Regjeringen legger med dette fram en melding
til Stortinget om norsk landbruk og landbruksbasert matproduksjon
basert på de hovedmålsettinger for landbruket
som har vært grunnlaget for politikkutformingen de siste årene.
Stortinget behandlet i 1993 St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i
utvikling. Etter dette er St.meld. nr. 40 (1996-1997) Matkvalitet
og forbrukertrygghet og St.meld. nr. 17 (1998-1999) Verdiskaping og
miljømuligheter i skogsektoren lagt fram. Meldingen som
legges fram følger opp både matpolitikken og skogpolitikken.
Regjeringen mener det er behov for å øke
forbrukerrettingen av næringen. Det er nødvendig å se
hele verdikjeden for matproduksjon i sammenheng. De ulike matrelaterte
hensyn i kjeden, fra primærleddet, gjennom foredlingsleddet
og handelsleddet fram til forbruker, bør derfor integreres
i landbrukspolitikken.
Det er nødvendig å bidra til
inntektsmuligheter som gjør næringen attraktiv
for personer som vil og kan utnytte ressursene til samfunnets beste.
Videre understrekes behovet for å utvikle og utnytte kunnskap
og kompetanse til å drive næring og skape verdier
av naturressursene. Det er også behov for en gjennomgang
av virkemiddelbruken i landbrukspolitikken med sikte på bedre
målretting og forenkling. Meldingen trekker opp de retningslinjene
for landbrukspolitikken som skal utformes gjennom framtidige jordbruksforhandlinger.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Erling Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen, Kjell
Opseth og Rita Tveiten, fra Fremskrittspartiet, Øystein
Hedstrøm og Terje Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Randi
Karlstrøm og Jon Lilletun, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen
og Ivar Kristiansen, fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, og
fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til at utviklingen
både nasjonalt og internasjonalt har gjort det naturlig å gjennomgå landbrukspolitikken
på nytt. Komiteen viser til at den framlagte
meldingen gjør en bred parlamentarisk drøfting
av landbrukspolitikken framover mulig.
Meldingen tar utgangspunkt i de hovedmålsettinger for
landbruket som har vært grunnlaget for politikkutformingen
de siste årene, og legger vekt på landbrukets samlede
bidrag til samfunnsnytte på kort og lang sikt. Meldingen
omfatter ikke bare jordbrukspolitikken, men følger også opp
både matpolitikken og skogpolitikken. Det er lagt vekt
på en helhetlig politikk som omfatter hele verdikjeden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at landbruksmeldingen ikke gir sterke signaler til jordbruket om
nødvendigheten av en kraftig kursomlegging. Regjeringen
tar i liten grad høyde for de markedsmessige utfordringer
næringen vil bli konfrontert med de nærmeste årene.
Disse medlemmer vil påpeke
at i en tid hvor utviklingen skyter fart, må alle, inklusive
tradisjonelle primærnæringer, være innstilt
på og motivert for endringer i struktur og rammebetingelser.
Disse medlemmer vi minne om at
støttenivået i Norge, etter en fallende tendens
på 1990-tallet, igjen er økende. Samtidig viser
støttenivået i EU en fallende tendens.
Disse medlemmer viser til at
dette er et av flere forhold som gjør det påkrevet
med en ny kurs for den norske landbruksnæringen.
Disse medlemmer vil hevde at
WTO-prosessen og Agenda 2000 i EU understreker betydningen av fleksible
og kostnadseffektive markedsløsninger. Utviklingen bærer
bud om gradvis økt konkurranse for norske jordbruksprodukter.
Dette bekrefter behovet for en effektiv produksjon, foredling og
omsetning av jordbruksvarer.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiets effektivitetsmålsetting for norsk landbruk
er å etablere en økonomisk effektiv landbruksnæring
uten sterke behov for interne støtteordninger. Det betyr
at den frie konkurransen på landbruksmarkedet må innføres
og at statens og samvirkets sterke styrings- og monopolstilling
fjernes. I en situasjon med konkurranse og kundestyring og -makt,
vil krav til effektivitet automatisk fremelskes.
Disse medlemmer mener landbruksbasert
virksomhet de senere år i alt for liten grad har benyttet mulighetene
til å gjennomføre en nødvendig omstrukturering
og effektivisering. En ny utsettelse av denne prosessen, slik landbruksmeldingen
indikerer, vil være skadelig for landbruket.
Disse medlemmer er derfor tilhengere
av en raskere og mer målrettet tilpasning av norsk jordbruk til
en internasjonal konkurransesituasjon og ønsker således
en sterkere nedbygging av tollvernet for jordbruksvarer enn det
WTO-avtalen forplikter Norge til.
Disse medlemmer viser til at
de naturgitte vilkårene for jordbruksproduksjon i vårt
land på mange måter er dårlige. Landet
ligger langt mot nord, har kort vekstsesong, lav avling pr. arealenhet
og dårlig arronderte arealer. I tillegg ligger arbeidslønnen
på verdenstoppen. Dette bidrar til et høyt
kostnadsnivå på matproduksjonen.
Disse medlemmer mener likevel
at disse forholdene ikke kan nyttes som argumenter for å føre
en landbrukspolitikk som gjør det dyrere enn strengt tatt nødvendig å produsere
matvarer.
Disse medlemmer vil hevde at
det er entreprenøren som må settes i sentrum og
gis incitament til å utvikle et mer allsidig og effektivt
næringsliv, fordi han vil være drivkraften i den
dynamiske markedsøkonomien. Vedkommende vil være
den person som i sterkere grad enn andre skaffer seg god informasjon,
tar risikofylte beslutninger for gjennom prøving og feiling å fremme
nyskapning; nye produkter, nye produksjonsmetoder og bedre organisering
av ressursbruken.
Disse medlemmer vil minne om
at ressurssløsing på grunn av det jordbrukspolitiske
styringssystemet er grundig dokumentert. Uten at det reduserer landets
selvforsyning kan sysselsettingen i jordbruket reduseres fra dagens
antall årsverk til 23 000 årsverk (Aanesland 1990).
En forutsetter optimal bruksstørrelse, og at den beste
teknikken benyttes.
Disse medlemmer viser til det
juridiske grunnlaget for jordbrukspolitikken som i stor grad ble
utformet i mellomkrigsårene. Lovene var ment å være
midlertidige og skulle oppheves når forholdene ble normalisert.
Likevel ble reguleringene forsterket i perioden med 2. verdenskrig.
De politiske styringsfunksjoner ble videreført og bygd
ut.
Disse medlemmer vil peke på at
landbrukspolitikken har ført til sterk reduksjon av konkurransen
i jordbruksmarkedet. Mange av de oppgaver som entreprenøren
er ekspert på å løse, ble erstattet av
jordbruksforhandlinger, landbrukssamvirke, offentlige planleggere
og rådgivere.
Disse medlemmer mener det planøkonomiske system,
med et stort antall støttetiltak og administrative priser,
har stimulert til overproduksjon som i neste omgang har krevd et
omfattende virkemiddelsystem for å holde nede eller bli
kvitt deler av produksjonen. Det som kan kalles et gass-bremsesystem
blir brukt samtidig ved at offentlige midler blir nyttet først
til å øke produksjonen for deretter å sette
inn tiltak som reduserer eller fjerner det som produseres.
Disse medlemmer viser til at
omsetningsloven har gitt Omsetningsrådet fullmakt til å kreve
inn avgifter på jordbruksprodukter med den hensikt å regulere markedet.
Dette har gitt samvirket privilegier og dermed begrenset mulighetene
til konkurranse fra private aktører som har hatt et ønske
om å etablere seg i markedet.
Disse medlemmer vil peke på at
reguleringene gjennom omsetningsleddet har redusert mulighetene for
landbruksutøverne til fordeling og omsetning direkte til
forbruker. I tillegg har transporten og omsetningssystemet fått
subsidier slik at det ikke har lønt seg for bøndene å male
sitt eget korn til dyrefôr. På denne måten
har det oppstått en omfattende og samfunnsmessig ulønnsom
transport av korn og kraftfôr.
Disse medlemmer viser til at
jordbrukspolitikken og det offentlige veiledningsapparatet har ført
til ensretting og standardisering. I tillegg regulerer konsesjonslovene
eiendomsomsetningen. Dette har ført til en bremsing av
nødvendig strukturutvikling.
Disse medlemmer vil minne om
at overføringene til jordbruket økte kraftig som
følge av "opptrappingsvedtaket" i Stortinget i 1975. Først
ved behandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling,
ble retningen for jordbrukspolitikken fra 1970-tallet justert.
Disse medlemmer vil likevel peke
på at det er langt igjen til entreprenøren får
frihet til å organisere ressursbruken, påvirke
eiendomspriser og produktpriser, utvikle nye produkter og finne
nye markeder.
Disse medlemmer registrerer at
bøndenes organisasjoner kjemper for å videreføre
det bestående landbrukssystem med blant annet samvirkelovgivning
og ordningen med jordbruksavtale.
Disse medlemmer antar at organisasjonene foretrekker
faste, administrative priser fremfor markedspriser, fordi mindre
styring og mer marked vil redusere organisasjonenes makt og innflytelse.
Disse medlemmer registrerer at
innholdet i landbruksmeldingen ikke signaliserer at Regjeringen ønsker å forlate
et system med sterke innslag av styring og detaljregulering.
Disse medlemmer mener at en ny
landbrukspolitikk, gjennom en entreprenørskapsmodell, krever
en radikal endring av rammebetingelsene for jordbrukets og bygdenes
samlede næringsliv.
Disse medlemmer vil hevde at
et sentralt element i dette vil være å styrke
den private eiendomsretten. Det krever blant annet at lovene som
regulerer eiendomsomsetningen fjernes. Landbrukseiendommene må kunne
omsettes fritt til gjeldende markedspriser. Bo- og drivepliktsbestemmelsene
i odels- og konsesjonslovene må fjernes. Videre reduserer konsesjonsplikten
og offentlig fastsatte eiendomspriser entreprenørens forventninger
og investeringslyst fordi han risikerer å ikke få avkastning
for kapitalen som blir investert i gårdsbruket.
Disse medlemmer vil videre peke
på at administrative eiendomspriser også gir feil
signal om ressursenes effektiviseringspotensiale. For å få etablert effektiv
ressursutnyttelse er det viktig at aktørene i markedet
gis kunnskap om entreprenørens betalingsvillighet.
Disse medlemmer mener norsk jordbruk
bør forberede seg på økt konkurranse
fra utlandet. Uansett om jordbruket vil møte konkurranse
fra verdensmarkedet eller ikke, bør rammebetingelsene utformes
slik at den innenlandske konkurransen fremmes.
Disse medlemmer vil hevde at
konkurranse er den viktigste forutsetning for et godt entreprenørmiljø. Det
innebærer at de etatene og ordningene som hindrer dette,
bør avvikles. Det gjelder selve jordbruksavtalen og de
forvaltningsoppgaver som den er med og finansierer. Videre bør
alle former for produksjons- og markedsreguleringer som begrenser
eller hindrer konkurransen avvikles. Produksjonskvoter og begrensninger for
husdyrproduksjon bør avskaffes, og fri etablering i alle
produksjoner gjenopprettes.
Disse medlemmer vil peke på at
kun produksjonsbegrensninger for å sikre miljøet
bør beholdes, for eksempel krav om spredeareal for husdyrgjødsel. Denne
typen krav ødelegger ikke konkurransen i markedet.
Disse medlemmer mener at den
anvendte landbruksforskning og veiledning fortrinnsvis bør
organiseres i privat regi. Når offentlige forsknings- og
veiledningsetater deltar, må konkurransen med private tilbydere
skje under mest mulig like vilkår.
Disse medlemmer vil peke på at
landbruksmeldingens mangel på kreative løsningsforslag
som kan gi overlevelsesmuligheter og potensiale for videre utvikling
innen landbrukssektoren, gir grunnlag for bekymring.
Disse medlemmers resept for landbrukspolitikken
er blant annet en god økonomisk politikk med skatte- og
avgiftslettelser, bevisst satsing på infrastruktur og fjerning
av hindrende lover, regler og forskrifter. Matvareprodusentene må likestilles
med andre selvstendig næringsdrivende. Derfor må eksisterende
ordning med jordbruksavtale oppheves. I en nedbyggingsperiode for
støttetiltak og jordbrukssubsidier bør bevilgninger
foretas over det ordinære statsbudsjettet.
Disse medlemmer mener en utvikling
som skissert ovenfor vil være et solid bidrag for å hjelpe
driftige bønder som ønsker å stå på egne
ben og for å redusere samfunnets enorme uttellinger til
en særinteressegruppe.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener eiendomsretten,
friheten, råderetten og respekten for menneskets ønske
om å klare seg selv og leve av sitt eget arbeid, er sentrale
politiske verdier. Disse verdiene som i stor grad er vokst fram
i jordbrukssamfunnet, er både avgjørende for en
langsiktig ressursforvaltning og det viktigste grunnlaget for et
livskraftig og lønnsomt jordbruk. Den enkelte bonde og
ikke myndighetene, er best skikket til å bestemme hvordan
driften bør innrettes for å oppnå størst
mulig avkastning på det enkelte bruk. En gjenreisning av
eiendomsretten og råderetten er derfor en sentral del av
en fremtidsrettet landbrukspolitikk. Høyre vil arbeide
for et levedyktig norsk landbruk som gir forbrukerne kvalitetsprodukter
til konkurransedyktige priser, utnytter nye markeds-muligheter og
som sikrer en forsvarlig norsk matvareberedskap. Disse medlemmer vil
verne om respekten for bonden som næringsutøver
og kulturbærer, og føre en landbrukspolitikk som
legger bedre til rette for et levedyktig og lønnsomt norsk
landbruk.
Disse medlemmer mener det er
en stor utfordring å styrke troen på landbruket
som en næring det er verdt å satse på i
fremtiden. Det kan bare skje ved at utnyttelsen av den enkeltes
evner, muligheter og innsats settes i sentrum for landbrukspolitikken.
Høyre fastholder at bonden er selvstendig næringsdrivende, og
ikke må fremtre som statsansatt. Utgangspunktet må være
at lønnsomheten kan bedres både gjennom reduserte
kostnader i produksjonen og gjennom økte inntekter fra
markedet, slik tilfellet vil være for enhver næringsdrivende. Disse
medlemmer konstaterer at Norges forpliktelser som WTO-medlem
og behovet for å prioritere offentlige kjerneområder
medfører at det verken er realistisk eller ønskelig å øke
overføringene til landbruket over statsbudsjettet. Landbrukspolitikken må derfor
legges om for å sikre en bedre og mer kreativ utnyttelse
av mennesker, biologiske ressurser og produksjonsutstyr. For å belønne
innsats og initiativ enten gårdsbruket er stort eller lite
og legge til rette for kostnadsreduksjoner, mener disse medlemmer strukturprofilen
på tilskuddsordningene i betydelig grad må flates
ut. Bruken av teknologi og arbeidskraft må i mindre grad
bindes til det enkelte bruk.
Disse medlemmer viser til at
jordbrukets primære oppgave er å gi forbrukerne
sikre forsyninger av mat til best mulig kvalitet, produsert mest
mulig effektivt.Jordbruket er i tillegg tillagt
et betydelig ansvar for bosetting og bevaring av kulturlandskap
og biologisk mangfold. Disse medlemmer mener de offentlige
virkemidlene i hovedsak må utformes som vederlag for landbrukets
produksjon av slike kollektive goder. Mens inntektene fra den løpende
matproduksjonen i hovedsak må komme fra markedet, må det
offentlige betale for produksjon av offentlige goder som kulturlandskap,
biologisk mangfold, langsiktig matvare-sikkerhet og spredt bosetting.
De offentlige tilskuddene til landbruket må derfor rettes
mest mulig direkte mot de godene samfunnet ønsker landbruket
skal produsere. Disse medlemmer mener derfor reduksjonen
i produksjonsspesifikke tilskudd over jordbruksavtalen de siste årene
har vært en riktig utvikling. For å få nærmest
mulig sammenheng mellom mål og virkemidler for de midlene
som brukes bør en større andel av tilskuddsordningene
på sikt bli produksjonsnøytrale. Disse
medlemmer viser til at dette etterhvert vil fjerne behovet
for dagens detaljstyring gjennom målpriser. Målsetningene
om matvaresikkerhet på lang sikt, opprettholdelse av kulturlandskapet
og distriktsbosetting kan oppnås gjennom fem hovedtyper
av virkemidler; arealstøtte, husdyrstøtte, årsverkstilskudd, distriktstilskudd
og frakttilskudd. I denne innstillingen vil disse medlemmer skissere
en alternativ landbrukspolitikk, bygget rundt fire hovedstolper:
– Gjenreise
den reelle eiendomsretten.
– Skape en klarere sammenheng
mellom mål og virkemidler i landbrukspolitikken.
– Verdsette innsats og initiativ
- stort som smått.
– Skape større konkurranse
for å fremme innovasjon og mangfold.