Forbrukerretting av produksjonen i primærledd og næringsmiddelindustri skal ivaretas ved å legge til rette for nyskaping, omstillingsevne og konkurranse. Landbruksdepartementet ønsker å bygge opp systemer for representativ forbrukerdeltagelse, og få forbrukerne og forbrukerorganisasjoner inn i en dialog som gir reell medvirkning på norsk landbruk og matproduksjon.

I større grad enn for andre elementer i matpolitikken er det interessemotsetninger i verdikjeden mellom produsenter og forbrukere når det gjelder pris på matvarer. Det koster å etterkomme høye krav til ulike typer kvalitet, samt krav til stort produktspekter og tilgjengelighet i et lite marked som det norske. Noen er villige til å gi en merpris for dette. For store forbrukergrupper er imidlertid også prisen på varene avgjørende for hva som kjøpes. Å møte disse forskjellige kravene og opprettholde konkurransekraft i markedet er avgjørende for å sikre norsk matproduksjon framover. Regjeringen mener på bakgrunn av dette at forskjellen i forbrukerprisene på mat mellom Norge og våre naboland bør reduseres. Regjeringen tar videre sikte på å etablere et offentlig system som beskytter særegenhet og geografisk betegnelse for landbruksprodukter og næringsmidler.

Deler av næringsmiddelindustrien er eid av landbrukssamvirket som i de fleste sektorer har ansvar og myndighet i forvaltningen av markedsordningene. Organiseringen gir mange små produsenter en posisjon i verdikjeden og er viktig i distriktspolitisk sammenheng. Regjeringen mener landbrukssamvirket fortsatt skal ha en sentral plass i gjennomføringen av landbrukspolitikken.

En spredt næringsmiddelindustri spiller en viktig rolle i forhold til å opprettholde et landbruk i hele landet. Regjeringen vil utforme virkemiddelsystemet slik at det samlet tar hensyn til driftsulempene i distriktene.

Økt forbrukerretting av landbruket må også gå via næringsmiddelindustrien. Konkurransesituasjonen for norsk industri er forverret de siste årene. Spesielt den industrien som produserer bearbeidede jordbruksvarer som er omfattet av ordningen med råvarekompensasjon (RÅK-industrien), er avhengig av konkurransevilkår på linje med det industrien i EU har. Flere virkemidler er spesielt rettet inn mot RÅK-industrien og vil bli videreført, med de justeringer som kreves bl.a. som følge av internasjonale forpliktelser. Regjeringen ønsker videre reell konkurranse innenfor hele næringsmiddelindustrien og ønsker at økt konkurranse helst kommer fra norske aktører for at produksjon og verdiskaping kan opprettholdes i Norge.

Forskning og utvikling må rettes mot å løse utfordringer i hele verdikjeden. Langtidsplan for landbruksforskningen 1998-2005 legger til grunn at næringsrettet FoU i en overgangsperiode gis høy prioritet over offentlige budsjetter, men med klar forutsetning om at offentlige midler skal utløse private midler. Økt tilgjengelighet til innovasjons- og forskningssystemet vektlegges.

Markedssystemet for førstehåndsomsetningen av jordbruksvarer gir jordbruket rett til å forhandle om målpriser som samvirkeorganisasjonene har ansvar for å søke å oppnå i markedet. I jordbruksavtalen fastsettes målpriser som også er maksimalpriser som gjennomsnitt for året og øvre prisgrenser som kan utløse administrative tollnedsettelser dersom prisene overstiger øvre prisgrenser i kortere perioder. Systemet gir ingen nedre prisgaranti. For jordbruket er det avgjørende å ha et marked i balanse og en effektiv varestrøm. Prisfastsetting skal være hovedvirkemiddelet for å unngå permanente overskuddsproblemer. Argumentet mot deltakelse fra frittstående aktører er mulighetene for større samhandling mellom aktørene og dermed redusert konkurranse. Departementet vil videreføre målene og de grunnleggende trekkene i markedsorganiseringen. De har stor betydning for en spredt produksjon og inntektsmuligheter uavhengig av geografi og bruksstørrelse, og bidrar til prisutjevning både på produsent- og forbrukerledd.

Regulering knyttet til produsenteide samvirkeorganisasjoner bidrar til kostnadseffektivitet samtidig som produsentene selv har det økonomiske ansvaret for overproduksjon. Å videreføre et solid importvern som gir preferanse for norsk produksjon er avgjørende for muligheten for å realisere fastsatte målpriser og markedsreguleringssystemet. For å sikre konkurransenøytralitet mellom samvirkeorganisasjoner med reguleringsansvar og andre aktører må skillet mellom den regulerte virksomhet og ordinær konkurrerende forretningsdrift synliggjøres.

Omsetningsrådet er ansvarlig for markedsreguleringen av jordbruksvarer. Regjeringen legger her vekt på en bred representasjon og rådet foreslås derfor utvidet med en representant fra landbruksbasert industri utenfor samvirke. Regjeringen ønsker å opprettholde jordbrukets flertall i Omsetningsrådet og foreslår videre Rådet utvidet med en representant fra Landbrukssamvirkets felleskontor. Disse endringene vil bli nedfelt i omsetningsloven, og rådet vil da få 17 medlemmer. Det anses ikke ønskelig å legge saker med betydelige konkurransemessige konsekvenser til partssammensatte organer. Dette ansvaret foreslås derfor overført til Landbruksdepartementet.

En vesentlig effekt av den nye markedsordningen for melk av 1996 er at alle aktører kan behandles likt i forhold til ordningen og at det er lagt til rette for konkurranse på like vilkår. Departementet legger til grunn at hovedtrekkene i markedsordningen skal videreføres.

Prisutjevningsordningen for melk gir grunnlag for mest mulig lik pris til produsentene uavhengig av størrelse og geografisk plassering. Det er behov for ytterligere forenklinger av ordningen. Et varig system skal utredes fram til jordbruksforhandlingene i 2000, med sikte på ikrafttredelse fra 1. juli samme år. Dette er i samsvar med det avtalepartene i jordbruksoppgjøret våren 1999 ble enige om.

Departementet mener det bør legges til rette for en produksjon av melk på et høyt nivå innenfor de rammene innenlandsk forbruk og eksportmuligheter setter. Kvoteordningen for melk vil være det sentrale virkemidlet for å tilpasse produksjonsvolumet til markedet. Det er imidlertid nødvendig å øke fleksibiliteten i ordningen ytterligere. Departementet vil utrede en ordning med mulighet for leie av kvoter og se på mulighetene for sammenslåing av kvoter ved sammenslåing av bruk.

Korn- og kraftfôrpolitikken skal sikre avsetning for norskprodusert korn og oljefrø til de priser som blir fastsatt i jordbruksoppgjøret og bidra til å opprettholde den regionale produksjonsfordelingen. Avsetningsmulighetene sikres gjennom skjerming av det norske kornmarkedet i form av et tollbasert importvern og en statlig kjøpeplikt for norskprodusert korn.

Det ble i 1995 etablert en ny markedsordning for korn, og innført et tollbasert importvern for korn og kraftfôrråvarer. Den statlige kjøpeplikten ble videreført, og importmonopolet og reguleringen av annenhåndsomsetningen avviklet. Konkurransen som er skapt i kornmarkedet synes imidlertid ikke å ha redusert kostnadene ved mottak og håndtering av norsk korn. Et høyt kostnadsnivå bidrar til en høy kraftfôrpris og til at grunnlaget for den norske melforbrukende industrien svekkes. Det synes å foreligge et betydelig potensiale for kostnadsreduksjoner.

Det foreslås etablert en ny markedsordning for korn hvor prisene på norskprodusert korn forutsettes fastsatt som målpriser i jordbruksavtalen etter mønster av husdyrproduktene. En ny markedsordning vil tidligst kunne vedtas i forbindelse med jordbruksoppgjøret våren 2000, og kunne settes i verk tidligst 1. juli 2001.

Regjeringen ønsker å opprettholde grensene for konsesjonsfri drift for svin og fjørfe på nåværende nivå. Reguleringen av anleggskapasitet pr. bruk for svine- og fjørfehold foreslås imidlertid opphevet, og det vurderes en omlegging av konsesjonsbestemmelse fra regulering av antall innsatte dyr i produksjon til produsert kvantum.

Fra norsk side vil det i de kommende WTO-forhandlinger på landbruksområdet bli fokusert på de ikke-handelsmessige faktorene i det multifunksjonelle landbruket. Det vil trolig bli størst press mot produksjonsrettet støtte som omfatter både skjermingsstøtte og prisstøtte over budsjettet. Ved omfattende reduksjon her vil landbruksproduksjon ikke lenger være lønnsom i store deler av landet. Det vurderes som avgjørende at Norge prioriterer å få forståelse for fortsatt bruk av slike virkemidler. En eventuell reduksjon i skjermingsstøtten må etter Regjeringens syn kompenseres, først og fremst ved tiltak over statsbudsjettet.

Eksportsubsidier har negative effekter på verdens matvaremarkeder og kan vanskelig forsvares politisk ut fra hensynet til de ulike kollektive godene som jordbruket produserer. En gradvis reduksjon i eksportsubsidiene er derfor nødvendig. Når det gjelder forslag som er lagt inn i WTO-forhandlingene om bedret markedsadgang for de fattigste landene (MUL), kan en fra norsk side slutte seg til EUs nulltollforslag for så godt som alle produkter slik det framstår.

En langsiktig politikk for landets matsikkerhet innebærer et sterkt jordvern for å bevare produksjonsgrunnlaget, og vektlegging av en løpende innenlands produksjon og foredling. Produksjonsmuligheter på et spredt geografisk område er av særlig betydning. De kommende forhandlingene i WTO vil legge rammer for den nasjonale tilpasningen. Regjeringen vil legge vekt på at utformingen av handelspolitikken gir nasjonalt handlingsrom i arbeidet for en langsiktig matforsyning.

Landbrukspolitikkens mål om et aktivt landbruk i hele landet er en del av distriktspolitikken, der siktemålet er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Regjeringen legger til grunn at landbruket fortsatt skal ha en sentral rolle i distriktspolitikken framover og at det skal være et miljøvennlig landbruk med en variert bruksstruktur. Likevel ser en nødvendigheten av en moderat utvikling i retning av større driftsenheter, men med behov for å differensiere mellom produksjoner og distrikter.

Ønsket om et småskala-jordbruk med mange driftsenheter som gir et stort bidrag til bosetting og sysselsetting i distriktene, må veies mot kostnadene knyttet til å ha små enheter. Regjeringen legger vekt på å sikre driftsgrunnlaget på bruk som driver aktiv landbruksproduksjon. Uten en aktiv landbruksproduksjon, vil grunnlaget også for annen bosetting bli alvorlig svekket. Regjeringen vil prioritere denne type driftsenheter ved utformingen av de økonomiske virkemidlene.

Primærnæringene vil i framtiden være et nødvendig, men ikke tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde bosetting og sysselsetting i distriktene. Det må derfor legges vekt på tiltak som sammen med primærnæringene kan være med å styrke lokalsamfunnene. Ny næringsvirksomhet forutsettes å utnytte markedsmulighetene og vil ikke være en målgruppe for varige offentlige overføringer.

For å styrke inntektsgrunnlaget for landbruket, mener Regjeringen det er nødvendig at landbruksnæringen sikres muligheter til økt næringsmessig utnyttelse av utmarka. Organisering av utmarkslag er ofte en forutsetning for dette, og er også avgjørende for at målet om lokal forvaltning skal kunne nås.

Regjeringen frykter en svekkelse av landbruksmiljøet i de nordligste fylkene. Det har i de siste 10-årene vært stimulert til et aktivt landbruk i Nord-Norge ved en kanalisering av grovfôrproduksjoner til landsdelen og ordninger med kompensasjon for produksjonsulempene. Dette er hovedsakelig gjort for å sikre de beredskapsmessige hensyn og støtte opp om bosettingsmålet. Disse tiltakene vil være like viktige framover. Regjeringen vil også utvikle et kompetansesenter for nordnorsk landbruk som skal medvirke til å styrke landbruket i landsdelen, og vil komme tilbake til saken i budsjettproposisjonen for 2001.

Regjeringen vil legge til rette for en utvikling som gjør landbruksnæringen attraktiv for de unge. En prisøkning for små landbrukseiendommer og sterkere vekt på bosetting kan føre til at flere eiendommer enn i dag selges ut av slekta. Forslaget om endringer av arealgrensen i odelsloven og sterkere vekting av bosettingshensyn, kan åpne for dette. Videre skal næringsutøverne gis større frihet til å foreta tilpasninger for å utnytte ressursene på gården best mulig.

Inntektsutviklingen i landbruket, med utøvere som er selvstendig næringsdrivende, kan ikke reguleres på samme måte som for lønnsmottakere. Hvordan hver enkelt utnytter gårdens ressurser og egen faglig dyktighet innenfor de gitte rammebetingelser, spiller en avgjørende rolle for inntektene for den enkelte og næringen totalt sett. Det er fra Regjeringens side ikke akseptabelt at inntektsmulighetene i landbruket utvikler seg vesentlig forskjellig fra andre grupper. Det offentlige fører en politikk som setter rammer for næringsvirksomheten i jordbruket. Ut fra dette er det behov for å føre en aktiv inntektspolitikk fra det offentliges side.

Om lag to tredeler av bruttoinntektene i jordbruket blir hentet i markedet og om lag en tredel overføres over statsbudsjettet. Regjeringen mener at det ikke er aktuelt å foreta en avkorting av overføringene i forhold til annen inntekt. Å sikre landbrukets produksjon av fellesgoder medfører behov for finansiering og gjennomføring av tiltak overfor jordbrukssektoren. En forutsetning for å opprettholde en langsiktig norsk matproduksjon er at næringen får tilstrekkelig lønnsomhet ved salg av produktene. Gjennom landbrukspolitikken skal det legges til rette for en effektiv ressursbruk. Nasjonale standarder og offentlige krav påvirker også kostnadsnivået i jordbruket. Disse må vurderes opp mot de kostnader de påfører næringen og den enkelte næringsutøver. Regjeringen legger videre til grunn at utøverne i jordbruket skal ha sosiale ordninger på linje med det øvrige samfunn.

Utformingen av landbrukspolitikken må skje i et nært samarbeid med næringen selv, noe som stimulerer til medansvar og aktiv medvirkning. Regjeringen mener derfor at det er viktig å opprettholde forhandlingsretten. En ensidig vurdering av inntektsutviklingen og rammen i jordbruksoppgjøret på kalenderår kan gi store variasjoner og overheng, og kompliserer oppgjørene unødig. Jordbrukets totalbudsjett, beregnet av Budsjettnemnda for jordbruket, bør fortsatt nyttes som grunnlag for å beregne inntektsutviklingen i jordbruket, men vurderingene i forhandlingssammenheng bør gjøres på avtaleårsbasis. Resultatkontrollen fra Budsjettnemnda for jordbruket bør gjennomgås og forbedres med utgangspunkt i målsettingen for landbrukspolitikken. En større andel av detaljutformingen av landbrukspolitikken bør videre flyttes fra Fase 1 til Fase 2 av jordbruksforhandlingene, med Landbruksdepartementet som ansvarlig for prosessen. Dette er i samsvar med stortingsbehandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-1993).

På mange områder vil det ikke være tilstrekkelige markedssignaler til næringsutøverne for å gjennomføre miljøtilpasninger i produksjonen og forvaltning. Derfor må det offentlige gjennom sin virkemiddelbruk gi nødvendige korrektiver. Den omfattende miljøinnsatsen som har vært gjennomført har konsekvenser for kostnadsnivået i norsk landbruk, og dermed virkninger på de økonomiske overføringene til næringene og på prisnivået for norske matvarer.

Miljøgodene i jordbruket er biologiske, kulturhistoriske og estetiske verdier som skapes gjennom en aktiv jordbruksproduksjon. Produksjon av disse må tilpasses samfunnets behov og de internasjonale forpliktelsene vi står overfor. Det biologiske mangfoldet i kulturlandskapet er avhengig av et åpent og variert landskap. Departementet legger spesiell vekt på at slike arealer ivaretas gjennom virkemiddelsystemet og på å stimulere til bevaring og skjøtsel av kulturminner.

Stortinget har lagt til grunn en todelt målsetting om at det skal sikres levedyktige bestander av alle de fire store rovviltartene i Norge og at det samtidig skal opprettholdes et aktivt jordbruk med muligheter til å utnytte beiteressurser i utmarka med sau og rein. De nasjonale miljømålsettingene for de store rovdyra er derfor en del av rammevilkårene for landbruket i store deler av landet.

Det er de siste ti årene arbeidet aktivt for å øke den økologiske produksjonen i Norge. Satsingen er integrert i arbeidet med å gjøre hele det norske landbruket til et mer bærekraftig landbruk. Gjennom satsingen på økologisk landbruk framskaffes det også kunnskap om miljøvennlige driftsmetoder og -teknikker som også kan nyttes i konvensjonell drift.

Muligheten for å ta ut merpris i markedet er en forutsetning for økonomien i den økologiske driften. Forskjellen mellom konvensjonell og økologisk produksjon er mindre i Norge enn i mange andre europeiske land. Dette medfører at markedspotensialet for de økologiske produktene trolig er noe mindre i Norge enn f.eks. i Danmark. Det vises til at partene i jordbruksoppgjøret i 1999 ble enige om å videreføre arbeidet med markedsstrategier for økologisk landbruk. Også i utformingen av politikk i forhold til økologisk landbruk, er det nødvendig å utvikle helkjedetenkning. Økologisk kornproduksjon er en flaskehals i utviklingen av økologisk produksjon generelt i Norge, og departementet vil i sin videre satsing på økologisk landbruk vektlegge å stimulere til økt kornproduksjon gjennom ulike virkemidler.