Europaparlaments- og rådsdirektiv 97/55/EF
om endring av direktiv 84/450/EF om villeiande
reklame slik at også samanliknande reklame vert omfatta,
vart den 29.mai 1998 vedteke lagt inn under EØS-avtalen.
EØS-komiteen sitt vedtak og direktivet
i norsk oversetjing følgjer som trykte vedlegg til proposisjonen.
Hovudinnhaldet i direktivet er at samanliknande reklame
(definert som «einkvar reklame som eksplisitt eller implisitt
identifiserer ein konkurrent eller varer eller tenester som ein
konkurrent tilbyr») skal vere tillate, når - og
berre når - særskilde vilkår er oppfylde. Desse
vilkåra er stikkordmessig:
– reklamen
skal ikkje vere villeiande
– den skal samanlikna varer eller
tenester som fyller same formål/behov
– den skal innehalde ei objektiv
samanlikning av ein eller fleire materielle relevante, dokumenterbare og
representative eigenskapar, medrekna eventuelt prisen
– den skal ikkje vere egna til å skapa
forvirring eller samanblanding
– den skal ikkje diskreditere
konkurrenten og ikkje bringe han i vanry
– for varer med opphavsmerking
skal den i kvart einskild tilfelle halde seg til varer med same
merking
– den skal ikkje gjera uhøveleg
bruk av eit anna merke sitt renommé (t.d. ved å utgi
billegvariantar for å vere identiske med dyre spesialmerke)
– den skal ikkje samanlikna kopiar
eller attgjeving av eit produkt med verna opphavsmerke eller varenamn
med det originale produktet.
Vidare vert det stadfesta at det i samanheng
med spesielle tilbod skal gjevast klåre opplysningar om tidslengd eller
eventuelle avgrensingar i omfanget av tilbodet.
Direktivet om villeiande reklame har førsegner
om handheving og om tilhøvet til å bringe klagar
inn for dei nasjonale styresmaktene for handheving. Desse føresegnene
vert no også gjort gjeldande for samanliknande reklame.
Dei eksisterande føresegnene i direktivet
om villeiande reklame, og i direktiva knytte til forbrukarrettar generelt,
er gjennomgåande minimumsføresegner, som gjev
landa høve til å innføra strengare føresegner. Føresegner
om samanliknande reklame har derimot karakter av harmonisering,
dvs. føresegner som vil vere felles og som statane ikkje
kan gjera unnatak frå i nokon retning. Dette er ein logisk
konsekvens av at direktivet sitt fremste siktemål er å gje
løyve til samanliknande reklame på spesifiserte
føresetnader. Ein minimumsklausul ville eksempelvis gitt
medlemsstatane høve til å skjerpa restriksjonane
eller innføre/halde på eit totalt forbod
mot samanliknande reklame.
Føresegnene rører ikkje høvet
til spesielle nasjonale restriksjonar, t.d. totalforbod mot reklame
for visse varegrupper (som alkohol). Dei rører heller ikkje
bruk av nasjonale reglar på andre sider av reklamebodskapen
enn akkurat samanlikninga.
Norsk lov har ikkje spesielle føresegner om
samanliknande reklame; slik reklame er underlagt dei same føresegnene
i marknadsføringslova som anna reklame. I prinsippet skal den derfor
heller ikkje drøftast for andre typar vurderingar enn anna reklame.
Det vil likevel vere naturleg i forhold til kriteria om villeiande
og urimelege framstilingar å stille strenge krav til opplysningar
som ein næringsdrivande gir om konkurrerande produkt.
Dei fleste av dei vilkåra som vert
stilte opp i direktivet går ein ut frå vil svara
til kva som i Noreg vil følgje av dei generelle standardane
i lova.
På einskilde punkt går direktivet noko lenger
enn norsk lov i å stille krav til opplysningar. Det gjeld særleg
krav til å opplyse om lengda av spesielle tilbod. Det innebær også
visse avgrensingar, gjennom eit direkte forbod mot å samanlikna
varer og tenester som ikkje fyller dei same behova eller tener same
formål, og mot å samanlikna produkt med opphavsmerking med produkt
utan slikt merke. Ved ei innlemming av direktivet i EØS-avtalen
må også desse prinsippa innførast i norsk rett. I praksis vil det
få minimalt å seie, ettersom dei avgrensingar som vert innførte
for det første rettar seg mot reklameformer og -uttrykk som synest
å ha særs lite omfang, og som etter sin karakter også lett vil kunne
koma i strid med gjeldande føresegner i lova.
Barne- og familidepartementet vil fremja ein
eigen odelstingsproposisjon om nødvendige endringar i norsk lovverk
som følgje av EØS-komiteen sitt vedtak.
Dei adminstrative og økonomiske konsekvensane
av gjennomføringa av vedtaket er venta å vere
minimale, både for det offentlege og for næringsdrivande.
Komiteen sitt utkast
til innstilling har vore lagt fram for utanrikskomiteen som i brev
datert 16.november 1998 gjer greie for at utanrikskomiteen ikkje
har merknader til utkastet.
Komiteen har elles
ingen merknader og rår Stortinget til å gjera
følgjande
vedtak:
Stortinget samtykker i godkjenning av EØS-komiteens
beslutning nr. 53/98 av 29.mai 1998 om endring av vedlegg
XIX i EØS-avtalen om forbrukervern i samsvar med forslag
i St.prp. nr. 87 (1997-98).
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 17.november 1998.
May-Helen Molvær Grimstad,
leiar. |
Unn Aarrestad,
ordførar. |
Grethe G. Fossum,
sekretær. |