Innstillingen er disponert med utgangspunkt i St.meld. nr. 50 (1996-1997). Sammendrag av Dok.nr.8:46(1996-1997) er tatt inn under kap. 5 der stortingsmeldingas forslag om ensengsrom er behandlet.
1.1 Sammendrag
Det framholdes innledningsvis at Regjeringen i meldingen legger fram forslag til en 4-årig handlingsplan for utbygging av en helhetlig pleie- og omsorgskjede som ivaretar brukernes behov. Dette innebærer styrking av hjemmetjenestene, fortsatt satsing på omsorgsboliger, flere plasser med heldøgns pleie- og omsorg og utbygging av ensengsrom for alle som ønsker det. Det legges opp til sterkere statlig styring med vekt på finansielle og juridiske virkemidler.
Som bakgrunn for meldingen vises det til stortingsvedtak om sykehjemdekning fattet ved trontaledebatten og i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1997.
Det uttales at det er et hovedmål at eldre skal kunne bo i sine egne hjem så lenge som mulig. Som overordnede mål for utbyggingen av pleie- og omsorgstjenestene nevnes:
| - |
Gi trygghet for nødvendige pleie- og omsorgstjenester tilpasset den enkeltes behov |
| - |
styrke omfanget og kvaliteten på tjenestene |
| - |
utvikle mer helhetlige og fleksible tjenestetilbud |
| - |
gi likeverdige tilbud, uavhengig av bosted, inntekt og ressurser |
| - |
gi større rom for brukermedvirkning og personlige valgmuligheter i den daglige omsorgen. |
Det understrekes at kommunene også i framtiden skal ha ansvaret for utformingen og utbyggingen av pleie- og omsorgstjenestene.
2.1 Sammendrag
Det refereres ulike undersøkelser og analyser der behovet pleie- og omsorgstjenester har vært vurdert. Departementet konkluderer med at det er behov for plasser med heldøgns pleie og omsorg i egnet bolig svarende til ca 25 prosent av befolkningen som er 80 år og eldre, og legger dette til grunn for planperioden. Det understrekes at denne dekningsgraden bare kan oppfattes som et uttrykk for hva som er tilfredsstillende behovsdekning under forutsetning av godt utbygde hjemmetjenester, og at det reelle behovet i hver enkelt kommune vil kunne variere rundt dette gjennomsnittet. Behov for korttidsopphold samt at fortsatt reduksjon i liggetid på sykehus og økning i enpersonshushold vil kreve flere plasser med heldøgns pleie og omsorg, er da tatt med i vurderingen. Det vises til at samlet dekningsgrad for syke- og aldershjem samt andre boformer med heldøgns pleie var 24,9 prosent i 1995, dvs. omtrent som det anslåtte behovet.
Etter en gjennomgang av aktuell dokumentasjon og forskning om hjemmetjenester konkluderes det med at dagens dekningsgrad er for lav på dette området, og at hjemmetjenestene må styrkes ut over det som økningen i den eldre delen av befolkningen alene skulle tilsi.
Av faktorer som har betydning for utviklingen av behovet for pleie- og omsorgstjenester, drøftes ellers befolkningsutviklingen, utviklingen i eldres helsetilstand, utviklingen i familie- og husholdsstrukturen, familieomsorg og frivillige organisasjoners innsats og utviklingen når det gjelder tilrettelegging av nærmiljø og boliger og bruk av tekniske hjelpemidler.
2.2 Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Tveiten, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, viser til Statistisk sentralbyrås (SSB) befolkningsframskrivninger, som viser at antall personer 80 år og eldre mer enn fordobles, fra 176.000 i 1996 til ca 423.000 i 2050. Antall personer i denne gruppen når en foreløpig topp i 2007 med vel 40.000 flere enn i 1996. Med økende alder øker forekomsten av sjukdommer, bl.a. inntrer aldersdemens som oftest i høy alder. 20 prosent av alle over 80 år og 30 prosent av alle over 90 år utvikler aldersdemens.
En slik stor økning av eldre over 80 år tilsier at pleiebehovet vil øke drastisk i de nærmeste åra. Kapasiteten må spesielt økes for dem som trenger 24 timers pleie og omsorg. Meldingen henviser til Tor Inge Romøren sin Larvikundersøkelse, der 434 personer på 80 år og eldre ble fulgt fram til de døde. Litt over halvparten (56 prosent) fikk behov for omfattende, døgnkontinuerlig pleie, omsorg og periodevis medisinsk hjelp i en periode på 3-5 år før de døde. Ifølge SSB brukes 27 prosent av institusjonsplassene av personer under 80 år. Det fastslås i meldingen at det ikke er noen grunn til å tro at disse vil bli mindre pleietrengende enn de eldste eldre når de først er kommet i institusjon.
Komiteen mener at en bør ta hensyn til disse forhold ved vurdering av behovet for omfattende pleie og omsorg på heldøgns basis. Komiteen viser til at departementet legger opp til en dekningsgrad for plasser med heldøgns pleie og omsorg på om lag 25 prosent av befolkningen 80 år og eldre.
Komiteen vil også peke på fire nye store grupper som kommunene får ansvar for i årene framover, og som kommer i tillegg innenfor den dekningsgraden som er satt for 80 år og eldre. En slik dekning som Regjeringen legger opp til, vil ikke være nok for å dekke behovet til de nye store gruppene som kommer til å trenge sykehjemsplass framover. Disse gruppene er i hovedsak:
| - |
Psykisk utviklingshemmede og psykiatriske pasienter, som kommer til å ha spesielle behov for pleie og omsorg på sykehjemsnivå når de blir gamle, |
| - |
de som nå blir utskrevet tidligere fra sykehus, og som trenger midlertidig pleie og rehabilitering i sykehjem, |
| - |
det økende antall eldre som bor alene.
|
Med denne bakgrunn og det forhold at antall eldre over 80 år vil stige sterkt i de neste 10 år, samt den situasjon at det er stor mangel på heldøgns pleieplasser, er komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, usikker på om Regjeringens anslag på behov er tilstrekkelig. Flertallet tror behovet kan bli større og vil antyde et merbehov for ca 5.000 plasser for heldøgns pleie de nærmeste ti år. Flertallet ber Regjeringen komme tilbake til hvordan dette antatt økte behovet kan innfases etter første 4-årsperiode.
Komiteen ber Regjeringen i de årlige budsjettproposisjoner fremlegge en oversikt over utbygginga av omsorgsboliger og sykehjemsplasser og i hvilken grad investeringstilskuddene nyttes. I den grad utbygging av omsorgsboliger og sykehjemsplasser ikke gjøres i tilstrekkelig omfang, bes Regjeringen vurdere nødvendige tiltak for å nå de målsettinger som komiteen gir uttrykk for.
Komiteen ser det som naturlig at det i tillegg til en løpende vurdering og oppfølging av handlingsplanen, også foretas en gjennomgang av behovsanslagene etter 2 år bl.a. i lys av kommunenes egne utbyggingsplaner og fylkesmennenes vurdering av disse. I denne sammenheng vil også innretningen av virkemidlene måtte vurderes.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener det er et absolutt behov for å øke antall sykehjemsplasser med 5.000 plasser utover Regjeringens forslag. Dette medlem viser til at en allerede i dag har en antatt venteliste for sykehjemsplasser på 6-8.000 plasser. Regjeringen har etter dette medlems mening i sin behovsanalyse for nye sykehjemsplasser ikke tatt hensyn til de mange tusen eldre syke som i dag har stått på venteliste for sykehjemsplass i lang tid, opptil flere år.
Komiteen vil også peke på at det i meldinga er foreslått et eget utjamningstilskudd til kommuner som i dag har en dårlig utbygd pleie- og omsorgstjeneste, tilsvarende 1.400 nye plasser i handlingsplanperioden. Med dette tilskuddet vil dekningsgraden i virkeligheten være opp mot 26 prosent i forhold til eldre over 80 år. Komiteen vil understreke at det er en forutsetning for handlingsplanen at kommunene har en godt utbygd hjemmetjeneste med døgntjenester.
Komiteen mener at det må legges opp til et variert hjelpetilbud for folk som trenger pleie og omsorgstjenester. Den enkeltes behov og ønske må ligge til grunn for den hjelpen som skal settes inn. Mange ønsker å bo i egen bolig eller avvikle den for å flytte til en enklere servicebolig eller omsorgsbolig. I tillegg må hjemmetjenestene bygges ut, slik at det blir mulig for den enkelte å bo i egen bolig lengst mulig.
Komiteen vil understreka at alle omsorgstilbod knytt til eldre må ta utgangspunkt i behova til den enkelte. Brukaren og eventuelt dei pårørande skal ha rett til sjølv til å ta del i utforminga av omsorgsplanen. Planen må vera forpliktande for kommunen som tenesteprodusent. Komiteen viser til at det frå 1. mai 1997 gjeld eigne kvalitetsforskrifter knytt til kommunehelsetenestelova, og at det i løpet av 1998 vil verta fremma forslag om endringar i sosialtenestelova og kommunehelsetenestelova knytt til spørsmål om forskriftsheimel, internkontroll og tilsyn.
Komiteen vil peika på at vi alle har ansvar for å leggja til rette vårt eige tilvære som gamal, m.a. når det gjeld busituasjonen. Det offentlege må først og fremst ha som oppgåve å sikra tilpassa buformer og tenester til dei som treng omfattande og heildøgns pleie og omsorg. Det må vera den einskilde sitt behov som avgjer om det er sjukeheimsplass eller omsorgsbustad som høver best. Det er vidare viktig at kostnadene for den einskilde brukar av omsorgsbustad ikkje skal vera eit hinder for å kunna velgja ei slik buform.
Komiteen viser til at det fra 1988 til 1992 var en netto reduksjon i hjemmetjenestene på nesten 11 timer pr. person 80 år og eldre. Da er økningen i årsverk fra 1991 til 1992 som skyldes ansvarsreformen, trukket i fra. Siden har veksten stort sett relatert seg til ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede. Komiteen viser til at dette skyldes at det har vært en økning i hjelp til dem som trenger det mest, men at antallet som får hjelp, har minka.
Komiteen viser til at levekårsundersøkelsene tyder på en bedring i helsetilstanden blant eldre mellom 67 og 79 år. Men blant de eldste er det først og fremst Alzheimers sykdom som øker. Hjerneslag, noen kreftformer og kronisk lungesykdom øker. Det samme gjelder psykiatriske tilstander som angst og depresjon. Komiteen mener det må forskes mer på aldersrelaterte sykdommer, og viser til at det er opprettet et nasjonalt geriatriprogram og et nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens.
Komiteen mener det er både hensiktsmessig, ressursbesparende og effektivt at det er etablert et nasjonalt kompetansesenter om aldersdemens som kan tilby kommunene kunnskaper, og bistå med nødvendig informasjon og oversikt over fagfeltet. I tillegg skal senteret drive forskning på aldersdemens.
Komiteen viser til at en en samlet sosialkomite gikk inn for et slikt nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 50 (1993-1994) Helsemeldingen.
Komiteen mener at kompetansen i sykehjem må økes, slik at en tidlig kan starte opptrening av slagpasienter. Komiteen viser til at det er bebudet en egen melding om rehabilitering og regner med at departementet kommer tibake til dette i den forbindelse. I tillegg mener komiteen at innenfor det nasjonale program for geriatri må en arbeide for å utvikle gode behandlingsopplegg for slagpasienter.
Komiteen ber Regjeringen komme tilbake med forslag om økt utdanningskapasitet for logopeder i forbindelse med handlingsplan for utdanning av helsepersonell. Komiteen mener at alle med slag som har behov for logoped, skal få det, og rehabiliteringsprogram må komme i gang raskt etter et slagtilfelle.
Komiteen viser til at pleie ved livets slutt ikke er tilstrekkelig prioritert i helsevesenet, og mener at dette området må få større oppmerksomhet. Dette er tatt med i kvalitetsforskriftene for eldreomsorgen.
De frivillige organisasjoner har vært sentrale for utviklingen av pleie og omsorgstilbudet. Komiteen viser til at Stortinget har vedtatt å støtte opprettelse av frivillighetssentraler med et statstilskudd på 200.000 kroner pr. sentral.
Frivillighetssentralene skal være med å koordinere frivillig arbeid, og ulike selvhjelpsgrupper. Pensjonister er en stor ressurs. Mange vil bruke av sin fritid til å hjelpe andre. Dette kan også være hjelp til selvhjelp. Nytt nettverk skapes i kontakt mellom eldre og yngre og eldre imellom.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener prosjektet « Kultur er helse » er et godt eksempel på helsefremmende tiltak hvor mennesket er i sentrum. Flertallet mener det er viktig å stimulere til at denne type private tjenestetilbud uten fortjenestemotiv, fortsatt kan være viktige bidragsytere og medspillere til det offentlige.
Komiteen mener det er det offentlige som skal ha ansvaret for eldreomsorgen.
Komiteen mener det er svært viktig at de som bor på eldreinstitusjoner, så langt som mulig blir tatt med på råd og får delta i beslutninger som berører deres livssituasjon, deres egen hverdag. Vedtak som blir fattet av styret ved institusjonen, får ofte store konsekvenser for den enkelte beboer. Det er viktig å sikre at de problemene beboerne opplever ved institusjonen, blir tatt hensyn til når beslutninger fattes.
Komiteen mener at mulighet til påvirkning ved direkte brukerinnflytelse vil styrke engasjementet og øke trivselen blant beboerne.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil minne om at Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 50 (1993-1994) (Helsemeldingen) etter forslag fra Sosialistisk Venstreparti ba Regjeringen om at det skulle utarbeides forskrifter som sikret beboerne på eldreinstitusjoner innflytelse over egen hverdag.
Komiteen forutsetter at dette arbeidet er gjort slik at brukerinnflytelsen er sikret for beboerne.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil påpeke at eldre mennesker er en viktig ressurs for samfunnet, ikke minst på grunn av sin arbeids- og livserfaring. Dette medlem mener at eldre mennesker i større grad bør aktiviseres i samfunnsnyttig arbeid og dette medlem tar således sterk avstand fra dagens tendens til å umyndiggjøre mennesker over 67 år.
Dette medlem mener at også eldre mennesker må gis mulighet og anledning til i større grad å ta ansvar for eget liv.
Dette medlem viser til at ensomhet og følelsen av ikke å være til nytte i samfunnet, er sterkt utbredt blant eldre mennesker, noe som ofte fører til psykiske problemer for den enkelte. Dette medlem og Fremskrittspartiet vil arbeide for etablering av flere eldresenter, spesielt i større byer og tettsteder hvor ensomhetsproblematikken blant de eldre er størst. Dette medlem vil også gi støtte til private foretak som eksempelvis « Eldre hjelper eldre », ulike andre eldreorganisasjoner og vil fortsatt støtte og utvide antall frivillighetssentraler. Dette medlem vil peke på at det har vært en positiv utvikling med utbygging av den åpne omsorgen, og Fremskrittspartiet mener at det er viktig å legge forholdene til rette slik at eldre som ønsker å bo hjemme, får muligheten til dette så lenge som mulig. Dette medlem vil dog påpeke at det synes å ha blitt en uheldig forskyvning mellom utbyggingen av den åpne omsorg og sykehjemsbyggingen de seneste år. Antall institusjonsplasser er betydelig redusert de siste 10 år, dette til tross for at antall eldre over 80 år, hvorav en betydelig andel av disse er pleietrengende, har økt meget. Dette medlem mener på bakgrunn av innhentede opplysninger fra enkelte større byer og kommuner at en pr. dags dato har et udekket sykehjemsbehov på minimum 6.000 pasienter, dette er pasienter som i dag ivaretas på en etter dette medlems mening utilfredsstillende og uverdig måte.
Dette medlem vil særlig understreke den store innsatsen familieomsorgen utgjør i vårt totale omsorgsvesen. Kanskje er den omsorg som ytes av familie, venner o.l. ressursmessig sett like stor som det samfunnet bruker på den offentlige omsorg. Det er etter dette medlems mening derfor særdeles viktig at det i kommunene finnes tilstrekkelig med avlastningsplasser slik at de pårørende noen ganger i året kan få fri og rekonvalesens fra en tung hjemmepleie. Dette medlem mener at eldremeldingen ikke i tilstrekkelig grad har tatt høyde for det manglende behov for sykehjemsplasser som en i dag har, og antall sykehjemsplasser må etter dette medlems mening i forhold til Regjeringens opplegg økes betydelig. Fremskrittspartiet mener for sin del at en økning på 5.000 rene sykehjemsplasser utover Regjeringens forslag er det minste en må ta høyde for når en nå skal gå inn og ruste opp eldreomsorgen.
Dette medlem viser til at bruken av omsorgslønn er svært minimal utover i kommunene, og at dette i vesentlig grad skyldes manglende interesse fra kommunene for å utbetale omsorgslønn som en faktisk har krav på. I enkelte kommuner er økonomien dårlig, og dette har også selvfølgelig gitt som resultat at bruk av omsorgslønn er lavt prioritert i disse kommunene. Dette medlem mener at staten ved folketrygden må inn med en større andel av omsorgslønn for at denne ordningen skal virke slik den var tiltenkt.
Som bolig for eldre og mindre pleietrengende ønsker Fremskrittspartiet en sterk utbygging av omsorgsboliger. Omsorgsboligene bør slik det også er forutsatt, ha en grunnbemanning og sikres faglig tilgjengelighet på helsepersonell når dette er nødvendig. Det er etter dette medlems mening viktig at det finnes ulike og varierte tilbud for eldre og eldre pleietrengende, tilbud som den eldre selv må få være med og bestemme utformingen av.
Fremskrittspartiets primære synspunkt når det gjelder tilbud og organisering av eldreomsorgstjenester er fri etablering av eldreinstitusjoner og tjenestetilbud, og dette medlem vil likestille private og offentlige institusjoner ved at finansiering gis gjennom stykkpris fra folketrygden. På samme måte som ved sykehusopphold mener Fremskrittspartiet det så langt som mulig må være opp til den enkelte pasient selv i samråd med pårørende og personlig lege, å velge institusjon og produsent av de relevante tjenestene. Dette medlem mener at stykkpris fra folketrygden skal dekke en forsvarlig standard og tilbudene, en faglig standard som fastsettes av myndighetene. Utbetalingen av stykkprisen til det enkelte institusjon/kommune foretas av det stedlige trygdekontor.
Dette medlem viser til at Fremskrittspartiets primære opplegg for den radikale omorganisering av eldreomsorgen bygger på følgende prinsipper:
| 1. |
Gjøre eldreomsorgen til et statlig ansvarsområde som administreres av trygdekontorene og finansieres av folketrygden. |
| 2. |
Arbeide for etablering av flere eldresentre. |
| 3. |
Sikre de eldre tilstrekkelig med hjemmebasert tjeneste, plass i bemannet omsorgsbolig eller sykehjem ut fra den enkeltes behov. |
| 4. |
Alle institusjonsboere som ønsker det må sikres enerom senest innen utgangen av år 2001. |
| 5. |
Beboerne/pasientene i omsorgsboliger og sykehjem må få langt større medbestemmelsesrett over organisering og rutiner enn tilfellet er i dag. |
| 6. |
Finansiering av institusjonsplassene innen eldreomsorgen gjennom stykkpris som skal dekke en faglig definert og forsvarlig standard. |
| 7. |
Pålegge staten å innføre en ordning som gjør at kommende pensjonister de siste arbeidsår og hjemmeværende får riktig informasjon om de rettigheter en har som pensjonist både økonomisk og sosialt. |
| 8. |
Lovfeste pasientens rett til omsorg eller sykehjemsplass betalt av folketrygden når pasientens situasjon oppfyller behovskriteriene. |
For å kunne finansiere en rettighetsbasert eldreomsorg finansiert av folketrygden, må folketrygden etter Fremskrittspartiets opplegg deles i to hoveddeler:
| - |
Helsetjenester, eldreomsorg og sykelønn, kalt «Helse», som en del. |
| - |
Alders-, uføre- og etterlattepensjon, kalt «Pensjon», som den andre del. |
Hver av de to sektorene får øremerkede inntekter og en rettighetsbasert utgiftsside. Etter omorganiseringen og overgangstid baseres finansieringen på at utgiftene danner grunnlaget for fastsettelsen av inntektene. Utgiftene vil bli styrt av regelverket og praktiseringen av dette og ved hjelp av kontroll med praktiseringen. Rettighetssystemet og satsene for utgiftsdekningen kan baseres på det RUG « Resource Utilization Groups » som er beskrevet i stortingsmeldingen. Finansieringen av helse- og eldreomsorgsdelen sikres ved en flat prosentvis helsepremie for arbeidstakere og helseavgift for arbeidsgivere basert på bruttolønn uten tak. Hvis utgiftene går opp, justeres premiesatsene og fastlegges som et grunnlag på statens inntektsside før øvrige skattesatser fastlegges. Slik vil inntektsgrunnlaget være sikret som kan innfri innbyggernes rett til folketrygdbetalte tjenester.
Dette medlem vil understreke at så lenge kommunene har ansvaret for eldreomsorgen, vil Fremskrittspartiet subsidiært at det innføres et statlig driftstilskudd til drift av sykehjemsplasser etter mønster av statlig driftstilskudd til barnehager. Et slikt tilskudd gjøres likt for offentlige og private sykehjem som drives etter samme kriterier for inntak, og hvor inntaket styres og administreres av kommunene. Dette er basert på Regjeringens egne synspunkt for barnehageutbygging hvor Regjeringen selv hevder at et statlig driftstilskudd er det viktigste virkemiddel for en tilstrekkelig utbygging av barnehager.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen innføre et driftstilskudd fra 1. januar 1998 til kommunene for drift av sykehjem på kr 200.000 pr. år for heltidsplasser etter modell av det statlige driftstilskuddet til barnehager. Det foretas en reduksjon av rammeoverføringene til kommunen som følge av den statlige tilskuddsordningen som erstatter rammeoverføringen basert på en gjennomsnittstall for antall sykehjemsplasser i forhold til befolkningen over 80 år for den enkelte kommune. Det forutsettes i denne sammenheng at det gis adgang til særavtaler av midlertidig karakter for spesielt særskilte forhold. »
« Stortinget ber Regjeringen iverksette et konkret arbeid for å innføre graderte tilskuddssatser fra staten hovedsaklig basert på et RUG-system for sykehjem, omsorgsboliger, hjemmesykepleie, hjemmehjelp, trygghetsalarmer m.m. med samme gjennomsnittlig statlig andel, slik at det som er best for brukeren og billigst for det offentlige, blir gjennomført i hvert enkelt tilfelle. Informasjon om arbeidet medtas i statsbudsjettet for 1998. »
« Stortinget ber Regjeringen ha som målsetning og grunnlag for planarbeidet for nye sykehjemsplasser i perioden fra 1998 til 2001 at antallet skal økes med 5.000 utover Regjeringens forslag i St.meld. nr. 50 (1996-1997). »
« Stortinget ber Regjeringen sette oppstartingstilskuddet til kr 600.000 pr. ny sykehjemsplass, kr 400.000 pr. ny omsorgsbolig og kr 200.000 pr. nytt ensengsrom ved omgjøring av flersengsrom gjeldende fra 1. januar 1997. »
« Stortinget ber Regjeringen gjøre folketrygdens refusjonsordninger identiske for beboere i omsorgsboliger og sykehjem. »
3.1 Sammendrag
Utgiftene til kommunenes drift av pleie- og omsorgstjenester har målt i faste 1995-kroner vokst fra ca 24,2 mrd. kroner i 1991 til ca 27 mrd. kroner i 1995 og utgjør nå om lag en fjerdedel av de kommunale utgiftene. Fra 1988 til 1992 økte antallet timeverk i året pr. person 80 år og eldre i hjemmesykepleien med knapt 13 timer, mens den årlige timeverksinnsatsen i hjemmehjelpen sank med nesten 24 timer i samme tidsrom, dvs en netto reduksjon i hjemmetjenestene på nesten 11 timer pr. person 80 år og eldre. I disse tallene er økningen i årsverk fra 1991 til 1992 som skyldtes ansvarsreformen trukket fra. Fra 1991 til 1993 var det vekst i antall årsverk i hjemmetjenestene på 10.000 nye årsverk i alt hovedsakelig som en følge av ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede. Årsverksinnsatsen i hjemmetjenestene anslås til å ha økt med ca 1 500 fra 1993 til 1995 hovedsakelig med grunnlag i øremerkede tilskudd til styrking av tilbudet for personer med psykiske lidelser og personer med psykisk utviklingshemming.
Fra 1992 til 1995 sank andelen 80 år og eldre som mottok hjemmetjenester fra 40 til 37 prosent. Det finnes ikke statistikk som viser utviklingen i bruk av avlastningstiltak. Bruken av omsorgslønn anslås i en fersk undersøkelse til at 3.500 personer mottok omsorgslønn i 1996, tilsvarende om lag 1.000 årsverk, og kommunenes utgifter anslås til ca 140 mill. kroner.
Antall plasser i sykehjem har økt fra 26.709 i 1980 til 32.806 i 1995, mens antall plasser i aldershjem har gått ned fra 14.042 til 11.122 i samme periode. Høyeste antall plasser i syke- og aldershjem samlet sett var på sitt høyeste i 1988. Dekningsgraden pr. 100 personer 80 år og eldre har i perioden 1980 - 1995 gått ned fra 22,8 til 18,5 når det gjelder sykehjem og fra 11,9 til 6,4 når det gjelder aldershjem.
Ved utgangen av 1995 var det nesten 7.000 tosengsrom og i underkant av 200 flersengsrom i institusjonene, noe som innebærer at i underkant av 15.000 beboere må dele rom med andre. Antallet tosengsrom har gått ned med 800 siden 1992, mens tallet på flersengsrom har sunket med vel 100.
Departementet uttaler i sin sammenfatning av status og utviklingstrekk i eldreomsorgen at vi står overfor to ulike utviklingstrekk:
For det første har det vært nedgang i de tradisjonelle tjenestenes kapasitet sett i forhold antall personer 80 år og eldre. Det er grunn til å anta at tjenestetilbudet dermed ikke har holdt tritt med den reelle behovsutviklingen. Dette gjelder både institusjonene og hjemmetjenestene. For institusjonenes del er det også et klart behov for standardheving. Fortsatt er det nærmere 15.000 personer som må dele rom. Samtidig er både den bygningsmessige standarden og personelldekningen i aldershjemmene for lav.
Den andre tendensen er at kommunene har arbeidet mye med å utvikle innholdet, organiseringen, effektiviteten og fleksibiliteten i tjenestene. Økt satsing på boformer som alternativ til institusjon, døgntjeneste, tilbud til aldersdemente og utvikling av en mer helhetlig og integrert tjeneste er her viktige stikkord.
Departementet framholder at det er til dels store forskjeller mellom kommunene, både i hvor store ressurser de anvender på eldreomsorgen, og i utbyggingen av de ulike delene av eldreomsorgen. Det som i størst grad bidrar til å forklare ulikhetene, er kommunenes inntekter.
3.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til at det har skjedd en omlegging av kommunenes hjelpetjenester fra aldershjem til omsorgsboliger og hjemmebaserte tjenester. I perioden 1988 til 1995 har ressursinnsatsen i forhold til eldre vært stabil, eller det har til og med vært en nedgang for gruppen over 80 år fra 1992 til 1994. Til tross for økende behov har det ikke vært satt inn nok ressurser for den enkelte til å heve kvaliteten på tilbudet og å øke kapasiteten. Fra 1990 til 1991 har det vært en relativt stor økning i pleie- og omsorgssektoren, fordi HVPU-reformen gjorde at ansvaret for psykisk utviklingshemmede da ble overført fra fylkene til kommunene. Etter 1988 har det absolutte tallet på institusjonsplasser gått ned. Dekningsgraden har sunket med 8 prosentpoeng fra 32,9 prosent i 1985 til 24,9 prosent i 1995.
Komiteen mener at institusjonsdekningen har gått for sterkt ned, og vil fremme forslag om å øke denne. Utbygging av enerom i sykehjem må ikke gå på bekostning av antall plasser totalt. Dette er i samsvar med meldinga sine mål.
Komiteen ser med bekymring på de store forskjeller som er mellom kommunene når det gjelder tilbud og hjelp til folk med pleie- og omsorgsbehov, og at det er store forskjeller på egenbetalingen fra kommune til kommune.
Komiteen viser til at Stortinget nylig har vedtatt at det ikke skal være adgang til å kreve egenbetaling for hjemmesykepleie.
Komiteen viser også til at det nylig er utformet forskrifter for å ivareta pasientenes primære behov.
Komiteen mener det rundt om i kommunene må opprettes trygghetsavdelinger i tilknytning til sykehjemmene der hjemmeboende eldre skal ha mulighet til å legge seg inn for korte opphold når de selv mener de har behov for det.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, viser til at ein del kommunar har ventelister med personar som har bruk for sjukeheimsplass utan at dei får slik plass, og at mange av desse mottar tenester frå heimetenestene medan dei ventar på plass. Fleirtalet meiner det vert ei stor oppgåve å byggja ut tilboda for eldre slik at dei kan kjenna seg trygg på at hjelpa og tilbodet er der når det trengs. Fleirtalet vil peika på at faktagrunnlaget i meldinga konkluderer med at behovet for heimetenester og tilrettelagde bustader ikkje er dekka i dag, og at det såleis er nødvendig med ei styrking på desse områda utover det auken i talet på eldre skulle tilseie.
4.1 Sammendrag
Det framholdes at pleie- og omsorgstjenestene i framtida vil bli gitt i tre ulike boformer:
| - |
Tjenester i ordinære boliger for brukere som ikke har behov for tilrettelagte boliger, og som kan fungere i en vanlig bolig med tilpassede hjemmetjenester. |
| - |
Tjenester i omsorgsboliger som er bygningsmessig tilpasset slik at brukerne kan bli boende selv med omfattende pleie- og omsorgsbehov. |
| - |
Tjenester i lovregulerte boliger med heldøgns pleie og omsorg (sykehjem). |
Det understrekes at for å gi brukerne en valgmulighet er det viktig at kommunene gir tilbud om heldøgns hjemmetjenester i brukerens egen bolig. Det redegjøres for hvordan ulike tilbud bør utformes for ulike grupper med varierende funksjonssvikt og for eldre med aldersdemens og eldre med psykiske lidelser.
Det legges vekt på at den offentlige pleie- og omsorgstjenesten skal ha god kvalitet, og ulike virkemidler for å oppnå dette drøftes, bl.a. forskrifter og opplæringsprogram. Det uttales at omsorgsplaner kan være et nyttig redskap for å sikre brukerperspektivet i omsorgstjenestene.
Spesielle forhold ved pleie- og omsorgstjenesten til den samiske befolkning og til innvandrere omtales særskilt. Overfor begge grupper understrekes betydningen av rekruttering av personell med god fagkompetanse og gode språk- og kulturkunnskaper.
Som et viktig virkemiddel for å forebygge behovet for pleie- og omsorgstjenester framheves bygging av boliger med livsløpsstandard, og det understrekes at tilpasning av hjelpemidler og større bruk av ergoterapitjenester vil bidra til å øke funksjonsdyktigheten hos brukerne og dermed redusere behovet for hjelp. Generelt vektlegges at en gjennom planlegging av et samfunn for alle uansett funksjonshemming vil redusere behovet for omsorgstjenester for eldre. Dessuten understrekes betydningen av å forebygge ensomhet og isolasjon gjennom frivillige organisasjoner, pensjonistforeninger, eldresentre og kommunale kulturtiltak. Medisinsk forebygging framholdes som viktig for å redusere behovet for hjelpetiltak, og ulykkesforebyggende tiltak er viktige ikke minst for å forebygge bruddskader.
Som viktige tiltak for å ta vare på den familiebaserte omsorgen nevnes omsorgslønn og avlastning. Det uttales at bruk av omsorgslønn og utformingen av avlastningstilbudet må tilpasses den enkelte omsorgsyter og omsorgsmottakers situasjon, og at en god løsning vil være at dette skjer i samarbeid med brukeren og den pårørende når en individuell omsorgsplan settes opp.
I drøftingen av helsetjenestetilbudet til eldre legges det særlig vekt på å få etablert en fastlegeordning slik det er foreslått i St.meld. nr. 23 (1996-1997). Når det gjelder rehabiliteringstjenesten, vises det til at Sosial- og helsedepartementet i løpet av 1997 vil fremme en stortingsmelding om rehabilitering.
Det understrekes også at en godt fungerende spesialisthelsetjeneste kan bidra til å redusere behovet for pleie- og omsorgstjenester, og at det er viktig at spesialiteten geriatri styrkes og at spesialisthelsetjenesten generelt styrker sin kunnskap innen geriatri for å kunne stille riktig diagnose og sette i verk behandlingstiltak. Det påpekes at det er et problem at utskrivningsklare pasienter opptar kapasitet i sykehusene slik at det hindrer en effektiv utnyttelse av spesialisthelsetjenestens ressurser. Det vises til at Sosial- og helsedepartementet har utarbeidet et lovforslag som gir lovhjemmel for i forskrift å pålegge kommunene betalingsplikt for utskrivingsklare pasienter.
Av tiltak for å styrke kompetansen i tjenestetilbudet nevnes spesielt Nasjonalt geriatriprogram 1994-99 med følgende satsingsområder:
| - |
Rekruttering av geriatrisk nøkkelpersonell |
| - |
tverrfaglig geriatrisk kompetanseheving |
| - |
modeller for samarbeid mellom første- og andrelinjetjenesten. |
Av øvrige kompetansehevende tiltak nevnes Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens som er besluttet lagt til Ullevål sykehus og kompetansesenteret i eldreomsorg, Elisabethsenteret, som skal etableres i Tromsø.
4.2 Komiteens merknader
Komiteen vil understreke at det er behov for et variert tilbud i eldreomsorgen, alt fra innskuddsbaserte eldreboliger til omsorgsboliger, hjemmetjenester, sykehjemsplasser og tilrettelegging med omsorgslønn og avlastning for dem som selv pleier sine nærmeste.
Komiteen legger til grunn at det må bygges opp et variert omsorgstilbud for hjemmeboende eldre med ulike tjenester som vaktmesterordninger, hjemmehjelp, avlastningstiltak, hjemmesykepleie, trygghetsalarmer og matombringing. Eldre bør ha mulighet til å bo hjemme så lenge som mulig. For pleietrengende eldre er det nødvendig med et variert omsorgstilbud som omfatter alt fra hjelpetjenester for hjemmeboende, til serviceboliger og alders- og sykehjemsplasser.
Det vil være behov for både tradisjonelle sykehjemstilbud og tilbud om avlastning på sykehjem i kortere eller lengre perioder. Alle pleietrengende må få tilbud om heldøgns pleie og omsorg når de har behov for det og ønsker det. Det må i tillegg være et godt tilbud av dag- og korttidsplasser i syke- og aldershjem. Ved tildeling av fast plass i kommunale institusjoner, må de som ønsker det få enerom. Utbygging av enerom krever både økte investeringsmidler og økte ressurser til drift. Det er samtidig viktig å understreke at utbyggingen av enerom ikke skal gå på bekostning av andre viktige deler av eldreomsorgen. Ved ombygging av flersengsrom til enerom må de institusjonsplassene som bortfaller erstattes.
Komiteen viser til at kommunane har ansvar for å planleggja, utforma og byggja ut eit pleie- og omsorgstilbod i tråd med dei overordna måla. Komiteen vil understreka at det må satsast mykje på førebyggjande tiltak slik at den som treng hjelp, lengre kan sjå seg tent med og kjenne seg trygg i sin eigen bolig. Komiteen meiner det må byggjast ut eit mangfaldig tilbod som sikrar at brukarane kjenner seg trygge på at dei får rett hjelp til rett tid.
Komiteen meiner at dei kommunale planane må ta utgangspunkt i dei eldre innbyggjarane sine reelle behov. I valet mellom utbygging av buformer må dette vera eit styrande element. Komiteen meiner omsorgsbustader er eit godt tilbod, og at utforming og tilrettelegging må tilpassast den einskilde sin situasjon. Omsorgsbustaden kan innpassast i nærmiljøet der også heimetenestesentralen kan vera lokalisert. Det kan etablerast eldresenterfunksjonar med høve for fellesskap og sosiale aktivitetar. Om og når omsorgbehovet aukar, kan det tilbys plass i tilrettelagde bustader i tilknytting til sjukeheimen. Det er ein føresetnad at det vert gjeve tilbod om 24-timers omsorg.
Mange kommuner velger å bygge omsorgsboliger for å ivareta eldreomsorgen. Omsorgsbolig blir betraktet som den pleietrengende sitt eget hjem. Folketrygden refunderer medisinutgiftene, utgifter til hjelpemidler, og de får bostøtte. Kommunene setter inn hjemmetjenestene ut i fra den enkeltes behov.
I sykehjem er det kommunene som dekker alle driftsutgifter og den enkelte betaler 75-85 prosent av trygden hvis liggetiden strekker seg utover 3 mnd. Komiteen mener det er viktig at en får størst mulig likhet i betalingsordningene, slik at dette ikke er avgjørende for hva slags boligtype kommunene prioriterer å bygge ut. Trygderettighetene angående medisiner og legemidler bør følge det enkelte individ. Komiteen viser til Brukerbetalingsutvalgets innstilling, som tar for seg denne problematikken.
Komiteen mener det må defineres klarere hva som ligger i begrepene omsorgsbolig og tilrettelagt bolig i forhold til hvilke rettigheter beboerne skal ha i disse boligene.
Komiteen fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen klargjøre hvilke rettigheter beboere har i omsorgsboliger/tilrettelagte boliger. »
Komiteen mener at den enkelte kan være med å finansiere servicebolig ved å betale innskudd. Men da må en ikke sette krav om at disse boligene skal ligge tilknyttet et omsorgssenter/sykehjem. Mange ønsker å ha boligen sin i det området de har tilhørighet - framfor en sentralisering til kommunens helsesenter.
Komiteen mener at kommunene må legge til rette for helsetjenester som kan være godt tilpasset omsorgsboliger som er integrert i boligstrøk eller i grendesamfunn.
Komiteen viser til at Husbanken gir lån og tilskudd til omsorgsboliger. Folk vil bo lengst mulig hjemme i egen bolig. Mange har store hus eller tungvinte leiligheter, og ønsker seg en mindre, lettstelt tilrettelagt bolig når de blir eldre. Komiteen viser til at både boligbyggelag, private stiftelser og kommunene står for utbygging av slike boliger.
Komiteen mener at det må legges tilrette for ulike løsninger for eierskap og utbygging av slike boliger. Bostøtteordningen må utformes slik at det blir økonomisk mulig å bo i tilrettelagte boliger. Komiteen støtter Regjeringens forslag til tilskuddsordning og målsetting om å bygge 7.200 nye omsorgsboliger i neste 4-års periode. En omsorgsbolig blir i større grad finansiert av brukeren selv, og det er beboerens eget hjem. Kommunenes ansvar blir å legge til rette for hjelpetjenester etter behov. I tillegg skal det være heldøgns hjemmetjeneste. Komiteen mener at dette er en god ordning.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, mener imidlertid det må være klart at for dem som trenger 24-timers pleie og omsorg, vil ikke en slik løsning være god nok. Skal 24-timers pleie utøves i omsorgsbolig, kreves det større ressurser enn i en institusjon med mer fellesløsninger. Dessuten vil det i sykehjem være høyere kompetanse og mulighet for behandling og rehabilitering.
Komiteen vil peke på at tilskuddet til nye omsorgsboliger både til kommunene og til andre utbyggere i sin helhet må bli tilført byggeprosjektet, slik at tilskuddet kan redusere leieprisen på boligen.
Komiteen er samd i at retten til einerom skal lovfestast innan 2003.
Komiteen mener at alle som har behov for det, skal ha rett til heldøgns pleie- og omsorgsplass.
Komiteen fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen medvirke til at alle som har behov for 24-timers pleie, skal ha rett til heldøgns pleie- og omsorgsplass dersom en selv ønsker det. »
Komiteen er enig med departementet som mener at noen av dagens aldershjem/bofellesskap må rustes opp for å dekke behovene til personer med omfattende pleie- og omsorgsbehov.
Komiteen mener det er viktig at eldre føler trygghet både i forhold til å få dekket sitt behov for hjelp, men også trygghet for at de får hjelp når behovet oppstår. Mange pleietrengende eldre er ensomme og utrygge og ønsker mer fellesskapsløsninger.
Komiteen legger vekt på at et trygt og verdig omsorgstilbud for eldre må være godt tilrettelagt for alle grupper, også eldre med bakgrunn fra andre land. Dette innebærer at også slike grupper skal ha lik mulighet til å benytte seg av det allmenne tilbudet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener videre at dette på noen områder vil innebære spesiell tilrettelegging.
Flertallet vil understreke at det som ofte framstilles som « innvandrerbefolkningen » er en svært sammensatt gruppe. Det er ikke rimelig å betrakte innvandrerbefolkningen som en ensartet gruppe. Flertallet vil understreke at god tilrettelegging av eldreomsorgstilbud for eldre med innvandrerbakgrunn også innebærer språklig godt tilrettelagt informasjon både til den omsorgstrengende selv og til pårørende. Flertallet vil understreke betydningen av at omsorgsinstitusjonene legger til rette for at beboere med ulik kulturell bakgrunn skal kunne føle trygghet.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at det i stortingsmeldingen legges vekt på at eldre innvandrere skal kunne bo sammen med andre som snakker samme språk og har samme kulturbakgrunn, når de ikke lenger klarer seg i sitt opprinnelige hjem.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil spesielt poengtere betydningen av å rekruttere kvalifisert fagpersonell som selv har innvandrerbakgrunn og derved har kunnskap om ulike gruppers språk, kultur og religion. Flertallet er positiv til Regjeringens forslag om å opprette en kompetanseenhet som skal drive veiledning i forhold til helse- og omsorgstilbudet for personer med innvandrerbakgrunn.
Enkelte innvandrergrupper kan ha en sterkere tradisjon for at familien selv tar seg av all pleie og omsorg for eldre i eget hjem, enn det som er vanlig i Norge i dag. Flertallet vil imidlertid understreke at også disse må få tilgang på et godt hjemmetjenestetilbud og eventuelle avlastningsordninger gjennom omsorgskontrakter med avtale om omsorgslønn og avlasting på lik linje med andre.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil understreke at kommunale eldreinstitusjoner i hovedsak må baseres på et ens tilbud til alle beboerne slik at en unngår særordninger for ulike etniske eller religiøse grupper f.eks. i form av eget pleiepersonale. Slike behov er det naturlig at de etniske gruppene selv dekker.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at grupper som har slike særskilte behov, kan få disse ivaretatt ved at det bygges private institusjoner. Slike institusjoner skal ha samme rett til offentlige tilskudd som de ordinære kommunale institusjonene, når det er dokumentert at de pleietrengende har behov for omsorgsbolig eller sykehjemsplass.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader i innstilling til psykiatrimeldingen, hvor det også var lagt opp til særbehandling av innvandrere og asylsøkere, samt andre etniske grupperinger. Dette medlem mener at i forhold til eldreomsorgen må denne tilrettelegges slik at det blir et ens forsvarlig tilbud for alle borgere av landet, og det bør derfor etter dette medlems mening ikke legges opp til særordninger i forhold til ulike etniske grupperinger med egne institusjoner og eget pleiepersonell. Noen form for særbehandling av pleietrengende utlendinger kan dette medlem ikke akseptere idet omsorgen skal være god, faglig forsvarlig i forhold til alle ulike brukergrupper. Dette forhindrer imidlertid ikke etter dette medlems mening at en overfor ulike grupper utlendinger på grunn av språkproblemer må benytte tolketjeneste for å få en god kommunikasjon i et pleieforhold, og likeledes må det etter dette medlems mening være riktig at man også så langt som mulig tar hensyn til kost- og spisevaner for pleietrengende med en annen kultur og en annen religion. Det ville etter dette medlems mening bli en håpløs situasjon hvis man skulle utvikle et system innen pleie- og omsorgssektoren der enkeltmennesker eller grupper av mennesker med utenlandsk opprinnelse, kultur og religion skulle kunne kreve et eget pleiepersonell fra samme land, verdensdel eller kultur.
Komiteen viser til at lov om tannhelsetjenesten pålegger fylkeskommunene en plikt til å gi gratis tannbehandling til pasienter i institusjoner og hjemmesykepleien. Loven er fulgt opp med en forskrift, som avgrenser tilbudet.
Stortingets føringer vedrørende fri tannbehandling for institusjons- og hjemmesykepleiepasienter var basert på en samfunnsstruktur med markert bruk av institusjonsplasser. Dagens eldreomsorg er basert på andre kriterier, med høy andel av hjemmebasert omsorg. Dette fører til at pasienter som fra Stortingets side var tiltenkt fri tannbehandling, nå faller utenfor tilbudet på grunn av annen organisering av kommunenes tilbud. De som får hjemmesykepleie, har rett til fri tannbehandling, men ikke de som bare får andre hjemmetjenester. Det konstateres at det er stort behov for en ny gjennomgang av kriterier og forskriftsverk. Komiteen ber om at departementet utreder disse spørsmålene.
Videre er det behov for utvidelser av tilbudet til deler av eldrebefolkningen. Alder i seg selv betyr lite for tannhelsen. Men alder kombinert med sykdom kan ha destruktive virkninger. 10 prosent av eldre over 70 år befinner seg i en livsfase hvor mobiliteten er så begrenset at det er store vansker med å benytte privat tannhelsetjeneste. Samtidig mottar de bare begrensede kommunale ytelser, som ikke kvalifiserer for fri behandling fra den offentlige tannhelsetjenesten. For disse pasientene er det viktig med et godt samarbeid mellom offentlig og privat tannhelsetjeneste og med økonomiske tilskuddsordninger som gjør det mulig å benytte et tilpasset hjelpeapparat.
Tannpleie for pasienter i institusjoner og i hjemmesykepleie ble i perioden 1980-83 igangsatt gjennom øremerkede statlige tilskudd til den offentlige tannhelsetjenesten. Fra 1984 gikk tilskuddet inn i rammetilskuddet til fylkeskommunen. Det bør igjen innføres tidsavgrensede stimuleringsordninger, som gjør det mulig for fylkeskommunene å gi fri tannbehandling til alle pasienter som er avhengige av kommunale hjelpetjenester.
For å bevare eldres tannhelse livet ut er det nødvendig med et bredt samarbeid mellom den offentlige tannhelsetjenesten og pleie- og omsorgspersonell. Særlig vekt bør legges på opplæring i forebyggende prosedyrer med hensyn til tannhelse.
Komiteen viser til at pleie og omsorgstenestene i kommunane er avhengige av eit samspel med andre tenester som kommunehelsetenesta og spesialisthelsetenesta. Auka kompetanse i geriatri og betre kunnskap om aldersdemens står sentralt når det gjeld å skapa eit samla tenestetilbod.
5.1 Sammendrag av kap. 6 i St.meld. nr. 50 (1996-1997)
De viktigste utfordringene og oppgavene for eldreomsorgen de nærmeste årene sammenfattes i meldingen til:
| - |
Å øke tjenestenes kapasitet, |
| - |
å sikre brukerne mest mulig likeverdig tilbud på landsbasis, |
| - |
å bedre de statlige styringsvirkemidlene. |
For å møte utfordringene vil Regjeringen foreslå følgende handlingsplan for perioden 1998-2001:
| - |
6.000 flere årsverk i hjemmetjenestene, av dette 1.500 årsverk i 1998. |
| - |
7.200 flere omsorgsboliger, av dette 1.800 boliger i 1998. |
| - |
6.000 nye ensengsrom, av dette 1.200 i 1998. Personellbehovet som følger av dette, anslås til: 280 nye årsverk i handlingsplanperioden. |
| - |
5.000 plasser med heldøgns pleie og omsorg i egnet bolig for å holde tritt med befolkningsutviklingen, av dette 1.250 enheter i 1998. Personellbehov som følger av dette, anslås til 4.500 nye årsverk i perioden 1998-2001, av dette 1.120 nye årsverk i 1998. |
| - |
1.400 nye plasser for å utjevne kommunale forskjeller, av dette 350 nye plasser i 1998. Personellbehov som følger av dette, anslås til 1.250 flere årsverk i perioden 1998-2001, av dette 310 nye årsverk i 1998 |
| - |
4.800 nye enheter for å heve den bygningsmessige standarden ved dagens institusjoner, av dette 1.200 enheter i 1998. |
Til sammen utgjør dette 24.400 plasser i handlingsplanperioden, av dette 5.800 i 1998. Personelløkningen i handlingsplanperioden er til sammen 12.030, av dette 3.000 i 1998.
5.2 Sammendrag av Dok.nr.8:46(1996-1997)
Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen ta initiativet til en statlig fullfinansiert femårsplan i tråd med den skisserte løsningen i dette dokumentet for å realisere målsettingen om plass på enerom i sykehjem for eldre som ønsker dette, og å endre kostnadsnøkkelen i det kommunale overføringssystemet til kommunene på en slik måte at det tas hensyn til økte driftskostnader som en følge av reformen. »
Forslagsstillerne framholder at flertallet på Stortinget synes å være enige om at det er rimelig å øke kapasiteten i sykehjem og omsorgsboliger slik at alle som ønsker det, skal få tilbud om enerom, men at dagens bevilgningstempo ikke tyder på at dette målet vil nås i løpet av en femårs periode.
Det vises til og redegjøres for dagens tilskuddsnivå.
Det uttales at dersom behovet for dagens 15.000 pasienter som deler rom skal realiseres i løpet av 5 år, må det etableres gjennomsnittlig 1.600 plasser per år - totalt 8.000 nye plasser, mens de resterende 7.000 får enerom ved at arealet frigjøres ved flytting til nye enerom for de resterende beboere. I tillegg kommer økende behov i framtiden.
Det påpekes at kostnadene ved å oppfylle behovet for enerom vil variere stort fra kommune til kommune. Det gis i dokumentet anslag på en kostnad på 250.000 kroner for tilbygg eller ombygging av eksisterende sykehjem og på 700.000 kroner til 1 mill. kroner for en ny sykehjemsplass. I tillegg kommer økte driftsutgifter etter etableringen av nye sykehjemsplasser.
Det vises til at det i forbindelse med innføringen av obligatorisk grunnskole for seksåringer er lovet statlig fullfinansiering for reformavhengige investeringer. Den årlige kompensasjonen til kommunene gis som øremerkede tilskudd. Forslagsstillerne uttaler at når det gjelder innføring av enerom i sykehjem og omsorgsbolig, er kostnadene langt enklere å beregne enn ved den nevnte skolereformen.
Forslagsstillerne presenterer en modell for femårsplan for enerom som innebærer at anslagsvis 7.000 av plassene skaffes ved nybygg eller ved utbygging, mens 1.000 nye plasser realiseres ved ombygginger av 2.500 rom. Det skal bygges 8.000 nye enerom. Kommunene skal pålegges å lage planer for å realisere eneromsbehovet i løpet av 1997. Det skisseres en utbyggingsplan år for år med en total investeringskostnad på ca 6.600 mill. kroner. Det foreslås at det legges et eget driftstilskudd inn i rammetilskuddet til kommunene for for å kompensere for økte utgifter. Kostnadsnøkkelen i inntektssystemet foreslås endret i tråd med økte kostnader i inntektssystemet.
5.3 Komiteens merknader
Komiteen har merket seg og er enig i at de viktigste utfordringene og oppgavene for eldreomsorgen er:
| - |
Å øke tjenestenes kapasitet |
| - |
å sikre brukerne mest mulig likeverdig tilbud på landsbasis |
| - |
å bedre de statlige styringsvirkemidlene. |
Komiteen har merka seg utfordringane og tiltaka i Regjeringa sin plan for styrking av eldreomsorga og er samd i at det er viktig å sikra brukarane eit mest mogeleg likeverdig tilbod på landsbasis. Komiteen meiner iverksetting av nye tiltak må basera seg på kommunale planar. Vidare at det er viktig at gjennomføringa av planane vert følgd opp av Fylkesmannen slik at brukarane kan kjenna seg trygg på at dei øyremerka midlane vert brukt slik dei var tenkt.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti mener at uansett ansvarsforhold må rettssikkerheten for mennesker under offentlig tilsyn, pleie og omsorg styrkes, og dette kan etter disse medlemmers skjønn best gjøres ved først å innføre pasientrettigheter også i omsorgssektoren og dernest ved å etablere et statlig eldreombud med tilstrekkelig sekretariat.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om opprettelse av et statlig eldreombud med nødvendig sekretariat. »
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at det bør opprettes eldreombud. Ombudet skal føre kontroll med at omsorgen i videste forstand skjer i henhold til gjeldende lov og forskrifter. Eldreombudet skal her pålegges myndighet.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen etablere et nasjonalt eldreombud, som gis nødvendige fullmakter til å føre kontroll med at eldreomsorgen skjer i henhold til lov og forskrift. »
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at Regjeringens handlingsplan legger opp til et utbyggingsbehov på 24.400 plasser, herunder omgjøring av 6.000 plasser til ensengsrom og utskifting/sanering av 4.800 plasser. Dette innebærer en total planlagt økning i kapasitet på 13.600 plasser i 4-års perioden.
Komiteen mener det er et viktig prinsipp at den dagen folk har behov for bistand, skal de ha trygghet for at de får den hjelp de trenger. Tilbudet må i størst mulig grad tilpasses den enkeltes ønsker og behov. Komiteen vil i første rekke prioritere å bygge ut tilbudet til de som er avhengig av 24-timers pleie.
Komiteen vil understreke at økt bruk av avlasting og omsorgslønn kan bidra til å ta vare på de mange som har omsorg for pleietrengende familiemedlemmer og gjøre det mulig å opprettholde denne innsatsen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener pleietrengende skal sikres rett til omsorgskontrakt med blant annet omsorgslønn og avlastningstiltak.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener staten må dekke 50 prosent av utgiftene til omsorgslønn. Dette vil gi kommunene en langt større mulighet til å tilby omsorgslønn til de med tyngende omsorgsoppgaver.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at staten skal delfinansiere kommunenes omsorgslønn med 50 prosent. »
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det ville være en stimulans for kommunenes tilbud om omsorgslønn til dem med tyngende omsorgsoppgaver, dersom staten dekket en del av kostnadene.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag om bedre ordninger der staten medvirker til å delfinansiere kommunenes omsorgslønn. »
Komiteen vil samtidig understreke viktigheten av at personer som har eller går inn i omsorgsarbeid, blir informert om retten til pensjonspoeng på grunnlag av slikt arbeid.
Komiteen viser til at trygghetsalarmene er et viktig hjelpemiddel for hurtig å kunne melde ifra hvis en trenger hjelp. Skal en slik alarm fungere etter hensikten, må den være koblet til et mottakerapparat som kan sende ut hjelp øyeblikkelig hvis alarmen går. Det har vært mange eksempler på at folk som trenger hjelp har ventet i flere timer på kontakt. Dette gir ikke trygghet, men tvert imot utrygghet.
Komiteen mener trygghetsalarmer er et meget viktig hjelpemiddel for at spesielt hjemmeboende eldre skal føle seg trygge. Komiteen har merket seg at ikke alle eldre som burde hatt dette hjelpemiddelet, har fått dette installert. Hjelpemiddelsentralene kan være en velegnet distribusjonskanal også for dette hjelpemiddel.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1998 komme med en beregning av kostnader og konsekvenser ved å overføre ansvaret for tildeling av trygghetsalarmer til hjelpemiddelsentralene der kostnadene dekkes av folketrygden. »
Komiteens, medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sørge for at trygghetsalarmer dekkes av folketrygden og tildeles gjennom hjelpemiddelsentralen. »
Komiteen er enig i at et kvalitativt godt tilbud på alle nivå i helsetjenesten kan være med på å redusere befolkningens behov for pleie- og omsorgstjenesten. Riktig diagnose og rask og grundig behandling vil øke livskvaliteten og bidra til å hindre eller redusere funksjonstap og sykelighet.
Komiteen vil bl.a. peke på følgende forhold:
| - |
Samfunnsmedisin og en bredere generell medisinsk kompetanse må prioriteres sterkere i legeutdanningen. |
| - |
Geriatrien må få en sterkere plass både i forskning og utdanning. I legeutdanningen må dette gjelde både for generalisten og spesialisten. |
| - |
Alle faggruppene innen helse- og omsorgstjenesten må få styrket sin kompetanse når det gjelder geriatri og sykdomsbehandling/omsorg og pleie av eldre. |
| - |
Forebyggende helsearbeid overfor eldre må systematiseres bedre. Helsestasjonene og helsesøsterfunksjonen må styrkes og trekkes mer med i dette arbeidet. |
| - |
Tilsynslegeordningen ved eldreinstitusjonene må aktiviseres og dette arbeidet bør kunne utvikles i samarbeid med helsestasjonene. |
| - |
Kontakten mellom kommunehelsetjenesten og 2.-linjetjenesten må styrkes og formaliseres bedre bl.a. når det gjelder informasjon og oppfølging av den enkelte pasient. |
| - |
Samarbeidsformer og kompetanseheving må utvikles gjennom ambulerende spesialistvirksomhet ute i kommunene. |
| - |
Forebygging og rehabilitering må få en mye sterkere posisjon i eldrearbeidet. Både kvalitativt og kvantitativt må dette gjøres gjennom styrket utdanning og tilrettelegging av for eksempel fysioterapeuter, ergoterapeuter og logopeder. |
| - |
Skal fastlegeordningen ha positiv betydning for de eldre når de blir sykehjemspasienter, må forholdet mellom fastlegefunksjonen og tilsynslegeordningen avklares. |
Når det gjelder forslaget i Dok.nr.8:46(1996-1997), viser komiteen til merknadene ovenfor. Komiteen mener at intensjonen i forslaget er ivaretatt gjennom disse. Komiteen foreslår at Dok.nr.8:46(1996-1997) vedlegges protokollen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil minne om at forslaget fra Kristin Halvorsen, Børre Rønningen og Magnar Sortåsløkken ( Dok.nr.8:46(1996-1997)) ble fremmet 17. februar d.å. lenge før St.meld. nr. 50 (1996-1997) ble lagt frem.
Dette medlem vil videre minne om at hovedinnholdet i Dok.nr.8:46(1996-1997) var at det skulle utarbeides en femårsplan for innføring av enerom på sykehjem ved statlig fullfinansiering av investeringskostnadene, og innføring av et eget driftstilskudd til formålet lagt inn i inntektssystemet.
Dette medlem vil videre peke på at allerede i 1993 lovet daværende sosialministrer Grete Knudsen at alle eldre på sykehjem skulle få enerom i løpet av fem år. Ved årsskiftet 1996-97 var det fortsatt 15.000 beboere på alders- og sykehjem som måtte dele rom. Forslaget fra de tre ovenfornevnte stortingsrepresentantene på vegne av Sosialistisk Venstreparti ble fremmet fordi det var helt nødvendig å ta dette på alvor, ikke bare love, men foreslå klare/konkrete tiltak for å nå målet.
Med dette som utgangspunkt mener dette medlem at forslagene i St.meld. nr. 50 (1996-1997) langt på vei ivaretar det som var intensjonene med forslaget i Dok.nr.8:46(1996-1997) der det foreslås at det skal bygges 6.000 flere ensengsrom fra 1998 til 2002, derav 1.200 nye plasser i 1998. Dette må videre sees i sammenheng med de økte satsene for investeringstilskudd (kr 375.000) som ble resultatet etter behandlingen i sosialkomiteen, og videre forslaget om å be Regjeringen i statsbudsjettet for 1998 legge fram forslag om ulike modeller for øremerkede tilskudd som skal sikre alle kommuner midler til drift av alders- og sykehjemsplasser.
På denne bakgrunn aksepterer dette medlem at Dok.nr.8:46 (1996-1997) vedlegges protokollen.
6.1 Sammendrag
Regjeringen vil legge opp til en kombinasjon av sterkere bruk av finansielle, juridiske og andre statlige virkemidler.
En drøfting ulike typer tilskuddsordninger som rammetilskudd eller øremerkede tilskudd, refusjonstilskudd eller tilskudd gitt etter kriterier uavhengig av ressursbruk, konkluderes med at hovedprinsippet for finansiering av kommunale pleie- og omsorgstjenester fortsatt skal være rammefinansiering. Det uttales imidlertid også at det vil være behov for å supplere rammefinansieringen med mer målrettede økonomiske virkemidler i forhold til gjennomføringen av handlingsplanen, men at på sikt bør deler av driftstilskuddene legges inn i inntektssystemet. De øremerkede tilskuddene vil bli fordelt bl.a. etter antall innbyggere over 80 år.
Når det gjelder investeringstilskudd, drøftes fordeler og ulemper med henholdsvis engangstilskudd og amortiseringstilskudd. Det konkluderes med at ut fra en samlet vurdering vil Regjeringen tilrå at det økte investeringsbehovet møtes gjennom en generell heving av satsene for dagens oppstartingstilskudd. Dagens låneordninger i Husbanken foreslås videreført. Utbedringstilskuddet foreslås videreført med en viss økning fra dagens nivå, mens det særskilte tilskuddet ved omgjøring til ensengsrom avvikles fra 1. januar 1998.
Konklusjonen på en drøfting av om det bør gis særskilte tilskudd til de kommunene som i dag har dårligst pleie- og omsorgstjenester er at Regjeringen vil avsette et eget beløp på statsbudsjettet til disse kommunene. Tilskuddet skal trappes opp i planperioden.
Med hensyn til gjennomføring og krav til kommunal planlegging framholdes at kommunene må utarbeide en konkret plan for utbygging av eldreomsorgen. En slik plan må være politisk godkjent før statlige tilskuddsmidler kommer til utbetaling i 1998. Sosial- og helsedepartementet vil følge opp handlingsplanen gjennom de mål og resultatkrav som vil bli stilt for tilskuddsordningene, samt overvåke gjennomføringen av planene som kommunene skal utarbeide for eldreomsorgen. Fylkesmannsembetene vil få en sentral rolle i gjennomføringen av handlingsplanen, herunder yte råd og veiledning til kommunene. Fylkesmannsembetene foreslås derfor styrket i planperioden.
Når det gjelder juridiske virkemidler, framholdes det at det skal foretas en gjennomgang av sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven, herunder dagens sykehjemsforskrift, med sikte på:
| - |
Lovfesting av kommunenes plikt til å tilby beboere med varig opphold i institusjon og som ønsker det, ensengsrom fra år 2003. |
| - |
Oppfølging av kvalitetsforskriften med forslag om lovendringer knyttet til spørsmål om internkontroll, forskriftshjemmel og tilsyn. |
| - |
Enkeltvedtak som kommunen gjør i forbindelse med innleggelse i sykehjem eller boform etter kommunehelsetjenesteloven, skal utformes slik at brukerne og deres pårørende er informert om hva et vedtak om opphold i institusjon faktisk innebærer av tjenester. |
Som tiltak for å rekruttere og kvalifisere personell framholdes følgende:
| - |
Sosial- og helsedepartementet vil sette i gang et prosjekt for å utrede kompetansebehovet og rekrutteringspotensialet til pleie- og omsorgssektoren. |
| - |
Det vil bli iverksatt tiltak for å bistå kommunene med internopplæring av nyansatte, spesielt ufaglært arbeidskraft, og gi ufaglærte muligheter til å avlegge fagbrev i omsorgsarbeid. |
| - |
Utdanningskapasiteten holdes høy når det gjelder grunnutdanningene, både på videregående skole- nivå og på høgskolenivå. |
| - |
Videre- og etterutdanning av helse- og omsorgspersonell videreføres og styrkes. |
Husbankens statistikk viser at det er store variasjoner i totalkostnadene for ulike sykehjems- og omsorgsboligprosjekter. Gjennomsnittskostnadene pr. sykehjemsplass var ifølge Husbanken 826.000 kroner og for omsorgsboliger 738.000 kroner i 1996. Kostnadene varierte imidlertid mellom ca 400.000 kroner og godt over 1 mill. kroner. Sosial- og helsedepartementet vil i samarbeid med Kommunal- og arbeidsdepartementet og Husbanken arbeide for å komme fram til rimelige standardløsninger med god kvalitet ved bygging av nye sykehjem og omsorgsboliger.
Det framholdes at det er store svakheter ved det statistiske materialet som finnes på dette feltet, og det uttales at arbeidet med pleie- og omsorgstatistikken i Statistisk sentralbyrå skal styrkes. På Sosial- og helsedepartementets budsjett for 1998 skal det settes av prosjektmidler til arbeidet med utvikling av pleie- og omsorgsstatistikken.
Det uttales at det for å forebygge og behandle sykdom og funksjonshemminger, høyne livskvaliteten blant eldre og utvikle en bedre eldreomsorg, er et stort behov for å øke kunnskapene om aldringsprosessene, eldres psykiske og fysiske helse og deres sosiale situasjon samt ulike behandlings- og omsorgstiltak. For å forebygge og behandle sykdom og funksjonshemminger, høyne livskvaliteten blant eldre og utvikle en bedre eldreomsorg, er det et stort behov for å øke kunnskapene om aldringsprosessene, eldres psykiske og fysiske helse og deres sosiale situasjon samt ulike behandlings- og omsorgstiltak. Det vises i denne forbindelse til at det på Sosial- og helsedepartementets budsjett årlig bevilges rundt 30 mill. kroner til aldersrelaterte forsknings- og utviklingsprosjekter innen medisin og samfunnsvitenskap. Regjeringen vil videreføre og styrke denne satsingen i handlingsplanperioden.
Regjeringen vil legge opp til en styrking av samarbeidet mellom kommunene og boligbyggelagene ved bygging av omsorgsboliger for eldre. Dette vil skje bl.a. ved at kommunene tar dette inn i planleggingsprosessen for sektoren, og i søknadsprosessen for oppstartingstilskudd.
Det uttales at lovgivningen i dag er preget av uklarhet med hensyn til regulering av privat virksomhet innenfor pleie- og omsorgssektoren, spesielt innen den hjemmebaserte omsorgen, og at det er ulikheter mellom helse- og sosiallovgivningen når det gjelder mulighetene for statlig styring. Sosial- og helsedepartementet vil foreta en nærmere gjennomgang av lovverket med tanke på en klargjøring av disse spørsmålene. Det uttales at kommunene bør vise stor tilbakeholdenhet med konkurranseutsetting av kjernefunksjoner i sektoren.
6.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at Regjeringen legger opp til en kombinasjon av sterkere bruk av finansielle, juridiske og andre statlige virkemidler. Blant annet foreslås investeringstilskuddet til bygging av sykehjemsplasser økt til 250.000 kroner. I forhold til at en sykehjemsplass er kostnadsberegnet til 826.000 kroner, mener flertallet dette er for lavt. For å stimulere til at det bygges et tilstrekkelig antall plasser for de som trenger 24-timers pleie, foreslår flertallet at investeringstilskuddet til bygging av sykehjemsplasser økes fra 250.000 kroner til 375.000 kroner. Flertallet foreslår i tillegg at investeringstilskuddet for omsorgsboliger økes fra 125.000 kroner til 175.000 kroner.
For å sikre et tilfredstillende nivå på tjenestene til de mest pleietrengende eldre er det i tillegg nødvendig at en større andel av de samlede ressurser går til omsorg.
Flertallet vil påpeke at den nødvendige satsingen i eldreomsorgen er helt avhengig av en finansieringsordning som sikrer stabiliteten og gir kommunene trygghet for dekning av framtidige driftskostnader. Flertallet merker seg at driftstilskuddet skal fordeles til kommunene etter alderskriterier uavhengig av hvordan status er og sammensetning av eldreomsorgen i kommunen. Flertallet støtter dette.
Prioriteringen av eldreomsorgen kan f.eks. ha gått på bekostning av skoleutbyggingen og kvaliteten på undervisningstilbudet. Det vil derfor være riktig at øremerkede driftsmidler til eldreomsorgen også går til de kommunene som har lagt utbyggingen bak seg, og som i dag har høye driftsutgifter. Dette kan gjøres ved å innføre et eget øremerket tilskudd som fordeles til kommunene i forhold til andel eldre over 80 år, eller ved å innføre et øremerket tilskudd til drift av sykehjemsplasser etter modell av barnehagetilskuddet.
Flertallet mener det er viktig at tilskudd til drift innenfor eldreomsorgen utformes slik at det ikke vrir kommunenes tilbud bort fra det som er den enkelte brukers virkelige behov. Flertallet mener derfor det er viktig at forholdet mellom kommunen, staten og folketrygdens ansvar avklares i det videre arbeidet med finansieringsordninger.
Flertallet vil be departementet komme tilbake med en vurdering av ulike modeller for et slikt tilskudd i forbindelse med statsbudsjettet for 1998.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fastsette investeringstilskuddet til bygging av sykehjemsplasser til kr 375.000. »
« Stortinget ber Regjeringen fastsette investeringstilskuddet til bygging av omsorgsboliger til kr 175.000. »
Komiteen mener at kommuner som omfattes av ordninga med forhøyede investeringstilskudd der kravet er tilsagn etter 1. januar 1997, også skal omfattes av ordninga med dekning av kapitalkostnader.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1998 legge inn en skjønnspott for å kunne utjevne helt urimelige utslag ved at enkelte kommuner som nettopp er ferdig med store utbygginger innenfor eldreomsorgen, faller utenfor ordningen med forhøyede driftstilskudd.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1998 legge inn en skjønnspott for å kunne utjevne helt urimelige utslag ved at enkelte kommuner som nettopp er ferdig med store utbygginger innenfor eldreomsorgen, faller utenfor ordningen med forhøyede driftstilskudd. »
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er kjent med at flere kommuner i dag har sykehjem og omsorgsboliger under bygging, som vil bli innflyttingsklare i løpet av høsten og vinteren 1997. Dette er byggeprosjekter som er gitt tilsagn om lån, etter en godkjent finansieringsplan i 1996. Ifølge meldingen synes ikke disse kommunene å være berettiget til hverken investeringstilskudd eller driftstilskudd, noe som dette medlem finner helt urimelig. Dette medlem mener at det er positivt at kommuner satte i gang planlegging og bygging av sykehjem, også før eldremeldingen kom til Stortinget til behandling, og dette medlem mener derfor at disse kommunene i likhet med de som planlegger og bygger etter 1997, også må tilkomme investeringstilskudd og driftstilskudd i form av statlig finansiert renter og avdrag på lån.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sørge for at de kommuner som i dag har sykehjem/omsorgsbolig under bygging, og hvor byggingen sluttføres i 1997, tilkommer det samme investeringstilskudd og driftstilskudd som de som planlegger og bygger syke- og omsorgsboliger etter 1. januar 1997. »
Komiteen fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede en likebehandling av betalingsordninger når det gjelder medisiner, hjelpemidler og bostøtte i omsorgsbolig og alders- og sykehjem. »
Komiteen, fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 1998 legge frem en vurdering av ulike modeller for øremerkede tilskudd som skal sikre alle kommuner midler til drift av alders- og sykehjemsplasser, herunder et generelt driftstilskudd beregnet i forhold til antall eldre over 80 år, og et direkte driftstilskudd til drift av alders- og sykehjemsplasser etter modell av dagens barnehagetilskudd. »
Komiteen viser til departementets påpekning av at det er behov for om lag 12.000 nye årsverk i pleie- og omsorgssektoren i løpet av de neste 4 år for å holde tritt med veksten i de eldste eldre og det økte hjelpebehovet. Komiteen sitt ønske om å opprioritere pleie- og omsorg til personer med behov for 24-timers pleie vil øke dette anslaget noe. Det vil være en stor oppgave å utdanne nok helsepersonell. Komiteen viser til at Stortinget har bedt om en handlingsplan for utdanning av helsepersonell, der en skal se på utdanningskapasitet i forhold til framtidig behov.
Komiteen ser det som ei stor utfordring å skaffa kvalifisert personell i tråd med satsinga i handlingsplanen. Det er viktig å leggja tilhøva til rette slik at dei som no arbeider deltid kan arbeida fulltid eller ha større stillingsandel. Det må arbeidast vidare med det turnustekniske arbeidet med sikte på mindre trong for deltidsstillingar. Eit anna grep er å kunna tilby barnehageplass til ein fornuftig pris for at det skal svara seg å ha større stillingsandel.
Komiteen vil peika på at det må leggjast tilrette for at ufaglærte kan få høve til å skaffa seg formell kompetanse og at fagpersonell kan få vidare- og etterutdanningstilbod. Det er også ei utfordring å betra det fysiske og psykiske arbeidsmiljøet slik at sjukefråværet ikkje vert større enn nødvendig. I denne samanhangen er styrking av leiarkompetanse i omsorgssektoren eit viktig grep. Komiteen syner ellers til at Regjeringa vil leggja fram ein eigen plan for helse- og omsorgspersonell høsten 1997.
Komiteen viser til at Stortinget har vedtatt at det skal bli lettere for hjelpepleiere å videreutdanne seg til sykepleiere, og at hjelpepleiere skal få utdanning til å bistå ved operasjoner.
Komiteen mener at det må bli lagt bedre til rette for videreutdanning hvor en kan bygge videre på den kompetansen en har. Profesjonsgrensene i helsevesenet må tones ned, og det må legges større vekt på samarbeid til beste for brukerne.
Komiteen viser til meldingen som slår fast følgende utfordringer på personalområdet i pleie- og omsorgssektoren:
| - |
Det er behov for mer arbeidskraft |
| - |
Det er knapphet på kvalifisert arbeidskraft |
| - |
En stor andel av personalet arbeider deltid |
| - |
Det er stigende krav til kvalitet og standard i omsorgen |
Med bakgrunn i dette mener komiteen det er behov for en rekke ulike tiltak for å bedre tilgangen på personell og øke kompetansen innen helse- og omsorgssektoren.
Komiteen er kjent med at det i den nylig fremlagte rapporten «Kvinner i omsorgsyrker » utarbeidet av Institutt for samfunnsforskning konkluderes med at Norge har en stor reserve av kvalifisert arbeidskraft innenfor helse- og omsorgssektoren. Rapporten antyder at denne reserven består av om lag 25.000 hjelpepleiere og 10.000 sykepleiere.
Komiteen ber departementet prioritere arbeidet med å hente tilbake disse betydelige helsepersonellressursene. Komiteen ser det som langt viktigere å få disse fagfolkene tilbake i helsevesenet, fremfor kortsiktige tiltak som å importere helsepersonell fra utlandet.
Komiteen er kjent med at mange hjelpepleiere og sykepleiere ikke får tilbud om full stilling selv om de ønsker det. Det er viktig av at de som ønsker det gis tilbud om full stillingsandel, og med dagens etterspørsel etter helsepersonell mener komiteen at dette bør kunne la seg gjøre gjennom en bedre organisering av turnusordningene. Det må også stimuleres til at flere velger å arbeide i større stillingsbrøker enn i dag. Komiteen viser til at de kvinnedominerte yrkesgruppene i helsesektoren både har det høyeste sykefraværet, er sterkest rammet av belastningslidelser og har overvekt av uførepensjonerte.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet viser i den forbindelse til forslaget i Dok.nr.8:02 (1996-1997), jf. Innst.S.nr.133(1996-1997) om å likestille skiftarbeidere i industrien og turnusarbeidere i helsevesenet når det gjelder arbeidstid. Bedre arbeidstidsordninger vil etter disse medlemmers mening være et viktig tiltak for å bidra til at flere syke- og hjelpepleiere vil arbeide lenger og i fulle stillinger.
Komiteen ser det som svært viktig å stimulere og tilrettelegge for etter- og videreutdanning av både hjelpepleiere, sykepleiere og ufaglærte i forhold til å beholde personell i helse- og omsorgsyrkene.
Komiteen viser til at Stortinget i B.innst.S.nr.11(1996-1997) ba Regjeringen vurdere behovet for å tilby hjelpepleiere videreutdanning, slik det nå blir gjort i operasjonsteknikk, også i andre disipliner f.eks. geriatri og psykiatri. Det ble også understreket av komiteen at videreutviklingen av de bedriftsinterne videreutdanningene for sykepleiere måtte behandles i handlingsplanen for helsepersonell. Komiteen ser det som ønskelig at slik videreutdanning i størst mulig grad kombineres med yrkesaktivitet. Dette er viktig både i forhold til en størst mulig opprettholdelse av kapasitet i helsevesenet og en mest mulig yrkesrelevant utdanning. Komiteen vil understreke at det må tilrettelegges for at også mindre sykehus og institusjoner kan ha tilbud om en kombinasjon av jobb og utdanning. Komiteen ser også videreutdanning av hjelpepleiere til sykepleiere, som et viktig tiltak for å avhjelpe dagens sykepleiermangel.
Komiteen har merket seg at det vil bli arbeidet med å sikre personell som kjenner samisk språk og kultur, og at liknende tiltak vil bli vurdert med henblikk på å kvalifisere personell til arbeid blant innvandrere.
Komiteen er enig i at det er sterkt behov for å bedre kvaliteten på personellstatistikken, og få bedre oversikt over personellsituasjonen i sektoren.
Komiteen har merket seg at departementet vil samarbeide med Kommunal- og arbeidsdepartementet og Husbanken for å komme fram til rimelige standardløsninger ved bygging av nye sykehjem og omsorgsboliger. Komiteen har også merket seg at Regjeringen vil videreføre og styrke satsingen på aldersrelaterte forsknings- og utviklingsprosjekter.
Komiteen er enig i at det er behov for en gjennomgang av helse- og sosiallovgivningen for å få et harmonisert regelverk for de som trenger pleie og omsorg.
Komiteen fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en harmonisering av regelverket i lov om sosiale tjenester og lov om helsetjenesten i kommunene med henblikk på et felles regelverk til de som har behov for pleie og omsorg. »
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser til at flere kommuner nå setter eldreomsorgen ut på anbud. Flertallet er åpen for privat supplement til offentlige tjenester, selv om eldreomsorgen fortsatt skal være det offentlige sitt ansvar.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet merker seg at Regjeringen mener kommunene bør vise stor tilbakeholdenhet med konkurranseutsetting i sektoren. Disse medlemmer har registrert at fremtredende medlemmer av Regjeringen inkludert statsministeren og planleggingsministeren har et langt mer nyansert syn. I Fædrelandsvennen 22. mars 1996 uttaler Jagland følgende:
|
« Det viktigste er ikke at hvem som utfører tjenesten, men at folk får dekket sine behov. Vi har sett at slike private tilbud har økt tilbudet betydelig raskere enn vi ellers ville ha klart. » |
Planleggingsministeren følger opp i samme avis 3. juni 1997:
|
« Jeg ser med stor ro på kommuner som noe skeptisk sonderer mulighetene for å finne bedre løsninger ved konkurranseutsetting. Svenske erfaringer viser også ved å konkurranseutsette en bit av en bestemt tjeneste, vil dette smitte over og forbedre effektiviteten generelt for denne tjenesten. » |
I Arbeiderpartiets stortingsgruppe finner vi også et balansert syn på konkurranseutsetting. I Aftenposten den 9. januar 1997 sier parlamentarisk leder Tom Thoresen:
|
« Jeg vil ikke ha noen ideologisk holdning til privatisering eller til offentlig sektor. Det er det samme om offentlig sektor er stor eller liten, bare den er god. » |
Disse medlemmer kan slutte seg til disse analysene.
Disse medlemmer vil minne om at den enkelte kommune står fritt til å la det statlige oppstartingstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjemsplasser gå videre til de stiftelser, ideelle organisasjoner eller andre som ønsker å organisere/bygge dette. Dette kan ofte være en mer kostnadseffektiv løsning enn å bygge alt i kommunal regi.
Disse medlemmer viser til at kommuner kan spare opp mot 20-30 prosent av kostnadene ved å sette tjenestene ut på anbud. Det viser en undersøkelse foretatt av Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning, SNF, på vegne av Kommunenes Sentralforbund i 1996. Det vises også til at kvaliteten på tjenestene kan bli bedre ved å konkurranseutsette dem.
I undersøkelsen vises det bl.a. til at det er gjennomført besparelser på 20 prosent når det gjelder forsikringstjenester, 33 prosent på drift av idrettsanlegg og opp mot 30 prosent på IT-tjenester. Erfaringer fra Sverige viser at kostnader i eldreomsorgen er redusert med 11-12 prosent etter at tjenester er satt ut på anbud. Undersøkelsen omfatter over 100 kommuner og fylkeskommuner i Norge. I tillegg vises det til erfaringer fra en rekke andre land hvor man har satt kommunale tjenester ut på anbud.
Disse medlemmer merker seg at Regjeringen i meldingen trekker ut de punkt i SNF-rapporten som underbygger deres motstand mot konkurranseutsetting, uten å referere de klare konklusjoner som kommer frem i rapporten om fordelene ved konkurranseutsetting.
Motstandere av å konkurranseutsette kommunale tjenester har ofte fremholdt at kvaliteten på tjenestene vil bli dårligere. I undersøkelsen fra SNF vises det imidlertid til flere eksempler på at kvaliteten er blitt bedre når tjenestene er satt ut på anbud. Det vises også til at det er mulig å verne offentlig ansatte mot oppsigelser når tjenestene gis til private bedrifter.
Disse medlemmer peker på at erfaringene fra Sverige viser at innføring av anbud og konkurranse i eldreomsorgen har bidratt til en helt annen vektlegging av kvalitet og kvalitetskontroll. De kommuner som har åpnet opp for alternative velferdsprodusenter, har først og fremst oppnådd to effekter. Dels effektiviserer man den virksomheten som er lagt ut, men det har også vist seg at vilje til forandringer i egne virksomheter har økt, med effektiviseringer og kostnadsbesparelser som resultat. Det samlede resultat ble bedre kvalitet på tilbudet, større valgfrihet og medbestemmelse for de pleietrengende.
Ved å tillate privat formidling av helsepersonell, mener disse medlemmer at dette vil føre til en betydelig bedre tilgang på helsepersonell innen eldreomsorgen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen oppfordre kommunene til å konkurranseutsette omsorgs- og pleietjenester slik at eldre og funksjonshemmede får større innflytelse over hvem som skal yte dem tjenester, og hvordan tilbudet skal innrettes. »
Komiteens medlemmer fra Høyre har med interesse merket seg det internasjonale arbeidet rundt RUG (Resource Utilization Groups). RUG kan være et nyttig verktøy både i økonomi- og ressursstyringen i eldreomsorgen, men ikke minst som et kvalitetssikringsinstrument. RUG kan som Regjeringen selv anfører, brukes til innsatsstyrt finansiering i forhold til korttidsopphold i sykehjem. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen vil vurdere dette i forbindelse med oppfølgingen av NOU 1997:17 . Disse medlemmer mener RUG kan være et meget nyttig redskap for å kartlegge gjennomsnittlig ressursbehov pr. dag for geriatriske pasienter. Det mangler i dag et system som kartlegger dette ressursbehovet. Regjeringen bør derfor intensivere arbeidet med å utrede innføring av RUG-systemet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen iverksette en utredning med sikte på å innføre bruk av Resource Utilization Groups (RUG) i eldreomsorgen. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at det er kommunene som har ansvaret for å bygge ut og for å drive eldreomsorgen. Dette gjelder både den hjemmebaserte tjenesten og institusjonene. Disse medlemmer mener det er viktig at den tradisjonelle eldreomsorgen fortsatt skal drives av kommunene og med personale som er ansatt av kommunene. Disse medlemmer mener det er nødvendig at kommunene ser nøye på sin egen eldreomsorg, om den kan gjøres bedre både med hensyn til kvalitet og kvantitet.
Disse medlemmer mener at eldreomsorgen ikke bør privatiseres ved at den settes ut på anbud og overlates til et marked hvor etterspørsel og pris skal avgjøre.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede en ordning som gir brukerne større innflytelse og medbestemmelsesrett når det gjelder ansettelse av hjemmehjelp, samtidig som ansettelsesforholdet og arbeidstakerrettighetene ivaretas for den enkelte tjenesteyter. »
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet meiner Regjeringa sitt framlegg til finansiering av handlingsplanen er et godt grunnlag. Det tek omsyn til at det skal leggjast til rette for eit godt pleie- og omsorgstilbod i heile landet. Det skal stimulera til effektiv ressursutnytting, og det skal sikra god kostnadskontroll.
Komiteen meiner det er heilt avgjerande at planarbeidet i kommunane ligg til grunn for utviklinga av ei god eldreomsorg i kommunane. For at dette planarbeidet skal sikra ei mest mogeleg likeverdig eldreomsorg landet over, må Sosial- og helsedepartementet bidra med god rettleiing til kommunane. Det er likevel heilt klart at det er dei lokale tilhøva i den einskilde kommune som dannar utgangspunktet for løysingane.
Komiteen ser at personellsida vert ei stor utfordring også fordi innsatsen på andre felt innan helsesektoren skal styrkjast, og treng same type fagfolk. Komiteen vil syna til at kapasiteten på høgskulane er auka med ca 60 prosent frå 1990 til i dag. Dei vidaregåande skulane utdannar både omsorgsarbeidarar og hjelpepleiarar. Eit av verkemidla for å få nok kvalifisert personell er at kommunae og fylka stiller lærlinge- og praksisplassar til rådvelde.
Komiteen vil understreka at grunnutdanninga innan medisin og sjukepleie må få vurdert om undervisninga i geriatri og eldreomsorg er omfattande og god nok. Det må også satsast meir på forsking .
7.1 Sammendrag
Økningen i de samlede driftsutgifter i 1998 vil beløpe seg til 1 mrd. kroner, økende til 4 mrd. kroner i 2001, dvs. til sammen 10 mrd. kroner i 4-årsperioden. Investeringskostnadene vil beløpe seg til ca 4,5 mrd. kroner i 1998, og ca 19 mrd. kroner for perioden 1998 - 2002. Fordelt over 30 år og med 3,8 % rente p.a. vil utgiftene til betjening av investeringslån utgjøre 320 mill. kroner i 1998, økende til 1.295 mill. kroner i 2002. De samlede utgiftene for samfunnet til drift og betjening av investeringslån anslås dermed til 1.320 mill. kroner i 1998, økende til 5.295 mill. kroner i 2002. I handlingsplanperioden sett under ett, vil det brukes 10 mrd. kroner mer til drift, og det vil bli lagt til rette for investeringer på 19 mrd. kroner. Driftsutgiftene vil trappes opp i løpet av perioden til et nivå som ligger 4 mrd. kroner over dagens (målt i faste priser).
Når det gjelder brukerbetaling, legges det til grunn uendrede regler, og at denne vil beløpe seg gjennomsnittlig til ca 50.000 kroner pr. år for brukere med heldøgns pleie og omsorg enten tilbud gis i omsorgsbolig eller i sykehjem. Gitt disse forutsetningene vil brukerne finansiere ca 200 mill. kroner av de økte utgiftene i 1998 til drift og betjening av investeringslån (husleie m.v.), økende til ca 800 mill. kroner i 2002. De samlede utgiftene for det offentlige til drift og betjening av investeringslån vil dermed beløpe seg til 1.120 mill. kroner i 1998, økende til 4.495 mill. kroner i 2002.
I statsbudsjettet for 1998 vil følgende bli foreslått:
| - |
Kommunene vil fullt ut få dekket merutgiftene i 1998 på 1.515 mill. kroner som følge av handlingsplanen innenfor den foreslåtte rammen for inntektsvekst på om lag 2 prosent fra 1997 til 1998. Av dette foreslås 1.265 mill. kroner som øremerkede tilskudd til kommunal pleie- og omsorgstjeneste og 250 mill. kroner ved en reell styrking av kommunenes frie inntekter. I tillegg foreslås bostøtteordningen styrket med 50 mill. kroner. |
| - |
Av det øremerkede tilskuddet på 1.265 mill kroner vil 695 mill kroner bli fordelt mellom kommunene bl.a. ut fra antall eldre over 80 år, 443 mill kroner vil gå til å øke bevilgningen for oppstartingstilskudd, herunder å dekke opp økte tilskuddssatser og 105 mill kroner til å bedre tilbudet til eldre i kommuner med dårligst tilbud i dag. Videre er det avsatt til sammen 22 mill. kroner til personelltiltak og administrativ oppfølging, bl.a. til styrking av fylkesmannsembetene. |
| - |
Dagens låneordning i Husbanken foreslås videreført. |
Det økte investeringsbehovet i kommunene foreslås møtt gjennom en generell heving av satsene for dagens oppstartingstilskudd, fra 100.000 kroner for omsorgsboliger til 125.000 kroner og fra 150.000 kroner for sykehjem til 250.000 kroner. De økte satsene foreslås gjort gjeldende fra 1. januar 1997.
7.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til Regjeringens beregning av kostnader ved handlingsplanen.
Komiteen viser til at Regjeringen foreslår at kompensasjon for økte investerings- og driftsutgifter skal fordeles mellom kommunene. Meldingen sier at økte investeringsutgifter skal dekkes gjennom en økning i frie inntekter på 250 mill. kroner for 1998, og at dette beløpet vil øke til 1 mrd. kroner etter fire år. Frie inntekter defineres som skatt pluss ramme, og komiteen forstår Regjeringens forslag slik at kompensasjon vil bli gitt til alle kommuner, også de som har prioritert eldreomsorgen og nå har store utfordringer på andre områder. Dette vil således være et opplegg som ikke straffer dem som har fulgt oppfordringene om å arbeide for en verdig eldreomsorg. Komiteen støtter dette.
Komiteen viser til meldingen hvor det sies at kommunene skal gis kompensasjon for økte driftskostnader gjennom økt driftstilskudd. Komiteen mener imidlertid det er uklart hvor mye av de faktiske merutgiftene som blir kompensert. Det økte driftstilskuddet skal i hovedsak fordeles etter alderskriteriet. Komiteen forstår dette slik at dette driftstilskuddet skal fordeles på alle kommuner, også de som har bygd ut eldreomsorgen. Dermed vil de kommunene som har vært tidlig ute, heller ikke på driftssiden bli straffet gjennom Regjeringens opplegg. Komiteen viser til at det i tillegg vil bli gitt spesiell kostnadskompensasjon til de kommunene som er særlig dårlig stilt når det gjelder utbyggingen av eldreomsorgen.
Komiteen mener at alle kommunene må sikres øremerkede tilskudd for en fireårsperiode og at tidsperioden for handlingsplanen bør utvides hvis det viser seg at målsettingene ikke blir nådd innen 4 år.
Komiteen vil understreke betydningen av at kommunene fullt ut får kompensert de økte driftsutgiftene som følge av handlingsplanen for eldresatsingen i årene framover. Dette vil måtte skje i de årlige budsjettene, og det er viktig at dette foretas på en slik måte at det blir oversiktlig og forståelig.
Komiteen vil understreke at lån til sykehjemsplasser og omsorgsboliger ikke må belaste den kommunale kvote for låneopptak slik at dette sperrer for andre helt nødvendige investeringer i lang tid framover.
Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen sørge for at trygghetsalarmer dekkes av folketrygden og tildeles gjennom hjelpemiddelsentralen.
Forslag fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om opprettelse av et statlig eldreombud med nødvendig sekretariat.
Forslag fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at staten skal delfinansiere kommunenes omsorgslønn med 50 prosent.
Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen utrede en ordning som gir brukerne større innflytelse og medbestemmelsesrett når det gjelder ansettelse av hjemmehjelp, samtidig som ansettelsesforholdet og arbeidstakerrettighetene ivaretas for den enkelte tjenesteyter.
Forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen oppfordre kommunene til å konkurranseutsette omsorgs- og pleietjenester slik at eldre og funksjonshemmede får større innflytelse over hvem som skal yte dem tjenester, og hvordan tilbudet skal innrettes.
Forslag fra Høyre:
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag om bedre ordninger der staten medvirker til å delfinansiere kommunenes omsorgslønn.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen iverksette en utredning med sikte på å innføre bruk av Resource Utilization Groups (RUG) i eldreomsorgen.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen innføre et driftstilskudd fra 1.januar 1998 til kommunene for drift av sykehjem på kr 200.000 pr. år for heltidsplasser etter modell av det statlige driftstilskuddet til barnehager. Det foretas en reduksjon av rammeoverføringene til kommunen som følge av den statlige tilskuddsordningen som erstatter rammeoverføringen basert på en gjennomsnittstall for antall sykehjemsplasser i forhold til befolkningen over 80 år for den enkelte kommune. Det forutsettes i denne sammenheng at det gis adgang til særavtaler av midlertidig karakter for spesielt særskilte forhold.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen iverksette et konkret arbeid for å innføre graderte tilskuddssatser fra staten hovedsaklig basert på et RUG-system for sykehjem, omsorgsboliger, hjemmesykepleie, hjemmehjelp, trygghetsalarmer m.m. med samme gjennomsnittlig statlig andel, slik at det som er best for brukeren og billigst for det offentlige, blir gjennomført i hvert enkelt tilfelle. Informasjon om arbeidet medtas i statsbudsjettet for 1998.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen ha som målsetning og grunnlag for planarbeidet for nye sykehjemsplasser i perioden fra 1998 til 2001 at antallet skal økes med 5.000 utover Regjeringens forslag i St.meld. nr. 50 (1996-1997).
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen sette oppstartingstilskuddet til kr 600.000 pr. ny sykehjemsplass, kr 400.000 pr. ny omsorgsbolig og kr 200.000 pr. nytt ensengsrom ved omgjøring av flersengsrom gjeldende fra 1. januar 1997.
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen gjøre folketrygdens refusjonsordninger identiske for beboere i omsorgsboliger og sykehjem.
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen etablere et nasjonalt eldreombud, som gis nødvendige fullmakter til å føre kontroll med at eldreomsorgen skjer i henhold til lov og forskrift.
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen sørge for at de kommuner som i dag har sykehjem/omsorgsbolig under bygging, og hvor byggingen sluttføres i 1997, tilkommer det samme investeringstilskudd og driftstilskudd som de som planlegger og bygger syke- og omsorgsboliger etter 1. januar 1997.
Komiteen viser til meldingen og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
I.
Stortinget ber Regjeringen klargjøre hvilke rettigheter beboere har i omsorgsboliger/tilrettelagte boliger.
II.
Stortinget ber Regjeringen medvirke til at alle som har behov for 24-timers pleie, skal ha rett til heldøgns pleie- og omsorgsplass dersom en selv ønsker det.
III.
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1998 komme med en beregning av kostnader og konsekvenser ved å overføre ansvaret for tildeling av trygghetsalarmer til hjelpemiddelsentralene der kostnadene dekkes av folketrygden.
IV.
Stortinget ber Regjeringen fastsette investeringstilskuddet til bygging av sykehjemsplasser til kr 375.000.
V.
Stortinget ber Regjeringen fastsette investeringstilskuddet til bygging av omsorgsboliger til kr 175.000.
VI.
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1998 legge inn en skjønnspott for å kunne utjevne helt urimelige utslag ved at enkelte kommuner som nettopp er ferdig med store utbygginger innenfor eldreomsorgen, faller utenfor ordningen med forhøyede driftstilskudd.
VII.
Stortinget ber Regjeringen utrede en likebehandling av betalingsordninger når det gjelder medisiner, hjelpemidler og bostøtte i omsorgsbolig og alders- og sykehjem.
VIII.
Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 1998 legge frem en vurdering av ulike modeller for øremerkede tilskudd som skal sikre alle kommuner midler til drift av alders- og sykehjemsplasser, herunder et generelt driftstilskudd beregnet i forhold til antall eldre over 80 år, og et direkte driftstilskudd til drift av alders- og sykehjemsplasser etter modell av dagens barnehagetilskudd.
IX.
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en harmonisering av regelverket i lov om sosiale tjenester og lov om helsetjenesten i kommunene med henblikk på et felles regelverk til de som har behov for pleie og omsorg.
X.
Dok.nr.8:46(1996-1997) - forslag fra stortingsrepresentantene Kristin Halvorsen, Børre Rønningen og Magnar Sortåsløkken om en femårsplan for innføring av enerom på sykehjem ved statlig fullfinansiering av investeringskostnadene, og innføring av et eget driftstilskudd til formålet lagt inn i inntektssystemet - vedlegges prtokollen.
XI.
St.meld. nr. 50 (1996-1997) Handlingsplan for eldreomsorgen. Trygghet - respekt - kvalitet - vedlegges protokollen.
|
Oslo, i sosialkomiteen, den 13. juni 1997.
|
| Gunhild Øyangen, |
Tove Kari Viken, |
Valgerd Svarstad Haugland, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |