902 kapittel 43 bør videreføres, men vil foreslå
innholdsmessige endringer i enkelte av bestemmelsene. Departementet
foreslår også at flere bestemmelser ikke videreføres.
Departementet foreslår bl.a. å videreføre plikten etter straffeloven
1902 om å oppgi navn eller foretaksnavn og trykkested. Plikten
påhviler normalt trykkeren. Etter departementets syn er straffebudet
et naturlig supplement til den tilsvarende plikten i åndsverksloven.
Overtredelse av denne bestemmelsen kan straffes med bøter, og bot
synes å være en tilstrekkelig reaksjon.
En ærekrenkelse er en ytring eller en handling som rammer noens
æresfølelse eller omdømme. Etter gjeldende rett kan den rettslige
forfølgningen av en ærekrenkelse følge tre spor. Den ærekrenkede
kan søke å få ærekrenkeren straffet, han kan kreve utsagnet mortifisert,
og/eller han kan kreve erstatning og/eller oppreisning. Det er nære
sammenhenger mellom de tre sanksjonene. Å sanksjonere ærekrenkelser beskytter
personvernet på bekostning av ytringsfriheten.
Utviklingen internasjonalt har medført en rekke endringer i praktiseringen
av ærekrenkelsesreglene etter norsk rett. Mens vurderingen tidligere
knyttet seg tett opp til bestemmelsene i straffeloven og skadeserstatningsloven,
er det, som Høyesterett har lagt til grunn, EMK og EMDs forståelse
og praktisering av denne konvensjonen som i dag er den primære rettskilde
når det skal tas stilling til om en beskyldning er straffbar og/eller
utløser et sivilrettslig ansvar. Vurderingen etter EMK bygger dels
på andre kriterier enn dem man gjenfinner i de nasjonale bestemmelsene,
og dels på en annen vektlegging av de momentene som hittil har vært
lagt til grunn som relevante i norsk rettspraksis.
Departementets høringsbrev fra mai 2008 hadde som utgangspunkt
at straffansvaret for ærekrenkelser burde videreføres i straffeloven
2005, men snevres inn i tråd med forslagene fra Straffelovkommisjonen og
Ytringsfrihetskommisjonen, slik at bare de mest kvalifisert krenkende
ytringene skulle kunne utløse straff.
Under høringen har flere høringsinstanser, blant dem riksadvokaten
og Advokatforeningen, tatt til orde for en enda mer dyptgripende
reform, slik at straffansvaret for ærekrenkelser helt avskaffes.
Departementet mener saken er tilstrekkelig opplyst til at dette
grunnleggende spørsmålet kan avklares i proposisjonen. De sentrale
avveiningene mellom ytringsfrihet, personvern og andre grunnleggende hensyn
på dette området har blitt inngående vurdert i forskjellige sammenhenger
og av ulike utvalg. Det er dette samlede utredningsgrunnlaget som
ligger til grunn for departementets vurdering nå.
Straffeloven 1902 sin bestemmelse om ærekrenkelse synes i nyere
tid ikke å ha hatt noen selvstendig praktisk betydning ved siden
av vernet av omdømmet. Den siste høyesterettsavgjørelsen departementet er
kjent med hvor straffebudet ble anvendt alene, er fra 1957. Det
er tilnærmet enighet blant høringsinstansene om at bestemmelsen
er utdatert. I de bredere lag av befolkningen spiller i dag æren
en mindre rolle enn den gjorde da straffeloven 1902 ble til, og
det har betydning for vurderingen at bestemmelsen i praksis ikke
er i bruk. Ut fra skadefølgeprinsippet, som står sentralt i vurderingen
av hva slags atferd som bør belegges med straff, er det derfor vanskeligere
i dag å argumentere for at beskyttelsen av denne interessen bør
skje gjennom straffelovgivningen. Retten til å kreve erstatning
og oppreisning vil uansett være i behold også for slike krenkelser.
Departementet har vurdert om vernet kan videreføres og eventuelt
styrkes på annet vis enn ved å videreføre bestemmelsen i straffeloven
1902. Som utgangspunkt for denne vurderingen er det lagt til grunn
at straffverdigheten til slike ytringer først og fremst skyldes
at det nedsettende innhold spres vidt og til andre enn dem som rammes.
Det kan likevel ikke ses bort fra at det kan være straffverdig å
fremsette hatefulle ytringer i halvoffentlige sammenhenger, eller
i nærvær av andre. Departementet går derfor inn for en viss utvidelse
av anvendelsesområdet til § 185, slik at bestemmelsen også rammer
hatefulle ytringer som i andres nærvær settes frem overfor en person
som vernes av bestemmelsen.
Etter departementets syn taler gode grunner også for å erkjenne
at straff ikke lenger er en praktisk eller formålstjenlig sanksjon
mot de rene omdømmekrenkelser. En avkriminalisering fikk god støtte
blant høringsinstansene, og det til tross for at departementet selv
ikke antydet en slik løsning i høringsbrevet. Ikke å videreføre
et straffansvar for omdømmekrenkelser kan føre til at man i noen
fremtidige situasjoner ikke vil kunne strafforfølge enkelte forhold
som mange vil anse som straffverdige, men praksis i dag tilsier
at det vil dreie seg om så få tilfeller at de ikke kan begrunne en
videreføring av generelle bestemmelser om straff for omdømmekrenkelser.
På denne bakgrunn går departementet ikke inn for å videreføre det
strafferettslige vernet av omdømmet i straffeloven 2005.
Departementet går heller ikke inn for å videreføre vernet av
avdødes minne i straffeloven 1902, og slutter seg her til Straffelovkommisjonens
synspunkter. Etter departementets syn er det imidlertid ønskelig
at avdødes minne er vernet av reglene om erstatning og oppreisning,
hvilket etter gjeldende rett er uklart. Departementet foreslår derfor
å utforme skadeserstatningslovens bestemmelser slik at dette går
klart frem.
Endelig har det også vært delte meninger om mortifikasjonsordningen
bør videreføres. I høringsnotatet ble det foreslått å beholde bestemmelsene. Også
Straffelovrådet tok til orde for en videreføring, riktignok under
dissens. De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet
har derimot foreslått å oppheve mortifikasjonsreglene. Departementet
går derfor inn for ikke å videreføre mortifikasjonsinstituttet.
Komiteen viser til at etter gjeldende
rett kan den som unndrar en umyndig fra omsorgen til den barnet
bor fast med, straffes. Straffebudet verner ikke foreldre med delt
omsorg (der foreldrene bytter på å ha barnet boende fast hos seg),
og heller ikke beskytter den som har samværsrett.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til at straffansvaret
ikke utvides i disse sakene. I fastlåste saker er det en fare for at
straffesanksjonering vil ha negativ effekt på omsorgssituasjonen
og øke konfliktnivået mellom foreldrene til skade for barnet.
I tillegg til eksisterende virkemidler som tvangsbot
og muligheten for å få prøvd omsorgsspørsmålet på nytt for domstolen,
mener et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, at en i større grad
bør satse på virkemidler som kan bidra til å dempe konfliktnivået
og hjelpe foreldrene til å samarbeide til barnets beste. Dette
flertallet mener det bør vurderes å forsterke de sivilrettslige
sanksjonene på feltet, og viser til at Barne- og likestillingsdepartementet
vil komme tilbake til dette som ledd i oppfølgningen av NOU 2008:9
Med barnet i fokus.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
man bør kriminalisere også det å undra barn fra samvær. Dersom Regjeringens forslag
blir gjennomført, gir dette en urimelig forskjellsbehandling av
den samværsberettigede forelder sammenliknet med den barnet bor
fast med.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser at det kan være konfliktskapende med en straffetrussel
for unndragelse fra omsorg. Etter disse medlemmers oppfatning
kan imidlertid straff like ofte virke konfliktdempende, da det gir
partene større motivasjon til å bli enige og holde seg til fastsatte
ordninger.
Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag
til straffeloven § 261 forskjellsbehandler foreldre, basert på hvem
av foreldrene barnet bor fast hos. Disse medlemmer fremhever
at strid mellom foreldre ofte vil kunne ha svært negativ påvirkning
på barna som rammes. At én av partene i en konflikt om omsorgsretten
til felles barn kan straffesanksjoneres, mens det ikke er tilsvarende
mulighet for den annen part, vil i mange tilfeller kunne oppleves som
svært urimelig. Disse medlemmer erkjenner at en straffetrussel
fra den annen part kan benyttes som pressmiddel i en konfliktsituasjon.
Det faktum at kun én av foreldrene kan straffesanksjoneres innebærer
etter disse medlemmers oppfatning en urimelig forskjellesbehandling
av foreldrene.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"§ 261 første ledd skal lyde:
Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en umyndig eller
holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller
rettsavgjørelse skal ha den umyndige boende hos seg hele eller deler
av tiden, eller har samværsrett, straffes med bot eller fengsel
inntil 2 år. På samme måte straffes den som urettmessig unndrar
den umyndige fra noen som har fått omsorgen for vedkommende etter
vedtak om omsorgsovertakelse."
Komiteen slutter seg til at de aller
groveste tilfellene, som der en av foreldrene urettmessig tar barna
med til utlandet ("barnebortføring"), skal kunne straffes med fengsel
i inntil 6 år, mot 3 år i dag.
Komiteen viser imidlertid til at de begrunnelsene
som er gitt i proposisjonen for å avgrense straffebudet mot samværsforeldre,
i stor grad relaterer seg til omsorgsunndragelser som skjer internt
i Norge. Ved internasjonale barnebortføringssaker vil ikke disse
hensynene ha like stor gjennomslagskraft.
Komiteen viser til at en bortføring til utlandet i
mange tilfeller vil være like drastisk for barnet, uavhengig av
om det er bostedsforelderen eller samværsforelderen som står for
bortføringen. Barnet vil uansett i slike tilfeller bli tatt bort
fra sitt faste miljø med venner og barnehage eller skole. Videre
vil sivilrettslige sanksjoner i Norge ha liten eller ingen praktisk betydning
når barnet holdes unndratt i utlandet.
Komiteen er enig med Regjeringen i at en omsorgsunndragelse
er særlig alvorlig når et barn blir ført bort til et annet land,
og spesielt i tilfeller hvor barnet tas til et land det ikke har
noen tilknytning til, med en annen kultur og et annet språk, og
uten å få ha kontakt med den andre forelderen. Dette er begrunnelsen
for at Regjeringen foreslår en egen bestemmelse om grov omsorgsunndragelse.
Etter komiteens oppfatning kan dette hensynet også
tilsi et videre straffansvar i slike saker, slik at også flytting/utenlandsferd
uten samtykke fra forelder som har del i foreldreansvar blir straffbart.
Komiteen vil på denne bakgrunn be Regjeringen,
fram mot ikrafttredelsen av straffeloven 2005, vurdere en utvidelse
av straffansvaret i internasjonale barnebortføringssaker der barn
tas ut av landet i strid med barnelovens regler.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, er opptatt av at det iverksettes
målrettede tiltak både nasjonalt og internasjonalt for å bekjempe
barnebortføring. Flertallet er glad for at norske
myndigheter har satt i verk flere tiltak for å bedre informasjonen
og håndteringen av disse sakene. Flertallet vil særlig
trekke fram etableringen av nettportalen www.barnebortføring.no
til hjelp for foreldre som frykter eller opplever barnebortføring,
i tillegg til tiltak som er iverksatt for å bedre kompetansen blant
dommere, politi og påtalemyndighet og advokater.
Flertallet er av den oppfatning at det må sees på
økonomiske tiltak som gjør det mindre attraktivt å bortføre barn. Flertallet mener
at stans i offentlige ytelser og økonomiske overføringer kan ha
en slik preventiv virkning. Flertallet viser til
at Regjeringen arbeider med et høringsnotat hvor det vurderes å innføre
en ordning som gir adgang til stans av offentlige ytelser og økonomiske
overføringer, herunder barnebidrag, ved barnebortføring. Flertallet mener
det er naturlig å avvente høringsinstansenes syn på et slikt forslag
før det tas endelig beslutning om og på hvilken måte endringer bør
gjennomføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener norske myndigheters innsats mot barnebortføring
fra landet er slett. De foreldre som sitter igjen i Norge etter
at bortføreren har tatt med seg barna, opplever i svært liten grad
at myndighetene bistår i kampen for å få barna tilbake. Også for
barna selv er det en stor påkjenning å bli revet opp fra sitt daglige
miljø og flyttet til et nytt land hvor de ofte må leve mer eller
mindre i skjul.
Disse medlemmer viser til at Nav i Norge i tillegg
driver en praksis i forhold til innkreving av barnebidrag som gjør
at staten reelt sett pålegger gjenværende forelder å sponse bortføreren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets forslag i Dokument nr. 8:38 (2008–2009)
om endring av norske myndigheters håndtering av saker om bortføring, og
ber Regjeringen iverksette tiltak på dette området umiddelbart.
Disse medlemmer mener Lugano-konvensjonen ikke
ivaretar foreldre som har opplevd bortføring til andre land tilstrekkelig.
Regjeringen hadde mulighet til en reforhandling for få år siden,
men brukte ikke anledningen til å rette opp de skjevheter konvensjonen
gir.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til reforhandling av
Lugano-konvensjonen."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, registrerer at Regjeringen
nå legger frem sak om endringer i forpliktelsene etter konvensjonen. Flertallet ser
frem til å behandle saken og således få endret det internasjonale
regimet som regulerer rettslig behandling av barnebortføringer.
Komiteen viser til barnelovens kapittel
5 og 6 som gir regler om foreldreansvar, fast bosted og samvær og
angir hva som gjelder når dette ikke er fastsatt ved avtale eller
rettslig avgjørelse. Ifølge utkastet til ny straffelov § 261 er
den som er bostedsforelder i henhold til avtale eller rettsavgjørelse,
vernet av straffebudet. Selv om ikke meningen ser ut til å ha vært
å endre rettstilstanden på dette punktet, kan det fremstå av selve
ordlyden at den som er bostedsforelder kun i henhold til lov, ikke
vil være beskyttet av bestemmelsen. Komiteen vil
derfor presisere dette ved å ta inn ordet "lov" i bestemmelsen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:
"§ 261 første ledd skal lyde:
Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en umyndig eller
holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller
rettsavgjørelse skal ha den umyndige boende fast hos seg, straffes
med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som
urettmessig unndrar den umyndige fra noen som har fått omsorgen
etter vedtak om omsorgsovertakelse."
Komiteen er svært bekymret over en
utvikling der barn blir eksponert på Internett i forbindelse med omsorgskonflikter.
Usensurerte opplysninger fra barnevernssaker, videoer fra omsorgsovertakelser
og intervjuer med barn om hvor de helst vil bo, ligger på Internett
og er i seg selv overgrep mot barna som verken kjenner konsekvensen
av det eller har styring med hvem de eksponeres for. Tilsvarende
er grov sjikane og mobbing av barn og unge via Internett et økende
problem. Komiteen viser til at iretteføring av nettsjikane
i dag primært er en oppgave for politi- og påtalemyndighet. Komiteen vil
understreke at det er viktig at grove overtramp blir gjenstand for strafforfølgning
når det er barn og ungdom som rammes. Både forslaget til § 266 om
hensynsløs atferd og § 267 om krenkelse av privatlivets fred kan
være aktuelle straffebestemmelser her. I tillegg ber komiteen Regjeringen
å vurdere om Datatilsynets inngrepshjemler mot slik atferd bør styrkes,
slik at det utvikles mer slagkraftige alternativer til strafforfølgning,
herunder bedret mulighet til å fjerne opplysninger/videoer etc.
som er lagt ut.
Komiteen registrerer at straffelovens forbud mot
bigami ble foreslått opphevet av Straffelovkommisjonen. Kommisjonen
pekte på at straffebudet er lite brukt, at bigamisten som regel
også vil overtre straffebudene mot falsk forklaring, dokumentfalsk og
bedrageri og dermed pådra seg straffansvar likevel. Komiteen slutter
seg likevel til Regjeringens forslag om å videreføre straffansvaret
for bigami. Både hensynet til den annen ektefelle og samfunnsmessige
forhold tilsier dette. Ekteskap har en rekke rettsvirkninger, bl.a.
rett til deling av formuen, rett til underholdsbidrag, rett til
arv, rett til pensjon, rett til forsikringsytelser og rett til opphold
i landet. Den som narres til å inngå et ugyldig ekteskap, vil derfor, etter komiteens mening,
rammes hardt når ekteskap kjennes ugyldig.
Komiteen viser til at det i den forrige proposisjonen
om straffelovens spesielle del ble vedtatt å videreføre dagens forbud
mot å øve vold mot en offentlig tjenestemann, eller true eller forulempe
ham under yrkesutøvelsen. Samtidig ble gruppen som regnes som "offentlig
tjenestemann" snevret inn. Dette medførte at enkelte offentlig ansatte
yrkesutøvere mistet sitt særlige strafferettslige vern, for eksempel
helsepersonell, ansatte innen persontransport og utdanningspersonell. Komiteen viser
til at disse yrkesgruppene er særlig utsatt for trusler og vold,
samtidig som de utfører viktige arbeidsoppgaver som det er i samfunnets
interesse å beskytte. Komiteen slutter seg derfor
til Regjeringens forslag om å gi et eget straffebud som beskytter
disse gruppene mot trusler, forulemping og hindring av yrkesutøvelsen,
der det oppstilles en lavere terskel for straffansvar enn etter de
alminnelige bestemmelsene om trusler mv. Det strafferettslige vernet
vil gjelde enten man er offentlig eller privat ansatt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det ved utformingen
av bestemmelser som beskytter bestemte grupper, alltid vil knytte
seg utfordringer til å avgrense hvilke grupper som bør omfattes.
Lovforslaget § 265 innebærer at vernet i hovedsak beskytter yrkesgrupper
som har hatt dette vernet etter straffeloven 1902.
Flertallet viser til at § 155 i straffeloven 2005 innrømmer
vern også til de som sikrer arbeidsplassen til personer som utøver
offentlig myndighet, som vektere ved departementene, Stortinget,
domstolene og andre offentlige myndighetsorganer. Deres beskyttelse
anses som en forlengelse av den offentlige myndighetsutøvelsen.
Når det gjelder særskilt vern av private vektere som beskytter private
virksomheter, vises det til vurderingene som er gjort i Ot.prp.
nr. 49 (2008–2009) (Om lov om endringer i lov om vaktvirksomhet)
og i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) og betraktninger knyttet til disse
vekternes myndighet og status. Flertallet vil videre
vise til at deres strafferettslige beskyttelse også er ivaretatt
ved at det etter § 77 h i straffeloven 2005 er oppstilt som et straffskjerpende
moment ved straffutmålingen om lovbruddet har rammet personer som
er særlig utsatt for lovbrudd, og at vektere her er spesielt nevnt
som eksempel på dette i Ot.prp. nr. 8 (2007–2008).
Flertallet viser til at også andre grupper vil kunne
sies å være mer utsatt for vold og trusler enn andre, herunder bl.a.
journalister. Disse vil da være beskyttet av de alminnelige bestemmelsene
om trusler og vold, i tillegg til at § 77 h i straffeloven 2005 oppstiller
som et straffskjerpende moment ved straffutmålingen at lovbruddet
har rammet personer som er særlig utsatt for lovbrudd. Dette vil
da, etter omstendighetene, også kunne omfatte journalister.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enige i at man innfører en bestemmelse med ekstra vern for en del
utsatte yrkesgrupper. Disse medlemmer er videre enige
i at man differensierer vernet for dem som omfattes av begrepet
offentlig tjenestemann i straffeloven 2005 § 155 og de som faller
utenfor denne bestemmelsen. Etter disse medlemmers syn
bør man imidlertid forsterke vernet av tjenestemenn i § 155 ved
å innføre en regel om begrensning av hvor mye av utmålt straff som
kan ilegges betinget. Videre mener disse medlemmer at
det er riktig å markere straffbarheten i voldshandlinger mot offentlige
tjenestemenn ved å fastsette en minstestraff i bestemmelsen.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"§ 155 første ledd skal lyde:
Den som ved vold eller trusler påvirker en offentlig tjenestemann
til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, eller søker
å oppnå dette, straffes med bot eller fengsel fra 1 inntil 3 år.
Maksimalt halvparten av straffen kan gjøres betinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til innspillene fra NHO Service om vekternes
rettsstilling i Regjeringens forslag til ny straffelov. I proposisjonen
argumenteres det etter disse medlemmers oppfatning
godt for hvorfor noen yrkesgrupper bør ha et særlig vern mot trusler,
forulemping eller hindring av deres yrkesutøvelse. Disse
medlemmer mener at begrunnelsen som er gitt også passer
svært godt på vekternes situasjon. Vektere har jevnlig kontakt med publikum,
og opplever et økt omfang av trusler og vold i sin yrkesutøvelse.
Samtidig ivaretar de viktige samfunnsoppgaver, som vakthold på privat
og offentlig eiendom, på offentlige kontorer og skoler. Disse
medlemmer viser til det pågående arbeidet med å endre lov
om vaktselskaper, som kommer på overtid og etter langvarig press
fra opposisjonen. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til
Innst. S. nr. 152 (2006–2007) og en rekke forslag fremmet i tilknytning
til statsbudsjettet og revidert nasjonalbudsjett. Disse medlemmer er
tilfreds med at Stortinget omsider får et konkret lovforslag å forholde
seg til. Disse medlemmer anser det utvidede vernet
som foreslås for vekterne som et viktig og parallelt ledd i gjennomgangen
av regelverket som omhandler vaktselskapene. Økt beskyttelse i straffeloven
vil følges av økte krav til opplæring av vekterne, en utvidet grunnutdanning
og årlig vandelssjekk av vektere.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 265 nytt annet ledd litra d skal lyde:
§ 286 nytt annet ledd litra d skal lyde:
Komiteen viser til at det i dag er
straffbart å krenke en annens æresfølelse eller omdømme, og det kan
medføre erstatnings- og oppreisningsansvar. I tillegg kan beskyldninger
det ikke er ført bevis for, kjennes døde og maktesløse (mortifikasjon). Komiteen mener
at alle disse reglene gjør inngrep i ytringsfriheten, som er vernet
av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Norge er dømt
for brudd på konvensjonen ved fire anledninger, senest i 2007.
Komiteen viser til at Straffelovkommisjonen og
Ytringsfrihetskommisjonen foreslo å oppheve straff mot krenkelser
av æresfølelsen, men å videreføre straffansvar for krenkelser av
omdømmet og mortifikasjonsreglene.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag, og
går ikke inn for å videreføre straff eller mortifikasjon, men foreslår
å videreføre adgangen til å kreve erstatning og oppreisning. Komiteen viser
til at bruken av straff for å motvirke ærekrenkelser har vært meget
beskjeden i nyere tid. En avkriminalisering fikk også bred støtte
blant høringsinstansene, blant dem Advokatforeningen og Riksadvokaten. Komiteen viser
videre til at de fleste kvalifisert krenkende ytringer vil rammes
av andre straffebud. Sentralt er forbudet mot hatefulle ytringer,
forulemping av offentlig tjenestemann, offentliggjøring av forhold
som tilhører privatlivet, og fredskrenkelse ved hensynsløs atferd. Komiteen understreker også
at den som ærekrenkes heller ikke vil gjøres rettsløs, ettersom
adgangen til å kreve erstatning og oppreisning vil bli opprettholdt.
Komiteen har merket seg innspillene som Norsk
Redaktørforening har kommet med under Stortingets høring av saken.
I hovedsak mener komiteen at departementets forslag
er hensiktsmessig, ikke minst fordi det legger opp til en vurdering som
er sammenfallende med den som følger av EMK. I lys av synspunktene
til Redaktørforeningen går komiteen likevel inn for
å gi unntaket fra ansvarsregelen i første ledd en noe mer generell
form, slik at departementets forslag til annet og tredje ledd føyes
sammen til et annet ledd.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Skadeserstatningsloven § 3-6a annet ledd skal lyde:
En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd
dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som
begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges
vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag,
på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede
er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse,
om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt
frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de
momenter som kan gjøre ytringen berettiget."
Komiteen viser til at endringen blant annet får bedre
frem at oppregningen av momenter ikke er uttømmende. Fjerde ledd
i departementets forslag til § 3-6 a blir i så fall tredje ledd.
Komiteen er enig med Redaktørforeningen i at det
i proposisjonens merknader til § 267 må være feilaktig henvist til
§ 270, mens det rette formentlig skal være å understreke at § 267
om vern av privatlivets fred etter omstendighetene kan komme til
anvendelse på sanne ærekrenkelser. Komiteen slutter
seg også til forslaget om å endre § 270 slik at "forlegger" erstattes
med "utgiver", og at kravet om å oppgi "eget navn" sløyfes som overflødig.
For øvrig foranlediger ikke Redaktørforeningens innspill endringer
i departementets lovforslag. Komiteen fremmer følgende
forslag:
"§ 270 første og annet ledd skal lyde:
Den som står for trykkingen av et skrift, og som unnlater å oppgi
foretaksnavn og trykkested, straffes med bot. På samme måte straffes
en trykker som gir uriktig informasjon som nevnt i første punktum. Straff
kommer ikke til anvendelse ved trykking av stemmesedler, prisangivelser,
formularer og lignende.
Er det i et blad eller tidsskrift ikke angitt hvem som er redaktør,
straffes redaktøren og forleggeren med bot. På samme måte straffes
redaktøren og forleggeren dersom feil person er oppgitt å være redaktør.
Den som har samtykket i uriktig å oppgis som redaktør, straffes
med bot."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker å styrke vernet for varslere. Etter gjeldende
rett står taushetsplikten svært sterkt i Norge. Dette er betenkelig
all den tid ansatte, først og fremst i offentlig sektor, ofte sitter
inne med viktig informasjon om kritikkverdige forhold som bør avdekkes. Disse
medlemmer mener derfor man bør innføre større vern for dem som
ønsker å offentliggjøre kritikkverdige forhold fra egen arbeidsplass,
slik at disse ikke trenger å frykte negative sanksjoner og i verste
fall oppsigelse, dersom de kommer ut med den viktige informasjonen. Disse
medlemmer mener således det er behov for bedre balanse mellom
reglene om taushetsplikt og reglene for vern av varslere.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til
svensk lovgivning hvor man har et såkalt "meddelarskydd" nedfelt
i Grunnloven. Ansatte kan, innen visse rammer, offentliggjøre nødvendig
informasjon selv om de er underlagt taushetsplikt. Etter disse
medlemmers oppfatning er forholdet mellom taushetsplikt
og varsling bedre regulert i Sverige, og disse medlemmer ønsker
at vi får en tilsvarende ordning i Norge.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå og vurdere den svenske
lovgivning knyttet til "meddelarskydd" med sikte på innføring av
tilsvarende lovregulering i Norge."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at arbeidsmiljøloven
§ 2-4 gir nærmere regler for varsling av kritikkverdige forhold i
virksomheten. Arbeidsmiljøloven § 2-5 gir et vern mot gjengjeldelse
ved varsling. Utover dette vil en eventuell strafferettslig vurdering
av varsling innebære spørsmål om det foreligger et rettsstridig
brudd på taushetsplikten. Det vil vanskelig tenkes å være tilfelle
dersom man for eksempel har varslet om svært alvorlige forhold fra
ledelsens side i et selskap, typisk grov korrupsjon. Flertallet er
av den oppfatning at den norske lovgivningen på området har en adekvat
balanse mellom reglene om taushetsplikt og reglene for vern av varslere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
redaktøransvaret må bli medienøytralt. Disse medlemmer vil
peke på at nettaviser o.l. nå for en stor del driver samme virksomhet
som papiraviser, men nettredaktørene er ikke underlagt det samme
ansvar. Dette er en tilfeldig forskjellsbehandling og er uheldig
da disse mediene i stor grad står i en konkurransesituasjon. Disse medlemmer er
imidlertid opptatt av at det nye redaktøransvaret ikke skal omfatte
hjemmesider tilhørende idrettslag og andre som ikke driver medievirksomhet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"§ 269 første ledd skal lyde:
Den som treffer avgjørelse om innholdet i trykt skrift, en kringkastingssending,
en nettavis eller tilknyttede nettbaserte debattfora, er strafferettslig
ansvarlig dersom det der offentliggjøres noe som ville ha pådratt
redaktøren ansvar etter noen annen lovbestemmelse om han hadde kjent
til innholdet."
Komiteens medlemmer fra Høyre er enig
med Regjeringen at redaktøransvaret på det nåværende tidspunkt ikke
utvides til å omfatte publikasjoner på Internett. Disse medlemmer etterlyser imidlertid
en bredere vurdering fra Regjeringen av hvilke konsekvenser medienøytralitet
i straffebudet ville ha medført.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til proposisjonen der
det fremkommer at spørsmålet om for eksempel nettavisers ansvar for
brukergenerert innhold, som for eksempel blogger og anonyme kommentarer
til redaksjonelle saker, er gjenstand for drøfting presseorganene
imellom, og at slike diskusjoner på sikt kan danne grunnlaget for presseetiske
retningslinjer. Flertallet er enige med Regjeringen
i at det er grunn til å se an hvorvidt pressen selv klarer å løse
de vanskelige avveiningene som denne typen publikasjoner på Internett
reiser, før det eventuelt foreslås straffebestemmelser som rammer
forholdet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Regjeringen i den offentlige debatt har vært svært opptatt
av å bekjempe hatkriminalitet. Disse medlemmer viser
til at hatkriminalitet i internasjonal rettspraksis er et generelt
begrep, som tar utgangspunkt i at gjerningspersonen er motivert
av fordommer mot en persons antatte eller reelle identitet eller
gruppetilhørighet. Disse medlemmer viser til at det
ved behandlingen av Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) ble problematisert
at det fremlagte lovforslaget var for snevert til å definere de
ulike diskrimineringsgrunnlag i forhold til Stortingets behandling
av forslag om en mer generell og overordnet lovgivning hva angår
diskriminering uavhengig av grunnlag. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng igjen til at Menneskerettsalliansen har fremmet
forslag om at norsk lov i pakt med internasjonal rett beskytter
mot hatkriminalitet også på grunnlag av "annen status" og tillater
seg derfor igjen å fremme følgende forslag i håp om at regjeringspartiene
denne gang ikke stemmer dette ned:
"Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2009 om å fremlegge forslag
som sørger for at hatkriminalitet på grunnlag av "annen status"
gis det samme lovmessige vern som annen hatkriminalitet."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at § 77 i straffeloven
2005 ble omhandlet i Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) og behandlet av Stortinget
så sent som i februar 2008. Flertallet vil derfor
nøye seg med å vise til denne saken der flertallets merknader utførlig
omtaler de aktuelle problemstillingene.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
videre til at Dokument nr. 12:5 (2007–2008), grunnlovsforslag fra
Karin Andersen, Hallgeir H. Langeland, May Hansen, Lars Peder Brekk
og André N. Skjelstad, om innføring av en egen grunnlovsbestemmelse
om vern mot diskriminering på grunn av kjønn og diskriminering av
minoriteter, i sin essens sier akkurat det samme som Høyre nå igjen
foreslår:
"Alternativ 1:
Ingen maa udsættes for Diskriminering paa Grund af Kjøn, Hudfarve,
national eller etnisk Oprindelse, sproglig eller religiøs Tilhørighed,
Funktionshemning, sexuel Orientering, Kjønsidentitet, Alder eller
Status for øvrigt.
Alternativ 2:
Det paaligger Statens Myndigheder at sikre at ingen udsættes
for Diskriminering paa Grund af Kjøn, Hudfarve, national eller etnisk
Oprindelse, sproglig eller religiøs Tilhørighed, Funktionshemning,
sexuel Orientering, Kjønsidentitet, Alder eller Status for øvrigt."
Disse medlemmer antar på denne bakgrunn at det
foreligger et tverrpolitisk flertall for å få vedtatt en lovendring
om dette nå, fremfor å vente på en eventuell grunnlovsendring som
krever 2/3 flertall.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
ikke enig i de reduksjoner Regjeringen foreslår i strafferammer
for å tilpasse disse til straffenivået. Disse medlemmer mener
det faktum at strafferammene ikke benyttes fullt ut heller tyder
på at straffenivået er for lavt.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"§ 263 skal lyde:
Den som i ord eller handling truer med straffbar atferd under
slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig
frykt, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år."
"§ 251 første ledd skal lyde:
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som ved straffbar
handling eller annen urettmessig atferd eller ved å true med slik
atferd tvinger noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe."
"§ 254 skal lyde:
Den som ved innesperring, bortføring eller på annen måte rettsstridig
fratar noen frihet, straffes med bot eller fengsel inntil 6 år."
"§ 262 annet ledd første punktum skal lyde:
Den som inngår ekteskap med noen som er under 16 år, straffes
med fengsel inntil 6 år."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser at tigging er et problem i de største byene
her i landet. Dette er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet og Høyre
i 2006 foreslo at bortvisning av tiggere skulle kunne reguleres
i kommunale politivedtekter.
Disse medlemmer viser til forslaget og fremmer
på nytt følgende:
"Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige lovendringsforslag,
slik at man åpner for at kommunene i politivedtekter kan innføre
regler om bortvisning av personer som driver med aggressiv og sjenerende
tigging."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det under behandlingen
av den generelle delen av straffeloven 2005, Ot.prp. nr. 90 (2003–2004),
er lagt til grunn at skadefølgeprinsippet bør være utgangspunkt
og grunnvilkår for kriminalisering. Flertallet mener
tigging som utgangspunkt er et sosialt problem som må møtes med sosialpolitiske
virkemidler, men viser til at politiet med hjemmel i politiloven
kan og bør gripe inn overfor aggressiv tigging og at organisert
tigging vil kunne rammes av straffebestemmelsen mot menneskehandel.