Til Odelstinget
Regjeringen foreslår i proposisjonen at det skal være adgang
for eiere av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter til
å leie ut kraftverk og tilhørende anlegg. Slike avtaler kan inngås
for kortere perioder eller for perioder til og med 15 år.
Utleie av vannkraftproduksjon vil være underlagt de grunnleggende
prinsippene i EØS-avtalen.
Det er i dag adgang til å sette bort den fysiske driften av kraftproduksjon
til driftsoperatører. Denne muligheten foreslås videreført og lovfestet.
Det foreslås videre at offentlige eiere skal ha anledning til
å inngå avtaler om tidsubegrenset medeierskap til vannkraftproduksjon.
Det foreslås også i proposisjonen å innføre bestemmelser i vassdragsreguleringsloven
og vannressursloven, som skal gi vassdragsmyndighetene mulighet
til å kunne pålegge overtredelsesgebyr for brudd på bestemmelser
fastsatt i eller i medhold av loven.
Departementet viser i proposisjonen til at utformingen av en
utleiemodell må sees i sammenheng med endringene av industrikonsesjonsloven
som ble vedtatt av Stortinget i 2008, og som styrket prinsippet om
offentlig eierskap til vannkraften innenfor rammene av EØS-avtalen.
Det legges til grunn at EØS-retten vil legge føringer på den nærmere
utformingen av utleieordningen, og at ordningen må utformes slik at
så vel offentlige selskaper som private innenlandske og utenlandske
selskaper gis mulighet til å inngå leiekontrakter på like vilkår.
Utleieordningen skal utformes slik at den ikke formelt eller
reelt undergraver det bærende prinsippet om offentlig eierskap til
vannkraftressursene, som skal sikre at vannkraftressursene forvaltes
til beste for allmennheten. Det innebærer blant annet at eiers posisjon
i utleieperioden må sikres, og at leietaker bare kan operere innenfor
eiers konsesjon. Videre kan leiekontrakter bare inngås for tidsbegrensede
perioder.
Departementet mener utleieordningen som foreslås i proposisjonen
er fullt forenlig med EØS-avtalen. Det avgjørende etter konsolideringsmodellen
er å sikre og styrke det offentlige eierskapet til vannkraftressursene.
For at en utleieordning skal være konsistent med konsolideringsmodellen,
må eieren ha alt konsesjonsrettslig ansvar. Videre viser departementet
til at for at leieavtalen skal ha en reell tidsbegrensning kan det
ikke avtales opsjoner eller fortrinnsretter for nye leieperioder
ut over den maksimale leietiden. Det må være enhetlige regler for
alle utleiere og leietakere. Det vises til at det kan svekke konsolideringsmodellens
konsistens ved å tillate utleie i lengre perioder i spesielle tilfeller.
Det foreslås i proposisjonen å lovfeste dagens ordning med driftsoperatør,
som utfører arbeid uten ansvar for hva slags økonomiske resultater
kjøringen av kraftverket gir. Kraftverkseier kan i dag inngå avtale
om ytelse av nærmere angitte tjenester i tilknytning til drift og
vedlikehold av kraftanleggene for kraftverkseiers regning og risiko.
Maksimal lengde på slike avtaler bør være i samsvar med lengden
på avtaler for utleie av kraftverk og tilhørende anlegg.
Det vil være behov for å stille nærmere krav til hvilken organisasjon
og kompetanse eieren selv må inneha ved utleie. I tillegg vil det
kunne stilles krav til kompetanse for leietakere og driftsoperatører,
og eventuelt også om stedlig representasjon for disse. Ut fra tvingende
allmenne hensyn – som sikkerhet og beredskap – bør det være grunnlag
for å stille krav om blant annet driftsorganisasjon i landet. De
nærmere bestemmelser om dette skal fastsettes i forskrift. Utleie
av vannkraftproduksjon kan ikke skje før slike forskrifter har trådt
i kraft.
Det forutsettes at eier skal ha ansvar for blant annet konsesjonskraft,
konsesjonsavgifter og skatter, herunder grunnrente- og naturressurskatt
fra kraftverket. Det er opp til eier og leietaker å bestemme hvordan
leieavtaler skal utformes, herunder prismekanismer. Tilordningen
av kostnader knyttet til kraftproduksjon mellom eier og leietaker
skal løses etter gjeldende skatteregler.
Det foreslås at fremleie ikke tillates, fordi det kan svekke
eiers kontroll med leietaker og på den måten rokke ved innholdet
i det offentlige eierskapet.
Departementet viser til at det etter energiloven er krav om at
den som driver et elektrisk anlegg må inneha konsesjon. Det medfører
at leietakeren må søke om anleggskonsesjon for leieperioden. Leietakeren
må også søke om omsetningskonsesjon for den produserte elektrisiteten
etter energiloven.
Det foreslås i proposisjonen at ordningen med tidsubegrensede
medeierskapsavtaler til vannkraftproduksjon igjen bør tillates.
Slike tidsubegrensede avtaler for offentlige eiere, som eksempelvis
fylkeskommunene, vil i praksis være det samme som et eierskap.
Innehaveren av medeierskap blir belastet med de samme utgiftene
som om han hadde hatt en direkte eierandel. Til tross for at innehaveren
av medeierskap ikke får grunnbokshjemmel som deleier, kan medeierskapsretten
pantsettes.
Departementet viser til at det ikke åpnes for den tidligere ordningen
med erverv av langsiktige disposisjonsretter som er tidsbegrensede,
fordi slike avtaler ikke kan likestilles med et eierskap. Det fremgår direkte
i den foreslåtte lovteksten at offentlige eiere bare kan erverve
tidsubegrenset medeierskap til vannkraftproduksjon.
Medeierskapsordningen skal være i samsvar med konsolideringsmodellen
og EØS-rettens krav.
Departementet viser til at medeierskap til vannkraftproduksjon
ikke gir innehaveren rett til å drive kraftverket, men en rett til
å styre hvordan produksjonen tilknyttet medeierskapet skal utøves.
Ved utleie av medeierskap til vannkraftproduksjon vil det bare være
tale om økonomisk utleie.
Departementet viser til at offentlige eiere etter industrikonsesjonsloven
er statsforetak (SF), norske kommuner og fylkeskommuner. Etter gjeldende
regelverk regnes Finnmarkseiendommen som en privat eier.
Dersom det åpnes for å gi andre rettssubjekter samme status som
dagens offentlige eiere etter industrikonsesjonsloven, kan det undergrave
det offentlige eierskapet og konsolideringsmodellen. Finnmarkseiendommen
gis ikke status som offentlig eier etter industrikonsesjonsloven.
Det vises i proposisjonen til at Finnmarkseiendommen etter industrikonsesjonsloven
§ 4 kan leie ut sine vannfall som benyttes i eksisterende kraftproduksjon
i Finnmark. Utleie av vannfall under lovens konsesjonsgrense kan
skje uten hinder av industrikonsesjonslovens begrensninger. Finnmarkseiendommen
kan videre bygge ut sine egne fall selv om disse er over konsesjonsgrensen.
Finnmarkseiendommen kan som andre private eiere etter industrikonsesjonsloven
erverve inntil 1/3 i offentlige eide selskaper.
Det foreslås i proposisjonen å innføre bestemmelser i vassdragsreguleringsloven
og vannressursloven, som gir hjemmel til å kunne ilegge overtredelsesgebyr
ved brudd på loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven.
Bestemmelser om overtredelsesgebyr ble innført i energiloven
ved lov av 19. desember 2003. Hensynet til en enhetlig energi- og
vassdragslovgivning og et effektivt og nyansert sanksjonssystem
tilsier at vassdragsreguleringsloven og vannressursloven nå får
tilsvarende bestemmelser. Bedre sanksjonssystemer skal bidra til
at eksisterende bestemmelser i lov, forskrift og konsesjonsvilkår
etterleves av aktørene, og til at formålet med bestemmelsene dermed
nås.
Departementet legger til grunn at overtredelsesgebyr er å anse
som straff i henhold til den europeiske menneskerettighetskonvensjon,
som forbyr at alle forhold som allerede er straffet, straffes på
nytt. Konvensjonen har på den annen side ikke noe forbud mot å ilegge
to ulike sanksjoner – for eksempel overtredelsgebyr og bøter – for
samme forhold, dersom sanksjonene blir ilagt på samme tid. Et ilagt
overtredelsesgebyr vil imidlertid sperre for en etterfølgende straffereaksjon
for samme forhold. Tilsvarende vil det heller ikke være adgang til
å ilegge overtredelsesgebyr for et forhold som allerede er straffet.
Etter departementets vurdering omfattes ikke det foreslåtte overtredelsesgebyret
av forbudet i Grunnloven § 96 mot straff uten dom.
Departementet viser til at en beslutning om ileggelse av overtredelsesgebyr
vil være et enkeltvedtak som kan påklages til overordnet forvaltningsmyndighet.
Det vil på vanlig måte være anledning til sivilrettslig prøving
av saken for domstolene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ann-Kristin
Engstad, Asmund Kristoffersen, Marianne Marthinsen, Tore Nordtun,
Torny Pedersen og Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen, Tord Lien og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Peter Skovholt
Gitmark og Ivar Kristiansen, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga
Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Holten
Hjemdal, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, lederen Gunnar
Kvassheim, er positiv til at Regjeringen har fremmet en
proposisjon om utleie av vannkraftproduksjonen, slik det ble varslet
i Ot.prp. nr. 61 (2007–2008).
Komiteen vil understreke at formålet med utleieordninger
er å sikre en større fleksibilitet for drift og utnyttelse av eksisterende
vannkraftanlegg. Likeledes er målet om å sikre industrien en bredere
adgang til kraftproduksjon for industriell utvikling helt sentralt
i utleieordningen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det er en forutsetning at
utleieordningen ikke bryter med prinsippet om offentlig eierskap
knytta til vannkraftressursene.
Flertallet viser til lovendringen som ble vedtatt
i september 2008, jf. Ot.prp. nr. 61 (2007–2008) og Innst. O. nr.
115 (2007–2008), som sikret og styrket det brede offentlige eierskapet
til vannkraftressursene. Lovendringen begrenset samtidig private eieres
adgang til å erverve konsesjonspliktige vannfallsrettigheter direkte,
og heller ikke erverve mer enn 1/3 i vannfalleiende selskaper. Flertallet vil likevel
peke på at økt mangfold av aktører i bransjen kan være positivt
for kompetanse og innovasjon. Utleie bør derfor legge til rette
for industriell samordning og bedre drift av kraftverkene.
Flertallet vil understreke at utleie av kraftverk
er ett virkemiddel for industriell utvikling i Norge. Muligheten
for leie av norske kraftverk kan i fremtiden være ett av mange viktige
virkemiddel for å sikre og videreutvikle norsk industri og dets
betydning for sysselsetting og næringsutvikling i hele Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Innst. O. nr. 78 (2007–2008), jf. Ot.prp.
nr. 61 (2007–2008), der disse medlemmer gikk imot
Regjeringens forslag til endringer i industrikonsesjonsloven og
vassdragsreguleringsloven.
Disse medlemmer mener at en fremtidig konsesjons-
og vassdragsreguleringslovgivning og skattlegging når det gjelder
vannkraftressursene må sikre en effektiv offentlig kontroll med
anvendelsen av ressursene, og at grunnrenten fra utnyttelsen av vannkraften
tilfaller fellesskapet gjennom effektiv skattlegging. Disse
medlemmer mener at private og offentlige eiere av vannkraftressursene
må likebehandles.
Disse medlemmer går på denne bakgrunn primært
inn for en modell for en fremtidig konsesjonslovgivning m.m. for
vannkraftressursene basert på følgende:
Dagens tidsbegrensede konsesjoner
gjøres evigvarende.
Øvrige eksisterende konsesjonsvilkår (bl.a. i forhold til
anvendelse av kraften til industriformål) ligger fast.
Nye konsesjoner gis til private og offentlige utbyggere
på like vilkår.
Staten gis forkjøpsrett ved alle transaksjoner av eierandeler
i vannkraftproduksjon.
Skattesystemet skal sørge for at grunnrente fra vannkraftproduksjon
tilfaller fellesskapet.
Disse medlemmer mener at en slik modell er holdbar
i forhold til EØS-avtalen.
Disse medlemmer viser til at med stortingsflertallets
vedtak i Innst. O. nr. 78 (2007–2008), jf. Ot.prp. nr. 61 (2007–2008),
om innføring av den såkalte konsolideringsmodellen for eierskap
til vannkraftressursene, blir privat eierskap i produksjon av vannkraft
i prinsippet avviklet. Vannkraftverkene blir nasjonalisert gjennom
at dagens tidsbegrensede konsesjoner vil hjemfalle til staten ved
konsesjonsperiodens utløp, og vil ikke under noen omstendigheter bli
fornyet, med mindre minst 2/3 av eierandelen i kraftverkene før
konsesjonsperiodens utløp selges til en offentlig eier. Ordningen
med foregrepet hjemfall vil også bli avviklet.
Disse medlemmer viser til at de tidsbegrensede
konsesjoner industrien har vil utløpe senest i midten av dette århundre,
hvorav mange i perioden mellom 2020 og 2030. Da vil en mer enn 100
år gammel praksis, helt fra vi begynte å utnytte vassdragene til
kraftproduksjon her i landet, være over, og industrien vil ikke
lenger ha mulighet til kraftforsyning fra egen vannkraftproduksjon.
Det er i så måte dårlig industripolitikk å fjerne koblingen mellom
kraftproduksjon og industriproduksjon slik Regjeringen nå har gjort.
Disse medlemmer har merket seg at Elkem nylig
har lagt alle sine vannkraftverk i Norge ut for salg. Med den såkalte
konsolideringsmodellen for hjemfall av vannkraftverk har Regjeringen
og stortingsflertallet i realiteten avviklet det industrielle eierskapet
i vannkraftsektoren, slik at eierskapet i fremtiden kun vil være
en finansiell investering.
Disse medlemmer viser til at muligheten til å
eie egen kraft fortsatt er viktig for kraftintensiv industri i Norge.
For denne industrien utgjør energikostnadene en vesentlig del av
produksjonskostnadene. Eierskap til egne kraftverk gir kraftintensiv
industri en eksponering mot kraftmarkedet, og dermed redusert risiko
i forhold til økte kraftpriser i fremtiden. Disse medlemmer har
merket seg at industrien har uttalt at slik situasjonen er i energimarkedene,
er det svært utfordrende å skaffe konkurransedyktig kraft til forutsigbare
priser.
Disse medlemmer peker på at en god, langsiktig
utleieordning for vannkraftproduksjon delvis kunne ha oppveid dette,
og gitt industrien noe av den langsiktigheten de mister med innføringen
av konsolideringsmodellen.
Disse medlemmer peker på at dessverre har Regjeringen
i proposisjonen ikke utnyttet mulighetene til å etablere en god
utleieordning i forhold til industrien, som kunne ha kompensert
for noen av de negative sider vedtaket om konsolideringsmodellen medførte.
I stedet har Regjeringen foreslått en utleieordning som på ingen
måte er tilfredsstillende.
Disse medlemmer peker på at den foreslåtte modellen
ikke bare er utilfredsstillende i forhold til private, industrielle
eiere, men også i forhold til offentlige eiere. Etter vedtagelsen
av konsolideringsmodellen er regler om utleie av kraftverk nødvendige for
å sikre offentlige eiere fleksibilitet, og for å tilrettelegge for
videre utvikling av vannkraftsektoren i Norge.
Disse medlemmer viser til at Oslo kommune, som
etter staten er landets største offentlige eier av vannkraftproduksjon,
i sitt høringsbrev til departementets lovutkast pekte på at de regler
som var foreslått ikke medfører noen god løsning for en fremtidig
utleieordning, og at forslaget tvert imot vil medføre omfattende
og unødvendige begrensninger i handlefriheten til de offentligere
eierne av vannkraftproduksjon.
Disse medlemmer viser til at det tidligere hjemfallsregimet
åpnet for at private aktører kunne få inntil 60 års konsesjon. I
tillegg forelå muligheten for å leie ut vannfallsrettighetene for
inntil 60 år. For de offentlige eierne i vannkraftsektoren innebar
dette at de hadde en viss handlefrihet i forhold til å disponere over
sine vannkraftaktiva, herunder til å redusere sin eksponering av
risikohensyn, og til å realisere verdier for å prioritere andre
kommunale investeringer innen primære kommunale tjenester som utdanning,
omsorgstjenester og infrastruktur.
Disse medlemmer viser til at konsolideringsmodellen
som stortingsflertallet vedtok i Innst. O. nr. 78 (2007–2008), jf.
Ot.prp. nr. 61 (2007–2008), medfører at all vannkraftproduksjon
i Norge over tid skal bli eiet av "offentlige" eiere. Alternativet
ville vært å gi private aktører (norske og internasjonale) samme
mulighet til å eie som offentlige aktører. Konsolideringsmodellen
innebærer i utgangspunktet vesentlig redusert handlefrihet for dagens eiere.
Den kapital som er bundet i vannkraftsektoren ble vesentlig mindre
likvid enn tidligere av følgende grunner:
Den tidligere mulighet for utleie
("bruksrettskonsesjoner") ble eliminert.
Mulighetene for salg til Statkraft begrenses av konkurranseretten.
Statkraft er derfor ikke en aktuell avtaker av eventuell vannkraftproduksjon som
ønskes realisert – helt eller delvis.
Det finnes ikke andre statsforetak enn Statkraft som er
aktuelle kjøpere.
Private industrielle aktører vil neppe være interessert
i minoritetsandeler når mulighetene for fremtidig høyere eierandel/innflytelse
enn 1/3 effektivt er eliminert.
Man kan tenke seg at kommuner og fylkeskommuner (og selskaper
eiet av slike) er kjøpere av vannfallsaktiva, men her er det i utgangspunktet begrenset
med kapital/finansieringsevne.
Disse medlemmer peker på at når de private aktører
nå over tid skal selge sin kraftproduksjon, medfører dette betydelige
investeringer for de potensielle, offentlige kjøperne. Dette innebærer
at den risiko som knytter seg til eierskap av vannkraftproduksjon
er blitt sterkere knyttet sammen med de offentlige eiere. Usikkerhet
om varierende kraftpriser og tilknyttede skatter, nasjonale og internasjonale
rammevilkår mv., kan i praksis ikke lenger elimineres gjennom salg
eller utleie.
Disse medlemmer peker på at konsolideringsmodellen
innebærer en ambisjon om at kraftproduksjonskapasitet med en middelproduksjon
på nær 15 TWh (ca.12 pst. av all norsk produksjon) skal overføres
til offentlige eiere. Dette tilsvarer aktiva med en samlet verdi
som grovt kan anslås til mellom 50 og 60 mrd. kroner.
Disse medlemmer viser til at ettersom Statkraft
av konkurransemessige årsaker er avskåret fra å erverve ytterligere
kraftverk, vil disse kraftverkene i prinsippet måtte overtas av
landets kommuner og fylkeskommuner (og selskaper eiet med minst
2/3 av disse). En fullbyrdelse av målsettingen om offentlig eierskap
av Norges vannkraftressurser vil derfor medføre en "kommunalisering"
av de private interessene i vannkraftsektoren. Dette vil i så fall
forutsette et betydelig økonomisk løft fra kommunenes, og de kommunalt
eide kraftselskapers, side. Disse medlemmer kan imidlertid
vanskelig se at kommuner og fylkeskommuner har finansiell evne og
mulighet til å kunne gjennomføre et slikt løft.
Disse medlemmer mener at det kan stilles spørsmål
om det er fornuftig at kommunene skal investere ytterligere 50 mrd.
kroner i kraftsektoren. Slike investeringer kunne historisk forsvares
fordi strømforsyning var en offentlig oppgave. I dagens situasjon
er dette åpenbart ikke lenger tilfelle. I dag blir dette eventuelt
rene kommersielle investeringer. Slike investeringer vil følgelig
ligge klart utenfor kommunenes primæroppgaver. I denne sammenheng
viser disse medlemmer også til bestemmelsene i kommuneloven,
som begrenser kommunenes adgang til å garantere for – og gi lån
til – kommunalt eide selskaper som driver forretningsvirksomhet.
Disse medlemmer hadde etter at konsolideringsmodellen
ble vedtatt imøtesett nye regler som skulle tilrettelegge for utleie
av vannkraftproduksjon, og dermed gjenopprette kommunenes handlefrihet innenfor
konsolideringsprinsippets rammer.
Disse medlemmer hadde forventet at de nye utleiereglene
ville imøtekomme behovet for industriell og forretningsmessig fleksibilitet. Disse
medlemmer tror dessuten fortsatt at private aktører i vannkraftsektoren
vil bidra til forretningsmessig og kompetansemessig optimalisering.
På denne bakgrunn er disse medlemmer meget overrasket over
at de regler som nå er foreslått, innebærer så store begrensninger
i utleieadgangen at realiteten antagelig er at utleie blir forretningsmessig
uinteressant. At det i tillegg vil være betydelige EØS-rettslige
og skatterettslige usikkerheter knyttet til eventuelle avtaler om
utleie, vil gjøre utleie uaktuelt i praksis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til høringen
i energi- og miljøkomiteen 12. mai 2009, hvor representanten fra Norsk
Industri bekreftet at en leieperiode på 15 år ikke var interessant
for norsk industri i en industriell sammenheng, og at ordningen
med så kort leietid således var mest attraktivt for utenlandske
med rent finansielle formål.
Disse medlemmer mener at nye utleieregler må gi
EØS-rettslig og skatterettslig forutberegnelighet – og kan ikke
inneholde begrensninger som gjør utleie kommersielt uinteressant.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, ser positivt på at eierskap til
vannkraftressursene forankres i stor grad der vannressursene ligger.
Komiteen vil påpeke at utleier må, gjennom leieavtalen,
sikres nødvendig adgang til å foreta hensiktsmessige investeringer
i kraftanlegget under utleieperioden. Komiteen vil
understreke at dersom det foretas investeringer, må eier innhente
de nødvendige konsesjoner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil videre presisere at eier må
ha den styring som er nødvendig for å kunne oppfylle sine lov- og
konsesjonspålagte forpliktelser. Leietaker gis derfor kun adgang
til å disponere produksjonen innenfor eiers rettigheter og konsesjoner,
men skal drive kraftverket for egen regning og risiko. Eiers ansvar
overfor myndighetene vil blant annet omfatte manøvrering av vassdraget
og eventuelle tilhørende magasin, overholdelse av naturforvaltningsvilkår
og den tekniske tilstanden til kraftstasjonen og eventuelle reguleringsanlegg. Brudd
på offentligrettslige bestemmelser kan gi grunnlag for tvangsmulkt
eller andre sanksjoner mot eieren.
Flertallet understreker at eieren må sørge for ressurser,
ansatte, kompetanse og beredskap for å ivareta sitt ansvar. Dette
innebærer at eier må ha inngående kjennskap til vassdragsanleggets
tekniske stand og kompetanse til å gjennomføre nødvendige tiltak
i forbindelse med ulykker, skader og andre ekstraordinære situasjoner.
Flertallet vil videre understreke at det er en overordnet
målsetting at eieren skal ha det konsesjonsmessige ansvaret, og
eieren bør dermed også ha egen vassdragsfaglig kompetanse.
Flertallet påpeker i tillegg at leietaker eller driftsoperatør
må tilfredsstille alle krav som fremgår av øvrig lovgivning med
tilhørende forskrifter, som stiller krav om kompetanse eller kvalifikasjoner
for bygging eller drift av kraftverk og elektriske anlegg. Det gjelder
i hovedsak det regelverket som forvaltes av Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap (DSB) fastsatt med hjemmel i lov om tilsyn med elektriske
anlegg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at departementet i proposisjonen foreslår
at det skal være eier, og ikke som tidligere, leietaker, som skal
ha alt ansvar opp mot offentlige myndigheter. Samtidig må leietaker
eller driftsoperatør tilfredsstille alle krav som følger av annen
lovgivning med tilhørende forskrifter, som stiller krav om kompetanse
eller kvalifikasjoner for bygging eller drift av elektriske anlegg. Disse
medlemmer peker på at dette vil medføre at det helt eller
delvis bygges opp en dobbel driftsorganisasjon. Dette er ikke god
samfunnsøkonomi.
Disse medlemmer peker på at kompetanse er noe
man i dag kan skaffe når det er behov for det. Det gjelder både
den offentlige eier og nye leietakere. Teorier om at leietakers
kunnskaper blir unike, og at leietaker derfor blir umulig å erstatte,
er etter disse medlemmers mening neppe riktige. De
personer som har relevant kunnskap vil kunne engasjeres av eier/nye
leietakere – og hvis de har slik spesiell kompetanse knyttet til
det enkelte kraftverk, vil de jo nettopp være interessert i det.
Den kompetanse som det eventuelt pålegges eiere å ha gjennom å "dublere" leietakers
funksjoner, vil uansett vanskelig kunne få den ønskede kvalitet.
Det kan neppe forventes at de beste arbeiderne vil velge å bli sittende
fast i slike "bakposisjoner" som slike regler vil medføre.
Disse medlemmer mener at det i stedet eventuelt
bør satses på å utvikle standardavtale-/konsesjonsvilkår, som gir
eier rett til å overta alle historiske data, dokumentasjon, programvare
og personell, eventuelt også rett til å sette inn eget personell når
utløpet av leietiden nærmer seg, hvis det ikke oppnås avtaler med
leietakers personell om fortsatt knytning til kraftproduksjon.
Disse medlemmer peker på at enhver "merforpliktelse"
som pålegges utleiemodellen vil gjøre denne mindre attraktiv. Forpliktelsene
i form av konsesjonsvilkår mv. overfor staten, grunneiere, eierkommuner
mv. bør følgelig – så langt det overhodet er mulig – være de samme
for eier og leietaker samlet i leietilfellene, som for eier alene
hvis utleie ikke hadde vært gjennomført. Eieren kan imidlertid gjerne være
den primært ansvarlige, og det må kunne etableres krav om at eieren
til enhver tid enten må kunne dokumentere egen kompetanse eller
avtaler med andre som sikrer slik kompetanse (herunder etter at leietiden
er utløpt).
Disse medlemmer peker videre på at det vil være
helt avgjørende for at utleie skal blir et reelt alternativ, at
man etablerer tilknyttede skatteregler som gir skattenøytralitet
og forutberegnelighet. Uten slike regler vil utleie/leie av vannkraftproduksjon
ikke være kommersielt forsvarlig. Disse medlemmer mener
at dersom en utleieordning skal fungere, må det tilrettelegges for
dette gjennom å regulere de tilknyttede skattespørsmål uttrykkelig.
Det må etableres skattenøytralitet og forutberegnelighet.
Disse medlemmer peker på at særskatteregimene
grunnrente- og naturressursskatt reiser særlige problemer i forhold
til utleie av kraftverk. I tillegg knytter det seg særlige problemstillinger
til blant annet hvordan påkostninger og ekstraordinære utgifter til
vedlikehold skal håndteres i en utleiemodell. Disse medlemmer viser
til at problemstillingene gjør seg gjeldende både ved fastsettelse
av grunnrenteskatt og skatt på alminnelig inntekt. Forslaget i proposisjonen
til utleieregler angir at man "forutsetter" at alle særskatter skal
være kraftverkseiers ansvar – og at det er kraftverkseier som er
skattesubjekt for disse – herunder de skatter som er spotprisavhengige.
Disse medlemmer peker på at hvis en eier ønsker
å leie ut, vil det gjennomgående være for å avverge risiko knyttet
til svingninger i kraftpriser mv. Skal man redusere slik risiko,
kan man selvsagt ikke få det til hvis man bare blir kvitt svingningen
i inntekter – uten samtidig å bli kvitt de parallelt varierende
skatteutgifter.
Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at leietaker
må være skattemessig ansvarlig for anleggene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
Regjeringen har foreslått en utleieperiode på 15 år for ikke å komme
i konflikt med formålet om offentlig eierskap knyttet til vannkraftressursene. Flertallet slutter seg
på denne bakgrunn til Regjeringens foreslåtte utleieperiode.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det er vanskelig
å forstå at det er noen reelle interesser eller hensyn som tilsier
slike begrensninger i avtalefriheten, som er foreslått i proposisjonen.
Disse medlemmer peker på at verdien av vannkraftproduksjonen
reduseres for eierne når handlefriheten begrenses. Naturlig samarbeid
med private industrielle aktører hindres. Kommunene mister mulighet
for risikostyring og får redusert fleksibilitet til uttak av kapital.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at kommunen får tvangsmessig aleneansvar
for forretningsmessig, markedsbasert virksomhet, som mange kommuner ikke
har kompetanse til å følge opp på en forsvarlig måte. Disse
medlemmer peker på at alle offentlige hensyn bak konsolideringsmodellen
kan ivaretas gjennom lovregler, konsesjonsregler og krav til utleieavtalenes
innhold, uten å begrense leietiden eller å pålegge krav om "dobbel
organisasjon".
Disse medlemmer viser til at de tidligere regler
om bruksrettskonsesjon åpnet for "utleie" i inntil 60 år. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng peke på at ESA aldri ga
uttrykk for at bruksrettsbestemmelsen var problematisk i forhold til
EØS-reglene. Det foreligger etter disse medlemmers vurdering
egentlig ingen hensyn som tilsier at nye regler om utleie skal innskrenke
tidsperioden vesentlig i forhold til de tidligere regler om bruksrett.
Disse medlemmer peker på at eventuelle begrensninger
må vurderes ut fra at eventuelle avtaler skal inngås av kommuner
som jo nettopp har allmenne hensyn som sitt siktemål, og skal kontrolleres av
Olje- og energidepartementet, som kan stille vilkår for å gi konsesjon.
Nødvendigheten av lovfestede begrensninger må derfor kunne begrenses
til de tilfeller som åpenbart ligger utenfor det som kan anses som
forsvarlig forvaltning av vannkraftressursene ut fra allmenne interesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre peker på at enhver
begrensning i handlefriheten vil i prinsippet være verdireduserende
for eierne, og krever derfor en begrunnelse. En begrensning til
en maksimal leieperiode på 15 år vil etter disse medlemmers mening
gjøre utleieordningen så lite attraktiv at utleie må antas uaktuell
(blant annet fordi nødvendige investeringer, transaksjonskostnader
og driftsrisiko ikke kan fordeles over en tilstrekkelig lang periode). Disse
medlemmer peker på at en normal avskrivningstid for investeringer
i vannkraftproduksjon er rundt 40–50 år.
Disse medlemmer peker på at et av argumentene
for konsolideringsmodellens formål om å sikre offentlig eierskap,
var fordi dette skulle være et middel til å oppnå god forvaltning
av ressursen til fordel for allmennheten – ikke primært for at eieren selv
skal ha styringen over kraftverkene. Hvis lengre leieavtaler ivaretar
de allmenne interesser best, må det etter disse medlemmers mening
være avgjørende.
Disse medlemmer har merket seg at departementet
i proposisjonen argumenterer med at friheten for fremtidige politikere
i kommuner og fylkeskommuner til å endre beslutninger om utleie,
er et selvstendig hensyn som tilsier at maksimal leietid begrenses.
Dette argumentet er etter disse medlemmers mening
neppe viktig. For det første kan politikerne til enhver tid selge
kraftproduksjonen. Det medfører at fremtidige politikere uansett
er uten innflytelse i all fremtid. Å bruke slike argumenter i forhold
til varigheten av en mindre inngripende utleieavtale blir da ganske
underlig. Det er en generell realitet at politikere hele tiden treffer
beslutninger som gir bindinger for fremtiden; å selge noe, bygge
en vei, tillate en virksomhet osv. At dette argumentet plutselig
skal ha særlig vekt på dette spesielle området kan ikke være riktig.
Disse medlemmer har videre merket seg at departementet
i proposisjonen argumenter med at begrensningene i utleieperioden
er nødvendige, for å sikre at hensynene bak konsolideringsmodellen
ble fulgt opp, og for å "beskytte" konsolideringsmodellen mot "angrep"
fra ESA/EU. Disse medlemmer er uenig i dette, og
viser til at formålet med konsolideringsmodellen vil meget godt
kunne ivaretas selv om man tillater utleie for lengre perioder.
Disse medlemmer peker på at i sin dom 27. juni
2007, da den daværende hjemfallsordningen ble dømt til å være ulovlig,
stilte ikke EFTA-domstolen noe krav om hvilke beføyelser et eierskap
skal innebære for den offentlige eier, herunder hvilken adgang det
skal være til utleie.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at adgangen til å leie ut eiendom for
kortere eller lengre perioder er en grunnleggende bestanddel i enhver
eiendomsrett. Det er etter disse medlemmers mening
derfor vanskelig å se noe som helst grunnlag for at utleie i mer
enn 15 år vil gjøre "prinsippet om offentlig eierskap" inkonsistent,
slik at forbudet mot nyerverv av privat eiendomsrett ikke lenger
vil skjermes av art. 125, men vil være EØS-stridig.
Disse medlemmer viser til at de eksempler på inkonsistens
i regelverket som er nevnt i EFTA-domstolens dom (foregrepet hjemfall,
diskresjonær adgang til å godta mer enn 1/3 privat eierskap, adgang
til å gi nye konsesjoner til private mv.) ligger i et annet plan
enn leieavtaler, fordi de åpnet adgang til erverv og forlengelse
av privat eierskap i strid med den påberopte målsettingen om at
dette skulle være offentlig. I denne sammenheng er det etter disse medlemmers mening
viktig at domstolen ikke nevnte den daværende adgangen til utleie
for inntil 60 år (bruksrettskonsesjon) som et eksempel på inkonsistens.
Disse medlemmer kan på denne bakgrunn ikke se
at det er noen argumenter som taler for en slik begrensning på maksimal
utleieperiode som er foreslått i proposisjonen. Disse medlemmer mener primært
at det ikke bør være noen begrensning i avtalefriheten eierne av
kraftverk her bør ha til å inngå leieavtaler.
Disse medlemmer peker tvert imot på at de foreslåtte
begrensningene i seg selv kan synes å være EØS-rettslig problematiske.
Det kan reises spørsmål ved om så kort utleieperiode som 15 år vanskeliggjør tilgangen
til utleiemarkedet for utenlandske aktører, og således er i strid
med EØS-retten. Videre kan det reises spørsmål ved om, krav til
"dobbel driftsorganisasjon" av samme grunn kan rettferdiggjøres
EØS-rettslig.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 5 skal lyde:
Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter kan inngå
avtale med driftsoperatør om drift og vedlikehold av kraftverk og
tilhørende anlegg for den tidsperiode partene blir enige om.
Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter kan inngå
avtale om utleie av kraftverk og tilhørende anlegg til en leietaker
for den tidsperiode partene blir enige om. Fremleie er ikke tillatt.
Avtaler etter første og annet ledd må godkjennes av departementet.
Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter er ansvarlig
for all bortsetting i henhold til konsesjoner meddelt etter denne
lov, lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer (vassdragsreguleringsloven),
lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) eller
tidligere vassdragslovgivning."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti, og Venstre mener at ved fastsettelse
av en maksimal tidsperiode for utleie av kraftproduksjon, må denne
være betydelig lengre enn foreslått i proposisjonen. Disse
medlemmer har merket seg at Arbeiderpartiets landsmøte våren
2009 vedtok en maksimal utleieperiode som var dobbelt så lang som
den som var foreslått av Regjeringen, dvs. 30 år.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre foreslår derfor at maksimal leieperiode settes
til 30 år.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 5 skal lyde:
Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter kan inngå
avtale med driftsoperatør om drift og vedlikehold av kraftverk og
tilhørende anlegg for en periode inntil 30 år.
Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter kan inngå
avtale om utleie av kraftverk og tilhørende anlegg til en leietaker
for en periode inntil 30 år. Fremleie er ikke tillatt.
Avtaler etter første og annet ledd må godkjennes av departementet.
Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter er ansvarlig
for all bortsetting i henhold til konsesjoner meddelt etter denne
lov, lov 14. desember 1917 nr. 17 om vasdragsreguleringer (vassdragsreguleringsloven),
lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) eller
tidligere vassdragslovgivning.
Kongen gir nærmere forskrifter om vilkårene for å inngå avtaler
etter første og annet ledd, herunder om krav til eiers organisasjon
og kompetanse, krav om kompetanse og stedlig representasjon for
driftsoperatører og leietakere og om ikrafttredelse."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter subsidiært forslaget til § 5 fra Kristelig
Folkeparti og Venstre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre peker på at med Arbeiderpartiets
landsmøtevedtak vil det med dette være et reelt flertall i Stortinget
for en slik maksimal leieperiode.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser i tillegg til komiteens høring om lovforslaget
12. mai 2009, der Nordland fylkeskommune og Samarbeidende kraftfylke
uttrykte ønske om å åpne for å vurdere forlenget utleieperiode i
spesielle tilfeller. Nordland fylkeskommune viste her til deres
eierskap i Svartisen, som de ikke klarte å finansiere selv. Ved
å leie ut til annen aktør i 55 år, ville de imidlertid klare å skaffe
kapitalen, og overtar som rettmessig eier om 44 år (11 år er allerede
gått).
Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag
i proposisjonen gjør at man for alle vesentlige kraftverk fjerner
muligheten til lokal deltakelse fordi kapitalbehovet blir for stort
i forhold til det lokalpolitikerne klarer å fremskaffe. Disse
medlemmer mener derfor at det også bør være en mulighet
for at departementet kan gjøre særskilt unntak fra tidsbegrensningen
i annet ledd i forbindelse med samtykke til medeierskap etter § 4
tredje ledd.
Komiteen viser til Innst. O. nr. 78
(2007–2008), side 10, hvor flertallet i energi- og miljøkomiteen
ba Regjeringen foreta en bredere vurdering av "langsiktige disposisjonsretter"
i den varslede proposisjonen om utleie.
Komiteen er derfor tilfreds med at Regjeringen
har kommet til at ordningen med tidsbegrensede medeierskapsavtaler
til vannkraftproduksjon igjen bør tillates. Slike tidsbegrensede
avtaler for offentlige eiere – som eksempelvis fylkeskommunene –
vil i praksis være det samme som et eierskap. Innehaveren av medeierskap
blir belastet med de samme utgiftene som om han hadde hatt en direkte
eierandel. Til tross for at innehaveren av medeierskap ikke får grunnbokshjemmel
som deleier, kan medeierskapsretten pantsettes.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket seg at dersom det mot
formodning skulle vise seg at leieavtaler inntil 15 år medvirker
til at den grunnleggende eierreguleringen i vannkraftsektoren er
uforenlig med EØS-retten, må lovverket og inngåtte leieavtaler endres
eller straks opphøre. Alle leiekontrakter skal derfor ha en bestemmelse
om dette dersom leiereguleringen skulle bli kjent EØS-stridig. Flertallet har
merket seg at dette kravet vil følge av forskriften som vil bli
fastsatt i medhold av § 5 fjerde ledd.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
§ 5 skal lyde:
Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter kan inngå
avtale med driftsoperatør om drift og vedlikehold av kraftverk og
tilhørende anlegg for den tidsperiode partene blir enige om.
Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter kan inngå
avtale om utleie av kraftverk og tilhørende anlegg til en leietaker
for den tidsperiode partene blir enige om. Fremleie er ikke tillatt.
Avtaler etter første og annet ledd må godkjennes av departementet.
Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter er ansvarlig
for all bortsetting i henhold til konsesjoner meddelt etter denne
lov, lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer (vassdragsreguleringsloven),
lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) eller
tidligere vassdragslovgivning.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 2
§ 5 skal lyde:
Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter kan inngå
avtale med driftsoperatør om drift og vedlikehold av kraftverk og
tilhørende anlegg for en periode inntil 30 år.
Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter kan inngå
avtale om utleie av kraftverk og tilhørende anlegg til en leietaker
for en periode inntil 30 år. Fremleie er ikke tillatt.
Avtaler etter første og annet ledd må godkjennes av departementet.
Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter er ansvarlig
for all bortsetting i henhold til konsesjoner meddelt etter denne
lov, lov 14. desember 1917 nr. 17 om vasdragsreguleringer (vassdragsreguleringsloven),
lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) eller
tidligere vassdragslovgivning.
Kongen gir nærmere forskrifter om vilkårene for å inngå avtaler
etter første og annet ledd, herunder om krav til eiers organisasjon
og kompetanse, krav om kompetanse og stedlig representasjon for
driftsoperatører og leietakere og om ikrafttredelse.
Komiteen har for øvrig ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i industrikonsesjonsloven,
vassdragsreguleringsloven og i vannressursloven
(utleie av vannkraftproduksjon mv.)
I
I lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall,
bergverk og annen fast eiendom m.v. gjøres følgende endringer:
§ 4 tredje ledd første punktum skal
lyde:
Departementet kan gi samtykke til at eksisterende bruksretter,
tidsbegrensede langsiktige disposisjonsretter og leieforhold
som nevnt i første ledd overdras til foretak mv. som nevnt i § 2
første ledd i forbindelse med omorganisering eller liknende.
§ 4 tredje ledd nytt annet punktum skal lyde:
Departementet kan gi samtykke til at foretak mv. som
oppfyller vilkårene i § 2 første ledd, kan erverve tidsubegrenset
medeierskap til vannkraftproduksjon.
§ 5 skal lyde:
§ 5. Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter
kan inngå avtale med driftsoperatør om drift og vedlikehold av kraftverk
og tilhørende anlegg for en periode inntil 15 år.
Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter
kan inngå avtale om utleie av kraftverk og tilhørende anlegg til
en leietaker for en periode inntil 15 år. Fremleie er ikke tillatt.
Avtaler etter første og annet ledd må godkjennes av
departementet. Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter
er ansvarlig for all bortsetting i henhold til konsesjoner meddelt
etter denne lov, lov 14. desember 1917 nr. 17 om vasdragsreguleringer (vassdragsreguleringsloven),
lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven)
eller tidligere vassdragslovgivning.
Kongen gir nærmere forskrifter om vilkårene for å
inngå avtaler etter første og annet ledd, herunder om krav til eiers
organisasjon og kompetanse, krav om kompetanse og stedlig representasjon
for driftsoperatører og leietakere og om ikrafttredelse.
II
I lov 14. desember 1917 nr. 17 om vasdragsreguleringer
gjøres følgende endringer:
§ 12 post 17 skal lyde:
Det er adgang til i konsesjonen å oppstille ytterligere
betingelser, herunder pålegg om opprettelse av næringsfond, for
den enkelte kommune, når dette i det enkelte tilfelle finnes påkrevd
av allmenne hensyn eller til ivaretakelse av private interesser
som blir skadelidende. Fondet forfaller til betaling når konsesjonen
gis. For næringsfondet gjelder for øvrig bestemmelsene i § 11 post
2 annet ledd annet til siste punktum, post 3
og post 4 så langt de passer. Blir ytelser til slike fond fastsatt
som årlige innbetalinger skal det årlige beløp justeres på samme
måte som fastsatt for årlige erstatninger i § 16 post 5 sjuende
ledd.
§ 25 skal lyde:
§ 25. Departementet kan ilegge overtredelsesgebyr
til den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til
overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.
Betalingsfristen for ilagt gebyr er fire uker
fra vedtakstidspunktet. Ilagt gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.
Krav på gebyr innkreves av Statens innkrevingssentral. Innkrevingssentralen
kan inndrive kravet ved trekk i lønn og andre lignende ytelser etter reglene
i dekningsloven § 2-7. Innkrevingssentralen kan også inndrive kravet
ved å stifte utleggspant for kravet dersom panteretten kan gis rettsvern
ved registrering i et register eller ved underretning til tredjeperson,
jf. panteloven kapittel 5, og utleggsforretningen kan holdes på
Innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9
første ledd.
Dersom en overtredelse som kan medføre overtredelsesgebyr
etter første ledd er begått av noen som har handlet på vegne av
et foretak, kan overtredelsesgebyr ilegges foretaket. Dette gjelder
selv om overtredelsesgebyr ikke kan ilegges noen enkeltperson. Med
foretak menes her selskap, enkeltpersonforetak, stiftelse, forening
eller annen sammenslutning, bo eller offentlig virksomhet.
Ved avgjørelsen av om overtredelsesgebyr skal ilegges
og ved utmåling av sanksjonen skal det særlig legges vekt på;
a)overtredelsens
grovhet,
b)om overtreder ved retningslinjer,
instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne forebygget
overtredelsen,
c)om overtredelsen er begått
for å fremme overtreders interesser,
d)om overtreder har hatt eller
kunne oppnådd noen fordel ved overtredelsen,
e)om det foreligger gjentakelse,
f)overtreders økonomiske evne.
III
I lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann
gjøres følgende endringer:
Ny § 60a skal lyde:
§ 60a (Overtredelsesgebyr)
Vassdragsmyndighetene kan ilegge overtredelsesgebyr
til den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til
overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.
Det samme gjelder slik overtredelse av vilkår fastsatt i eller i
medhold av konsesjon etter tidligere lovgivning om vassdragene.
Betalingsfristen for ilagt gebyr er fire uker
fra vedtakstidspunktet. Ilagt gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.
Krav på gebyr innkreves av Statens innkrevingssentral. Innkrevingssentralen
kan inndrive kravet ved trekk i lønn og andre lignende ytelser etter reglene
i dekningsloven § 2-7. Innkrevingssentralen kan også inndrive kravet
ved å stifte utleggspant for kravet dersom panteretten kan gis rettsvern
ved registrering i et register eller ved underretning til tredjeperson,
jf. panteloven kapittel 5, og utleggsforretningen kan holdes på
Innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9
første ledd.
Dersom en overtredelse som kan medføre overtredelsesgebyr
etter første ledd er begått av noen som har handlet på vegne av
et foretak, kan overtredelsesgebyr ilegges foretaket. Dette gjelder
selv om overtredelsesgebyr ikke kan ilegges noen enkeltperson. Med
foretak menes her selskap, enkeltpersonforetak, stiftelse, forening
eller annen sammenslutning, bo eller offentlig virksomhet.
Ved avgjørelsen av om overtredelsesgebyr skal ilegges
og ved utmåling av sanksjonen skal det særlig legges vekt på:
a)overtredelsens
grovhet,
b)om overtreder ved retningslinjer,
instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne forebygget
overtredelsen,
c)om overtredelsen er begått
for å fremme overtreders interesser,
d)om overtreder har hatt eller
kunne oppnådd noen fordel ved overtredelsen,
e)om det foreligger gjentakelse,
f)overtreders økonomiske evne.
IV
Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 4. juni 2009
Gunnar Kvassheim |
Tore Nordtun |
leder |
ordfører |