Skogarealet domineres av gran, furu og lauvtrær. Fordelingen
har ikke endret seg vesentlig siden 1920-årene.
Det stående volumet er mer enn fordoblet
siden 1920. Skogreising har bidratt til vel en firedobling av det
stående volumet på Vestlandet, mens volumet i Nord-Norge
er omtrent fordoblet.
I meldingen legger Regjeringen til grunn at
skogpolitikken fortsatt skal et høyt ambisjonsnivå når
det gjelder å vedlikeholde og utvikle skogressursene med
sikte på et variert råstofftilbud og trevirke
av høy kvalitet.
Regjeringen legger til grunn at det på nasjonal
basis er mulig å øke avvirkningen ut over dagens
nivå, innenfor rammene av et bærekraftig skogbruk.
Økt skogpolitisk måloppnåelse
krever en mer planmessig tilnærming til utfordringene.
Departementet setter krav om utarbeidelse av fylkesvise skogpolitiske strategier.
Departementet forutsetter at de kommunale landbruksplaner
og skogpolitiske strategier integreres i den kommunale planleggingen.
Det er videre et mål å ut-vikle skogbruksplanleggingen
for de enkelte eiendommer, slik at planene blir mer tjenlige verktøy
for den enkelte skogeier.
Investeringer i skogkultur er grunnleggende
for de fremtidige avvirkningsmulighetene og kvaliteten på det
trevirket som blir produsert.
Nedgangen i investeringer har skjedd over hele
landet de siste årene.
Det er etter departementets mening nødvendig
med et fortsatt statlig engasjement i de langsiktige investeringene
som er forbundet med en aktiv skogkultur. Departementet vil legge
stor vekt på at skogkultur og skogskjøtsel fremmer
et variert råstofftilbud og produksjon av trevirke med
høy kvalitet. Departementet vil videreføre oppbyggingen
av kvalitetsskog i skogreisningsstrøkene innenfor miljømessig
forsvarlige rammer. I samarbeid med næringen vil departementet styrke
veiledningen og kontrollen omkring skogkultur for aktuelle eiergrupper.
Skogsveiene er et vilkår for lønnsomhet
i skogsektoren. Samtidig er skogsveibygging omdiskutert ut fra miljøhensyn.
For å imøtekomme skogbrukets
behov for en tilfredsstillende infrastruktur må det fortsatt
bygges et betydelig antall kilometer nye skogsbilveier i Norge.
Gjennom virkemiddelbruken vil departementet prioritere utbyggingen
av veier på arealer som klart gir grunnlag for en langsiktig,
bærekraftig skogproduksjon.
Virkemidlene på området omfatter
tilskudd, skattefordel ved bruk av skogavgift og direkte utgiftsføring av
utgifter til skogsveier.
Det er et mål å legge til
rette for at transporten fra skog til industri skal kunne foregå på en
kostnads- og miljøeffektiv måte. Viktig i dette
er kjøretøybestemmelser, standarden på veinettet
og utbedring av flaskehalser. Med sikte på en effektiv
virketransport er det nødvendig å vurdere behovet
for å endre kjøretøybestemmelsene. Stadig
flere arealer blir uinteressante for økonomisk skogbruk
og en konsentrasjon av aktivitetsnivået omkring industrinære
og høyproduktive arealer. Dette er en stor utfordring for
skogsektoren. Departementet vil aktivt bidra til at det etableres
troverdig og fyldig dokumentasjon om den norske skogsektoren, slik
at skogsektoren så langt mulig ikke blir gjenstand for
unødvendige handelshindringer som følge av mangelfull
eller feiltolket informasjon.
Regjeringen legger vekt på at det offentlige
virkemiddelapparatet skal bidra til å fremme samarbeid mellom
de ulike produksjonsledd. Retningslinjene for dette skal legges
til rette for økt samarbeid mellom bedrifter og økte
koblinger i verdikjeden med hensyn til råstofflevering
og -mottak.
Sett i forhold til flere land med langt mindre
skogressurser utnytter og foredler Norge trevirke i liten grad. Både
næringene og myndighetene har gjennom de senere årene
lagt økt vekt på verdikjedeperspektivet, spesielt
potensialet for økt verdiskaping i foredlingsleddene.
Regjeringen vil sette i verk et 5-årig
verdiskapingsprogram for bruk og foredling av trevirke. Siktemålet er
høyere verdiskaping gjennom foredling innenlands og økt
anvendelse av trevirke. Iverksetting av et slikt program forutsetter
både medvirkning og medfinansiering fra skogbruket og skogindustrien.
Det legges ikke opp til særordninger
for skogbasert industri innenfor SND-systemet. Regjeringen vil likevel
peke på at skogbasert næringsvirksomhet spiller
en viktig rolle når det gjelder nyskaping og næringsutvikling
i distriktene.
Bevilgningen av BU-midler til området
skog, tre og utmark har økt de senere år. En evaluering
i 1998 viste at midler til skogprosjekter ga stor sysselsettingseffekt, relativt
høy inntjening, og hadde stor overlevelsesevne.
Skogarealene og utmarksressursene representerer betydelige
verdier, og kan i større grad enn i dag gi grunnlag for
et variert tilbud av varer og tjenester. En mer profesjonell forvaltning
og utnytting av ressursene krever bedre organisering blant grunneiere,
videreutvikling av lov- og regelverk og forbedring av den offentlige
kontroll- og tilretteleggingsfunksjonen.
Hovedutfordringen i den videre utviklingen av
naturbasert næring knyttet til f.eks. jakt, fiske og opplevelser er
at de av tradisjon i for liten grad er orientert mot kunder, markeder
og økonomisk effektivitet. Markedsorientering og en gjennomtenkt
holdning til å tilfredsstille kundegruppene er en forutsetning
for stabil lønnsomhet.
Skogbruket er en langsiktig næring.
Det bør derfor legges opp til et høyt ambisjonsnivå når
det gjelder å vedlikeholde og utvikle skogressursene med
sikte på et variert råstofftilbud og trevirke
av høy kvalitet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
viktigheten av å ivareta hensynet til kommende generasjoner
gjennom en aktiv og målrettet skogkultur, innenfor miljømessig forsvarlige
rammer. Dette er nødvendig fordi skogen er betydningsfull
for økologi og klima, og fordi produksjon, høsting
og bruk av trevirke innvirker på sysselsettingen og bosettingen
i distriktene, og representerer et stort verdiskapingspotensial
som det er viktig å utnytte aktivt.
Flertallet har merket seg at
departementet fremhever at en stor andel av de avvirkede feltene
ikke er tilrettelagt for foryngelse, og at det i arbeidet med en ny
skogbrukslov vil bli lagt vekt på å understreke
skogeiers ansvar for en tilfredsstillende foryngelsesinnsats. Flertallet er
enig i at en situasjon med et for lavt investeringsnivå og
aktivitet i skogkultur ikke kan vedvare.
Både i miljøsammenheng, og
for å bygge opp ressursene for framtidige generasjoner,
mener flertallet at skogbruksinvesteringene bør økes.
Dette forutsetter også bruk av positive virkemidler for å skape
samsvar mellom privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet.
Flertallet er enig i at for å motivere
skogeierne til å investere i skogkultur og aktivt gjøre
kvalitetsfremmende tiltak, er det nødvendig med et relativt
høyt og stabilt tilskuddsnivå.
Flertallet peker på at
tilskuddsordningen i henhold til forskrift om tilskudd til skogkultur
skal gjelde alle eiendomskategorier, med unntak av eiendommer i skogstrøkene
i østlandsfylkene og Aust-Agder, som har et nyttbart balansekvantum
på over 3 000 m3 i vedkommende
kommune etter skogbruksplanen. Flertallet ber om
at departementet vurderer å innføre tilskuddsordningen
også for disse unntakene.
Flertallet ber departementet
følge utviklingen nøye, og forventer rapporter
til Stortinget om dette forholdet i de årlige budsjettene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egne merknader i kap. 8 - prissetting av skogeiedommer.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at investeringsnivået i skogbruksnæringen
har falt betraktelig de siste år. Disse medlemmer mener derfor
at det må legges til rette for en politikk som kan bidra
til økte investeringer i næringen totalt sett.
Dette vil bidra til økt verdiskaping, økt avvirkning
og større sysselsetting i en typisk distriktsbasert næring.
Disse medlemmer mener det må satses
på skogkultur og oppbygging av realverdier for tiden etter
oljealderen. Slike langsiktige investeringer fremstår nødvendigvis
ikke som lønnsomme for den nåværende eier,
men er klart lønnsomme sett på lang sikt. Tilskudd til
skogkultur må kanaliseres der disse totalt sett gir den
beste effekt. Som en viktig del av satsingen på skogkultur,
må skogavgiftsordningen bedres. Etter disse medlemmers mening
er det viktig at en økende andel av skogkulturen er basert
på riktig grunnmateriale.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
betydningen av at skogbruksvirksomheten skjer på en planmessig
måte som fanger opp både skogfaglige og miljømessige
hensyn. Det er etter hvert etablert et omfattende strategi- og plansystem
knyttet til skogbruk. Dette opplegget bør utvikles videre
med sikte på en best mulig lokal tilpasning og en mest
mulig kostnadseffektiv bruk av de midler som går til dette. Flertallet vil
også understreke at denne planleggingen ikke må bidra
til unødig byråkratisering men heller virke som
et fundament for samhandling mellom næringen og myndighetene.
Komiteen viser til
at kystskogbruket er fortsatt i en oppbyggingsfase. Komiteen vil
slå fast at det fortsatt vil være behov for en
statlig innsats for å vedlikeholde og utvikle skogressursene
i kyststrøkene. Enkelte regioner har en uforholdsmessig
stor import av trematerialer sett i forhold til de rike lokale mulighetene
for produksjon av nyttbart virke. Det er et mål å gjøre
disse områdene mer selvforsynte med trevirke. Utnyttingen
av kulturskogen er god mange steder. Avkastningen for den enkelte
eier av de investeringene som er gjort så langt, og verdiskapingen
knyttet til utnyttingen av virket, må etter komiteen mening synliggjøres
bedre dersom det skal være mulig å motivere til
et høyere aktivitetsnivå enn i dag.
Komiteen er kjent med at kystskogbruket
har vært gjenstand for omfattende diskusjon og kritikk.
Det er bl.a. reist tvil om skogreisingen kan sies å være
i tråd med konvensjonen om biologisk mangfold. Miljøinteressenes
innvendinger mot skogreisingen har trolig bidratt til et lavere
aktivitetsnivå enn forventet. Styrking av skogforskningen,
spesielt om forhold i Nord-Norge og Vestlandet kan bidra til å dempe
konflikter og øke aktiviteten. Komiteen mener
det er viktig å få bedre dokumentasjon omkring
de næringsmessige, miljømessige og samfunnsøkonomiske
sidene ved skogbruket i disse områdene. Komiteen ber
departementet legge vekt på at den varslede gjennomgangen av
skogsektorens utfordringer i skogreisingsstrøk får bred
deltagelse.
Komiteens kontakt med skogsektoren
i forbindelse med behandlingen av denne meldingen viser klart at
mange av aktørene savner mer konkrete ambisjoner og mål
for avvirkningen enn det Regjeringen gir. Komiteen vil
vise til at spørsmålet investerings- og avvirkningsmål
også ble tatt opp i forbindelse med drøfting av
St.meld. nr. 18 (1984-85). Stortinget understreket den gang at avvirkningen
må ses i sammenheng med markedsutviklingen og markedsbehovet.
Det er skogeierne som ut fra egne forutsetninger og personlig økonomi
må treffe beslutninger om avvirkning. Komiteen slutter
seg til Regjeringen i synet på at det er mulig og ønskelig å øke
avvirkningen ut over dagens nivå. Komiteen vil
samtidig minne om at aktivitetsnivået i skogbruket for
en stor del bestemmes av pris- og kostnadsforholdene i markedet
og at det derfor ikke er aktuelt å treffe politiske vedtak
om omfanget av avvirkningen det enkelte år.
Komiteen viser til at pris- og
kostnadsforholdene i markedene er sentrale faktorer for den norske
skogsektorens konkurranseevne. Utviklingen i skogindustrien mot økt
internasjonalisering og større konkurranse i produktmarkedene
har ført til fallende realpriser. Uten kostnadsreduksjoner
eller uendret nivå på tømmeruttak og
-anvendelse vil verdiskapingen falle i takt med produktprisene.
Samtidig medfører dette at stadig større arealer
blir mindre interessante for økonomisk skogbruk, med mindre
man kan komme fram til produkter fra disse områdene som
gir en høyere betalingsevne. Dette vil i sin tur føre
til en økt skogbruksaktivitet på de høyproduktive
og industrinære områder. Her er imidlertid aktiviteten
allerede høy, og sammen med krav om miljø- og
flerbrukshensyn i befolkningstette områder vil avvirkning
og derved verdiskaping knyttet til skog fortsette å falle.
Dette kan få store konsekvenser for flere distrikter med
lange transportavstander til industri. Komiteen vil
peke på at dette er en viktig næringspolitisk
og distriktspolitisk utfordring.
Komiteen mener det er nødvendig å støtte
opp om produktutvikling og høyere foredlingsgrad. Lokal
foredling av trevirke har en rekke fordeler som kan utnyttes som
grunnlag for inntekter og sysselsetting i flere distrikter, og det
er sentralt å utvikle nettverk og kompetansemiljøer
for å gi småskala bedrifter mulighet til å tilegne
seg økt kunnskap og markedsinnsikt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
at Statens nærings- og distriktsutviklingsfond må brukes
aktivt i utviklingen av en konkurransedyktig og variert skogindustri.
Komiteen vil spesielt
rette oppmerksomheten mot den store ressursen som lauvtre representerer. Komiteen mener
det må være et mål at lauvskogressursene utnyttes
og utvikles på en optimal måte for å oppnå høy kvalitet
og stor verdiskaping. Dette krever bevisstgjøring i alle
ledd i verdikjeden. Her vil informasjon til brukere av lauvtreprodukter
være betydningsfull. Et nasjonalt informasjonssenter for
lauvtreprodukter bør etter komiteens oppfatning
vurderes.
Komiteen mener det bør
være et mål at forbruket av norsk lauvtre økes
betydelig innen trevare-, møbel-, og bygningsbransjen.
Utviklingen av trearbeidende virksomheter som
kan utnytte slikt råstoff, er viktig. Vesentlige momenter
her er utnytting av lokalt råstoff, variert produksjon, arbeidsintensiv
foredling og potensiale for god lønnsomhet.
Komiteen mener også det
bør utvikles nettverk mellom ulike kompetanse- og utdanningsmiljøer,
både nasjonalt og internasjonalt. Nettverk-/kompetanseoppbygging
på tvers av fagsektorer vil være et viktig bidrag
til å spre kunnskap om trevirkets muligheter. I denne forbindelse
ser komiteen meget positivt på arbeidet
med etableringen av et internasjonalt tresenter i Trondheim. Dette
vil kunne bli en møteplass for kompetanse og utvikling
som vil ha stor betydning for hele skogsektoren.
Komiteen har merket seg forslaget
om et fem-årig verdiskapingsprogram for bruk og foredling
av trevirke. Dette programmet skal fokusere på høyere
foredling og økt bruk av trevirke samt bedre koblinger mellom
skog og marked. I en første fase av programmet skal det
etableres en arbeidsgruppe for å utrede strategi, gjennomføring
og finansieringsbehov.
Komiteen stiller seg meget positiv
til et slikt verdiskapningsprogram. Det er viktig at utredningen
fører til konstruktive og konkrete tiltak. En satsing på økt bruk
av trevirke vil også samsvare med målsettinger om
bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. Det
er viktig at skog og treprodukter integreres i kommunenes arbeid
med Lokal Agenda 21.
Komiteen mener at en i et slikt
program må prioritere mellom innsatsområder.
Komiteen vil peke på at
gjennomføringen av et aktivt verdiskapningsprogram vil
kreve god landsdekkende informasjon til beslutningstakerne. Det
norske Skogselskap med sin informasjonskompetanse kan være
en aktiv aktør i denne sammenheng.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, legger spesielt
stor vekt på å utvikle mulighetene for skogbruket
i distriktene, og legger til grunn at verdiskapingsprogrammet primært bør
rettes mot å skape nye produkter og avsetningsmuligheter. Flertallet forventer
at programmet følges opp gjennom de årlige budsjettframlegg
og at satsingen forutsetter medvirkning og medfinansiering fra skogbruket
og skogindustrien. Flertallet vil for øvrig
understreke utviklingspotensialet i treforedlings- og trelastindustrien
og ser det som viktig at disse gis rammevilkår som gir
rom for en fleksibel tilpasning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter forslaget om å etablere
et verdiskapingsprogram. Disse medlemmer vil likevel
understreke at verdiskaping er næringens eget ansvar. Det
forutsettes derfor en betydelig medvirkning og medfinansiering fra
skogbruket og skogindustrien. Myndighetenes rolle må innebære
en prioritering av bidrag i form av generelle rammebetingelser. Eksempler
på myndighetsbasert innsats kan, etter disse medlemmers mening,
være utvidet adgang til bruk av skogavgiftsmidler, skattepolitikk
som motiverer til avvirkning, bedrede forhold for tømmertrans-porten
samt åpne for økt ressursutnyttelse gjennom en liberalisering
av konsesjonslovgivningen m.v.
Komiteen har merket
seg skogsektorens transportutfordringer. Utbedring av flaskehalser
i veinettet vil også komme andre sektorer til gode.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, legger til grunn at
slik utbedring primært er et spørsmål
om ansvarlige veimyndigheters prioritering av disponible midler,
og vil understreke betydningen av at dette følges opp lokalt.
Det er også et ansvar for staten å følge
opp med bevilgninger som gjør lokalnivået i stand
til å gjøre dette.
Komiteen er kjent
med at Kommunal- og regionaldepartementet og Landbruksdepartementet
har tatt initiativ til en mer konkret gjennomgang av disse spørsmålene
i kontakt med aktørene i skogsektoren. Komiteen regner
med at dette arbeidet vil munne ut i en konkretisert oversikt over
situasjonen, som gir grunnlag for vurdering og prioritering av tiltak
ut over Regjeringens behandling av dette i Skogmeldingen. Komiteen ber
derfor Regjeringen komme tilbake til disse spørsmålene. Komiteen er
enig i meldingens vurderinger når det gjelder skogsveienes
betydning for skogbruket, og behovet for fortsatt utbygging og opprustning. Komiteen vil
samtidig peke på at saksbehandlingsrutiner og planleggingsprosesser
må vektlegge miljøaspektet ved ytterligere vegbygging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil advare mot å pålegge
kommunene å gjennomføre hovedplan for utbygging
av skogsbilveier. Disse medlemmer tror ikke at alle kommunene
har tilstrekkelig kapasitet til å kunne gjennomføre
denne planleggingen innen år 2001, og et slikt forslag
vil derfor kunne virke negativt på aktiviteten i skogbruket.
Disse medlemmer mener at en fortsatt
utbygging av skogsbilveier er nødvendig for utvikling av næringen. Disse
medlemmer mener at det i spesiell grad må stimuleres
til bygging av fellesveier på tvers av eiendomsgrenser,
når det er mest hensiktsmessig.
Disse medlemmer mener at en hensiktsmessig bygging
av skogsbilveier har betydning for å opprettholde eller øke
arealer som er økonomisk drivverdige over tid.
Disse medlemmer vil hevde at
myndighetene må legge forholdene til rette slik at skogbruket
kan gjennomføre veibygging uten at det påføres økt
offentlig styring og økt byråkrati. Disse
medlemmer mener videre at det er viktigere for skogeierne å få anledning
til å bygge de veiene som er privatøkonomisk lønnsomme
enn å få tilskudd.
Komiteen ser det som
viktig at skogsektoren i Norge har om lag samme rammebetingelser
for transport som de land Norge i første rekke konkurrerer
med. Komiteen vil peke på at en forbedring
av kjøretøybestemmelsene er et viktig tiltak for å øke
lønnsomheten i skogsektoren. Komiteen har
merket seg at Norge for tiden opererer med et annet regelverk enn nære
naboland og konkurrenter som Sverige og Finland. Komiteen forutsetter
at Regjeringen avklarer spørsmålet om endrete
kjøretøybestemmelser med det første.
Komiteen vil samtidig bemerke
at det vil være viktig å velge den mest miljøvennlige
transportmetoden der det er mulig å velge mellom flere
alternativer. Komiteen mener at meldingen med fordel
kunne drøftet kostnads- og miljøeffektivitet i
forhold mellom lastebil og jernbane mer grundig. Komiteen vil
peke på jernbanens fortrinn i forhold til annen landtransport når
det gjelder store transportmengder over lange avstander. Komiteen er
kjent med at jernbanen likevel mister slike transportoppdrag. Komiteen ber Regjeringen
analysere årsakene til dette, og komme med forslag til
tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til at 90 pst. av norsk treforedlingsindustri
og 45 pst. av trelastindustriens produksjon eksporteres til land
hvor konkurransen med svensk og finsk industri er meget sterk. Sverige
og Finland har i mange år tillatt tyngre og lengre kjøretøyer enn
Norge. Dette gjør at skognæringen i Norge i utgangspunktet
har et transportkostnadshandicap i konkurransen med disse.
Disse medlemmer vil videre vise
til at i Sverige er ca. 90 pst. av de offentlige veier tillatt for
60 tonn og 25,25 m lengde. I Finland er i prinsippet hele veinettet åpent
for denne kombinasjonen.
Disse medlemmer har merket seg
at det i Norge er 91 pst. av riks- og fylkesveinettet som er tillatt
for 50 tonn totalvekt, mens ca. 54 pst. av dette nettet er tilgjengelig
for tømmervogntog med 22 m lengde. Etter disse medlemmers syn
bør disse veiene uten problemer kunne åpnes for
samme kjøretøybestemmelser som i Sverige og Finland.
Disse medlemmer vil påpeke
at en endring av norske kjøretøybestemmelser til
60 tonn totalvekt vil kunne redusere skognæringens innenlandske
transportkostnader med 200 mill. kroner årlig, eller ca.
25 pst., jf. prosjekt Transport og miljø i skognæringen (Transportbrukernes
fellesorganisasjon, skogavdelingen (TF/SA) 1998).
Disse medlemmer vil videre påpeke
at en innføring av 60 tonns totalvekt på skogbrukets
transportnett vil være en vesentlig stimulans til skognæringen
i distriktene. Det vil bl.a. medføre at 100 av de 185 kommuner,
som i dag ikke kan konkurrere med industriens importpriser av massevirke,
vil være konkurransedyktige.
Disse medlemmer har merket seg
at TF/SA har undersøkt skognæringens
råvarestrømmer i de mest aktuelle skogfylker og
beregnet tømmertransportens merkostnad for aktuelle fylkers-
og kommunale veier som ikke tillater full kapasitetsutnyttelse av
dagens tømmerbiler. Undersøkelsen viser at skognæringens merkostnader
som følge av reduserte vektbestemmelser på det
offentlige sekundærveinettet utgjør årlig
ca. 50 mill. kroner.
Skognæringen er en internasjonal næring
og det er derfor viktig at næringen får rammebetingelser
på tilsvarende nivå som sine konkurrenter i et
internasjonal marked. Ut fra dette faktum mener disse medlemmer at
en forbedring av kjøretøybestemmelsene er det tiltak
som rasket vil gi en bedring av skognæringen.
Disse medlemmer mener derfor
at det for tømmertransporten i Norge vil være
både naturlig og hensiktsmessig å innføre
24 m lengde for tømmervogntog, samt at man øker
totalvekten til 60 tonn, noe som også vil være
mer "veivennlig" enn dagens vogntog på grunn av flere hjul
og større bæreflater.
Disse medlemmer mener videre
at det må gjennomføres en flaskehalsanalyse av
vegnettet for å avdekke hvor det er nødvendig å sette
inn ekstra tiltak for å gjøre skognæringens
transporter mest mulig effektive.
Disse medlemmer vil vise til
at det verken i Sverige eller Finland er registrert spesielle flaskehalser som
hindrer bruk av 25,25 m vogntog. Forsøk og erfaringer viser
at sporings- og stabilitetsegenskapene er bedre enn for 18,75 og
22 m lengder. Vegmyndigheter og transportfirmaer i begge land anser
modulen for å være sikrere enn 18,75 og 22 m lengder.
Innføringen har ikke medført økte offentlige
veiinvesteringer og driftskostnader. Det forventes imidlertid reduserte
veivedlikeholdskostnader, som følge av sterkt redusert transportarbeid.
Disse medlemmer vil peke på at
en forbedring av kjøretøybestemmelsene er det
tiltak som raskest vil kunne forbedre lønnsomheten i skognæringen.
Mang-lende satsing på samferdsel i Norge medfører
konkurranseulemper også for skognæringen. Disse
medlemmer mener derfor det er viktig og nødvendig å få økt
den tillate lengde på vogntog, samt legge forholdene til
rette for å tillate tyngre vogntog. I denne forbindelse
peker disse medlemmer på nødvendigheten
av å kunne gjennomføre en flaskehalsanalyse av vegnettet
for å kunne avdekke hvor det er nødvendig å sette
inn ekstra tiltak for å kunne gjøre næringens transport
mest mulig effektiv.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å legge
til rette for innføring av kjøretøybestemmelser
mht. akseltrykk og vogntoglengde som harmonerer mer med bestemmelser
i våre naboland.»
Komiteen viser til at aktørene
i skogsektoren i økende grad har tatt i bruk ulike former
for kvalitets-sikringssystemer, med sikte på å dokumentere
og forbedre egen virksomhet og for å sikre konkurransedyktighet.
Spørsmålet om sertifisering av skogproduksjonen
har bl.a. fått bred oppmerksom de siste årene. Komiteen mener
dette arbeidet vil være viktig fremover, og at det kan
gi bedre skogbruksmessige og miljømessige tilpasninger.
Komiteen har samtidig merket
seg at det er ulike syn mellom skog- og miljøverninteresser
på hvordan eventuell sertifisering av skogproduksjonen
skal foregå, spesielt når det gjelder den organisatoriske
forankringen.
Det er viktig at frivillighet og valgfrihet
legges til grunn for utvikling av sertifisering. Samtidig er det klart
at sertifisering kan bli et markedsmessig fortrinn for de som velger
dette. Skogeiere som blir sertifisert må forholde seg både
til det offentlige regelverket og til de konkrete sertifiseringsreglene.
For den enkelte skogeier er det da viktig at rammeverket omkring
skogbruksvirksomheten ikke blir unødvendig byråkratisk og
omfattende. Det vil være en fordel om skogbruksmyndighetenes
regelverk, som fanger opp alle skogeiere, direkte kan legges til
grunn for sertifisering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
vil i den forbindelse peke på mulighetene for å utforme
forskrifter som kan bidra til standarder i et sertifiseringssystem.
Regjeringen har foreslått en egen forskrift om miljøtilpasninger i
skogbruket. Dersom en slik forskrift kan harmoniseres med mål
og intensjoner fra ulike sertifiseringsstandarder og legges til
grunn for sertifisering, vil en for de skogeiere som velger dette
kunne begrense unødige parallelle bestemmelser og resultatvurderingsopplegg
i det private og det offentlige. Flertallet ber departementet
arbeide for en slik løsning, og viser ut over dette til
de merknader de respektive partier for øvrig har til spørsmålet
om en miljøforskrift.
Flertallet forutsetter for øvrig
at de sertifiseringssystemene som utvikles holdes innenfor de handelspolitiske
rammer og avtaler Norge har sluttet seg til.
Komiteen vil videre peke på det
potensialet som finnes på områder som juletreproduksjon
og pyntegrønt. Det importeres hvert år 400 000
juletrær. Det ligger et relativt stort verdiskapingspotensial
hos grunneierne i å legge til rette for at det kan produseres norske
juletrær og norsk pyntegrønt. Komiteen er enig
i at slike muligheter bør kunne utnyttes bedre.