«… ulovlig eller forbudt av øvrigheten.
Allerede i 1627 nedla lensherren i Nordland forbud mot linefiske, og
i 1643 blev det høitidelig dømt ulovlig på Steigen lagting;
sannsynligvis skjedde det samme på Møre. Den 15.
januar 1644 utstedte kongen et brev mot linefiske nordpå – det
var dårlige fiskeår nu igjen - : «Eftersom
mestedelen av almuen av de nordlandske len har suplicando underdanigst
for oss ladet andrage hvorledes linefiskeriet i Lofotens len, som
på nogen tid er opkommet, skal være den gemene
mann meget skadelig på deres næring og bjering, … derfor begjærendes
samme linefiskeri at må avskaffes og i stedet over all
Nordlandene må brukes håndsnøre, som av
arilds tid har vært brukelig, på det den fattige
så vel som den rike kunde søke deres føde,
som ikke har råd eller formue at bekoste linene: da, efterdi
lagmannen har dømt samme linefiskeri at være den
gemene mann til skade …, så og derav skal forårsakes
stor Guds fortørnelse ved svergen, banden, slagsmål
og annen ulykke, så beder vi dig og vil at du alvorligen
holder over lagmannens dom i den sak … og forundrer vi
oss at du [lensherren] ikke allerede derover holdet
haver.»
Kongens strenge brev og lagmennenes dommer hjalp lite;
kanskje må vi undta Nordland, hvor flere utsagn tyder på at
forbudet mot linefisket blev respektert i de almindelige fiskeriene.
Men på Mørekysten fortsatte fisket og klagene.
For å få slutt på dette bestemte kongen
at før vårfisket begynte i 1650, skulde en borgermester
fra Bergen og en lagmann sammen med 12 bønder fra Sunnmøre
og 12 fra Nordfjord, de eldste og forstandigste menn, undersøke
almuens klager både om linefiske, krokvad, gagnvad (betyr
omtrent det samme som liner), og annet fiske, og innsende beretning
til kongen. Om kommisjonen noensinne har trådt i virksomhet,
er uvisst, iallfall fortsatte line-fisket og klagene. Men litt efter
litt bøide almuen sig for det nye og kjøpte selv
de nye redskapene …»
Fiskeridepartementet legger i meldingen et verdikjedeperspektiv
til grunn for fiskeripolitikken. Med utgangspunkt i markedsutfordringen
drøftes forbedringer i verdikjeden, strukturspørsmål,
ressursfordeling og -kontroll og forskning og utvikling. Meldingen tar
i hovedsak for seg fiskeripolitikken knyttet til villfisk. Drøftingen
av markedsspørsmål og forskning og kompetanse
berører imidlertid også oppdrettsfisk.
Meldingen blir retningsgivende for fiskeriforvaltningens
arbeid de kommende årene i forhold til utforming av regelverk
og myndighetenes bruk av økonomiske virkemidler.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Mimmi Bæivi, Kjell Ivar Fossnes, Bjarne Håkon
Hanssen, Kjell Opseth, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Rita Tveiten,
frå Framstegspartiet, Øystein Hedstrøm
og Terje Knudsen, frå Kristeleg Folkeparti, Modulf Aukan
og Anita Apelthun Sæle, frå Høgre, Ansgar
Gabrielsen og Ivar Kristiansen, frå Senterpartiet, leiaren
Odd Roger Enoksen, og frå Venstre, Leif Helge Kongshaug,
viser til at fiskerinæringa dei siste åra har
auka i omfang med tanke på verdiskaping og eksport. Næringa
er den nest største eksportnæringa vår
etter olje og gass. Det er grunn til å merke seg at fiskeeksporten
i motsetning til olje og gass, er fornybar ressurs. Komiteen ser
difor positivt på at det no er lagt fram ei eiga stortingsmelding
om norsk fiskerinæring og fiskeripolitikk. Komiteen syner
til at St.meld. nr. 48 (1994-95) Havbruk - En drivkraft i norsk
kystnæring vart handsama i Stortinget i mars 1996. Komiteen har
merka seg at oppdrettsnæringa difor berre i liten grad
er handsama i St.meld. nr. 51 (1997-98). Komiteen har
difor funnet grunn til å fokusere også på oppdrettsnæringa
ettersom det er her veksten i all hovudsak må komme i åra frametter. Komiteen har
gjennomført omfattande høyringar med dei berørte
interesseorganisasjonane. Komiteen har òg
besøkt Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre
og Romsdal, Nordland, Finnmark, samt Murmansk, Brussel og Island
i samband med handsaminga av meldinga.