Stortinget har ifølge forslagsstilleren
over lengre tid gitt de skiftende regjeringer utvidede fullmakter
ved kongelig resolusjon. Forslagsstilleren hevder at denne utviklingen
er en fare for rettssikkerheten i landet i og med at det ved fullmaktslover
overlates til embetsverket å utarbeide forskrifter og regelverk.
Forslagsstilleren anfører at det ved
flere anledninger har vært prøvd for retten tjenestemannsavgjørelser basert
på forskrift med hjemmel i departementsvedtak eller kongelig
resolusjon og at det viser seg at i disse tvistesakene er det meget
sjelden domstolene griper inn overfor forvaltningens frie skjønn.
Forslagsstilleren gjør gjeldende at nettopp fordi domstolene
er uvillig til eller avskåret fra å gripe inn
betyr dette at all makt er gitt til embetsverket.
Følgende forslag fremmes:
"Stortinget ber Regjeringen oppnevne et bredt sammensatt
utvalg som skal vurdere konsekvensene som den tiltakende bruk av
fullmaktslover, departements- og direktoratsvedtak (kongelige resolusjoner)
har for befolkning og næringsliv. Utvalget må,
i tillegg til jurister, bestå av folk fra næringsliv,
jordbruk og fiskerinæringen."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Inger Lise Husøy, Laila Kaland, Jørgen Kosmo og
Gunnar Skaug, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Vidar Kleppe,
fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Kari Økland, fra
Høyre, Svein Ludvigsen, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Kristin Halvorsen, viser til at forslaget berører
flere forhold, herunder forholdet mellom lov og forskrift og domstolenes
prøving av forvaltningens frie skjønn.
Komiteen vil peke på at
fullmaktslover kjennetegnes ved at de gir regjeringen, departementene
eller andre forvaltningsorganer kompetanse til å gi nærmere bestemmelser. Komiteen peker
videre på at fullmaktslovgivning også omfatter
spørsmål som gjelder rettssikkerhet, herunder
særlig forholdet til forutberegnelighet. Komiteen understreker
at ved anvendelse av fullmaktslover vil det være viktig
at lovene ikke er utformet så vide og ubestemte at viktige
prinsippspørsmål kan avgjøres i medhold
av dem uten Stortingets medvirkning. Premissene for de ulike fullmakter vil
derfor fremgå både av lovens forarbeide og Stortingets
behandling.
Komiteen viser til at ved utforming
av regelverk vil de grunnleggende prinsipper utformes i hjemmelsloven,
mens de mer detaljpregede bestemmelsene gis i forskrift.
Komiteen viser videre til at
den enkelte lovs formål også vil ha betydning
ved vurdering av hvor langt forvaltningens fullmakter rekker.
Komiteen understreker at det
er Stortinget som er lovgiver og som i det enkelte tilfellet tar
stilling til lovens utforming. Det vil uansett være Stortinget
som i siste instans tar stilling til hvor omfattende fullmakter forvaltningen
skal ha.
Komiteen viser for øvrig
til at spørsmål som gjelder fullmaktslovgivning
tidligere er behandlet av Stortinget, det vises til Innst. S. nr.
277 (1976-77) fra utenriks- og konstitusjonskomiteen og Innst. S.
nr. 296 (1995-96) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det vises
også til forvaltningskomiteen (opprettet i 1951) og NOU
1992:32 Bedre lovstruktur i lovverket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig å begrense fullmaktslovgivningen til et minimum,
da slike fullmakter kan komme i konflikt med bl.a. rettssikkerheten.
Fullmaktslovgivningen er også egnet til å undergrave
et viktig demokratisk prinsipp, nemlig at det er den folkevalgte
forsamling, Stortinget, som skal gi lover.
Disse medlemmer mener lovtekstene
må gjøres så presise og uttømmende
som mulig slik at behovet for fullmakter til å gi utfyllende
bestemmelser blir mindre.
Disse medlemmer mener derfor
at Regjeringen bør opprette et bredt sammensatt utvalg
for å vurdere konsekvensene som den tiltagende bruk av
fullmaktslover har hatt i et historisk perspektiv.
Komiteens medlem fra Høyre støtter innstillingen,
men vil også understreke at forslagsstilleren tar opp et
problem som krever stadig aktpågivenhet fra lovgivers side.
For Høyre er det en viktig oppgave å begrense
fullmaktslovgivningen så langt som mulig. I Høyres
prinsipprogram fra 1992 er dette formulert slik:
"Fullmaktslover kan komme i konflikt med rettssikkerheten.
Alle lover som vedtas, bør så langt det er praktisk
mulig gi klar beskjed om de plikter og rettigheter som følger
av loven."
Dette medlem erkjenner at det
i dagens samfunn er så å si umulig å unngå utstrakt
bruk av delegasjon, men dette understreker enda sterkere nødvendigheten av å være
kritisk når det gjelder bruken av fullmaktshjemler – særlig
når det gjelder regler som gir rettigheter eller plikter
til borgerne. Høyre har lagt – legger - dette
til grunn ved lovbehandlingen i Stortinget. Eksempler på Høyres
arbeide for å begrense fullmaktslovgivningen er Høyres
motstand mot pris- og reguleringslovgivningen i 1950-årene
og mot den nye konsesjonsloven i midten av 70-årene. Fra
de senere år kan nevnes
– Lotteriloven (Innst. O. nr. 9 (1994-95)).
– Tvistemålsloven (Innst.
O. nr. 69 (1995-96)).
– Våpenloven (Innst. O. nr.
39 (1997-98)).
– Regnskapsloven (Innst. O. nr, 60
(1997-98)).
Dette medlem understreker at
ansvaret for utformningen av lovverket til syvende og sist ligger hos
Stortinget. Derfor er det også Stortinget som i første
rekke må sikre at lovgivningen ikke utformes slik at legalitetsprinsippet
blir svekket.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:15 (1998-99) - forslag fra stortingsrepresentant
Steinar Bastesen om oppnevning av et utvalg for vurdering av konsekvensene
som den tiltakende bruk av fullmaktslover har for befolkning og næringsliv – avvises.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 11. februar 1999.
Jørgen Kosmo, |
Svein Ludvigsen, |
leder og ordfører |
sekretær. |