1.1 Sammendrag

Regjeringen legger med dette fram en melding til Stortinget om norsk landbruk og landbruksbasert matproduksjon basert på de hovedmålsettinger for landbruket som har vært grunnlaget for politikkutformingen de siste årene. Stortinget behandlet i 1993 St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling. Etter dette er St.meld. nr. 40 (1996-1997) Matkvalitet og forbrukertrygghet og St.meld. nr. 17 (1998-1999) Verdiskaping og miljømuligheter i skogsektoren lagt fram. Meldingen som legges fram følger opp både matpolitikken og skogpolitikken.

Regjeringen mener det er behov for å øke forbrukerrettingen av næringen. Det er nødvendig å se hele verdikjeden for matproduksjon i sammenheng. De ulike matrelaterte hensyn i kjeden, fra primærleddet, gjennom foredlingsleddet og handelsleddet fram til forbruker, bør derfor integreres i landbrukspolitikken.

Det er nødvendig å bidra til inntektsmuligheter som gjør næringen attraktiv for personer som vil og kan utnytte ressursene til samfunnets beste. Videre understrekes behovet for å utvikle og utnytte kunnskap og kompetanse til å drive næring og skape verdier av naturressursene. Det er også behov for en gjennomgang av virkemiddelbruken i landbrukspolitikken med sikte på bedre målretting og forenkling. Meldingen trekker opp de retningslinjene for landbrukspolitikken som skal utformes gjennom framtidige jordbruksforhandlinger.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erling Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen, Kjell Opseth og Rita Tveiten, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Terje Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm og Jon Lilletun, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til at utviklingen både nasjonalt og internasjonalt har gjort det naturlig å gjennomgå landbrukspolitikken på nytt. Komiteen viser til at den framlagte meldingen gjør en bred parlamentarisk drøfting av landbrukspolitikken framover mulig.

Meldingen tar utgangspunkt i de hovedmålsettinger for landbruket som har vært grunnlaget for politikkutformingen de siste årene, og legger vekt på landbrukets samlede bidrag til samfunnsnytte på kort og lang sikt. Meldingen omfatter ikke bare jordbrukspolitikken, men følger også opp både matpolitikken og skogpolitikken. Det er lagt vekt på en helhetlig politikk som omfatter hele verdikjeden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at landbruksmeldingen ikke gir sterke signaler til jordbruket om nødvendigheten av en kraftig kursomlegging. Regjeringen tar i liten grad høyde for de markedsmessige utfordringer næringen vil bli konfrontert med de nærmeste årene.

Disse medlemmer vil påpeke at i en tid hvor utviklingen skyter fart, må alle, inklusive tradisjonelle primærnæringer, være innstilt på og motivert for endringer i struktur og rammebetingelser.

Disse medlemmer vi minne om at støttenivået i Norge, etter en fallende tendens på 1990-tallet, igjen er økende. Samtidig viser støttenivået i EU en fallende tendens.

Disse medlemmer viser til at dette er et av flere forhold som gjør det påkrevet med en ny kurs for den norske landbruksnæringen.

Disse medlemmer vil hevde at WTO-prosessen og Agenda 2000 i EU understreker betydningen av fleksible og kostnadseffektive markedsløsninger. Utviklingen bærer bud om gradvis økt konkurranse for norske jordbruksprodukter. Dette bekrefter behovet for en effektiv produksjon, foredling og omsetning av jordbruksvarer.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets effektivitetsmålsetting for norsk landbruk er å etablere en økonomisk effektiv landbruksnæring uten sterke behov for interne støtteordninger. Det betyr at den frie konkurransen på landbruksmarkedet må innføres og at statens og samvirkets sterke styrings- og monopolstilling fjernes. I en situasjon med konkurranse og kundestyring og -makt, vil krav til effektivitet automatisk fremelskes.

Disse medlemmer mener landbruksbasert virksomhet de senere år i alt for liten grad har benyttet mulighetene til å gjennomføre en nødvendig omstrukturering og effektivisering. En ny utsettelse av denne prosessen, slik landbruksmeldingen indikerer, vil være skadelig for landbruket.

Disse medlemmer er derfor tilhengere av en raskere og mer målrettet tilpasning av norsk jordbruk til en internasjonal konkurransesituasjon og ønsker således en sterkere nedbygging av tollvernet for jordbruksvarer enn det WTO-avtalen forplikter Norge til.

Disse medlemmer viser til at de naturgitte vilkårene for jordbruksproduksjon i vårt land på mange måter er dårlige. Landet ligger langt mot nord, har kort vekstsesong, lav avling pr. arealenhet og dårlig arronderte arealer. I tillegg ligger arbeidslønnen på verdenstoppen. Dette bidrar til et høyt kostnadsnivå på matproduksjonen.

Disse medlemmer mener likevel at disse forholdene ikke kan nyttes som argumenter for å føre en landbrukspolitikk som gjør det dyrere enn strengt tatt nødvendig å produsere matvarer.

Disse medlemmer vil hevde at det er entreprenøren som må settes i sentrum og gis incitament til å utvikle et mer allsidig og effektivt næringsliv, fordi han vil være drivkraften i den dynamiske markedsøkonomien. Vedkommende vil være den person som i sterkere grad enn andre skaffer seg god informasjon, tar risikofylte beslutninger for gjennom prøving og feiling å fremme nyskapning; nye produkter, nye produksjonsmetoder og bedre organisering av ressursbruken.

Disse medlemmer vil minne om at ressurssløsing på grunn av det jordbrukspolitiske styringssystemet er grundig dokumentert. Uten at det reduserer landets selvforsyning kan sysselsettingen i jordbruket reduseres fra dagens antall årsverk til 23 000 årsverk (Aanesland 1990). En forutsetter optimal bruksstørrelse, og at den beste teknikken benyttes.

Disse medlemmer viser til det juridiske grunnlaget for jordbrukspolitikken som i stor grad ble utformet i mellomkrigsårene. Lovene var ment å være midlertidige og skulle oppheves når forholdene ble normalisert. Likevel ble reguleringene forsterket i perioden med 2. verdenskrig. De politiske styringsfunksjoner ble videreført og bygd ut.

Disse medlemmer vil peke på at landbrukspolitikken har ført til sterk reduksjon av konkurransen i jordbruksmarkedet. Mange av de oppgaver som entreprenøren er ekspert på å løse, ble erstattet av jordbruksforhandlinger, landbrukssamvirke, offentlige planleggere og rådgivere.

Disse medlemmer mener det planøkonomiske system, med et stort antall støttetiltak og administrative priser, har stimulert til overproduksjon som i neste omgang har krevd et omfattende virkemiddelsystem for å holde nede eller bli kvitt deler av produksjonen. Det som kan kalles et gass-bremsesystem blir brukt samtidig ved at offentlige midler blir nyttet først til å øke produksjonen for deretter å sette inn tiltak som reduserer eller fjerner det som produseres.

Disse medlemmer viser til at omsetningsloven har gitt Omsetningsrådet fullmakt til å kreve inn avgifter på jordbruksprodukter med den hensikt å regulere markedet. Dette har gitt samvirket privilegier og dermed begrenset mulighetene til konkurranse fra private aktører som har hatt et ønske om å etablere seg i markedet.

Disse medlemmer vil peke på at reguleringene gjennom omsetningsleddet har redusert mulighetene for landbruksutøverne til fordeling og omsetning direkte til forbruker. I tillegg har transporten og omsetningssystemet fått subsidier slik at det ikke har lønt seg for bøndene å male sitt eget korn til dyrefôr. På denne måten har det oppstått en omfattende og samfunnsmessig ulønnsom transport av korn og kraftfôr.

Disse medlemmer viser til at jordbrukspolitikken og det offentlige veiledningsapparatet har ført til ensretting og standardisering. I tillegg regulerer konsesjonslovene eiendomsomsetningen. Dette har ført til en bremsing av nødvendig strukturutvikling.

Disse medlemmer vil minne om at overføringene til jordbruket økte kraftig som følge av "opptrappingsvedtaket" i Stortinget i 1975. Først ved behandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling, ble retningen for jordbrukspolitikken fra 1970-tallet justert.

Disse medlemmer vil likevel peke på at det er langt igjen til entreprenøren får frihet til å organisere ressursbruken, påvirke eiendomspriser og produktpriser, utvikle nye produkter og finne nye markeder.

Disse medlemmer registrerer at bøndenes organisasjoner kjemper for å videreføre det bestående landbrukssystem med blant annet samvirkelovgivning og ordningen med jordbruksavtale.

Disse medlemmer antar at organisasjonene foretrekker faste, administrative priser fremfor markedspriser, fordi mindre styring og mer marked vil redusere organisasjonenes makt og innflytelse.

Disse medlemmer registrerer at innholdet i landbruksmeldingen ikke signaliserer at Regjeringen ønsker å forlate et system med sterke innslag av styring og detaljregulering.

Disse medlemmer mener at en ny landbrukspolitikk, gjennom en entreprenørskapsmodell, krever en radikal endring av rammebetingelsene for jordbrukets og bygdenes samlede næringsliv.

Disse medlemmer vil hevde at et sentralt element i dette vil være å styrke den private eiendomsretten. Det krever blant annet at lovene som regulerer eiendomsomsetningen fjernes. Landbrukseiendommene må kunne omsettes fritt til gjeldende markedspriser. Bo- og drivepliktsbestemmelsene i odels- og konsesjonslovene må fjernes. Videre reduserer konsesjonsplikten og offentlig fastsatte eiendomspriser entreprenørens forventninger og investeringslyst fordi han risikerer å ikke få avkastning for kapitalen som blir investert i gårdsbruket.

Disse medlemmer vil videre peke på at administrative eiendomspriser også gir feil signal om ressursenes effektiviseringspotensiale. For å få etablert effektiv ressursutnyttelse er det viktig at aktørene i markedet gis kunnskap om entreprenørens betalingsvillighet.

Disse medlemmer mener norsk jordbruk bør forberede seg på økt konkurranse fra utlandet. Uansett om jordbruket vil møte konkurranse fra verdensmarkedet eller ikke, bør rammebetingelsene utformes slik at den innenlandske konkurransen fremmes.

Disse medlemmer vil hevde at konkurranse er den viktigste forutsetning for et godt entreprenørmiljø. Det innebærer at de etatene og ordningene som hindrer dette, bør avvikles. Det gjelder selve jordbruksavtalen og de forvaltningsoppgaver som den er med og finansierer. Videre bør alle former for produksjons- og markedsreguleringer som begrenser eller hindrer konkurransen avvikles. Produksjonskvoter og begrensninger for husdyrproduksjon bør avskaffes, og fri etablering i alle produksjoner gjenopprettes.

Disse medlemmer vil peke på at kun produksjonsbegrensninger for å sikre miljøet bør beholdes, for eksempel krav om spredeareal for husdyrgjødsel. Denne typen krav ødelegger ikke konkurransen i markedet.

Disse medlemmer mener at den anvendte landbruksforskning og veiledning fortrinnsvis bør organiseres i privat regi. Når offentlige forsknings- og veiledningsetater deltar, må konkurransen med private tilbydere skje under mest mulig like vilkår.

Disse medlemmer vil peke på at landbruksmeldingens mangel på kreative løsningsforslag som kan gi overlevelsesmuligheter og potensiale for videre utvikling innen landbrukssektoren, gir grunnlag for bekymring.

Disse medlemmers resept for landbrukspolitikken er blant annet en god økonomisk politikk med skatte- og avgiftslettelser, bevisst satsing på infrastruktur og fjerning av hindrende lover, regler og forskrifter. Matvareprodusentene må likestilles med andre selvstendig næringsdrivende. Derfor må eksisterende ordning med jordbruksavtale oppheves. I en nedbyggingsperiode for støttetiltak og jordbrukssubsidier bør bevilgninger foretas over det ordinære statsbudsjettet.

Disse medlemmer mener en utvikling som skissert ovenfor vil være et solid bidrag for å hjelpe driftige bønder som ønsker å stå på egne ben og for å redusere samfunnets enorme uttellinger til en særinteressegruppe.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener eiendomsretten, friheten, råderetten og respekten for menneskets ønske om å klare seg selv og leve av sitt eget arbeid, er sentrale politiske verdier. Disse verdiene som i stor grad er vokst fram i jordbrukssamfunnet, er både avgjørende for en langsiktig ressursforvaltning og det viktigste grunnlaget for et livskraftig og lønnsomt jordbruk. Den enkelte bonde og ikke myndighetene, er best skikket til å bestemme hvordan driften bør innrettes for å oppnå størst mulig avkastning på det enkelte bruk. En gjenreisning av eiendomsretten og råderetten er derfor en sentral del av en fremtidsrettet landbrukspolitikk. Høyre vil arbeide for et levedyktig norsk landbruk som gir forbrukerne kvalitetsprodukter til konkurransedyktige priser, utnytter nye markeds-muligheter og som sikrer en forsvarlig norsk matvareberedskap. Disse medlemmer vil verne om respekten for bonden som næringsutøver og kulturbærer, og føre en landbrukspolitikk som legger bedre til rette for et levedyktig og lønnsomt norsk landbruk.

Disse medlemmer mener det er en stor utfordring å styrke troen på landbruket som en næring det er verdt å satse på i fremtiden. Det kan bare skje ved at utnyttelsen av den enkeltes evner, muligheter og innsats settes i sentrum for landbrukspolitikken. Høyre fastholder at bonden er selvstendig næringsdrivende, og ikke må fremtre som statsansatt. Utgangspunktet må være at lønnsomheten kan bedres både gjennom reduserte kostnader i produksjonen og gjennom økte inntekter fra markedet, slik tilfellet vil være for enhver næringsdrivende. Disse medlemmer konstaterer at Norges forpliktelser som WTO-medlem og behovet for å prioritere offentlige kjerneområder medfører at det verken er realistisk eller ønskelig å øke overføringene til landbruket over statsbudsjettet. Landbrukspolitikken må derfor legges om for å sikre en bedre og mer kreativ utnyttelse av mennesker, biologiske ressurser og produksjonsutstyr. For å belønne innsats og initiativ enten gårdsbruket er stort eller lite og legge til rette for kostnadsreduksjoner, mener disse medlemmer strukturprofilen på tilskuddsordningene i betydelig grad må flates ut. Bruken av teknologi og arbeidskraft må i mindre grad bindes til det enkelte bruk.

Disse medlemmer viser til at jordbrukets primære oppgave er å gi forbrukerne sikre forsyninger av mat til best mulig kvalitet, produsert mest mulig effektivt.Jordbruket er i tillegg tillagt et betydelig ansvar for bosetting og bevaring av kulturlandskap og biologisk mangfold. Disse medlemmer mener de offentlige virkemidlene i hovedsak må utformes som vederlag for landbrukets produksjon av slike kollektive goder. Mens inntektene fra den løpende matproduksjonen i hovedsak må komme fra markedet, må det offentlige betale for produksjon av offentlige goder som kulturlandskap, biologisk mangfold, langsiktig matvare-sikkerhet og spredt bosetting. De offentlige tilskuddene til landbruket må derfor rettes mest mulig direkte mot de godene samfunnet ønsker landbruket skal produsere. Disse medlemmer mener derfor reduksjonen i produksjonsspesifikke tilskudd over jordbruksavtalen de siste årene har vært en riktig utvikling. For å få nærmest mulig sammenheng mellom mål og virkemidler for de midlene som brukes bør en større andel av tilskuddsordningene på sikt bli produksjonsnøytrale. Disse medlemmer viser til at dette etterhvert vil fjerne behovet for dagens detaljstyring gjennom målpriser. Målsetningene om matvaresikkerhet på lang sikt, opprettholdelse av kulturlandskapet og distriktsbosetting kan oppnås gjennom fem hovedtyper av virkemidler; arealstøtte, husdyrstøtte, årsverkstilskudd, distriktstilskudd og frakttilskudd. I denne innstillingen vil disse medlemmer skissere en alternativ landbrukspolitikk, bygget rundt fire hovedstolper:

• – Gjenreise den reelle eiendomsretten.

• – Skape en klarere sammenheng mellom mål og virkemidler i landbrukspolitikken.

• – Verdsette innsats og initiativ - stort som smått.

• – Skape større konkurranse for å fremme innovasjon og mangfold.