Spørsmål i tilknytning til utenrikskomiteens behandling av St.meld. nr. 19 (1995-1996).

       Vedlagt sendes fire spørsmål fra komiteens medlem, Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti, i tilknytning til utenrikskomiteens behandling av ovennevnte sak. Spørsmålene bes besvart innen tirsdag 14. mai.

Vedlegg

       I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19 (1995-1996) ber jeg om å få svar på følgende spørsmål:

Brev fra statsråden for utviklingshjelp, datert 14. mai 1996.

       Det vises til brev fra utenrikskomiteens leder av 8. d.m. vedlagt spørsmål fra komiteens medlem Kjell Magne Bondevik i tilknytning til behandlingen av St.meld. nr. 19 (1995-1996).

1. Rammeavtaler om støtte til informasjonsvirksomhet

       De store bistandsorganisasjonenes informasjonsarbeid har vokst betydelig de siste ti årene. Informasjonsvirksomheten går lenger enn bare å markere egen organisasjon. Særlig de fem store bistandsorganisasjonene som det er vist til i meldingen vektlegger generelle nord-sør-emner i informasjonsarbeidet. Innholdet i denne delen av virksomheten faller i stor grad sammen med målsettingen for informasjonsstøtten til de 23 organisasjonene som har en slik rammeavtale.

       Som også Nord-Sør/Bistandskommisjonen fremhever, drives informasjonsarbeidet til de store organisasjonene i dag med liten offentlig støtte. En utvidelse av støtten gjennom rammeavtaler til de fem store organisasjonene vil både styrke og stimulere dette viktige informasjonsarbeidet.

       At meldingen tar til orde for å utvide rammeavtalene til også å omfatte de fem store organisasjonene, innebærer ikke at det utelukkes å inngå tilsvarende avtale med andre organisasjoner på et senere tidspunkt. Vurdert ut fra den kompetanse, kapasitet og profil som organisasjonene har i dag når det gjelder informasjonsarbeid, mener jeg imidlertid at utvidelsen i denne omgang bør begrenses til de fem nevnte organisasjonene. Eventuell utvidelse av ordningen med rammeavtaler i fremtiden vil måtte skje ut fra informasjonsfaglige vurderinger, og ikke ut fra vurderinger knyttet til organisasjonenes generelle bistandsengasjement.

2. Bistand til minst utviklede land / lavinntektsland

       Tabellen nedenfor viser hvor stor del av Norges tosidige bistand (inkl. multi-bi) som gikk til minst utviklede land (MUL) og lavinntektsland i henholdsvis 1994, 1992, 1990 og 1986. I beregningen er lagt til grunn status som MUL/lavinntektsland i 1994.

Tabell: Bistand til MUL og lavinntektsland

Kilde: NORADs statistikkdatabase

       Endringen mellom 1992 og 1994 må sees i sammenheng med engasjementet i det tidligere Jugoslavia og Midtøsten. Mens innsatsen i disse områdene i 1992 utgjorde 0,5 % av den bilaterale bistanden, var andelen i 1994 13,6 %.

       Nedgangen fra 1986 til 1992 har i hovedsak sammenheng med økt bistand til regionale og globale tiltak, dvs. tiltak som ikke brytes ned til landnivå i statistikken. Samlet økte disse fra 7,6 % av den bilaterale bistanden i 1986 til 17,3 % i 1992. Denne utviklingen er gjengitt i tabellen nedenfor.

Tabell: Bilateral bistand til regionale og globale tiltak. I tusen kroner og i prosent av bilateral bistand.

Kilde: NORADs statistikkdatabase

       I tillegg kan nevnes at Namibia, som ikke er lavinntekts- eller MUL-land, i løpet av perioden kom til som nytt samarbeidsland. Bistanden til Namibia var i 1992 på 77 mill. kroner.

3. Prioritering av land

       a) Kriteriene for vurdering av status som programland fremgår bl.a. av St.meld. nr. 51 (1991-1992):

       Disse kriteriene vil også gjelde ved prioritering av land i forhold til bruk av bistandsbudsjettet fremover, herunder når det gjelder bruk av regionalbevilgninger og inngåelse av avtaler om langsiktig samarbeid om kompetanse-, kapasitets- og institusjonsutvikling.

       I tillegg er det i St.meld. nr. 19 (1995-1996) understreket at prioritering av land og samarbeidets omfang i større grad enn tidligere skal bygge på oppnådde resultater i utviklingssamarbeidet. Meldingen understreker videre at det vil bli lagt vekt på effektivitet og reformer i den økonomiske politikk og innen offentlig forvaltning, og at samarbeidet må fungere som et supplement til landenes egne bestrebelser. Den peker også på at det vil være riktig å følge opp etablerte samarbeidsforhold og at det kreves bred kunnskap om de land en velger å samarbeide med. Dette tilsier en viss konsentrasjon av det langsiktige samarbeidet.

       Det er ikke mulig å rangere kriterier i forbindelse med landvalg i forhold til hverandre. Hvilken prioritet et enkelt land skal ha vil måtte bero på en totalvurdering, hvor alle de elementer som her er nevnt vil innvirke på konklusjonen. Gruppen prioriterte land er imidlertid i St.meld. nr. 19 foreslått begrenset til minst utviklede land og lavinntektsland. Dette understreker den vekt som legges på fattigdomskriteriet i forbindelse med den type prioriteringer det her er snakk om.

       b) Malawi tilhører gruppen av de minst utviklede land og ligger i en region som er prioritert for norsk bistand både i nåværende bistandspolitikk og i henhold til den politikk som fremmes i St.meld. nr.19. Landet mottok i 1995 35,9 millioner kroner i norsk bistand.

       Jeg vurderer den politiske og økonomiske utviklingen i Malawi som i hovedsak positiv, etter at det ble avholdt flerpartivalg i landet i mai 1994. Før dette var bistanden minimal på grunn av landets nære forhold til apartheidtidens Sør-Afrika samt et svært dårlig styresett under diktatoren H Banda. Den nye presidenten har både i tale og handling vist vilje til å forfølge påståtte tilfeller av korrupsjon og maktmisbruk. Det vil nok likevel ta noe tid før demokratiet slår skikkelig rot i Malawi, noe som må forstås mot en bakgrunn av tre tiårs diktatur. Når det gjelder økonomien, kan det være tegn som tyder på at en negativ tendens nå er i ferd med å snu. Det er imidlertid for tidlig å si om regjeringens aktive tiltak for å få til en snuoperasjon vil lykkes.

       Norge har så langt ikke erfaring fra direkte bilateralt samarbeid med Malawi, men følger utviklingen nøye. Når det ikke er foreslått å gi Malawi status som prioritert land, har dette sitt utspring i prinsippet om å konsentrere seg om et begrenset antall prioriterte land og at man ved utvalg av land bl.a. ønsker å vektlegge etablerte samarbeidsforhold og norsk kunnskap. Dersom den positive utviklingen fortsetter, vil Malawi fortsatt være svært interessant som mottaker av norske bistandsmidler.

4. Tosidig bistand fordelt på programland/landrammer

       Nedenfor gjengis en oversikt over den totale tosidige bistanden og finansiering over landrammene for land som har hatt status som særskilte samarbeidsland, hovedsamarbeidsland og programland. For Nicaragua og Zimbabwe er lagt til grunn den status de fikk som særskilte samarbeidsland fra 1988, på bakgrunn av drøftingen av formen på samarbeidet med disse landene i forbindelse med Stortingets behandling av St.meld. nr. 36 (1984-1985) og St.meld. nr. 34 (1986-1987), jf. Innst.S.nr.186 (1986-1987). Kenya mistet som kjent sin status som hovedsamarbeidsland etter bruddet i de diplomatiske forbindelsene med Norge i 1990. Namibia fikk status som særskilt samarbeidsland fra 1991. Tabellen angir bare tall for de år landene har hatt den spesielle status som her er nevnt.

Tabell: Bistand til Norges samarbeidsland/programland 1994, 1992, 1990 og 1986

I tusen kroner og i prosent av bilateral bistand

Kilde: Utenriksdepartementets fagproposisjoner (St.prp. nr. 1) for 1988, 1992, 1994 og 1996. NORADs statistikkdatabase

       Programlandenes reduserte andel henger i stor grad sammen med de forhold som er omtalt under pkt. 2 ovenfor. Samtidig har India og Pakistan de siste årene vært under utfasing som programland. Kenya falt som nevnt bort som programland etter 1990. Opptrapping av innsatsen i høyt prioriterte land som Eritrea, Etiopia, Uganda og Angola har også bidratt til at andelen til programlandene har sunket.